Rt-1964-12

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-01-10
Publisert:	Rt-1964-12
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 2 B/1964
Parter:	Sandar kommune (høyesterettsadvokat Per Odberg) mot Elin Maud Sørheim (høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just).
Forfatter:	Nygaard, Leivestad, Bendiksby Mindretall: Stabel, Bahr
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924) §26e, §40, Oreigningsloven (1959) §14, §9, Odelsfrigjøringsloven (1907), Tvistemålsloven (1915) §172, §26, Bygningsloven (1924), LOV-1937-07-25-16, Lov om ekspropriasjon og byggeforbud (1946), Jordloven (1955) §30, Friluftsloven (1957), §2

Dommer Stabel: Saken er anlagt av fru Elin Maud Sørheim mot Sandar kommune og gjelder odelsløsning av et strandområde, Tangen g.nr. 109 b.nr. 11 i Sandar, som kommunen har kjøpt for å legge det ut til friareal. Ved Sandar herredsretts dom av 28. juli 1961 - avsagt av sorenskriveren med domsmenn - ble kommunen frifunnet for odelskravet. Saksomkostningene ble opphevet under dissens fra rettens formann. Fru Sørheim anket over dommen til Agder lagmannsrett, som den 3. november 1962 avsa enstemmig dom med slik domsslutning:

«Sandar kommune dømmes til innen 14. april 1963 å utstede skjøte til Elin Maud Sørheim på Tangen Friareal g.nr. 109 b.nr. 11 i Sandar og til å fravike samme eiendom innen samme frist mot utbetaling av løsningssummen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Sandar kommune har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Ankegrunnene faller sammen med kommunens anførsler for de tidligere retter. Det gjøres gjeldende at kommunen

Side:13

er vernet mot odelsløsning fordi den uten videre har ekspropriasjonsrett til området på grunnlag av lovlig vedtatt reguleringsplan, jfr. bygningslovens §40 nr. 1 sammenholdt med §26 bokstav e. At reguleringsplanen er vedtatt og stadfestet etter at odelssaken ble reist, er i så henseende uten betydning. Videre gjør kommunen gjeldende at det strider mot odelsinstituttets ånd og hensikt å gjøre odelsrett gjeldende i et tilfelle som dette, dels på grunn av eiendommens art, og dels fordi fru Sørheim helt mangler forutsetninger for å drive jordbruk og ikke kan antas å ha til hensikt å nytte eiendommen til jordbruksformål. Kommunen har nedlagt påstand om at den frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Motparten, fru Sørheim, gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig når den har forkastet kommunens innsigelser mot odelskravet. Hva særskilt angår forholdet til bygningsloven, hevder ankemotparten at selv om avsetningen til friområde skulle dekkes av lovens §26 bokstav e, hvilket bestrides, så er ekspropriasjonsrett i dette tilfelle ikke hjemlet i §40, områdets art og størrelse tatt i betraktning. Under enhver omstendighet må kommunen være avskåret fra å søke støtte i reguleringsplanen som vern mot odelsløsning fordi planen ble vedtatt etter at odelssaken var reist. I denne forbindelse blir det hevdet at vedtagelsen av reguleringsplanen hva Tangen friområde angår bare hadde til hensikt å verne kommunen mot det anlagte odelssøksmål, og at den for så vidt hviler på et usaklig grunnlag. Kommunens anførsler i forbindelse med bakgrunnen for og formålet med odelsløsningen bestrides av motparten. Denne har nedlagt slik påstand: «Agder lagmannsretts dom av 3. november 1962 stadfestes, dog således at Høyesterett fastsetter ny oppfyllelsesfrist til 14. april 1964. - Den ankende part tilpliktes å svare saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett har fru Sørheim gitt partsforklaring ved bevisopptak for Sandar herredsrett. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Det er på det rene at det omtvistede grunnstykke er utlagt til friareal i reguleringsplan for Tangen-Buer-området vedtatt 16. februar 1960 og stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet 30. september samme år. «Tangen Friareal» er på vel 36 mål, har lang strandlinje og er delvis skogbevokst. I odelstaksten beskrives det slik: «Arealet har tidligere vært beitemark og har en nærmest parkmessig, spredt trebestand.» Jeg må legge til grunn at området er utmerket egnet til badeliv og annet opphold i rekreasjonsøyemed, og jeg anser det lite tvilsomt at Sandar kommune hadde hjemmel i bygningsloven til å legge arealet ut til friluftsområde i forbindelse med reguleringsplanen, jfr. særlig lovens §26 bokstav e. Videre antar jeg - på samme måte som herredsretten - at området etter sin art er gjenstand for umiddelbar ekspropriasjonsrett i henhold til lovens §40 nr. 1. Etter denne bestemmelse kan kommunen til gjennomføring av byplan

Side:14

uten videre ekspropriere bl.a. den grunn som er nødvendig for anlegg av «plasser» og «parker» som er fastsatt i planen. Med «plasser» må i denne forbindelse forståes bl.a. plasser av den art som er særskilt nevnt i §26 bokstav e annet punktum, nemlig «offentlige leke-, sports- og hvileplasser», og uttrykket «parker» må kunne få anvendelse også på et område hvor - som i dette tilfelle - den naturlige vegetasjon forutsettes bevart, når det er meningen å bruke det til et parkmessig formål. Jeg antar etter det opplyste at «Tangen Friareal» etter sin art må karakteriseres som «plass» eller «park» i den forstand hvori disse uttrykk er brukt i §40 nr. 1. Arealets størrelse er etter min mening heller ikke til hinder for at den nevnte lovbestemmelse gis anvendelse, når hensyn tas til forholdene på stedet og den lokale befolknings behov. Det er etter det opplyste boligstrøk nær innpå og videre innover mot Sandefjord by 5 km lenger inne i fjorden. Grunnen i reguleringsområdet er ellers i det vesentlige lagt ut til industri, og det må ventes at områdene i nærheten vil bli stadig tettere befolket i tiden som kommer. Sikring av rommelige friarealer må under slike omstendigheter sees som en nærliggende oppgave i forbindelse med utarbeidelse av reguleringsplan. Jeg behøver ikke å ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt de omhandlede bestemmelser i bygningsloven kan brukes spesielt med sikte på å åpne adgang for almenheten til å bade i sjøen, da jeg etter det opplyste må gå ut fra at «Tangen Friareal» har verdi som naturpark også uten sammenheng med strandlinjen. Når det gjelder forholdet til bygningsloven, er det uten betydning at eiendommen antagelig helt eller delvis kunne ha vært ekspropriert som strandstrekning eller for øvrig til friluftsformål med hjemmel i annen lovgivning.

I og med at kommunen - etter hva jeg således må legge til grunn - ville ha kunnet ekspropriere arealet uten videre om det hadde vært eiet av noen annen, må den som utgangspunkt være vernet mot odelsløsning, jfr. avgjørelser i Rt-1951-467 og 1956 1124. Det er ikke gjort gjeldende fra noen av partenes side at spørsmålet skal være kommet i en annen stilling ved den nye oreigningslov av 23. oktober 1959, jfr. dennes §9 og §14, og jeg antar at så ikke er tilfellet.

Det gjenstår imidlertid å ta standpunkt til ankemotpartens innvending om at ekspropriasjonsrett i henhold til reguleringsplanen ikke kan påberopes i dette tilfelle fordi planen ble vedtatt og stadfestet etter at odelssak var reist, og på grunn av det formål planen forfulgte. Jeg antar at disse innsigelser ikke kan føre frem. Herom bemerkes:

Det kan etter min mening ikke oppstilles som en alminnelig regel at ekspropriasjonsrett for å verne mot odelsløsning må være ervervet før odelssaken ble reist. En slik regel ville være lite naturlig i betraktning av at ekspropriasjonsretten jo ville kunne nyttes til tilbakeføring av eiendommen etter at odelsløsningen var gjennomført. Den spesielle regel i odelsloven av 16. juli 1907 §7, siste ledd, som ankemotparten har henvist til, synes ikke å danne

Side:15

noen nærliggende analogi. Nærmere ligger det å søke analogi i de nyere regler om odelsfrigjøring i jordloven av 18. mars 1955 §30, siste ledd og oreigningsloven av 23. oktober 1959 §14, siste ledd, (jfr. §9), der det uttrykkelig er sagt at allerede reist odelssak skal stanses inntil kravet om odelsfrigjøring er avgjort.

Hva angår årsaken til at «Tangen Friareal» ble tatt med i den reguleringsplan saken gjelder, kan ikke finne det godtgjort at kommunen ved å gjøre dette handlet usaklig eller forfulgte et rettsstridig formål. Tvistområdet var avsatt til friareal i et utkast til reguleringsplan som ble lagt ut til ettersyn allerede sommeren 1955, altså før kommunen hadde kjøpt eiendommen og mer enn 4 år før forliksklage i odelssaken ble tatt ut. Når området ikke var med i planutkastet i en periode som deretter fulgte og først kom inn igjen etter at odelssak var reist mot kommunen, hadde dette - etter hva jeg må gå ut fra - sammenheng med at det før kommunens kjøp var uenighet om avgrensningen av friarealet. Som jeg tidligere har vært inne på, synes det naturlig at friområder inngår i reguleringsplaner som utarbeides etter bygningsloven under forhold som dem denne sak gjelder, og dette må gjelde uansett om kommunen selv eier området.

Etter mitt syn på saken behøver jeg ikke å ta standpunkt til kommunens prosedyre for så vidt den går ut på at odelssøksmålet er i strid med odelsinstituttets ånd og hensikt.

Det følger av mitt resultat at herredsrettens dom må stadfestes.

Jeg er enig i herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet for så vidt angår saksbehandlingen for herredsretten. Etter hovedregelen i tvistemålslovens §172 finner jeg imidlertid at fru Sørheim bør betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall med hensyn til spørsmålet om saksomkostninger, former jeg ikke forslag til dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dog slik at jeg på grunn av de prinsipielle spørsmål som foreligger i saken og som tidligere ikke er avgjort av Høyesterett, finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for lagmannsretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Som annenvoterende, dommer Nygaard.

Dommer Leivestad: Likeså.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Side:16

Av herredsrettens dom (sorenskriver H. Th. Knudtzon med domsmenn):

Etter forgjeves prøvet forliksmegling begjærte fru Elin Maud Sørheim den 30. november 1959 odelstakst over eiendommen g.nr. 109, b.nr. 11 i Sandar, i begjæringen feilaktig betegnet «Tangen» i stedet for «Tangen friareal». Odelstaksten, som ble avhjemlet den 24. august 1960, lød på kr. 100 000. Fru Sørheim begjærte i rett tid overtakst. Overodelstaksten, som ble avhjemlet den 13. oktober 1960, stadfestet odelstaksten.

Ved stevning datert 3. november 1960 - innkommet til retten den 4. s. m. - har fru Sørheim, med høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just som prosessfullmektig, anlagt odelsløsningssak mot Sandar kommune som eier av den nevnte eiendom. - - -

Retten skal innledningsvis trekke opp bakgrunnen for tvisten:

Fru Emilie Andersen, som var eier av eiendommene g.nr. 109, b.nr. 2, Holtan øde, og g.nr. 109, b.nr. 3, Tangen under Holtan øde, døde den 13. juli 1954. - - -

Under skiftebehandling gjorde Oskar Hansen, som ikke var arving i boet, krav på å få seg utlagt den faste eiendom som den best odelsberettigede. Resultatet ble at Oskar Hansen skulle overta eiendommen etter skiftetakst, kr. 81 300.

Ifølge fremlagt avskrift av kjøpekontrakt datert 1. februar 1956 solgte Oskar Hansen til Sandar kommune «et nærmere omforenet areal, anslått til ca. 35 mål» av odelsgodset for en kjøpesum av kr. 2,50 pr. m2.

På grunn av vise forhold i forbindelse med avtalen mellom Oskar Hansen og Sandar kommune, nektet skifteretten å stå ved salget til Oskar Hansen. Denne reiste så ved stevning av 17. juli 1956 søksmål mot boet ved skifteretten med påstand om å få utferdiget skjøte mot betaling av skiftetaksten etter fradrag av kr. 30 000 som Sandar kommune allerede hadde betalt som forskudd. Ved Sandar herredsretts dom av 16. januar 1957 ble boet frifunnet. Dommen er ikke påanket.

I mellomtiden hadde skifteretten den 14. august 1956 foranlediget skylddelt det område av g.nr. 109, b.nr. 3, som Sandar kommune hadde kjøpt av Oskar Hansen. Det nye bruk, g.nr. 109, b.nr. 11, som ved oppmålingen viste seg å være 36 082 m2 stort, fikk betegnelsen «Tangen friareal.»

Den 27. november 1956 var det i forståelse med Oskar Hansen inngått kontrakt mellom det nevnte bo ved skifteretten og Sandar kommune. - - -

Samme dag ble eiendommen tilskjøtet Sandar kommune.

Den 16. februar 1960 vedtok Sandar herredsstyre en reguleringsplan for Tangen-området. Reguleringsplanen er stadfestet av departementet den 30. september 1960. Etter denne plan er hele g.nr. 109, b.nr. 11 utlagt til friareal. - - -

Retten skal bemerke:

Tangen friareal ligger på sydsiden av en odde som stikker ut i Sandefjordsfjorden. Eiendommen omkranser - så å si - en større del av Tangen-bukten. Den består hovedsakelig av knauser og knatter med busker og noen spredte, praktfulle gamle furu- og løvtrær. Mellom knausene finner man små sletter - dels med sand - dels med litt dårlig gress - fortrinnsvis nedover mot vannkanten. Nærmest bilveien

Side:17

Sandefjord/Buer er det en mindre sammenhengende gresslette som lenge har ligget brakk, og som ikke gir store dyrkningsmuligheter. - - -

1. Retten finner med Sandar kommune at løsningskravet ikke samsvarer med odelsinstituttets ånd og mening. - - -

2. Retten er likeså enig med Sandar kommune i at løsningskravet må vike på grunn av den ekspropriasjonsrett kommunen har i kraft av den stadfestede reguleringsplan.

Når det gjelder spørsmålet om ekspropriasjonsrett kan bygges på at et område er regulert til friareal i en reguleringsplan, viser retten til dom av Agder lagmannsrett inntatt i RG. for 1960 1 flg.

I anledning av prosedyren i nærværende sak skal retten ytterligere bemerke:

Den omstendighet at eiendommen i dette tilfelle er ervervet ved frivillig salg, er uten betydning, jfr. høyesterettsdom i Rt-1951-467.

Det samme gjelder - så vidt retten forstår - den omstendighet at reguleringsplanen er vedtatt etter at løsningssaken var innledet. Retten er enig med Sandar kommune i at det avgjørende her må være at kommunen ikke har fremmet reguleringsplanen av den usaklige grunn å ville hindre odelsløsning. At den nevnte omstendighet objektivt sett skulle føre til at kommunen ikke skulle kunne gå til ekspropriasjon, kan retten ikke innse. Den er for så vidt enig med Sandar kommune i at forholdet må kunne likestilles med at en odelspretendent må la løsningssaken falle fordi det melder seg en bedre odelsberettiget. Retten minner om at odelsinstituttet forfølger et helt annet formål enn det å tilgodese den enkelte odelsberettigedes rene pengeinteresse. Den ville finne det støtende om resultatet i dette tilfelle skulle bli at Sandar kommune skulle måtte avstå eiendommen etter odelstaksten, og så gjennomføre ekspropriasjon i henhold til reguleringsplanen.

Etter dette vil Sandar kommune bli frifunnet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Loe og J. M. Endresen og sorenskriver Halvor Husaas):

- - -

Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn herredsretten, skal bemerke:

Tangen Friareal g.nr. 109 b.nr. 11 i Sandar er ved skylddelingsforretning avholdt 14. august 1956 fraskilt eiendommen g.nr. 109 b.nr. 2 og 3 i samme herred og ved kjøpekontrakt samt skjøte av 27. november samme år overdradd Sandar kommune. Det er på det rene at b.nr. 2 og 3 fra gammelt har vært odelseiendom. Den utgjør nå - etter utskillelsen av b.nr. 11 - ca. 9 dekar dyrket mark og ca. 70 dekar utmark og drives fortsatt av den ankende parts bror som gårdsbruk. Fraskillelsen av b.nr. 11 som er på ca. 36 dekar har ikke noe formål som går inn under loven av 16. juli 1907, og det utskilte areal er da fortsatt odelsjord uansett om det kan være gjenstand for odelshevd. Det vises for så vidt til Skeie: Odelsretten og Åseteretten side 169 og den der nevnte høyesterettsdom i Rt-1949-967.

Lagmannsretten kan etter de foreliggende opplysninger ikke finne at en odelsløsning fra fru Sørheims side strider mot odelsrettens ånd eller mening. Det er ikke ført noe bevis for at hennes løsningskrav ikke er reelt. - - -

Side:18

Bygningslovens §40 gir til gjennomførelse av en byplan en kommune rett til å ekspropriere den grunn som er nødvendig til bl.a. anlegg av «plasser, parker, offentlige beplantninger». Det må antas at bestemmelsen også hjemler rett til å ekspropriere til anlegg av leke-, idretts- og hvileplasser, idet det i lovens §26 pkt. e er uttalt at det ved utarbeidelse av byplan bør avsettes grunn til disse formål. Det vises for så vidt også til Emil Stang: Norsk Bygningsrett side 121. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne at bygningslovens §40 jfr. §26 etter en naturlig fortolkning av lovteksten kan hjemle ekspropriasjon til «frianlegg» av et område av en slik størrelsesorden som i foreliggende tilfelle. Dersom det i medhold av §40 skulle være hjemmel for å ekspropriere et helt slikt område som g.nr. 109 b.nr. 11 bestående av dyrkbar mark og utmark til frilufts- og ferieformål, ville oppregningen i bygningslovens §40 være uten betydning. En slik sterkt utvidende fortolkning finnes det ikke å være grunnlag for å foreta av en ekspropriasjonsbestemmelse. Man finner for øvrig grunn til å bemerke at det på den tid bygningsloven kom i stand neppe var behov for å kunne ekspropriere grunn til slike friarealer som det her dreier seg om. Ettersom det ble nødvendig å sikre almenheten slike friluftsområder, er dette blitt gjort ved særlige lover. Det vises til lov av 25. juli 1937 om avståelse av strandstrekninger til ferdsel og badning m.v. og til lov av 19. juli 1946 om ekspropriasjon og byggeforbud vedkommende grunnarealer m.v. Disse lover er nå erstattet ved oreigningslovens §2 pkt. 37. Det vises også til friluftsloven. - - -