Rt-1963-1369

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-12-21
Publisert:	Rt-1963-1369
Stikkord:	Kommunalforvaltning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 142/1963
Parter:	Årdal kommune (høyesterettsadvokat Jens Chr. Hauge) mot Hjalmar Hestetun m.fl. (høyesterettsadvokat Sam Harris).
Forfatter:	Leivestad, Bahr, Bendiksby, Anker, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924) §40, §43, §48, Grunnloven (1814) §105, §27, §46, Bygningsloven (1924), Prisloven (1953) §18, §46

Dommer Leivestad: Årdal skjønnskommisjon avhjemlet 15. oktober 1960 skjønn etter begjæring av Årdal kommune i medhold av bygningslovens §40 og §43. Saksøkte var 15 eiere av grunn i Øvre Årdal og en fester.

Ni av grunneierne anket over skjønnet på grunn av feil i rettsanvendelsen og saksbehandlingen, og hevdet at skjønnet var vilkårlig.

De ankende var: Hjalmar Hestetun, Olav A. Seim, Olav P. Hestetun, Nils M. Midtun, Asbjørn T. Midtun, Ludvig T. Holsæter, og sameierne brødrene Sølfest, Sigvald og Peder Øvstetun.

De ankende parters prosessfullmektig har opplyst at det beror på en feil fra hans side at også Thomas E. Midtun, Anfinn S. Vetti og Sølfest L. Øren er blitt tatt med i ankeerklæringen og behandlet som ankende parter i lagmannsrettens dom.

Gulating lagmannsrett opphevet ved dom av 31. august 1962 skjønnet, unntatt for takst nr. 12, og hjemviste det til ny behandling. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Lagmannsretten bygget sin avgjørelse på at den mente at det var to feil i skjønnskommisjonens rettsanvendelse: den hadde feilaktig antatt at pumpestasjon kunne regnes med i refusjonsgrunnlaget etter bygningslovens §48 nr. 3. Videre hadde den med urette tatt hensyn til de særlige refusjonskrav betinget av vanntette kloakkrør og pumpestasjon som prissenkende faktorer ved ekspropriasjon til gategrunn.

Skulle skjønnsgrunnene ikke være å forstå slik lagmannsretten har gjort det, ville feilen ligge i saksbehandlingen, idet skjønnsgrunnene ikke ga anledning til å kontrollere om riktig rettsoppfatning var fulgt.

En dommer dissenterte, idet han fant skjønnskommisjonens rettsanvendelse riktig.

Saksforholdet går frem av skjønnets og lagmannsrettsdommens grunner.

Årdal kommune har anket over dommen, og gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som overfor lagmannsretten. Det er åpenbart riktig at skjønnskommisjonen, når den har funnet at de eksproprierte arealer har sin største verdi som byggegrunn, tar hensyn til de alminnelige og særlige prissenkende

Side:1370

faktorer som gjør seg gjeldende. Blant disse er det forhold at grunnen ligger så lavt i forhold til grunnvannet at det er nødvendig å bruke vanntette kloakkrør og pumpeverk.

Når grunnen har sin største verdi som byggegrunn, må eierne finne seg i at de prissenkende faktorer som gjør seg gjeldende for byggegrunn, blir tatt i betraktning uansett ekspropriantens bruk av arealet. Man kan ikke her trekke inn hvordan en fremtidig repartisjon vil falle ut for de enkelte grunnstykker, og la det virke inn på prisen for det som eksproprieres til gate.

Skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til å vise hvilken rettsoppfatning skjønnet har bygget på. For lagmannsrett og Høyesterett er det gjort gjeldende synspunkter og påstander som ikke var reist for skjønnskommisjonen, og som det ikke er noen feil at den ikke har behandlet. Det foreligger ingen feil som kan ha hatt betydning for resultatet.

Ankemotpartenes påstand om hjemvisning til ny skjønnsrett med ny administrator og nye skjønnsmenn er for sent satt frem og saklig ugrunnet.

Årdal kommune har lagt ned slik påstand:

«Årdal skjønnskommisjons skjønn av 15. oktober 1960 stadfestes.

Årdal kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene har tatt til gjenmæle. De gjør som for lagmannsretten gjeldende at skjønnet lider av feil ved rettsanvendelsen og saksbehandlingen som må lede til opphevelse.

Anførslene for lagmannsrett om at det er en feil at skjønnskommisjonen har tatt i betraktning at grunn må fylles opp, er ikke fastholdt. Men ankemotpartene hevder nå prinsipalt at det er en feil at skjønnskommisjonen har tatt hensyn til særlige utgifter reguleringen her fører med seg. Regulering fører med seg verdiøkning som kommer alle til gode. Det kan oppstå særlige fordeler for noen; men etter bygningsloven kommer disse først i betraktning ved repartisjonsskjønn. Tilsvarende må man ved ekspropriasjonsskjønn sette ut av betraktning de særlige utgifter en regulering fører med seg. Det er den alminnelige verdi ekspropriasjonsskjønnet skal finne, uten særlige verdauk eller verdmink. Dette følger også av at reduksjon som følge av refusjonskrav ikke må overstige verdiøkning som følge av reguleringen, jfr. dom i Rt-1934-997 og i Rt-1939-124.

Subsidiært hevder ankemotpartene at det i ethvert fall er en feil at skjønnskommisjonen har gått ut fra at grunneierne må regne med refusjon av utgifter til vanntette rør og pumpeverk. Bygningsloven gir bare adgang til å kreve halv refusjon for kloakkrør inntil 305 mm diameter; i denne begrensning må ligge at det er vanlige sementrør det kan kreves refusjon for, ikke de langt dyrere vanntette rør det her er regnet med, og slett ikke pumpeverk, som overhodet ikke er rør, og ikke nevnt i bygningslovens §48 nr. 3.

Atter subsidiært hevder ankemotpartene at om det skulle

Side:1371

være adgang til å ta hensyn til særlige verdireduserende faktorer, så kan disse ikke beregnes pr. kvadratmeter. Gate- og kloakkrefusjon skjer ifølge bygningslovens §46 nr. 2 etter lengden av hver tomts gatelinje, ikke etter flateinnhold. Ved at mulige fremtidige refusjonskrav tas i betraktning, får faktisk kommunen delvis kompensere ekspropriasjonserstatning for gategrunn med fremtidige refusjonskrav, noe det ikke er adgang til. Det blir også en dobbeltvirkning av refusjonskravet som antatt av lagmannsretten.

Ankemotpartene hevder videre at skjønnsgrunnene er mangelfulle. De angir i virkeligheten ikke på hvilken måte de verdireduserende faktorer er beregnet, om kommisjonen har holdt seg til de sakkyndiges beregning av utgifter pr. kvadratmeter, om den har fraveket de sakkyndiges tall, om den har bygget på refusjonsreglene i bygningslovens §46 nr. 2, eller om den har gått frem på annen måte. Strengt tatt vet man ikke engang om den har regnet med pumpeverk og vanntette kloakkrør, slik som de sakkyndige.

At tomtene vil måtte fylles opp - noen mer, noen mindre - er ikke omtalt ved de enkelte takster, og kan ikke sees å ha gitt seg utslag i prisene. Intet tyder på at det er foretatt individuell utregning av denne utgift som forutsatt av de sakkyndige. Kommisjonen er kommet til uforklarlige forskjeller i pris for grunn; det påståes ikke at de er vilkårlige, men de er i ethvert fall ikke begrunnet i premissene. Dette er således tilfelle når det for takst nr. 12 er regnet med kvadratmeterpris kr. 11,50, mens det for takst nr. 1, skoleområdet, hvor kloakkrefusjon ikke virker inn, er regnet med kvadratmeterpris kr. 6,50.

I den beregning fra kommunens sakkyndige som skjønnskommisjonen har bygget på, er pumpeverkrefusjonen beregnet til kr. 200 000, pr. kvadratmeter kr. 1,66, mens de riktige tall er kr. 100 000, pr. kvadratmeter kr. 0,83. Om denne feil er gått igjen i takstresultatene, kan man ikke se av skjønnsgrunnene.

Ankemotpartene hevder at skjønnskommisjonens formann og skjønnsmenn ikke bør gjøre tjeneste ved ny behandling. Skulle påstanden om det ansees for å være satt frem for sent, bør Høyesterett ex officio gi påbud om det.

Ankemotpartene har under hovedforhandlingen lagt ned slik påstand:

«At Gulating lagmannsretts dom av 31. august 1962 stadfestes med den endring at hjemvisning skjer til skjønnsrett med ny administrator og nye skjønnsmenn.

At ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

For Høyesterett er lagt frem en del nye dokumenter. Jeg finner det ikke nødvendig å gjøre særskilt rede for dem, idet de ikke er avgjørende for saken.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, idet jeg finner at anken over skjønnet ikke kan føre frem.

Den prinsipale innvending mot skjønnet er for Høyesterett at

Side:1372

lovanvendelsen er uriktig fordi skjønnet har tatt hensyn til de særlig høye refusjonskrav for kloakk man har antatt her ville bli gjort gjeldende.

Jeg kan ikke finne at dette er noen feil. Når skjønnskommisjonen har lagt til grunn at de eksproprierte arealer hadde sin største verdi som byggegrunn - noe grunneierne var enige i - må det være riktig å ta hensyn til de prisreduserende faktorer som antas å gjøre seg gjeldende for området som tomteareal, alminnelige og spesielle. Sannsynligheten av et særlig høyt refusjonskrav vil virke inn på grunnprisene ved vanlig prisdannelse. I virkeligheten er det bare uttrykk for det enkle forhold at når det vil påløpe særlig store omkostninger å bringe et areal i byggeklar stand, vil det redusere arealets verdi som byggegrunn i forhold til arealer hvor slike dyre tiltak ikke trenges. Arealet har mangler som byggegrunn som trykker prisen.

Det prinsipp at refusjon etter bygningslovens §46 ikke må overstige fordelene for de refusjonspliktige grunneiere, som ble fastslått i dom i Rt-1934-997, kommer her i det hele ikke inn i bildet.

Når det gjelder spørsmålet om refusjon vil kunne kreves for vanntette rør og for pumpeverk, finner jeg det utvilsomt at svaret må bli bekreftende for rørenes vedkommende. Når bygningslovens §48 nr. 3 begrenser refusjonsplikten til å gjelde utgiftene ved nedlegning av rør på inntil 305 mm diameter, er det et uttrykk for at grunneieren ikke skal pålegges å refundere utgifter til kloakk av større dimensjoner enn nødvendig for hans eiendom. Det kan ikke i dette legges noen forutsetning om at det bare skal være vanlige rør, uansett om grunnen på stedet gjør dyrere rør nødvendig - slik som her er tilfelle.

Med den ordlyd loven har, er spørsmålet om refusjonsplikt når det gjelder pumpeverket mer tvilsomt. Men også her finner jeg at det må være riktig å forstå loven slik at det kan kreves refusjon. Forat det areal som berøres av ekspropriasjonen skal kunne få kloakk, må det være et pumpeverk. Uten det vil kloakk ikke kunne virke, og dette området ikke kunne nyttes til byggetomter. Pumpeverket er da en integrerende del av kloakksystemet.

Dette støttes av at om kommunen ikke her hadde anlagt kloakk, ville grunneierne i medhold av bygningslovens §48 nr. 1 kunne vært tvunget til å anlegge kloakk for å kunne nytte områdene til byggetomter. De ville også vært nødt til å bygge pumpeverk. Men etter bygningslovens forarbeider har det vært meningen med begrensningen i grunneierens refusjonsplikt etter §48 nr. 3 å oppnå at det «pålegges grunneieren i det vesentlige samme byrde hvad enten gaten opparbeides av ham eller kommunen mot refusjon». Her blir grunneierne, om de må tåle refusjonskrav også for pumpeverk, i ethvert fall ikke ugunstigere stillet enn om de selv var blitt pålagt å sørge for kloakk før det kunne bygges.

Den tredje innvending mot skjønnets rettsanvendelse gjelder at det ikke har satt den prisreduserende faktor, utsikten til høyt

Side:1373

refusjonskrav for kloakk, ut av betraktning for den grunn som er ekspropriert til gate, men regnet med en ensartet prisreduserende faktor pr. kvadratmeter, og ikke fulgt fordelingsreglene i bygningslovens §46 nr. 2. Jeg antar at det heller ikke her er noen feil. Det er godtatt at arealet har sin største verdi som byggegrunn. Det forutsetter anlegg av gate og kloakk. Utgifter til det, direkte, eller indirekte gjennom refusjonskrav fra kommunen, er en prisreduserende faktor for hele området. Den ville ha gjort seg gjeldende over det hele om kommunen hadde ekspropriert det samlede areal. Om kommunen for en del eksproprierer bare gategrunn, kan ikke det betinge at det skulle oppstå noen annen pris for disse arealer enn for den tilstøtende grunn. Alt må vurderes etter den samme norm, nemlig verdien som byggegrunn som er den høyeste og da påvirket av de refusjonskrav det må regnes med i strøket.

At refusjonskravene ikke beregnes pr. kvadratmeter, men ifølge bygningslovens §46 nr. 2 etter tomtenes gatelinje, er et annet forhold, som ikke kan trekkes inn i ekspropriasjonsskjønnet; det ville bevirke at det måtte betales forskjellig kvadratmeterpris for gategrunn alt ettersom de tilstøtende tomter hadde forholdsvis kort eller lang gatelinje. Reguleringens virkninger for så vidt kan først komme opp ved repartisjonsskjønn.

At det tas hensyn til sannsynlige fremtidige refusjonskrav innebærer ikke, som hevdet av ankemotpartene, at kommunen får delvis kompensere fremtidige refusjonskrav mot ekspropriasjonserstatning. Det innebærer ikke annet enn at det tas hensyn til de faktorer som spiller inn ved vurderingen av grunnens verdi som byggegrunn.

Noen feil ved skjønnsgrunnene som kan lede til opphevelse, kan jeg ikke finne at det foreligger. På de angrepne punkter er det som nevnt etter min mening ingen feil i rettsanvendelsen. Det kan nok sies at skjønnsgrunnene her er noe snaue; sa vidt jeg kan se skyldes det i atskillig utstrekning at de spørsmål som har vært prosedert for Høyesterett, ikke har vært særskilt trukket frem for skjønnskommisjonen og prosedert der.

Noen detaljert beregning av de verdireduserende faktorer for hvert enkelt takstnummer, kan ikke forlanges med mindre særlige forhold gjør det påkrevet. På samme måte kan det ikke forlanges særlig forklaring på forskjeller i verdsettelse av de forskjellige grunnstykker. Hva prisreduserende faktorer fører til for de forskjellige takstnummer, er en skjønnssak som Høyesterett ikke kan kontrollere. Når særlig spørsmål ikke har vært reist, er det ingen feil at skjønnskommisjonen ikke har foretatt noen slik eksakt oppstilling av sin beregning av de prisreduserende faktorer.

Jeg finner etter dette at skjønnet må stadfestes for så vidt det er påanket.

Da saken har reist spørsmål av prinsipiell rekkevidde, og den har budt på tvil, finner jeg at saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Side:1374

Jeg stemmer for denne

dom:

Skjønnskommisjonens skjønn stadfestes så langt det er påanket.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Anker og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av skjønnskommisjonens skjønn (sorenskriver Tage Petterson med skjønnsmenn Håkon Lysne, Jakob Solstad, Jens Hovland og Anton Furseth):

I medhold av §27 i bygningsloven stadfestet Kommunal- og arbeidsdepartementet ved brev av 22. oktober 1959 til fylkesmannen i Sogn og Fjordane regulering av et område på Farnes i Øvre Årdal med vedtekter i samband med reguleringen. Reguleringen er tegnet inn på reguleringskartet således som vedtatt av kommunestyret i møte den 27. august 1959.

I kommunestyrets vedtak den 21. april 1961 ble det i anledning av gjennomføring av reguleringsplanen vedtatt å kreve prøvetakst etter bygningslovens §43 til avståing av grunn som kan eksproprieres etter lovens §40. Av hensyn til bygging av friluftsbad og linjedelt skole og anleggsarbeid forøvrig i det regulerte område var det nødvendig at kommunen skaffet seg disposisjon over den nødvendige grunn. Formannskapet hadde den 24. mars 1960 vedtatt at en skulle ta sikte på å ekspropriere grunn til veier og all annen grunn i sone I, med unntak av friarealene langs stranden av Årdalsvatnet. Kommunestyret vedtok også at det samtidig skulle tas med i forsøkstaksten i sone II grunn til den regulerte delen av Storeveien langs østsiden av kvartal XII fra Farnes Hotell til Fardølas elvebredd, og likeledes grunn til den del av vei XX som går langs nordsiden av kvartal XII og videre langs vestsiden av renseanlegget. - - -

Skjønnet ble første gang behandlet i kommisjonens møte den 27. juni d. å., og det ble da av kommunens advokat fremlagt beregninger over ekstraordinære omkostninger som antas nødvendige for å kunne bebygge de lavere liggende områder i det regulerte strøk. Da de saksøkte ikke var gjort kjent med disse opplysninger på forhånd, ble det besluttet å utsette skjønnet og den videre behandling har deretter funnet sted i kommisjonens møter den 11. og 12. oktober d. å. - - -

Skjønnskommisjonen finner at de områder som skal avståes ligger i et område hvor eiendommens verdi som byggegrunn (grunnverdien) er høyere enn den kapitaliserte bruksverdi med tillegg av eventuell ulempeerstatning. Det er heller ikke meningsforskjell om dette mellom partene. Verdsettelsen vil derfor overalt bli foretatt etter jordens verdi som tomtegrunn. En har fulgt prinsippet i Grunnlovens §105 om at det skal svares full erstatning, jfr. prislovens §18 §46, og har vært

Side:1375

oppmerksom på forskrifter av 18. juli 1958 som gjelder for omsetning og bortfeste av grunnarealer.

Arealene er både etter terrengets beskaffenhet og beliggenhet nær sentrum på Farnes meget godt skikket som byggetomter. For en vesentlig del består området av godt oppdyrket innmark og det er bare enkelte arealer ved stranden som er udyrket mark. Da jorden blir vurdert etter tomteverdien kan det ikke bli tale om noen vesentlig lavere pris for de udyrkede arealer. Det kan dog ikke sees helt bort fra at en tomtekjøper som regel vil være interessert i en byggetomt hvor han på stedet kan skaffe den nødvendige matjord til anlegg av have. Skjønnskommisjonen vil derfor som ved tidligere skjønn ta noe hensyn til dette forhold ved vurderingen av de forskjellige arealer.

De sakkyndige har uttalt at det vil være nødvendig med en viss oppfylling av arealene innenfor den såkalte sone I av hensyn til faren for flomvann. Under forutsetning av at denne oppfylling blir foretatt til kote 6,00, antas det at byggene i sone I og delvis også i kvartal XII må utføres med vanntette kjellere og dette vil medføre vesentlig høyere byggeomkostninger. Husene kan imidlertid bygges uten kjeller, men må i så fall ha et tilbygg til erstatning for vanlig kjeller. Denne byggemåte behøver ikke å føre til økede byggeomkostninger, men det vil påløpe ekstraordinære merutgifter på grunn av fordyrelse av de tekniske anlegg og eventuelt også større tomteplass. De sakkyndige finner at dette alternativ blir vesentlig billigere enn vanntette kjellere eller oppfylling til en høyere kote, men det er ikke enighet om hvor store merutgifter det med nødvendighet må regnes med i tillegg til utgiftene ved vanlige kjellere. - - -

Under henvisning til foranstående bemerkninger fastsettes følgende takster:

Eier: Eiend.: Areal m2: Takst pr. m2 kr.:

Takst nr. 1. Skole- og idrettsområde.

Anfinn S. Vetti 17/3 1000 6,50

Ludvig Holsæter 18/1 2675 6,50

Sølfest Øren 18/2 3225 6,50

Brødr. Øvstetun 19/1 20800 6,50

Takst nr. 2. Trafotomt v/veg IX.

Nils Midtun 17/1 160 6,50

Takst nr. 3 utgår.

Takst nr. 4. Trafotomt v/veg XXVII/XXX.

Olav Seim 16/2 140 6,50

Takst nr. 5. Lekeplass v/veg XXVI-II-XXVII.

Olav Seim 16/2 2650 6,50

Nils Midtun 17/1 275 6,50

Ulempeerstatning til Nils Midtun: kr. 300.

Side:1376

Eier: Eiend.: Areal m2: Takst pr. m2 kr.:

Takst nr. 6. Parkeringsplass v/veg II.

Nils Midtun 17/1 100 6,50

Takst nr. 7. Kloakkpumpestasjon.

Olav P. Hestetun 16/4 320 6,50

Takst nr. 8. Tomt for trafo, grøntareal og fortau v/kryss av vegene XXII-XXIII og XXVI.

Asbjørn Midtun 17/4 15 6,50

Ludvig Holsæter 18/1 130 6,50

Takst nr. 9. Parkeringsplass i kvartal X v/veg XXII.

Asbjørn Midtun 17/4 90 6,50

Takst nr. 10. Parkeringsplass v/kryss veg XX-veg XXII.

Brødr. Øvstetun 19/1 130 10,-

Takst nr. 11. Utvidelse av renseanlegg.

Brødr. Øvstetun 19/1 3000 10,-

Takst nr. 12. Boligområde i kvartal XII.

(Her medtatt trafotomt og parkeringsplasser + del av bygdeveg ca. 225 m2).

Brødr. Øvstetun 19/1 14570 11,50

Asbjørn Midtun 17/4 100 11,50

Takst nr. 13. Veg XX vest for Storevegen.

(Medregnet utvidelse mellom krysset Farnesvegen og renseanl.)

Brødr. Øvstetun 19/1 1280 7,-

Brødr. Øvstetun 19/65 5 7,-

Takst nr. 14. Farnesvegen v/Farnes hotell.

Asbjørn Midtun 17/4 100 6,50

Takst nr. 15 utgår.

Takst nr. 16. Parkeringsplass v/veg XIV.

Ludvig Holsæter 18/78 125 9,50

Fester: Melchior Bakken.

Takst nr. 17. Storevegen.

Brødr. Øvstetun 19/1 1670 13,-

(herunder inngår ca. 120 m2 bygdeveg)

Side:1377

Eier: Eiend.: Areal m2: Takst pr. m2 kr.:

Asbjørn Midtun 17/4 140 13,-

Ludvig Holsæter 18/1 500 13,-

(m/grøntareal)

Takst nr. 18. Veg XXII.

Brødr. Øvstetun 19/1 630 6,50

Nils N. Midtun 17/1 820 6,-

Ludvig Holsæter 18/1 890 5,50

Olav Seim 16/2 480 5,50

Olav Hestetun 16/4 810 6,50

Asbjørn Midtun 17/4 980 6,50

Brødr. Øvstetun 19/1 380 6,50

Takst nr. 19. Veg XXIII.

Ludvig Holsæter 18/1 720 6,50

Hjalmar Hestetun 16/1 105 6,50

Olav Hestetun 16/4 325 6,50

Takst nr. 20. Veg XXIV.

Ludvig Holsæter 18/1 65 6,50

Olav P. Hestetun 16/4 540 6,50

Takst nr. 21. Veg XXV.

Ludvig Holsæter 18/1 500 6,50

Olav P. Hestetun 16/4 70 6,50

Olav Seim 16/2 25 6,50

Takst nr. 22. Veg XXVI.

Olav Seim 16/2 550 6,50

Olav Hestetun 16/4 690 6,50

Olav Seim 16/2 220 6,50

Takst nr. 23. Veg XXVII.

Nils N. Midtun 17/1 145 6,50

Olav Seim 16/2 1115 6,50

Ludvig Holsæter 18/1 315 6,50

Takst nr. 24. Veg XXVIII.

Olav Seim 16/2 230 5,50

Takst nr. 25. Veg XXIX.

Olav Seim 16/2 490 6,-

Olav Hestetun 16/4 - 6,-

Side:1378

Eier: Eiend.: Areal m2: Takst pr. m2 kr.:

Takst nr. 26. Veg III.

Olav Seim 16/2 270 6,50

Nils N. Midtun 17/1 280 6,50

Takst nr. 28. Veg IX.

Nils Midtun 17/1 1325 6,50

Sølfest Øren 18/2 325 6,-

Olav Hestetun 16/4 - 6,-

- - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommer Odd Schei og hjelpedommer Dagfinn Breistein med domsmenn Atle Urheim og R. Falck Tønnesen):

- - -

Lagmannsretten finner at skjønnet må oppheves.

Lagmannsretten finner ikke at skjønnet er vilkårlig, og heller ikke at kommisjonen har lagt noen uriktig rettsoppfatning fil grunn når det gjelder spørsmålet om oppfylling. - - -

Lagmannsretten finner heller ikke at det er noen feil i saksbehandlingen at skjønnsgrunnene ikke inneholder noen redegjørelse for hvor megen oppfylling det regnes med på de forskjellige felter og nærmere fremstilling av hvordan dette moment menes å virke på prisen på hvert enkelt sted.

Lagmannsrettens flertall - lagmann Eftestøl, hjelpedommer Breistein og de to domsmenn - finner imidlertid at det foreligger to feil som fører til at skjønnet må oppheves.

Flertallet regner med at skjønnsgrunnene med den omtale av de sakkyndige beregninger de inneholder, er slik å forstå at kommunen forutsettes å ha rett til å kreve refusjon etter bygningslovens §48 nr. 3 av blant annet utgifter til en pumpestasjon og fordyrelse av vanntette kloakkrør. Slik har også prosessfullmektigene, som retten har oppfattet dem, gitt uttrykk for at de forstår skjønnsgrunnene.

Flertallet mener imidlertid at utgifter til pumpestasjonen ikke kan kreves refundert. Bygningslovens §48 nr. 3 gjelder bidrag til opparbeidelse av gate. Det sees av 2. punktum at deri kan nedlegging av kloakkrør regnes med. Skjønt under tvil mener flertallet at anlegget av pumpestasjonen ikke hører med til opparbeidelse av gaten med nedlegging av kloakkrør, så meget mer som den ikke ligger i gate, men er oppført på særskilt grunn, se takst nr. 7. Den er påvist under befaringen. Kommisjonen har således lagt en uriktig forståelse av bygningslovens §48 nr. 3 til grunn.

Domsmann Falck Tønnesen antar at også de særlige omkostninger ved vanntette kloakkrør må holdes utenfor og ikke vurderes som pristrykkende faktor.

Den andre feilen angår de takster som gjelder gategrunn, nr. 18-28. Også når det gjelder disse forståes kommunen å ha regnet med de nevnte refusjonskrav som prisreduserende faktorer. Når det gjelder de nevnte takster, er flertallet enig med de ankende i at dette ikke er riktig. Kommunen har ifølge fremlagte vedtekter, jfr. bygningslovens §48 nr. 3,

Side:1379

rett til å kreve refusjon av gateopparbeidelsesomkostninger av grunneierne som eiere av den gjenværende, tilstøtende, grunn. Refusjonsplikten hefter i sin helhet på den tilstøtende grunn. Om en grunneier selger tomter, vil refusjonsplikten i sin helhet virke trykkende på tomteprisen. Grunneierne får da ikke full erstatning for gategrunnen, men blir dobbelt belastet for så vidt, hvis det også ved bestemmelsen av denne erstatning regnes med refusjonskrav som prisreduserende.

Begge de nevnte feil menes å være feil i rettsanvendelsen, og må føre til at skjønnet oppheves og hjemvises for så vidt det er påanket. Den førstnevnte feil virker for alle de påankede takster, den annen for takstene nr. 18-28.

For fullstendighets skyld tilføyes at hvis skjønnsgrunnene ikke skulle være å forstå som foran nevnt, er det en feil i saksbehandlingen at de ikke gir tilstrekkelig beskjed til at det kan kontrolleres om riktig rettsoppfatning er lagt til grunn, da de i hvert fall kan forståes som nevnt. Feilen må føre til opphevelse. Det finnes nemlig sannsynlig at den uriktige rettsoppfatning og dermed i tilfelle feilen i saksbehandlingen kan ha hatt betydning for skjønnsresultatet. - - -

Lagdommer Schei stemmer for at skjønnet stadfestes. Han finner nemlig at bygningslovens §48 nr. 3 må forståes slik at den hjemler refusjonskrav også til utgifter til pumpestasjon, og han finner ikke at det er uriktig å ta hensyn til refusjonskravet som prisreduserende faktor også ved takseringen av gategrunn.

Gjennomføringen av kloakkplanen med vanntette rør og pumpestasjon, representerer en ekstraordinær innsats fra kommunens side, og det er disse forhold som har gjort det område det er tale om til byggegrunn i det hele tatt, og derved tilført grunneierne en særfordel. Det antas da ikke å være noen feil av skjønnskommisjonen å regne med at refusjonsplikten kommer til å representere et særtrykk på dette område. - - -