Rt-1964-388

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-04-18
Publisert:	Rt-1964-388
Stikkord:	Kjøp på avbetaling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 45 B
Parter:	Alfons Karoliussen (overrettssakfører Johannes Meyer - til prøve) mot Lurøy kommune (høyesterettsadvokat Arne Bech). Hjelpeintervenient: Distriktenes utbyggingsfond (høyesterettsadvokat Arne Bech).
Forfatter:	Heiberg, Nissen, Hiorthøy, Nygaard, Bahr
Lovhenvisninger:	Lov om utvidelse av lov om foreninger (1857) §1, Panteloven (1895) §3, §2, Tvistemålsloven (1915) §388, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §155, §55, Avbetalingsloven (1916) §13-1, Avbetalingsloven (1916), Tinglysingsloven (1935), Lov om driftskreditt for jordbruket (1946) §13

Dommer Heiberg: Rana namsrett avsa 30. mars 1962 dom med domsslutning:

«Alfons Karoliussen kjennes i henhold til sin pantobligasjon

Side:389

av 25. oktober 1943, tinglyst 10. januar 1944, å ha panterett i de maskiner som er eller har vært montert i Lurøy slip & mek. verksted på leiet grunn under gr.nr. 18 br.nr. 1 i Lurøy, deriblant også de maskiner Lurøy kommune hevder å ha kjøpt av Utbyggingsfondet for Nord-Norge for kr. 12 000.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lurøy kommune med tilslutning av Distriktenes utbyggingsfond som hjelpeintervenient påanket namsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett som 19. januar 1963 avsa dom med domsslutning:

«Lurøy kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for namsretten og lagmannsretten fremgår av de avsagte dommer.

Karoliussen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I et prosesskrift har hans prosessfullmektig gjengitt de ankegrunner som gjøres gjeldende for Høyesterett:

«Prinsipalt gjør den ankende part gjeldende at det av motparten påberopte eiendomsforbehold ikke er stiftet på rettsgyldig måte.

Det antas å være en generell betingelse for gyldigheten av eiendomsforbehold, at det er tatt av selgeren. I den foreliggende sak ble forbeholdet i realiteten tatt av Distriktenes Utbyggingsfond (Utbyggingsfondet for Nord-Norge) og utelukkende i Fondets interesse. A/S Löwener, Mohns deltagelse i korrespondansen våren 1956 og firmaets utfylling og transport på avbetalingskontrakten av 20. juli 1956 har efter den ankende parts oppfatning ingen virkning for Utbyggingsfondets - senere ankemotpartens eiendomsrett.

Det innrømmes at forbeholdet er tatt i rett tid av Utbyggingsfondet, dersom man forøvrig innrømmer en långiver adgang til å sikre seg på denne måte. Men forsåvidt den påståtte eiendomsrett grunnes på avbetalingskontrakten og senere transport av denne, da er det tatt for sent ved at det er tatt efter leveringen.

Subsidiært hevdes det at Fondets passivitet i forhold til panthaverne - spesielt den ankende part - bør lede til at den forbeholdte eiendomsrett må stå tilbake for Karoliussens panterett.

Med kunnskap om arten og omfanget av Karoliussens panterett og om forholdene ved bedriften før og efter at de nye maskiner blev levert burde Fondet varslet ham om eiendomsforbeholdet da beslutning herom ble tatt efter at Karoliussen hadde nektet å vike prioritet. I hvert fall burde Fondet gjort sine rettigheter gjeldende langt tidligere enn det faktisk blev gjort.

Den i ankeerklæringen anførte ankegrunn, at maskinene er gått inn som inventar i fast eiendom, frafalles.»

Distriktenes utbyggingsfond har møtt som hjelpeintervenient også for Høyesterett.

Karoliussen har nedlagt påstand:

«1. Som panthaver i Lurøy Slip og Mekaniske Verksted, på festet grunn av g.nr. 18, b.nr. 1 i Lurøy herred, med maskiner

Side:390

og inventar, har Alfons Karoliussen også pant i de maskiner Utbyggingsfondet for Nord-Norge har solgt til Lurøy kommune.

2. Alfons Karoliussen tilkjennes saksomkostninger for alle retter, - for herredsretten av Lurøy kommune, for lagmannsretten og Høyesterett av Lurøy kommune og Distriktenes Utbygningsfond.»

Lurøy kommune og Distriktenes utbyggingsfond har nedlagt påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

For Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg senere skal redegjøre for i fornøden utstrekning. Ved bevisopptak for Rana herredsrett til bruk for Høyesterett er Karoliussen avhørt som part og Fredor Bentzen som vitne.

Saken foreligger for Høyesterett i vesentlig forenklet skikkelse, idet den nå bare gjelder spørsmålet om gyldigheten av eiendomsforbeholdet i de nye maskiner i kollisjon med Karoliussens panterett i den faste eiendom med maskiner og inventar.

For Høyesterett er de nærmere omstendigheter ved stiftelsen av eiendomsforbeholdet bedre klarlagt gjennom en fremlagt korrespondanse. Utbyggingsfondet skrev 4. juni 1956 til A/S Löwener, Mohn bl.a.: «En går ut fra at Deres firma ved eventuelt salg ikke har noe å innvende mot at Utbyggingsfondet forbeholder seg eiendomsretten til de respektive maskiner ved at disse selges mot kontrakt på avbetaling og at kontrakten tiltransporteres Utbyggingsfondet mot kontant betaling av kjøpesummen.» I sitt svar av 6. juni erklærte firmaet seg enig, og 4. juli underrettet det kjøperen, Bentzen, om sin avtale med fondet. Kontrakten - hvis innhold det nærmere er redegjort for i namsrettens dom - ble av firmaet underskrevet 20. juli og samme dag sendt Bentzen til underskrift. Den 14. august sendte firmaet den underskrevne kontrakt, påført transport til Utbyggingsfondet «uten ansvar for oss», til fondet og bad beløpet innbetalt. Dette skjedde 21. august, via Norges Bank. Varene var blitt fakturert og sendt til Bentzen allerede 16. juli, og de ble losset i Lurøy 25. juli.

Jeg er kommet til samme resultat som namsretten, nemlig at Karoliussens pant også omfatter de nye maskiner som ble kjøpt for lånet fra Utbyggingsfondet, idet jeg finner at eiendomsforbeholdet ikke kan godtas som rettsgyldig i den foreliggende kollisjon med Karoliussens panterett.

Utgangspunktet ved bedømmelsen av spørsmålet må være det alminnelige forbud i panteloven av 12. oktober 1857 §1 mot å pantsette løsøre uten at det overleveres i panthaverens besittelse. I strid med de hensyn som har diktert denne regel, men ut fra det praktiske behov ved salg på kreditt, har praksis i en viss utstrekning godtatt forbehold av «eiendomsrett» i sikringsøyemed, og dette har også fått uttrykk i loven om kjøp på avbetaling av

Side:391

21. juli 1916. De behov som har ført til at man har godkjent eiendomsforbehold som sikkerhetsrett, har imidlertid også angitt dets begrensning. Det må ansees fastslått gjennom teori og rettspraksis at eiendomsforbehold i alminnelighet bare gyldig kan stiftes for å sikre selgerens krav på kjøpesummen eller restkjøpesummen for salgsgjenstanden. Jeg viser særlig til høyesterettsdom i Rt-1928-638 og til den fremstilling som er gitt på side 24 flg. i komitéinnstillingen til tilleggslov av 22. mai 1953 til avbetalingsloven av 1916, inntatt som bilag til Ot.prp. nr. 27 for 1952.

I det foreliggende tilfelle er forbeholdet ikke tatt for å sikre selgerens krav - firmaet fikk sin betaling kontant mot transport av kontrakten og trådte dermed helt ut av forholdet. Hensikten med å bruke en formular for avbetalingskontrakt med eiendomsforbehold og å transportere den til Utbyggingsfondet var utelukkende å sikre dettes krav som långiver inntil lånet ble betalt tilbake. Etter min mening er realiteten i dette forhold et helt annet enn selgerens eiendomsforbehold til sikring av at kjøpesummen blir betalt. Forbindelsen med selve salget er brutt, og det er långiveren som bestemmer når lånet skal innfris, ofte ut fra helt andre hensyn enn dem selgeren ville ta ved fastsettelsen av terminene for betalingen av kjøpesummen. Bentzens lån fra fondet skulle således etter avtalen betales over en periode av 17 år, en avviklingsfrist som åpenbart ikke ville være forretningsmessig begrunnet i forholdet mellom selger og kjøper.

Lurøy kommune og Utbyggingsfondet har sterkt fremholdt at det også i dette tilfelle er selgeren som har tatt eiendomsforbeholdet. Når firmaet mot kontant betaling har transportert kontrakten til långiveren som deretter sitter både med kravet og eiendomsretten, er forholdet i alt vesentlig det samme som når en selger ved vanlig avbetalingssalg diskonterer kontrakten mot transport av selgerens rettigheter, herunder den forbeholdte eiendomsrett. Om det er selgeren eller kjøperen som skaffer kreditten, er ikke avgjørende; det avgjørende er at det var lånet og eiendomsforbeholdet som alene gjorde det mulig at kjøperen fikk maskinene og selgeren sin betaling.

Jeg kan ikke være enig i dette resonnement. Realiteten er i dette tilfelle at det er skjedd et kontantsalg hvor ikke selgeren men kjøperens kredittgiver har søkt å skaffe seg sikkerhet ved å få overført eiendomsretten til salgsgjenstanden til seg. Jeg kan ikke se annet enn at det ville bety en betenkelig utvidelse i forhold til tidligere praksis om man ville godta at et slikt arrangement ikke strider mot pantelovens §1.

At kredittgiveren her er en offentlig låneinstitusjon kan ikke gjøre noen forskjell for den rettslige bedømmelse. Jeg nevner i denne sammenheng den positive bestemmelse i §13 i loven av 19. juli 1946 om driftskreditt for jordbrukere som på sitt spesielle område gir et driftskredittlag adgang til å betinge seg eiendomsrett til husdyr, maskiner m.v. som helt eller delvis er kjøpt for midler, lånt av laget. Bestemmelsen kan iallfall åpenbart ikke

Side:392

anvendes analogisk, men forutsetter snarere at «eiendomsforbehold» til sikkerhet for lån ikke kan etableres uten særskilt lovhjemmel.

Det kan innvendes at Karoliussen her vil oppnå en upåregnet og ugrunnet fordel ved å få pant i de nye maskiner. Som påpekt av namsretten, dreier det seg imidlertid om en rettsvernregel som må virke generelt, selv om den i det konkrete tilfelle kan sies å føre til urimelige konsekvenser.

På grunn av sakens prinsipielle karakter og de tvil den har budt på, finner jeg at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Som panthaver i Lurøy Slip og Mekaniske Verksted, på festet grunn av g.nr. 18 b.nr. 1 i Lurøy herred, med maskiner og inventar, har Alfons Karoliussen også pant i de maskiner Utbyggingsfondet for Nord-Norge har solgt til Lurøy kommune.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nissen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Nygaard og Bahr: Likeså.

Av namsrettens dom (sorenskriver Albert Mørkved):

Fredor Bentzen kjøpte i sin tid et maskinhus m.v. som sto igjen etter en brann i en sildoljefabrikk. Tomt var festet under g.nr. 18, b.nr. 1 i Lurøy, Lurøy Gård, og hadde tomt nr. 1. Til innkjøpet lånte han kr. 8000 av Alfons Karoliussen, og denne fikk pantobligasjon i eiendommen, datert 25. oktober 1943, tinglyst 10. januar 1944. Etter det som er opplyst under saken var det imidlertid ikke før etter krigen at Fredor Bentzen satte maskinhuset i stand til verksted og innredet leilighet i dets annen etasje. Til verkstedet innkjøpte han bl.a. fra Båsmo Gruber en dreiebenk. Han drev bl.a. med reparasjon av motorer.

Til anlegg av slipp opptok Bentzen lån i Statens Fiskarbank. Pantobligasjonen til Fiskarbanken var på kr. 25 000, er datert 17. februar 1953 og tinglyst 19. februar 1953. Med sin pantobligasjon på kr. 8000 vek Karoliussen prioritet for lånet i Fiskarbanken. Prioritetsvikelsen er tinglyst 16. juli 1953.

Noe senere kom det elektrisk strøm til Lurøy. Bentzen ville gi sin bedrift utstyr med nye maskiner, basert på elektrisk energi. Han fikk støtte til dette av Utbyggingsfondet for Nord-Norge. Han underskrev en pantobligasjon stor kr. 35 000 til Utbyggingsfondet, datert 4. januar 1956, tinglyst 21. januar 1956. Innkjøpet av maskiner skjedde bl.a. hos firma A/S Löwener, Mohn, Oslo. Det ble utferdiget en kontrakt om kjøp på avbetaling, datert 20. juli 1956, og på kontraktens side 3 har man en fortegnelse over de ting kontrakten gjelder. Kjøpesummen for disse er angitt til kr. 27 349,69. Resten av lånet kr. 35 000 ble etter det som er opplyst brukt til innkjøp av redskaper og verktøy. Det foregikk

Side:393

på den måte at Bentzen sendte de fakturaer og regninger han fikk fra selgerne til Norges Bank, som betalte regningene og belastet Utbyggingsfondet, Fredor Bentzens lån. Löwener, Mohn tiltransporterte Utbyggingsfondet kontrakten. Det er opplyst at lånet ble diskontert av Utbyggingsfondet den 21. august 1956. Utbyggingsfondet skulle således ha panterett (på 3. prioritet) i eiendommen m.v. og dessuten eiendomsrett til de solgte ting.

Med dette hadde Fredor Bentzen pådradd seg så stor gjeld at han så det håpløst å fortsette virksomheten. Høsten 1957 sluttet han bedriften og reiste til Nord-Rana, hvor han fikk beskjeftigelse og hvor han fremdeles er.

I 1959 forlangte Utbyggingsfondet utleveringsforretning på grunnlag av avbetalingskontrakten som var misligholdt. Statens Fiskarbank protesterte mot dette under henvisning til at den hadde panterett i tingene på 1. prioritet. Den 14. februar 1959 traff namsmannen beslutning om at forretningen nektes fremmet, idet han fant at Fiskarbankens protest ikke var åpenbart grunnløs, jfr. avbetalingslovens §13-1. Utbyggingsfondet påklaget ikke beslutningen.

Den 17. november 1959 forlangte Statens Fiskarbank tvangsauksjon på grunnlag av sin pantobligasjon. Auksjonen ble avholdt 9. januar 1960. Alfons Karoliussen avga bud stort kr. 26 000. Han tilførte imidlertid at budet var avgitt under forutsetning av at samtlige maskiner tilhørte verkstedet, også de maskiner som Fredor Bentzen har kjøpt hos A/S Löwener, Mohn ved hjelp av Utbyggingsfondet for Nord-Norge. Fiskarbanken antok hans bud, men på grunn av den uklarhet som var oppstått ved det forbehold byderen hadde tatt ble budet ved kjennelse av 20. april 1960 nektet stadfestelse, jfr. tvfbl. §155 nr. 3.

Etter beslutning av kommunestyret i Lurøy fikk Lurøy kommune seg overdradd avbetalingskontrakten for kr. 12 000 og mener derfor å ha eiendomsrett til de maskiner m.v. kontrakten gjelder. Beløpet ble betalt pr. 1. juni 1961. Statens Fiskarbank har den 8. mars 1961 tiltransportert Lurøy kommune sin pantobligasjon. Etter at påkrav var forkynt for Fredor Bentzen har Lurøy kommune på grunnlag av pantobligasjonen forlangt tvangsauksjon over pantet. Denne ble holdt 20. juli 1961. Under tvangsauksjonen møtte Alfons Karoliussen og påsto «at samtlige maskiner og annet tilbehør som nå var på den selgendes eiendom måtte medtas i auksjonen over eiendommen, og at det ikke var adgang til å unnta fra salget de maskiner som var kjøpt hos A/S Löwener, Mohn». Namsmannen besluttet at auksjonen skulle fremmes. Lurøy kommune ble eneste bydende med kr. 24 900. Dette bud ble antatt i kommunestyrets møte 18. august 1961.

Imidlertid hadde Alfons Karoliussen ved prosesskrift av 11. august 1961 protestert mot at budet ble stadfestet. Med samtykke fra partene besluttet namsretten å overføre tvisten til behandling i søksmåls former. Noen formell kjennelse om at budet nektes stadfestet ble ikke avgitt. Tvangsauksjonen ble strøket av saklisten. - - -

Før retten behandler de tvistespørsmål saken gjelder, finnes det praktisk å redegjøre nærmere for maskinene. En følger her den oppstilling som er på kontraktens side 3: 1) 1 stk. Mondiale dreiebenk, modell Celtic kr. 14 785.

Side:394

Som allerede nevnt forefantes det i verkstedet en gammel dreiebenk. Denne står der fremdeles. Den nye dreiebenk står ved siden av den gamle. Den nye dreiebenk kan festes til gulvet, men det er ikke gjort, idet den er så tung i seg selv at den kan brukes uten at feste er foretatt. Det bemerkes at de gamle maskiner ble drevet med bensinmotor, med overføring på transmisjoner. Disse transmisjoner er tatt ned, men de ligger i verkstedet fremdeles. De lagre de gikk i er likeledes tatt ned, men forefinnes i verkstedet. De nye maskiner som det kreves drivkraft til er av selgerfirmaet levert med elektriske motorer.

2) 1 stk. gjengeur - - -

14) 1 stk. SCA bakkeskive av støpejern kr. 541,-

+ » 4,58

Kan bare brukes i forbindelse med dreiebenken.

Der var en slik før og den er der fremdeles.

Som det herav vil sees hører de under 2, 3, 4, 5, 6, 13 og 14 sammen med den under 1 nevnte dreiebenk. Disse ting er anført med en samlet pris kr. 16 335 og utgjør altså en vesentlig del av de ting kontrakten gjelder. For de fleste av disse ting gjelder det at det ikke er noen bruk for dem uten i forbindelse med dreiebenken, og på den annen side kan man ikke ha full nytte av dreiebenken uten at disse ting er til stede.

Retten bemerker at avbetalingskontrakten fremtrer som noe utenfor det vanlige. Det er ikke anført hvor lang tid avbetalingen skal gå over. Det er ikke anført hvor stort kontantbeløpet er i forhold til det som skal erlegges avdragsvis. På disse steder i det trykte skjema er det foretatt en utfylling med blyant, men når og av hvem denne utfylling er foretatt vet man ikke. Fredor Bentzen har på forespørsel erklært at han ikke kan si om disse blyantsnotater sto der dengang han skrev under kontrakten. Det er i kontrakten anført at gjenstandenes pris ved kontantsalg er kr. 27 349,69 - tallet er utfylt med skrivemaskin. Samtidig er det nøyaktig samme beløp - likeledes utfylt med skrivemaskin - anført som avbetalingsprisen. Dette uaktet det av det trykte skjema fremgår at avbetalingsprisen øker etter en viss skala jo lenger avbetalingstiden er. Etter det som er opplyst under saken ble kontrakten «diskontert» 21. august 1956. Retten oppfatter dette derhen at denne dag ble hele beløpet kr. 27 349,69 kontant utbetalt til selgerfirmaet Löwener, Mohn, slik at det fra dettes side slett ikke er skjedd noe salg på avbetaling og at så heller ikke noensinde har vært meningen.

Kontraktens post 6 lyder slik:

«Eiendomsforbehold. Eiendomsretten til de solgte gjenstander forblir hos selgeren inntil kjøperen har betalt hele kjøpesummen og de tillegg som for øvrig fremgår av kontrakten... Han må således ikke selge, pantsette eller låne ut gjenstandene. Skjer dette vil ansvar kunne gjøres gjeldende. Kjøperen må ikke ved innmuring, sammenblanding eller på annen måte gjøre gjenstandene til deler av eller tilbehør til fast eiendom eller andre gjenstander.» - - -

Så vidt retten kan se er det derfor i saken spørsmål om hvorvidt eiendomsretten - eiendomsforbeholdet - har rettsvern. - - -

Det som står i Karoliussens pantobligasjon er at det pantsettes «Lurøy Slip & mek. Verksted på tomten... med maskiner og inventar med til- og underliggende rettigheter, nåværende og framtidig

Side:395

bebyggelse med mur- og nagelfast tilbehør, hvoriblant ovner, kaminer og komfyrer samt... Elektriske komfyrer undtas fra pantsettelsen.» - - -

Etter dette legger retten til grunn at Karoliussen har panterett i ting som senere innføres.

Det er ikke påstått at Fredor Bentzens bedrift var av den størrelse at loven av 1895 kan komme til anvendelse.

Det blir da spørsmål om hvorvidt de ting saken gjelder går inn under «bestanddeler av eller inventar i» den pantsatte eiendom, slik at den påståtte eiendomsrett ikke har rettsvern. Saksøkeren har herom vist til Harbeks utgave av Tinglysningsloven (4. utg.) side 105 flg. og hans avhandling i T. f. R. 1954 188 flg. Det er videre vist til Rt-1960-71 og lagmannsrettsdom i RG-1959-517. Det kan også vises til Justisdepartementets Tinglysningsavgjørelser side 131.

Spørsmålet synes da å måtte bli om de gjenstander det er tale om i saken er av den art at de er en integrerende del av eiendommen Karoliussen har panterett i. Med andre ord om tingene er slik at de (jfr. Harbek i T. f. R. 1954 192) «følger huset ved salg og andre rettsstiftelser». Her bør det nevnes at en ting meget vel kan være av denne art selv om den ikke er sammenføyet med huset og ikke er nagelfast (Harbek side 191). - - -

Stillingen er altså den at samtlige ting kan fjernes uten at det blir gjort skade på dem og uten at det voldes skade på huset (skaden ved avskjæringen av de ovenfor nevnte bolter er så bagatellmessig at det kan sees bort fra den).

Retten er blitt stående ved at Lurøy kommunes påståtte eiendomsrett til tingene ikke har rettsvern. For det første er den rett Utbyggingsfondet kunne ha til tingene meget svak. Det er en konkret vurdering av kontrakten det kommer an på, en vurdering av denne kontrakt. Slik som forholdet var, synes det å ha vært oppfordring for Utbyggingsfondet til å tinglyse sin kontrakt, men det er ikke gjort. Utbyggingsfondet hadde kunnskap om fra sin egen pantobligasjon at den eiendom gjenstandene skulle innsettes i var tidligere pantsatt - både til Fiskarbanken og til Karoliussen. Det viste at maskinene var av en slik art at de var en integrerende del av den pantsatte bedrift. Og det tillegges en viss betydning at Utbyggingsfondet har holdt seg passivt i flere år. - - -

For det annet legger retten vekt på at det var «Lurøy Slip & mek. Verksted med maskiner» etc. Karoliussen hadde panterett i. Gjenstand for hans panterett var bedriften, det samlede kompleks. Det vil da være lite formålstjenlig å rive opp denne tekniske - og økonomiske - enhet.

Overfor dette har Lurøy kommune anført at om den får medhold i at gjenstandene er dens eiendomsrett undergitt og om den i kraft derav tar tingene vekk, kan Karoliussen meget vel sette sitt pant til tvangsauksjon med de gamle maskiner, for de forefinnes fremdeles på stedet. Og det er ikke rimelig, sier kommunen, at Karoliussen, som intet har bidradd til anskaffelse av disse maskiner, skal nyttiggjøre seg deres verdi til fortrengsel for Utbyggingsfondet - nå kommunen - som er den som har innført verdiene. Men til dette er å si at all den stund det her er tale om rettsvernregler, er den av kommunen påpekte urimelighet noe som alltid er en følge av rettsvernreglene. Disse er motivert av andre

Side:396

hensyn som rettsordenen har funnet så sterke at de blir å tillegge virkning, selv om de i visse relasjoner kan føre til urimeligheter.

For det tredje legger retten vekt på at en del av tingene er erstatning for gammelt. - - -

Etter det anførte er retten som nevnt blitt stående ved at maskinene er en integrerende del av den gjenstand Karoliussen har panterett i, og at Lurøy kommune ikke kan gjøre gjeldende eiendomsforbeholdet i kontrakten av 20. juli 1956 overfor ham. Etter dette blir det ikke nødvendig å drøfte nærmere om maskinene er «rørlig gods» som omtalt i pantelovens §1. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Carl Tank og Jorunn Skeie og sorenskriver Arne Kr. Meedby):

- - -

Saken har etter dette inskrenket seg til å gjelde spørsmålet om Karoliussen har panterett i maskinene i henhold til sin pantobligasjon eller om de eies av Lurøy kommune i kraft av eiendomsforbehold. Det kan reises det spørsmål om namsretten under disse omstendigheter hadde adgang til å ta dette spørsmål opp til realitetsavgjørelse i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §55 og om den riktige fremgangsmåte ikke hadde vært at Karoliussen hadde reist selvstendig søksmål for å få spørsmålet avgjort. Da begge parter under ankeforhandlingen har gitt uttrykk for det ønskelige i å få en realitetsavgjørelse i lagmannsretten, og saken i overordnet instans i begge tilfelle hører under denne rett, jfr. tvistemålslovens §388, finner man ikke grunn til å gå nærmere inn på dette prosessuelle spørsmål. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn namsretten.

Namsretten har i sin dom gitt en beskrivelse av de maskiner saken gjelder og har nevnt hvilke av dem som var anskaffet til utskiftning av gamle. Ingen av partene har kommet med noen innvending mot denne beskrivelse, som man derfor finner å kunne legge til grunn. Lagmannsretten er kommet til at maskinene ikke kommer inn under betegnelsen tilbehør til fast eiendom, således at de ved installasjonen i bygningen er blitt en integrerende del av denne og uten videre omfattes av en pantsettelse av eiendommen. Det dreier seg etter lagmannsrettens oppfatning om løse maskiner, som kun kan pantsettes sammen med den faste eiendom med hjemmel i loven av 8. juni 1895 §2. Det heter i namsrettens dom at det ikke er påstått at Fredor Bentzens bedrift var av den størrelse at loven av 1895 kan komme til anvendelse. Partene har imidlertid for lagmannsretten gitt uttrykk for at de er enige om at Karoliussens panterett i henhold til pantobligasjonen av 25. oktober 1943 omfatter løse maskiner av den art som omhandles i loven av 8. juni 1895 §2, idet pantsettelsen når den har oppnådd å bli tinglyst, etter lovens §3 ikke kan angripes på det grunning at bedriften ikke er av den størrelse som angitt i §2. Hvis man forutsetter at det dreier seg om et ellers gyldig stiftet eiendomsforbehold, blir da spørsmålet om dette slår igjennom overfor Karoliussens panterett i maskiner i henhold til loven av 1895. Lagmannsretten er kommet til at dette spørsmål etter gjeldende rett må besvares bekreftende. Det dreier seg her om en eldre panthaver og det kan ikke innsees at hans interesser gåes for nær om han må respektere et

Side:397

eiendomsforbehold til nytt maskineri som tilføres bedriften. Normalt vil dette ikke bringe ham i noen dårligere stilling enn den han tidligere hadde. Hvorledes saken hadde stillet seg, dersom eiendomsforbeholdet var kommet i kollisjon med en godtroende kjøper av eiendommen eller yngre panthaver som hadde gitt lån i tillit til en sikkerhet i de nye maskiner, finner man det her ikke påkrevet å drøfte.

Ankemotparten har videre anført at det her ikke dreier seg om noe gyldig eiendomsforbehold, fordi det ikke er noen kjøpsrettslig sammenheng mellom eiendomsforbeholdet og avhendelsen av maskinene. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det må være på det rene at Utbyggingsfondet satte som et vilkår for sin finansiering av maskinkjøpet, at det ble ordnet med eiendomsforbehold i de maskiner som ble kjøpt hos A/S Löwener, Mohn, og at lånet uten en slik ordning ikke ville ha blitt utbetalt. At spørsmålet om eiendomsforbehold først ble reist i brevet av 7. mars 1956, og at Bentzen antagelig kunne ha fått lånet utbetalt uten at det var blitt truffet en slik ordning dersom han hadde kunnet oppfylle de vilkår fondet tidligere hadde satt, kan i denne forbindelse ikke spille noen rolle. Eiendomsforbeholdet ble således i dette tilfelle brukt for å skaffe Bentzen den nødvendige kreditt for innkjøp av nye driftsmidler og for å sikre denne kreditt. Det er riktignok så - som anført av namsmannen - at avbetalingskontrakten fremtrer som noe utenfor det vanlige. Det skyldes at man her har brukt Maskingrossisternes Forenings trykte formularer for avbetalingskontrakter, i stedet for å lage en kontrakt som passet bedre til den foreliggende situasjon. Det reelle forhold er at Bentzen fikk kjøpt maskinene på kreditt, og at eiendomsforbeholdet ble tatt inn for å sikre den som ytet denne kreditt, nemlig Utbyggingsfondet. Det må derfor etter lagmannsrettens syn sies å være truffet i forbindelse med en regulær avhendelse. Spørsmålet blir da om eiendomsforbeholdets gyldighet kommer i noen annen stilling når det ble tatt for å sikre den kreditt Utbyggingsfondet ytet, enn om det var tatt for å sikre en kreditt ytet av maskinfirmaet. I det siste tilfelle ville det utvilsomt ha stått seg og det hadde ikke vært noe til hinder for at maskinfirmaet kunne ha diskontert avbetalingskontrakten i en bank eller et finansieringsinstitutt og således i realiteten skaffet seg kontant oppgjør. Det særegne i dette tilfelle er at maskinfirmaet har transportert kontrakten til Utbyggingsfondet uten ansvar for seg, og således etter å ha fått kontant oppgjør er trådt helt ut av forholdet. Lagmannsretten finner under en viss tvil at eiendomsforbeholdet må anerkjennes i et slikt tilfelle. - - -

Side:398