Rt-1964-1168

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-10-31
Publisert:	Rt-1964-1168
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 137
Parter:	Torkel Tangen m.fl. (høyesterettsadvokat Thor Kluge) og Anna Maurseth m.fl. (høyesterettsadvokat Anders Rekve) og Olaf Leirflått m.fl. (høyesterettsadvokat Georg Lous).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Leivestad, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Eckhoff, Helgesen
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsloven (1940) §55, §56

Voterende: Dommerne Roll Matthiesen, Eckhoff, Helgesen, Leivestad og justitiarius Terje Wold.

(Det er i det følgende bare gitt et kort referat av hva saken dreier seg om samt utdrag av voteringen.)

Ved kgl. res. av 16. juni 1961 fikk Lyse Kraftverk tillatelse til å overføre visse deler av Stølsåna, Fylgjesdalsvassdraget og Årdalsvassdraget til kraftverkets nedbørsfelt. Ryfylke herredsretts underskjønn til fastsettelse av erstatningene ble avhjemlet 13. oktober 1962. Lyse Kraftverk og grunneierne begjærte overskjønn, som ble holdt i to avdelinger, for Lyse-avsnittet i juni 1963, avhjemlet 14. juni 1963 og for Årdals-avsnittet i juli-august, avhjemlet 6. august 1963. Skjønnene i begge avsnitt hadde samme skjønnsbestyrer, og det var oppnevnt de samme skjønnsmenn. Overskjønnet i de to avsnitt fremsto som to selvstendige skjønn, og måtte etter Høyesteretts mening bedømmes som sådanne. Det var ikke riktig å supplere overskjønnet i Lyse-avsnittet med de anførsler som fremkom i skjønnsgrunnene for det etterfølgende overskjønn i Årdals-avsnittet.

En rekke grunneiere i begge avsnitt anket til Høyesterett.

Ankene gjaldt prinsipalt saksbehandlingen, manglende eller utilstrekkelige skjønnsgrunner. Subsidiært ble det delvis anket over feil rettsanvendelse og at det forelå vilkårlighet.

Lyse-avsnittet.

- - -

Felt VI Kamsvannfeltet var det største felt her. Det omfattes i første rekke av takst nr. 40 B, hvor underskjønnet satte erstatningen til kr. 601 431, tillegget på 25 % medregnet og de årlige erstatninger kapitalisert etter 4 %. Det tilsvarende tall ved overskjønnet var kr. 336 775. Årsaken til den store forskjell var forskjellig syn på mulighetene for utnyttelse av feltet. Overskjønnet anfører at feltet «er dyrt utnyttbart separat. Etter overskjønnsrettens mening er den fordelaktigste utnyttingsmåte overføring slik som Lyse Kraftverk har tenkt å foreta, og det er da etter rettens mening den høyeste verdi som skal erstattes». Noe ytterligere sto ikke i overskjønnet om grunnlaget for beregningen av vannkraft-verdien i dette felt.

Under takst nr. 39 B var verdsatt «Vannkraften fra 4 bekker som går til Stølsåna». Utregnet på samme måte som under takstnr. 40 B kom underskjønnet til en samlet erstatning her på kr. 112 531, mens overskjønnet kom til kr. 18 094. Det kan ikke av overskjønnet - og for øvrig heller ikke av underskjønnet - sees

Side:1169

å være gitt noen særskilt begrunnelse for verdsettelsene, men forklaringen må så vidt skjønnes være at de 4 bekkene er henført under Kamsvannfeltet, slik at det som før er sagt om dette felt også kommer til anvendelse på takst nr. 39 B.

Førstvoterende, dommer Roll Matthiesen, uttalte i denne forbindelse bl.a.:

«Jeg finner at overskjønnets fastsettelse av erstatningene under takst nr. 40 B og 39 B bør oppheves. Det var her tvist eller tvil om den måte hvorpå skjønnsresultatet skulle vinnes, og det er på det rene at spørsmålet var gjenstand for inngående prosedyre under behandlingen både for underskjønnsretten og for overskjønnsretten. På tross herav innskrenker overskjønnsretten seg til uten kommentar av noen art å fastslå at overføringsverdien skulle legges til grunn og uten å gi noen uttalelse om hvorledes denne skulle beregnes og grunnlaget for beregningen. Det er så at avgjørelsen i høy grad er av skjønnsmessig natur. Men på bakgrunn av uoverensstemmelsene i partenes syn på spørsmålet og særlig hensett til de radikale nedsettelser som fant sted i forhold til underskjønnet, var det i dette tilfelle ikke bare naturlig å kreve, men også en plikt for overskjønnsretten til å gi nærmere redegjørelse. Jeg kan ikke se bort fra at mangelen på slik redegjørelse kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, og opphevelse må derfor bli konsekvensen herav.

De ankende parter under takst nr. 40 og 39 har også påstått fastsettelsen av ulempeerstatningene opphevet. Begrunnelsen herfor er at man ikke av skjønnspremissene kan se hvorledes ulempeerstatningene - særlig gjerdeerstatningene - er kommet inn ved fastsettelsen av vannkraft-erstatningene, om de er kommet til fradrag for de enkelte takstnummer eller om de er belastet erstatningen for det hele vassdrag før fordeling er foretatt. Det siktes her til følgende anførsel i overskjønnsrettens premisser: «Overskjønnsretten er av den oppfatning at erstatninger for skader og ulemper, f. eks. for gjerdehold eller fordi et elveleie ikke lenger er sjølgjerde, må betraktes som passivaposter ved vurderingen av vannkraftens verdi. Ut fra dette syn har overskjønnsretten ved vurderingen av vannkraften i Voåna tatt hensyn til den erstatning som er fastsatt fordi Voåna ikke kommer til å danne sjølgjerde etter den påtenkte utbygging av Kamsvannsfeltet. Dette gjelder så høyt opp i Voådalen som til kote 507, fra broen på Tangen.» Jeg er enig i at denne anførsel ikke er klar, men jeg kan ikke innse at dette medfører at selve fastsettelsen av ulempeerstatningene må oppheves. Disse er i og for seg ikke bestridt, og overskjønnsretten får da ved den nye behandling ta standpunkt til de spørsmål som måtte oppstå her på grunnlag av de foreliggende ulempeerstatninger.»

Årdals-avsnittet.

Overskjønnet kom som underskjønnet til at Djupedalsanlegget kunne utbygges separat. Overskjønnet la til grunn en samlet utbyggingseffekt på 33 000 nat. HK, og verdien ble satt til kr. 28 pr. nat. HK, samlet erstatning kr. 924 000. Det er ikke noen tvist

Side:1170

om dette ledd i skjønnet, idet anken gjelder fordelingen av den samlede erstatning mellom de enkelte takstnummer. Forholdet her er at Djupedalsanlegget eventuelt skulle utbygges av 2 elver, Helgalandsåna og Tengesdalsåna, også kalt Tussa. Den siste skulle overføres til den første, og kraftstasjonen skulle ligge ved Helgalandsånas utløp ved Tysdalsvann. Underskjønnet uttalte om fordelingen følgende uten ytterligere kommentar: «Skjønnsretten antar at erstatningen for den påregnede kraftyting i dette fallet deles likt mellom falleierne i Helgalandsåna og Tengesdalsåna.» Overskjønnet har overhodet ikke sagt noe om fordelingen, men av resultatet kan det muligens sluttes at overskjønnet som utgangspunkt også regnet med like fordeling.

Det er på det rene at fordelingsspørsmålet var gjenstand for meget inngående prosedyre for overskjønnet, idet de nå ankende parter hevdet at like fordeling var uriktig.

Førstvoterende uttalte i denne forbindelse bl.a.:

«Jeg er enig med ankemotparten i at fordelingen mellom vassdragene må bli skjønnsmessig, idet man ikke utelukkende kan bruke vannføringen som fordelingsgrunnlag. Andre faktorer spiller inn, således magasinforholdene, utbygningsomkostningene og det faktiske forhold at det er Helgalandsåna som skal bygges ut. Men når spørsmålet har vært omtvistet, pliktet overskjønnsretten å gjøre rede for hva det i så henseende er lagt til grunn for skjønnet, jfr. skjønnslovens §28. Det kan ikke aksepteres at overskjønnsretten fullstendig forbigår et så sentralt punkt. Følgen må bli at overskjønnet oppheves i den utstrekning det er påanket.»

Storåna, felt nr. IX og X og den del av felt IV som har avløp til Storåna.

Overskjønnets takster var betydelig lavere enn underskjønnets, således for takstnr. 16 I kr. 30 802 mot underskjønnet kr. 91 595.

Det var bl.a. i dette vassdrag det ble gjort inngrep ved den ekspropriasjon som ble avsluttet ved Ryfylke herredsretts overskjønn av 7. august 1950. Det som for underskjønnet i den nå foreliggende ekspropriasjonssak var avgjørende for verdsettelsen, var spørsmålet om utbygging av feltet Viglesdalsvann (eller Hiavann) - Tysdalsvann.

Overskjønnet har følgende begrunnnelse her: «Retten har ved sin vurdering av kraftverdien funnet at overskjønnet i 1950 har erstattet den alt vesentlige kraftverdi. Tilleggserstatninger ytes for feltene nr. IV, IX og X, og dessuten tilfaller eierne av fallene nedenfor Hiavann ned til kote 64 en tilleggserstatning for den kraftmengde disse felter her representerer. - Retten har videre gått ut fra at prosjektet Hiavann-Tysdalsvann fremdeles er økonomisk brukbart dersom Sandvannsfeltet overføres til Hiavann.»

Denne anførsel må suppleres med følgende som står under Djupedalsanlegget: «Feltene V, IV, IX og X er etter overskjønnsrettens mening ikke separat utnyttbare. Overføringsverdien til Lyse Kraftverk legges til grunn som den høyeste verdi.» Og i

Side:1171

neste avsnitt er så overføringsverdien satt til henholdsvis kr. 4, kr. 5 og kr. 5 for feltene IV, IX og X.

Førstvoterende uttalte:

«Jeg må være enig med de ankende parter i at det er meget vanskelig å finne sammenhengen i den begrunnelse overskjønnet her har gitt. Det er så at i den utstrekning ekspropriasjonen av 1950 berørte disse felter og det derfor ble ytet erstatning, kan dette få innflytelse på verdsettelsene nå. Men det er faktum at selve retten til de vannmengder som finnes i feltene fremdeles tilhører grunneierne, og det er jo nettopp derfor Lyse Kraftverk har ervervet tillatelse til å disponere vannet. Hvis den nye ekspropriasjon ikke var kommet, ville grunneieren selv ha kunnet utnytte vannkraften. Og nå har man prosjektet med utbygging av fallet Viglesdalsvann (Hiavann)-Tysdalsvann som også overskjønnet finner økonomisk brukbart dersom Sandvannsfeltet overføres til Hiavann. Og i dette prosjekt ville vannet fra feltene IV, IX og X gå inn som en naturlig del. Det trenges derfor etter min mening en nærmere forklaring på hvorfor partenes anførsler for overskjønnet om at erstatningen skulle skje på grunnlag av utbyggingsverdien i det nevnte prosjekt ikke ble tatt til følge. Forholdet blir ikke klarere ved at det ikke påankede takstnr. 22 a som vedrører felt IV, synes å ha fått erstatning på grunnlag av utbyggingsverdien.

Hensett til de uklare og ufullstendige skjønnspremisser som foreligger, antar jeg at det riktige må være å oppheve overskjønnet for takstnr. 16 I, 19 a og 17 I.»

Dommer Eckhoff redegjorde i en lengre dissens for sitt syn på saken. Han mente at overskjønnet bare burde oppheves for et takstnummer.

Dommer Helgesen var med visse tilføyelser i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Eckhoff.

Dommer Leivestad var i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Roll Matthiesen, men fant at anken burde tas til følge for ytterligere et takstnr.

Justitiarius Terje Wold var i det vesentlige og i resultatet enig med dommer Roll Matthiesen. I anledning av dissensen uttalte han bl.a: - - -

«Som påpekt av førstvoterende, nedsatte overskjønnet i det vesentlige område av Lyse-avsnittet, Kvamsvannsfeltet (felt nr. VI) vannkrafterstatningen fra kr. 713 962 til kr. 354 869, altså med kr. 359 093 eller mer enn 50 prosent i forhold til underskjønnet. - - - For overskjønnet var det om dette spørsmål en utførlig prosedyre, og tvisten var av så stor økonomisk betydning at partene må ha et naturlig og rimelig krav på å få vite på hvilket faktisk grunnlag skjønnsretten er kommet til en så forskjellig vurdering fra den underskjønnet la til grunn. Dette syn på kravet til begrunnelse i tvistesaker under skjønn er etter min mening i godt samsvar både med loven og med den rettspraksis Høyesterett har fulgt i de senere år. Jeg finner grunn til å vise til motivene til skjønnslovens §28, inntatt i Ot.prp. nr. 38 for 1911 43, hvor det

Side:1172

bl.a. uttales: «Men hvis de forutsetninger, som skal lægges til grund for skjønnet har været omtvistet, eller hvis der kan være tvil om de momenter, som skal bestemme skjønsresultatet, er det for parterne av den største betydning at faa vite, hvorledes skjønsmændene har gaat frem. Uten en redegjørelse for skjønsgrundlaget kan de ikke opgjøre sig en begrundet mening om, hvorvidt avgjørelsen er bygget paa retmæssige betragtninger.» Dette syn er også lagt til grunn i flere høyesterettsavgjørelser. Jeg nevner særskilt Rt-1952-1045 og 1185, og videre Rt-1959-1154. Jeg tror at det, hvor det foreligger tvist for skjønnsretten, i ethvert fall må stilles det krav at man av skjønnsgrunnene kan se at skjønnet har overveiet de relevante spørsmål i tvisten. Dette fremgår ikke av overskjønnsrettens begrunnelse i denne sak. - - -

Etter resultatet vil alle vannkrafterstatninger bli hjemvist til nytt overskjønn, og det skulle da ikke være særlig oppfordring til å gå nærmere inn på rettsanvendelsen når det gjelder vannkrafterstatningens fastsettelse. - - - Men jeg finner grunn til å reservere meg når dommer Eckhoff uttaler at overskjønnsrettens begrunnelse gir uttrykk for en riktig rettsoppfatning. Slik saken foreligger for Høyesterett, har vi ikke så godt grunnlag som ønskelig for å gå særlig inn på den fremgangsmåte som må følges ved fastsettelse av erstatningen for vannkraft ved vassdragsreguleringer. Jeg finner imidlertid likevel at det er riktig her å nevne at underskjønnet i sine merknader om erstatningsprinsippene bl.a. uttaler: «Det har vært den herskende oppfatning at erstatning for vasskraften ikke kan kumuleres med erstatning for skader og ulemper. Bare den høyeste verdi på eierens hånd skal erstattes. Det er imidlertid på det rene at ved en rekke frivillige overdragelser av vassretter som er dokumentert i skjønnet er der betinget erstatning for skader og ulemper utenom prisen på vasskraften. Det er også på det rene at denne linje har vært fulgt i enkelte skjønn i den senere tid. I Tokkeskjønnet uttales det imidlertid at slike erstatninger ikke kan kumuleres. Dette spørsmål ble anket til Høyesterett, men anken ble nektet fremme av Kjæremålsutvalget. - Det er skjønnsrettens oppfatning at en her er inne på usikre rettsforhold - - -.» Overskjønnsretten viser når det gjelder erstatningsprinsippene til underskjønnet og uttaler bl.a.: «Overskjønnsretten er av den oppfatning at erstatninger for skader og ulemper, f. eks. for gjerdehold eller fordi et elveleie ikke lenger er sjølgjerde, må betraktes som passivaposter ved vurderingen av vannkraftens verdi. Ut fra dette syn har overskjønnsretten ved vurderingen av vannkraften i Voåna tatt hensyn til den erstatning som er fastsatt fordi Voåna ikke kommer til å danne sjølgjerde etter den påtenkte utbygging av Kamsvannsfeltet. - - -» Som nevnt av dommer Eckhoff har overskjønnsretten i henhold hertil belastet vannkrafterstatningen til grunneierne på en bestemt strekning av vassdraget med kr. 48 000 som er erstattet grunneierne for gjerdehold. Jeg kan ikke av denne begrunnelse se med sikkerhet om overskjønnsretten har fulgt en riktig fremgangsmåte ved fastsettelsen av erstatningen

Side:1173

for vannkraft. For overskjønnet var skjønnsforutsetningene de samme som for underskjønnet, og ved underskjønnet er det uttrykkelig fra ekspropriatenes side fremsatt påstand om at det «ved fastsettelse av erstatningene tas - - hensyn til hva grunneierne antas å ha villet oppnådd ved minnelige forhandlinger - hvis det ikke var gitt ekspropriasjonstillatelse - og at de i fellesskap ville ha opptrådt samlet om salg eller utbygging, jfr. også vassdragslovens §55 §56». Ved en felles utnyttelse av vannkraften i et vassdrag vil det etter min mening være riktig å fordele omkostningene til erstatning av de ulemper som følger av utbygging samlet på hele vannkraftens verdi, slik at ulempe som tas i betraktning som passivapost under anlegget ikke utelukkende blir belastet enkelte av grunneierne. Grunneierne har krav på å få sine spesielle ulemper erstattet særskilt, og i tillegg har de etter min mening krav på sin del i vannkraftens verdi slik denne fremkommer når alle felles omkostninger - derunder erstatning av ulempene - er fratrukket. Jeg kan ikke av skjønnet med sikkerhet se om vannkrafterstatningen til grunneierne er fastsatt slik at resultatet er i samsvar med den oppfatning jeg her har nevnt. Jeg er enig med underskjønnet i at det her råder en viss rettsusikkerhet. Jeg viser i denne sammenheng til den uttalelse av advokat Magne Schjødt, datert 30. april 1962, som er påberopt for Høyesterett.»