Rt-1964-654

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-06-13
Publisert:	Rt-1964-654
Stikkord:	Den skattepliktige inntekt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 71
Parter:	T. Løvaas m.fl. (overrettssakfører Haakon Løchen - til prøve) mot 1. Laudal kommune, 2. Finsland kommune (høyesterettsadvokat Per Norseng).
Forfatter:	Endresen, Gaarder, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Bahr, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §43, §54, §42, §46, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §37, §43, §46, §54, Vannfallrettighetsloven (1917)

Dommer Endresen: Denne sak gjelder spørsmålet om ingeniør Terje Løvaas og hans to døtre Anne M. Holmvang og Edle Berg i medhold av landsskattelovens §54 annet ledd sammenholdt med §42 første ledd og/eller §43 annet ledd kan skattlegges som «selgende gruppe» for gevinst ved salg av samtlige aksjer i A/S Klevelandsfossen til Kristiansand Elektrisitetsverk - slik som Laudal og Finsland overligningsnemnder har lagt til grunn i vedtak av 22. november 1960. Mandal herredsrett - sorenskriveren - avsa 30. mai 1962 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Ligningene 1960/61 i Laudal og Finsland av selgende gruppe A/S Klevelandsfossen ved ingeniør Terje Løvaas stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Terje Løvaas og hans døtre har påanket dommen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anken brakt direkte inn for Høyesterett. De ankende parter har særlig anført at herredsretten har tolket landsskattelovens §54 annet ledd uriktig når den i relasjon til lovens §43 annet ledd har latt aksjeselskapets forhold være avgjørende for om Klevelandsfossen må antas ervervet for å avhendes med fordel, i stedet for å legge avgjørende vekt på aksjonærenes forhold ved deres erverv av aksjene henholdsvis i 1924 og 1931. Subsidiært er det gjort gjeldende at selv med den forståelse av §54 annet ledd som herredsretten har lagt til grunn,

Side:655

må ligningen oppheves fordi det ikke kan ansees godtgjort at aksjeselskapet i 1917 ervervet fossen for å selge den med fordel. De ankende parter har for Høyesterett erkjent at A/S Klevelandsfossen må ansees som et fullt gyldig selskap og således i formen som rette eier av fossen. For øvrig har de i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten, dog så at Løvaas har anført at han under forhandlingene om de forskjellige utnyttelsesprosjekter mer hadde i tankene å finansiere en utbygging av fossen ved lån og aksjekapitalutvidelse enn ved å skyte den inn som kapitalinnskudd i en større sammenslutning. For tilfelle av at kommunen får medhold, reises ingen innsigelser mot skatteberegningen. De ankende parter har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Ligningen 1960/61 i Laudal og Finsland av selgende gruppe A/S Klevelandsfossen v/ingeniør T. Løvaas oppheves.

2. Laudal og Finsland kommuner tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til de ankende parter for herredsrett og Høyesterett.»

Laudal (nå Marnardal) og Finsland (nå Songdalen) kommuner har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til ankemotpartene for begge retter.»

For Høyesterett er fremlagt skriftlige forklaringer fra Terje Løvaas, datert 29. mars og 12. oktober 1963, samt en del andre nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å redegjøre nærmere for.

I tillegg til den litteratur og rettspraksis som er nevnt i herredsrettens dom, har partene for Høyesterett påberopt artikler av høyesterettsadvokat Trygve Hirsch og kontorsjef Torleif Vik om «Beskatning av «selgende gruppe» - skattelovens §46/54, 2. ledd» som aktes offentliggjort i Lov og Rett, samt vist til høyesterettsdom gjengitt i Rt-1962-266 flg. - Easy-dommen.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse. Jeg finner grunn til å redegjøre nærmere for mitt syn.

Et hovedspørsmål i saken har vært hvorledes landsskattelovens §54 annet ledd er å forstå. Denne bestemmelse fastslår at når aksjene i et aksjeselskap i sin helhet eller for en del selges under slike omstendigheter at det er sannsynlig at det i virkeligheten tilsiktes salg av selskapets eiendeler eller den av selskapet drevne næring eller virksomhet - helt eller for en vesentlig del -, skal ligningen skje etter det sannsynlige virkelige forhold og den ved avhendelsen vunne fortjeneste skattlegges under ett hos vedkommende selgere for så vidt den etter lovens bestemmelser for øvrig skulle være skattbar.

Partene er enige om at Løvaas og hans døtre tilsiktet å selge selve fossen da de overdro samtlige aksjer i A/S Klevelandsfossen til Kristiansand Elektrisitetsverk, og at landsskattelovens

Side:656

§54 annet ledd derfor for så vidt får anvendelse. Videre er de enige om at den del av den ved avhendelsen vunne fortjeneste som faller på de aksjer som fruene Holmvang og Berg fikk som dødsgave etter sin farmor, i samsvar med Høyesteretts dom i Wessel Holst-saken ( Rt-1953-994 flg.) ikke kan skattlegges for tiden frem til farmorens død i 1931, men bare for det følgende tidsrom. Dette har overligningsnemndene tatt hensyn til i sitt vedtak av 22. november 1960 på en måte som de ankende parter har funnet fyldestgjørende. Etter §54 annet ledd er det et vilkår for skatteplikt at fortjenesten etter lovens bestemmelser for øvrig er skattbar, og hva uenigheten mellom partene gjelder, er om det som påstått av kommunene er selskapets forhold som skal være avgjørende ved bedømmelsen av om avhendelsesgevinsten kan ansees skattbar etter §42 første ledd og/eller §43 annet ledd - som er de bestemmelser i skattelovgivningen for øvrig som i dette tilfelle kan komme i betraktning som hjemmel for beskatning -, eller om det er aksjonærenes forhold slik som de ankende parter påstår.

Kommunene har også for Høyesterett i samsvar med overligningsnemndenes vedtak prinsipalt gjort gjeldende at avhendelsesgevinsten kan beskattes etter §54 annet ledd sammenholdt med §42 første ledd. Det fremgår av selskapsvedtektenes §2 at aksjeselskapet har innkjøpt fossen for å utnytte den «ved salg, utbygging og drift av kraftstasjon der eller på annen måte», og selv om utbygging og drift ikke er blitt realisert, må den omstendighet at fossen er innkjøpt med slikt næringsformål for øye, etter kommunenes mening være tilstrekkelig til at en salgsgevinst må falle inn under uttrykket «- - - fordel, som er vunnet ved - - - virksomhet» i §42 første ledd, jfr. også uttrykket «gevinst ved avhendelse av forretning eller virksomhet» i §43 fjerde ledd som for så vidt dekkes av bestemmelsen i §42, 1. ledd. De ankende parter har på sin side erkjent at om det foreligger slik fordel av næringsvirksomhet som rammes av §42, 1. ledd, vil skatteplikt også foreligge om deres lovforståelse vedrørende §54 annet ledd legges til grunn; selv om man setter helt ut av betraktning at fossen har vært eiet av et aksjeselskap og ser aksjonærene som vanlige sameiere, vil nemlig avhendelsesgevinsten også for deres vedkommende i tilfelle utgjøre en fordel vunnet ved næringsvirksomhet. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, idet jeg finner at avhendelsesgevinsten under enhver omstendighet er skattbar etter de bestemmelser kommunene subsidiært har påberopt, nemlig §54 annet ledd sammenholdt med §43 annet ledd. Det blir imidlertid da nødvendig for meg å gå nærmere inn på hvorledes bestemmelsen i §54 annet ledd etter min mening må forståes.

Jeg har allerede nevnt at Høyesterett i Wessel Holst-dommen har fastslått at det er vedkommende aksjonærer - ikke selskapet - som er selgere av selskapets eiendeler. Setningen «forsåvidt den etter lovens bestemmelser ellers er skattbar» i §54, 2. ledd er da oppfattet som siktende ikke bare til reglene om

Side:657

gevinstbeskatning (landsskattelovens §43, byskattelovens §37), men også til skattelovens bestemmelser ellers, således bestemmelsen i §42/36 annet ledds første punktum om at formuesforøkelse ved arv ikke regnes som inntekt og likeledes bestemmelsen i §26/21 bokstav k til beste for visse skattefrie institusjoner. Ved denne dom har man trukket den konsekvens av at det er aksjonærene som er selgere og skattytere, at disse også kan påberope individuelle skattefritaksgrunner som i lovgivningen er tillagt skattesubjektet.

Dette er imidlertid forhold knyttet til aksjonærene som skattesubjekter, og det gir etter min mening ingen veiledning når det gjelder spørsmålet om det er selskapets eller aksjonærenes forhold som skal bestemme om de vilkår som er avgjørende for om det foreligger et skatteobjekt, er til stede. I det foreliggende tilfelle har overligningsnemndene i sitt vedtak lagt til grunn at §54 annet ledd sammenholdt med §43 annet ledd får anvendelse fordi fossen var ervervet enten for å avhendes med fordel eller i anledning av næring eller forretningsforetagende. Som før nevnt gjør kommunene gjeldende at det er forholdet ved aksjeselskapets ervervelse av fossen i 1917 som i denne forbindelse må være avgjørende, mens de ankende parter mener at man - når «det sannsynlige virkelige forhold» legges til grunn - må sette aksjeselskapet helt ut av betraktning og legge forholdet da de ankende parter henholdsvis i 1924 og 1931 gjennom aksjeerverv ervervet sameiedeler i fossen, til grunn. Jeg finner at kommunenes oppfatning her er den riktige. Det er riktignok så at aksjonærene må betraktes som selgere, men hva de selger - og det fremgår både av lovens ordlyd, formål og forarbeider at dette må tillegges betydning - er selskaps eiendom, ikke eiendom som har vært i vanlig sameie. Formålet med bestemmelsen i §54, 2. ledd var å fange inn tilfelle hvor et aksjeselskaps eiendeler ble solgt i form av aksjesalg og hindre omgåelser av skattebestemmelsene i landsskattelovens §43, byskattelovens §37. Men spørsmålet om det foreligger slike omgåelser må da sees i forhold til betingelsene for å skattlegge selskapet om dette hadde solgt sine eiendeler direkte. Det er derfor som selskapseiendom at fossen danner grunnlag for gevinstbeskatning ved avhendelsen, mens jeg derimot ikke kan finne hjemmel for at aksjonærenes sameiedeler som sådanne kan danne grunnlaget for beskatningen etter §43 annet ledd -, noe som for øvrig forutsetter at man ser fossen som vanlig sameie istedenfor som selskapseie.

Jeg tilføyer at jeg finner det resultat jeg således er kommet til i god overensstemmelse med - og som en videre utbygging av - resultatet i Wessel Holst-dommen. Denne dom bygger etter min mening nettopp på at vedkommende aksjonærer har avhendet selskaps aktiva svarende til de solgte aksjeposter. Resultatet i den foreliggende sak står også i god overensstemmelse med resultatet i Easy-dommen, Rt-1962-266, hvor det ble antatt at ligningsmyndighetene ved beregningen av salgsgevinsten med rette hadde lagt til grunn differansen mellom den oppnådde pris

Side:658

for aksjene og en forholdsmessig del av selskapets egenkapital på salgstiden.

Jeg nevner også at jeg ved tolkningen av §54 annet ledd ikke har funnet grunn til å gå inn på hvilke resultater de to tolkningsalternativer i forskjellige forbindelser i det konkrete tilfelle vil føre til. Så lite gjennomtenkt og gjennomarbeidet som bestemmelsen i §54 annet ledd er, blir det noe tilfeldig om de resultater bestemmelsen i de forskjellige tilfelle fører til, er gode eller dårlige, og det må i tilfelle bli en høyst påkrevet lovrevisjon som får bøte på uheldige resultater bestemmelsen eventuelt måtte føre til.

Jeg er etter dette kommet til at det er selskapets forhold i 1917 som må være avgjørende for om betingelsene for skattlegging etter §43 annet ledd i dette tilfelle er til stede. Under disse omstendigheter kan det derfor ikke tillegges betydning om Løvaas ved vurderingen av forskjellige utnyttelsesprosjekter måtte ha lagt vekt på om han kunne oppnå å bli byggeleder. Etter selskapsvedtektenes §2 og det senere saksforløp som det er redegjort for i herredsrettens dom, legger jeg til grunn at fossen ble innkjøpt for enten å selges med fordel eller å utnyttes ved utbygging og drift i forbindelse med næringsvirksomhet. Selv om det ikke dreiet seg om allerede eksisterende, men bare om påtenkt næringsvirksomhet, kan etter min mening atskillig tale for å se fossen alternativt innkjøpt «i anledning av næring eller forretningsforetagende». Jeg tar imidlertid ikke stilling til dette, idet jeg antar at §43 annet ledd i hvert fall må komme til anvendelse når alternativet avhendelse med fordel virkelig er blitt realisert.

Da saken gjelder uklare spørsmål av prinsipiell betydning, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes hverken for herredsretten eller for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bahr: Jeg er kommet til et noe annet resultat enn førstvoterende, idet jeg finner at ligningen må stadfestes for så vidt angår den ankende part Terje Løvaas, men oppheves for de ankende parter Anne Holmvang og Edle Berg.

Jeg er enig med førstvoterende i at formålet med bestemmelsen i landsskattelovens §54 (byskattelovens §46) annet ledd er å fange inn tilfelle hvor et aksjeselskaps eiendeler blir solgt i form av aksjesalg, og å hindre omgåelser av skattebestemmelsene i landsskattelovens §43 (byskattelovens §37). Jeg legger videre til grunn at skatteobjektet ved beskatning av «selgende gruppe» etter §54 annet ledd er den fortjeneste selskapet ville hatt om det hadde vært foretatt et direkte salg av vedkommende selskapsaktiva. Jeg har for så vidt ikke noe vesentlig å innvende mot førstvoterendes betraktning, at det i det foreliggende tilfelle er som selskapseiendom fossen danner grunnlag for

Side:659

gevinstbeskatning. Men når førstvoterende trekker den konsekvens av sitt synspunkt at det ved bedømmelsen av om bestemmelsen i §43, 2. ledd, annet punktum er anvendelig, må legges avgjørende vekt på selskapets forhold ved dets ervervelse av fossen i 1917, kan jeg ikke følge ham. I så henseende bemerkes:

De alternativer i den nevnte bestemmelse som her er aktuelle, er: «må antas ervervet av selgeren for å avhendes med fordel», henholdsvis «er ervervet av ham i anledning av næring eller forretningsforetagende». Adgangen til gevinstbeskatning beror i disse tilfelle på et forhold av subjektiv karakter - i hvilken hensikt salgsgjenstanden er anskaffet - og ikke på noen objektiv egenskap ved denne, og jeg ser det slik at det er avhendernes - de selgende aksjonærers - formål da de ervervet sine interesser i selskapet, og ikke selskapets formål ved ervervelsen av vedkommende selskapsaktiva som her må bli avgjørende. Dette må etter min mening følge av at det er «selgende gruppe» og ikke selskapet som er selger og skal skattlegges, et forhold som er kommet klart til uttrykk i bestemmelsens forarbeider, og som danner kjernen i begrunnelsen for Høyesteretts avgjørelse i Wessel Holst-saken. Jeg finner ytterligere støtte for mitt syn i følgende betraktning:

Bestemmelsen i §54 annet ledd omfatter to hovedgrupper av tilfelle: avhendelse av et selskaps aktivmasse som helhet - gjennom avhendelse av samtlige aksjer - og avhendelse av «en vesentlig del». Etter praksis vil det sistnevnte alternativ kunne få anvendelse selv om den aksjepost som overdras, utgjør mindre enn 50 prosent av aksjekapitalen, med andre ord også i tilfelle hvor aksjeoverdragelsen ikke behøver å innebære at kjøperen får dominerende innflytelse i selskapet; jfr. Kvisli: Innføring i skatteretten, side 127 flg.

Hvis samtlige aksjer er overdradd, er det mulig at det etter omstendighetene kunne være berettiget - når det spørres om hensikt i relasjon til §43 annet ledd, annet punktum - å sette likhetstegn mellom de selgende aksjonærers og selskapets forhold eller med andre ord å anse selskapets forhold ved ervervelsen som avgjørende også i forhold til vedkommende aksjonærer, selv om disse er kommet inn i selskapet på et senere tidspunkt. Men hvor det bare er en del av aksjene som er solgt, må det etter min mening være klart at det ikke ville være riktig å bygge på selskapets forhold. Om man f. eks. ser på alternativet «må antas ervervet av selgeren for å avhendes med fordel» - den såkalte spekulasjonsbestemmelse - kan jeg ikke se annet enn at det er de selgende aksjonærers spekulasjonshensikt som det i tilfelle må komme an på. Har de hatt slik hensikt da de ervervet sine aksjeposter, bør det ikke kunne frita dem for beskatning, om selskapet i sin tid måtte være stiftet, og vedkommende selskapsaktiva anskaffet, i et ikke ervervsmessig øyemed, f. eks. for å tilfredsstille de daværende aksjonærers rent sportslige interesser. Men noe annet kan ikke gjelde om det er samtlige aksjer som er solgt. Man kan ikke i den ene situasjon §54 annet ledd dekker

Side:660

legge avgjørende vekt på aksjonærenes forhold og i den annen på selskapets.

Jeg antar således at det er de ankende parters forhold i forbindelse med deres erverv av de solgte aksjeposter som i denne sak blir avgjørende når det gjelder gevinstbeskatningen etter §43 annet ledd, annet punktum. For Løvaas' vedkommende legger jeg i så henseende til grunn, at han ervervet sine interesser i selskapet med henblikk på senere å kunne avhende fossen med fordel eller «i anledning av forretningsforetagende», nemlig med en eventuell utnyttelse ved utbygging for øye. Jeg legger her vesentlig vekt på at han ved aksjekjøpet i 1924 skaffet seg kontrollen over et selskap som etter sine vedtekter hadde til formål «indkjøp og utnyttelse av Klevelandsfossen - - enten ved salg, utbygning og drift av kraftstation der eller paa anden maate». Løvaas' anførsel om at den nevnte vedtektsbestemmelse i virkeligheten ikke innebærer det som den etter ordlyden går ut på, men må tolkes innskrenkende slik at formålet i virkeligheten bare skulle være utbygging av fossen i selskapets egen regi, finner jeg - etter det som ellers foreligger - ikke å kunne tillegge noen avgjørende vekt i motsatt retning. Det samme gjelder anførselen om at hans egen hensikt ved aksjekjøpet bare var å skaffe seg mulighet for å kunne bli lønnet byggeleder ved en eventuell utbygging av fossen.

Hva de to andre ankemotparter angår, er det på det rene at de har ervervet sine aksjeposter ved dødsgave, og at noen hensikt som omhandlet i §43 annet ledd, annet punktum således ikke kan konstateres for deres vedkommende. De kan da etter den lovtolkning jeg bygger på, ikke beskattes for gevinst ved salget. Jeg tilføyer at det i dette tilfelle etter min mening ikke er grunnlag for inntektsbeskatning etter §42 første ledd, en bestemmelse som også har vært påberopt fra kommunenes side.

Når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig med førstvoterende.

Da jeg er i mindretall, former jeg ikke forslag til dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bahr.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Terje Wold: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Petter Wildhagen):

- - -

Saksøkerne har gitt følgende fremstilling av saken:

Saksøker nr. 1 Terje Løvaas er bygningsingeniør og har vært byggeleder ved en rekke større kraftutbygginger her i landet. I 1917 fikk han en forespørsel fra advokat Ueland om han kunne være behjelpelig med å finne noen som var interessert i å kjøpe Klevelandsfossen i Finsland

Side:661

og Laudal. Advokaten hadde samlet håndgivelser på fossen og ville nå selge. Ingeniør Løvaas kjente direktør Oscar Jebsen i Kristiansand, som var en formuende mann og henvendte seg til ham. Jebsen var interessert og det endte med at det den 10. desember 1917 ble stiftet et selskap, A/S Klevelandsfossen, for innkjøp og utnyttelse av Klevelandsfossen. Aksjekapitalen ble satt til kr. 10 000. Aksjonærer var Jebsen med 80 aksjer, ingeniør Løvaas med 10 aksjer og overrettssakfører Nicolay Eckhoff med 10 aksjer. Kjøpesummen var kr. 125 000 og til dette kom ca. kr. 15 000 i omkostninger. Jebsen skaffet til veie alle pengene. Løvaas betalte ikke noe på de aksjer som ble ført på ham og så vidt han vet, betalte heller ikke Eckhoff noe. Det hele ble gjort i et hastverk, fordi det bare var noen få dager igjen til den nye konsesjonsloven av 1917 trådte i kraft og da ville selskapet måtte søke konsesjon. I realiteten var det Jebsen som kjøpte fossen. Ingeniør Løvaas hadde noen mindre oppdrag for Jebsen med oppmåling og beregning av fossen, men hadde ellers ikke noe mer med selskapet å gjøre. Han tror at hans aksjer ble overtatt av Jebsens sekretær, T. Mjaaland.

Senere kom Jebsen i økonomiske vanskeligheter og hans aksjer ble overtatt av Den norske Handelsbank. I 1924 kjøpte Løvaas sammen med sin mor Anne G. Løvaas og sin svoger kaptein B. Haugland samtlige aksjer. De ble fordelt med 90 aksjer på Løvaas og 5 på hver av de to andre.

Det er ikke helt klart hvordan aksjene senere ble fordelt, men så vidt forståes har Haugland senere hatt 20 aksjer og fru Anne G. Løvaas 20 aksjer. I 1930 overdro Haugland sine aksjer til fru Løvaas, som da ble eier av 40 aksjer. Hun døde i 1931 og hadde før sin død sagt at ingeniør Løvaas' to døtre skulle få hennes aksjer. De ble derfor etter dødsfallet overført på dem.

Ingeniør Løvaas var i 1922 ferdig med sitt arbeid som byggeleder ved Nomeland kraftanlegg og hadde da ikke noe spesielt arbeid. Hans hensikt med ervervelsen av fossen var å prøve å få en stilling som byggeleder ved fossens utbygging. Han hadde ikke presise planer for hvordan dette skulle arrangeres, men hadde tenkt seg at han kunne gå inn i en eventuell bedrift eller utbygging med fossen som sitt innskudd og på det vilkår at han ble byggeleder. Han tenkte først på et tresliperi, men direktør Hiorth som han gjorde henvendelse til, anbefalte ham en papirfabrikk. Han kostet også en reise på Hiorth til Italien for å prøve å reise penger, men det førte ikke til noe. Han har senere forsøkt å kontakte en rekke andre bedrifter, deriblant under krigen Norges Statsbaner med henblikk på utbygging for elektrifisering av Sørlandsbanen, Elektrokemisk, Vest-Agder Elektrisitetsverk og andre. Han kunne mange ganger ha solgt fossen, men det strand et hver gang på at han stillet som betingelse at han skulle være byggeleder. I 1958 var han blitt så gammel at han ikke lenger kunne tenke på å være byggeleder. Han solgte derfor ved kontrakt av 19. desember 1958 fossen til Kristiansand Elektrisitetsverk. Salget ble ordnet på den måte at aksjonærene overdro samtlige aksjer. Kjøpesummen var kr. 1 000 000.

Saksøkerne fremhever at aksjeselskapet Klevelandsfossen ikke har vært noen realitet siden Løvaas kjøpte aksjene. Fossen har vært et sameie mellom ingeniør Løvaas og hans to døtre. - - -

Side:662

Eiendommen Klevelandsfossen består av 5 bruksnummer. Den utgjøres av grunnen i fossen så langt opp på elvebredden som vannet kunne komme når elven var på sitt høyeste. Det er således ingen tomt. Eiendommen er selskapets eneste aktivum.

Ved ligningen 1960/61 ble ingeniør Løvaas og hans to døtre lignet som selgende gruppe i Finsland og Laudal ligningsnemnd av inntekt i 1959 ved salg av fossen. Inntekten ble av ligningsnemnda satt til kr. 393 500. Etter klage satte overligningsnemnda den ned til kr. 307 500. - - -

Begge parter har henvist til en omfattende litteratur og en lang rekke høyesterettsdommer samt uttalelser fra Finansdepartementet og kjennelser av Riksskattestyret. Av dette skal særlig nevnes: K. L. Bugge: Beskatning av aksjeselskaper, side 108 flg., artikkel av sekretær Kåre Herstad i Retstidende 1961 side 41, forelesning av overrettssakfører Trygve Hirsch trykt i Den Norske Sakførerforenings publikasjoner 1952, artikkel av overrettssakfører A. F. Næser i Retstidende 1951 side 5, foredrag av kontorsjef Torleif Vik i Utv. XI, side 759 og artikkel i Utv. 1960 43, S. B. Skottun: Håndboken, side 189 flg., S. Fagernæs: Skattehåndbok side 258. Av høyesterettsdommer er det særlig Wessel Holst-dommen Rt-1953-994 og høyesterettsdom i Rt-1961-577 Lars Christensen-dommen som er påberopt. Sluttelig nevnes kjennelse av Riksskattestyret i Utv.1960 238. - - -

Retten bemerker:

Retten finner at A/S Klevelandsfossen må ansees som et reelt og på vanlig vis lovlig stiftet aksjeselskap. - - -

Rettens resultat blir derfor at selskapet er et fullt reelt aksjeselskap og må behandles som et sådant.

Etter den fremlagte kontrakt av 19. desember 1958 anser retten det helt på det rene at det ved denne er tilsiktet og fullbyrdet et salg av eiendommen. Betingelsen for å anvende bestemmelsen i skattelovens §54 annet ledd om beskatning av selgende gruppe ansees derfor for så vidt å være til stede.

Retten antar videre at for at gevinsten ved salget skal kunne skattlegges hos aksjonærene måtte gevinsten kunne ha vært skattlagt hos selskapet i tilfelle dette hadde solgt. I dette tilfelle vil det si at gevinsten kunne skattlegges etter en av bestemmelsene i §43 annet ledd eller etter §42 første ledd.

Retten skal først behandle spørsmålet om hvorvidt eiendommen må antas å være ervervet av selskapet for å avhendes med fordel.

Etter rettens mening vil det hvor en foss av så vidt betydelig størrelse som her erverves av en eller enkelte privatpersoner alltid være en sterk presumpsjon for at hensikten er å avhende den med fordel. Enten ved direkte salg av fossen eller ved at denne skytes inn som kapitalinnskudd i en større sammenslutning. Det sistnevnte forhold antas å måtte bedømmes likt med salg. Eiendommen består her utelukkende av en foss og dens eneste verdi ligger i at den kan utbygges. Forholdet kan jo ordnes på flere måter, enten slik at det bare bygges en kraftstasjon for produksjon av elektrisk kraft eller at det samtidig også anlegges en bedrift til utnyttelse av kraften. I begge tilfelle vil det måtte kreves betydelige kapitalinvesteringer.

Side:663

Retten viser videre til formålsparagrafen hvor det er anført at gjenstander for selskapets virksomhet er innkjøp og utnyttelse av fossen «enten ved salg, utbygging og drift av kraftstasjon der eller på annen måte». Saksøkerne har henvist til høyesterettsdom i Rt-1926-337 hvor uttrykket «mulig salg» under dissens ble ansett som en stående formel som ikke kunne tillegges noen vekt. Retten anser imidlertid forholdet her for å ligge vesentlig annerledes an. Hvor det gjelder et vannfall som ikke kan nyttiggjøres uten gjennom en utbygging som forutsetter betydelige investeringer, er det naturlig å anta at det nettopp har vært ved salg eller ved å bruke vannfallet som kapitalinnskudd at eierne har tenkt å oppnå resultater. Direktør Jebsen sier også i sin erklæring av 9. november 1960: «Vi hadde vel nærmest i tankene at fossen kunne benyttes som et slags kapitalinnskudd eller lån i et interessentskap som kunne nyttiggjøre seg fossen». Hvor det i et slikt tilfelle står angitt salg som selskapets formål og det er nevnt først av de formål som kunne komme på tale, der må dette tas som et sterkt indisium på at det har vært en av stifternes hensikter.

Man må videre se hen til at siden starten har det ved en rekke anledninger vært arbeidet energisk for å realisere dette formål. Selskapet har kontaktet en rekke firmaer og foreslått samarbeid. Planen om utbygging med henblikk på å skaffe elektrisk kraft til Sørlandsbanen var tenkt å skulle skje ved et aksjeselskap med fossens eiere og firmaene Norsk Elektrisk & Brown Boveri, A/S Kværner Brug og A/S Høyer Ellefsen som interessenter. Jfr. selskapets brev til fylkesmannen i Vest-Agder av 7. august 1942. Også til Vest-Agder Elektrisitetsverk har det vært gjort henvendelse med tanke på salg. At Løvaas i noen tilfelle har prøvet å stille som betingelse for salget at han ble byggeleder kan ikke ansees for å forandre forholdet. Om han ved siden av å få penger for fossen også oppnår den fordel å bli byggeleder er det like fullt et salg.

Retten antar at de her nevnte momenter: at det er en presumpsjon ved en privatmanns erverv av en foss at den skal avhendes med fordel, at salg uttrykkelig er fastsatt i vedtektene som et av selskapets formål og til slutt at det har vært arbeidet på å realisere dette formål, må etter rettens mening være tilstrekkelig til at fossen må antas å være ervervet for å avhendes med fordel.

Denne betingelse for beskatning etter skattelovens §43 annet ledd finner retten således å være til stede.

Subsidiært bemerkes at retten ikke kan finne at de andre betingelser i §43 annet ledd er til stede. Fossen kan således ikke ansees ervervet i anledning av nærings- eller forretningsforetagende eller er benyttet i sådan. Selskapet har ikke drevet noen næring eller forretningsdrift og fossen kan da ikke ansees for å være kjøpt i anledning av dette eller vært benyttet i næring. Heller ikke finner retten at §42 første ledd gir hjemmel for beskatning av gevinsten. Gevinsten er ikke ervervet ved virksomhet. Selskapet har ikke drevet noen virksomhet bortsett fra arbeidet med å søke fossen avhendet og dette kan ikke være nok.

Saksøkeren har gjort gjeldende at det avgjørende må være ikke om selskapet har ervervet eiendommen for å selge den med gevinst, men om aksjonærene har ervervet aksjene i denne hensikt. Det samme må gjelde vilkårene at eiendommen er ervervet i anledning av næring

Side:664

eller benyttet i sådan. Saksøkerne viser her særlig til Skottun, side 186-187 og til Hirsch, side 26-27. De saksøkte har bestridt dette og særlig henvist til en artikkel av kontorsjef Vik i Utv. 1960 44-45 og Riksskattestyrets kjennelse i Utv. side 238. Retten finner å måtte slutte seg til den forståelse av loven som kontorsjef Vik har hevdet i den nevnte artikkel. Formålet med §54 er å hindre at skattelovens alminnelige bestemmelser om beskatning av gevinst ved salg av eiendommer blir omgått ved avhendelse i form av aksjesalg. Man må av dette kunne slutte at det bare er hvor selskapet kunne ha vært skattlagt at §54 skal anvendes. Den gevinstberegning som etter de seneste dommer er fastslått som den riktige går ut på at inntekten skal beregnes til hva den ville ha vært hvis selskapet hadde solgt. Loven gir ikke grunnlag for å oppstille den ytterligere betingelse at ikke bare må selskapet ha ervervet eiendommen for å selge den med fordel, men aksjonærene på også ha ervervet sine aksjer for å avhende dem med fordel. Retten viser der til den utførlige begrunnelse som kontorsjef Vik har gitt i sin fremstilling.

Retten anser det derfor ikke nødvendig å komme inn på spørsmålet om hvorvidt aksjonærene har ervervet sine aksjer for å avhende dem med fordel.

Hva saksøkerne fru Anne M. Holmvang og fru Edle Berg angår henvises til at ligningsmyndighetene for deres vedkommende har iakttatt bestemmelsen i skattelovens §43 annet ledd om, at bare den verditilvekst som eiendommen er undergått siden ervervelsen er regnet som inntekt. Dette anser retten for å være riktig.

Etter rettens resultat vil ligningen i sin helhet bli å stadfeste. - - -