Rt-1964-599

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-05-30
Publisert:	Rt-1964-599
Stikkord:	Farskap
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 67
Parter:	A (overrettssakfører Røch Pedersen - til prøve) mot 1. B og hennes barn f. 3. juli 1959 (høyesterettsadvokat Lars Aspeflaten), 2. C.
Forfatter:	Ryssdal, Leivestad, Hiorthøy, Mindretall: Heiberg, Berger
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §17, §21, §23, Lov om born i ekteskap (1956)

Dommer Heiberg: B fødte 3. juli 1959 en pike som fikk navnet D. Som far til barnet oppga hun E. I den påfølgende farskapssak ved Kragerø herredsrett ble i medhold av §17 annet ledd i lov om born utanom ekteskap av 21. desember 1956 også C og A trukket inn som saksøkt.

På grunnlag av blodtypeundersøkelser ble saken mot E pådømt særskilt 6. august 1960 og E frifunnet. Deretter avsa herredsretten - den konstituerte sorenskriver med domsmenn - 29. august 1960 dom med domsslutning: «A og C frifinnes for farskapet til det barn som B fødte den 3. juli 1959.» Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Etter anke fra B og hennes barn avsa Agder lagmannsrett 11. desember 1962 dom med domsslutning: «A, født xx.xx.1934, kjennes å være far til B's datter D, født xx.xx.1959. - C frifinnes. - Saksomkostninger ilegges hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

A har med Justisdepartementets bevilling til fritak for rettsgebyrer påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I medhold av §23 annet ledd i lov om born utanom ekteskap er C tatt med som

Side:600

ankemotpart, men C har ikke møtt for Høyesterett. A har nedlagt påstand:

«1. Kragerø herredsretts dom av 29. august 1960 stadfestes.

2. B tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger.»

B og hennes barn - som for alle retter har hatt bevilling til fri sakførsel - har nedlagt påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den forandring at A dømmes til å erstatte det offentliges utgifter for herredsretten og lagmannsretten.

2. A dømmes til å erstatte det offentliges utgifter for Høyesterett.»

Ved bevisopptak for Skien byrett 27. juni og Kragerø herredsrett 24. oktober 1963 er avhørt partene A, B og C og i alt 13 vitner, derav 10 nye for Høyesterett. Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt professorene Georg Waaler og E. Schjøtt-Rivers som har avgitt skriftlige erklæringer, datert henholdsvis 11. oktober og 20. desember 1963.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til de avsagte dommer.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Det er på det rene i saken at B hadde samleie med C natten mellom 30. og 31. august 1958 og med A natten mellom 7. og 8. september 1958. I likhet med lagmannsretten finner jeg det også godtgjort at hun har hatt et senere samleie med A høsten 1958, uten at det dog er mulig bestemt å tidfeste dette til 16. oktober som B har oppgitt. De nevnte tidspunkter vil gi en svangerskapstermin etter samleie på henholdsvis 306, 298 og 260 dager, og ligger således alle innenfor «den tid ho kan ha vorti med barn» som lovens §21 første ledd uttrykker det. Som lagmannsretten finner jeg også å måtte bygge på at siste menstruasjon fant sted i slutten av august.

Så vel i forhold til C som til A finner jeg imidlertid at det foreligger omstendigheter som gjør det «lite truleg» at noen av dem er faren.

Jeg bygger her i første rekke på de sakkyndiges uttalelser. Begge ble forelagt følgende spørsmål:

«1. Hvilken del av menstruasjonsperioden er den mest kritiske for besvangring?

2. Hvilken mulighet eller sannsynlighet er der for besvangring 30. august 1958?

3. Hvilken mulighet eller sannsynlighet er der for besvangring 8. september 1958?

4. Hvilken mulighet eller sannsynlighet er der for besvangring 16. oktober 1958?

5. Hvilken mulighet eller sannsynlighet er der for besvangring i tiden etter 16. oktober 1958?»

På disse spørsmål svarer professor Waaler generelt:

«Etter mine undersøkelser (Georg H. M. Waaler: Über die normale Schwangerschaftsdauer und ihre Variationen sowie über die Länge und das Gewicht des Neugeborenen, Oslo 1933)

Side:601

vil en pike, født xx.xx.1959, med lengde 53 cm og vekt 4100 g ha som sin sannsynligste konsepsjonsdag 1. oktober 1958. I tidsrommet 23. september-9. oktober kan man regne at omtrent 2/3 av alle slike pikers konsepsjonsdag ligger. I tidsrommet 14. september-18. oktober ligger omtrent 95 %, og innen tidsrommet 6. september-26. oktober ligger praktisk talt alle. Ingen av de i spørsmålsskriftet nevnte datoer ligger således innenfor det sannsynligste område 23. september-9. oktober. Men av de nevnte datoer blir 16. oktober den sannsynligste, 8. september mindre sannsynlig, men ikke umulig, mens 30. august må antas å kunne utelukkes som besvangringsdag.»

I det følgende fremhever han at den konkrete konklusjon i den enkelte sak hviler på opplysningene om siste menstruasjons første dag, og utdyper nærmere de usikkerhetsmomenter som knytter seg til dette punkt i den foreliggende sak. Ut fra forutsetningen om 30. august som siste menstruasjons første dag faller hans svar på de enkelte spørsmål i det vesentlige sammen med hans generelle angivelser, dog således at 16. oktober eller noen senere dag da vil være umulig, eller - ved «utsettende menstruasjon» lite rimelig.

Professor Schjøtt-Rivers nevner i sin erklæring bl.a. de feilmuligheter som foreligger ved målingen av barnet. Under henvisning til lagmannsrettens bemerkning om at den omstendighet at barnet var stort kan tilsi at moren har gått over tiden med barnet, peker han på at ved virkelig langvarig overtid vil barnet sjelden ha stor vekt.

Erklæringen har denne konklusjon:

«1. Den av B 3. juli 1959 fødte pike, har en lengde og vekt som gjør det rimelig å anta at svangerskapstiden har vært ca. 41 uker p.m. Noen dagers variasjon over og under dette tall kan man ikke utelukke.

2. Muligheten for besvangring 8. september og 16. oktober kan vel ikke helt utelukkes teoretisk, men det ligger dog utenfor det område som må ansees for sannsynlig.»

Når det gjelder C, kan jeg for øvrig i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse for at det er lite trolig at han er far til barnet, med det forbehold at jeg ikke finner å kunne legge noen vekt på resultatet av den antropologisk-genetiske undersøkelse.

I motsetning til lagmannsretten er jeg som nevnt også for A's vedkommende kommet til at det er lite trolig at han er barnets far. De sakkyndiges uttalelser taler i seg selv sterkt imot at barnet er frukt av noe av de to samleier moren har hatt med ham i det kritiske tidsrom. Allerede dette moment trekker meget langt i retning av å anse hans farskap som usannsynlig. Men dertil kommer de opplysninger som foreligger om morens vandel og som etter min mening ikke på noen måte utelukker at hun også kan ha hatt samleie med andre i denne tid. I denne forbindelse nevner jeg at det ved bevisopptaket til bruk for Høyesterett er brakt på det rene, at hun utenfor det kritiske tidsrom har hatt seksuell omgang med flere andre menn enn dem som tidligere

Side:602

har vært nevnt i saken, selv om det i enkelte tilfelle er uklart om det er kommet til fullbyrdet samleie. Disse forhold har også delvis vært gjenstand for bygdesnakk. Etter min mening kan man ikke som lagmannsretten trekke den slutning av de gjennomsiktige forhold i egnen at hun ikke også i det kritiske tidsrom kan ha hatt samleie med andre.

Lagmannsretten uttaler i sin dom at det er dens inntrykk at B nå har forklart seg om sine seksuelle forhold så godt hun har kunnet og ikke bevisst har lagt skjul på noe, og at hennes forklaring under ankeforhandlingen har virket troverdig og pålitelig på retten. Jeg er selvfølgelig klar over de betenkeligheter som er forbundet med her å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse. Man kan imidlertid etter min mening ikke se bort fra at hun har hatt en meget dårlig hukommelse når det gjelder hennes seksuelle forhold - «hun kan ikke huske nøyaktige tider og steder for alle samleiene hun har hatt» heter det i hennes protokollerte forklaring under bevisopptaket. Opplysning om de enkelte forhold har hun først gitt etter hvert på direkte forespørsel - dette gjelder også de nye tilfelle som er kommet frem under høyesterettssaken. Det materiale som er brakt til veie gjennom de sakkyndiges erklæringer om sannsynligheten av at besvangring har funnet sted 7.-8. september forelå heller ikke for lagmannsretten.

Stortingets justiskomité uttaler i Innst. O. XXII for 1956 på side 12: «Ein dom på farskap bør ikkje gjevast utan domstolen kjenner seg tolleg trygg på at den oppgjevne mannen røynleg er barnefaren.» Noen slik trygghet kan jeg ikke føle i dette tilfelle.

Jeg stemmer etter dette for at herredsrettens dom av 29. august 1960 stadfestes og at saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett ikke tilkjennes. Da jeg etter domskonferansen kjenner til at jeg er i mindretall, former jeg ikke utkast til dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og stemmer for stadfestelse av lagmannsrettens dom. Jeg er i hovedsaken enig i lagmannsrettens begrunnelse og antar ikke at det nye som er fremkommet for Høyesterett gjør det forsvarlig å fravike lagmannsrettens bevisvurdering, selv om jeg har funnet avgjørelsen atskillig tvilsom.

Jeg er enig med lagmannsretten i at C's farskap kan settes ut av betraktning som etter omstendighetene lite sannsynlig, og ser det på samme måte som lagmannsretten slik at barnet trolig er en frukt av samleiet mellom B og A natten til 8. september 1958. Jeg viser til lagmannsrettens anførsler i denne forbindelse angående barnets utviklingsgrad og forholdet til den antagelig siste menstruasjon. De uttalelser som er avgitt av de oppnevnte sakkyndige er visstnok egnet til å vekke tvil, men under hensyn til den usikkerhet som råder om de forskjellige relevante data, finner jeg ikke å kunne tillegge dem avgjørende vekt. Jeg tilføyer at jeg ikke kan utelukke muligheten av forveksling med hensyn til menstruasjonstidspunktet, slik at B i virkeligheten har hatt sin siste menstruasjon i slutten av september eller først

Side:603

i oktober 1958. I så fall må det antas at barnet er en frukt av et samleie med A i oktober, antagelig den 16. Dette gir en rimeligere svangerskapstermin, men er ifølge den sakkyndige Schjøtt-Rivers ikke sannsynlig på grunn av barnets utviklingsgrad. Likevel må det så vidt skjønnes antas at dette senere tidspunkt passer bedre enn den 8. september. A benekter riktignok å ha hatt samleie med B til den anførte tid, men jeg er etter opplysningene i saken tilbøyelig til å tro at barnemorens forklaring her er den rette. Etter min mening støtter det i noen grad resultatet at det på denne måte er mulighet for et alternativ.

Etter det jeg har anført blir det avgjørende for utfallet av saken om B i det kritiske tidsrom kan antas å ha hatt samleie med andre enn de tre menn som har vært parter i saken. Her må jeg henvise til det som er anført av lagmannsretten om barnemorens troverdighet og om hennes kjønnsmoral i sin alminnelighet. Det som er forklart av de nye vitner for Høyesterett eller som for øvrig er opplyst, gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering som bygger på umiddelbare forklaringer av parter og vitner.

Saken har budt på tvil, og jeg antar etter omstendighetene at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Hiorthøy.

Dommer Leivestad: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Hans Bakke med domsmenn):

B nedkom den 3. juli 1959 med et levende født pikebarn som ifølge fødselsmeldingen var fullbåret, var 53 cm langt, veiet 4100 gram og antokes født etter en svangerskapstid på 43 uker. Til jordmoren oppga saksøkeren E som far til barnet. Under 26. august 1959 utferdiget fylkesmannen i Telemark farskapsforelegg mot den oppgitte far. Han nektet imidlertid å vedta forelegget og ved skriv av 2. september 1959 til Kragerø herredsrett begjærte han farskapsspørsmålet avgjort av retten. Under saksforberedelsen fremkom det opplysninger som tydet på at en av flere andre menn kunne være far til barnet. Derfor ble C og A inndradd som saksøkte parter i medhold av lov om born utanom ekteskap av 21. desember 1956 §17 annet ledd ved rettens beslutning av 2. november 1959.

Side:604

Forholdet til E ble pådømt av Kragerø herredsrett ved dom av 6. august d. å. E ble frifunnet for farskapet idet de foretatte blodtypeundersøkelser viste at hans farskap var uforenelig med 1. arvegangsregel i MN-systemet.

I nærværende sak blir det således å pådømme forholdet til C og A. - - -

Retten skal først bemerke at det har vært foretatt vanlige blodtypeundersøkelser av partene og barnet i ABO-, MN- og Rh-systemene og at Universitetets rettsmedisinske institutt, Oslo, i erklæring av 7. mai 1960 har konkludert med at det etter undersøkelsene ikke er noe i veien for at C eller A kan være far til barnet.

Videre skal nevnes at retten med saksøkerens samtykke har bedt om utskrift av journalen til distriktslegen i X. Ved skriv av 6. november 1959 til Kragerø herredsrett opplyser distriktslegen i X følgende:

«B født xx.xx.1940. Kons. mig 23. januar 1959. Siste menstr. oppgitt til sl. aug.-beg. av sept. - - - Melding ikke sendt til lensmannen da hun trodde hun kom til å gifte seg.»

I sin første forklaring den 5. oktober 1959 oppga saksøkeren sin siste menstruasjon til slutten av september eller begynnelsen av oktober. Foreholdt forannevnte skriv fra distriktslegen i X oppgir saksøkeren nå at hun tror det er riktig at hennes siste menstruasjon fant sted i slutten av august eller i begynnelsen av september 1958. I denne forbindelse nevnes at saksøkeren ifølge fødselsmeldingen har oppgitt sin siste menstruasjons første dag til 30. august 1958. Etter de foreliggende opplysninger finner retten å måtte legge til grunn at saksøkeren hadde sin siste menstruasjon i slutten av august eller i begynnelsen av september 1958. Saksøkeren har oppgitt at hun har regelmessige menstruasjoner som vanligvis varer i 5 dager.

Sett på bakgrunn av de avgitte partsforklaringer finner retten det godtgjort at saksøkeren har hatt samleie med 4 forskjellige menn i løpet av vel et halvt år, nemlig: E i juni 1958, C i tiden 15. juni-30.-31. august 1958, A den 7. september 1958 og F på nyåret 1959. Retten finner også å måtte legge til grunn at saksøkeren hadde et samleie med A i F's bil en gang i november 1958. Under denne bilturen til - - - sag - som ligger på en sidevei - anser retten det bevist at F hadde samleie med saksøkerens søster. Dette samleiet foregikk et stykke fra bilen. Saksøkeren og A ble sittende igjen i bilen. Det har formodningen mot seg at saksøkeren og A ved denne anledning ikke hadde samleie. Med hensyn til tidspunktet for denne bilturen er det imidlertid atskillig uvisshet. Saksøkeren har oppgitt begynnelsen av november. A kan ikke huske om turen fant sted før eller etter konfirmasjonen til G. F. mener turen fant sted etter at hans bil ble innregistrert den 29. november 1958. Retten finner å måtte legge til grunn at turen fant sted i november eller begynnelsen av desember 1958. Som følge herav må man se bort fra at det samleiet som fant sted under bilturen kan ha medført besvangrelse. Episoden kaster imidlertid lys over saksøkerens vandel. Sammenholdt med de øvrige samleier saksøkeren har innlatt seg på finner retten å måtte legge til grunn at man står overfor en pike som meget lett innlater seg i seksuell forbindelse med det annet kjønn.

Saksøkeren har under sin forklaring hatt vanskelig for å tidfeste

Side:605

tidspunktene for de forskjellige samleier. Det er mulig at hennes evne til å tidfeste forskjellige begivenheter er mindre god. På den annen side kan man ikke se bort fra at hennes vakling skyldes forsøk på å avgi en uriktig forklaring. I denne forbindelse påpekes at saksøkeren har forklart seg direkte uriktig med hensyn til et av sine samleier med C. Videre har hun først nå under hovedforhandlingen opplyst å ha hatt samleie med A i F's bil. Under hovedforhandlingen har hun opplyst at hun ikke trodde at dette samleie kunne være av noen betydning, og derfor unnlot hun å nevne det i rettsmøtet under saksforberedelsen. Denne forklaring synes imidlertid å være lite troverdig hensett til at hun allerede under saksforberedelsen oppga å ha hatt samleie med F på nyåret 1959, et samleie som under enhver omstendighet ikke kunne være det befruktende samleiet. Retten finner også grunn til å nevne at distriktslegen i X unnlot å sende melding til bidragsfogden fordi saksøkeren under konsultasjonen den 23. januar 1959 oppga at hun trodde hun skulle gifte seg. Med hvem sa hun imidlertid ikke. Ifølge skriv av 12. august 1959 fra lensmannen i X til fylkesmannen i Telemark skal saksøkeren til jordmoren ha oppgitt at hun skulle gifte seg med E. Under hovedforhandlingen har saksøkeren benektet å ha nevnt noe med hensyn til giftermål så vel overfor distriktslegen som jordmoren. Det har imidlertid formodningen mot seg at så vel distriktslegens som jordmorens utsagn skal være gale.

Fordi saksøkeren under sin partsforklaring har virket lite troverdig har retten ikke funnet å kunne tilstede henne adgang til å edfeste sin forklaring. Heller ikke A har fått adgang til å edfeste sin forklaring. C har derimot fått anledning til å edfeste sin forklaring.

Saksøkerens vandel sammenholdt med mulighetene for uriktig partsforklaring begrunner en sannsynlighet for at saksøkeren kan ha hatt samleie med andre menn i det kritiske tidsrom. Av denne grunn finner retten å måtte legge til grunn at saksøkeren «må ha legi» med andre menn i det kritiske tidsrom, slik dette uttrykk må forståes i §21, 2. ledd i lov om born utanom ekteskap av 21. desember 1956 (jfr. Retstidende 1959 side 1 flg.).

For så vidt angår C finner retten at han må bli å frifinne med hjemmel i nevnte bestemmelses første ledd, idet man finner det «lite truleg» at han kan være faren. Som tidligere nevnt finner retten å måtte legge til grunn at saksøkerens siste menstruasjon tidligst tok til den 30. august slik som nevnt i fødselsmeldingen fra jordmoren av 7. august 1959. Retten finner å måtte legge avgjørende vekt på at et samleie under skytterfesten den siste helgen i august 1958 - dvs. 30. eller 31. august - har funnet sted like opp under et menstruasjonsutbrudd, og at det av denne grunn er lite trolig at dette samleie har kunnet medføre besvangrelse. Så vidt retten bekjent er det temmelig sikkert at det meget sjelden forekommer befruktning under slike omstendigheter.

For A's vedkommende blir det avgjørende spørsmål hvorvidt det er «monaleg meir truleg» at han er faren enn noen annen. Det mulig befruktende samleiet må ha funnet sted natten til den 8. september 1958. Barnet ble født kl. 03,30 natten til den 3. juli 1959. Dvs. en svangerskapstermin på 297-298 dager regnet fra det befruktende samleie. Mindretallet for svangerskapets varighet settes nå til 274 dager. 68,26 % av

Side:606

fødslene av fullbårne barn faller innenfor en termin på 266-282 dager og 99,74 % mellom en termin på 250-298 dager. Variasjonene følger en binominal fordelingskurve med høyeste punkt 274 dager og sterkt fallende til begge sider, jfr. Rt-1932-324 på side 325 og 326. Rent statistisk er det med andre ord mindre sannsynlig at samleiet den 7. september 1958 kan ha virket befruktende. Hertil kommer at sjansen for besvangrelse så tidlig i menstruasjonsperioden som den 9. dag (30. august - 7. september) må sies å være forholdsvis liten, om den enn ikke kan sies å være lite sannsynlig, jfr. uttalelser i Rt-1959-625 på side 626. På den annen side har jordmoren oppgitt en svangerskapstermin på 43 uker. Videre var det første gangs fødsel. Det er visstnok ikke uvanlig at svangerskapsterminene for førstegangs fødende er over normal tid. Barnets vekt - 4100 gram, hvilket må sies å være stort - peker også i retning av at svangerskapsterminen har vært lenger enn normal. Men heller ikke av vekten kan man trekke noen sikre slutninger, jfr. Rt-1914-173. Det bemerkes at retten ved selvsyn har iakttatt barnet under hovedforhandlingen. Barnets hår hadde noenlunde samme farve som A's hår - lett rødlig. Med hensyn til utseendet for øvrig er det vanskelig å påvise noen bestemte likhetpunkter.

Etter en total vurdering av de foreliggende bevisligheter er det således ikke noe i veien for at A kan være far til barnet. Men retten finner ikke å kunne si at det er «monaleg meir truleg» at han er faren enn noen annen. Retten har derfor blitt stående ved at også A må bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Knut Løken og Markus Endresen og sorenskriver B. Dunker):

- - -

Lagmannsretten finner som herredsretten godtgjort og legger til grunn at B i løpet av 1958 hadde flere samleier med C. Det kan ha vært en 5-6 ganger og det siste samleie fant sted 30. august 1958 etter skytterfesten i X. B hadde før sine samleier med C gjennom lengre tid hatt «fast følge» med E og herunder hatt flere samleier med ham. E har hevdet at hans siste samleie med B fant sted i helgen 14./15. juni 1958 og at forholdet dem imellom opphørte i juni 1958, da B foretrakk å være sammen med C. B har forklart at hun fra tid til annen også etter at hun hadde hatt sitt første samleie med C, har hatt samleie med E, dog mer tilfeldig og ikke så regelmessig som før. Hun hevder således å ha hatt samleie med ham i oktober 1958 og så sent som frem til februar 1959.

Med A finner lagmannsretten det godtgjort at B hadde et samleie natten til 8. september 1958, etter en konfirmantfest for A's kusine G. Dette samleie er erkjent av begge parter. Videre finner lagmannsretten det ved begge disse parters forklaringer godtgjort at de også tidligere i 1 à 2 år før hadde hatt enkelte og mer tilfeldige samleier med hverandre.

B har videre forklart at hun høsten 1958 hadde ytterligere et samleie med A i baksetet på F's bil en kveld disse to parter hadde kjørt en tur i F's bil sammen med denne og B's søster H. De kjørte herunder av fra hovedveien og ned til - - - sag, hvor det på den tid ikke var noen folk. Samleiet fant sted mens H og F var gått ut en tur fra bilen. B har

Side:607

før oppgitt tidspunktet for turen og samleiet til i november måned. For lagmannsretten har hun tidfestet forholdet til 16. oktober, idet hun tidligere på kvelden hadde vært på møte i en kvinneforening. Dette møte har hun gjennom kvinneforeningens protokoll fått fastslått fant sted 16. oktober. Så vel A som F og søsteren H har bekreftet at turen fant sted, men F hevder dette først kan ha skjedd etter at hans bil var innregistrert i slutten av november måned. A benekter at noe samleie fant sted.

Lagmannsretten finner her å kunne feste lit til B's forklaring om at samleie fant sted og finner dette godtgjort. Tidspunktet for samleiet finner lagmannsretten noe usikkert. Det er vel mulig at B kan ha forvekslet kvelden for bilturen til - - - sag. På den annen side finner lagmannsretten det langt fra utelukket at bilen ved anledningen ble kjørt med prøveskilter eller uten skilter i den 1-2 måneders tid bilen fra august/september 1958 skal ha stått på verksted i X før den ble kjørt til Y, hvor den også sto på verksted en tid før den kom i registrerbar stand. Tidspunktet for partenes samleie ved denne anledning kan derfor etter lagmannsrettens mening ha foreligget både før og etter den av B oppgitte dato.

Som før nevnt er E's farskap til B's barn ansett utelukket etter hans blod type sammenholdt med morens og barnets blodtyper.

Når det gjelder C finner lagmannsretten det lite trolig at han er faren. Det er herunder lagt vesentlig vekt på den lange svangerskapstermin, 306 dager, som i tilfelle ville foreligge fra et samleie natten mellom 30.-31. august 1958 og frem til barnets fødselsdag 3. juli 1959. Hensyn er også tatt til at B senere, natten til 8. september 1958, hadde samleie med A og til resultatet av den antropologiske-genetiske undersøkelse, som selv om konklusjonen er svak, gir en overvekt i retning av A som far.

Noen vekt finner retten også å kunne legge på tidspunktet for B's siste menstruasjon før fødselen, selv om opplysningene herom kan synes usikre. B ble undersøkt av distriktslegen i X 23. januar 1959 og oppga da sin siste menstruasjon til slutten av august-begynnelsen av september. I fødselsmeldingen av 7. august 1959 er opplyst at moren oppga at hennes menstruasjon siste gang begynte 30. august 1958. I første rettsmøte under saksforberedelsen, 5. oktober 1959, ble siste menstruasjon oppgitt til slutten av september eller i begynnelsen av oktober 1958. Under hovedforhandlingen 2. august 1960 har hun oppgitt at hun tror siste menstruasjon fant sted i slutten av august, og dette er senere opprettholdt. Sine menstruasjonsintervall har hun under ankeforhandlingen oppgitt til en måned, somme tider 5 uker og menstruasjonen er oppgitt å vare i 5 dager. Opplysningene i rettsboken fra 5. oktober 1959 om tiden for siste menstruasjon, finner lagmannsretten må bero på feilsnakk, i likhet med hva B også under ankeforhandlingen gjorde seg skyldig i, i en annen forbindelse. Lagmannsretten finner det usikkert om B's siste menstruasjon fant sted like før eller etter hennes siste samleie med C, eller om dette samleie fant sted i begynnelsen eller slutten av en menstruasjon. I alle tilfelle taler imidlertid hennes menstruasjonstid mot at C er far.

Når det gjelder forholdet til A finner lagmannsretten det mulig at

Side:608

B's barn kan være frukten av hans samleie med barnemoren natten til den 8. september 1958. Det vil gi noe lang svangerskapstermin 298 dager fra besvangrelsen til fødselen, men på den annen side var barnet stort, 53 cm langt, mot gjennomsnittlig for piker 50 cm ved vanlig svangerskapslengde, og det veiet 4100 gram mot gjennomsnittlig 3500 gram, hva som kan tilsi at moren har gått over tiden med barnet. Etter tidspunktet for dette samleie i forhold til siste menstruasjon så langt denne kan fastslåes, kan en besvangrelse før denne dag - 7-9 dager etter siste menstruasjons begynnelse, - ikke ansees lite sannsynlig.

Etter det som foran er nevnt finner lagmannsretten det «monaleg meir truleg» at A er far til B's datter enn de to forannevnte, E og C, som det regnes med også har hatt samleie med barnemoren på den tid hun kan ha blitt med barn. Det avgjørende for sakens utfall er derfor om B i den kritiske tid har hatt samleie med andre enn de nevnte 3 menn. Om aførslene for A i den forbindelse vises til gjengivelse av disse foran.

Lagmannsretten skal i denne forbindelse bemerke at B under ankeforhandlingen ble gjenstand for en inngående eksaminasjon om sine kjønnsforbindelser og om de divergenser som har foreligget i hennes forklaringer. Når det gjelder påliteligheten av hennes forklaringer, har B forklart at det under saksforberedelsen for herredsretten var vondt for henne å forklare seg fordi hennes far var til stede som verge hele tiden. At hun hadde vondt for å forklare seg fremgår også av, som rettsboken viser, at E etter hennes ønske måtte gå ut en tid under hennes forklaring. På direkte spørsmål vites hun heller ikke å ha forklart seg uriktig. Når hun om C's besøk i hennes hjem har forklart at hun delte seng med sin søster og ikke med C, må dette antas skjedd mer av hensyn til søsteren enn av hensyn til henne selv. Hun hadde da alt erkjent å ha hatt samleie med C. Det er lagmannsrettens inntrykk at B nå har forklart seg om sine seksuelle forhold så godt hun har kunnet og ikke bevisst har lagt skjul på noe. Hennes forklaring under ankeforhandlingen har på lagmannsretten virket troverdig og pålitelig.

Når det gjelder B's kjønnsmoral har ikke denne vært god. Men alle hun har innlatt seg med har tilhørt det samme bygdesamfunn som henne selv og for 2 av dem, E og A, har det første gang skjedd i meget ung alder. C har bodd noe lenger borte, på Z i X, ca. 30 km fra Æ, før han kom i arbeid i Ø med tømmerkjøring ifra juni til 15. august 1958. Men heller ikke det har vært lenger borte enn at man har visst om hverandre i denne langstrakte kommune. Hadde B omkring den tid det her gjelder hatt kjønnslig forbindelse med andre enn dem hun selv har forklart seg om, er det grunn til å tro at det var blitt kjent iallfall blant ungdommen i dette gjennomsiktige strøk. Lagmannsretten finner muligheten herfor så liten at den kan settes ut av betraktning i saken - -