Rt-1963-293

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-03-22
Publisert:	Rt-1963-293
Stikkord:	Jakt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 29 B/1963
Parter:	Aage S. Grøtta, m.fl. (overrettssakfører Tor Moursund - til prøve), hjelpeintervenient: Hen fjellstyre (overrettssakfører Tor Moursund) mot Sunndal fjellstyre (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan).
Forfatter:	Hiorthøy, Rode, Stabel, Anker, Berger
Lovhenvisninger:	Fjelloven (1920) §30, Norske Lov (1687) 3-, LOV-1908-08-08-§2, LOV-1908-08-08-§3, §20, §33, §35, §4, §6, Jaktloven (1951)

Dommer Hiorthøy: Under reinjakten 1959 ble endel jegere fra Isfjorden i Hen påtruffet av jaktpolitiet i den del av almenningsstrekningene i Møre og Romsdal fylke som ligger i Sunndal herred. De var utstyrt med jaktkort fra fjellstyret i Hen, som i samsvar med Landbruksdepartementets fellingstillatelse for nevnte år hadde vedlagt jaktkortet meddelelse om at det hadde «gyldighet for det samlede statsalmenningsområde i Sunndal, Øksendal, Hen, Grytten, Erisfjord og Vistdal i Møre og Romsdal, altså uten hensyn til herredenes innbyrdes grenser». Sunndal fjellstyre, som mente at de var uberettiget til å drive jakt uten tillatelse av dette fjellstyre, anla ved stevning av 21. desember 1959 søksmål ved Nordmøre herredsrett mot vedkommende jegere, - Aage S. Grøtta, Edvard Flydal, Otto Kavli, Herlof Lundheim og Herman Dale. For herredsretten nedla Sunndal fjellstyre denne påstand:

«De saksøkte har ikke uten tillatelse fra Sunndal fjellstyre adgang til å drive reinsjakt eller annen jakt og fangst i Sunndal Statsalmenning.

Side:294

De saksøkte tilpliktes å betale saksøkeren saksomkostninger.»

De saksøkte tok til gjenmæle og påsto seg frifunnet, og Hen fjellstyre møtte som hjelpeintervenient til støtte for de saksøkte.

Nordmøre herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa dom i saken 28. januar 1961. Dommen har denne domsslutning:

«1. Åge S. Grøtta, Edvard Flydal, Otto Kavli, Herlof Lundheim og Herman Dale, alle Isfjorden, har ikke uten tillatelse fra Sunndal fjellstyre adgang til å drive reinsjakt eller annen jakt og fangst i Sunndal statsalmenning.

2. For øvrig frifinnes de for å betale saksomkostninger.

3. Hjelpeintervenienten, Hen fjellstyre, dømmes til å betale Sunndal fjellstyre kr. 1500 i saksomkostninger.

4. Oppfyllelsesfristen er 14 dager etter dommens forkynnelse.»

Aage S. Grøtta m. fl. og Hen fjellstyre som hjelpeintervenient påanket dommen til Frostating lagmannsrett som 24. februar 1962 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Åge S. Grøtta, Edvard Flydal, Otto Kavli, Herlof Lundheim og Herman Dahle, alle Isfjorden i Hen, har ikke uten tillatelse fra Sunndal fjellstyre adgang til å drive reinsjakt eller annen jakt og fangst på almenningsgrunn innen Sunndal herred.

2. Hver part, også hjelpeintervenienten Hen fjellstyre, bærer sine omkostninger for såvel herredsrett som lagmannsrett.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for frifinnelse av de ankende parter.

Aage S. Grøtta m. fl. har erklært anke mot lagmannsrettens dom, og Hen fjellstyre har opptrådt i saken som hjelpeintervenient også for Høyesterett. De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«Aage S. Grøtta, Edvard Flydal, Otto Kavli, Herlof Lundheim og Herman Dahle frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Sunndal fjellstyre har tatt til gjenmæle i ankesaken og har erklært motanke i anledning av lagmannsrettens innskrenkning av dommen til å gjelde almenningsområdet innenfor Sunndal herreds grenser. Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt: Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

Subsidiært: Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

I begge tilfelle: Sunndal fjellstyre tilkjennes sakskostnader for alle retter.»

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt en del nytt skriftlig bevismateriale som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre særskilt rede for. Partene har i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg de samme bevis som tidligere, og saken står i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for herredsretten og lagmannsretten.

Jeg er som herredsretten og lagmannsretten kommet til det resultat at det ikke er grunnlag for å betrakte almenningsstrekningene

Side:295

i Høyfjellskommisjonens 5. grenseoppgangsfelt som én statsalmenning i forhold til bestemmelsene i §30 i fjelloven av 12. mars 1920. Når loven bruker uttrykket statsalmenning må den antas å ha for øye det tradisjonelle almenningsbegrep som etter lovgivning og rettspraksis stadfestes og avgrenses ved den almenningsbruk som har vært utøvet av de tilstøtende bygdelag (bygder eller grender). I betraktning av det omhandlede områdes utstrekning og naturlige beskaffenhet, kommunikasjonsforholdene og de administrative inndelinger, er jeg enig med lagmannsretten i at det må ha formodningen mot seg at alle almenningsstrekningene i 5. felt utgjør en enkelt almenning i rettslig forstand. Under hensyn til dette og til de opplysninger som foreligger i saken om den bruk som har funnet sted, antar jeg videre med lagmannsretten at Sunndal og Hen, så vel som de andre herreder (bygdelag) som i disse trakter grenser til høyfjellet, hver især har utnyttet og gjort krav på visse tilstøtende, nærmereliggende fjellstrekninger, som da må ansees som særskilte almenninger i forhold til fjelloven. Anlegger man dette syn, er det etter de stedlige forhold på det rene at ingen almenningsstrekning samtidig kan være beliggende innenfor herredsgrensene i Sunndal og Hen, jfr. fjellovens §30 første ledd. De ankende parters anførsel om at det under hensyn til at jakt og fangst er mindre stedbundne utnyttelser, bør anvendes et mer omfattende almenningsbegrep i forhold til denne spesielle almenningsbruk, kan jeg ikke finne holdepunkter for i lovgivningen. Jeg tilføyer at det etter min oppfatning er uten enhver betydning i den foreliggende forbindelse at Høyfjellskommisjonen i kjennelse av 1. juli 1927 har fastslått grensene mot privat eiendom for det samlede område. Som fremhevet i de tidligere retters dommer har det ligget utenfor kommisjonens mandat å treffe avgjørelse angående bruksforholdene innen oppgangsfeltet, og det er da heller ikke noe i kjennelsen som kan tas til inntekt for at dette er gjort.

Det som ellers er anført av de ankende parter til støtte for at almenningsstrekningene i 5. grenseoppgangsfelt har vært oppfattet og behandlet som én almenning - etableringen av et felles fjellstyre i 1932 og dette styres fortolkningsvedtak av 24. juni 1933, viltadministrasjonens oppfatning og praksis samt Høyesteretts kjennelse i Rt-1960-297 - kan ikke tillegges den betydning at det kan endre den ordning som etter min mening følger av fjellovens og almenningsrettens regler.

Jeg viser for øvrig angående enkelthetene til de tidligere retters domsgrunner, særlig til det som er fremholdt i lagmannsrettens fyldige domsbegrunnelse som jeg i alt vesentlig kan tiltre.

Når det gjelder motanken og i forbindelse hermed utformningen av domsslutningen har jeg vært i noen tvil. Etter det som er opplyst under saken om beliggenheten av de områder utenfor Sunndal herred som påståes å tilhøre «Sunndal statsalmenning», kan det ikke godt være tale om at innbyggerne i Hen har jaktrett i disse trakter i henhold til fjellovens §30. For så vidt skulle det være ubetenkelig å velge herredsrettens konklusjon. Under

Side:296

hensyn til den rådende faktiske og rettslige uklarhet vedkommende disse områder er jeg likevel blitt stående ved at det er mest korrekt som lagmannsretten å begrense dommen til almenningsgrunn i Sunndal herred.

Etter dette stemmer jeg for stadfestelse av lagmannsrettens dom, idet jeg i betraktning av de særlige forhold i saken og dennes prinsipielle betydning ikke finner grunn til å gjøre forandring i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Etter utfallet av anken vil imidlertid de ankende parter og hjelpeintervenienten måtte tilsvare motparten saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hen fjellstyre og Aage S. Grøtta, Edvard Flydal, Otto Kavli, Herlof Lundheim og Herman Dahle én for alle og alle for én 4000 - fire tusen - kroner til Sunndal fjellstyre innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Anker og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Th. Sandkleven med domsmenn Gunnar Stokke og Eystein Måløy):

Etter forgjeves anstillet megling i Sunndal forliksråd den 1. oktober 1959, har saksøkeren - Sunndal fjellstyre - tatt ut stevning den 21. desember 1959 mot de saksøkte Åge S. Grøtta, Edvard Flydal, Otto Kavli, Herlov Lindheim og Herman Dala, alle Isfjorden - med krav om at de kjennes uberettiget til jakt og fangst i Sunndal statsalmenning. Hen fjellstyre har møtt som hjelpeintervenient, da de ved sin utstedelse av jaktkort har medvirket til at de saksøkte har kommet opp i saken. Dessuten er det av stor interesse for hjelpeintervenienten å få fastslått om Hens innbyggere har jaktrett i Sunndal statsalmenning. - - -

Retten legger følgende saksforhold til grunn:

Den ytre foranledning til at denne sak ble reist, var at de saksøkte under reinsdyrjakten 1959 ble påtruffet ved Krøsen i Sunndalsfjellet i Sunndal kommune av jaktpoliti Jarl Holm. Herman Dala hadde da felt en reinsimle. De saksøkte hadde ikke jaktkort fra Sunndal fjellstyre, bare fra Hen fjellstyre. Kortet hadde påført tekst om at det hadde gyldighet for det samlede statsalmenningsområde i kommunene Erisfjord og Vistdal, Grytten, Hen og Sunndal, og med uttrykkelig anførsel om at kortet gjaldt «uten hensyn til herredenes innbyrdes grenser». De saksøkte bestrider ikke at de under jakten befant seg i den del av statsalmenningen som ligger i Sunndal kommune.

Det er mellom partene enighet om at kommunegrensen mellom Hen og Sunndal ikke støter sammen på noe sted. Avstanden i luftlinje i fjellet mellom de 2 kommunegrenser, kan dreie seg om ca. 20-30 km.

Side:297

Statsalmenningens grenser mot privat eiendom er for dette område fastsatt i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 1. juli 1927. Ved kgl. res. av 3. april 1914 ble Høyfjellskommisjonen tildelt som nytt felt de deler av høyfjellet, som hører til Auravassdragets, Lilledalselvens og Mardølas nedslagsdistrikter innen Lesja prestegjeld i Oppland fylke samt Nesset, Grytten, Øksendal og Sunndals prestegjeld i Møre fylke. Dette området ble ved Justisdepartementets skrivelse av 19. april 1916 utvidet til å omfatte alt høyfjell som ligger mellom Rauma i vest og syd og Driva i nord og som i øst begrenses av fylkesgrensen mellom Møre og Sør-Trøndelag, inntil den skjæres av grensen mot Oppland fylke og derfra av rette linjer over Sjongjøs og Store Horungens høyeste topper til søndre ende av Lesjaskogens vatn. Dette feltet har blitt kalt 5. grenseoppgangsfelt. Hen kommune hører med til Grytten prestegjeld.

Innen 5. grenseoppgangsfelt har det vært drevet jakt etter bl.a. villrein av innbyggerne i de kommuner, hvis grenser går innen 5. grenseoppgangsfelt. Fjellstyrene i de respektive kommuner har skrevet ut jaktkort. Landbruksdepartementets viltkontor har bestemt antallet av fellingstillatelser hvert fjellstyre kan utskrive. I et brev fra Landbruksdepartementets viltkontor av 28. juli 1959 er det inntatt følgende passus:

«Fjellstyrene kan skrive ut jaktkort for villrein med gyldighet for det samlede statsalmenningsområde i nevnte herreder i Møre og Romsdal, altså uten hensyn til herredenes innbyrdes grenser.»

Saksøkeren hevder at 5. grenseoppgangsfelt består av flere selvstendige almenninger, og at Høyfjellskommisjonen også har gått ut fra det. Under prosedyren for Høyfjellskommisjonen - side 14 i kjennelsen - har Hens advokat nedlagt påstand om «at hele den fjellstrekning, som ligger innenfor Hens herredsgrenser etter de foran angitte linjer ansees tilhørende Hen herredskommune eller herredets innvånere som privat eiendom». Han har nærmere presisert at det område av Hen fjell - som det offentliges advokat påstår anerkjent som statsalmenning - er et bygdesameie for Isfjordingene, hvormed forståes innvånerne av Hen herred. Vitne nr. 38 for Høyfjellskommisjonen - kjennelsen side 100 - har uttalt at han regnet Hens vanlige jaktfelt like til Sandgrovelven, vitne nr. 34 - rettsboken fra 1914 37 - uttaler at Isfjordingen sjelden kommer på jakt så langt syd som til Gravdalen, men at de driver reinsjakt vestover til Vengetinderne, Romsdalshorn, omkring Svartevatten og iallfall på nordre side av Mongevattn.

For Sunndals kommunes vedkommende har dens prosessfullmektig nedlagt slik påstand for Høyfjellskommisjonen - kjennelsen side 12: «At der innen Sunndals herreds foran angitte grenser ikke finnes noget staten tilhørende høyfjell til avgrensing, men at de innen nevnte grenser beliggende fjellstrekninger tilhører dels enkelte privatmenn, dels flere sådanne i Sunndal som særeiendom og dels samtlige Sunndals innvånere som fellesalmenning.»

Høyfjellskommisjonen har ikke tatt påstandene til følge hverken for Hens eller Sunndals vedkommende, og det påståes at det tilligger hver bygd klart avgrensede almenningsområder. Det vises til kjennelsen side 249 hvor grensen for Erisfjord og Vistdal herred mot Sunndal og Øksendal herred ved Vikebotntrakten er trukket overensstemmende med almenningsgrensen. Høyfjellskommisjonen har intet avgjort om det er en eller

Side:298

flere almenninger, noe som etter §2 i lov nr. 6 av 8. august 1908 også ville ha ligget utenfor dens mandat. Det kan derfor ikke legges noen vekt på at kommisjonen har behandlet området under ett. Et avgjørende argument for ikke å anse området for en almenning, er at det gjennom alle år bar vært et fjellstyre for hver almenning innen 5. grenseoppgangsfelt. - - -

Det kan ikke legges noen vekt på at Landbruksdepartementets viltkontor har ansett 5. grenseoppgangsfelt som en almenning. Saksøkeren har protestert mot denne departementale oppfatning, og i et skriv til saksøkerens prosessfullmektig av 13. oktober 1959 fra Landbruksdepartementet er det uttalt bl.a. følgende:

«Den formulering av områdebegrensning som har vært anvendt i fellingstillatelsene til Mørefjellstyrene har vært brukt siden 1951.

Ut fra jaktlige hensyn har en ikke ansett det nødvendig å gå til noen nærmere oppdeling av almenningsområdet innen Møre. Det er imidlertid en selvfølge at bestemmelsen gjelder med den begrensing som måtte følge av fjelloven med hensyn til den enkeltes adgang til å drive jakt i vedkommende statsalmenningsområde.»

Det samme har kommet til uttrykk i et svar fra Landbruksdepartementet av 18. desember 1959 på en forespørsel fra Hen fjellstyre. Det heter bl.a. her:

«Det sentrale problem i den saken Sunndal fjellstyre har reist, er så vidt en kan forstå hvorvidt personer bosatt i Hen kommune har status som innenbygds i henhold til fjellovens §30 i forhold til statsalmenningsområdet innenfor Sunndal kommunes grenser. - Fellestillatelse for villrein i den del av statsalmenningsområdet i Snøhettafeltet som faller innenfor Møre og Romsdal fylke avgjør ingen ting om hvordan det forholder seg i så måte, men gir bare uttrykk for at det ikke ut fra rent jaktlige hensyn har vært ansett nødvendig å begrense tillatelsene til de forskjellige fjellstyrer til å gjelde innenfor vedkommende kommunes grenser.»

I en betenkning fra Landbruksdepartementet av 3. mai 1957, er det bl.a. anført:

«Det har gjort seg gjeldende ulike oppfatninger om hvorvidt statsalmenningsområdet innenfor 5. felt rettslig er å anse som en udelt almenning eller som flere almenninger. Uten nærmere kjennskap til forholdene eller særlige forutsetninger for å ta noe bestemt standpunkt til dette spørsmål som ligger utenfor kontorets saksområde, har Jaktkontoret nærmest gått ut fra at en hadde med en udelt almenning å gjøre. For regulering av villreinjakten i henhold til jaktloven har en imidlertid ansett spørsmålet for å være uten betydning.»

Saksøkeren hevder at ovennevnte uttalelser fra Landbruksdepartementet ikke kan tillegges noen betydning i relasjon til fjellovens §30. Det er denne lov som regulerer retten til jakt i en statsalmenning. Departementets standpunkt med å anse 5. område som en udelt almenning, er utelukkende diktert ut fra jaktlige hensyn, blant annet hensynet til de noe skiftende jaktsjanser innenfor de vestlige deler av almenningsområdet på grunn av særlige bestandsforhold og reinens trekkvaner m.v. i disse strøk. - - -

Retten skal bemerke:

Fjelloven av 12. mars 1920 har ment å gi uttømmende regler om bruksretten

Side:299

i statsalmenninger. Etter samme lovs §2 skal i statens almenninger bygdene fremdeles utøve sine bruksrettigheter til beite og seter, slått, mose- og torvtak samt jakt og fangst som fra gammel tid, for så vidt denne lov ikke bestemmer annet.

I fjellovens §30 er det oppstilt 3 grupper, som alle har rett til jakt og fangst i en statsalmenning. Disse er:

1. Norsk borger bosatt i det herredet hvor almenningen er beliggende.

2. Norsk borger bosatt i et av de herreder hvor almenningen er beliggende.

3. Norsk borger i bygd og grend, hvis beboere fra gammel tid har utøvet almenningsbruk innen vedkommende statsalmenning.

Av et sitat fra Ot.prp. nr. 41/1949 fremgår det, at departementets hensikt med utformingen av de någjeldende bestemmelser i fjellovens §30 har vært å gi uttrykk for at den gamle rett som bygdens folk har til å drive villreinjakt i statsalmenning fremdeles skal bestå, og departementet forutsatte at retten til å felle villrein skulle omfatte den del av statsalmenningen hvor bygdens folk fra gammel tid har drevet slik jakt.

Sitatet er fremkommet i forbindelse med utkastet til lov om viltstellet, jakt og fangst, og retten finner det ikke tvilsomt at reglene om retten til jakt og fangst i statsalmenning utelukkende reguleres av fjelloven.

De saksøkte har ikke påstått utøvelse av almenningsrett i gammel tid, og alternativ 3 i forannevnte oppstilling bortfaller derfor.

Dersom retten finner at hele 5. grenseoppgangsfelt er å anse som en statsalmenning, er det på det rene at den delvis vil ligge innenfor Hen herred, og at innvånerne av Hen herred derfor har jakt- og fangstrett i almenningen i kraft av alternativ nr. 1 og 2. Finnes det å være flere almenninger, er det på det rene at innvånere av Hen kommune ikke har jakt- og fangstrett annet enn innen sin egen almenning. Heller ikke er det påstått - for det tilfelle det finnes å være flere almenninger - at Hen almenning på noe sted strekker seg over i Sunndal statsalmenning.

Etter rettens mening finner en ingen holdepunkter i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 1. juli 1927 for å anse 5. grenseoppgangsfelt som en statsalmenning. Høyfjellsloven av 8. august 1908 regulerer Høyfjellskommisjonens mandat. Etter §2 i samme lov var kommisjonens mandat begrenset til med bindende virkning for alle vedkommende ved kjennelse å fastsette grensene mellom statens grunn og tilstøtende grunneiendommer. Kommisjonen har konstatert statsalmenninger i store fjellstrekninger, og har avgrenset disse almenningene. Almenningsgrensene er derfor avhengig av de administrative grenser mellom kommuner, og det hender meget ofte at et herreds almenning eller del av almenning ligger innenfor et annet herreds grenser.

Etter høyfjellslovens §3 var det departementet som bestemte hvor stor strekning hver grenseoppgangsforretning skulle omfatte. Høyfjellsstrekningen i det område denne sak omfatter, er av kommisjonen blitt benevnt 5. grenseoppgangsfelt. Sammenholdes bestemmelsene i høyfjellslovens §2 og §3 med hverandre, vil det etter rettens oppfatning klart fremgå at det har ligget utenfor kommisjonens mandat å dekretere noe angående rettsforholdene innen oppgangsfeltet. Det ville stride klart mot Høyfjellskommisjonens mandat å bestemme at 5. grenseoppgangsfelt har

Side:300

vært eller for ettertiden er å anse som en statsalmenning. En slik uttalelse eller slutning ville dessuten stride mot de rettsgrunnsetninger en har innen almenningsretten.

Etter rettens mening må rettsgrunnsetningene innen almenningsretten og de geografiske forhold gi utgangspunktet for om 5. grenseoppgangsfelt er å anse som en eller flere almenninger.

I Christian V's Norske Lov av 1687 er bl.a. bestemt i 3-12-1: «saa kal Almending være, saa som den haver været af gammel Tid, bande det øverste og yderste.» I 3. artikkel er det angående seter og fedrift bestemt: «En hver skal nyde Sætter og Fædrift i den Alminding, som ligger til hans Bøjgelav», og i 6. artikkel: «Almindings Skov maa en hver bruge, som lever der, som den tilligger af Alders Tid saa vit, som behøvis til en hvers brændefang....» Disse bestemmelser må leses slik at hugstrett og seterrett bare tilkommer den jordbrukende klasse. Retten til jakt, fangst og fiske må betraktes som allemannsrettigheter tilliggende innbyggere av et bestemt distrikt. Tilliggelsen må ta sikte på den bruk som har vært utøvet i almenningen fra gammel tid. Etter rettens mening danner bruken den stedlige begrensningen for utøvelse av almenningsrett i en almenning. Almenningsgrensene er ubundet av administrative grenser, de trekkes etter den bruk som har vært utøvet. Uansett om de saksøkte påstår noen almenningsrett i kraft av utøvelsen i gammel tid eller ikke, må retten, ved avgjørelsen av om 5. grenseoppgangsfelt er å anse som en eller flere almenninger, falle tilbake på den bruk som faktisk har vært utøvet innen feltet.

For Høyfjellskommisjonen er det avgitt en rekke vitneprov om jakt og fiske i fjellet i gammel tid. Retten vil ikke legge avgjørende vekt på disse vitneprov, men de synes nesten samstemmige om at Isfjordinger ikke har jaktet eller fisket så langt inn som til Aursjøen. Vitneprovene fra Høyfjellskommisjonen skulle først og fremst klargjøre grensen mellom statseiendom og privateiendom. Etter de daværende lovregler var jakt og fangst fri for enhver norsk borger i statsalmenning, og deres vitneprov må sees i lys av denne bestemmelse. Grensene mellom statseiendom og privateiendom hadde ingen annen innflytelse på jaktretten enn at jaktkort måtte løses i almenningen.

Den bruk som utøves i en almenning er forskjellig av utstrekning. Seterdrift er atskillig mer stedbunden enn f. eks. jakten. Jaktsjansene er forskjellige innen de forskjellige deler av en almenningsstrekning. Dette kan skyldes særlige bestandsforhold og reinens trekkvaner. Retten har vært inne på den tanke at utøvelsen av jakt og fangst var en separat almenningsrett som kunne utøves uten å støtte seg til annen bruk i almenningen. Høyesterett har ikke støttet denne tanke, og det vises til høyesterettsdom i Rt-1952-282 på side 297. Mindretallet i lagmannsretten hadde uttalt at om jakt og fangst i en statsalmenning skal betraktes som almenningsbruk, må den støttes av annen bruk i almenningen. Høyesterett har tiltrådt denne begrunnelse av lagmannsrettens mindretall.

Retten har ikke mottatt noe bevis eller formodning for at Hens innvånere har utøvet noe stedsevarig bruk innen hele 5. grenseoppgangsfelt, og deres rett innskrenker seg derfor til det område av statsalmenningen hvor de har utøvet sitt bruk fra gammel tid. På dette grunnlag finner retten at 5. grenseoppgangsfelt i relasjon til Hen kommune er å anse som

Side:301

flere almenninger, og at Hen kommune kun har bruksrett innen sin egen almenning. Noen vekt må det også legges på at hver kommune innen 5. grenseoppgangsfelt har hatt sitt fjellstyre i mange år. Forsøket i begynnelsen av 1930-årene på å få i stand et felles fjellstyre viser også klart at 5. grenseoppgangsfelt har vært betraktet som flere selvstendige almenninger. Etter rettens oppfatning er det veianlegget Sunndalsøra-Aursjøen som i første rekke har fristet jegere fra Hen til å jakte i traktene omkring Aursjøen. Grunnet den tekst jaktkortene hadde, har de utvilsomt vært i den gode tro at de kunne jakte innen hele statsalmenningen. Dette har imidlertid ikke noe å si for deres rettigheter i fjellet i relasjon til fjellovens §30. Departemental praksis kan ikke endre dette. Departementets praksis har da også for en stor del vært diktert ut fra jaktlige hensyn, og har ikke pretendert noe angående selve jaktretten i en statsalmenning. Viltkontoret har dessuten fastsatt det antall dyr hvert fjellstyre kan skrive ut fellingstillatelse for, noe som også taler for at området er å anse som flere almenninger. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Mats Stensrud og Otte Huitfeldt og sorenskriver Alf Glad):

Lagmannsretten skal bemerke:

Det var først gjennom Høyfjellskommisjonens kjennelse av 1. juli 1927 i 5. grenseoppgangsfelt at det ble fastslått at det innen de før nevnte herreder innen Møre og Romsdal fylke i det hele fantes statsalmenningsgrunn. 5. felt kom til slutt til å omfatte de vidstrakte og uensartede fjellområdene mellom Raumas og Drivas dalfører, fylkes grensen mot Sør-Trøndelag og deler av Lesja herred innen Oppland fylke. Man viser til den redegjørelse for kommisjonens mandat som er gitt i innledningen til den trykte kjennelse side 2, jfr. de alminnelige bemerkninger side 213-216. Kommisjonen fastslo som statsalmenningsgrunn et sammenhengende område fra Romsdalshorn, ikke langt fra Romsdalsfjorden i vest, til oppimot Snøhetta på Dovre i øst, og fra området nær Horungsfjellene i Lesja i sør til Store Kalken i Sunndal i nord. Saken gjaldt deler av 7 herreder i 2 fylker. 5. felt omfatter 10-talls kvadratmil, oppdelt ved en rekke dalfører og høye og ville fjell, store golde områder, men også områder med skog, beiter og seterdaler. I disse almenningsområder har det vært utøvet bruk fra Lesja i Oppland, før tilhørende Gudbrandsdalens fogderi, fra Grytten og Hen i Romsdalen. Hen ble skilt ut fra Grytten i 1902. Disse herreder ligger til Isfjorden som danner indre del av Romsdalsfjorden. Videre har Erisfjord og Vistdal herred som ligger til Langfjorden i Romsdal, utøvet bruk i disse almenningsstrekninger. De her nevnte herreder tilhørte tidligere Romsdal fogderi. Enn videre har bygdene Øksendal og Sunndal utøvet almenningsbruk i fjellene. Øksendal ble skilt ut fra Sunndal i 1854 og igjen slått sammen med Sunndal fra 1960. Disse bygder har tilhørt Nordmøre fogderi og ligger begge til Sunndalsfjorden.

5. felt er i og for seg intet avgrenset statsalmenningsområde. I øst grenser 5. felt til Oppdal almenning i Sør-Trøndelag fylke. Oppdal almenning var inntil 1850-årene statsalmenning. Den ble da solgt til de bruksberettigede. Så vel på Dovre som i Lesja grenser det fastlagte

Side:302

almenningsområde innen 5. felt til annen statsalmenningsgrunn. Almenningsgrunnen innen 5. felt strekker seg således over store områder. De mange bygdelag som har utøvet almenningsbruk innen disse almenningsstrekninger, er topografisk atskilte og har gjennom alle tider, så langt tilbake i tiden som man kjenner til, tilhørt forskjellige administrative enheter, både av høyere og lavere orden. På denne bakgrunn har det en høy grad av formodning mot seg at hele 5. felt skulle utgjøre én enkelt almenning i rettslig forstand. Noe slikt kan ikke utledes av Høyfjellskommisjonens kjennelse av 1. juli 1927. Man viser til denne kjennelse. Kommisjonens formann i 1927 var senere fylkesmann Ihlen. I forbindelse med det fellesfjellstyre som var etablert i årene 1932-34 har han avgitt en uttalelse om spørsmålet i et brev til ordføreren i Lesja 7. mars 1934. Fra dette brev hitsettes: «Da jeg tidligere som formann i Høifjellskommisjonen har utarbeidet kommisjonens kjennelse av 1. juli 1927 i 5te felt og derigjennom har kjennskap til forholdene i disse fjellstrekninger, finner jeg oppfordring til å gjøre noen bemerkninger for egen regning i denne sak. Det er mig helt fremmed at de ved kjennelsen av 1. juli 1927 avgrensede statsalmenninger innen 5te felt skulle kunne betraktes og behandles som «en almenning beliggende i flere herreder» etter fjellovens §4 annet ledd og forvaltes som en fellesalmenning for Lesja og de nevnte 5 herreder i Møre. Det såkalte 5te felt er et rent vilkårlig avgrenset virkefelt for Høifjellskommisjonen - dets østgrense fra sammenstøtet mellom Opland, Møre og Sør-Trøndelag over Sjonghø til Store Horungen og videre over Sæterfjell og skjærer tvert gjennom sammenhengende statsalmenningsstrekninger innen Lesja. At kommisjonen i sin kjennelse har avgrenset innen feltet et sammenhengende statsalmenningsområde som omslutter større og mindre deler av fjell innen de 6 herreder, gir ikke uttrykk for at dette er en fellesalmenning, men er bare en konsekvens av §2a i høifjellsloven av 8. august 1908, hvorefter kommisjonen innen sine felter ikke har nogen myndighet til å fastsette grenser innbyrdes mellom motstøtende statsalmenninger innen forskjellige herreder eller innen et enkelt herred. I kjennelsens premisser har kommisjonen tvertimot (se trykte kjennelse side 213-215) tatt bestemt avstand fra de betraktninger i statens prosedyre (side 175 f. f.) som bygger på tilværelsen av en stor «Fellesalmenning» i fjellet mellom Gudbrandsdalen, Romsdalen, Trøndelagen og Østerdalen».

Man viser til denne uttalelse som må antas å gi uttrykk for en adekvat forståelse av Høyfjellskommisjonens kjennelse. Uttalelsen ble gitt i forbindelse med det fellesfjellstyre sam var etablert. Uttalelsen førte til at Landbruksdepartementet etter anmodning fra Lesja herredsstyre, og Oppland fylke, omgående opphevet fellesfjellstyret og uten å forelegge spørsmålet for de herreder i Møre og Romsdal som hadde tatt del i det.

Det er på det rene at de administrative grenser innenfor 5. felt har vært, og til dels fremdeles er, uklare og omtvistede. Det er også på det rene at det innenfor bestemte områder av disse almenningsstrekninger finnes strekninger hvor bruken fra de forskjellige bygder har gått om hinannen. Disse forhold er ikke spesielle for almenningsområdene i 5. felt. De er vel nærmest normale i grenseområder i fjellet hvor det ikke gjennom judisielle eller administrative forføyninger er brakt klarhet i grensespørsmålene.

Det som imidlertid er vesentlig i den foreliggende sak er at det ikke

Side:303

finnes noe slikt overlappingsområde i bruk, i administrasjon eller på annen måte mellom almenningsbruken fra befolkningen i Hen og fra befolkningen i Sunndal. Bygdene ligger milevis fra hinannen. Hver bygd har sine egne atkomster til fjellområdene. Geografisk er de fjellområder som ligger til hver av disse bygder atskilt. Gryttens, Erisfjord og Vistdals samt Øksendals fjellområder ligger imellom. Det er i saken så vel reelt som prosessuelt på det rene at innbyggere fra Hen aldri i kjent tid har utøvet noen form for almenningsbruk i de almenningsområder som ligger innen Sunndal. Dette gjelder også de mindre stedbundne almenningsbeføyelser som jakt, fangst og fiske. Hen-innbyggere hører således ikke til i bygd eller grend hvis beboere fra gammel tid har utøvet almenningsbruk innen fjellområdene på almenningsgrunn innen Sunndal, jfr. fjellovens §30 første ledd.

Som nevnt mener man at høyfjellskommisjonskjennelsen av 1. juli 1927 ikke kan tas til inntekt for at all almenningsgrunn innen 5. felt utgjør en almenning beliggende i flere herreder. Heller ikke de ankende parters øvrige argumentasjon i dette spørsmål antas å føre frem.

Det før omtalte fellesfjellstyre kom i stand etter initiativ fra formannen i Øksendal fjellstyre. Høyfjellskommisjonens kjennelse var da ny. Almenningstradisjonen i Mørebygdene mangler. Formålet med dette tiltak var å få skikkelig kontroll med jakt og fiske i fjellet. I et møte innen fellesfjellstyret 24. juni 1933 ble gjort slikt vedtak:

«Da fjellstyret oppfatter fjellovens §20 og §35 derhen, at innenbygdsboende innen alle de sammensluttede herreder under utøvelse av både jakt og fiske ikke er bundet til nogen herreds- eller fylkesgrense, men har hele statsalmenningen i 5. grenseoppgangsfelt som område, vedtokes det å gjøre denne fortolkning gjeldende. Det pålegges formannen å underrette dep. herom og be om dettes uttalelse.» I brev av 17. juli 1933 uttalte departementet: «Fjellstyrets oppfatning, at hele fjellstrekningen innen 5. felt er å betragte som en almenning, stemmer med departementets oppfatning».

Som nevnt, opphevet departementet året etter fellesfjellstyret. Retten mener at de meningstilkjennegivender som her er gjengitt, ikke som de ankende parter gjør gjeldende, kan ansees som dispositive erklæringer hvorved hele 5. felt er gjort til en almenning. Noen bevismessig betydning kan heller ikke legges i utsagnene som har en formålsbestemt karakter og neppe bygger på noe mer inngående undersøkelse av spørsmålene.

Høyesteretts dom i den sak som er referert i Rt-1960-297 gjaldt spesielle forhold, og uttalelser av generell art i denne dom lar seg ikke uten videre overføre til den foreliggende sak.

Det er på det rene at det ikke er truffet bestemmelser på grunnlag av fjellovens §6 for 5. felt. Slike bestemmelser antas imidlertid alene å referere seg til forvaltningen, og de skal treffes under hensyntagen til bruken. Når det i forhold til fjellovens §30 første ledd, (jfr. §35 annet ledd) skal bedømmes om man har å gjøre med flere forskjellige almenninger, eller med én almenning som ligger i flere herreder, antas det å måtte legges avgjørende vekt på de historiske og bruksmessige forhold. De nyere tiders endringer i administrative inndelinger vil lett kunne føre med seg at en almenning blir liggende i flere herreder. Det er ikke nødvendig for retten

Side:304

å gå inn på andre forhold innen 5. felt enn forholdet mellom Hen og Sunndal. Når det gjelder disse bygder (herreder) dreier det seg om avgrensede enheter, fjernt beliggende fra hinannen, i eldre tider sikkert uten kontakt med hinannen, fra gammelt av tilhørende forskjellige administrasjonsenheter, liggende til forskjellige fjorder, i eldre tid uten noen kommunikasjonsmessig kontakt. Fra disse to herreder har bruken i de fjellstrekninger som nå er fastlagt å være statsalmenning, foregått i klart atskilte områder, fjernt fra hinannen, områder uten kommunikasjonsmessig forbindelse, atskilt ved dype daler og høye fjell og av andre kommuners områder. Det har ikke vært noe område hvor bruken fra disse bygder har gått over i hinannen eller om hinannen. Almenningsbruken fra disse bygdene er foregått innen geografisk helt atskilte og forskjellige områder. Hver av bygdene har hatt sine atkomster til sine fjellstrekninger. Selv om det i enkelte områder har hersket tvil og uklarhet om de riktige grensene mot andre tilstøtende bygdelags bruksområder, har hver av bygdene Hen og Sunndal hatt omfattende områder som de har betraktet som sine - og bare sine - bruksområder.

Man mener at det under disse forhold ikke kan råde noen rimelig tvil om at de fjellområder på statsalmenningsgrunn som ligger til Hen, er én selvstendig almenning i forhold til de fjellområder på statsalmenningsgrunn som ligger til Sunndal kommune. Man mener således at det ikke eksisterer noen statsalmenning som er beliggende både innen Hens og innen Sunndals grenser.

Det har vært bestridt fra de ankende parters side at innbyggerne i Sunndal har utøvet almenningsbruk i sine egne fjell. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på denne anførsel. Man anser det tilstrekkelig å vise til Høyfjellskommisjonens kjennelse for 5. felt og det trykte materiale som foreligger i saken. Det kan ikke råde noen rimelig tvil om at Sunndals oppsittere har søkt sitt næringsgrunnlag i de fjellstrekninger som ligger til bygden, og at de har utøvet almenningsbruk der. Det er ikke grunnlag for å betvile bygdens almenningsrett.

De ankende parter har subsidiært anført at man i relasjon til fjellovens §30, når det er tale om jakt, må operere med et eget almenningsbegrep. Man vil i denne forbindelse bemerke at fjellovens §30 og §35, 2. ledd, har en likeartet utforming. Selv om jakten som almenningsbruk, bl.a. når det gjelder reinsjakt, til dels har stått i en egen stilling, lar det seg ikke gjøre å oppstille spesielle almenningsbegreper for de forskjellige slags almenningsbruk. Dette lar seg heller ikke gjøre spesielt for reinsjakten. Man mener at heller ikke de ankende parters subsidiære ankegrunner kan føre frem.

Lagmannsretten er etter det anførte kommet til samme resultat som herredsretten. Man mener at Hen og Sunndal ikke har noen almenningsstrekning som ligger i begge kommuner. Etter dette må det gis dom i samsvar med Sunndal fjellstyres påstand. Man vil imidlertid bemerke at området for «Sunndal statsalmenning» ikke er klart. Det råder her uklarhet både i forhold til Lesjas almenning og til almenningsgrunn tilliggende Erisfjord og Vistdal. Under disse omstendigheter antas det at dommen bør gå ut på at de ankende parter ikke uten tillatelse fra Sunndal fjellstyre har adgang til å drive reinsjakt eller annen jakt og fangst på almenningsgrunn innen Sunndal herred.

Side:305

De uklarheter som er oppstått mellom partene i denne sak, må sees som et direkte utslag av Viltstyrets forvaltning av reinsjakten etter den nye jaktlov av 1951. Det er departementet som har foranlediget formuleringen av jaktkortene. Under disse omstendigheter mener man at sakens omkostninger bør oppheves for herredsrett. Det er først gjennom ankebehandlingen man har fått full klarhet i forholdene omkring fellesfjellstyret i årene 1932-34. Hensett til det foran påpekte forhold med administrasjonen av reinsjakten og til de meningstilkjennegivender som kom til uttrykk i forbindelse med fellesfjellstyret i årene 1932-34, mener man at hver av partene bør bære sine omkostninger også for lagmannsrett.

Mindretallet, sorenskriver Glad, antar at de ankende parter må frifinnes.

Det historiske utgangspunkt for vurderingen må være at folk fra bygdene omkring statsalmenningsområdet har jaget (og fisket) der de ønsket. De administrative grenser var oftest uklare.

Fjelloven opprettholdt i prinsippet disse forhold.

Det mangler historisk holdepunkt for og enhver tradisjon om at det har eksistert «almenninger» tilhørende de forskjellige herreder. Det finnes ikke almenningsnavn i feltet utenom Dalsiden almenning i Lesja.

Likeså mangler historisk holdepunkt for at det sted saken gjelder - Krøsenområdet - har tilhørt eller tilhører noen bestemt eller nærmere avgrenset «almenning».

Det område av feltet som nå administrativt er lagt innen Sunndal er da ikke statsalmenning for Sunndal herred eller særskilt for bygdefolket der.

Det forelå ingen «almenning» særskilt for Grytten og Hen, og ingen sådan almenning ble delt som følge av kommunedelingen.

De ankende parter er bygdefolk i et av de herreder som ligger til statsalmenningsområdet. De er da berettiget til å drive den av fjellovens §30 regulerte reinsjakt i dette statsalmenningsområde. Og så lenge denne jakt ikke er lokalt regulert av hensyn til viltpleien, er de berettiget til å utøve reinsjakt i almenningsfeltet som helhet. De var utstyrt med lovlig jaktkort for reinsjakt, jfr. fjellovens §33 første ledd. Samme bestemmelses 4. ledd utelukker da at de skaffer seg tilsvarende jakttillatelse fra Sunndal fjellstyre. - - -