Rt-1964-335

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-04-11
Publisert:	Rt-1964-335
Stikkord:	Proforma rettshandler
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 41 B
Parter:	Staten ved Finansdepartementet (høyesterettsadvokat Henning Bødtker) mot 1. Bjarne Frang, 2. Thorvald Johnsen jr. (høyesterettsadvokat Trygve Hirsch).
Forfatter:	Heiberg, Rode, Ryssdal, Anker, Bahr
Lovhenvisninger:	Engangsskatteloven (1946) §35, Byskatteloven (1911) §33, §21, §51

Dommer Heiberg: I sin formuesoppgave pr. 9. september 1945 oppga grosserer Bjarne Frang som formue bl.a. 60 000 aksjer i A/S Holmen-Hellefos à pålydende kr. 10. Verdien pr. 1. januar 1946 ble av Øvre Eiker ligningsnemnd satt til 60 %, svarende til kr. 360 000. Som gjeld til A/S Vafos Brug for kjøp av aksjene til pari kurs oppførte Frang et beløp svarende til kr. 600 000 + stempel kr. 4500.

Grosserer Thv. Johnsen jr. oppførte på samme måte 50 000 aksjer i selskapet som ble verdsatt til kr. 300 000. Hans formuesoppgave er ikke fremlagt i saken, men etter det som er opplyst, må man gå ut fra at han som gjeld til selgeren A/S Trælandsfos oppførte kr. 425 000, svarende til kjøpesummen etter en kurs av 85 %.

På dette grunnlag ble utligning av engangsskatt på formuesstigning foretatt av Oslo ligningsvesen. Etter henstilling fra Oslo

Side:336

ligningskontor brakte imidlertid skattedirektøren i medhold av §51 punkt 2 i loven av 19. juli 1946 ligningen inn for Landsklagenemnda som 10. april 1956 avsa kjennelser:

«Grosserer Bjarne Frangs etterkrigsformue heves med kr. 244 500.»

«Grosserer Thorvald Johnsen jr.s etterkrigsformue heves med kr. 125 000.»

Ved stevning av 29. mars 1961 anla Frang og Johnsen sak ved Oslo byrett mot Staten ved Finansdepartementet med påstand om at omligningen og Landsklagenemndas kjennelser skulle oppheves. Byretten avsa 5. juli 1962 dom med slutning:

«1. Omligningen av grosserer Bjarne Frangs og direktør Thorvald Johnsens engangsskatt og de til grunn liggende kjennelser avsagt av Landsklagenemnda for engangsskatt den 10. april 1956 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra Frang og Johnsen avsa Eidsivating lagmannsrett 23. februar 1963 dom med slutning:

«Omligning av grosserer Bjarne Frang og direktør Thorvald Johnsens engangsskatt og de til grunn liggende kjennelser avsagt av Landsklagenemnda for engangsskatt 10. april 1956 oppheves.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byrett eller lagmannsrett.»

Lagmannsrettens dom var enstemmig, men et av rettens medlemmer, lagdommer Boberg, hadde en annen begrunnelse for resultatet enn flertallet.

Om sakens sammenheng og partenes anførsler viser jeg til Landsklagenemndas kjennelser og de avsagte dommer.

Staten ved Finansdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Staten anfører prinsipalt at det faktiske grunnlag Landsklagenemnda og byretten har bygget på, helt ut hvilte på skattyternes egne opplysninger. De var da avskåret fra å kreve et helt annet faktisk forhold lagt til grunn i lagmannsretten, jfr. Rt-1928-250, og lagmannsrettens dom som bygger på dette nye faktum, må allerede av den grunn underkjennes. For øvrig fastholder staten at aksjeoverdragelsene til Frang og Johnsen var proforma, og selv om de ansees reelle, at Landsklagenemndas og byrettens avgjørelser vedkommende skatteplikten er riktige. Subsidiært anføres at hvis lagmannsrettens bevisbedømmelse er riktig, har Johnsen med urette fått fradrag for en gjeldspost på 185 000 kroner som han, etter det som nå er anført, allerede i januar/februar 1945 skal ha innbetalt til Trælandsfos - en post som mer enn oppveier de 125 000 kroner som er blitt tillagt hans formue.

Frang og Johnsen holder seg prinsipalt til lagmannsrettens flertalls begrunnelse, subsidiært til mindretallets. I anledning av statens prosessuelle innsigelse hevder de at det er full adgang til - som det skjedde for lagmannsretten - å foreta supplering og korrigering av det faktiske grunnlag for den rettslige bedømmelse

Side:337

av ligningens lovlighet, og de viser her særlig til Rt-1928-495. Dette må så meget mer gjelde i dette tilfelle, fordi omligningen ikke har vært gjenstand for ordinær klagebehandling. Mot statens påstand om at aksjeoverdragelsen var proforma gjør de gjeldende at Landsklagenemnda ikke har truffet sin avgjørelse på dette grunnlag, og at det da ikke kan bringes inn under prøvelsen av denne avgjørelse for domstolene.

Til bruk for Høyesterett har parten Bjarne Frang og vitnene direktør Sigurd Rinde og revisor Carl Waldemar Lindboe gitt forklaring ved bevisopptak for Oslo byrett. Det er fremlagt et par nye dokumenter, men saken foreligger ellers i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Staten har nedlagt påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Bjarne Frang og Thv. Johnsen jr. tilpliktes in solidum å betale prosessens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Frang og Johnsen har nedlagt påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De innstevnte tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som Landsklagenemnda og byretten.

Når det gjelder det faktiske saksforhold, faller mitt syn i det vesentlige sammen med det som mindretallet i lagmannsretten, lagdommer Boberg, har gitt uttrykk for. Jeg finner således å måtte bygge på at overdragelsen av aksjene til Frang og Johnsen ikke fant sted før 3. august 1945, og at de har hatt rett til å gjøre handelen om, slik at de kunne gi aksjene tilbake mot å få kjøpesummen refundert. Dette stemmer med hva partene i avtalen tidligere konsekvent har gitt uttrykk for helt siden 1948, og Frang og Johnsen har ikke for Høyesterett søkt å underbygge den nye fremstilling Rinde og Frang har gitt, med supplerende bevisstoff, hva der måtte ha vært all oppfordring for dem til å gjøre. Jeg nevner særskilt at jeg ikke kan finne det godtgjort at Frangs innbetaling av kr. 600 000 til Vafos 5. januar 1945 gjaldt aksjekjøpet, noe som burde ha fremgått av bokførselen om så hadde vært tilfelle. At transportpåtegningen fra Creditbanken er datert 2. februar 1943, kan ikke ansees som bevis for at aksjene denne dag ble overført til Frang og Johnsen. Deres navn er føyet til med blekk, og det sannsynlige er vel at aksjebrevene - som lå i banken - opprinnelig ble transportert in blanco. De «eiendommeligheter» som også flertallet i lagmannsretten peker på, er heller ikke for Høyesterett blitt nærmere klarlagt. Spesielt finner jeg det usannsynlig at et eventuelt tilbakesalg av aksjene etter avtalen skulle skje til omsetningsverdien på dette tidspunkt - en rett hvis verdi for kjøperne måtte være nokså tvilsom når det ikke var truffet noen bestemmelse om hvordan vederlaget skulle fastsettes hvis partene ikke ble enige. Selv om Rinde - som påstått - skulle ha betalt Johnsen 125 % for hans aksjer,

Side:338

ikke 85 % som tidligere opplyst, er dette ikke avgjørende når det gjelder innholdet av den opprinnelige avtale.

I likhet med byretten og lagmannsretten finner jeg på den annen side ikke at avtalene uten videre kan settes til side som proformaverk. En viss realitet har de iallfall hatt inntil tilbakeføringen fant sted, ved at kjøperne hevet utbytte av aksjene og betalte formues- og inntektsskatt for dem.

Etter mitt standpunkt til realiteten når det gjelder det faktiske saksforhold, er det ingen grunn for meg til å gå inn på de prosessuelle innsigelser fra begge sider.

Som jeg ser saken, hadde således Frang og Johnsen pr. 9. september 1945 valget om de ville beholde aksjene og betale sin gjeld, eller om de ville gjøre kjøpet om og få kjøpesummen tilbake. Spørsmålet er da om de har krav på å oppnå den fordel som ligger i at formuesverdien beregnes med ligningstaksten pr. 1. januar 1946 - 60 % - i samsvar med §35 punkt 1 a i loven om engangsskatt, mens gjelden trekkes fra med sitt fulle beløp - svarende til henholdsvis 100 og 85 % av aksjenes pålydende.

Det er riktignok så at lignende fordeler vil en skattyter i mange tilfelle oppnå når ligningsverdien av aktiva av en eller annen grunn blir satt lavere enn den faktiske omsetningsverdi. Det foreliggende tilfelle frembyr imidlertid det særlige trekk at skattyterne hadde rett til når som helst å levere aksjene tilbake med den umiddelbare følge at også gjelden uten videre ville falle bort. Og denne rett var ikke knyttet til noen betingelse. Den direkte og nære sammenheng det her er mellom eiendomsretten til aksjene og gjelden, må etter min mening i dette tilfelle føre til at gjelden ikke kan kreves fratrukket med noe større beløp enn den verdi aksjene oppføres til i ligningen. At eierne som et alternativ selv kunne velge å bli sittende med aksjene mot å betale gjelden fullt ut, kan etter mitt syn ikke føre til noe annet resultat.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at Frang og Johnsen bør betale saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes for så vidt angår dens post 1.

I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Bjarne Frang og Thorvald Johnsen jr. én for begge og begge for én til Staten ved Finansdepartementet 15 000 - femten tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Anker og Bahr: Likeså.

Side:339

Av byrettens dom (dommer C. Bretteville):

- - -

Retten legger følgende faktiske omstendigheter til grunn:

A/S Holmen-Hellefos gikk med i det store krakket for vår treforedlingsindustri i begynnelsen av 1920 årene. Bedriften ble i likhet med mange andre treforedlingsbedrifter som ble rammet av krakket, overtatt av sin bankforbindelse - i dette tilfelle Den norske Creditbank - som håpet at den skulle kunne få hel eller delvis dekning for sitt tap ved senere salg av bedriften. - - -

I 1938 ble A/S Holmen-Hellefos tilbudt direktør Rinde av Creditbanken. Da han hadde engasjert seg sterkt ved overtagelsen av de nevnte to treforedlingsbedrifter, våget han ikke den gang å slå til. Creditbanken ga ham imidlertid tilsagn om at han skulle få underretning før A/S Holmen-Hellefos ble solgt. I henhold til håndgivelse av 19. desember 1942 og muntlig avtale kjøpte så direktør Rinde av Creditbanken dennes aksjemajoritet, 254 783 aksjer i A/S Holmen-Hellefos til en kurs av kr. 5,60 pr. aksje. Endel ytterligere innkjøp av aksjer i dette selskap fant sted gjennom banker og meglere. Som kjøper sto direktør Rindes selskap Norsk Elektrokemisk Aktieselskab. Direktør Rinde har opplyst at han ikke våget å stå som kjøper selv på grunn av usikkerhetene under krigen og det arbeid som han og hans sønner sto oppe i. Han hadde videre vanskeligheter med stedlige nazimyndigheter. Av samme grunn kunne ikke direktør Rinde søke de daværende myndigheter om konsesjon. På direktør Rindes anmodning gikk Creditbanken med på at i A/S Holmen-Hellefos bøker skulle Norsk Elektrokemisk Aktieselskab bare stå som eier av det antall aksjer som det maksimalt kunne ha uten å søke konsesjon, nemlig 134 400 aksjer. Banken gikk med på å stå som eier av de øvrige aksjer i A/S Holmen-Hellefos til krigens slutt. Ordningen må sees på bakgrunn av de særlige forhold under krigen.

Etter krigen minnet Creditbanken direktør Rinde om at den hadde krav på å bli slettet som aksjonær i A/S Holmen-Hellefos' bøker. De aksjer som Creditbanken hadde gått med på å stå som eier av, nemlig 195 490 aksjer å pålydende kr. 10 ble så av Norsk Elektrokemisk Aktieselskab den 3. august 1945 solgt til kurs av 75 %. Kjøpere var direktør Sigurd Rinde selv (42 990 aksjer), hans to sønner (10 000 og 12 500 aksjer), P. Chr. Schaanning og E. Chr. Erichsen (hver 10 000), og dessuten ble 50 000 aksjer solgt til A/S Trælandsfos og 60 000 aksjer til A/S Vafos Brug.

De to siste aksjeposter ble samme dag altså den 3. august 1945 solgt videre. Grosserer Bjarne Frang (firma Jens Frang) overtok de 60 000 aksjer som var blitt overlatt A/S Vafos Brug og direktør Thorvald Johnsen jr. kjøpte de 50 000 aksjer av A/S Trælandsfos. Grosserer Bjarne Frang overtok sine aksjer til pari kurs og grosserer Thv. Johnsen jr. den annen aksjepost til kurs 85 %. Ingen av kjøperne betalte noe av kjøpesummen for aksjene, men beløpene ble dem debitert i de respektive selskapers bøker.

Det er ikke fremlagt noen skriftlig avtale vedrørende disse aksjekjøp. - - -

Overligningsnemnda ansatte grosserer Bjarne Frangs før- og etterkrigsformue til henholdsvis kr. 202 693 og kr. 257 460 med en skattbar

Side:340

formuesstigning på kr. 41 767 etter foretatt reduksjon for skattefritt fradrag kr. 8000 og fradrag etter lovens kap. IV kr. 5000.

Grosserer Thv. Johnsens før- og etterkrigsformue ble av overligningsnemnda satt til henholdsvis kr. 330 988 og kr. 761 429 med en skattbar formuesstigning på kr. 424 441 etter foretatt reduksjon for skattefritt fradrag kr. 6000.

Oslo ligningskontor anmodet i brev av 8. juni 1955 om at disse to skattyteres engangsskatteligning måtte bli brakt inn for Landsklagenemnda for engangsskatt på formuesstigning til rettelse. - - -

Landsklagenemnda avsa som nevnt den 10. april 1956 kjennelser, hvorved grosserer Bjarne Frangs etterkrigsformue ble forhøyet med kr. 244 500 og grosserer Thv. Johnsens etterkrigsformue ble forhøyet med kr. 125 000.

For så vidt angår grosserer Bjarne Frang var Landsklagenemndas begrunnelse sålydende:

«Selv om en anser skatteyteren som den rette eier av de omhandlede aksjer i A/S Holmen-Helefos pr. 9. september 1945, antar en at hans korresponderende forpliktelser pr. samme dato overfor selgeren av aksjene ikke kan ansettes til et høyere beløp enn den antatte salgsverdi for aksjene. Etter kontrakten av 3. august 1945 stod det innenfor et tidsrom av 2 år kjøperen fritt for om han ville betale den stipulerte kjøpesum for aksjene eller levere disse tilbake. Hans forpliktelse pr. 9. september 1945 etter kontrakten utgjorde altså under enhver omstendighet et beløp svarende til aksjenes verdi på nevnte tidspunkt som var den minste av de 2 ytelser han kunne velge mellom å erlegge. Hans eventuelle forpliktelse til å erlegge noe mer, eller nærmere bestemt differansen mellom den stipulerte kjøpesum og aksjenes verdi, var derimot betinget av at han ikke gjorde bruk av sin kontraktsmessige rett til å levere aksjene tilbake. En slik betinget forpliktelse kan ikke føres til fradrag i etterkrigsformuen, jfr. byskattelovens §33, bokstav a, sammenholdt med engangsskattelovens §21.

Hvorvidt resultatet også kan begrunnes på annen måte, finner Landsklagenemnda ikke grunn til å gå nærmere inn på. Stempelavgift er etter det foreliggende ikke blitt betalt.

Skatteyteren skal etter det foreliggende ved den foretatte ligning ha fått fradrag i etterkrigsformuen for den fikserte salgssum med antatte omkostninger kr. 604 500 og tillegg for aksjene i A/S Holmen-Hellefos med kr. 360 000. Etterkrigsformuen blir således etter foranstående å heve med differansen kr. 244 500.»

For grosserer Thv. Johnsen ble gitt en tilsvarende begrunnelse. - - -

Rettens bemerkninger.

Det er som tidligere nevnt ikke fremlagt noen skriftlig avtale om de omhandlede aksjetransaksjoner og heller ikke noen forutgående korrespondanse. Det er imidlertid på det rene at avtalen kom i stand fordi det var nødvendig for direktør Rinde å skaffe en midlertidig ordning av hensyn til konsesjonsforholdene. Direktør Rinde ville ikke ha fremmede aksjonærer inn i selskapet. Han ønsket videre å beholde bedriften for seg og sine. Han henvendte seg derfor til gode bekjente som var villige til å avta aksjene, deriblant grosserer Frang og grosserer

Side:341

Thorvald Johnsen. Aksjene ble overtatt til en overkurs som medførte en økning i den bokholderimessige formue i Rindes selskaper.

Landsklagenemnda har bygget på det faktum at enten skulle kjøpene gjøres om eller også skulle kjøperne bli sittende med sine aksjer. For begge saksøkere gjaldt at de pr. 9. september 1945 etter avtalen kunne fri seg ved å levere aksjene tilbake.

I denne sak hevder saksøkerne at de ikke hadde anledning til å utligne gjeldspostene ved å levere aksjene tilbake, idet avtalen gikk ut på at de hadde risiko for tap ved eventuelt verdifall og likeså muligheten for fortjeneste ved stigning i aksjenes verdi. Anførselen støttet seg på det siterte brev fra direktør Rinde til høyesterettsadvokat Trygve Hirsch av 25. juni 1957 og på uttalelse fra direktør Frang i hans partsforklaring.

Imidlertid synes anførselen å stå i dårlig samklang med det som direktør Rinde har uttalt i det fremlagte brev av 23. november 1951, hvor det bl.a. sies at det aldri har vært tvil om at aksjene skulle overføres til «konsortiet» uten tap eller fortjeneste for Norsk Elektrokemisk Aktieselsskab. Det er også et faktum at tilbakeføringen av aksjene skjedde til samme kurs som de var blitt debitert saksøkerne, nemlig 100 % for Frang og 85 % for Johnsen. Dette fremgår for Frangs vedkommende av regnskapene og er erkjent for Thv. Johnsens vedkommende. Senere er alle aksjene gått over til direktør Rinde og familie.

Det hele trekker i den retning at de to saksøkere ikke har vært interessert i å investere eller spekulere i Holmen-Hellefos-aksjer, men har gått med på ordningen for å gjøre direktør Rinde en tjeneste ved å stå som innehavere av aksjene en tid.

Allikevel kan det ha foreligget en reell avtale og retten finner i likhet med Landsklagenemnda å kunne legge til grunn at så var tilfelle. Med hensyn til faktum finner retten for øvrig som Landsklagenemnda bevist, at avtalen gikk ut på at det for kjøperne forelå en alternativ forpliktelse. Det sto dem pr. 9. september 1945 fritt for om de ville betale den stipulerte kjøpesum for aksjene eller levere disse tilbake. Retten er videre enig med Landsklagenemnda i at deres korresponderende forpliktelser pr. nevnte datum overfor selgerne ikke kan ansettes til et høyere beløp enn den antatte salgsverdi for aksjene.

Av de alternativt betingede forpliktelser kan da bare den minste komme til fradrag i etterkrigsformuen. De var selv herre over hvilket alternativ de ville velge. Landsklagenemndas kjennelse blir derfor å opprettholde med den der nevnte begrunnelse.

Retten skal bemerke at meget taler for at de omhandlede transaksjoner var proforma ikke alene i relasjon til konsesjonslovene, men i alle andre henseender, hvilket ville lede til samme resultat. Dette behøver man imidlertid ikke å komme nærmere inn på.

Det er uimotsagt at saken er anlagt i forståelse med Finansdepartementet. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Tessem og Otter Boberg og tilkalt dommer, sorenskriver Christian B. Apenes):

Saken gjelder hvorvidt grosserer Bjarne Frang og grosserer Thorvald Johnsen jr. skal betale ytterligere engangsskatt på formuesstigning

Side:342

etter l.nr. 3 av 19. juli 1946 i forbindelse med kjøp av henholdsvis 60 000 og 50 000 aksjer à pålydende kr. 10 i A/S Holmen-Hellefos, Øvre Eiker. Disse aksjer hadde tilhørt Den norske Creditbank, som hadde måttet overta bedriften og som hadde solgt dem til direktør Sigurd Rindes selskap Norsk Elektrokemisk Aktieselskab (senere kalt N.E.A.), som solgte 60 000 aksjer videre til A/S Vafos Brug og 50 000 aksjer til A/S Trælandsfos, hvilke selskaper ble dominert av direktør Rinde. Frang kjøpte sine 60 000 aksjer av A/S Vafos Brug til pari kurs (tilsammen kr. 600 000) og Johnsen sine 50 000 aksjer av A/S Trælandsfos til kurs 85 % (tilsammen kr. 425 000).

I sin oppgave over formue pr. 9. september 1945 til bruk for utligning av engangsskatt på formuesstigning oppga Frang sine 60 000 aksjer i A/S Holmen-Hellefos til kr. 300 000 etter kurs 50 % (ligningskursen pr. 1. januar 1945). Øvre Eiker ligningsnemnd fastsatte kursen pr. 1. januar 1946 til 60 % og aksjene til kr. 360 000. Sin gjeld til A/S Vafos Brug baserte Frang på kjøpesummen kr. 600 000 + stempel kr. 4500, hvilket ble godtatt av ligningsnemnda.

Johnsen hadde på lignende måte i sin oppgave ført opfødt xx.xx.00 aksjer, som ligningsvesenet satte til 60 % eller kr. 300 000, og en gjeld, basert på kjøpesummen kr. 425 000.

Oslo ligningskontor henstillet i brev av 8. juni 1955 til Landsklagenemnda for engangsskatt å ta opp til behandling utligningen av engangsskatt for Frang og Johnsen. Ligningskontoret pekte på at Frangs aksjer 6. mai 1947 ble tilbakeført A/S Vafos Brug og kreditert Frangs konto hos Vafos med kr, 604 500, hvorved kontoen var oppgjort. Ligningskontoret mente at Frang hadde unngått en reell formuesstigning på kr. 244 500, nemlig differansen mellom kjøpesummen + stempel kr. 604 500 (100 %) og den antatte ligningsverdi pr. 1. januar 1946 kr. 360 000 (60 %). Det heter i ligningskontorets brev:

«En er av den oppfatning at Bjarne Frang ved beregningen av engangsskatten har unngått en reell formuesstigning på kr. 244 500 som skulle vært tillagt den allerede beregnede stigning kr. 41 767. Denne konklusjon trekker en da en antar at aksjetransaksjonene 3. august 1945 må ansees som proformaarrangementer også for så vidt de gjelder engangsskatten på formuesstigning for «stråmennene», og at en således kan betrakte Frangs aksjekjøp 3. august 1945 som en nullitet.»

På lignende måte mente Oslo ligningskontor at Johnsen, som også hadde tilbakeført sine aksjer til Trælandsfos, hadde unngått en reell formuesstigning på kr. 125 000, svarende til differansen mellom kjøpesummen kr. 425 000 (85 %) og ligningsverdien pr. 1. januar 1946, kr. 300 000 (60 %). - - -

Grosserer Bjarne Frang og grosserer Thorvald Johnsen har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten.

De anfører at så vel Landsklagenemnda som byretten bygger på at de omhandlede aksjetransaksjoner var reelle og ikke proformatransaksjoner, således som staten har hevdet. Byrettens avgjørelse av dette spørsmål er ikke angrepet av staten og må legges til grunn i ankesaken. Men det gjøres ingen formell innsigelse mot at dette spørsmål trekkes inn i ankeforhandlingen. - - -

Det vises også til de nye opplysninger for lagmannsretten; aksjene

Side:343

ble allerede 2. februar 1943 av Den norske Creditbank, i hvis depot aksjene lå, transportert til Frang og Johnsen og denne transport ble antegnet i A/S Holmen-Hellefos' aksjeprotokoll 1. februar 1945.

De ankende parter hevder at transaksjonene ble påbegynt allerede i forbindelse med Creditbankens håndgivelse av aksjene til direktør Sigurd Rinde 19. september 1942. Allerede da Rinde (formelt N.E.A.) aksepterte håndgivelsen 29. september 1942 hadde Rinde sikret seg Frang og Johnsen som deltagere med aksjeposter på henholdsvis 60 000 og 50 000 i et konsortium som skulle overta A/S Holmen-Hellefos når krigen var slutt og bedriften kunne gjenoppta sin virksomhet. Av konsesjonsmessige grunner ville man ikke gjennomføre transaksjonene under det nazistiske styre. Da krigen nærmet seg slutten, ble gjennomføringen av transaksjonene forberedt. - - -

Lagmannsretten vil først gi et resymé av direktør Sigurd Rindes vitneforklaring:

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Tessem og sorenskriver Apenes - har under vurderingen av om aksjetransaksjonene var reelle eller proforma særlig lagt vekt på følgende:

Aksjetransaksjonene er av så vel selgerne (Vafos og Trælandsfos) som av kjøperne (Frang og Johnsen) i enhver henseende - også skattemessig - betraktet som reelle. Frang og Johnsen har således hevet utbytte på aksjene i den tid de eiet dem. Gjenpart av Frangs selvangivelse for inntektsåret 1947 er forevist, hvoretter utbytte er oppført med kr. 17 001. Frang og Johnsen er formuesbeskattet for aksjenes antatte verdi og inntektsbeskattet for utbyttene i den tid de eiet aksjene.

Flertallet bygger på at den innbetaling Frang gjorde til Vafos 5. januar 1945 på kr. 600 000 ble gjort i anledning av kjøpet av de 60 000 aksjer i A/S Holmen-Hellefos. Man har ikke kunnet finne noen annen plausibel forklaring på innbetalingen. Man bygger i denne forbindelse på at aksjene ble transportert av Creditbanken til Frang og Johnsen 2. februar 1943, og at transportene ble notert i selskapenes aksjeprotokoller 1. februar 1945. For Johnsens vedkommende bygger man på at han innbetalte til Trælandsfos i januar/februar 1945 kr. 185 000 i forbindelse med aksjekjøpene, således som Rinde har opplyst i sin vitneforklaring, uaktet dette ikke tidligere har vært anført av de ankende parter.

Det synes riktignok eiendommelig at forhistorien til aksjetransaksjonene ikke er kommet klarere til uttrykk tidligere, at de kr. 600 000 flere steder av de ankende parter er betegnet som lån, og at det for en viss tid er beregnet renter av en del av den innbetalte kjøpesum (debitert Vafos for tiden 5. januar-15. august 1945 og utbetalt Frang). Det er også andre eiendommeligheter i saken:

At Rinde kjøpte aksjene av Creditbanken til ca. 60 %, mens Frang og Johnsen måtte betale 100 % og 85 %, således at Rinde eller hans selskaper fikk en fortjeneste på henholdsvis 40 % og 25 %, til tross for at de begge var utpekt som konsortialdeltagere allerede i 1942, at Frang etter sin egen partsforklaring i lagmannsretten ikke kjente til hva Rinde betalte Creditbanken for aksjene og heller ikke kjente til transporten til seg på aksjene 2. februar 1943 (han hadde overhodet ikke sett aksjebrevene før), at aksjene er solgt av Creditbanken til N.E.A. og videre til Vafos og Trælandsfos uten noen transportpåtegning, og at Rinde har

Side:344

solgt aksjene fra N.E.A. til Vafos og Trælandsfos lenge etter at de var transportert til Frang og Johnsen, og endog etter at transporten var notert i A/S Holmen-Hellefos' aksjeprotokoll.

Retten vil bemerke at når saken tidligere har vært mangelfullt opplyst - og for så vidt heller ikke for lagmannsretten foreligger på langt nær fullstendig opplyst - henger det formentlig sammen med at direktør Rinde tidligere ikke har vært særlig villig til å gi opplysninger, således at man først i lagmannsretten har fått hans rettslige forklaring. Han hadde, uttrykte han seg i lagmannsretten, vært lei av hele saken, men etter at han hadde lest byrettens dom, som han fant uriktig, hadde han gått inn for å klarlegge saksforholdet. Frangs partsforklaring for lagmannsretten ga inntrykk av at hans erindring om begivenhetene var svekket. Johnsen, som er opplyst å være 84 år, har overhodet ikke avgitt partsforklaring. Det ser i det hele tatt ut til at Rinde fullstendig har dominert under transaksjonene, og at Frang og Johnsen har stolt blindt på ham.

Ved en samlet vurdering av forholdene finner lagmannsrettens flertall at de omhandlede aksjetransaksjoner var reelle og ikke kan betegnes som proformatransaksjoner.

Det neste spørsmål blir da hva avtalen mellom Rinde og Frang og Johnsen om tilbakesalg gikk ut på.

Lagmannsrettens nevnte flertall finner at avtalen gikk ut på at Frang (innen 2 år) og Johnsen hadde rett til å selge aksjene tilbake til omsetningsverdien på tilbakesalgstiden.

Det finnes i så henseende ikke avgjørende at Rinde har brukt uttrykket «annullere kjøpet», og heller ikke at aksjene under de foreliggende omstendigheter var gjenstand for omsetning til atskillig høyere kurs enn 100 %, da Frang solgte aksjene tilbake. For Johnsens vedkommende bygger man på at han solgte aksjene tilbake i 1948 og 1950 til kurs 125 %, til tross for at denne opplysning først er fremkommet under Rindes vitneforklaring i lagmannsretten og de ankende parter selv tidligere har bygget på at tilbakesalget skjedde til 85 %.

Etter dette finner lagmannsrettens flertall at Landsklagenemndas kjennelse og byrettens dom bygger på et feilaktig faktisk grunnlag, som har hatt vesentlig betydning for sakens utfall, idet de bygger på at avtalen gikk ut på at Frang og Johnsen hadde rett til å selge aksjene tilbake for den kjøpesum som var betalt.

Landsklagenemndas kjennelse og de derpå følgende omligninger av Frang og Johnsen blir derfor å oppheve.

Lagmannsrettens mindretall - lagdommer Boberg - ser noe annerledes på sakens faktum enn flertallet. Jeg finner således ikke å kunne se bort fra direktør Rindes opplysninger om aksjetransaksjonene avgitt skriftlig ved forskjellige anledninger i tiden 1948 til 1951, nevnt foran, opplysninger som på vesentlige punkter står sterkt i strid med dem han ga under ankeforhandlingen. Jeg finner at tidsmomentet i et tilfelle som dette må tillegges vesentlig betydning. Det må antas at direktør Rinde, som er en mann på 74 år, i tiden 1948-1951 erindret langt bedre de begivenheter saken gjelder enn nå i 1963.

Etter Rindes skriftlige opplysning i 1948-1951 har overdragelsen av aksjene til Frang og Johnsen ikke funnet sted før 3. august 1945, det

Side:345

er intet forskudd betalt hverken av Frang eller Johnsen, som tvert imot har fått henstand med å betale kjøpesummen, og de har begge benyttet seg av sin rett til å «annullere kjøpet», jfr. Rindes brev til Sannidal ligningskontor av 26. mai 1948. Jeg innskyter her at Rinde, som i mange år hadde drevet store og omfattende forretninger, må antas å være vel kjent med betydningen av uttrykket «annullere».

Denne fremstilling av det faktiske forhold er også lagt til grunn av overrettssakfører Bade som ble engasjert av herrene Frang og Johnsen da disse fikk varselskrivet fra Riksskattestyret av 14. juni 1955. Jeg viser til overrettssakfører Bades brev av 22. november 1955, særlig hans opplysning om at Rinde ga kjøperne (Frang og Johnsen) rett til «å gjøre handelen om samtidig som han ga dem henstand med betalingen». Han omtaler også Frangs innbetaling til A/S Vafos Brug den 5. januar 1945 kr. 600 000, hvorpå der 3. august s. å. sto til rest kr. 350 000 som «lån». Jeg viser også til Bades foran inntatte anførsel om at Frang og Johnsen hadde «rett, men ikke plikt, til å gjøre om handelen pr. 3. august 1945. Deres rett til å gjøre om handelen innebærer at de pr. 9. september 1945 hadde fast bud på disse aksjene til en pris som lå betydelig over deres ligningsverdi».

I samme retning går de opplysninger som Frang og Johnsen selv ga i sitt brev til Finansdepartementet av 21. juni 1956. Også her gjøres det gjeldende at aksjekjøpet fant sted 3. august 1945 og at kjøpesummen, som var rentefri, først forfalt til betaling om 2 år.

Endelig viser jeg til den fremstilling som er gitt i høyesterettsadvokat Hirsch' brev til direktør Rinde av 25. juni 1957 og som er tiltrådt av Rinde ved påtegning av 27. juni s.å.

Etter de opplysninger direktør Rinde ga under ankeforhandlingen og de påtegninger som de for lagmannsretten foreviste aksjebrev viste seg å ha, og som på ingen måte stemmer med det som alle parter har lagt til grunn helt inntil ankeforhandlingen, er det hele kommet i et høyst merkelig lys.

Etter dette anser jeg det høyst tvilsomt om aksjetransaksjonene kan ansees reelle, men jeg finner - som Landsklagenemnda og byretten - å kunne legge til grunn at Frang og Johnsen var de rette eiere av aksjene pr. 9. september 1945 med rett til omgjøring av kjøpet som ovenfor nevnt. Noe standpunkt til spørsmålet om omgjøring tok de imidlertid ikke før etter 9. september 1945, og de må da - etter min oppfatning - være berettiget til å fratrekke hele det beløp de etter avtalen skyldte for aksjene pr. 9. september 1945. Jeg er i så henseende enig i de ankende parters anførsel for lagmannsretten, nemlig at det her dreier seg om en resolutivt betinget forpliktelse og ikke en suspensivt betinget, jfr. Bugges Skatterett I side 148. På dette grunnlag er jeg kommet til samme resultat som flertallet. - - -

Side:346