Rt-1965-618

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-06-08
Publisert:	Rt-1965-618
Stikkord:	Farskap
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 71
Parter:	A (høyesterettsadvokat Kåre Michelsen) mot B (advokat Gunnar Torvund - til prøve).
Forfatter:	Helgesen, Anker, Roll-Matthiesen, Heiberg, Gaarder
Lovhenvisninger:	Uektebarnloven (1915) §13, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§17, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§41, §8, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§23

Dommer Helgesen: I medhold av lov av 10. april 1915 om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre utferdiget fylkesmannen i Bergen og Hordaland fylker den 26. juni 1961 farskapsforelegg mot A. Forelegget gjaldt det guttebarn som B fødte 18. april 1957. I samsvar med reglene i loven av 1915 reiste A sak ved Nordhordland herredsrett for å fralegge seg farskapet til barnet. Herredsretten avsa 5. mars 1962 dom i saken med denne domsslutning:

«A kjennes å være far til den gutt B fødte den 18. april 1957.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 3. april 1964 avsa dom med følgende domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlig kr. 10 - ti kroner - med tillegg av det beløp hvortil overrettssakfører Gunnar Torvunds salær blir endelig fastsatt ved Justisdepartementets revisjon.

Oppfyllelsesfristen for saksomkostningene er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom, for salærbeløpets vedkommende dog først fra det tidspunkt da A får meddelelse om den endelige fastsettelse.»

A har innanket lagmannsrettens dom for Høyesterett, hvor han har nedlagt slik påstand:

«1. Den ankende part frifinnes for så vel farskap som bidragsplikt til det av ankemotparten 18. april 1957 fødte barn.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

B, som har hatt fri sakførsel for alle retter, har påstått:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at A erstatter det offentlige saksomkostningene for herredsretten.

2. A erstatter det offentlige saksomkostningene for Høyesterett.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg finner imidlertid grunn til her å gjengi sakens formelle forhistorie, som er følgende: Barnemoren oppgav i fødselsmeldingen C som far til barnet, og fylkesmannen i Bergen og Hordaland utferdiget den 9. mai 1957 farskapsforelegg mot ham, jfr. §8 i loven av 10. april 1915. Ved Nordhordland herredsretts dom av 19. mars 1958 ble C frifunnet for farskap og

Side:619

bidragsplikt, da retten etter de foretatte blodtypebestemmelser fant det utelukket at han er far til barnet. Denne dom ble ikke påanket. På grunnlag av de opplysninger som var fremkommet i saken mot C sendte fylkesmannen den 9. januar 1959 saken til Nordhordland herredsrett i medhold av §13 post 1, jfr. §17 i lov av 21. desember 1956 om born utanom ekteskap. Farskapssak ble så reist mot A, som ved herredsrettens dom av 27. august 1959 ble frifunnet for farskapet. Etter anke fra B ble den frifinnende dom opphevet av Gulating lagmannsrett ved rettens kjennelse av 20. mars 1961, og saken avvist fra herredsretten, idet lagmannsretten bygde sin avgjørelse på at saken skulle ha vært behandlet etter reglene i loven av 1915. Saken ble derpå som tidligere nevnt reist og behandlet etter bestemmelsene i loven av 1915 med det resultat at A både av herredsretten og lagmannsretten ble kjent å være far til barnet.

A's anke over lagmannsrettens dom gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Med hensyn til rettsanvendelsen hevder A - og dette er en ny anførsel for Høyesterett - at det er den nye lov av 21. desember 1956 som skal anvendes i dette tilfelle. Etter den ankende parts mening er det en feil i rettsanvendelsen at så vel herredsretten som lagmannsretten har avgjort saken på grunnlag av bestemmelsene i loven av 1915. I dette tilfelle er det ikke utferdiget forelegg mot A før loven tok til å gjelde, og det følger da etter den ankende parts mening av den nye lovs §41 at det er denne lovs regler for fastsettelse av farskap som skal anvendes. Dette vil i så tilfelle lede til at det i denne sak ikke kan bli tale om bidragsplikt.

Ellers har begge parter i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter.

Man må - hevder A - legge til grunn barnemorens egen oppgave i fødselsmeldingen om at hennes siste menstruasjons første dag var 15. juli. Han fastholder at han ikke har hatt samleie med henne etter denne dato, således ikke som forklart av barnemoren den 4. eller 5. august. Han må da utelukkes som far til barnet, jfr. den nye lovs §21 første ledd. Dessuten gjør A gjeldende at han iallfall må frifinnes for farskap fordi det etter omstendighetene er sannsynlig at barnemoren i det kritiske tidsrom «må ha legi» med andre, og at det i forhold til ham «er monaleg meir truleg at ein av dei er faren», jfr. den nye lovs §21 annet ledd. Selv om det i dette tilfelle ikke - bortsett fra C som er utelukket etter blodtypebestemmelsen - kan utpekes en bestemt tredjemann som barnemoren har ligget med i det kritiske tidsrom, må - hevder A - bestemmelsen i §21 annet ledd her komme til anvendelse og lede til at han frifinnes.

Hvis saken blir avgjort på grunnlag av reglene i loven av 1915, gjør A gjeldende at han også under denne forutsetning må frifinnes både for farskap og bidragsplikt fordi han ikke har hatt samleie med barnemoren etter hennes siste menstruasjon i juli måned. Under enhver omstendighet - hevder han - må han

Side:620

frifinnes for farskap fordi det på grunn av barnemorens dårlige kjønnsmoral er grunn til å anta at hun i det kritiske tidsrom har hatt samleie også med andre enn ham og C. Noen tillit til hennes utsagn om at hun i den kritiske periode ikke har hatt med andre menn å gjøre kan man - hevder A - etter de foreliggende opplysninger ikke ha. Etter loven av 1915 kan det derfor etter A's mening i høyden bli tale om bidragsplikt til barnet.

Til bruk for behandlingen i Høyesterett er det holdt to bevisopptak ved Nordhordland herredsrett med avhør av partene og 2 vitner samt ett bevisopptak ved Indre Follo herredsrett med avhør av C.

Professor dr. med. Georg Waaler, som av Høyesterett har vært oppnevnt som sakkyndig, har gitt en skriftlig erklæring, datert 11. desember 1964. Det er fremlagt en del annet nytt, skriftlig materiale, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står etter min mening i vesentlig samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Når det gjelder det for Høyesterett reiste spørsmål om lovvalget, er det ikke spesielt behandlet i lagmannsrettens dom, idet retten som tidligere nevnt la til grunn for sin avvisningskjennelse av 20. mars 1961 den forståelse av §41 i loven av 1956, at det er reglene i loven av 1915 som i den foreliggende sak skal anvendes. Samme lovforståelse bygger dommen på. Jeg er enig med lagmannsretten i at «spørsmålet om forskjellige personers mulige farskap til et og samme utenfor ekteskap født barn må bli å behandle etter de samme materiellrettslige regler», jfr. premissene til lagmannsrettens avvisningskjennelse av mars 1961. I grunnene for kjennelsen har lagmannsretten henvist til den forståelse av §41 som Frostating lagmannsrett har gitt uttrykk for i sin kjennelse referert i RG-1960-223. Det heter i denne kjennelse: «Det avgjørende er om det er skrevet ut forelegg «om eit barn». Systemene i de materielle regler i de to lover er vesensforskjellige. Det lar seg således ikke gjøre å bedømme den først utlagte fars - G's - forhold til barnet etter den eldre lov, mens de andre mulige fedres forhold bedømmes etter den nye lov. Spørsmålet om farskap til et barn må behandles enten etter den gamle lov eller etter den nye lov.»

Jeg er enig i denne forståelse av §41 i den nye lov av 1956. At loven er å forstå på denne måte, synes også klart å fremgå av lovens ord, som med hensyn til de materielle reglers herredømme i tid bestemmer at skjæringspunktet skal være fylkesmannens utferdigelse av forelegg «om eit barn». I denne sak er det på det rene at fylkesmannen før loven trådte i kraft 1. oktober 1957 hadde skrevet ut forelegg om barnet.

Jeg er oppmerksom på Kjæremålsutvalgets avgjørelse av 5. desember 1963 i L.nr. 265 B/1963: - - - mot - - -, se Rt-1963-1385. Uten å komme nærmere inn på denne kjennelse og dens premisser sammenholdt med de forutgående retters avgjørelsesgrunner, antar jeg at Utvalgets avgjørelse ikke gikk

Side:621

videre enn til å fastslå at de prosessuelle bestemmelser i den nye lovs §23 siste ledd og §17 annet ledd siste punktum måtte få anvendelse i saken. Det dreiet seg der om et barn som hadde reist farskapssak etter de nye rettergangsregler i loven av 1956. Disse regler gav i forhold til loven av 1915 barnet en utvidet prosessuell adgang til å få prøvd farskapsspørsmålet. Saken gjaldt således ikke hvilket sett materiellrettslige regler skulle gjelde for avgjørelsen av dette spørsmål.

Jeg finner etter dette at A's anke over at lagmannsretten ved avgjørelsen av farskapsspørsmålet har anvendt loven av 1915 ikke fører fram.

Med hensyn til realiteten i den foreliggende sak er jeg enig med lagmannsretten, hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig kan tiltre. I likhet med lagmannsretten finner jeg det bevist at partene foruten samleiene i slutten av juni og begynnelsen av juli hadde samleie med hverandre lørdag 4. eller søndag 5. august 1956 etter at ankemotparten var kommet tilbake fra sommerferie. Det er etter min mening i de foreliggende opplysninger ikke tilstrekkelig grunnlag for å sette til side lagmannsrettens bevisvurdering, verken med hensyn til tidspunktet for hennes tilbakevenden fra ferien eller tidspunktet for samleiene. Jeg legger vekt på at også herredsretten, som under sin hovedforhandling hadde anledning til å høre begge parter, fant bevis ført for at partene hadde samleie i de første dager av august.

Legger man - som jeg gjør - til grunn at partene hadde samleie 4. eller 5. august 1956, kan A etter naturens orden være far til barnet. Svangerskapsperioden blir da henholdsvis 257 og 256 dager. Om den sannsynligste konsepsjonstid sier professor Waaler i sin erklæring bl.a.: «Av de datoer som har vært nevnt i dokumentene blir altså 4. august den sannsynligste, ja alt i alt den eneste som det er rimelig å regne med. Det er vel overflødig å nevne, at det er en selvfølgelig mulighet for at ankemotparten kan være besvangret i sin ferie, f.eks. 28. juli som jo også var en lørdag.»

A kan ikke som C utelukkes som far på grunnlag av blodtypebestemmelsene. Jeg viser her til prosektor Lundevalls erklæring av 17. november 1960 om resultatene av de foretatte utvidede blodtypebestemmelser, hvoretter det ikke er noe i veien for at A kan være far til barnet. Da det i saken har vært reist spørsmål om sannsynligheten for at en ukjent tredjemann kan være faren, finner jeg grunn til å gjengi følgende avsnitt av Lundevalls erklæring: «Etter statistiske beregninger etter blodtyperesultatene er det ca. 7 ganger så sannsynlig at A er far til barnet som at en mann av ukjent blodtype er det. I 100 lignende tilfeller vil derfor menn av A's blodtype være den riktige far i ca. 88 og ikke være den riktige i ca. 12 tilfeller.»

Etter dette finner jeg på grunnlag av en samlet vurdering av det foreliggende bevismateriale at A må kjennes å være far til barnet, idet jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om han er barnets far.

Side:622

Det er således etter min mening ikke noe holdepunkt for å fastslå at barnemoren har forklart seg uriktig om samleiene med A. Det foreligger heller ikke grunnlag for å anta at hun i det kritiske tidsrom har hatt samleie med noen annen enn A og C, som etter blodtypebestemmelsen er utelukket som far. Det som er anført fra A's side om mulige andre menn bygger bare på løse formodninger og antagelser, som jeg ikke kan tillegge betydning for vurderingen av saken.

Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens avgjørelse av farskapsspørsmålet stadfestet. Derimot antar jeg at saksomkostninger etter sakens art ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, men slik at saksomkostninger ikke tilkjennes for lagmannsretten.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Anker: Jeg kommer til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i alt vesentlig hans begrunnelse. Jeg finner det likevel ikke nødvendig å ta standpunkt til om det er de materiellrettslige regler i loven av 1915 eller i loven av 1956 som her kommer i bruk. Jeg mener nemlig at det foreligger tilstrekkelig bevis for A's farskap enten man legger den ene eller den andre loven til grunn.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Anker.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Trudvang Ledien):

- - -

I mars måned 1956 reiste saksøkte til X og tok her arbeid som kokke ved - - - anlegg. I X ble hun kjent med saksøkeren A, som også arbeidet ved anlegget. Det oppsto meget snart et intimt forhold mellom dem.

I mai 1956 flyttet saksøkeren til - - - selskapets anlegg i Y. I juni ble også saksøkte overført dit. Den 5. juli kom også C til anlegget i Y.

I tiden 7. til 22. juli var saksøkeren borte på ferie. Da han kom til Y, var saksøkte reist på ferie. Hun returnerte imidlertid til Y ca. 1. august. - - -

Retten bemerker:

Retten legger til grunn at barnet ved fødselen den 18. april 1957 var fullbåret, slik som opplyst i fødselsmeldingen.

Retten legger videre til grunn at yttergrensene for svangerskapets mulige varighet ligger mellom 250 og 298 dager. Jfr. Rt-1956-396 på side 399. Dette vil igjen si at barnet kan være frukten av et samleie mellom den 24. juni og 12. august 1956.

Side:623

Partene er enige om at de i tiden mars-mai 1956 hadde flere fullbyrdede samleier.

Saksøkeren har hevdet at forholdet mellom dem imidlertid opphørte etter at han i mai ble overført til Y, dette dog bortsett fra et enkelt samleie Jonsok-aften - den 23. juni.

Saksøkte har på sin side forklart at forholdet mellom dem fortsatte også i tiden i Y. Etter Jonsokaften flyttet hun til samme barakke som saksøkeren, og de hadde der flere samleier.

Partene var borte på ferie mellom den 7. juli og 1. august. I begynnelsen av august var C bortreist noen dager. Saksøkte forklarer at hun i C's fravær igjen hadde fullbyrdet samleie med saksøkeren. Dette er overensstemmende med hennes forklaring i saken mot A etter loven av 1956.

Retten finner å måtte bygge på saksøktes forklaring. Retten har da lagt vekt på en rekke bevismomenter:

I sin forklaring under saksforberedelsen i saken etter loven av 1956 begrunnet A opphøret av forholdet mellom partene med at C kom til Matre straks etter Jonsokaften. Det er imidlertid nå på det rene at C først kom til Y den 5. juli. Partene var borte på ferie mellom den 7. juli og 1. august. I begynnelsen av august var C bortreist noen dager. Det har etter dette formodningen for seg at A først fikk rede på forholdet mellom C og saksøkte ut i august måned.

A har ikke oppgitt noe annet motiv for sitt brudd med saksøkte enn hennes forhold til C.

Under hovedforhandlingen i saken etter loven av 1956 har A - iflg. domspremissene - «ikke absolutt villet utelukke muligheten av at der har funnet sted et samleie kort etter feriene» (dommen side 3).

I C-saken benektet saksøkte overhodet å ha hatt samleie med A i Y. Saksøkte har imidlertid nå forklart at hun den gang var sikker på at C var faren og at hun syntes det var flaut å trekke inn A.

Retten finner at man ikke ubetinget av saksøktes uriktige forklaring i C-saken kan slutte at hun også senere har forklart seg uriktig om sitt forhold til A.

Saksøkte har hatt lett for å innlate seg med menn. Men man kan ikke herav trekke slutninger med hensyn til hennes troverdighet.

Det er ikke bevist at saksøkte har hatt samleie med andre menn enn C og A i den mulige konsepsjonstid. Retten finner heller ikke at saksøktes kjønnsmoral har vært av en slik art at man selv uten konkrete opplysninger må legge til grunn at det er sannsynlig at hun i konsepsjonstiden har hatt samleie med andre menn.

Retten har endelig lagt vesentlig vekt på resultatet av de foretatte utvidete blodtypeundersøkelser av sakens parter og barnet. Den sakkyndige har på grunnlag av disse undersøkelser konkludert med at det etter statistiske beregninger er 7 - syv - ganger så sannsynlig at A er far til barnet som at en mann av ukjent blodtype er det.

Retten finner det etter dette bevist at saksøkeren har hatt fullbyrdet samleie med saksøkte i den mulige konsepsjonstid, herunder også i den mest sannsynlige tid for besvangringen - de første dager av august 1956.

Saksøkte har i den mulige konsepsjonstid også hatt fullbyrdet

Side:624

samleie med C. C's farskap er imidlertid funnet uforenlig med blodtypeprøvene, og han er frifunnet for farskapet.

Retten finner ikke grunn til å anta at saksøkte har hatt samleie med andre menn i konsepsjonstiden eller at det for øvrig foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt at saksøkeren er barnets far.

Saksøkeren må etter dette kjennes å være barnets far, jfr. lov av 10. april 1915, nr. 3 §13, første ledd. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Maalstad og Odd Schei og hjelpedommer Lars Sollesnes):

- - -

Lagmannsretten har funnet det ikke ubetenkelig å gi partene eller noen av dem adgang til å bekrefte riktigheten av forklaringene med ed, og ingen av dem er derfor gitt slik adgang.

Lagmannsretten kommer til samme resultat som herredsretten og kan også i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse dog med følgende endringer og tilføyelser:

Det er på det rene mellom partene at de ikke var sammen i den tid de hadde sommerferie, det vil si for A's vedkommende fra 7. til 23. juli 1956 (7. og 23. juli hadde han permisjon i forbindelse med sin ferie), mens B var borte i 2 uker fra mandag 16. juli. Hun begynte således igjen i sitt arbeid ved anlegget mandag 30. juli. B har erkjent at hun i den uken som forløp fra A reiste på ferie og til hennes egen ferie begynte, hadde samleie med C, men har på den annen side bestemt benektet at hun tidligere hadde innlatt seg med ham. Lagmannsretten finner å måtte legge hennes forklaring forsåvidt til grunn. A har som av herredsretten nevnt hevdet at han - bortsett fra et enkelt samleie jonsokaften 1956 (23. juni) overhodet ikke hadde kjønnslig forbindelse med B etter at han var begynt i Y, og at grunnen til bruddet mellom dem var at han hadde fått vite om at hun sto i forhold til C. Det må imidlertid da etter det foran anførte antas, at han ikke kan ha hørt om noe slikt før etter at han kom tilbake fra ferie. B har på sin side fastholdt at A og hun fortsatte sin forbindelse og regelmessig hadde samleie med hverandre fra hun i midten av juni ble overflyttet til Y-anlegget, og til han reiste på ferie 7. juli. Lagmannsretten legger også hennes forklaring forsåvidt til grunn, og A finnes således å ha hatt samleie med henne til slik tid at han etter naturens orden kan være far til barnet hennes.

Endelig finnes også å måtte legges til grunn B's forklaring om at partene hadde fullbyrdet samleie med hverandre på hennes rom helgen etter at hun var kommet tilbake fra sommerferie. Det var enten lørdag 4. eller søndag 5. august 1956, hun er ikke helt sikker på hvilken av disse to dager det var, men mener det var lørdagen. C var bortreist i helgen i en begravelse, og A var ved anledningen noe nedfor, også fysisk, sier hun, fordi hennes forhold til C var gått så sterkt innpå ham. De ble imidlertid riktig gode venner den kveld, sier hun videre, og det endte med fullbyrdet samleie. - Hva enten dette samleie mellom partene fant sted lørdag 4. eller søndag 5. august 1956, ligger det innenfor det kritiske tidsrom, og kan ha ført til hennes svangerskap.

A reiste på sommerferie 7. juli og B begynte sin ferie 16. juli 1956. Hun har som nevnt erkjent at hun i den mellomliggende uke hadde

Side:625

samleier med C, som 5. juli var kommet til Y og var begynt i arbeid ved anlegget der, og hun fortsatte forholdet til ham også etter ferien, utover høsten. Hun har bestemt fastholdt at hun ikke tidligere har hatt kjønnslig forbindelse med ham, og at hun fra mars 1956, da hun begynte ved anlegget i X, og til barnets fødsel, overhodet ikke hadde hatt samleie med andre enn A og C. Det foreligger ikke opplysninger som kan tyde på at så ikke er tilfelle, og som herredsretten finner lagmannsretten å måtte bygge på hennes forklaring forsåvidt.

For C's vedkommende foreligger det som av herredsretten nevnt utelukkelseskonklusjon ved blodtypebestemmelsen. Han kan således ikke antas å være barnets far. Etter blodtypebestemmelsen er det derimot intet i veien for A's farskap, og da det ikke finnes å foreligge andre omstendigheter som gjør det tvilsomt om han er barnets far, vil han måtte kjennes å være far til barnet. - - -