Rt-1963-688

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-06-13
Publisert:	Rt-1963-688
Stikkord:	Kommunalforvaltning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 71/1963
Parter:	Trondheim kommune (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot Harald Arntzen (høyesterettsadvokat Ivar Lynum).
Forfatter:	Thrap, Gaarder, Roll Matthiesen, Heiberg, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Alkoholloven (1927)

Dommer Thrap: I sak - anlagt av Harald Arntzen mot Trondheim kommune for å få kjent ugyldig Trondheim formannskaps vedtak i 1959 og 1960 om nektelse av skjenkerett og med krav om erstatning - avsa Trondheim byrett 10. mai 1961 dom hvorved kommunen ble frifunnet uten tilkjennelse av saksomkostninger.

Harald Arntzen påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som behandlet saken med 4 domsmenn og avsa dom 6. februar 1962 med sådan domsslutning:

«1. Trondheim formannskaps vedtak av 5. og 19. mai 1960 om nektelse av skjenkerett for Harald Arntzen for Karlsheim kafé kjennes ugyldig.

2. Trondheim kommune betaler innen 2 uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til Harald Arntzen 5000 kroner og i saksomkostninger 3000 kroner.

3. For øvrig frifinnes kommunen.»

En av domsmennene stemte for stadfestelse av byrettens dom.

Denne dom har Trondheim kommune påanket til Høyesterett med sådan påstand:

«1. Trondheim kommune frifinnes.

2. Harald Arntzen dømmes til å betale Trondheim kommune saksomkostninger for alle retter.»

Den ankende part gjør i det vesentlige gjeldende at lagmannsrettens bevisbedømmelse er feilaktig, når retten har ansett det for sannsynliggjort at flere av formannskapets medlemmer har bygget sin stemmegivning på sviktende faktisk grunnlag. Det er uriktig når lagmannsretten har funnet at de i saken nevnte klager over grammofonmusikk og støy enten ikke var fremkommet eller var grunnløse. Men disse forhold har spillet en helt perifer rolle ved sakens behandling i formannskapet og har ikke vært medbestemmende for sakens utfall. Avgjørelsen er truffet etter en forsvarlig saksbehandling og uten at det er tatt utenforliggende

Side:689

eller usaklige hensyn. Lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig for så vidt den synes å bygge på at uriktige faktiske opplysninger fremkommet under behandlingen i formannskapet uten videre fører til ugyldighet av et vedtak av denne art. Det må i hvert fall her kreves et uomtvistelig bevis for feilen og at denne har spillet en dominerende rolle for avgjørelsen, samt at det foreligger en saksbehandlingsfeil som kan antas å ha hatt betydning.

Motparten, som har godtatt lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til gyldigheten av bevillingsnektelsen i 1959 og erstatningens størrelse, har for øvrig i det vesentlige opprettholdt sine tidligere anførsler i saken, således også anførselen om at nektelsen i 1960 var influert av kommunens ønske om å erverve hans eiendom til lavere pris enn fastsatt ved ekspropriasjonsskjønnet. Han har nedlagt sådan påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom av 6. februar 1962 stadfestes.

2. Trondheim kommune tilpliktes å betale Harald Arntzen fulle saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg for øvrig til de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det 19.-21. november 1962 og 8. mars 1963 ved Trondheim byrett samt 13. mars 1963 ved Oslo byrett holdt bevisopptak med avhør av parter og 31 vitner. Ved bevisopptakene er avhørt i alt 14 av de medlemmer som deltok i det avgjørende møte i formannskapet 5. mai 1960. Av disse stemte 9 for vedtaket om bevillingsnektelse, 4 stemte mot og 1 husker ikke sin stemmegivning.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Som det fremgår av det jeg har sagt tidligere, gjelder saken for Høyesterett alene bevillingsnektelsen i 1960, idet Arntzen ikke har motanket for så vidt angår lagmannsrettens avgjørelse om at avslaget i 1959 var gyldig. 11960 behandlet formannskapet søknaden fra Arntzen i 3 forskjellige møter. I møte 31. mars ble det - etter at 2 av øl- og vinutvalgets medlemmer i innstillingen hadde stemt for og 2 mot at bevilling skulle gis - truffet vedtak om at behandlingen skulle utstå og at saken skulle sendes tilbake til utvalget. I møte 5. mai ble søknaden avslått med 13 mot 6 stemmer, etter at øl- og vinutvalget, som 29. april hadde foretatt befaring på stedet, hadde foreslått bevilling gitt med 3 mot 1 stemme. 11. mai sendte overrettssakfører Terje Herrem på vegne av Arntzen brev til formannskapet, hvori han bl.a. fremholdt at Arntzen mente at kommunens interesse av å oppnå en lavere pris ved ervervelse av gategrunn hadde influert ved avgjørelsen på usaklig måte. Han ba formannskapet om å ta saken opp til fornyet overveielse før det eventuelt ble tatt skritt til å få vedtaket underkjent ved domstolene. Denne søknad ble behandlet i formannskapets møte 19. mai. Her foreslo et av medlemmene at Arntzen ble gitt bevilling for tiden inntil 15. september 1960, men forslaget falt med 16 mot 2 stemmer.

Jeg kan etter de opplysninger som er fremkommet i saken ikke anta at de avgjørelser som her er truffet, på noen måte kan

Side:690

sies å være influert av kommunens ønske om å erverve eiendommen til en lavere pris enn fastsatt ved forsøksekspropriasjonsskjønnet. Jeg viser til lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt og skal alene tilføye at det ved de avhør som har funnet sted ved bevisopptakene ikke er fremkommet noe som tyder på at ekspropriasjonssaken har øvet noen innflytelse på medlemmenes stemmegivning vedkommende bevillingsnektelsen.

Dermed er det opprinnelige søksmålsgrunnlag falt bort. Som det fremgår av stevningen i saken og av byrettens dom, var søksmålet til å begynne med i alt vesentlig begrunnet med at det ved bevillingsnektelsene var tatt usaklige og utenforliggende hensyn, fordi formannskapet hadde latt sin avgjørelse påvirke av ekspropriasjonssaken. Det var først under lagmannsrettens behandling at Arntzen fremholdt andre momenter som skulle kunne bevirke vedtakenes ugyldighet.

For Høyesterett har Arntzen - som for lagmannsretten - gjort gjeldende at bevillingsnektelsen i 1960 er ugyldig også av den grunn at avgjørelsen er vilkårlig og virker åpenbart urimelig. Jeg kan imidlertid ikke finne at disse anførsler fører frem. Det var allerede i 1958 sterk dissens i formannskapet om bevillingen, som da ble gitt med 10 mot 9 stemmer. Samtidig som Arntzen ble gjort oppmerksom på dette resultat, fikk han henstilling om å utøve strengt den kontroll med utskjenkningen som pålå ham etter loven. I 1959 ble skjenkebevilling ikke gitt, og da Arntzen ikke har motanket når det gjelder avgjørelsen på dette punkt, er avgjørelsen for så vidt bindende og rettskraftig. I 1960, da bevillingsspørsmålet på ny kom opp, hadde formannskapet delvis fått en ny sammensetning, idet det høsten 1959 hadde vært kommunevalg. Arntzen kunne - selv om det ikke tidligere hadde vært noe å utsette på restaurantens drift - ikke ha noen sikker forventning om at han ville oppnå bevilling i 1960. Noe rettslig krav på å få bevilling hadde han selvsagt ikke. Spørsmålet om skjenkebevilling skal gis eller ikke avgjøres av formannskapet, og en nektelse kan ikke settes til side av domstolene på det grunnlag at nektelsen i større eller mindre grad vil virke urimelig, forutsatt at formannskapet ved avgjørelsen ikke har tatt utenforliggende eller usaklige hensyn eller har bygget på uriktige faktiske forhold av betydning.

Heller ikke kan jeg gi Arntzen medhold i at bevillingsnektelsen kan settes til side som stridende mot alminnelige likhetsprinsipper.

Det spørsmål som står tilbake å drøfte, er om formannskapets nektelse av å gi Arntzen bevilling er bygget på slike uriktige faktiske forhold at vedtaket av den grunn kan settes til side. Som det vil sees, er det på dette grunnlag lagmannsretten har gitt Arntzen medhold, idet lagmannsretten uttaler at det ved formannskapets behandling av bevillingssaken i 1960 ble lagt til grunn av flere representanter og delvis også omtalt i møtet flere faktiske forhold som lagmannsretten fant hvilte på sviktende grunnlag. Lagmannsretten fant det også sannsynlig at de uriktige

Side:691

opplysninger hadde vært medbestemmende for flere av representantenes stemmegivning og dermed for voteringens utfall.

Jeg er ikke enig med lagmannsretten heri. Ved bevisopptakene er - som tidligere nevnt - en rekke av formannskapets medlemmer avhørt om de opplysninger som fremkom spesielt i det avgjørende møte 5. mai 1960, og om hva som var avgjørende for deres stemmegivning i saken. Jeg finner ikke grunn til i detalj å gjøre nærmere rede for det som her er kommet frem ved bevisopptakene. Det må være nok å fastslå at enkelte av formannskapets medlemmer under ordskiftet ga uttrykk for at det hadde vært en del støy og musikk fra restauranten som hadde vært til gêne for nabolaget, og at også det var uheldig at restauranten trakk til seg en del ungdom, og at de hadde hørt at det var kommet klager over disse forhold. Jeg finner det ikke nødvendig å avgjøre om disse opplysninger fullt ut hadde dekning i de faktiske forhold. Ingen av opplysningene hadde en så alvorlig karakter at de burde ha foranlediget en utsettelse av sakens behandling for at det kunne anstilles nærmere undersøkelser, og jeg kan heller ikke se at det skulle foreligge andre feil ved saksbehandlingen. Og under enhver omstendighet kan jeg ved det som er fremkommet under bevisopptakene ikke finne det godtgjort eller sannsynliggjort, at de opplysninger som fremkom under diskusjonen i formannskapet har øvet noen avgjørende innflytelse på formannskapets vedtak i saken. Alle de avhørte formannskapsmedlemmer har vært spurt om dette, men har - bortsett fra et enkelt medlem som har uttalt seg noe svevende - gitt uttrykk for at de ved sin stemmegivning ikke tilla de foran nevnte opplysninger noen avgjørende vekt. De hensyn som var avgjørende for stemmegivningen hos de av formannskapets medlemmer som stemte mot bevillingen og som var avhørt ved bevisopptakene, var alle av avholdspolitisk art eller lå klart innenfor den ramme som rusdrikkloven trekker opp. Enkelte av formannskapsmedlemmene stemte imot ut fra sitt alminnelige syn på avholdssaken, men de fleste av dem som stemte imot, la avgjørende vekt på at restauranten befant seg i et boligstrøk, hvor de mente det ikke var ønskelig med noe skjenkested. Jeg kan ikke finne at vedtaket kan kjennes ugyldig fordi det er truffet på uriktig faktisk grunnlag.

Etter mitt syn på dette spørsmål er det ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på de øvrige anførsler i anken.

Jeg antar etter dette at Trondheim kommune må bli å frifinne.

Jeg antar etter sakens stilling at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Trondheim kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:692

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Heiberg og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Kj. Bugge):

- - -

Det er på det rene i saken at Harald Arntzen og hustru Ester Arntzen, som lever i felleseie, siden 1939 har eiet eiendommen Ladehammerveien 30 i Trondheim, av areal ca. 3,5 dekar. På eiendommen er oppført en enebolig på 86 m2 og en tjenerbolig på henimot 60 m2 samt en restaurantbygning i en etasje på 74 m2 grunnflate. Eiendommen ligger pent til med utsikt over fjorden. Siden sommersesongen 1946 har ektefellene her drevet en restaurantvirksomhet i sommersesongen med servering av varme smørbrød, kaffe, mineralvann osv. Det har ikke vært servert middag eller lunsjretter. Inne er det 48 à 50 sitteplasser og i det fri ca. 210 sitteplasser. Eiendommen lå inntil 1952 i Strinda. Det er i hvert fall på det rene at Arntzen fra sommersesongen 1950 hadde innskrenket skjenkerett til salg av øl av skatteklasse 2 og 3, og fra 1952 til og med sommersesongen 1958 hadde samme slags skjenkerett innvilget av Trondheim formannskap.

Ved brev fra finansrådmannen i Trondheim av 6. april 1959 ble det meddelt at formannskapet hadde avslått søknaden om skjenkerett for sommersesongen 1959.

Saksøkeren har i det vesentlige anført følgende:

Ved brev av 25. oktober 1958 fra finansrådmannen i Trondheim ble fru Arntzen underrettet om at Ladehammerveien i henhold til reguleringsplan for Ladehammeren, stadfestet av departementet 22. januar 1941, skulle utvides forbi hennes eiendom. Av denne grunn måtte kommunen erverve ca. 50 m2 av hennes eiendom, og hun ble forespurt om hun var villig til frivillig å avstå nevnte areal i henhold til pristakst. Da det ikke kom i stand noen ordning om minnelig løsning, begjærte Trondheim kommune 13. februar 1959 forsøkstakst. 31. mars 1959 avsa Trondheim skjønnskommisjon forsøkstakst hvoretter erstatningen for Ladehammerveien 30 ble fastsatt til kr. 30 000. I summen er medregnet erstatning for skade, ulempe og verdiforringelse. Det fremholdes i skjønnet at eiendommen er en usedvanlig vakkert beliggende utsiktstomt med en vakker og fri beliggenhet. Ved reguleringen ville bebyggelse på eiendommen bli vanskeliggjort og eiendommen påført verdiforringelse.

Samme dag som skjønnet ble avhjemlet skrev Arntzen til Trondheim formannskap og fortalte at han ved gjennomgåelse av listene over dem som var blitt tildelt skjenkerett, var blitt oppmerksom på at han ikke var innvilget skjenkerett for 1959. Han ba formannskapet ta søknaden hans opp til fornyet behandling.

Den formelle underretning til Arntzen kom som ovenfor nevnt i brev fra finansrådmannen av 6. april 1959.

Ved skriv av 10. april 1959 underrettet finansrådmannen Arntzen og frue om at han fant den erstatning som skjønnskommisjonen hadde fastsatt, for høy. Derfor måtte finansrådmannen fraråde at Ladehammerveien foreløpig ble hevet. Arntzens ble samtidig underrettet om at han

Side:693

var villig til å anbefale de kommunale myndigheter å kjøpe Ladehammerveien 30 såfremt de var villig til å selge eiendommen til kommunen for pristakst. Det ble også tilbudt et makeskifte etter gjensidig pristakst. Dette brev ble av Arntzens besvart med at de i alle tilfelle måtte ha en rimelig erstatning for det tap de ble påført ved å måtte nedlegge den kafé som har vært drevet på eiendommen.

I møte 16. s. m. avslo formannskapet på ny søknaden fra Arntzen om skjenkerett.

27. s. m. skrev den konstituerte finansrådmann til Arntzens juridiske rådgiver og ba opplyst hva de hadde tenkt seg som «en rimelig erstatning». Videre ble anført at «det må vel ved et forlangende tas hensyn til at kaféen ikke lenger har ølrett, og at driften av kaféen vel da blir av mindre økonomisk betydning.»

28. oktober 1959 skrev Arntzens juridiske rådgiver til finansrådmannen at Arntzens var villig til å overlate Ladehammerveien 30 til kommunen for kr. 140 000, inkludert erstatning for opphør med kafédriften, mot å overta Ladehammerveien 25 etter en pris av kr. 10 pr. m2. Hvis dette ikke ble aktuelt måtte Arntzen ta opp spørsmålet om videre utbygning av Ladehammerveien 30 og spørsmålet om den nektede skjenkerett.

I brev av 30. november 1959 skrev Arntzens juridiske rådgiver til finansrådmannen om fortsettelse av restaurantdriften, og anførte at han vanskelig forsto kommunens avslag av skjenkeretten. Han ba om svar på det fremsatte tilbud om minnelig ordning innen 15. desember s. å.

Finansrådmannen svarte i brev av 17. desember 1959 at han ikke kunne anbefale for kommunen å kjøpe Ladehammerveien 30.

Trondheim formannskap avslo i møte 5. mai 1960 Arntzens nye søknad om skjenking av øl for perioden 1960/62.

11. s. m. ba Arntzen ved sin juridiske rådgiver formannskapet ta spørsmålet om skjenkeretten opp til fornyet vurdering. I brevet ble det vist til skjønnskommisjonens fastsettelse av erstatning bl.a. for ulempe påført kafédriften, og den konstituerte finansrådmanns påstand om at det ved fastsettelsen av en minnelig erstatning måtte tas hensyn til at kafédriften vil bli av mindre økonomisk betydning etter at søknaden om ølrett er avslått. Det ble nevnt at det ikke forelå noen saklig grunn til å avslå søknaden, og at kommunens interesse av en lavere pris ved ervervelse av gategrunn, har influert ved avgjørelsen på usaklig måte. Det ble henvist til den såkalte Rådhushospits-dommen i Rt. for 1933 548, og anført at man ville gå til saksanlegg hvis Arntzen ikke fikk innvilget sin søknad om skjenkerett. Hvis skjenkerett ble innvilget for sommersesongen 1960, var han villig til å frafalle kravet om erstatning for tap i sommersesongen 1959.

I møte 19. mai 1960 avslo formannskapet på ny søknaden om skjenkerett.

Saksøkeren mener at formannskapets vedtak av 6. april 1959 og 10. mai 1960 er ulovlige. Han har hatt bevilling siden 1948/49. Politiet har anbefalt bevilling og kommunens prosessfullmektig har til og med uttalt i retten at man har ikke noe å si på Arntzen eller frue personlig eller den måte de har drevet restauranten på eller utøvet skjenkebevillingen på. Saksøkeren mener derfor at det er kommunens interesse av å få fastsatt en lavere pris ved ervervelsen av gategrunn, som har influert på avgjørelsen om skjenkeretten. - - -

Side:694

Saksøkte har i det vesentlige anført følgende: - - -

Det fremholdes at det var uenighet om hvorvidt bevilling skulle gis allerede lenge før 1959. Først i 1952 kom Ladehammerhalvøen inn under Trondheim by. Alt i 1952 var det dissens både i det kommunale utvalg og i formannskapet. I 1958 stemte 4 for avslag og 1 for innvilgelse i utvalget og søknaden ble i formannskapet innvilget med 10 mot 9 stemmer. I 1959 var det fremdeles 4 mot 1 for avslag i utvalget, og i formannskapet stemte 12 for avslag og 17 for innvilgelse. I 1960 stemte 17 for avslag og 2 for innvilgelse i formannskapet. Hvilken begrunnelse de enkelte medlemmer har hatt for sin stemmegivning, vet man ikke. - - -

Hvis kommunens interesse av å få en lavere pris ved ervervelsen av gategrunn har influert på avgjørelsen av skjenkeretten, er saksøkte enig i at vedtaket ville ha kunnet omstøtes. Det er imidlertid slett ikke tilfelle at gategrunnspørsmålet har influert på avgjørelsen av skjenkeretten. Det må også nevnes at avslaget i formannskapet 19. mars 1959 forelå før skjønnskommisjonen avsa sin forsøkstakst. På det tidspunkt var det fremdeles ikke reist spørsmål om kjøp eller makeskifte av Ladehammerveien 30. Denne skjenkerettsnektelse ble ikke innbrakt for domstolene før skjenkerettsperiodens utløp.

Det kan også nevnes at bystyret i møte 24. mars 1960 fastsatte antallet av alminnelige rettigheter til 27, og samtidig henstillet til formannskapet ikke å utdele flere enn 36 alminnelige og innskrenkede rettigheter tilsammen. I møte 31. mars 1960 delte formannskapet ut tilsammen 36 rettigheter. Det var flere enn 36 søkere og blant dem som ikke fikk bevilling var også saksøkeren. - - -

Retten skal bemerke:

Det vises til den begrunnelse som Høyesterett ga i den såkalte Rådhushospits-dommen. Etter denne må det godtas at en representant ut fra avholdspolitiske synsmåter anser enhver skjenkebevilling som samfunnsmessig uheldig. Det er rusdrikkloven som har lagt inn under det kommunale selvstyre som en spesiell kommunal oppgave å gjennomgå og utstede bevillinger i henhold til rusdrikkloven. Det utøves en samfunnsmessig kontroll av ansøkerne, og domstolen bør være ytterst liberal når den skal trekke grensen for de hensyn som et formannskapsmedlem i så måte med rimelighet må være berettiget til å ta. Det ligger da under formannskapet mest mulig å unngå eller minske de ulemper som erfaringsmessig er knyttet til skjenking av alkohol. Førstvoterende konkluderte med at «en representant er altså forpliktet til ikke å la sin stemmegivning bestemme av andre hensyn enn dem som han etter et meget rommelig skjønn må være berettiget til å anse som en del av de samfunnsmessige hensyn som rusdrikkloven etter sitt formål vil tilgodese.»

Det er på det rene at domstolen er berettiget til å påse at kommunestyret utøver sin myndighet innenfor de grenser som vedkommende lov enten uttrykkelig eller ved sitt tydelige formål har opptrukket.

Førstvoterende i Rådhushospits-dommen fremhevet også at det «skal overordentlig meget til for at en domstol skal kunne fastslå at en eller flere kommunerepresentanter i et gitt tilfelle virkelig har tatt andre hensyn enn dem som etter en liberal og rommelig oppfatning kan anses hjemlet i loven som saklige.»

I nærværende sak er det på det rene at saksøkeren har hatt bevilling

Side:695

til salg av øl av klasse 2 og 3 siden 1950 i Strinda og siden 1952 i Trondheim fortløpende til og med 1958. Det er videre på det rene at politiet har anbefalt bevilling også for 1959 og 1960. Det er videre på det rene og erkjent i retten av kommunens advokat at det ikke er reist noen innvending eller kritikk mot den måte restauranten har vært drevet på eller skjenkeretten utøvet, og ingen innvendinger i det hele tatt hverken mot Arntzen eller frue eller betjeningen. Distriktsbetjenten har som vitne forklart at han stadig var på kontroll og at det ikke fremkom noen klager. Han hadde overhodet intet å bemerke. Han har også snakket med naboer og aldri hørt noen nabo som har beklaget seg. Han har også nevnt den ovenfor omtalte bunkers. Da politiet stengte bunkersen, ble det slått op teltleir. Det har vært drukket atskillig øl i det fri i området omkring restauranten og dette har vært til sjene for naboene. Politiinspektøren har som vitne forklart at det ikke er innkommet noen klager over restauranten, og at det ikke foreligger noe politimessig grunnlag for nektelse av bevilling. Han har også fremholdt at det neppe er grunn til sjenanse for naboene om bevilling var gitt.

Retten tiltrer skjønnskommisjonens bemerkninger om at eiendommen er usedvanlig vakkert beliggende. Det er en vakker og fri beliggenhet med utsikt over fjorden.

Etter befaringen og etter de forklaringer som er gitt av politifolkene, finner retten det vanskelig å forstå hvorfor søknaden om rett til salg av øl av skatteklasse 2 og 3 er avslått. Politibetjenten opplyste at det i nabolaget var bygget i alt 38 villaer. Det er ikke opplyst noe om at det foreligger noen klager fra naboene, og etter opplysningene i saken er det lite sannsynlig at naboene har hatt noen som helst grunn til klage. Det antas at det vesentlig er eldre adstadige borgere av byen som har besøkt restauranten. Ungdommen søkte ikke restauranten.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at domstolen finner at det burde vært gitt bevilling. Det må føres bevis for at avslaget enten skyldes utenforliggende og usaklige grunner eller bygger på uriktige eller utilstrekkelige opplysninger.

Det er mulig at det ville være tilstrekkelig om saksøkeren hadde ført bevis for at det ikke finnes noen saklige grunner som kan tale for avslag, og at det således måtte tilligge saksøkte å forklare hvilke saklige opplysninger som kan forsvare en nektelse.

Kommunens advokat har fremholdt at han personlig har stemt mot bevilling for Karlsheim restaurant, fordi han mener at det ikke bør gis noen bevillinger til skjenking av øl. Ellers har han bare vist til at Ladehammerhalvøen har blitt et typisk boligstrøk, og at det ikke bør ligge noen restaurant med utskjenking av øl i dette strøk. Han er for øvrig enig i at det ikke burde vært gitt tillatelse til salg av øl i de 2 nærliggende kolonialforretninger. Det har imidlertid vært en kurant sak å få bevilling til ølsalg for kolonialforretninger, og derfor vanskelig å sette seg imot bevilling for slike forretninger.

Retten har vanskelig for å anta at kommunens tjenestemenn har tilrådet formannskapet å avslå søknaden for å influere på prisen ved grunnavståelsen, eller ved å fremholde at kommunen ville ekspropriere en del av eiendommen.

Uttalelsen i den konstituerte finansrådmanns brev av 27. april 1959

Side:696

er uheldig, men må sees som en ubehendighet og ikke som uttrykk for et utført arbeid i den retning fra finansrådmannen.

Retten antar det er mulig at formannskapets 12 medlemmer i 1959 og 17 i 1960 kan ha begrunnet sitt standpunkt enten på samme måte som kommunens advokat gjorde, eller med stedets beliggenhet inntil et boligstrøk. Ingen av disse begrunnelser kan sies å være usaklige. Retten kan ikke finne at det bare blir den mulighet tilbake som saksøkeren nevner, nemlig at verdien av restauranten burde trykkes ned. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Nissen, lagdommer Otte Huitfeldt, sorenskriver Rich. Tønnesen med domsmenn Einar Saugstad, Henrik Laugsand, Ingrid Alstad og Bjarne Størdal):

- - -

I tilslutning til byretten gir man følgende supplerende saksfremstilling:

Etter at Arntzen hadde bebygget sin eiendom på Ladehammeren med bl.a. restaurantbygning og tjenerbolig og fått beverterbevilling, etablerte han sommeren 1946 den sommerrestaurant som saken gjelder. Han drev i de første år sin bedrift uten skjenkebevilling, men i hvert fall fra sommeren 1950 fikk han av Strinda formannskap bevilling til skjenking av øl av skatteklasse 2 og 3 for spisegjester, (såkalt «innskrenket skjenkerett»). Også i de følgende år inntil 1959 fikk han sådan bevilling og utøvet rettigheten i sin restaurantvirksomhet om sommeren, dvs. i ca. 4 måneder. Etter at denne del av Strinda kommune ved byutvidelsen i 1952 kom inn under Trondheim, ble bevillingen gitt av Trondheim formannskap. For en av bevillingsperiodene nemlig 1955/56 lød bevillingen ikke bare på skjenking av øl men også vin, uten at han imidlertid benyttet seg av retten til å skjenke vin. Det er på det rene at hverken politiet eller de kommunale myndigheter i noen av disse år har hatt noe å utsette på den måte Arntzen har utøvet rettigheten på. Fra politiet har det således hvert år foreligget positive anbefalinger. For perioden 1957/58 foreslo det kommunale øl- og vinutvalg søknaden innvilget med 3 mot 1 stemme. Formannskapet ga bevillingen med 17 mot 2 stemmer. For den følgende periode 1958/59 foreslo øl- og vinutvalget med 4 mot 1 stemme søknaden avslått. Formannskapet ga bevillingen med 10 mot 9 stemmer, med denne tilføyelse som ble meddelt Arntzen: «Denne bevilling er i år tildelt Dem under meget store betenkeligheter. Formannskapet har enstemmig vedtatt å henstille til Dem å utøve strengt den kontroll med utskjenkningen som De er pålagt i henhold til loven.» Lagmannsretten må etter det som er opplyst av kommunens advokat legge til grunn at den form henstillingen fikk ikke skyldes at man var misfornøyet med kontrollen, men at hensikten bare var å presisere at bevillingen var gitt med et knapt stemmeflertall.

For perioden 1959/60 ble det likesom for de tidligere perioder av Trondheim bystyre fastsatt tallet på de alminnelige rettigheter til skjenking av øl, vin, fruktvin og mjød. Ifølge vedtaket måtte tallet på alminnelige rettigheter ikke overstige 26. Etter vanlig praksis henstillet samtidig bystyret til formannskapet ikke å dele ut flere alminnelige og innskrenkede rettigheter enn et samlet tall, som for denne periode ble satt til 35. Både fra politiet og fra finansrådmannen forelå det i likhet

Side:697

med tidligere år anbefaling av at Arntzen fikk skjenkerett. Øl- og vinutvalget innstillet som foregående år med 4 mot 1 stemme på at søknaden ikke ble innvilget. I formannskapets møte 19. mars 1959 ble søknaden avslått med 12 mot 7 stemmer. Dette avslag ble etter fornyede søknader fastholdt i formannskapets møter 1. april og 16. april 1959. Vedtaket av 1. april var med samme stemmetall som tidligere mens vedtaket 16. april var enstemmig.

For perioden 1960/61 fastsatte bystyret antallet av alminnelige rettigheter til maksimum 27 og henstillet til formannskapet ikke å dele ut flere alminnelige og innskrenkede rettigheter enn tilsammen 36. Politiet anbefalte også da Arntzens søknad om skjenkerett. Finansrådmannen ga ingen innstilling. Øl- og vinutvalgets innstilling ble avgitt med 2 mot 2 stemmer, idet 2 medlemmer stemte for bevilling. Ved sakens behandling 31. mars 1960 besluttet formannskapet å utsette saken og sende den tilbake til Øl- og vinutvalget. Øl- og vinutvalget foretok deretter befaring av restauranten og avga ny innstilling, hvorved komitéen med 3 mot 1 stemme anbefalte bevilling til utskjenking av øl av skatteklasse 2. I formannskapets møte 5. mai 1960 ble bevilling avslått med 13 mot 6 stemmer. Saken ble tatt opp igjen 19. mai etter en henvendelse fra Arntzens sakfører, men formannskapet fastholdt sitt vedtak, nå med 16 mot 2 stemmer.

Arntzen har gjort gjeldende at formannskapets flertall eller i hvert fall flere av dette flertall har latt sin stemmegivning i sakene diktere av hensyn som ikke er relevante i forhold til alkoholloven, at det ingen sammenheng er mellom vedtakene og de faktiske forutsetninger som ligger til grunn for disse, videre at avgjørelsen strider mot det likhetsprinsipp som alkoholloven bygger på, og at de ikke ligger innenfor grensene for et forsvarlig skjønn og derfor må karakteriseres som vilkårlige. Arntzen må som tidligere bevillingsinnehaver som har utøvet skjenkeretten til alle kontrollerende myndigheters tilfredshet ha krav på å få beholde sin skjenkerett under forutsetning av at de stedlige forhold ikke forandrer seg og det ikke er noe å si på hans forhold. Da formannskapets avgjørelser ikke kan bygge på en saklig vurdering, må de bli å underkjenne og Arntzen må tilkjennes erstatning.

Kommunen har bestridt at det fra noen av representantenes side er annet enn saklige hensyn, dvs. hensynet til edrueligheten. Bare hvis det bevises at avgjørelsen er truffet av utenforliggende hensyn kan den settes til side eller kjennes ugyldig, men det er det ikke ført noe som helst bevis for. Hvis formannskapet holder seg innenfor den meget rommelige ramme av samfunnsmessige hensyn, må det stå helt fritt i sitt skjønn. Bevillingen gis for den bestemte bevillingsperiode og gir ikke bevillingshaveren noen rett til å få sin bevilling fornyet for en ny periode. Kommunen bestrider at noen av vedtakene er bygget på uriktige faktiske forutsetninger, eller at de skjønn som er utøvet ikke ligger innenfor grensen for et forsvarlig skjønn. Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke foreligger grunnlag for erstatning og det bestrides at Arntzen har lidt noe tap.

Lagmannsretten skal innledningsvis bemerke at når det gjelder den judisielle kontroll med de kommunale myndigheters utøvelse av bevillingsmyndighet vedrørende skjenkerettigheter, vil man finne flere

Side:698

ledende synspunkter i høyesterettsdommen om Rådhushospitset i Oslo ( Rt-1933-548 flg.). Den enkelte kommunerepresentant plikter å la sin stemmegivning lede av hensyn som ligger innenfor alkohollovgivningens øyemed. Har han latt sin stemmegivning lede av andre - utenfor loven liggende hensyn - er dette ulovlig og det kan etter omstendighetene føre til at vedtaket blir kjent ugyldig. At en representant ut fra sitt avholdspolitiske standpunkt anser enhver skjenkebevilling som skadelig eller uheldig og stort sett innretter sin stemmegivning etter dette, kan ikke antas å ligge utenfor lovens ramme. Men bortsett fra dette vil det for den enkelte representant innenfor den legale ramme kunne tenkes en rekke forskjellige hensyn som tillegges større eller mindre vekt og som må bli gjenstand for en skjønnsmessig vurdering. Når en domstol skal trekke opp denne ramme, må den slik som det er fremhevet i dommen av 1933 være ytterst liberal. Det avgjørende må være hensynet til edruelighet, orden og sanitære forhold. Lagmannsretten må gi kommunen medhold i at en eldre bevillingsinnehaver ikke har noe rettskrav på å få sin bevilling fornyet for en ny bevillingsperiode. Det enkelte formannskap må her stå fritt, men en annen sak er at den enkelte ansøker har krav på at bevillingsmyndigheten bygger på et riktig saksforhold og handler innenfor grensene for en forsvarlig saksbehandling. Har man bygget på et uriktig faktisk grunnlag eller uriktig faktiske opplysninger og dette ikke kan legges Arntzen til last, kan dette etter omstendighetene måtte føre til at vedtaket blir ugyldig. Man viser til bemerkningene under voteringen i Rt-1960-1374, se særlig side 1377 og 1378 hvor førstvoterende med tilslutning fra de øvrige voterende uttaler, at domstolene må kunne prøve holdbarbeten av det faktiske grunnlag som en forvaltningsavgjørelse bygger på.

Arntzen gjorde for byretten gjeldende - og har også opprettholdt dette for lagmannsretten selv om det ikke her er gitt noen fremtredende plass i prosedyren - at det må regnes med at nektelsen av skjenkerett er influert av kommunens interesse av å erverve Arntzens eiendom til en lavere pris enn den som var fastsatt ved et forsøksekspropriasjonsskjønn. Det bygges her særlig på kst. finansrådmann O. Hovdenaks brev til Arntzens advokat av 27. april 1959, hvori Hovdenak i anledning av spørsmålet om eventuelt makeskifte sier at «Det må vel ved et forlangende tas hensyn til at kaféen ikke lenger har ølrett og at driften av kaféen vel da blir av mindre økonomisk betydning.» Finansrådmannen hadde kort forut for dette brev meddelt Arntzen at formannskapet i møte av 16. april hadde avslått hans søknad om skjenkerett for perioden 1959/60. Lagmannsretten kan ikke finne at det er ført noe som helst bevis for at slike motiver har influert på noen av representantenes stemmegivning. Brevet fra finansrådmannen har ikke vært vedlagt dokumentene i noen av bevillingssakene, og etter de forklaringer som foreligger fra formannskapsmedlemmene har ingen av dem kjent til innholdet av brevet før enn det ble opplyst av en av representantene, advokat Kaare Tapper, ved annen eller tredje gangs behandling av saken i 1959. Tapper trakk innholdet av brevet frem for å ta avstand fra at bevillingsnektelsen og prisen for eiendommen ble blandet sammen.

I sine forklaringer for lagmannsretten har formannskapsmedlemmene - i den utstrekning de har kunnet erindre det - gjort rede for de

Side:699

hensyn som har motivert deres stemmegivning. For dem som har stemt mot bevillingen synes hovedmotivet å ha vært at de mente at det sett fra et edruelighetssynspunkt var uheldig med skjenkerett i et strøk som hadde karakter av boligstrøk og hvor boligbyggingen var i sterk utvikling. Sammen med dette har for flere vedkommendes vært motiverende at de ut fra sin avholdspolitiske innstilling mente at skjenkerettsbevillinger var uheldige, og at de burde avskaffes eller i hvert fall innskrenkes mest mulig. Lagmannsretten kan ikke finne at noen av de hensyn det her er tale om kan sies å være utenforliggende hensyn. Det kan muligens synes påfallende at strøkets karakter av boligstrøk synes å ha spillet en dominerende rolle for avslaget i 1960, mens dette ikke kan ha vært utslagsgivende 1959 1) da bevilling ble gitt, om enn med knappest mulig flertall. Men forklaringen kan jo meget vel være både en mulig endring av formannskapets sammensetning på grunn av enkelte representanters forfall og kan dessuten bero på en endret vurdering fra den enkelte representants side, noe som må stå representanten fritt for å gjøre. Når det gjelder vedtaket i 1960 bemerkes at formannskapet da hadde skiftet sammensetning på grunn av kommunevalget. Enkelte representanter har forklart at de i sin alminnelighet følger øl- og vinutvalgets innstilling. Et medlem har som retningslinje for sin stemmegivning påberopt seg Arbeiderpartiets program. Lagmannsretten må oppfatte dette derhen, at representantene har ment å uttrykke at de ved å følge nevnte innstilling eller vedkommende politiske partiprogram har ment å tjene edrueligheten ved sin stemmegivning. Uttalelsen fra 20. vitne sogneprest Tangvik, som møtte som varamann for lektor Håkon Odd Christiansen, om at han i egenskap av varamann stemte således som han gikk ut fra at lektor Christiansen ville ha stemt, kan man ikke tyde slik at sognepresten overhodet ikke har foretatt noen personlig vurdering, idet han samtidig presiserte at det stemte med hans syn på at skjenkerett i boligstrøk ikke er heldig.

1) Istedenfor 1959 skal stå «i 1958». G. N.

Som det er fremholdt i høyesterettsdommen om Rådhushospitset må formannskapets årlige gjennomgåelse og utstedelse av bevillinger ansees som en samfunnsmessig kontroll så vel med de nye ansøkere som med dem som regelmessig år om annet får sine bevillinger fornyet. Når det da slik som i nærværende tilfelle er tale om ny bevilling til en ansøker som tidligere har hatt bevilling, vil det måtte tillegges betydelig vekt hvorledes ansøkeren tidligere har skjøttet sin bevilling og den restaurantvirksomhet som er knyttet til den. Bedømmelsen av hvorvidt ansøkeren har skjøttet dette på en forsvarlig måte og hvorvidt hans bedrift tilfredsstiller de samfunnsmessige krav er undergitt formannskapets vurdering. Det må også her være en temmelig rommelig grense for vurderingen. Selv om ansøkeren ikke på grunn av tidligere bevilling har noe krav på fortrinnsrett, må hensynet til en forsvarlig saksbehandling tilsi at man bygger på et riktig faktisk forhold. Dette gjelder særlig i et tilfelle som det foreliggende hvor ansøkeren gjennom en årrekke har utøvet sin virksomhet, uten at det overhodet har vært noe å si på hans utøvelse av restaurantdriften og skjenkeretten.

15. vitne, Kaare Selnes, har om sin deltagelse i formannskapsmøtene

Side:700

i 1959 forklart at han i den tid han bodde i Korsvika (samme strøk), nemlig 1953-58, enkelte ganger var inne på kaféen og at han ikke syntes at lokalene var i den stand de burde. Det samlet seg ungdommer utenfor og det var høylydt grammofonmusikk fra restauranten. For øvrig har han forklart at stedet ikke egnet seg til ølutsalg fordi det var boligstrøk. Bortsett fra dette vitne har ingen av de formannskapsmedlemmer som har forklart seg om sin deltagelse i møtene i 1959 hatt noe ufordelaktig å si om Arntzen eller hans etablissement.

Annerledes ligger forholdet an i 1960. Om formannskapsmøtene da foreligger det fra flere vitner opplysninger som gjelder selve restauranten og forholdene omkring denne. 16. vitne Alfhild Mikkelsen, som har forklart at hun prinsipielt stemmer imot skjenkebevilling i boligstrøk, nevnte i samme forbindelse at grammofonmusikken fra kaféen trakk ungdommen til stedet og at musikken generte nabolaget. Hun fant at det ved kaféen var farlig terreng på grunn av de bratte skrenter. 17. vitne Arne Michael Hamre har forklart at han syntes det var meget som veiet mot bevilling og at han stemte mot. Han mener å huske at det ble omtalt i møtet at det hadde vært klager fra nabolaget over høylydt musikk fra restauranten. Vitnet sier at det absolutt har vært medbestemmende for hans stemmegivning at stedets ungdom hadde en tendens til å flokke seg både utenfor og innenfor kaféen. 18. vitne Ella Strømsnes har forklart at hun som regel stemmer mot skjenkebevillinger. Det ble nevnt i møtet at stedet samlet nokså meget ungdom. Et formannskapsmedlem som bodde i nærheten nevnte at det var meget bråk utenfor kaféen bl.a. grammofonmusikk. 19. vitne Birger Breivik, som mener at skjenkerettigheter helst bør være i byens sentrum, hadde en gang under et besøk i kaféen, i 1958 eller muligens tidligere, iakttatt at en del av publikum var påvirket, til dels i betydelig grad.

Av dette fremgår at enkelte av representantene i 1960 har lagt til grunn at det fra kaféen ofte kom grammofonmusikk som forstyrret nabolaget, at det var kommet klager over dette og i det hele tatt over støy fra restauranten som var et samlingssted for ungdom. Det synes å være omtalt i møtet at nabolaget ble forstyrret av bråk utenfor kaféen. Alle disse opplysninger som nå dukket opp var fullstendig nye, og for så vidt de har betydning for skjenkerettens utøvelse sto de i strid med alle innstillinger fra politiet. De er heller ikke bekreftet ved de opplysninger som er fremkommet under ankeforhandlingen. Disse går tvert om i motsatt retning. 2. vitne daværende politibetjent Arvid Lorvik, som foretok stadig inspeksjon av restauranten, har forklart at det aldri var bråk der og at det aldri er kommet noen klage over restauranten. Politibetjenten hadde snakket med naboene, men ingen av disse hadde noe å klage over. 11. vitne politiinspektør Arvid Dahle har forklart at det fra politiets side ikke var noe å utsette på etablissementet. Da han hadde hørt ymt om at avslaget skulle skyldes at restauranten lå i boligstrøk lot politiet foreta ekstra undersøkelser hos naboene, men ingen av disse hadde noe å beklage seg over. 12. vitne Solveig Tangen som var ansatt ved kaféen i 10 somre har forklart at det aldri var noe bråk der og at det var meget «familiefolk» som vanket der.

Etter dette finner lagmannsretten å måtte trekke den slutning at det under formannskapets behandling av bevillingssaken i 1960 ble lagt

Side:701

til grunn av flere representanter og delvis også omtalt i møtet flere faktiske forhold som man må anta hviler på sviktende grunnlag. Så forskjellige som voteringsresultatene hadde vært gjennom årene om denne skjenkebevilling, må man regne med som sannsynlig at disse opplysninger har vært medbestemmende for flere representanters stemmegivning og dermed for voteringens utfall. I den forbindelse bemerkes at 3 av vitnene har forklart at de i sin alminnelighet fulgte øl- og vinutvalgets innstilling, men at voteringsresultatet viser at minst 2 av disse må ha votert mot bevilling skjønt utvalgets innstilling gikk ut på å anbefale innvilgelse. Dette viser at stillingen må ha vært labil, og at man måtte regne med at en enkelt opplysning i Arntzens disfavør kunne få avgjørende utslag. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at formannskapets vedtak av 1960 må kjennes ugyldige. Derimot finner man ikke at det er tilstrekkelig grunnlag for å kjenne vedtakene av 1959 ugyldige.

Etter dette må lagmannsretten legge til grunn som en nærliggende mulighet at Arntzen ville ha fått skjenkebevilling for 1960/61 hvis de nye uriktige momenter ikke var kommet inn i bildet. Man finner da at han bør tilkjennes erstatning for det tap han har lidt ved at han ikke fikk utøve skjenkeretten i nevnte periode. Arntzen har forklart at han etter i noen tid å ha forsøkt å drive restauranten uten skjenkerett, fant å måtte nedlegge den da den brakte tap. Lagmannsretten finner at erstatningen bør fastsettes til kr. 5000. Noe krav på erstatning for senere perioder finner man at han ikke har.

Arntzen har delvis vunnet og delvis tapt saken. Da man finner at de vesentlige utgifter ved rettssaken er voldt ved de tvistepunkter hvori kommunen har tapt, antar man at kommunen i medhold av tvistemålslovens §174 annet ledd jfr. for lagmannsretten §180 annet ledd bør ilegges delvise saksomkostninger, som fastsettes til kr. 3000 for begge retter.

Dommen er avsagt mot en stemme, domsmann Bjarne Størdal, som stemmer for at byrettens dom stadfestes. Domsmann Størdal, som for øvrig er enig i flertallets bemerkninger, kan ikke finne bevist at det til grunn for formannskapets vedtak av 1960 foreligger uriktige opplysninger. Han tilføyer at etter hans mening skyldes de endrede voteringsresultater gjennom årene at formannskapets medlemmer etter hvert har fått et endret syn på skjenkerettigheten, og at dette hovedsakelig må tilskrives den økende boligbygging i strøket. Hensynet til ungdommen må også antas å ha spillet en viktig rolle. Han finner saken så tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for lagmannsrett. - - -