Rt-1964-329
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1964-04-11 |
| Publisert: | Rt-1964-329 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 48 |
| Parter: | Statsadvokat Haakon Faanes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Endresen, Nissen, Eckhoff, Berger |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §422, Sjødyktighetsloven (1903) §82 |
Dommer Hiorthøy: Nedenes herredsrett - dommerfullmektigen med sjøkyndige domsmenn - avsa 26. november 1963 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1933, dømmes for overtredelse av straffelovens §422 nr. 1 til en bot til statskassen stor kr. 300.
Betales ikke boten, inntrer en subsidiær straff av fengsel i 21 dager.»
Domfelte begjærte fornyet behandling ved lagmannsrett og erklærte subsidiært anke til Høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet ved beslutning av 10. januar 1964 samtykke til lagmannsrettsbehandling, men henviste anken til Høyesterett.
Anken gjelder prinsipalt rettsanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen.
Anken over rettsanvendelsen går ut på at retten feilaktig har lagt til grunn at det forhold som er funnet bevist utgjør «grov uaktsomhet» i forhold til bestemmelsen i straffelovens §422 nr. 1 (nå straffelovens §422 første ledd, jfr. endringslov av 15. februar 1963 nr. 2). Angrepet på saksbehandlingen er av forsvareren for Høyesterett presisert derhen, at det ankes over at domsgrunnene er utilstrekkelige til at ankedomstolen kan avgjøre om herredsretten har lagt en riktig lovfortolkning til grunn, når den har fastslått at domfelte har gjort seg skyldig i grov uaktsomhet.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge slik at herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Jeg nevner innledningsvis at det ifølge Høyesteretts praksis skal ganske meget til for å konstatere grov uaktsomhet i forhold til straffelovens §422 - noe som for øvrig allerede fremgår av det i bestemmelsen anvendte uttrykk. Jeg viser til avgjørelser i Rt-1950-169, 1954 154, 1955 457 og side 648 samt 1956 1307. En rekke av de forhold som kan tenkes å ha betydning i den foreliggende sak, har vært fremme og er undergitt rettens bedømmelse i en eller flere av de nevnte saker. På bakgrunn av dette finner jeg at domsgrunnene i den foreliggende sak på vesentlige punkter mangler opplysning om forhold som bør inngå i vurderingen av aktsomhetsspørsmålet.
Jeg nevner således at retten ikke har gjort særskilt rede for hvordan situasjonen var ca. kl. 20,00 da kapteinen forlot broen spesielt om vær og vind da var slik at det var uforsvarlig å regne med at de to dekksmannskaper kunne klare navigeringen. Retten legger til grunn at siktbarheten var 25 km, men anfører samtidig,
Side:330
uten nærmere forklaring, at siktbarheten var så nedsatt at det for tiltalte ikke kunne fremtre som utvilsomt at de to mannskaper ville klare å navigere bare ved hjelp av fyrene. Det krav som ligger i uttrykket «utvilsomt», synes for øvrig vanskelig forenelig med at vilkåret for straffbarbet er grov uaktsomhet.
Herredsretten har bebreidet tiltalte at han ikke ga noen «direktiver eller ordre ved vaktombyttet». I betraktning av at vedkommende mannskaper to ganger ukentlig i nær et år hadde vært med på å trafikere samme strekning, ligger det nær å tro at de hadde stående instruksjoner, - at det forelå en innarbeidet praksis. Man savner opplysning om hvorvidt dette, og den omstendighet at mannskapene måtte forutsettes å kjenne farvannet godt, har vært trukket inn under herredsrettens bedømmelse. Spørsmålet om tidligere praksis, som bl.a. er tillagt vekt i de i Rt-1955-457 og side 648 gjengitte avgjørelser, synes herredsretten å ha satt ut av betraktning, jfr. den noe uklare bemerkning om at «om tiltalte har handlet slik tidligere, om andre skipsførere handler på tilsvarende måte, hvilket ikke ble godtgjort, mener retten ikke kan diskulpere». Selv om dette ikke kan diskulpere, er det allikevel et viktig moment ved bedømmelsen av tiltaltes skyld.
Etter omstendighetene finner jeg ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om forståelsen av lov om Statskontroll med Skibes Sjødygtighed av 9. juni 1903 nr. 7 §82 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Nissen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Eckhoff og Berger: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Egil Bjørgum med sjøkyndige domsmenn skipsfører Jens Mortensen og kaptein Tjostolv Haugenes):
- - -
Retten finner følgende saksforhold godtgjort:
Den 25. oktober 1962 var M/S Agder I, som er på 98 brutto tonn, på vei fra Menstad til Kristiansand med en last soda. Båten hadde siden begynnelsen av året 1962 gått i samme rute 2 ganger ukentlig. Føreren av båten var tiltalte som har kystskippersertifikat av 2. klasse for stor kystfart. Foruten skipsføreren var det tre manskaper ombord. Disse var uten teoretisk utdannelse som navigatører, men hadde gjennom praksis som mannskaper ombord tilegnet seg noen kunnskaper om navigering.
Tiltalte var på dekk og foresto navigeringen fra de forlot Menstad til de kom til Tromøybrua da klokken var omkring 20,00. Tiltalte forlot da dekket sammen med et av mannskapene. De to øvrige mannskaper overtok arbeidet på dekk, blant annet navigeringen. Det hele må etter rettens mening betraktes som et vaktskifte på dekk. Det var tiltaltes hensikt å være borte i 5 timer.
Side:331
Ca. kl. 20,45 grunnstøtte fartøyet på en båe ca. 175 m fra land sydvest for Havsøy. Fartøyet kom av ved egen hjelp etter et par timer.
Fra vaktskiftet til grunnstøtningen skjedde, sto B ved roret. C oppholdt seg i umiddelbar nærhet. Det var radar ombord, men denne ble ikke brukt. Det ble ikke navigert etter kart og kompass, men etter fyret. I angjeldende tidsrom ble fartøyet styrt etter en kurs angitt av Sandvikholmen fyr som de hadde akterut. Da de kunne se hvitt lys fra Sperrholmen fyr skulle kursen legges om et visst antall grader styrbord. Før B så lys fra Sperrholmen fyr, la han om kursen styrbord og fartøyet grunnstøtte. Grunnen til kursendringen var at han trodde han var kommet så langt at kursen skulle legges om, og at han ikke så lys fra Sperrholmen fyr var fordi siktbarheten ikke var tilstrekkelig god til det.
Aktor har ved bedømmelsen av hvorvidt det er utvist grov uaktsomhet fra tiltaltes side henvist til §82 annet ledd i lov om statskontroll med Skibes Sjødyktighed hvor det heter at den som har kommandoen ikke må forlate dekket under fart. Korte, nødvendige fravær er dog tillatelig, men da må den som fører kommandoen først ha beordret en pålitelig mann til å overta hans funksjon under det midlertidige fravær,
Retten skal ganske kort komme inn på fortolkningen av paragrafen, da det fra forsvarets side synes å bli dradd i tvil om den kan anvendes in casu.
§82 annet ledd sikter til overdragelse av kommando. Vaktskiftet kl. 20,00 er retten enig med forsvareren i må ansees som overdragelse av kommando fra avgående vakt til påtroppende vakt. Retten er imidlertid ikke enig med forsvaret i at paragrafen ikke rammer et slikt kommandobytte i forbindelse med vaktskifte, men kun rammer tilfelle hvor den som har kommandoen før eller etter et vaktskifte forlater dekket. Etter rettens mening må det være selvsagt at overdragelse av kommando i forbindelse med vaktskifte må rammes av paragrafen dersom avgående overlater kommandoen til en som ikke har de nødvendige kvalifikasjoner til å overta kommandofunksjonene.
Det skal bemerkes at fortolkningen av §82 annet ledd ingen betydning har for retten for avgjørelsen av denne sak.
Retten er enig med forsvareren i at det ikke er noen sammenheng mellom §82 annet ledd og straffelovens §422 nr. 1 for så vidt som overtredelse av den førstnevnte paragraf nødvendigvis ikke medfører at tiltaltes handlemåte må karakteriseres som grovt uaktsomt. Noen sådan sammenheng er for øvrig heller ikke påstått av aktor. Av denne grunn finner retten det rettest å knytte drøftelsen av tiltaltes påståtte uforsvarlige handlemåte direkte til §422 nr. 1.
Under de rådende omstendigheter mener retten det var grovt uaktsomt av tiltalte å forlate dekket i den hensikt å være borte fra det i 5 timer, og overlate navigasjonen til B og C uten å utpeke en av dem til ansvarshavende.
For det første mener retten at tiltalte burde ha gitt en av dem ansvaret for navigasjonen slik at ansvarsforholdet var utvilsomt. Forsvaret kan ikke høres med at det er innarbeidet praksis ombord og at det ikke tidligere har forårsaket vanskeligheter. Ansvarshavende ombord på båter har et visst ansvar for de øvrige ombordværende og annen
Side:332
trafikk i skipsleden. Det er derfor av største viktighet at ansvarsforholdene er klare.
For det annet mener retten at værforholdene og farvannet det skulle navigeres i var slik, at hverken B eller C hadde de nødvendige navigasjonskunnskaper til å være ansvarlige for navigasjonen. På det tidspunkt tiltalte forlot dekket, legger retten til grunn at det var stiv sør-vestlig kuling, tåkedis og mørkt. Sikten var 25 km og det var noe sjø. Hvorvidt det var regn eller ei ved vaktskiftet, skal ikke retten ta standpunkt til da en mener det ikke har noen avgjørende betydning for saken.
Ved vurderingen av om det er utvist grov uaktsomhet, legger retten til grunn, hvilket og finnes godtgjort, at hverken B eller C var kvalifisert til på betryggende måte å navigere etter kart og kompass. Det må derfor karakteriseres som uaktsomhet å overlate navigeringen til dem når, hvilket retten legger til grunn og som tiltalte måtte forstå, siktbarheten var så nedsatt at det for tiltalte ikke kunne fremtre som utvilsomt at B og C vil klare den kun ved hjelp av fyrene. I tillegg kommer at det farvann skipsleden går i, må karakteriseres som ikke lett å navigere i.
Det var tiltaltes hensikt å være borte fra dekket i 5 timer, hvilket skulle utgjøre hans frivakt. Retten finner det og godtgjort at tiltalte ikke ga B og C noen direktiver eller ordre ved vaktombyttet.
Etter dette finner retten at tiltaltes handlemåte må karakteriseres som grovt uaktsomt.
Om tiltalte har handlet slik tidligere, om andre skipsførere handler på tilsvarende måte, hvilket ikke ble godtgjort, mener retten at det ikke kan diskulpere. Om tiltalte har handlet overensstemmende med en vanlig praktisert norm, kan ikke det diskulpere når det slik som in casu dreier seg om en handlemåte som, etter rettens mening er grovt uforsvarlig. - - -