Rt-1964-856

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-09-05
Publisert:	Rt-1964-856
Stikkord:	Ektefellers formuesforhold, Ektepakt, Særeie
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 93 B
Parter:	Maja Melandsbø (høyesterettsadvokat Albert Wiesener) mot Torbjørn Eggen (høyesterettsadvokat Jan Strøm).
Forfatter:	Endresen, Rode, Eckhoff, Helgesen, Bahr
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §50, Ægtefælleloven (1888) §2, Tvistemålsloven (1915) §107, §172, §180, Ekteskapsloven (1918) §37, §54, Ektefelleloven (1927) §45

Dommer Endresen: Saken gjelder gyldigheten av en ektepakt som sakens parter Torbjørn Eggen og Maja Melandsø opprettet 23. august 1956, få dager før de inngikk ekteskap. Midt-Trøndelag herredsrett med sorenskriver Leif Rønning som settedommer avsa 4. mai 1963 dom med slik domsslutning:

«Ektepakt opprettet 23. august 1956 mellom Maja Melandsø og Torbjørn Eggen kjennes gyldig partene imellom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Torbjørn Eggen påanket dommen til Frostating lagmannsrett som 6. desember 1963 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Ektepakt mellom Torbjørn Eggen og Maja Melandsø av 23. august 1956 kjennes ugyldig.

2. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens fra rettens formann som kom til samme resultat som herredsretten.

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til herredsrettens og lagmannsrettens dom grunner.

Maja Melandsø har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Prinsipalt gjør hun gjeldende at det ikke foreligger formelle mangler knyttet til ektepaktens opprettelse, idet foruten dommerfullmektig Herrem også overrettssakfører Marcus Bull - ut fra den befatning han har hatt med ektepakten, og med sitt kjennskap til partene og deres underskrifter - må ansees for å ha overværet opprettelsen som vitne. Subsidiært gjøres gjeldende at selv om bare 1 vitne har medvirket, er den materielle ordning ektepakten gir uttrykk for, likevel bindende fordi Eggen hadde plikt til å medvirke til en slik ordning av formuesforholdet mellom ektefellene, og under de foreliggende omstendigheter ikke kan utnytte en formfeil som omhandlet i denne sak til å skaffe seg materielle fordeler som han ikke har krav på. Maja Melandsø har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Ektepakt av 23. august 1956 mellom Maja Melandsø og Torbjørn Eggen kjennes gyldig.

Subsidiært: Ved det økonomiske oppgjør mellom Maja Melandsø og Torbjørn Eggen i forbindelse med ekteskapets oppløsning tilpliktes Torbjørn Eggen å respektere den særeieordning som partene var enige om å etablere ved ektepakten av 23. august 1956.

I begge tilfelle: Torbjørn Eggen dømmes til å erstatte Maja Melandsø saksomkostninger for alle retter.»

Torbjørn Eggen har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

Side:857

«Frostating lagmannsretts dom stadfestes, dog slik at Maja Melandsø tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter.»

- - -

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall og kan i det vesentlige slutte meg til dets begrunnelse. Jeg er således enig med flertallet i at fru Melandsøs prinsipale ankegrunn ikke kan føre frem fordi overrettssakfører Bull ikke kan sies å ha overværet opprettelsen av ektepakten som vitne. Bull var ikke til stede da partene undertegnet ektepakten, og i hvert fall når det gjelder fru Melandsø, foreligger det ingen vedkjennelse av underskriften overfor Bull som kan fyldestgjøre lovens krav om at vitnene skal ha overværet opprettelsen av ektepakten. Jeg tar under disse omstendigheter ikke stilling til om det i tilfelle ville være tilstrekkelig at ektefellene enkeltvis hadde vedkjent seg sin underskrift overfor vitnene eller om begge ektefeller måtte være til stede samtidig. Heller ikke går jeg inn på om det - som hevdet for Høyesterett av Eggen - også har heftet mangler ved dav. dommerfullmektig Herrems deltagelse som vitne ved ektepaktopprettelsen.

Jeg er likeledes enig med lagmannsrettens flertall i at fru Melandsøs subsidiære ankegrunn heller ikke kan føre frem. Opprettelse av ektepakt er en formbundet akt der deltagelse av 2 vitner inngår som et sentralt ledd. Først dersom lovens krav er oppfylt også på dette punkt, foreligger en rettshandel som er bindende for ektefellene og deres arvinger, jfr. lov om ektefellers formuesforhold §45 annet ledd. Når lovens krav som i dette tilfelle for så vidt ikke er oppfylt, kan Eggen derfor ikke - som subsidiært påstått av den ankende part - på grunnlag av den enighet om å etablere en særeieordning som er kommet til uttrykk i dokumentet av 23. august 1956, tilpliktes å respektere denne ordning; en slik løsning ville i virkeligheten være å tillegge ektepakten gyldighet ad en omvei. I tilknytning til mine bemerkninger til fru Melandsøs subsidiære ankegrunn viser jeg til høyesterettsdommer i Rt-1950-176 flg. og 1962 551 som er i samsvar med de synsmåter jeg i likhet med lagmannsrettens flertall har bygget på.

Jeg nevner at fru Melandsø under separasjonssaken mellom ektefellene også har reist krav om at hun i medhold av ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §37 skal kjennes berettiget til forlodds å utta de verdier som etter ektepakten av 23. august 1956 skulle ha vært hennes særeie. Herredsretten har i medhold av tvistemålslovens §107 første ledd stanset behandlingen av dette krav inntil avgjørelsen i vår sak foreligger. Når spørsmålet om bodelingen tas opp igjen, vil retten uten hensyn til avgjørelsen i vår sak på fritt grunnlag kunne ta stilling til hvorledes felleseiet skal deles.

Den foreliggende sak gjelder lovtolkningsspørsmål av prinsipiell karakter som ikke er blitt helt avklaret ved Høyesteretts dom i Rt-1962-551 flg., der saksforholdet i enkelte henseender var noe annerledes. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.

Side:858

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Helgesen og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (settedommer, sorenskriver Leif Rønning):

Maja Melandsø (nå fullt navn Marie Sofie Melandsø Eggen) og Torbjørn Eggen inngikk 23. august 1956 følgende ektepakt: «Undertegnede Maja Melandsø, født xx.xx.1906 og Torbjørn Eggen, født xx.xx.1906, som akter å inngå ekteskap, bestemmer herved at vi hver for oss som særeie skal beholde hva vi nå hver for oss eier eller i fremtiden måtte erverve. Likeså skal avkastningen av særeiemidlene være særeie.

Trondheim, 23. august 1956.

Maja Melandsø. Torbjørn Eggen.

Vi bekrefter herved at foranstående ektepakt i dag er opprettet og underskrevet av begge parter i vårt nærvær.

Trondheim, 23. august 1956.

Terje Herrem.

dfm.».

Strinda og Selbu Sorenskriverembetes stempel.

Ektepakten ble tinglyst (dagbokført) ved Strinda og Selbu sorenskriverembete 28. august 1956. Partene ble ekteviet 29. s.m. Den 14. september 1956 ble ektepakten tinglyst i Kristiansund og innført i grunnboken på Storgaten nr. 65 som Maja Melandsø var eier av.

Maja Melandsø Eggen har nå gått til sak mot Torbjørn Eggen med påstand om separasjon. I forbindelse med separasjonen er reist spørsmål om ektepaktens gyldighet. - - -

Med hensyn til de faktiske omstendigheter omkring opprettelsen av ektepakten legger retten etter bevisførselen til grunn følgende:

Begge parter var enige om å opprette ektepakt med fullstendig særeie slik som det foran siterte dokument viser. Om dette er det ikke tvist. De gjorde henvendelse til overrettssakfører Marcus Bull, Trondheim, og ba ham sette opp ektepakten for dem. Bull gjorde dette og utleverte dokumentet til Torbjørn Eggen. Dette var da ikke utstyrt med underskrifter av parter og vitner. Eggen skulle selv sørge for dette. På dokumentet var da markert med prikker plass for underskrift av to vitner. Overrettssakfører Bull har som vitne forklart at han i slike tilfelle pleier å gjøre oppmerksom på at 2 vitner må til og antar at han har gjort det også denne gang. Vanlig praksis er at partene møter opp på sakførerens kontor og der skriver under ektepakten, og deres underskrifter blir da bekreftet av 2 vitner som foreskrevet i loven. Når denne fremgangsmåte ikke ble fulgt her, kom det av at Maja Melandsø oppholdt seg i Kristiansund da ektepaktsdokumentet ble utlevert til Eggen.

Dokumentet ble deretter forelagt dommerfullmektig Herrem som

Side:859

alene ga det vitnepåtegning som foran sitert. Herrem er ført som vitne i saken, men husker intet av hva som foregikk da han underskrev. Han har glemt det hele, men har vedkjent seg sin underskrift etter at ektepakten er blitt forevist for ham. Herrem har forklart dette med å si at en dommerfullmektig skriver sitt navn på dokumenter mange ganger hver dag, særlig under tinglysningspåtegninger, og derfor umulig kan gjenkalle i erindringen et enkelt tilfelle som dette.

Etter at ektepakten var tinglyst i Strinda og Selbu sørget overrettssakfører Bull for at den ble tinglyst også i Kristiansund. Han mener Torbjørn Eggen fikk utlevert dokumentet av ham etter siste tinglysing.

Det må være på det rene at dommerfullmektig Terje Herrem da han skrev under som vitne, ikke har tenkt over at det etter loven skal være 2 vitner på en ektepakt. Det er videre på det rene at man ved de 2 sorenskriverembeter ved tinglysingen ikke har festet seg ved at 1 vitne manglet på ektepakten.

Det samme gjelder overrettssakfører Bull da han fikk dokumentet for å ordne med tinglysing i Kristiansund. - - -

Retten skal bemerke:

Lov om formuesforhold mellom ektefeller §45 er etter sin ordlyd klar. Den krever minst 2 vitner på ektepakt og sier at ektepakt opprettet etter lovens regler er bindende for ektefellene selv og deres arvinger. Det kan være grunn til av dette å dra den antitetiske slutning at ektepakt hvorved lovens regler ikke er fulgt, er uforbindende for ektefellene selv og deres arvinger, dette uansett hvor betydelig eller ubetydelig formfeilen er og uansett om feilen kan tenkes å ha hatt noen virkning for ektepaktens reelle innhold. Den teori som er påberopt antas å gi støtte for det syn at en ektepakt med bare 1 vitne er absolutt ugyldig, således også mellom ektefellene.

Høyesterettsdommen av 8. juni 1962 tar stilling til dette spørsmål når det foreligger mellom en av ektefellene og den annens arvinger. Den uttaler at når det gjelder ektepakter, er kravet om 2 vitner et sentralt ledd i de formkrav loven har oppstillet. Når bare 1 vitne har medvirket, er den følge ikke til å komme forbi at ektepakten ikke er bindende overfor den avdøde ektefelles arvinger. Dommen sier også, som påpekt av saksøkte at den normale følge vil være at ektepakten ikke er bindende for ektefellene eller deres arvinger når de foreskrevne former ikke er iakttatt. Det er naturlig å lese lovens uttrykk på denne måte.

Når høyesterettsdommen bruker ordene «den normale følge» og ikke f. eks. den absolutte eller uunngåelige følge, må deri ligge at muligheten for unntagelse i rent spesielle tilfelle kan være til stede. Det er et rettslig prinsipp at det partene i et kontraktforhold bevislig og uomtvistelig er blitt enige om, det skal også være rett mellom dem. Formkrav som stilles til visse kategorier av rettshandler har til formål å sikre at så skjer. Det er ikke meningen med formkravene at de i et gitt tilfelle skal kunne tjene den motsatte hensikt og fremkalle et resultat som partene på kontrakttiden ikke har villet. En ny situasjon oppstått etter kontraktens inngåelse kan føre til at en av partene ikke lenger anser seg tjent med kontraktens innhold og derfor helst så kontrakten uskrevet. Ved formløse kontrakter har en slik part ingen utvei til å komme fra

Side:860

sin forpliktelse når den er bevist. Det vil ikke bare være urimelig, men likefrem støtende om noe annet skulle gjelde ved formbundne kontrakter, at med andre ord i kontraktforhold en part som ikke lenger ønsker å vedstå seg en avtale, kan bruke en formfeil ved kontraktens opprettelse som middel til å fri seg for en inngått forpliktelse. Det er det som etter rettens mening her foreligger. Torbjørn Eggen har klart og uforbeholdent erkjent at begge ektefeller var enige om fullstendig særeie under deres ekteskap. Dette formuesrettslige forhold har ubestridt gjeldt fra vigselen til separasjonssak ble innledet. Det er intet opplyst om at Eggens kreditorer har hatt dekningsmulighet i hans andel i et eventuelt fellesbo. Kreditorene har på grunn av den tinglyste ektepakt måttet vurdere Eggens økonomiske stilling ut fra forutsetningen om intet felleseie for ektefellene. I de over 6 år ekteskapet har bestått har man således overfor tredjemann skiltet med en ektepakt som etter Eggens mening ikke skal ha gyldighet ektefellene imellom. Retten må legge til grunn at begge ektefeller inntil denne tvist oppsto. I sine økonomiske disposisjoner har handlet ut fra forutsetningen om at intet felleseie besto. Det kan da ikke være riktig at det økonomiske oppgjør mellom dem i forbindelse med separasjon skal skje på grunnlag av felleseie. I så fall vil Eggen ved bodelingen ha verdier som hans eventuelle kreditorer hittil ikke har kunnet søke dekning i om nødvendig. Resultatet ville da bli det meningsløse at et ikke oppfylt formkrav ved ektepaktens opprettelse har ført til at Eggens kreditorer i den tid som er forløpet, er blitt berøvet en dekningsadgang, som de egentlig skulle ha hatt hvis ingen ektepakt forelå. For begge ektefeller var det vanskelig å bli klar over at det her var en tinglyst ektepakt hvis gyldighet var tvilsom.

Ektepakten har under dens opprettelse og tinglysing passert flere hender hvis innehavere har vist forsømmelighet, Torbjørn Eggen er selv en av dem. Han måtte etter han hadde fått ektepaktsdokumentet utlevert av overrettssakfører Bull forstå, at ektepakten måtte bekreftes av 2 vitner uansett om Bull uttrykkelig har sagt dette til ham eller ikke. Dokumentet var satt opp slik at det var synlig for enhver hvis en underskrift manglet. Det er ikke gjort rede for grunnen til at dommerfullmektig Herrem skulle gjøre tjeneste som vitne og ikke overrettssakfører Bull som hadde skrevet dokumentet. Var det siste blitt gjort, taler all sannsynlighet for at 2 vitner var blitt benyttet. Ved at dommerfullmektigen satte embetsstempel under sitt navn, fikk bekreftelsen et visst preg av notarialattest som var egnet til å villede og senere fremkalle forestillingen om at det her forelå en fullt holdbar attestasjon. Terje Herrem handlet ikke her på embetets vegne, men som privatmann. Retten er enig med saksøkte i at de feil som her er gjort, ikke skal føre til fordel for den ene ektefelle på den annens bekostning. Ektepakten blir å kjenne gyldig i forholdet mellom ektefellene. De forutsetninger som Eggen hevder at han har knyttet til opprettelsen av ektepakten og som danner grunnlag for hans innsigelse om formfeil, går retten ikke nærmere inn på, idet de må antas ikke å ha rettslig relevans. Så å si alle som inngår ekteskap, er fjernt fra tanken om separasjon og skilsmisse. En ektepakts gyldighet har intet med ekteskapets varighet å gjøre. - - -

Side:861

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen og Kr. Fr. Myrdahl og hjelpedommer Rolf Theisen):

- - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Myrdahl og hjelpedommer Theisen - er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:

Partene er enige om at innholdet av ektepakten er overensstemmende med partenes ønske om hvorledes formuesforholdet dem imellom skulle ordnes.

Det eneste spørsmål som foreligger er om den ene ektefelle kan fragå det som partene før ekteskapet var enige om, fordi han mener at ektepakten ikke tilfredsstiller de krav som er stillet i lov om ektefellers formuesforhold §45, nemlig at en ektepakt skal opprettes skriftlig i overvær av minst 2 vitner. I denne forbindelse er det fra ankemotpartens side fremholdt at 2 vitner faktisk har overvært opprettelsen av ektepakten, nemlig foruten daværende dommerfullmektig Herrem, som også har medundertegnet ektepakten, også overrettssakfører Bull som satte opp ektepakten etter partenes ønske. Det hevdes i den forbindelse at det ikke er nødvendig at vitnene underskriver på ektepakten.

Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det ikke er et nødvendig formkrav at vitnene skal undertegne på dokumentet. Den tidligere lov av 1888 §2 bestemte at «Ægtepagt oprettes skriftlig under Parternes Haand og skal, efter at være langsomt og tydelig oplæst, af dem vedkjendes i Overvær af mindst to Vidner, der er anmodede om at overvære Handlingen». Denne bestemmelse ble forstått slik at de tilkalte vitterlighetsvitner ikke behøvet å underskrive dokumentet. Det vises for så vidt til Scheel: Om Ægtefællers Formuesforhold 1892 195. Det er intet som tyder på at man for så vidt hadde tenkt å innføre noe nytt ved loven av 1927. Det er for øvrig av interesse å fastslå at det tilsvarende uttrykk i arvelovens §50 ble forstått slik, at heller ikke testamentsvitnene behøver å undertegne dokumentet. Dette var gjeldende rett inntil lovendringen av 1937. (Knoph: Arverett 1. utg. side 125.)

Spørsmålet blir derfor om overrettssakfører Bull kan sies å ha overværet opprettelsen av ektepakten. Om hans befatning med ektepakten er det opplyst at han av begge ektefeller ble anmodet om å skrive selve ektepakten. Den ble imidlertid ikke undertegnet hos ham, fordi fru Melandsø var i Kristiansund. Ektepakten ble derfor av overrettssakfører Bull levert til Eggen uten noen underskrifter. Overrettssakfører Bull har forklart at han i tilsvarende forhold pleier å foreholde partene at 2 vitner må medundertegne dokumentet, men han tør ikke si om dette ble poengtert også overfor Eggen. Overrettssakfører Bull hadde så intet å gjøre med ektepakten før han i begynnelsen av september 1956 - etter at ektepakten var undertegnet og tinglyst hos sorenskriveren i Strinda og Selbu - fikk anmodning fra Eggen om å sende ektepakten til sorenskriveren i Kristiansund for å få den innført i grunnboken på fru Melandsøs eiendom der. Etter at den kom tilbake derfra ble den så igjen levert til Eggen, uten at overrettssakfører Bull i det hele var oppmerksom på den feil ektepakten var beheftet med.

En ektepakt opprettes i og med at ektefellene undertegner dokumentet. Det er helt på det rene at overrettssakfører Bull ikke var til

Side:862

stede på dette tidspunkt. Partene har ansett ektepakten gyldig i og med dommerfullmekig Herrems påtegning og har derfor aldri betraktet overrettssakfører Bull som vitterlighetsvitne, og det har han heller ikke selv gjort. Under disse omstendigheter kan overrettssakfører Bull ikke sies å ha overvært opprettelsen av ektepakten som vitne.

Saken synes således rettslig sett å være analog med det forhold som ble avgjort ved Høyesteretts dom referert i Rt-1962-551 flg. 1 sistnevnte sak gjaldt det riktignok en ektepakt opprettet under et bestående ekteskap, og det var den ene ektefelles arvinger som påsto ektepakten kjent ugyldig, men dette er forhold som ikke er tillagt betydning etter §45.

Lagmannsretten forstår den nevnte dom slik, at Høyesterett ikke har villet ta standpunkt til hvorvidt enhver tilsidesettelse av lovens formkrav må føre til ektepaktens ugyldighet, men det må iallfall være den normale følge. Kravet om at 2 vitner skal være til stede er imidlertid etter Høyesteretts mening et så sentralt ledd i formkravene at når bare 1 vitne har medvirket, må følgen bli at ektepakten ikke er bindende for ektefellene eller deres arvinger.

Lagmannsretten anser seg bundet av denne dom og finner derfor at den ankende part må gis medhold når han påstår ektepakten kjent ugyldig.

Saksomkostninger finnes ikke å burde tilkjennes, idet saken har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for ankemotparten til å la den komme for retten, jfr. tvml. §172 annet ledd, sammenholdt med §180 annet ledd.

Lagdommer Diesen kommer til samme resultat som herredsretten og tiltrer i hovedsaken dennes begrunnelse, idet han tilføyer: - - -