Rt-1963-648

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-06-08
Publisert:	Rt-1963-648
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 69/1963
Parter:	Mo kommune (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot Riksskattestyret (høyesterettsadvokat Per Blidensol).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Leivestad, Thrap, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Gaarder
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, §45, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §117, §37, §38, §38c, §39, §40, §97, LOV-1957-07-06

Dommer Roll Matthiesen: Staten bevilget i årene 1946-1955 nedskrivningsbidrag på til sammen 145 millioner kroner til A/S Norsk Jernverk. Ved ligningen for inntektsåret 1957 ble Mo kommune klar over at Jernverket hadde nyttet bidragene til nedskrivning på de bygningstekniske anlegg, og at avskrivningene var beregnet på grunnlag herav i en av Jernverket utarbeidet avskrivningsplan, som verket krevet lagt til grunn ved ligningen. Mo overligningsnemnd mente at nedskrivningsbidragene skulle fordeles forholdsmessig på bygningstekniske anlegg og maskinelle anlegg og at avskrivning skulle skje på dette grunnlag. Jernverket brakte ligningen inn for Nordland fylkesskattestyre, som ved kjennelse av 2. oktober 1959 ga overligningsnemnda medhold heri. Fylkesskattestyret behandlet også andre tvistespørsmål i forbindelse med nedskrivningsbidragene, spørsmål som det ikke er grunn til å komme nærmere inn på her. Jernverket påklaget i medhold av byskattelovens §97 punkt 3 fylkesskattestyrets avgjørelse til Riksskattestyret, som ved kjennelse av 22. februar 1960 erklærte seg enig med Jernverket. Fra kjennelsens slutning siterer jeg:

«Nordland Fylkesskattestyres kjennelse av 2. oktober 1959 vedrørende ligningen av A/S Norsk Jernverk i Mo kommune for inntektsåret 1957 oppheves.

Ny ligning blir å utføre av Mo ligningsnemnd, hvorved blir å legge til grunn det avskrivningsbeløp som fremkommer etter at nedskrivningsbidraget er anvendt til nedskrivning av driftsmidler valgt av selskapet.»

I medhold av byskattelovens §117 første ledd reiste Mo kommune

Side:649

sak mot Riksskattestyret for å få prøvet avgjørelsens riktighet. A/S Norsk Jernverk opptrådte under saken som hjelpeintervenient til fordel for Riksskattestyret. Det var enighet om at det omtvistede nedskrivningsbeløp utgjorde kr. 142 445 671,85. Oslo byrett avsa den 15. februar 1962 dom med denne domsslutning:

«Riksskattestyret frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens domsgrunner.

Mo kommune har med Kjæremålsutvalgets samtykke påanket dommen direkte til Høyesterett. Kommunen har i det vesentlige anført det samme som for byretten, og jeg henviser herom til byrettens domsgrunner. Kommunen har særlig fremhevet at Jernverkskommisjonens hensikt med nedskrivningsbidragene var å gjennomføre en reduksjon av de samlede kapitalutgifter, som skulle komme til belastning på verket. Dette prinsipp er også konsekvent fulgt ved samtlige bevilgninger, det er hver gang sagt at nedskrivningsbidragene skulle gå mot de samlede kapitalutgifter, og det er ikke på noe tidspunkt sagt at bidragene skulle fordeles på den ene eller den annen måte. Det er også et vesentlig moment ved vurderingen at Jernverket i sine regnskaper nyttet bidragene til en samlet nedskrivning uten å foreta noen postering på de enkelte deler. Da nedskrivningsbidragene etter byskattelovens §38, c, nr. 5 skal fratrekkes anleggets kostpris ved beregningen av avskrivningsgrunnlaget, må det etter kommunens mening være klart at bidragene må fordeles forholdsmessig på samtlige driftsmidler de er brukt til før man kan finne de enkelte anleggsdelers korrekte avskrivningsgrunnlag. Mo kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Riksskattestyrets kjennelse av 22. februar 1960 oppheves.

2. Når det gjelder den gjenstående del av nedskrivningsbidraget kr. 142 445 671,85, blir ny ligning å utføre av Mo ligningsnevnd, hvorunder blir å legge til grunn det avskrivningsbeløp som fremkommer etter at nedskrivningsbidraget er anvendt til forholdsmessig fordeling på bygningstekniske og maskinelle anlegg.

3. Mo kommune tilkjennes saksomkostninger for Oslo byrett og for Høyesterett.»

Riksskattestyret og A/S Norsk Jernverk som hjelpeintervenient har under ankeforhandlingen vært representert ved samme prosessfullmektig, som har nedlagt følgende påstand:

«1. Riksskattestyrets kjennelse av 22. februar 1960 stadfestes.

2. Riksskattestyret og A/S Norsk Jernverk tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Det er under ankeforhandlingen fremlagt noen nye dokumenter. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for byretten.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Jeg kan ikke se at det har noen betydning for sakens avgjørelse at Jernverket i sine regnskaper har nyttet bidragene til en samlet nedskrivning uten å foreta postering på de enkelte deler. Som

Side:650

det nærmere fremgår av den dom som er referert i Rt-1960-1447, mente Jernverket opprinnelig at det var berettiget til avskrivning av hele det investerte beløp, herunder også nedskrivningsbidragene. Så lenge Jernverket inntok dette standpunkt, var det skattemessig uten betydning hvorledes nedskrivningsbidragene ble postert. Da standpunktet ble forlatt etter at spørsmålet hadde vært forelagt Regjeringen, måtte Jernverket være berettiget til på fritt grunnlag og ubundet av posteringene i regnskapene på ny å vurdere avskrivningsspørsmålet, herunder anvendelsen av nedskrivningsbidragene.

Jernverket har i sin prosedyre for Høyesterett gjort gjeldende at byskattelovens §38, c, nr. 5 overhodet ikke kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle fordi det her ikke er tale om bidrag til nedskrivning av driftsmidler, men en form for finansiering av et statsselskap med samfunnsgagnlig formål. Det er imidlertid ikke grunn for meg til å komme nærmere inn på dette spørsmål, idet jeg er enig med Riksskattestyret og Jernverket i at byskattelovens §38, c, nr. 5 ikke under noen omstendighet kan forståes slik, at bestemmelsen løser spørsmålet om gjennomføringen av nedskrivningen når bidrag er gitt til et anlegg som helhet, og anlegget består av flere driftsmidler eller grupper av driftsmidler. Heller ikke kan jeg se at det er andre bestemmelser i skattelovgivningen som gir noen særlig veiledning ved avgjørelsen av dette særegne problem. Det samme gjelder den påberopte skatterettslige praksis på andre områder. Idet jeg fremhever at det ikke ble uttalt noe om den skattemessige side i forbindelse med bevilgningene av nedskrivningsbidragene, slutter jeg meg til Riksskattestyrets begrunnelse, som er sålydende, etter at det er konstatert at byskattelovens §38, c, nr. 5 kommer til anvendelse:

«Bestemmelsen må utvilsomt forstås slik at staten i alle de tilfelle hvor den yder nedskrivningsbidrag, enten det er til statsselskaper eller andre, kan bestemme at bidraget gjelder et bestemt driftsmiddel eller en bestemt gruppe driftsmidler. Det må videre antas at statens forutsetninger på dette punkt vil være bindende for ligningsmyndighetene ved gjennomføringen av nedskrivningen. I det foreliggende tilfelle er det imidlertid bare sagt at bidraget skal gå til reduksjon av selskapets «samlede kapitalutgifter». Når dette imidlertid ses i sammenheng med det som ble anført ved opprettelsen av Jernverket om at det skulle drives etter vanlige forretningsmessige prinsipper, samt det forhold at det er av stor forretningsmessig betydning hvorledes nedskrivningen gjennomføres, er det naturlig å se saken slik at staten har villet stille selskapet fritt med hensyn til hvilke driftsmidler nedskrivningsbidraget skal gå til nedskrivning av. En er etter dette enig med Jernverket i at ligningsmyndighetene må være bundet av selskapets måte å anvende nedskrivningsbidraget på så lenge bidraget er gått til nedskrivning av driftsmidler, idet det ikke kan være tilstedelig å fortolke bestemmelsen i byskattelovens §38, c, nr. 5 snevrere til den skattepliktiges ugunst enn bestemmelsens ordlyd gir hjemmel for.»

Side:651

Jeg antar at konklusjonen bør gå ut på stadfestelse av Riksskattestyrets kjennelse.

Jeg er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Hensett til at det her gjelder et tidligere uløst spørsmål av prinsipiell art, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Riksskattestyrets kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Saken gjelder spørsmålet om hvordan et anleggsbidrag eller «nedskrivningsbidrag», gitt av staten, skal anvendes. Jeg ser det slik at bidraget er bevilget i den hensikt å redusere selskapets samlede kapitalutgifter, og at man ikke har hatt i tankene utgiftene til spesielle deler av anlegget. Det er mulig at Jernverket likevel kunne brukt midlene til bestemte tiltak innenfor det generelle formål. Dette behøver jeg imidlertid ikke å ta standpunkt til eller å gå nærmere inn på, for det er intet som tyder på at det faktisk er gått frem på denne måten. Jeg må derfor legge til grunn at midlene er brukt til de løpende anleggsutgifter, både til bygninger og til maskinelt utstyr. Det virker da fremmed for meg om selskapet, når det lenge etter at midlene er brukt, er blitt oppmerksom på at anvendelsen kunne ha betydning for de fremtidige avskrivninger, skulle ha adgang til bokholderimessig å henføre bidraget til bygningene alene. Denne bokholderimessige transaksjon har etter min mening ikke dekning i det som faktisk er foregått, den er en etterfølgende konstruksjon, og under disse omstendigheter kan man etter min mening ikke legge bokføringen til grunn.

Jeg mener således at kommunens standpunkt er det rette. Da jeg kjenner til at jeg står alene med min oppfatning, former jeg intet forslag til dom.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Thrap og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer John Vilsted):

- - -

Om de spørsmål som foreligger til pådømmelse bemerkes:

A/S Norsk Jernverk ble besluttet bygget i 1946 etter at saken hadde vært utredet av Statens Jernverkskommisjon. Kommisjonen beregnet verkets kapitalbehov første byggetrinn til 207 millioner kroner, heri inkludert utgifter til anlegg, igangsettelse av driften (med driftskapital 10 mill. kr.) og tilskudd til bolig- og bybebyggelse. Under avsnittet

Side:652

«Tiltak til sikring av jernverkets økonomi» fremholdt kommisjonen bl.a. (innstillingen side 47): «Skal man sikre det nye jernverk en sund økonomisk basis med adgang til å følge med og med evne til å selge til konkurransedyktige priser og leveringsbetingelser, må derfor staten gå inn og ta et økonomisk løft, slik at kapitalutgiftene ikke blir uforholdsmessig store.»

Etter å ha frarådet en ordning med subsidier, fremholdt kommisjonen videre bl.a.:

«Kommisjonen mener derfor at en del av de ekstraordinært høye anleggsomkostninger må bevilges og avskrives som en engangsutgift. Det fremgår av foranstående betraktninger at størrelsen av dette beløp ikke lar seg beregne eksakt.

Man kunne tenke seg å avskrive så meget at man brakte jernverket i noenlunde samme stilling som konkurrerende utenlandske verk hva kapitalutgiftene angår.

Det ligger vel imidlertid nærmere å skrive av det beløp som etter en vurdering en kan foreta, anses nødvendig for så vidt mulig å sikre jernverket mot langvarige underskuddsperioder.»

Kommisjonen drøfter deretter mulighetene for en regulering av kraftprisen fra Glomfjord Kraftverk - som også tilhører staten - og konkluderte slik (side 48):

«På bakgrunn av disse vurderinger og de beregningsmessige driftsresultater, finner vi å måtte foreslå en engangsnedskrivning, tilstrekkelig stor for reduksjon av kapitalutgiftene som er beregnet til 18,1 mill. kr. pr år med ca. 1/3. For å spare på faste kapitalutgifter, kan man videre velge aksjekapitalen forholdsvis stor sammenliknet med lånekapitalen.

Det kan selvsagt tenkes andre finansieringsmåter som imøtekommer de her stilte krav, men vi har festet oss ved følgende:

Bevilgning av avskrivning som engangsutgift 67 mill. kr.

Lånekapital 60 » »

Aksjekapital 80 » »

Sum kapitaltilførsel 207 mill. kr.»

Om prinsippene for Jernverkets drift heter det i kommisjonsinnstillingen (side 50) bl.a.:

«Aksjeselskapet bør organiseres og administreres på rent forretningsmessig basis, overensstemmende med de for moderne aksjeselskaper gjeldende lover og regler.»

Kommisjonens forslag og forutsetninger ble lagt til grunn både av det daværende Handelsdepartement i St.prp. nr. 78 for 1945/46 og av Stortingets Spesialkomité for industrisaker (Innst. S.nr. 128 for 1946), som erklærte seg enig i det foreslåtte nedskrivningsbidrag «for å sikre verkets drift». I de etterfølgende år, dvs. frem til og med 1955 er bevilget ytterligere bidrag, slik at det samlede beløp kommer opp i 145 mill. kroner.

Det er på det rene - og godtatt av Jernverket - at nedskrivningsbidraget skal fratrekkes kostprisen for Jernverkets driftsmidler ved beregningen av selskapets avskrivninger, jfr. byskattelovens §38c nr. 5.

Av det samlede bidragsbeløp på 145 mill. kroner har selskapet anvendt kr. 484 141,74 til formuesskatter i anleggstiden, kr. 425 186,77 til

Side:653

ommuring av råjernovn og kr. 2 129 141,38 til dekning av tap ved overdragelse av boliger til borettslag. Den resterende del av bidraget kr. 141 961 530,11 har verket ved gjennomføringen av sine avskrivninger for 1957 i sin helhet henført til bygningstekniske anlegg.

I den foreliggende sak er partene enige om at også de foran nevnte kr. 484 141,74 som er brukt til skatter, må gå til reduksjon av avskrivningsgrunnlaget, slik at det beløp som etter Riksskattestyrets kjennelse kan fordeles på de driftsmidler som Jernverket velger, utgjør kr. 142 445 671,85.

I selvangivelsen for 1957 førte Jernverket opp avskrivninger på bygningstekniske anlegg med 2,2 % og på maskinelle anlegg med 4,695 %. På inventar, biler m.v. er brukt særskilte satser. De samlede avskrivninger - på grunnlag av den totale kostpris - ble etter dette kr. 16 520 311,30 som på grunn av nedskrivningsbidraget ble redusert med kr. 3 123 153,00, motsvarende 2,2 % av kr. 141 961 530,11.

Ligningssjefen i Mo meddelte i brev av 13. desember 1958 at Jernverkets fordeling av nedskrivningsbidraget på bare bygningstekniske anlegg ikke kunne godkjennes, og ligningen ble - mot Jernverkets protest - tatt opp til retting av overligningsnemnda, som fant at nedskrivningsbidraget måtte fordeles forholdsmessig på de forskjellige anleggsdeler, da «bidraget var ytet til oppførelse av anlegget som helhet og ikke til de bygningsmessige anlegg alene». Overligningsnemnda godkjente avskrivninger, inkl. tilleggsavskrivninger med tilsammen kr. 17 786 855,30, men reduserte dette beløp med kr. 5 172 150, dvs. 3,567 % (= den gjennomsnittlige avskrivningssats for bygningstekniske og maskinelle anlegg) av 145 mill. kroner.

Før overligningsnemndas avgjørelse var spørsmålet om fordelingen blitt forelagt ligningsutvalget, som 20. desember 1958 uttalte:

«Under forutsetning av at statsbidrag er ytet til oppførelse av anlegget som helhet, antar man at bidraget skal gå til forholdsvis nedskrivning på de forskjellige anleggsdeler, slik som likningskontoret har antatt.»

Jernverket hadde på sin side lagt spørsmålet frem for Finansdepartementet, som i brev av 10. januar 1959 uttalte at det «for sitt vedkommende er tilbøyelig til å anta at selskapet selv må kunne bestemme hvilke driftsmidler de mottatte nedskrivningsbidrag skal avregnes i». Departementet tilføyet imidlertid at «spørsmålet kan dog ikke ansees for utvilsomt, og må i tilfelle avgjøres av domstolene.»

Jernverket påklaget 16. februar 1959 overligningsnemndas avgjørelse til Nordland fylkesskattestyre. I klagen fremholdt selskapet bl.a. at det aldri fra statens side hadde vært tatt noen reservasjoner eller gitt direktiver for anvendelsen av nedskrivningsbidraget, at det ikke forelå noen hjemmel for det standpunkt ligningsmyndighetene hadde tatt, og at overligningsnemndas avgjørelse var i strid med bestemmelsen i byskattelovens §40 om at årsregnskapet skal legges til grunn for ligningen «for så vidt dette er oppgjort overensstemmende med de grunnsetninger som gjelder for ordentlig forretningsførsel - - -».

Fylkesskattestyret stadfestet ved kjennelse av 2. oktober 1959 den måten overligningsnemnda hadde fordelt nedskrivningsbidraget på. Spørsmålet om bidraget skulle gå til nedskrivning av de

Side:654

bygningstekniske anlegg alene eller til forholdsmessig nedskrivning på de enkelte arter av driftsmidler, var etter styrets mening ikke noen avgjørelse som ligger innenfor «de grunnsetninger som gjelder for ordentlig forretningsførsel», og som således skulle være unndratt ligningsmyndighetenes prøvelse når regnskapet er oppgjort overensstemmende med disse grunnsetninger. Fylkesskattestyret mente at avgjørelsen måtte bero på hvilken form de bevilgede nedskrivningsbidrag hadde fått og på en tolkning av bestemmelsen i byskattelovens §38 nr. 5 bokstav c. Styret fant det godtgjort at nedskrivningsbidragene var gitt anleggene som helhet, og mente at dette og uttrykksmåten i den nevnte paragraf måtte føre til at en forholdsmessig fordeling hadde de beste grunner for seg.

I Riksskattestyrets kjennelse av 22. februar 1960 - som opphevet Nordland fylkesskattestyres kjennelse - er gitt følgende begrunnelse for det standpunkt at Jernverket selv må kunne bestemme hvorledes nedskrivningsbidraget skal fordeles på driftsmidlene:

«Ved de foreliggende domsavgjørelser (jfr. note 4 ved bysktl. §40 tredje og fjerde avsnitt) må det ansees fastslått at bestemmelsen i byskattelovens §40 om at skattepliktige årsregnskap skal legges til grunn for ligningsansettelsen dersom regnskapet er gjort opp i overensstemmelse med grunnsetningene for ordentlig regnskapsførsel, ikke gir hjemmel for andre fradragsposter enn de som er hjemlet i lovens forutgående bestemmelser. I det foreliggende tilfelle er det enighet om at nedskrivningsbidraget skal behandles i overensstemmelse med byskattelovens §38c nr. 5 og den måten nedskrivningen skal foretas på må da avgjøres etter en fortolkning av denne bestemmelse.

Bestemmelsen må utvilsomt forståes slik at staten i alle de tilfelle hvor den yder nedskrivningsbidrag, enten det er til statsselskaper eller til andre, kan bestemme at bidraget gjelder et bestemt driftsmiddel eller en bestemt gruppe driftsmidler. Det må videre antas at statens forutsetninger på dette punkt vil være bindende for ligningsmyndighetene ved gjennomføringen av nedskrivningen. I det foreliggende tilfelle er det imidlertid bare sagt at bidraget skal gå til reduksjon av selskapets «samlede kapitalutgifter». Når dette imidlertid sees i sammenheng med det som ble anført ved opprettelsen av Jernverket om at det skulle drives etter vanlige forretningsmessige prinsipper, samt det forhold at det er av stor forretningsmessig betydning hvorledes nedskrivningen gjennomføres, er det naturlig å se saken slik at staten har villet stille selskapet fritt med hensyn til hvilke driftsmidler nedskrivningsbidraget skal gå til nedskrivning av. En er etter dette enig med Jernverket i at ligningsmyndighetene må være bundet av selskapets måte å anvende nedskrivningsbidraget på så lenge bidraget er gått til nedskrivning av driftsmidler, idet det ikke kan være tilstedelig å fortolke bestemmelsen i bysktl. §38c nr. 5 snevrere til den skattepliktiges gunst enn bestemmelsens ordlyd gir hjemmel for.»

Saksøkeren - Mo kommune - har vist til den begrunnelse som er gitt i Nordland fylkesskattestyres kjennelse og gjør gjeldende at Riksskattestyrets avgjørelse er uriktig. Anvendelsen av nedskrivningsbidraget må avgjøres ut fra en tolkning av de forutsetninger som forelå da bidraget ble gitt. Jernverkskommisjonen foreslo bidraget gitt til nedskrivning av samtlige kapitalutgifter. I dette ligger et direktiv, som

Side:655

medfører at Jernverket må være bundet til å la bidraget gå til en forholdsmessig reduksjon av kostprisen for de forskjellige grupper av driftsmidler. Det er hevdes det, heller ikke grunnlag for å berøve kommunen dens normale adgang til å kontrollere og rette selskapets gjennomføring av avskrivningene. Det bestrides ikke at Jernverkets måte å fordele nedskrivningsbidraget på er forretningsmessig begrunnet, men det kan etter kommunens mening anføres like gode forretningsmessige grunner for en forholdsvis fordeling. Virkningene av Riksskattestyrets avgjørelse vil, hevdes det, bli at Jernverket får anledning til å gjennomføre en samlet avskrivning på ca. 12,5 mill. kroner i de første 21 år og ca. 1,2 mill. kroner i de neste 24 år, mens avskrivningene etter overligningsnemndas og fylkesskattestyrets prinsipp med forholdsvis fordeling vil bli ca. 10,5 mill. kroner i 21 år og deretter ca. 2,9 mill. kroner i 24 år. Med en skattøre på 18 vil dette bety at kommunen etter Riksskattestyrets avgjørelse må gi Jernverket utsettelse med et skattebeløp på ca. kr. 360 000 i 21 år, mot å få dette igjen med ca. kr. 315 000 i de neste 24 år. Jernverkets måte å fordele nedskrivningsbidraget på er, hevdes det, begrunnet i skattemessige fordeler som oppnåes på Mo kommunes bekostning, og dette er i strid med Stortingets intensjoner.

Saksøkte hevder at Riksskattestyrets kjennelse er riktig og har vist til den begrunnelse som der er gitt. Det er ikke fra statens side gitt anvisning på at nedskrivningsbidraget skulle anvendes til anskaffelse av bestemte driftsmidler, og skattyteren må da - ut fra forretningsmessige vurderinger - selv ved anvendelsen av bestemmelsen i byskattelovens §38c nr. 5 kunne velge hvilke driftsmidler han ønsker å redusere avskrivningsgrunnlaget for. Med konkurransen fra utenlandske verker som utgangspunkt, jfr. Jernverkskommisjonens innstilling, er det også naturlig å redusere avskrivningene for det faste anlegg, og ikke for det maskinelle utstyr.

Hjelpeintervenienten - Jernverket - har anført at selskapet først inntok det standpunkt at det ikke hadde noen plikt til å redusere kostprisen for anlegget med det mottatte nedskrivningsbidrag ved gjennomføringen av avskrivningene, og at det først var etter at saken var forelagt for Regjeringen at dette standpunkt ble frafalt.

Når byskattelovens §38c nr. 5 ikke har bestemmelser som går mot en valgrett for Jernverket, må giverens - statens - forutsetning om forretningsmessig drift gi hjemmel for den. Det samme må, hevdes det, følge av byskattelovens §40, idet fordelingen av nedskrivningsbidraget reelt er et spørsmål om i hvilke år avskrivningene skal føres til utgift i regnskapet. Avgjørende for Jernverkets disposisjoner har dels vært fornyelsesbehovet, - og her står verket med hensyn til maskinelt anlegg på linje med utenlandske, - slik at det var naturlig å nytte nedskrivningsbidraget på de faste anlegg. Det samme tilsies av likviditetsmessige hensyn, idet utgiftene til renter og avdrag på selskapets lån er størst i de nærmeste 10 år.

Retten skal bemerke:

Av et fremlagt brev av 11. oktober 1956 fra Industridepartementet til Finansdepartementet om Jernverkets nedskrivningsbidrag går det bl.a. frem, at «den skattemessige side av saken overhodet ikke har vært drøftet i forbindelse med bevilgninger til nedskrivningsbidrag». Retten

Side:656

må gå ut fra at dette er riktig. Spørsmålet om hvorledes nedskrivningsbidraget skattemessig skulle behandles, ble først aktuelt etter at Jernverket var kommet i drift i 1955, og man hadde i tiden før lovendring av 6. juli 1957 - da byskattelovens §37 (og landsskattelovens §44) bokstav c nr. 5 ble vedtatt - ikke noen bestemmelse i skatteloven som påbød reduksjon av kostprisen for driftsmidler som det var mottatt nedskrivningsbidrag til. Av forarbeidene til lovendringen går det også frem at plikten til slik nedskrivning tidligere ikke hadde vært uomtvistet, jfr. Ot.prp. nr. 11 for 1957 20.

Under disse omstendigheter er det etter rettens mening ikke holdbart grunnlag for å innfortolke i Jernverkskommisjonens eller departementets uttalelser i forbindelse med bevilgningen av nedskrivningsbidraget bestemte forutsetninger eller formodede meninger om hvorledes nedskrivningen regnskapsmessig skulle gjennomføres.

Nedskrivningsbidraget tilsiktet å gi verket en lettelse i kapitalutgiftene, dvs. renter og amortisasjon. Jernverkskommisjonen (jfr. bl.a. innstillingen side 55) foreslo bidraget satt til 1/3-del av det samlede kapitalbehov. Dette behov omfattet etter kommisjonens kalkyler betydelig mer enn anskaffelsen av de nødvendige driftsmidler, således også midler til igangsetting av driften, opplæring av personale, driftskapital m.v., og det er etter rettens mening tydelig at kommisjonen ikke kan ha hatt i tankene hvorledes en eventuell nedskrivning av driftsmidlenes kostpris eventuelt skulle gjennomføres.

Riksskattestyret har i sin kjennelse lagt til grunn at Jernverket må kunne fordele den reduksjon av avskrivningsgrunnlaget som nedskrivningsbidraget betinger, på de driftsmidler selskapet selv ønsker ut fra forretningsmessige hensyn, og er kommet til at byskattelovens §38 bokstav c nr. 5 ikke er til hinder for en slik valgrett for selskapet. Det er fra Mo kommunes side ikke bestridt at dette spørsmål prinsipielt beror på en fortolkning av den nevnte bestemmelse. Kommunen hevder imidlertid at når loven nytter uttrykksmåten «bidrag til ervervelse av driftsmidlet» og påbyr at bidraget «skal fratrekkes i kostprisen», så må dette ved anskaffelse av et anlegg som er et kompleks av driftsmidler, gjennomføres som en forholdsmessig reduksjon av kostprisen for de forskjellige grupper av driftsmidler. Fra Jernverkets side er fremholdt at det i den foreliggende sak er Jernverket som er «driftsmidlet» i lovens forstand.

Retten antar at det fra lovens ordlyd ikke kan trekkes noen bindende slutning om hvorledes det skal forholdes med gjennomføringen av nedskrivningen når bidraget er gitt til et anlegg som helhet og anlegget består av flere driftsmidler eller grupper av driftsmidler. Det er i denne forbindelse nærliggende å se hen til hvorledes tilsvarende spørsmål må antas å stille seg ved gjennomføringen av reglene om betinget fritaing for gevinst ved tap m.v. av driftsmiddel, jfr. byskattelovens §39, 6. og følgende ledd (endringslov av 6. juli 1957), der det bl.a. i 8. ledd bokstav d påbys - for andre driftsmidler enn skip og fly - at gevinsten skal skrives av på det første driftsmiddel som anskaffes. Retten er tilbøyelig til å anta at denne bestemmelse er tatt med for å avskjære uklarhet om en ellers nærliggende valgrett, og at den skattepliktige i hvert fall ved samtidig anskaffelse av flere driftsmidler kan velge hvilket han finner

Side:657

det fordelaktig å redusere avskrivningsgrunnlaget for. Jfr. Thomles kommentar til byskatteloven, 10. utgave (1959) note 25 og 26 til §39 og til landsskatteloven 13. utgave (1957) note 25 og 26 til §45. Ligningspraksis har også ved praktiseringen av de tidligere regler om overprisavskrivning (byskattelovens §38 fjerde ledd) innrømmet skattyterne en viss valgfrihet, jfr. Riksskattestyrets uttalelse av 5. oktober 1945 inntatt i Utvl. IX side 187.

Retten finner det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om byskattelovens §40 hjemler Jernverket krav på at årsregnskapet for 1957 legges til grunn for ligningen også for så vidt angår anvendelsen av nedskrivningsbidraget til reduksjon av kostprisen på de bygningsmessige anlegg. Det er for så vidt tilstrekkelig å fastslå at det av ordlyden i byskattelovens §38 bokstav c nr. 5 - så vidt retten kan se - ikke kan utledes noe forbud mot at ligningsmyndighetene godtar en valgrett for den skattepliktige, og at man på beslektede felter har operert med en slik valgrett. Når dertil kommer at nedskrivningsbidraget i det foreliggende tilfelle hadde til hensikt å sikre Jernverkets økonomi, må retten videre anta at det er best i samsvar med dette formål at Jernverket innen lovens ramme er gitt slik valgfrihet som Riksskattestyrets kjennelse gir uttrykk for. Retten viser også til førstvoterendes bemerkninger i den tidligere sak om Jernverkets skatteforhold, Rt-1960-447, særlig side 1452.

Det er Riksskattestyrets kjennelse som foreligger til prøvning, og det er for rettens resultat tilstrekkelig at denne avgjørelse ikke hviler på uriktig lovforståelse eller uriktig oppfatning av et rettsspørsmål, jfr. byskattelovens §117. Det er derfor ikke nødvendig å gå inn på Nordlands fylkesskattestyres standpunkt og dettes forhold til skatteloven.

Riksskattestyret blir etter dette å frifinne. - - -