Rt-1962-559

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-06-08
Publisert:	Rt-1962-559
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 70 B/1962
Parter:	Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Erik Willoch) mot 1. Tinn Billag A/S, 2. Rutebileiernes Forsikringsselskap, gjensidige (overrettssakfører Dag Johannesen - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Bendiksby, Rode, Heiberg, Berger
Lovhenvisninger:

Dommer Nygaard: Den 7. april 1958 raste store stenblokker - tilsammen ca. 20 m3 - ned på riksvei 350 ved Nordre Bakka i Hovin. På rasstedet går veien gjennom en skjæring slik at fjellsiden øst for veien var nesten loddrett i en høyde av 10-11 meter. Buss H 12118 som tilhørte Tinn Billag A/S og som var kaskoforsikret i Rutebileiernes Forsikringsselskap, gjensidig, ble sterkt skadet på grunn av raset. Billaget og forsikringsselskapet mente at staten var ansvarlig for det økonomiske tap som var lidt. De anla i 1958 erstatningssak mot staten ved Tinn og Heddal herredsrett. Den 16. mai 1959 avsa herredsretten dom i saken med følgende domsslutning: «Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Billaget og forsikringsselskapet påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett som avsa dom 20. mai 1960 med slik domsslutning: «Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Tinn Billag A/S kr. 4700 og til Rutebileiernes Bilforsikring, gjensidig kr. 22 150, alt med 4 av hundre i årlig rente fra 27. november 1958 til betaling skjer. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Side:560

Staten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det anføres i ankeerklæringen at lagmannsrettens dom må forståes slik at ansvar er bygget på uaktsomt forhold fra veivesenets side. Staten gjør gjeldende at lagmannsrettens vurdering er uriktig fordi retten under enhver omstendighet har lagt til grunn en for streng norm for aktsomheten. Det er fremhevet at det ikke i domsgrunnene er redegjort for hvilken oppfordring veivesenet måtte ha til å anstille spesielle undersøkelser av fjellskjæringen der raset gikk. Etter statens mening er det særlig grunn til å stille et slikt krav når det ikke i domsgrunnene er rettet kritikk mot bestemte arbeidere eller tjenestemenn i veivesenet. Det var - hevdes det - ikke oppfordring for veivesenet til å underkaste fjellskjæringen noen mer inngående undersøkelse enn den som ble foretatt etter et stensprang i 1957. Staten har nedlagt denne påstand: «Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom må stadfestes, og om at Staten ved Samferdselsdepartementet må dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.

Når det for øvrig gjelder saksforholdet og partenes anførsler, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Tinn og Heddal herredsrett og ved Oslo byrett. Under disse bevisopptakene ble avhørt avdelingsingeniør i statens veivesen Knut Ottar Wefald, bestyrer av Tinn Billag A/S Emil Langeland og i alt 10 vitner, hvoriblant overlærer ved Oslo Handelsgymnasium, tidligere geolog i Vegdirektoratet Christian Constantin Gleditsch.

Professor dr. philos. Ivan Th. Rosenquist har også for Høyesterett vært oppnevnt som sakkyndig for å uttale seg «om årsaken til raset, hvor farlig skjæringen var og om omstendigheter av betydning for om faren burde ha vært oppdaget». Han har 12. juni 1961 avgitt en erklæring som er fremlagt for Høyesterett og har også forklart seg under bevisopptaket for Oslo byrett.

Jeg er kommet til det samme resultat som herredsretten.

Når det gjelder de geologiske forhold i fjellskjæringen og årsaken til raset i 1958, bygger jeg på det som er uttalt av den sakkyndige, professor Rosenquist. Det uttales i hans fremlagte erklæring bl.a.: «Det er selvsagt at det steinparti som raste ut ikke ville ha kunnet rase ut dersom ikke skjæringen hadde vært utført på den måte den i sin tid ble anlagt. Dersom veien ikke hadde gått fullt så langt inn, ville steinblokken ha hatt en bredere fot og større stabilitet, og dersom veien hadde vært lagt utenom, ville fjellpartiet ha kommet til å ligge langt inne i det faste fjell. Det er derfor forsåvidt klart at det er sprengningsarbeidene og deres utforming som er årsak til at blokken kunne rase ut. Dette i motsetning til de mange steinsprang man kjenner hvor det er løse blokker som fra naturlig leie faller ned på våre veier.» Ellers har professor Rosenquist for Høyesterett fastholdt at stenblokkene på rasstedet etter hans mening ikke ble sprengt ut av is, men at det i tiden fra anlegget av veien i 1920-årene er foregått en svak

Side:561

forvitring som har forverret forholdet slik at blokkene til slutt raste ut.

Etter dette må jeg - i likhet med lagmannsretten - bygge på at det i skjæringen hele tiden har vært en fare for ras på grunn av de geologiske forhold og den måten veien var anlagt på. Ved de geologiske undersøkelser som nå er foretatt, har det således vist seg at veien her ble anlagt på en uheldig måte. Imidlertid kan jeg ikke se at det er holdepunkter for å fastslå at de veiingeniører som den gang ledet dette veiarbeidet, har gjort noen feil eller har vist noen forsømmelse som kan føre til at staten blir ansvarlig for skaden ved raset i 1958. Jeg viser i denne sammenheng til følgende uttalelse i professor Rosenquists erklæring: «Det synes derfor rimelig å anta at de vei-ingeniører som i 1920-årene anla veien ikke hadde spesielle forutsetninger for å oppdage faremomenter av den art som førte til raset i 1958.» Etter min mening er det ikke grunnlag for å kritisere veivesenets ingeniører for at de ved anlegget av veien på dette stedet ikke forsto at det her var en så vidt stor fare for ras som det ved de senere geologiske undersøkelser har vist seg å være. Etter forholdene den gang kan det heller ikke rettes bebreidelser mot veivesenet for at man ikke under anleggsarbeidet sørget for å få sakkyndig bistand fra geologer. På grunnlag av de opplysninger som foreligger kan jeg således ikke finne at veiingeniørene burde ha forstått at veianlegget i skjæringen ville medføre større risiko for ras enn man ellers ofte må regne med ved anlegg i vårt land.

Spørsmålet blir så om veivesenet senere har gjort det som med rimelighet kan kreves for å unngå ras på dette stedet. Det er opplyst i saken at enkelte av dem som passerte skjæringen - således lærer Torvald Børtnes - har festet seg ved en sprekkdannelse som etter deres mening tydet på at det her var fare for ras. Men de fant ikke grunn til å underrette veivesenets folk om hva de hadde sett. Jeg må bygge på at det heller ikke ellers av trafikanter eller andre ble sendt noen melding til veivesenet om at man regnet med fare for ras.

Når det gjelder et mindre ras eller et stensprang i skjæringen i 1957, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Veioppsynsmann Bakkåker foretok den gang en opprenskning og undersøkelse i området. Han la da merke til sprekkdannelser, men fant at disse ikke var så farlige at det var grunn til å foreta noe i den anledning. Under bevisopptaket har han forklart at «dette steinspranget ikke skiller seg ut fra andre steinsprang som forekommer i distriktet, og hvor det er tilstrekkelig at enten vegvokteren på egen hånd eller sammen med vitnet og andre foretar opprenskning uten å varsle videre». Når det gjelder Bakkåkers forhold, uttalte professor Rosenquist under sin forklaring ved bevisopptaket: «Jeg finner ingen grunn til å anse Bakkåkers inspeksjon av veiskjæringen i 1957 for å være overfladisk eller forsømmelig. Den vanlige veitekniker enten han er oppsynsmann eller ingeniør, har ikke gjennom sin utdannelse fått de spesialkunnskaper som ville være nødvendig for fullt ut å kunne

Side:562

vurdere denne sak.» Jeg gjengir også i denne sammenheng følgende avsnitt fra hans erklæring: «Det må således ansees som vanlig praksis at Veivesenets tekniske personell, avdelingsingeniører, oppsynsmenn og veivoktere, i stor utstrekning må vurdere hvilke tiltak som må tas uten å tilkalle geologisk assistanse.»

Etter dette kan jeg ikke se at veioppsynsmannen har gjort seg skyldig i noen erstatningsbetingende feil ved at han ikke har foretatt mer inngående undersøkelser i skjæringen eller ved at han ikke sendte særskilt melding til veikontoret med sikte på at fjellet kunne bli nærmere undersøkt av geologer. Det var ikke for veioppsynsmannen i 1957 grunn til å regne med at det var fare for et slikt ras som kom i 1958.

Endelig kan jeg ikke finne at avdelingsingeniør Wefald eller noen annen av veivesenets tjenestemenn har gjort seg skyldig i noen feil eller forsømmelse ved ikke å oppdage rasfaren, eller ved ikke å sørge for å få tilkalt geologer for å få fjellet i skjæringen nærmere undersøkt av sakkyndige.

Mitt resultat blir etter dette at det ikke er grunnlag for å fastslå at noen av veivesenets folk har handlet uforsvarlig i dette tilfelle. Jeg finner således at et erstatningsansvar for staten her ikke kan bygges på uaktsomhet fra veivesenets side. Jeg tilføyer at forholdet i denne saken på vesentlige punkter er forskjellig fra forholdet i den saken som er referert i Rt-1959-666 flg.

Ankemotpartene har gjort gjeldende at staten må være ansvarlig for skaden på rent objektivt grunnlag. Jeg kan imidlertid ikke se at staten kan bli ansvarlig på et slikt grunnlag i dette tilfelle.

Etter min mening bør staten ikke tilkjennes saksomkostninger for noen av instansene. Jeg har da bl.a. lagt vekt på at det for lagmannsretten og til dels også for Høyesterett er fremkommet nye opplysninger om årsaken til raset og om forhold som har betydning for avgjørelsen av ansvarsspørsmålet.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Heiberg og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver B. Dunker):

- - -

Den 7. april 1958 (2. påskedag) ca. kl. 18 raste fjellmasser anslått til ca. 20 m3, fra en 10-11 meter høy, bratt veiskjæring på riksvei 350 ved Nordre Bakka i Hovin, ned på veien. Det var stor påsketrafikk på denne tid og 10 fullastede busser hadde kort før raset gikk passert stedet på vei mot Kongsberg. Buss H-12118 med fullt lass kom til sist i denne rekke av busser. Sjåføren, som synes å ha kjørt med moderat fart, merket under

Side:563

kjøringen raset rett opp til venstre for seg og kjørte straks bussen unna raset og rett ut i brøytekanten. Svære stenblokker på opptil 4 tonn veltet etter å ha glidd ned på veien over bussen og denne ble påført store skader.

Bussen tilhørte saksøker nr. 1 Tinn Billag A/S, Rjukan, og var kaskoforsikret hos saksøker nr. 2, Rutebileiernes Forsikringsselskap, gjensidig. Tinn Billag A/S påstår staten dømt til å betale erstatning til laget med kr. 200 for selvassauranse, samt for avsavn av bussen i 90 dager i alt kr. 4700. Forsikringsselskapet krever erstatning av staten for hva selskapet har dekket som reparasjonsomkostninger m.v., i alt kr. 22 150. - - -

Retten skal bemerke at riksvei 350 på den strekning det her gjelder, fra Ormemyr ved sydenden av Tinnsjø til Tinn Austbygd i alt ca. 4 1/2 mil, danner veiforbindelsen mellom Kongsberg og Notodden i syd og Rjukan og omliggende distrikter. Den går gjennom meget sparsomt bebygget skog- og fjellterreng og trafikken er liten. Den ble bygget omkring 1930 og åpnet i 1935. Etter den fremlagte rapport av geolog C. Gleditsch går den mellom Bakka veiskille og Høyset, der raset fant sted, i vanskelig terreng. Veien er der raset gikk sprengt inn i fjellsiden og er meget vanskelig å utvide. På veiens østside er det stupbratte skjæringer hvor det alltid vil være fare for ras, på vestsiden er det stup ned mot Skjervas dalføre og under ligger det noen gårder. Raset gikk på østsiden av en skjæring som er ca. 11 meter høy. Det heter videre i rapporten at fjellet der skjæringen går er oppsprukket slik at det danner vertikalt stående helleberg. En oppsprekning i samme retning men med annet fall er dessuten vanlig, og det er langs slike slepper som ligger bratt fallende mot veien at raset gikk.

Etter rapporten kan veien sikres i den nevnte skjæring dersom det sprenges bort meget betydelige fjellmengder, men arbeidet er vanskelig. Det blir også pekt på spørsmålet om å legge veien i tunnel og uttalt, at det vil bli meget vanskelig og kostbart å oppnå en sikker vei langs den nåværende tracé, og at en hel omlegging i tilfelle bør komme på tale. Det fremgår også av rapporten at det på et sted ca. 300 meter lenger nord for den skjæring der raset gikk, er løst fjell og fare for ras i en skjæring.

Det er opplyst at den utsprengning og opprenskning av skjæringen der raset gikk, som veivesenet har foretatt etter ulykken, har kostet ca. kr. 60 000, men at faren for ras som følge av fjellets struktur, fremdeles er der, selv om faren for at ras skal volde ulykke må antas minsket.

Retten må anta at det forholder seg som det har vært fremholdt bl.a. av avdelingsingeniør Wefall ved veivesenet, at årsaken til raset skyldes sprengning som følge av frost, idet vann trenger ned i sprekkene fra grunnen ovenfor, og at faren for slik sprengning er særlig fremtredende på den tid raset gikk.

Saksøkerne har fremholdt at den omstendighet at det ca. 1 år tidligere i samme skjæring, men ikke på samme sted, raset ut en stor sten som delte seg i 2 stykker som måtte taues vekk med traktor, burde tilsagt at det fra veivesenets side var blitt truffet foranstaltninger til å minske faren for ras på dette sted i en ganske annen utstrekning enn det som da ble gjort. Saksøkerne mener at når det ikke etter dette ras i 1957 ble foretatt et omfattende sprengningsarbeid, så måtte veivesenet i en ganske annen grad enn tilfellet har vært, hatt sin oppmerksomhet henvendt på dette farlige sted, og ved stadig ettersyn ha foretatt utrenskninger med

Side:564

sikte på å sikre mot ras. Saksøkerne har også vist til at vitne nr. 1 lærer Børtnes, som har vært på stedet, har forklart at han ca. 1 år før raset, sammen med en annen lærer hadde stått ved rasstedet, og at de hadde kikket på en sprekk og vært enige om at her ville det kunne rase ut.

Retten må etter det som er opplyst anta at det etter det første ras i 1957, som ikke voldte noen skade, etter ordre av veioppsynsmannen, 5. vitne Kittil Bakkåker, ble renset opp fra raset den gang oppover der det så farlig ut, og at veioppsynsmannen sammen med veivokteren 2. vitne og 3. vitne, John Sauro, sammen gikk over arbeidet og også så over i skjæringen.

Det ble ikke gitt noen melding til fylkesveikontoret, og noen instruks som gir noe pålegg om dette kan ikke ansees å foreligge, idet veioppsynsmannen og veivokteren, som begge er kyndige i sprengningsarbeid og veiarbeid, hadde fullmakt til å ordne slike tilfelle, som fra tid til annen forekommer på en rekke steder i distriktet.

Ingen av veivesenets folk har fått noen henvendelser fra folk på stedet eller andre om rasfaren, eller hørt at det skulle vært noe snakk om den. De var oppmerksom på at muligheten for ras var til stede da fjellet er sprukket og stygt, men anså det ikke som det var noen påfallende større fare der ulykken skjedde enn ved mange andre skjæringer på den strekning av veien de hadde ansvaret for. Veivokteren har forklart at han når han passerte skjæringen ofte kikket på den i forbifarten.

Retten kan ikke anse det som det fra veivesenets side har vært utvist noen ansvarsbetingende uaktsomhet. Det ble etter raset i 1957 foretatt slik opprenskning som fremstillet seg som forsvarlig og rimelig etter forholdene, av de kyndige folk som veivesenet hadde overlatt ansvaret til og måtte være berettiget til å stole på. Det må ligge utenfor rimelighetens grenser i et land som Norge å kreve at veivesenet i de mange skjæringer og skråninger der det som tilfellet var her, kan være fare for ras, skulle føre noe ekstra tilsyn utover det som her ble ført, og at det til stadighet skulle foretas de arbeider som var nødvendige for til enhver tid å gi full sikkerhet mot enhver mulighet for ras av den art det her gjelder. Det kan være rimelig å kreve slik større aktsomhet og ettersyn på rasfarlige steder der det er svær trafikk, men på en vei som den det her gjelder, der trafikken i sin alminnelighet ikke er stor, kan det være rimelig å ta et vist hensyn til den store sannsynlighet som foreligger for at et eventuelt ras ikke vil inntreffe slik at det volder noen ulykke. Det synes rimelig at veivesenets aktsomhetsplikt på et sted som dette må være begrenset til det som er nødvendig å foreta for å sikre mot fare som følge av selve veianlegget og den måte dette er utført på. Det synes urimelig å kreve at veivesenet skulle måtte ta hensyn til alle de muligheter som kan oppstå for fare som følge av naturkrefter slik som i dette tilfelle, hvor det må antas at ulykken skyldes sprengning i fjellet som følge av tilsig av vann og frost.

Selv om 1. vitne, lærer Børtnes, fikk rett i sin formodning om at det ville bli ras på stedet, kan det ikke antas at det var noe slikt ytre tegn på at det virkelig var en aktuell fare, at det tilsa at det ble utvist større aktsomhet fra veivesenets side enn tilfellet var.

Hvor det gjelder spørsmålet om erstatningsplikt for staten uten hensyn til skyld på objektivt grunnlag, antar retten at det vil være av betydning

Side:565

for avgjørelsen om det kan ansees som veianlegget slik det er utført og til enhver tid befinner seg, medfører et stadig, særpreget og ekstraordinært faremoment, og at den omstendighet at fjellblokker eller sten, slik som her, løsner som følge av frostvirkninger og faller ned på veien og volder skade på en trafikant, er typisk utslag herav. Det kan i så henseende vises til det som er uttalt i høyesterettsdommer i Rt. for 1939 766 og Rt-1940-16 som saksøkerne har påberopt seg.

Retten finner ikke at et slikt forhold som nevnt gjør seg gjeldende i den nå foreliggende sak, slik at det kan ansees å lede til objektivt erstatningsansvar for veivesenet.

Det må for det første sies å være et mer tilfeldig og enestående uhell, enn hva det erfaringsmessig er rimelig å regne med som følge av veianlegget, at det som følge av frostsprengninger løsner sten som faller ned og volder skade for en trafikant på en i sin alminnelighet ikke meget trafikert vei som den det her gjelder.

Det er riktignok ikke noe enestående eller ukjent fenomen med slike stensprang som følge av frostvirkninger ved veianlegg, og både veivesenet og trafikantene er kjent med det. Men det er allikevel i første rekke utslag av naturkrefter, selv om skaden som blir voldt er forårsaket ved veianlegget.

Det ville være en uoverkommelig oppgave for veivesenet å hindre at skader kan bli voldt trafikantene som følge av slike naturkrefter, og dette er også noe som trafikantene må være oppmerksom på og som det er rimelig at de må ta risikoen for, når det ellers ikke er noen grunn til å anta at det er vist noen forsømmelighet fra veivesenets side.

På en ikke meget trafikert veistrekning som den det her gjelder, er det også grunn til å regne med som mest sannsynlig at et slikt stensprang som man må regne med kan inntreffe nå og da, ikke vil volde slik direkte skade for en trafikant som i dette tilfelle.

En trafikant som blir påført skade ved et slikt hendelig uhell, er heller ikke en i forhold til veianlegget utenforstående person som blir rammet som følge av at veianlegget eksisterer. Det er i hans interesse veianlegget er der, og veivesenet må vel sies å vareta hans interesser. Han betaler riktignok for å benytte veien, og kan ha en viss grunn til å gjøre gjeldende at han ikke skal måtte bære et tap som ved et uhell av den art det her gjelder rammer akkurat ham. Men på den annen side er det i trafikantens og dermed i hans interesse, at veivesenets ansvar har en viss begrensning når det gjelder de skader som fortrinsvis skyldes naturkreftene. Hvor det gjelder forsikringsselskapets krav for skadene på vognen, er jo for øvrig å bemerke at risikoen og tapet er gjenstand for regulering ved en utbygget kaskoforsikring.

Retten finner etter dette at saksøkte heller ikke på objektivt grunnlag kan ansees ansvarlig. Saksøkte blir derfor å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Knut Løken og Kaare Westad og sorenskriver H. Th. Knudtzon):

- - -

Lagmannsretten har mottatt partsforklaringer av disponenten for Tinn Billag A/S og av avdelingsingeniøren ved Telemark fylkes veikontor, for den avdeling riksvei 350 tilhører. Det er for lagmannsretten

Side:566

avhørt 10 vitner, hvorav 4 stykker ikke ble ført for herredsretten. Blant de nye vitner er geolog i Statens vegvesen C. Gleditsch. Som sakkyndig under ankeforhandlingen for lagmannsretten har etter oppnevnelse møtt professor dr. I. Th. Rosenqvist. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Det er foretatt åstedsbefaring. Saken foreligger for lagmannsretten i samme skikkelse som for herredsretten, men er gjennom avhør av de 2 geologer henholdsvis som sakkyndig og som vitne blitt bedre opplyst.

Etter de under ankeforhandlingen avgitte forklaringer og åstedsbefaringen er det på det rene, at de stenblokker som raste ut 2. påskedag 1958 utgjorde et meget steilt fjellparti mot en steiltstående sleppe, som i en vinkel på 75 grader skar ned igjennom skivefjellsretningen og munnet ut i veikanten hvor fjellpartiet fikk sin fot. Fjellpartiet hadde ved denne sleppe liten stabilitet utover, og det antas i det vesentlige å ha vært løst helt fra den tid veien ble anlagt eller den steile fjellskjæring lavet.

Foruten ved den nevnte sleppe, som var kloritisk, glimmeraktig glatt, var fjellpartiet avdelt med en steil åpen sprekk som sto loddrett på veiens retning. Det kileformige parti som på denne måte oppsto, har vært dårlig forbundet med det underliggende fjell og denne forbindelse er etter hvert vitret bort så partiet er blitt uten feste.

Etter den sakkyndige professor Rosenqvists forklaring for lagmannsretten skyldes ikke raset at blokkene er løftet ut av is. Det er forvitringen og ikke vann eller is som er hovedsaken. Det har neppe stått vannfylte sprekker i fjellet. De sprekker det her har dreiet seg om har vært drenert ved åpning også nedentil. Det antas således etter de bedre opplysninger for lagmannsretten ikke riktig, når herredsretten antar at raset skyldes sprengning som følge av frost.

Det nevnte fjellparti lå før veien kom langt inne i fjellet og kunne ikke rase. Det er for så vidt sprengningen av vei i fjellet som er årsak til at fjellpartiet som de utraste blokker skriver seg fra, har glidd ut.

Den sakkyndige professor Rosenqvist har under ankeforhandlingen forklart, at hvis en geolog hadde fått gå over veiskjæringen ville det farlige fjellparti forholdsvis fort vært oppdaget. En del veiingeniører ville også ha oppdaget det. Men da veiingeniører tidligere fikk liten skolemessig utdannelse i geologi, ville en veiingeniørs innsikt måtte bero på erfaring og ikke utdannelse. Den sakkyndige mener derfor at om en veiingeniør, ved veiens anlegg omkring 1930 ikke oppdaget faren, kan det ikke uten videre bebreides ham som en pliktmessig forsømmelse.

Den sakkyndige har videre uttalt at det har øket faren at man i skjæringen har valgt den billigste utvei, ved å sette skjæringen loddrett og ikke på skrå. Hvis skjæringen opprinnelig hadde vært lavet skrå ville dette ha minsket faren, om den ville ha vært der i det hele tatt. Den sakkyndige tror at sprekken kan ha vært åpen slik som fortalt av en del vitner. Det er det sannsynlige også etter sprekkens natur. Hvor åpen sprekken har vært er det ikke mulig å si i dag.

Det var vanskelig for den sakkyndige å uttale seg om sprekken fremstillet seg som farlig. Det har åpenbart vært en mengde sprekker i fjellsiden, og det er vanlig at en legmann anser det som farlig. Er det denne sprekk 2. vitne lærer Børtnes har sett og bedømt som farlig sommeren 1957, har dette vist seg riktig. Veivesenets folk bør kunne bedømme en sprekk like godt eller bedre enn en lærer.

Side:567

Det er vanlig i veivesenet fra tid til annen å renske opp i skjæringer og i naturlige skråninger. Det kan ikke sies noe generelt om hvor ofte. Et sted ved Holmestrand gjøres det hvert år, av og til anbefales hvert 5. år. Her ville det ikke være urimelig å se over hvert 5. år og ta ut alt løst med spett og eventuelt sette bolter enkelte steder. Derimot kan større arbeider ikke gjøres så ofte.

Det utraste fjellparti kunne ha vært sikret med bolter for en utgift på et par hundre kroner, hvis hensyn bare skulle tas til dette ene parti i skjæringen.

Lagmannsretten har oppfattet veivesenets geolog, 9. vitne C. Gleditsch, derhen at han under åstedsbefaringen var enig med den sakkyndige, professor dr. I. Th. Rosenqvist, i hans oppfatning av de geologiske forhold som årsak til fjellpartiets utrasning. - - -

Lagmannsretten finner at det objektivt sett må karakteriseres som en feil ved det utførte veiarbeid i skjæringen og det senere tilsyn med fjellsiden i denne at det utraste fjellparti ved veiens anlegg eller senere ikke er blitt fjernet eller sikret, f. eks. ved innsetning av jernbolter. Lagmannsretten finner at veiskjæringen ikke har gitt rimelig sikkerhet mot fare. Etter arten av den sleppe som har gått på skrå gjennom retningen for fjellets skivestruktur, må det antas til stadighet å ha foreligget en betydelig risiko for utglidning av fjellsiden her, slik som til slutt skjedd.

Vurderingen av om det foreligger ansvar for staten for den skade raset voldte frembyr tvil. Lagmannsretten finner at det i det foreliggende tilfelle ikke er nok til å frita for ansvar at det ofte skjer stensprang på våre veier, og at det er sjelden at disse stensprang volder veifarende skade. Heller ikke finner lagmannsretten at størrelsen av trafikken på veien i dette tilfelle kan tillegges noen vekt. Lagmannsretten vil for øvrig i denne forbindelse bemerke at skaden er inntruffet på en riksvei, nr. 350, som er den eneste helårs veiforbindelse til industrisamfunnet på Rjukan og store deler av Tinn herred for øvrig. Veien har om sommeren også gjennomgangstrafikk til fjelloverganger. Trafikken på veien er etter våre forhold ikke ubetydelig. Videre finner lagmannsretten at det ikke kan legges vekt på for hvilke midler staten har bygget veien eller hvilken arbeidskraft som ble benyttet til det.

Etter den utdannelse i geologi veiingeniører tidligere fikk - det er opplyst at utdannelsen i dette fag i de senere år er øket - og etter de krav til erfaring i fjellarbeid som veivesenet har stillet til sine folk, er det kanskje ikke riktig eller så meget å bebreide noen enkelt eller enkelte av veivesenets folk for at den særlige og fremtredende fare for ras som det omhandlede veiparti representerte, ikke ble oppdaget eller erkjent og fjellpartiet ikke fjernet eller sikret i tide. Det er dog ikke godtgjort at veivesenet ved veiens anlegg eller senere har foretatt noen inngående undersøkelse av fjellsiden her og dens sprekker. Det gjelder også veioppsynsmannens besiktigelse av fjellet etter stenspranget i skjæringens søndre ende i 1957, som for øvrig kan ha hatt en helt annen årsak enn stenraset nord i skjæringen i 1958. Etter lagmannsrettens mening ville en tilstrekkelig innsiktsfull undersøkelse av fjellskjæringen klarlagt rasfaren. Lagmannsretten er kommet til at en samlet vurdering av alle forhold som helhet i det foreliggende tilfelle må lede til ansvar for staten. - - -