Rt-1966-1135

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-10-01
Publisert:	Rt-1966-1135
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 93 B
Parter:	1. Brynhild Adolfsen, 2. Marwell Lilledal, 3. Margareth Andersen (høyesterettsadvokat Jan Årstad) mot Anna Danielsen (advokat Tore Helliesen - til prøve).
Forfatter:	Hiorthøy, Bahr, Anker, Rode, Mindretall: Nygaard
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §65, §33, §34, §35, §36, §37, Arveloven (1854)

Dommer Hiorthøy: I Søksmål om gyldigheten av visse gavetransaksjoner som Bjarne Andersen kort før sin død hadde foretatt til fordel for sin søster Anna Danielsen, anlagt mot denne som saksøkt av hans to døtre av første ekteskap, Brynhild Adolfsen og Marwell Lilledal, samt hans gjenlevende hustru Margareth Andersen, avsa Stavanger byrett 24. januar 1963 dom med domsslutning.

«1. Gavebrev og overenskomst mellom Bjarne Andersen og Anna Danielsen angående Jærgaten 57, Stavanger, og skjøte fra Bjarne Andersen til Anna Danielsen på den samme eiendom, begge datert 3. oktober 1961, kjennes ugyldig.

2. Anna Danielsen dømmes til å skjøte Jærgaten 57, Stavanger, tilbake til Bjarne Andersens dødsbo.

3. Anna Danielsen dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Bjarne Andersens dødsbo kr. 1 000 - ettusenkroner - med 4 - fire - prosent rente p. a. fra 27/6 1962 til betaling skjer.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Anna Danielsen anket til Gulating lagmannsrett som avsa dom i saken 6. mars 1965. Lagmannsrettens dom har denne domsslutning:

«1. Anna Danielsen frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byrett eller lagmannsrett.»

En av dommerne i lagmannsretten stemte for tilkjennelse av saksomkostninger. For øvrig var dommen enstemmig.

Brynhild Adolfsen, Marwell Lilledal og Margareth Andersen har erklært anke mot lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Stavanger byretts dom av 24. januar 1963 stadfestes, bortsett fra saksomkostningsavgjørelsen.

Side:1136

2. Anna Danielsen tilpliktes å betale de ankende parter saksomkostninger for alle retter.»

Anna Danielsen har tatt til gjenmæle for Høyesterett og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og de ankende parter tilpliktet å betale saksomkostninger til henne for byrett og til det offentlige for lagmannsrett og Høyesterett. Anna Danielsen har av Justisdepartementet fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett og er ved etterbevilling meddelt fri sakførsel også for lagmannsrett.

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Stavanger byrett i tiden 6. januar-19. februar 1966 med avhør av ankepartene Brynhild Adolfsen og Marwell Lilledal, ankemotparten Anna Danielsen, 9 vitner - derav to nye for Høyesterett, samt overlege Torolf Holst-Larsen som sakkyndig og vitne. Videre er det for Høyesterett fremlagt en del nytt skriftlig bevismateriale som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre særskilt rede for. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter, og partene har i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg de samme bevis som for byretten og lagmannsretten.

Jeg har funnet avgjørelsen tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som lagmannsretten. Jeg kan også i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt, men finner i anledning av prosedyren for Høyesterett grunn til å presisere min oppfatning nærmere. Jeg behandler først hovedspørsmålet, - overdragelsen av den faste eiendom Jærgaten 57 i Stavanger.

På samme måte som begge de tidligere retter mener jeg at «Gavebrev og overenskomst» av 3. oktober 1961 og skjøtet av samme dag ikke kan anfektes på det grunnlag at det dreier seg om en gave gitt på dødsleiet (arvelovens §65). Hva enten dokumentene er undertegnet den dag de er datert, eller én eller et par dager senere, - noe som fremdeles er uklart, kan jeg ikke finne det godtgjort at Bjarne Andersen dengang oppfattet sin tilstand slik at han neppe hadde særlig lenge igjen å leve. Tvert imot peker de opplysninger som foreligger heller i motsatt retning. Jeg nevner særlig hans søknad om alderspensjon av 2. oktober 1961 samt den klausul han fikk inn i overenskomsten om at huset skulle gå tilbake til ham hvis Anna Danielsen avgikk ved døden først. Sykdommens art og dødsårsaken likesom også det bilde vitneførselen har gitt av avdødes personlighet underbygger dette inntrykk.

Større tvil volder det å avgjøre om en gaverettshandel som den foreliggende, avgitt kort før giverens død, ifølge sitt innhold og sine rettsvirkninger må sies å ha karakter av en dødsdisposisjon, slik at reglene om testamentsformer og pliktdel, eventuelt også bestemmelsene om ektefelles arverett, kommer inn i bildet. De ankende parter har sterkt fremhevet at disposisjonen ikke hadde noen realitet så lenge Bjarne Andersen levde, dels på

Side:1137

grunn av klausulen om tilbakeføring, men også fordi den faktiske situasjon m.h.t. stell og pleie og retten til å bo i huset - forhold som for øvrig ikke på forhånd var særskilt overveiet mellom partene - måtte forutsettes allikevel å ville fortsette som før. Det må i denne sammenheng, anføres det, bl.a. legges særlig vekt på at transaksjonen ble holdt hemmelig for de ankende parter, og på at ankemotparten i et brev av 9. mars 1962 likefrem sier at avdøde «var alltid redd for at hvis han skulle dø før oss, så ville Trygve og jeg bli husløse, derfor så ble det ordnet slik efter hans uttrykkelige ønske».

Ankemotparten har på sin side særlig fremholdt at Bjarne Andersen på grunn av forholdet til familien Anda hadde en rettslig eller moralsk plikt til å overføre eiendommen til Anna Danielsen. Hans forhold til søsteren var usedvanlig godt, og det var derfor naturlig for ham å begunstige henne, samtidig som han også selv hadde fordel av rettshandelen, - nemlig ved at han sikret seg rett til bolig, pleie og stell og for fremtiden ble avlastet en huseiers byrder og bekymringer. At de bestemmelser i overenskomsten som særskilt varetok selgerens interesser ikke hadde vært gjenstand for avtale på forhånd, kan ikke tillegges betydning når Bjarne Andersen har underskrevet papirene etter å ha gjort seg kjent med innholdet. Han så heller ikke så alvorlig på sin helbredstilstand at det var grunn for ham til å tenke på å ordne med fordelingen av sine eiendeler etter døden.

Til tross for de ganske mange tvilsmomenter som foreligger i saken, har jeg etter en samlet vurdering tilegnet meg samme syn som lagmannsretten: At det ligger nærmest å se eiendomsoverdragelsen som en fullbyrdet livsdisposisjon. I likhet med lagmannsretten finner jeg det naturlig å stille i forgrunnen den forpliktelse Bjarne Andersen åpenbart har følt seg bundet av i forhold til arvingene etter Magda og Lars Anda. Selv om det neppe kan være tale om noen rettslig bindende forpliktelse, synes det på det rene at Bjarne Andersen, som overhodet bare kom i besittelse av eiendommen fordi familien Anda ville innfri sin takknemlighetsgjeld til Anna Danielsen, har vært klar over og villet ta hensyn til forutsetningen om at huset skulle bli hennes. Det har vært anført av de ankende parter at han kunne ha ordnet seg ved testament, men også bortsett fra Marthon Andas erklæring om at han ikke ville ha godtatt dette, må etter omstendighetene en overføring inter vivos, og da helst så snart som mulig, ha fremstilt seg som det naturlige. Jeg ser det derfor som lagmannsretten slik at overdragelsen er skjedd til innfrielse av en forpliktelse som nevnt, og jeg mener at dette gir transaksjonen et særpreg som skaper en presumpsjon for at det gjelder en livsdisposisjon. At Bjarne Andersens sykdom kan ha medvirket til at overdragelsen ble satt i verk akkurat i oktober 1961, er visstnok ikke usannsynlig, men dette gjør etter min oppfatning ikke rettshandelen til en dødsdisposisjon, iallfall ikke i dette tilfelle hvor jeg må anta at verken Bjarne Andersen selv eller hans omgivelser var klar over hvor prekær hans helsetilstand var. Noen forpliktelse til å

Side:1138

overdra eiendommen vederlagsfritt hadde jo ikke Bjarne Andersen, men når dette ble gjort må jeg tro at det dels kan henge sammen med at Anna Danielsen heller ikke nå var i stand til å reise de nødvendige pengemidler, dels hadde etter det som er opplyst også Bjarne Andersen en takknemlighetsgjeld å innfri. Under enhver omstendighet er det ikke fremkommet noe som tyder på at gaven var motivert i et ønske om å forfordele hans arvinger etter loven.

Presumsjonen for livsdisposisjon styrkes ved klausulen om tilbakegang av eiendommen hvis Anna Danielsen skulle dø først, - en bestemmelse som uomstridt kom inn etter Bjarne Andersens spesielle ønske. Jeg kan ikke være enig med lagmannsretten i at bestemmelsen leder tanken hen på en dødsdisposisjon; for så vidt synes den å stå i samme stilling som en vanlig hjemfallsklausul eller gjenkjøpsrett. Det bånd som ved dette ble lagt på mottagerens rådighet var etter forholdene neppe særlig tyngende, og under enhver omstendighet ikke urimelig hensett til at ervervet var gratuit.

Også det som er fastsatt i overenskomsten om stell ogpleie m.v., tillegger jeg en viss vekt til støtte for resultatet. Det er nok så at bestemmelsene om dette kom inn i kontrakten uten selgerens medvirkning og etter omstendighetene sannsynligvis ikke for tiden ville få særlig aktualitet. Men man kan likevel ikke se bort fra at begge parter hadde akseptert dem ved sin underskrift og at det herved var skapt rettslige forpliktelser for Anna Danielsen som eventuelt kunne bli påberopt dersom situasjonen endret seg. Rent alminnelig sett må bestemmelser som dette sies å være et naturlig supplement til en vederlagsfri eiendomsoverdragelse som den foreliggende, og det skyldes trolig partenes manglende omtanke og kyndighet når ikke disse spørsmål hadde vært nærmere drøftet på forhånd. Bjarne Andersen ønsket å overføre eiendommen til sin søster; det var for ham det vesentlige. De nærmere enkeltheter i forbindelse med overføringen kan man etter hans livsforhold og omstendighetene for øvrig ikke vente at han helt ut skulle beherske.

Overdragelsen ble før avhenderens død fullbyrdet ved skjøte og tinglysing, men da han døde allerede få dager senere, kom ikke den nye rettslige situasjon til å gi seg utslag i konkrete forandringer i partenes innbyrdes forhold. Dette kan etter min mening ikke tillegges betydning ved bedømmelsen av forholdet, selv om man antar at arvelovens §65 omfatter enhver ufullbyrdet livsgave. Det som etter tingenes orden kunne gjøres var gjort, og hvilke virkninger eierskiftet må forutsettes å ville ha medført hvis Bjarne Andersen hadde fått leve lenger, er det mindre grunn til å beskjeftige seg nærmere med. Man må vel formode at forholdene ville ha artet seg slik som antydet av lagmannsretten; etter det syn jeg har anlagt, er det imidlertid ikke nødvendig å bygge på formodninger av denne art annerledes enn at man i mangel av indikasjoner i annen retning må legge til grunn at rettshandelen ville ha fått de rettsvirkninger som vanligvis knytter seg til en slik disposisjon, smlgn. HRD i Rt-1964-1175.

Side:1139

Når det gjelder spørsmålet om tilbakeføring til dødsboet av de to pengebeløp å kr. 500, kan jeg innskrenke meg til å vise til det som er anført av lagmannsretten. Det dreier seg her overveiende om bevisspørsmål og jeg kan ikke se at det for så vidt er grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering som bygger på umiddelbar bevisførsel.

Etter dette vil lagmannsrettens dom bli å stadfeste, herunder også avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Da saken har budt på betydelig tvil, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende idet jeg ser overdragelsen av Jærgaten 57 som en dødsdisposisjon og ikke som en fullbyrdet livsdisposisjon.

Jeg må legge til grunn at Bjarne Andersen var alvorlig syk da gavebrevet ble opprettet og overdragelsen av eiendommen fant sted. Han hadde i 1961 to ganger vært innlagt på sykehus. Da han den tredje gang ble innlagt på sykehus den 7. oktober 1961 - dvs. dagen før han døde - ble det på grunnlag av opplysninger fra Anna Danielsens side innført bl.a. følgende i sykehusets journal: «Patienten kan ikke gjøre rede for seg, og søsteren hans forteller at han den siste måneden har vært slapp og hatt vanskelig for å gå. Han har for det meste holdt seg i ro om dagene, har vært oppe av og til, men har lagt seg «nedpå» innimellom. Siden siste opphold har han hatt stadig vondt i hodet og følt seg noe svimmel, særlig utpå dagen og om kvelden, og talevanskelighetene har vært tiltagende. Hans søster mener også at hans høyre arm har vært noe slappere enn venstre, og han har hatt vanskeligere for å styre høyre ben når han går.» Idet jeg også tar hensyn til andre opplysninger som er fremkommet i saken, finner jeg at Bjarne Andersen i begynnelsen av oktober 1961 var så syk at tanken på en relativt nær forestående død naturlig må ha meldt seg for ham.

På samme måte som førstvoterende, bygger jeg på at da eiendommen Jærgaten 57 ble overdradd til Bjarne Andersen fra Magda og Lars Andas fellesbo, var det en forutsetning at eiendommen skulle overdras videre til Anna Danielsen. Jeg tar ikke standpunkt til spørsmålet om det her dreiet seg om en rettslig bindende plikt for Bjarne Andersen. Jeg må - i likhet med førstvoterende - gå ut fra at han under enhver omstendighet har følt seg bundet av forutsetningen om at eiendommen skulle overdras til henne. Denne forpliktelse kunne imidlertid etter min mening ikke gå ut på at han skulle overdra eiendommen som en gave, helt eller delvis. Det kunne her etter min mening bare bli spørsmål om

Side:1140

å overdra eiendommen mot vederlag. Men selv om man ser gavetransaksjonen slik at Bjarne Andersen på den måten ville innfri en forpliktelse som han hadde påtatt seg, kan etter min mening ikke dette moment anføres som støtte for den betraktning at det her gjelder en livdisposisjon. For meg står det som naturlig å gå ut fra at når Bjarne Andersen i begynnelsen av oktober 1961 bestemte seg for å opprette gavebrevet og å overdra eiendommen, var det nettopp fordi han regnet med at han ville avgå ved døden i en forholdsvis nær fremtid. Jeg har i denne sammenheng også festet meg ved at Bjarne Andersen hadde hatt full anledning til på et tidligere tidspunkt å overføre eiendommen til Anna Danielsen.

Når det så gjelder den passus i gavebrevet og skjøtet som gikk ut på at eiendommen skulle «gå tilbake» til Bjarne Andersen dersom Anna Danielsen skulle dø først, er det nok så - som nevnt av førstvoterende - at denne klausul isolert sett ikke trekker i retning av at det her gjelder dødsdisposisjoner. Men jeg kan ikke se at klausulen kan tillegges noen avgjørende betydning i saken.

For så vidt angår bestemmelsen om stell, pleie m.v., bygger jeg på at det var vedkommende eiendomsmegler som satte denne klausul inn i dokumentene uten at partene hadde tenkt på forholdet. Det var da heller ikke naturlig for Bjarne Andersen å sikre seg på denne måten. Som fremhevet av byretten, hadde de to søsken gjennom alle år vært sterkt knyttet til hverandre slik at det ikke var noen grunn for Bjarne Andersen til å tvile på at de fortsatt skulle bo sammen og at søsteren fortsatt ville stelle for ham.

Etter en helhetsvurdering er jeg etter dette - i likhet med byretten - kommet til at Bjarne Andersens formål med gavebrevet og skjøtet i første rekke har vært å ordne forholdet etter at han var død. Etter min mening ville ikke disposisjonene ha fått noen særlig reell betydning for Bjarne Andersen selv om han skulle ha levet lenger enn han dengang må antas å ha regnet med. Jeg må gå ut fra at han særlig tenkte på å sikre Anna Danielsen og hennes mann et trygt sted å bo etter at han var avgått ved døden. At dette var tanken, er også kommet til uttrykk i det brevet av 9. mars 1962 fra Anna Danielsen til Brynhild Adolfsen som er nevnt av førstvoterende.

Mitt resultat blir således at da det her dreier seg om dødsdisposisjoner og da testamentsformene ikke er iakttatt, må både gavebrevet og skjøtet kjennes ugyldige.

Når det gjelder kravet på tilbakebetaling av de to beløp à kr. 500, er jeg kommet til det samme resultat som førstvoterende, og jeg kan også tiltre hans begrunnelse.

Jeg er enig med førstvoterende i at saken har vært så tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg former ingen konklusjon.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Hiorthøy.

Dommerne Anker og Bahr: Likeså.

Side:1141

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Helge Maroni):

Bjarne Andersen avgikk ved døden den 8. oktober 1961 og hans bo er under offentlig skiftebehandling ved Stavanger skifterett. Ved «Gavebrev og overenskomst» samt skjøte, begge datert 3. oktober 1961, overdro han sin faste eiendom Jærgaten 57 til sin søster fru Anna Danielsen. Bjarne Andersens to barn i første ekteskap fru Brynhild Adolfsen og fru Marwell Lilledal samt hans hustru Margareth Andersen mener at der ikke foreligger en gyldig overdragelse av eiendommen. Likeså mener de at beløp på tilsammen kr. 1000,- som fru Anna Danielsen kort før brorens død uttok av hans bankkonto ikke er gitt henne av broren og under enhver omstendighet ikke er gyldige gaver. - - -

Bjarne Andersen er født i 1898. Han reiste til Amerika omkring 1921, ble boende der og fikk amerikansk statsborgerskap. Han hadde vesentlig arbeide som sjømann. Da han reiste til Amerika ble hans hustru og 2 barn, saksøker nr. 1 og 2, tilbake i Norge. Omkring 1929 ble ektefellene skilt. Bjarne Andersen giftet seg på ny i Amerika, men ekteskapet ble oppløst ved skilsmisse. I 1945 giftet han seg for 3. gang. Det siste ekteskap besto da han døde, men hustruen som var fra Skottland hadde reist til sitt hjemland før Bjarne Andersen reiste hjem i 1959. Hun er nu bosatt i Glasgow. Bjarne Andersen var på besøk i Norge i 1933, 1947 og 1952. Den første gang han var hjemme bodde han hos sin mor og saksøkte og de to andre gangene bodde han, sammen med sin hustru Margareth, hos saksøkte. Bjarne Andersen vendte tilbake til Norge 19. april 1959 og tok da inn hos sin datter Brynhild som nylig var skilt. Han bodde imidlertid bare et par måneders tid hos henne. Det ble da litt uoverensstemmelser mellom dem og han flyttet på hotell hvor han bodde en kort tid og flyttet så til saksøkte som da bodde i Lysefjordsgt. 29. Saksøkte som er ansatt som hjemmehjelp i Stavanger kommune, stelte i denne tiden for fru Anda, Jærgaten 57. Da det ble en ledig leilighet i sistnevnte eiendom flyttet saksøkte og hennes mann dit og de fikk tillatelse til å ha Bjarne Andersen boende hos seg idet det var nevnt at han hadde tenkt å reise tilbake til Amerika og oppholdet ikke ville bli så langvarig. Bjarne Andersen reiste en tur over til Amerika i 1960 for å undersøke nærmere forholdet med pensjon for ham. Han var borte i tiden fra 25. januar til 14. mars. Han tok da påny inn hos saksøkte hvor han bodde til sin død.

Da fru Anda døde ønsket hennes arvinger at saksøkte skulde overta eiendommen Jærgaten 57 etter takst som en påskjønnelse for hennes oppofrende stell og pleie av fru Anda. Saksøkte hadde imidlertid ikke midler til å overta eiendommen. Eiendommen skulle overtas for pristakst kr. 42 000,-. På eiendommen hvilte der en pantegjeld stor kr. 13 000,- slik at der måtte skaffes et kontantbeløp på kr. 29 000. Det ble da til at Bjarne Andersen kjøpte huset for kr. 42 000 og fikk skjøte på det. Grunnen til at han kjøpte eiendommen var at han ønsket at han og søsteren med mann skulle ha et sted å bo hvor de satt trygt. Skjøte ble utstedt 11/6 1960 og overtagelsen skjedde fra 1/6 s. å. Bjarne Andersen overtok da eiendommen med utgifter og inntekter, herunder husleie fra

Side:1142

saksøkte med kr 75,- pr. måned. Bjarne Andersen betalte først kr. 70 og senere kr. 80 pr uke for kost og stell.

Bjarne Andersen led av sukkersyke som ble oppdaget visstnok i 1949. Han brukte insulin, men gikk i 1958 over til en sort tabletter som han fikk på Marinehospitalet i Amerika. Etter at han var kommet hjem til Norge var han plaget av sukkersyken og oppsøkte i den anledning overlege dr. med. Holst-Larsen ved Stavanger sykehus. Han fikk en annen sort tabletter av ham enn han hadde benyttet i Amerika, visstnok fordi man ikke har de samme preparater her. Tablettene hadde imidlertid ikke den ønskede virkning mot sykdommen og han ble innlagt på Stavanger sykehus 31/5 1961. Under oppholdet der gikk han over til igjen å bruke insulin og han ble utskrevet 11/7 s. å. Han var imidlertid fortsatt plaget av sykdommen og øket den foreskrevne insulindose på egen hånd. Han ble innlagt på sykehuset igjen den 28. august d. å. og lå der til 11. september s. å. Den 7. oktober ble han innlagt påny og døde neste dag. I dødsattesten er det oppgitt at han døde av hjerneslag. - - -

Retten skal bemerke:

Retten legger til grunn at «Overenskomst og Gavebrev» samt skjøte på Jærgaten 57 er undertegnet av Bjarne Andersen den dag de er datert d.v.s den 3. oktober 1961. Skjøtet er tinglyst den 5. s. m. Bjarne Andersen var, som det framgår av det som tidligere er anført, syk på dette tidspunkt. Han hadde hatt sukkersyke siden 1949 og hadde fra mai 1961 vært innlagt to ganger på sykehus i anledning av denne sykdom. Overlege dr. med. Holst-Larsen som behandlet ham for sykdommen har møtt under hovedforhandlingen som medisinsk sakkyndig. Overlegen opplyste at Bjarne Andersen før den første innleggelsen hadde en del besvær av sin sykdom. Således hadde han for høyt blodtrykk og følte tranghet for brystet. Overlegen anså det for sannsynlig at sistnevnte symptom har med angina pectoris å gjøre. Det er alminnelig at der skjer forandringer i blodkarene hos eldre mennesker som gjennom lengre tid har lidd av sukkersyke. Det var dog ikke tegn hos Bjarne Andersen til at han hadde hatt hjerteinfarkt. Han ble utskrevet 11. juli 1961 med anvisning på bruk av insulin og sykdommen var da bra regulert. Han ble innlagt påny den 28. august s. å. og forklarte da at han stadig hadde økt insulinmengden på egen hånd. Han hadde talebesvær og kunne bli svimmel og uklar. Det ble konstatert at blodsukkeret var noe for høyt. Talebesvær kan skyldes bruk av insulin, men besværet pleier da å gå bort når patienten får mat eller sukker. Det var ikke tilfelle for Bjarne Andersens vedkommende og dette tyder på at besværet skyldes forandringer i hjernens arterier på samme måte som hjertets. Han ble utskrevet 11. september s. å. Talebesværet var da ikke så utpreget. Da han ble innlagt 7. oktober s. å. kunne han ikke gjøre rede for seg. Saksøkte forklarte ved innleggelsen at han i den siste måned hadde vært slapp og hadde hatt vanskeligheter for å gå. Talebesværet hadde tiltatt. Der ble ved innleggelsen konstatert tegn på venstresidig lammelse.

Overlegen har videre opplyst at sukkersyke disponerer for forandringer i legemets blodkar. Sykdommen var bra regulert for Bjarne Andersens vedkommende ved insulinbehandling. Symptomene med trykk for brystet tyder dog på en alvorlig sykdom, angina pectoris eller hjerteinfarkt.

Selv om overdragelsen av eiendommen ved gavebrevet og skjøtet

Side:1143

fant sted bare 5 dager før Bjarne Andersen avgikk ved døden finner retten at disposisjonen ikke kan angripes på det grunnlag at det foreligger en gave gitt på dødsleiet. Bestemmelsen i arvelovens §65 herom må forståes slik at «giveren må ha vært klar over at han lider av en sykdom som etter menneskelig beregning vil legge ham i graven i en ikke fjern framtid» jfr. Knoph Norsk Arverett 221. Det finnes ikke godtgjort at Bjarne Andersen, da han ga bort eiendommen til saksøkte, hadde denne forståelse av sin helbredstilstand.

Retten må videre ta standpunkt til om overdragelsen må betraktes som en kontraktsmessig gave som ennå ikke var fullbyrdet ved dødsfallet jfr. arveloven §65.

At det foreligger en gave er i dette tilfelle ikke tvilsomt. Det kan forsåvidt henvises til den betegnelse som dokumentet er gitt «Overenskomst og gavebrev». Det er fra saksøktes side uttalt at det ikke var meningen at hun skulde ha noe vederlag fordi hun stelte sin bror. Årsaken til at denne bestemmelse ble tatt inn var en forespørsel fra eiendomsmekleren som satte opp dokumentene hvorvidt det hadde vært stell og pleie av Bjarne Andersen. Saksøkte svarte til dette at hun hadde fått kostpenger, men at han hadde bodd hos henne og hennes mann i 2 1/2 år. Bjarne Andersen skrev riktignok under på dokumentene, men han ga ellers ikke positivt uttrykk for at de bestemmelser som var tatt inn i dokumentene av eiendomsmekleren og som ikke på forhånd var avtalt mellom ham og saksøkte, var overensstemmende med hans vilje. Det er i dokumentene også inntatt bestemmelse om at det er en betingelse for overdragelsen at saksøkte «steller og pleier Bjarne Andersen og at han får bo i huset så lenge han lever». Derimot er siste passus i gavebrevet tatt inn etter Bjarne Andersens uttrykkelige ønske idet det er føyet til: «I tilfelle Anna Danielsen skulde avgå ved døden før Bjarne Andersen, skal huset gå tilbake til ham.» Etter saksøktes forklaring var Bjarne Andersen redd for å stå uten hus hvis hun døde før ham. Det var visstnok meningen at Bjarne Andersen fortsatt skulde betale for kosten. Saksøkte har imidlertid framholdt at kostpengene kun dekket de ekstrautgifter hun hadde i anledning av den spesielle kost han måtte ha på grunn av sin sykdom.

Saksøkte overtok pantegjelden på eiendommen som utgjorde kr. 13 000,-. Verdien av eiendommen er i skjøtet satt til kr. 42 000 hvilket svarer til pristaksten og det beløp Bjarne Andersen ga for eiendommen da han kjøpte den av fru Andas dødsbo.

De motytelser saksøkte etter gavebrevet forpliktet seg til, sto slik forholdene ligger an, så avgjort i misforhold til den fordel hun oppnådde ved disposisjonen at det ikke kan herske tvil om at det foreligger en gave, hvilket heller ikke benektes av saksøkte.

Spørsmålet blir dernest om gaven er fullbyrdet ved dødsfallet. Forholdet er her at overdragelsen formelt er i orden. Det foreligger et skriftlig gavetilsagn og skjøte er utstedt før giveren avgikk ved døden. Dette antas imidlertid etter teori og rettspraksis ikke å være tilstrekkelig for at gavetransaksjonen skal stå seg i relasjon til arvelovens pliktdelsregler, jfr. Knoph Norsk Arverett 227. Retten finner at man her på grunn av de særlige forhold som foreligger står overfor en dødsdisposisjon som ikke er oppfyldt ved giverens død og at den således rammes av bestemmelsen arveloven §65. Retten har i den forbindelse lagt vekt på at det foreligger

Side:1144

en gavetransaksjon foretatt på et tidspunkt da giveren er alvorlig syk og at hensikten med gaven fra hans side i første rekke må ha vært å ordne forholdene etter sin død. Den eneste fordel som det kan sies at han oppnådde ved overdragelsen var at han sikret seg at saksøkte fortsatt skulle stelle for ham og bo i huset. Etter det som er opplyst om forholdene innen familien var det imidlertid ikke noe som skulle tilsi at han sikret seg på denne måten. Bjarne Andersen og saksøkte hadde gjennom alle år vært knyttet sterkt til hverandre og det var ingen grunn for ham til å tvile på at de fortsatt skulle bo sammen og at hun ville stelle for ham. Ved flytningen til Jærgaten 57 oppnådde saksøkte og hennes mann å få vesentlig bedre boligforhold enn de hadde hatt tidligere. De kostpenger Bjarne Andersen betalte må antas å ha dekket de merutgifter som fulgte med å ha ham i kosten. Hovedmotivet for opprettelsen av gavebrevet og utstedelsen av skjøtet må etter dette antas å ha vært å komme fram til ordning vedrørende eiendommen som skulle få realitet etter hans død. Saksøkte ble riktignok ved skjøtet legitimert som eier av eiendommen og kunne derfor forføye over den. De beføyelser hun kunne foreta var imidlertid vesentlig innskrenket så lenge Bjarne Andersen levde idet han skulle bo i huset og saksøkte skulle stelle for ham. Salg av eiendommen kunne derfor ikke foretas av saksøkte så lenge Bjarne Andersen levde. En rettshandel av det innhold det her gjelder, må etter rettens oppfatning, jfr. Rt-1961-935, være en disposisjon med døden for øye. Etter det som er opplyst om boets stilling og gavens størrelse kommer disposisjonen i strid med arvelovens pliktdelsregler og må settes til side jfr. arvelovens §65 jfr. §33, §34, §35, §36, §37 den forbindelse kan bemerkes at Bjarne Andersen den 6. mai 1955 i Amerika opprettet et testamente hvor han testamenterte 2/3 av hva han eide til andre enn sine barn, bl.a. er saksøkte betenkt i testamentet. Det er skiftetvist om testamentets gyldighet. Om boets stilling er det under hovedforhandlingen opplyst at nettoformuen - når eiendommen ikke er tatt med - neppe overstiger kr. 50 000,-.

Overenskomsten og gavebrevet tilfredsstiller tilsynelatende formkravene for testament. Vitnepåtegningene er imidlertid uriktige, idet det ikke er forholdt slik som anført i påtegningen. Partene er forsåvidt enige på dette punkt og det hevdes ikke fra saksøktes side at det foreligger et gyldig testament.

Når det gjelder kontantbeløpene på tilsammen kr. 1 000 som saksøkte fikk av Bjarne Andersen kort før han døde har man bare saksøktes forklaring å holde seg til. Det første beløp på kr. 500 fikk hun torsdag den 5. oktober 1961 til dekning av utgifter ved stempling og tinglysing av skjøte på eiendommen. Etter rettens oppfatning må denne gave sees som et ledd i overdragelsen av eiendommen og blir på samme måte og ut fra de samme betraktninger som foran er gjort gjeldende å betrakte som en dødsdisposisjon som strider mot arvelovens §65.

Det annet beløp på kr. 500 fikk saksøkte fredag den 6. oktober s. å. dvs. dagen før Bjarne Andersen ble innlagt på sykehuset og to dager før han døde. Det er noe uklart i hvilken anledning hun fikk pengene. Retten finner at Bjarne Andersens helbredstilstand på det tidspunkt var slik at det må sies å foreligge en gave gitt på dødsleiet og også denne disposisjon rammes av arvelovens §65 og må kjennes ugyldig. - - -

Side:1145

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jac. Wesenberg og H. F. Marthinussen og kst. lagdommer Chr. Sveaass):

- - -

Saken foreligger for lagmannsretten i vesentlig samme skikkelse som for byretten og det vises for så vidt til byrettens dom. Dette gjelder også de uttalelser som er fremkommet fra den sakkyndige, overlege dr. med. Holst-Larsen. Dog skal tilføyes at det på grunnlag av de forklaringer som forelå for lagmannsretten ikke med sikkerhet kan konstateres at Bjarne Andersen underskrev gavebrevet og skjøtet den 3. oktober 1961. Lagmannsretten legger til grunn for sin avgjørelse at dokumentene er underskrevet i tiden 3.-5. oktober 1961. Etter vitneforklaring fra Cornelius Engelsen finnes det videre godtgjort at den i byrettsdommen omhandlede biltur fant sted den 24. september 1961 og ikke den 1. oktober s. å.

Lagmannsretten er enig med byretten når denne er kommet til at det ved overdragelsen av Jærgaten 57 ikke kan sies å foreligge en gave på dødsleiet. Etter de opplysninger som foreligger i saken er det ingen grunn til å tro at Bjarne Andersen da han underskrev dokumentene var av den oppfatning at det nå nærmet seg slutten. Dette gjelder selv under forutsetning av at hans underskrift først skjedde den 5. oktober 1961. Lagmannsretten kan derimot ikke være enig med byretten når denne kommer til at man her står overfor en dødsdisposisjon eller en kontraktsmessig gave som ikke er fullbyrdet ved giverens død. På grunnlag av den foreliggende situasjon og de i saken fremkomne opplysninger finner lagmannsretten at disposisjonen må betraktes som en fullbyrdet livsgave som ikke hadde den primære oppgave å regulere forholdet etter Bjarne Andersens død. Ved denne avgjørelse har lagmannsretten lagt vekt på følgende momenter:

Da Bjarne Andersen overtok Jærgaten 57 ved skjøte av 11. juni 1960 fra fru Andas arvinger var det en uttrykkelig forutsetning fra selgernes side at han skulle la huset gå videre til sin søster Anna Danielsen. Denne forutsetning har ikke fått skriftlig uttrykk, men vitnet Marthon Anda, som er sønn av fru Anda, har i lagmannsretten forklart at Bjarne Andersen ikke hadde fått kjøpe huset hvis selgerne ikke hadde følt seg overbevist om at han ville la huset gå videre til fru Danielsen. Bakgrunnen for dette var at fru Danielsen hadde pleiet fru Anda og at arvingene ville at hun skulle få påskjønnelse ved å få overta huset til pristakst. Da fru Danielsen ikke hadde tilstrekkelige midler til å overta huset, ble det til at Bjarne Andersen kjøpte det. Retten ser overføringen av huset fra Bjarne Andersen til hans søster som en innfrielse av en forpliktelse som Bjarne Andersen hadde påtatt seg. Det kan synes noe underlig at ikke Bjarne Andersen med en gang lot huset overføre fra fru Andas arvinger til fru Danielsen, men at han selv som amerikansk statsborger søkte og fikk konsesjon på ervervelsen. Likeså at han ventet så pass lenge med overføringen, men retten kan ikke finne at den overføring, som skjedde kort før hans død, derved får preg av en dødsdisposisjon.

Etter det opplyste legger retten videre til grunn at den siste passus i gavebrevet og skjøtet om at huset skulle gå tilbake til Bjarne Andersen hvis fru Danielsen døde før ham, ble tilføyet etter Bjarne Andersens uttrykkelige foranledning. Det er opplyst at dokumentene etter at de var skrevet av eiendomsmekler Martha Larsen, ble rettet på dette punkt.

Side:1146

Tilføyelsen styrker den oppfatning at Bjarne Andersen ikke har foretatt disposisjonen på dødsleiet, idet han også har hatt sine egne interesser for øyet. På den annen side kan det ikke nektes at tilføyelsen, som fremhevet av ankemotpartene, er egnet til å lede tanken hen på en dødsdisposisjon. Retten har funnet at dette moment ikke kan tillegges avgjørende betydning.

Både gavebrevet og skjøtet inneholder bestemmelse om at Anna Danielsen skal pleie og stelle sin bror så lenge han lever og at han skal ha rett til å bo i huset. Etter de opplysninger som er fremkommet om Bjarne Andersen har retten fått det inntrykk at han var en mann med godt humør og et optimistisk syn som ikke så lett ga opp. Retten finner at Bjarne Andersen da han underskrev dokumentene hadde rimelig håp at hans rettigheter med hensyn til fritt hus og stell og pleie kunne bli aktuelle. Dette viser at disposisjonen også tar sikte på å sikre Bjarne Andersens interesser så lenge han levet. Vitnet Marthon Anda har forklart at han talte med Bjarne Andersen på torvet i Stavanger kort før hans død. Han hadde da bekreftet at det var iorden med overføringen til fru Danielsen. Bjarne Andersen hadde samme dag vært på kafé og han hadde også klippet håret. Han snakket om å ta en tur til Amerika og han hadde også invitert vitnet med på turen. Forklaringene om Bjarne Andersens helbredstilstand da han underskrev dokumentene er motstridende, men retten finner i et hvert fall ikke at tilstanden var så dårlig at den i seg selv indiserer en dødsdisposisjon.

At det foreligger en gave er ikke bestridt av fru Danielsen. Spørsmålet blir så om denne gave kan ansees fullbyrdet ved giverens død, jfr. arvelovens §65. Dette må retten anta. Skjøtet ble tinglyst den 5. oktober 1961. Dermed var den juridiske rådighet overført. Det sto ikke mere igjen å fullbyrde hverken for overdragere eller mottaker i og med at huset delvis var gitt som gave. Retten går ut fra at det den hele tid hadde bestått et meget godt forhold mellom Bjarne Andersen og hans søster. Da han bodde i Amerika holdt de korrespondansen vedlike og da han besøkte Norge i 1933, 1947 og 1952 bodde han sammen med henne. Da han i april 1959 vendte tilbake til Norge, bodde han noen måneder hos sin datter Brynhild og flyttet derfra på hotell hvor han bodde en kort tid inntil han flyttet over til sin søster som dengang bodde i Lysefjordsgt. 29. Etter at han så i 1960 kjøpte Jærgaten 57, har han bodd sammen med sin søster som har stelt for ham. Det synes derfor å være naturlig at han ønsket å gi huset til henne som en takk for godt stell. At overdragelsen ikke medførte noen umiddelbar forandring i de tilvente forhold, skyldtes at Bjarne Andersen døde kort tid senere. Hvis han derimot hadde levet lenger må man gå ut fra at overdragelsen også hadde manifestert seg på den måte at Anna Danielsen overtok husets vedlikehold og derved befridde Bjarne Andersen for en huseiers vanlige bekymringer samtidig som hun også måtte betale renter av pantegjelden. At hun etter Bjarne Andersens død faktisk har betalt disse renter, legger retten ikke noen vekt på.

Retten kommer etter dette til at overdragelsen av eiendommen ikke kan kjennes ugyldig hverken ut fra de ikke lovbestemte regler om dødsdisposisjoner eller i medhold av bestemmelsene i arveloven §65.

Når det gjelder spørsmålet om tilbakeføring av pengebeløp som fru Danielsen har mottatt skal retten bemerke:

Side:1147

De første kr. 500,- tok fru Danielsen ut av hans bankkonto den 5. oktober 1961. Disse penger anvendte hun til dekning av stempel og tinglysningsgebyr i forbindelse med skjøtet. Ifølge gavebrevets tekst skal fru Danielsen betale disse utgifter. Fru Danielsen har forklart at hennes bror ba henne ta pengene ut og dekke utgiftene fordi hun selv ikke hadde kontanter. Retten legger til grunn at bestemmelsen om at fru Danielsen skal betale utgiftene ved stempel og tinglysing er tatt med av eiendomsmekler Martha Larsen fordi det ifølge hennes vitneprov var det vanlige at «kjøperen» betaler disse utgifter. Retten legger videre til grunn at partene senere er blitt enige om at Bjarne Andersen skulle dekke utgiftene. I den utstrekning dette kan betraktes som en gave finner retten at det må ansees som en fullbyrdet livsgave.

Når det gjelder de siste kr. 500,- så er disse uttatt av fru Danielsen den 6. oktober 1961. Retten legger til grunn at hun har fått disse penger som gave, men det er noe uklart i hvilken anledning hun har fått pengene. Gaven er fullbyrdet før dødsfallet og retten finner ikke at gaven kan sies å være gitt på dødsleiet selv om det er på det rene at Bjarne Andersen på dette tidspunkt var temmelig dårlig. Det tilføyes at så godt som forholdet var mellom bror og søster, finner ikke retten at en gave på kr. 500,- i og for seg var oppsiktsvekkende selv om den fant sted 2 dager før hans død.

Etter dette vil den ankende part bli å frifinne.

Retten ønsker å tilføye at det i saken ikke er fremkommet noe som tyder på at forholdet mellom Bjarne Andersen og hans to døtre ikke var godt. - - -