Rt-1966-1339

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-11-19
Publisert:	Rt-1966-1339
Stikkord:	Kommunalforvaltning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 119 B
Parter:	Nancy Bratterud (høyesterettsadvokat F. B. Sigmond) mot Bærum kommune (advokat Finn Arnesen jr. - til prøve).
Forfatter:	Hiorthøy, Ryssdal, Eckhoff, Bahr, Thrap
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924)

Dommer Hiorthøy: Bærum skjønnskommisjon avga 3. september 1963 ekspropriasjonsskjønn etter bygningsloven av 22. februar 1924 til fastsettelse av erstatning for erverv av grunn m.v. i anledning av omlegning og utvidelse av Drammensveien fra Blommenholm til Sandvikselven. Skjønnet var påstevnt i h.t. Bærum formannskaps vedtak av 12. februar 1963 om å fremme forsøkstakst på grunnlag av reguleringsplan for Drammensveien med sideveier på nevnte strekning, vedtatt av formannskapet 29. januar 1963, senere vedtatt av kommunestyret 14. mars 1963 og stadfestet delvis av Kommunal- og arbeidsdepartementet 12. juni s. å.

For så vidt angår Nancy Bratterud som eier av takstnr. 17, gnr. 9, bnr. 51, ble det for avståelse i sin helhet av grunneiendom med bygninger under skjønnet fastsatt følgende takster:

«For arealet til kote 0 kr. 26,- pr. m2 inkl. strandlinje og sjøgrunn, og med hager og andre anlegg.

For oppfylt areal, ca. 800 m2 utenfor kote 0, kr. 5,- pr. m2.

For gjerder, halvt gjerde mot nabo, samt port kr. 4000,-.

For bebyggelsen kr. 205 000,-.

Ulempeerstatning kr. 12 000,-.»

Nancy Bratterud påanket skjønnet til Eidsivating lagmannsrett, men ved lagmannsrettens dom av 6. desember 1965 ble kommisjonens skjønn stadfestet for så vidt det var påanket. Saksomkostninger for lagmannsretten ble ikke tilkjent.

Nancy Bratterud har påanket lagmannsrettens dom til

Side:1340

Høyesterett for så vidt angår tomteerstatningen og erstatningen for bebyggelse. De øvrige punkter i lagmannsrettens dom er ikke påanket. For Høyesterett har den ankende part nedlagt denne påstand:

«1. Bærum Skjønnskommisjons skjønn av 3. september 1963 oppheves.

2. Skjønnet hjemvises til Bærum Skjønnskommisjon med ny sammensetning.

3. Nancy Bratterud tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.»

Bærum kommune har tatt til gjenmæle mot anken, og ankemotparten har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

Eidsivating lagmannsretts dom av 6. desember 1965 stadfestes, og Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av skjønnet og av lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Østre Bærum herredsrett 22. august 1966 med avhør av ett vitne, og ved Asker og Vestre Bærum herredsrett samme dag med avhør av ett vitne og en representant for den ankende part. Det er videre fremlagt en del nytt skriftlig bevismateriale som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for. Saken står i vesentlig samme stilling som for lagmannsretten for så vidt angår de forhold som er tvistgjenstand for Høyesterett. Dog har den ankende part m.h.t. tomteerstatningen frafalt påstanden om vilkårlighet, og vedkommende erstatningen for bebyggelsen er det for Høyesterett ikke påberopt som en feil ved det faktiske grunnlag for at skjønnskommisjonen bare nevner 2 uthus mens det i virkeligheten var 3 slike på eiendommen.

Når det gjelder tomteerstatningen har den ankende part prinsipalt gjort gjeldende at det er feilaktig rettsanvendelse når tomten er verdsatt etter omsetningsverdi uten at skjønnet har skilt ut opparbeidingsutgifter ved erverv av ny tomt. Disse må erstattes etter gjenanskaffelsesprinsippet, idet ekspropriaten som følge av prisbestemmelsene ikke kan skaffe seg tilsvarende ny tomt når han bare får erstattet omsetningsverdien, fordi den nye tomt vil være kostbarere enn den gamle. Situasjonen er for så vidt den samme som ved avståelse av bolig, og man må derfor også her bøte på dette ved å gi ekspropriaten mulighet for å gjenanskaffe. Det tap som oppstår ved nyerverv skyldes at utgifter til vei, vann, kloakk, haveanlegg etc. kommer i tillegg til råtomteprisen og langt vil overstige det tillegg for opparbeidelse man får ved pristakst av en gammel tomt. Her blir det ikke gitt full erstatning, bare et mindre tillegg, mens utlegg til opparbeidelse av ny tomt må dekkes etter dagens priser. Gjenanskaffelsessynspunktet har tilknytning til den tomt som blir ekspropriert, for så vidt som det dreier seg om en spesiell bruksverdi som ekspropriaten ikke får erstattet med mindre han får dekket de utgifter man må regne med at en tomte-kjøper vil få.

Side:1341

Det fremgår av skjønnsgrunnene at tomten er taksert etter omsetningsverdi, herunder innbefattet tillegg for hage, men det kan ikke sees om retten har overveiet det særskilte spørsmål vedkommende opparbeidingsomkostningene eller om hvorvidt ekspropriaten har hatt mulighet for å erverve en tilsvarende (opparbeidet) tomt eller vil måtte gå veien om en råtomt. Under henvisning til dette gjøres det gjeldende at det også er feil i saksbehandlingen, - uklare skjønnsgrunner.

Den ankende part har anført at avgjørelsen i Haydn-saken ( Rt-1964-1319 flg.) ikke kan tillegges betydning som et prejudikat som i det foreliggende tilfelle er til hinder for erstatning etter gjenanskaffelsesverdi. Dommen angår et annet vurderingstema og er en rent konkret avgjørelse på grunnlag av spesielle forhold som dengang forelå.

For tilfelle av at kravet om erstatning etter gjenanskaffelsesverdi ikke aksepteres, har den ankende part subsidiært gjort gjeldende at skjønnsretten har anvendt feilaktige prinsipper ved ikke å sammenholde omsetningsverdien med tomteverdien kombinert med bruksverdien av beplantningene (hagen); tomteverdien oppfattes da som eiendommens verdi ved utnyttelse til bebyggelse og faller følgelig ikke sammen med omsetningsverdi eller bruksverdi. Ved totalavståelse, som i den foreliggende sak, kan man ikke på samme måte som ved delekspropriasjoner sammenligne omsetningsverdien med bruksverdien av hagen slik at det største tap skal erstattes. Når en eiendom avstås i sin helhet, mister eieren hele bruksverdien og dessuten de tilleggsverdier som ligger i opparbeidelse av hage. Den korrekte sammenligning vil da være bruksverdien av den ubearbeidede tomt med tillegg av hageverdien 5: bruksverdien av de tilleggsverdier som er opparbeidet i hagen. Det avgjørende vil være om bruksverdien av hagen er større enn det tillegg ekspropriaten har fått etter prisbestemmelsene for opparbeidelse av hage, og videre om skjønnsretten har vurdert dette. Etter den ankende parts mening er det foretatt en feilaktig sammenligning som har ført til et for ekspropriaten ugunstig resultat. Bruksverdien av hagen er så stor - ifølge en av den ankende part fremlagt sakkyndig takst utgjør den kr. 75 896 = ca. kr. 15 pr. m2 - at den langt vil overstige tillegget ved en verdsettelse på grunnlag av omsetningsverdien.

Endelig har den ankende part - også subsidiært - gjort gjeldende at det er en feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingen når skjønnet har lagt prisbestemmelsene til grunn og ikke har gitt uttrykk for at retten har overveiet betydningen av muligheten for dispensasjon. Da hovedbygningens gulvareal overstiger 300 m2, er det etter praksis i Oslo og omegn kurant at dispensasjon fra prisbestemmelsene blir meddelt.

Når det gjelder angrepet på takstene angående bebyggelsen har den ankende part for det første gjort gjeldende at det er en feil i rettsanvendelsen når uthusene ikke er erstattet etter gjenanskaffelsesverdi til tross for at de hadde en meget vesentlig betydning for utnyttelsen av eiendommen. Det er bruken av

Side:1342

uthusene som må være avgjørende, og det må være grunnlag for erstatning etter gjenanskaffelsesverdi når de som her har utgjort et ledd i eiendommens drift. Da man etter den ankende parts mening ikke kan se av skjønnsgrunnene at spørsmålet har vært overveiet, påberopes også feil i saksbehandlingen.

Dernest har den ankende part påstått at taksten over hovedbygningen må settes til side p.gr.a. vilkårlighet. Det gjøres ikke gjeldende at skjønnsretten har opptrådt rettsstridig eller på annen måte har forsømt sine plikter, men det hevdes at den samlede takst for bebyggelsen er så urimelig lav at det nødvendigvis må skyldes feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Som momenter til underbygging av denne påstand har den ankende part bl.a. anført: Vanlig praksis er at hus og tomt takseres for seg og at ledninger o. l. blir inkludert i taksten for bebyggelsen. I en fremlagt takst som skjønnet har henvist til, er imidlertid disse ting tatt med under tomten, slik at skjønnet har hatt for seg en takst hvor en del av det som skulle gjenanskaffes er ført på tomten i stedet for på bebyggelsen. Hvis man da ikke får også tomten erstattet etter gjenanskaffelsesverdi, må resultatet bli uriktig. - Videre er det etter det foreliggende sannsynlig at skjønnsretten har gjort fradrag for tekniske mangler, - noe som det ifølge Sandbu-dommen ( Rt-1960-568 flg.) ikke er hjemmel for. I henhold til opplysningene i saken ligger det endelig nær å tro at det er skjedd dobbelt fratrekk i forbindelse med skjønnets behandling av den ulovlige loftsetasje.

Hvis anken fører frem i et enkelt punkt, må etter den ankende parts mening resultatet bli at skjønnet oppheves i sin helhet, dels p.gr.a. sammenhengen mellom de forskjellige verdsettelser, dels fordi prisstigningen etter 1963 har vært så betydelig at det ville være urimelig å la noen del av skjønnet bli stående.

Ankemotparten har i hovedsaken henholdt seg til lagmannsrettens dom og har ellers i sin alminnelighet gjort gjeldende at man ikke kan forlange at skjønnet skal drøfte spørsmålet som det ikke har vært tvist om og som ikke har vært forelagt for skjønnskommisjonen.

Når det gjelder spørsmålet om tomteerstatning etter gjenanskaffelsesverdi for så vidt angår opparbeidelse m.v. har ankemotparten påberopt seg Haydn-dommen som prejudikat og har fremholdt at det ved tomter ikke er plass for noe egentlig gjenanskaffelsesprinsipp. Det fremgår av skjønnsgrunnene at det er tatt hensyn til opparbeidelsen, spesielt beplantningene og at dette har foranlediget et tillegg til taksten.

Den ankende parts subsidiære betraktninger angående kombinasjon av bruksverdi og en spesiell tomteverdi er ikke holdbare, bl.a. fordi det i beregningene uberettiget smugles inn en omsetningsverdi.

M.h.t. den innsigelse som vedkommer spørsmålet om en mulig dispensasjon fra prisforskriftene, - en innsigelse som er ny, men som ankemotparten har samtykket i blir tatt opp for Høyesterett, anføres at skjønnsgrunnene må oppfattes derhen at skjønnet

Side:1343

har tatt den nevnte mulighet i betraktning. Da spørsmålet ikke var særskilt prosedert for skjønnskommisjonen har den ikke hatt foranledning til å gå nærmere inn på forholdet.

Når det gjelder erstatningen for bebyggelsen har ankemotparten under henvisning til lagmannsrettens dom fastholdt at det vedkommende uthusene etter omstendighetene ikke er grunnlag for erstatning etter gjenanskaffelsesverdi.

M.h.t. påstanden om vilkårlighet i tilknytning til verdsettelsen av hovedbygningen har ankemotparten anført at det ikke er nok å påvise at taksten er lav, det må også godtgjøres pliktstridig forhold fra skjønnsrettens side, - noe som ikke engang er påstått av den ankende part. For øvrig må man, når størrelsen av erstatningen skal bedømmes, være klar over at det ikke vil kunne komme på tale å oppføre et tilsvarende hus, men et hus som gir ekspropriaten anledning til å bo like godt som før, «like tjenlig privatbolig» ( Rt-1960-568 på side 570). Derfor har de senere fremlagte nyere takster mindre interesse som bevis for urimelig pris, spesielt byggmester Rødstens takst. For øvrig henvises til de prinsipper for verdsettelsen som må anses fastslått ved den anførte høyesterettsavgjørelse.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten hvis begrunnelse jeg i vesentlig utstrekning kan tiltre. I anledning av prosedyren for Høyesterett, som delvis har gått inn på spørsmål som ikke har vært behandlet tidligere, skal jeg for øvrig bemerke:

1. Tomteerstatningen. Lagmannsretten har ikke gått nærmere inn på spørsmålet om anvendelse av gjenanskaffelsesprinsippet, men har nøyet seg med å henvise til kommunens anførsel om at ifølge Haydn-dommen er prinsippet ikke anvendelig ved utmåling av erstatning for en tomt. For Høyesterett er spørsmålet behandlet i stor bredde av den ankende part, som har gjort gjeldende at den nevnte dom ikke er en prinsipiell avgjørelse, men bygger på en spesiell situasjon som ikke foreligger i nærværende sak. Uten at jeg finner det nødvendig å avgjøre om det prinsipp som har fått uttrykk i Haydn-dommen stenger for tilkjennelse av gjenanskaffelseserstatning i ethvert tilfelle av tomteavståelse, står det for meg som temmelig klart at det i hvert fall må få anvendelse i den foreliggende sak. Jeg kan ikke se at det på noe relevant punkt er avvikelse mellom de to saksforhold, og den ankende part har da heller ikke kunnet påvise noen avgjørende forskjell. At prinsippet i formen er gitt særskilt tilknytning til de verdier som ligger i opparbeidelse, beplantninger m.v., kan jeg nemlig ikke finne betinger noen forskjellsbehandling. Jeg kan derfor innskrenke meg til å vise til de betraktninger som ligger til grunn for avgjørelsen i Haydn-saken, og som fikk tilslutning av en enstemmig Høyesterett. Likevel skal jeg bemerke at når den ankende part knytter synspunktet, ikke til den nye tomt, men til den tomt som avstås, og anfører at utgifter til opparbeidelse representerer en spesiell bruksverdi som ikke blir erstattet, synes dette å bekrefte at skjønnet har gått riktig frem når det, som anført i de generelle skjønnsgrunner, har tatt i betraktning og

Side:1344

«skjønnsmessig vurdert hvilken tilleggsverdi opparbeidelse og beplantning innebærer sammenlignet med prisen på tomter uten slike tilleggsgoder i strøket».

Den ankende parts subsidiære anførsel om at bruksverdien av den ubearbeidede tomt med tillegg av hageverdien feilaktig har vært unnlatt benyttet som sammenligningsgrunnlag, kan etter min mening ikke føre frem. Skjønnsretten er kommet til at omsetningsverdien med et tillegg for den skjønnsmessige verdi av beplantningen overstiger bruksverdien, og jeg kan ikke anta at denne fremgangsmåte, som er den naturlige og adekvate, har ført til et for ekspropriaten ugunstigere resultat. Riktigheten av dette bestyrkes ved at det bevismateriale som er fremlagt av den ankende part, neppe kan sies å sannsynliggjøre at hageverdien ikke er tillagt tilbørlig vekt, - uten at jeg selvfølgelig kan innlate meg nærmere på denne rent skjønnsmessige side av saken. Jeg tilføyer at jeg er tilbøyelig til å være enig med ankemotparten i at det sammenligningsgrunnlag som er anvist av den ankende part, og som bygger på en særskilt oppfatning av begrepet «tomteverdi», i tilfelle ville lede til feilaktige resultater.

Den ankende parts anførsel i tilknytning til prisbestemmelsene av 15. oktober 1954 §2 siste ledd om adgang til dispensasjon for eiendommer som ikke har noen leilighet på mindre enn 150 m2 gulvflate, er som tidligere nevnt, ny for Høyesterett. Det har ikke for skjønnskommisjonen på dette grunnlag vært fremsatt noe krav vedkommende det takstnr. saken gjelder, til tross for at det ifølge skjønnsgrunnene er klart at retten, og formentlig også partene, har vært oppmerksom på betydningen av denne unntaksklausul i prisforskriftene. På denne bakgrunn kan jeg ikke finne at det med rette kan betegnes som en feil at det ikke er kommet til uttrykk i skjønnet hvorvidt man har overveiet dette forhold særskilt i forbindelse med taksten over Nancy Bratteruds eiendom.

2. Erstatningen for bebyggelsen. Når det gjelder spørsmålet om erstatning etter gjenanskaffelsesverdi for så vidt angår uthusene på eiendommen, henviser jeg til lagmannsrettens begrunnelse. Jeg finner det temmelig klart at gjenanskaffelsessynspunktet, som jeg har oppfattet som et unntak som må særskilt begrunnes, ikke med rimelighet kan gis anvendelse i dette forhold. Uthus av den omhandlede art kan ikke anses nødvendig for driften av en bolig i villastrøk ved Oslo, og det må være åpenbart at det ikke vil kunne bli spørsmål om gjenanskaffelse i egentlig forstand. Under disse omstendigheter synes det naturlig og riktig, som skjønnskommisjonen har gjort, å la erstatningen komme inn som en tilleggsverdi i tilknytning til den totale bygningserstatning. I anledning av den ankende parts angrep på saksbehandlingen skal jeg bemerke at det fremgår utvetydig av skjønnsgrunnene at spørsmålet er særskilt overveiet og avgjort.

Den ankende parts påstand om vilkårlighet når det gjelder verdsettelsen av hovedbygningen har en noe egenartet karakter for så vidt som det ikke er tale om vilkårlighet i vanlig betydning. Det fremgår nemlig av hva jeg har gjengitt av partenes anførsler,

Side:1345

at det ikke er fremkommet påstand om at det er utvist pliktstridig forhold av skjønnsrettens medlemmer. Som grunnlag for innsigelsen anføres at taksten er så urimelig lav at dette bare kan forklares ved at det er begått feil under skjønnet, - enten i rettsanvendelsen eller i saksbehandlingen. Jeg vil ikke utelukke at forholdene i rene unntakstilfelle kan ligge slik an, at en innsigelse som denne vil få medhold og kan lede til opphevelse. Men det synes åpenbart at det skal meget til, og jeg er enig med lagmannsretten i at opplysningene i saken ikke gir grunnlag for å anta at «kommisjonens skjønn skulle være fremkommet på en uforsvarlig måte eller at det av andre grunner skulle måtte betegnes som vilkårlig». Det er ikke påvist eller sannsynliggjort at skjønnskommisjonen har gjort seg skyldig i bestemte feiltagelser eller misforståelser av betydning for resultatet, og man må gå ut fra at medlemmene etter besiktigelse og egen sakkyndig vurdering er kommet frem til en totalerstatning som etter deres overbevisning tilsvarer det tap som ved avståelsen påføres ekspropriaten. Jeg tilføyer at det ikke er holdepunkt for å anta at kommisjonen har lagt til grunn en uriktig forståelse av Sandbu-dommen ved behandlingen av spørsmålet om fradragsposter.

Etter dette vil lagmannsrettens dom bli å stadfeste, idet jeg finner at det heller ikke er grunn til å gjøre forandring i avgjørelsen angående saksomkostninger. Saken har vært innviklet og uklar og avgjørelsen har delvis frembudt tvil. Jeg antar derfor at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom st ad festes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Bahr og Thrap: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kristian Strømsted, Arne Jahren og Erling Rikheim med domsmenn):

- - -

Lagmannsretten er kommet til at ankene ikke kan føre frem og bemerker:

Takst nr. 17, Nancy Bratterud:

I. a) Sjøgrunnen. - - -

b) Tomte-erstatningen.

Fra skjønnsgrunnene hitsettes:

«Etter Skjønnskommisjonens oppfatning er tomtens verdi noenlunde den samme, hva enten den takseres som en tomt for mer herskapelig bebyggelse eller under forutsetning av fradeling av en byggetomt, hvilket det antas å ville ha vært anledning til, men med betydelige utgifter til vei og ledninger. Det antas at den takst Skjønnskommisjonen nå setter,

Side:1346

motsvarer det som etter gjeldende prisforskrifter lovlig må betales for en tilsvarende tomt i Oslo omegn. Det tas hensyn til medfølgende strandlinje og sjøgrunn, som imidlertid som nevnt er mindre god p.g.a. at sjøgrunnen er langgrunn og gjørmet, med meget vanskelige fundamenteringsforhold. Støyen fra Drammensveien er et noe verdireduserende moment.»

I sine generelle bemerkninger vedrørende grunnerstatningen uttaler kommisjonen:

«Erstatning er gitt etter høyeste verdi, som for de tomtearealer som avståes, antas å være omsetningsverdien. Bruksverdien som frukthave antas eksempelvis ikke å overstige de gitte takster.»

Om beplantning sier kommisjonen generelt:

«Etter Skjønnskommisjonens mening innebærer beplantninger og opparbeidelse som regel tilleggsverdi i tillegg til tomtepris for ikke videre bearbeidede eller beplantede tomter, - uten at Kommisjonen finner at denne tilleggsverdien alltid vil motsvare en takst på basis av vurdering av planten og dens avkastning. Kommisjonen har ved taksering av tilleggsverdien i noen grad tatt hensyn til avkastning, men har forøvrig skjønnsmessig vurdert hvilken tilleggsverdi opparbeidelse og beplantning innebærer sammenlignet med prisen på tomter uten slike tilleggsgoder i strøket.»

Lagmannsretten antar at de prinsipper som her er angitt og som skjønnskommisjonen har fulgt ikke er uriktige. Skjønnskommisjonen har foretatt en vurdering og har funnet at bruksverdien av den opparbeidede tomt med have ikke overstiger den takst som er satt. Som påpekt av kommunens prosessfullmektig har eksproprianten ikke krav på fastsettelse av gjenskaffelsesverdi når det gjelder en tomt.

Retten har oppfattet fru Bratteruds prosessfullmektig slik at det riktige vil være først å taksere bruksverdien av tomten som ubearbeidet, hvilket vil svare til omsetningsverdien. Hertil skal så legges den subjektive bruksverdi av beplantningen.

Det er mulig at det ville vært ønskelig om kommisjonen hadde fastsatt den skjønnsmessige verdi av beplantningen til et bestemt beløp, istedetfor å gi et tillegg til kvadratmeterprisen, men noen feil som kan begrunne opphevelse finner lagmannsretten ikke at dette er.

Anken over feil saksbehandling eller feil rettsanvendelse kan således ikke føre frem.

Lagmannsretten finner at den fastsatte kvadratmeterpris, kr. 26.-, synes svært lav i betraktning av at den innbefatter verdien av strandlinje, sjøgrunn og opparbeidet have, men antar at vurderingen ikke ligger utenfor en forsvarlig ramme. Det er således ikke grunnlag for å tilsidesette skjønnet som vilkårlig.

II. Bebyggelsen.

a) 2 eller 3 uthus:

Innsigelsen om at uthusene ikke ble besiktiget er prosessuelt avskåret, men lagmannsretten vil bemerke at etter advokat Finn Arnesens vitneforklaring var iallfall kommisjonens formann høyesterettsadvokat Edwardsen og skjønnsmennene Næss og Vogt borte ved uthusene og kikket inn i dem og bak dem. Lagmannsretten bygger på at besiktigelse er foretatt på tilbørlig måte, og at kommisjonen ved sin bedømmelse har

Side:1347

vært fullt på det rene med hva det gjaldt. Det kan ikke antas at det har vært av noen betydning for taksten at det i skjønnsgrunnene er sagt 2 istedetfor 3 uthus.

b) Gjenanskaffelse:

Bratterud har forklart at under krigen ble det ene uthus brukt som hønsehus, et annet som grisehus og det tredje som frukthus. Dette hadde støpt kjeller med skjult nedgang beregnet til reservelager for mat. Også i grisehuset var det støpt kjeller.

I de senere år har uthusene vært brukt til lagring av frukt, havemøbler, redskap og trematerialer. Det ene kan også betraktes som sommergjesteværelse.

Lagmannsretten finner det noe tvilsomt om prinsippet for gjenanskaffelsesverdi her skulle vært anvendt. Lagmannsretten er enig med kommunen i at ikke alt kan kreves gjenanskaffet, et sted må det trekkes en grense. Hvor vidt disse uthus, som skjønnskommisjonen har betegnet som værende av mindre verdi, ligger på den ene eller andre siden av grensen, kan være tvilsomt. Skjønnskommisjonen har imidlertid overveiet spørsmålet og er kommet til at uthusene ikke skal takseres etter gjenanskaffelsesverdi, men til den tilleggsverdi de antas å representere. Dette er en vurdering som til en viss grad må være skjønnsmessig, og som lagmannsretten finner ikke å kunne tilsidesette.

c) Loftetasjen. - - -

d) Vilkårlighet. Takst kr. 205 000.-.

Det er ingen tvist om prinsippene ved ansettelse av gjenanskaffelsesverdien for boligen. Spørsmålet er kun om skjønnskommisjonens ansettelse er så lav at den må betegnes som vilkårlig. Retten finner ikke at det er tilfelle. Kommisjonen har plikt til å foreta en selvstendig vurdering og er ikke bundet av fremlagte takster. Den eneste takst som forelå var Henry Hansens foran omtalte takst av 20. juni 1963, fremlagt av fru Bratteruds prosessfullmektig. Retten er oppmerksom på at Knut Bratterud ikke ville ha denne takst fremlagt, idet han mente at den var altfor lav, hvilket han iallfall delvis tilskrev at han ikke var til stede og foretok påvisninger da byggmester Hansen besiktiget huset. Retten finner at dette ikke kan tillegges særlig vekt. Sett på bakgrunn av denne takst finner lagmannsretten ikke grunn til å anta at kommisjonens skjønn skulle være fremkommet på en uforsvarlig måte eller at det av andre grunner skulle måtte betegnes som vilkårlig. - - -