Rt-1966-151
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-02-05 |
| Publisert: | Rt-1966-151 |
| Stikkord: | Jakt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 28 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Nygaard, Anker, Endresen, Gaarder, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §102, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902), Jaktloven (1951) §32, §62, §32, §377, §451, §62, Straffeloven (1902) §29, §36, Dyrevernloven (1935) §7, §11, §22, §23, §57, Jaktloven (1951) |
Dommer Nygaard: Politimesteren i Hardanger utferdiget den 17. november 1964 forelegg mot A for overtredelse av §62 jfr. §32 i jaktloven av 14. desember 1951. Grunnlaget for forelegget var at A utenfor den fastsatte jakttid, nemlig den 3. oktober 1964, drev jakt etter villrein i Dimmedalstraktene i Eidfjord statsalmenning og under dette felte to reinsimler. Forelegget som gikk ut på en bot stor kr. 900, inndragning m.v., ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Hardanger herredsrett til behandling etter reglene i straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Herredsretten - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa dom den 24. september 1965 med slik domsslutning: «1. A dømmes for overtredelse av jaktloven av 14/12 1951 §62 jfr. §32 til en bot til statskassen av kr. 400,- - firehundrede kroner - eller dersom boten ikke betales til en straff av fengsel i 22 - tjueto - dager. 2. I medhold av strl. §36, jfr. jaktlovens §57 inndras verdien av 2 - to - villrein til fordel for viltfondet. 3. Med hjemmel i jaktlovens §62 annet ledd inndras til fordel for statskassen en 22 longrifle nr. 3152. 4. I medhold av strl. §29
Side:152
frakjennes A retten til å betale avgift til vilttrygd og dermed adgangen til å drive jakt og fangst i sin alminnelighet for et tidsrom av 1 - ett - år. 5. A dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr. 100,- - etthundredekroner -, strpl. §451.» Rettens formann dissenterte og stemte for å opprettholde den boten som var satt i forelegget.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og inndragningen etter punkt 2 i domsslutningen. Etter ankefristens utløp er dommen også særskilt påanket for så vidt angår domsslutningens punkt 3.
Jeg behandler først anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Fra domfeltes side er det særlig gjort gjeldende at domsgrunnene er mangelfulle fordi herredsretten ikke har tatt standpunkt til om de to reinsimler var så alvorlig skadet at domfelte av humanitære grunner kunne felle dem i fredningstiden. Herredsretten har her i stedet feilaktig tatt sitt utgangspunkt i en bevisregel som går ut på at domfelte selv måtte føre et strengt bevis for at vilkårene forelå for å avlive dyrene. Det er også bl.a. fremholdt at herredsretten har tatt feil når den har gått ut fra at reglene i dyrevernlovens §7 annet ledd eller reglene i Landbruksdepartementets alminnelige bestemmelser om elgjakt av 22. juni 1953 V annet ledd ikke kan anvendes analogisk når det gjelder adgangen til å avlive villrein av humanitære grunner.
Jeg finner at anken på dette punkt må tas til følge. I jaktlovens §57 annet ledd er det bl.a. forutsatt at det er adgang til å avlive vilt av humanitære grunner. Videre er det i lovens §11 annet ledd bestemt at viltstyret kan gi nærmere regler bl.a. om felling av vilt av humanitære grunner, men regler om dette er ikke fastsatt av viltstyret. Jeg finner det ikke nødvendig i denne saken å ta standpunkt til om reglene i dyrevernlovens §7 annet ledd eller i Landbruksdepartementets alminnelige bestemmelser om elgjakt av 22. juni 1953 V annet ledd skal anvendes analogisk når det gjelder avlivning av villrein av humanitære grunner. Herredsretten har gått ut fra at det er pålagt «de myndigheter som er nevnt i jaktloven» å avgjøre om skadede og sårede villrein «skal felles og i tilfelle av hvem». Når det imidlertid hverken i jaktloven eller i særlige regler er fastsatt nærmere bestemmelser om dette, finner jeg at det etter omstendighetene kan være adgang til å avlive villrein av humanitære grunner uten at spørsmålet i det enkelte tilfelle på forhånd har vært forelagt for myndighetene. Det heter videre i herredsrettens domsgrunner: «Når den som påtreffer skadede eller sårede dyr ikke hører til de nevnte myndigheter og likevel foretar avliving, må det påhvile vedkommende å føre et strengt bevis for berettigelsen av avlivingen.» Herredsretten har således gått ut fra at det påhviler tiltalte å føre «et strengt bevis» forat vilkårene foreligger for å avlive villrein av humanitære grunner. Domfellelsen er så bygget på at domfelte ikke hadde ført «tilstrekkelig bevis for berettigelsen av å avlive dyrene». Jeg finner at herredsretten her har lagt til grunn en uriktig regel om at tiltalte selv skal føre beviset for at en slik
Side:153
straffutelukkelsesgrunn foreligger. Etter min mening er det ikke i jaktloven hjemmel for i en straffesak som den foreliggende å bygge på andre regler om bevisbyrden enn de som ellers gjelder i straffesaker, nemlig at påtalemyndigheten skal føre bevis for at vilkårene for straffansvar foreligger. Jeg viser her også til det som i Høyesteretts kjennelse i Rt-1958-641 flg. er uttalt om bevisbyrden i straffesaker om overtredelse av bestemmelsene om villreinjakt. Som der nevnt, er særregelen om bevisbyrden ved forfølgingsrett etter jaktlovens §23 fastsatt ved uttrykkelig bestemmelse i loven. Da herredsretten således i dette tilfelle etter min mening har lagt til grunn en uriktig bevisregel, må dette føre til at dommen oppheves for så vidt angår samtlige punkter i domsslutningen. Med hensyn til punkt 2 i domsslutningen nevner jeg at det her også er vist til straffelovens §36 som forutsetter at det er foretatt «en straffbar handling». Videre er det ikke fastsatt noe bestemt beløp for så vidt angår verdien av de to villreinene. Når det gjelder domsslutningens punkt 3, finner jeg grunn til å tilføye at da salongriflens eier - domfeltes svoger B - ikke var gjort til part i saken, var det ikke under noen omstendighet adgang til å foreta inndragning overfor ham, jfr. Høyesteretts kjennelse i Rt-1965-775 flg.
Under hovedforhandlingen i herredsretten møtte domfelte med sin privat antatte forsvarer, advokat Trygve Kiberg. Domfelte hadde noen tid før hovedforhandlingen søkt om å få ham oppnevnt som offentlig forsvarer etter reglene i straffeprosesslovens §102, men herredsretten hadde ikke avgjort spørsmålet da hovedforhandlingen ble holdt. Først etter hovedforhandlingen ble ansøkningen avslått i et brev fra herredsrettens formann av 4. oktober 1965. Denne beslutning ble påkjært til Gulating lagmannsrett, men kjæremålssaken er der stillet i bero. Domfelte har nå i ankesaken gjort gjeldende at det var uriktig når herredsretten ikke oppnevnte offentlig forsvarer. Da domfelte hadde forsvarer ved herredsretten, kan jeg ikke se at det her ved saksbehandlingen foreligger noen feil som Høyesterett kan ta i betraktning i ankesaken. Imidlertid har aktor for Høyesterett erklært at det etter hans mening burde ha vært oppnevnt offentlig forsvarer ved herredsretten fordi det var nødvendig «på grunn av tilfellets særegne beskaffenhet». Jeg er for mitt vedkommende enig i dette og går ut fra at ansøkningen om oppnevning av advokat Kiberg som offentlig forsvarer i herredsrettssaken nå blir innvilget.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Gaarder og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Side:154
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig H. Skaugvoll med domsmenn):
A er født xx.xx.1927, bopel X, Odda. Han er platearbeider, er gift og forsørger hustru og tre barn. Han oppgir sin formue til kr. 11 000,- og sin inntekt til ca. kr. 18 000,- pr år. - - -
Retten finner følgende forhold bevist:
Lørdag den 3. oktober 1964 ved 0500-tiden om morgenen, dro tiltalte sammen med vitnet, C, fra Odda i tiltaltes bil. De kjørte til Tinnhølen og de oppgir at hensikten med turen var å dra inn i Dimmedalstraktene for å arbeide med et «hæve» - et krypinn - tiltalte var kommet over da han deltok i villreinjakten i begynnelsen av september s. å., og som tiltalte syntes lå gunstig til. Tiltalte brakte med seg en salongrifle som han oppgir tilhører hans svoger, B. Under turen fra Tinnhølen til Dimmedalstraktene bar han riflen dels i hånden, dels etter bæreremmen. Tiltalte har forklart at han tok riflen med seg i håp om å treffe rev. Han har tidligere felt to rev i disse traktene og har mottatt skuddpremie for dem. Etter jaktlovens §22 annet ledd kan viltnemnda gi andre enn den som har jaktrett til grunnen, adgang til å drive jakt etter rødrev ved skriftlig tillatelse. Tiltalte har forklart at han ikke kjente denne bestemmelsen, og erkjenner at han ikke hadde vært i kontakt med viltnemnda og ikke hadde slik skriftlig tillatelse, men hevder at det ikke er alminnelig at folk melder fra til viltnemnda om denne slags jakt. - På veien til Sandhaug Turisthytte oppgir tiltalte at de så to reinsdyrflokker. Etter at de hadde passert Sandhaug turisthytte forlot de turistveien som fører videre til Bessaa turisthytte, og tok veien opp Dimmedalsbråtet. Tiltalte, som gikk noe foran C, ble oppmerksom på «to simler som gikk for seg selv» og på 25 à 30 meters hold skjøt han begge disse dyrene som han syntes han ikke kunne gå forbi, idet han hevder at det var lett synlig at de var såret. Tiltalte slaktet deretter dyrene og gjorde dem opp, dels ved hjelp av C. Under dette kasserte han store deler som etter tiltaltes mening var infisert. Det kjøttet de tok med seg var renskåret og veide ca. 30 kg. Resten regnet han for ubrukelig og lot det ligge tilbake på slakteplassen. Kjøttet fra hva han senere i sin forklaring karakteriserer som det «liggende» dyret la tiltalte i en lerretssekk han hadde med seg og han tok dette i sin ryggsekk. C hadde kjøttet fra det «stående» dyret innpakket i plast i sin ryggsekk. Fra det «stående» dyret tok de med hjerte, nyrer og lever, angivelig for å ta det med til veterinær for å få fastslått om kjøttet var brukbart til menneskeføde. - Etter dette overveiet de om de skulle fortsette turen fram til «hævet», men det var islagte vann, snø på toppene, kaldt og seint på dag, klokka var ca. 1500. De gikk derfor tilbake til Tinnhølen. Salongriflen som var todelt hadde tiltalte da lagt sammen og pakket inn i soveposen sin slik at den ikke var synlig. - Ved 19.00-tiden var de fremme ved Tinnhølen hvor de ble påtruffet av politibetjent Fossum og politioverkonstabel Nerheim som var utkommandert til å foreta kontroll ved Tinnhølen denne helgen. Kjøttet og salongriflen ble beslaglagt av politifolkene, og det ble etter en foreløpig forklaring avtalt at tiltalte og C onsdag den 7. oktober skulle møte på politivakta i Odda og avgi forklaringer. Dette ble også gjort. - Det beslaglagte kjøtt ble av politiet lagt inn på fryselager i Odda mandag den 5. oktober.
Side:155
Onsdag den 7. oktober ble kjøttet levert til distriktsveterinær Karl Jacob Voltersvik som forestår den offentlige kjøttkontroll i Odda. På grunn av nedtining ble kjøttet først undersøkt den 8. oktober 1964, og ble da kassert som konsumvare men kjent brukbart til dyrefor under forutsetning av at det straks ble oppforet. Distriktsveterinæren avga skriftlig erklæring av 16. oktober 1964 og tilleggserklæring av 21. september 1965. Da det av erklæringen ikke klart fremgikk hva årsaken til kasseringen var og erklæringene også etterlot tvil på andre punkter, ble Voltersvik avhørt som sakkyndig under hovedforhandlingen. Retten finner bevist at årsaken til at kjøttet ble kassert som ubrukbart til menneskeføde, for det vesentligste var den dårlige eller manglende avblødning, og således skyldtes dårlig slaktemessig behandling. Det er også på det rene at kjøttkontrollørens avgjørelse ble tatt i relasjon til bestemmelse om godkjenning for omsetning. Det ble ved undersøkelsen ikke funnet spor etter abscesser, og det lot seg ikke av det framlagte materiale fastslå hvorvidt kjøttet eller organene skrev seg fra skadede dyr idet kjøttet var renskåret og fri for bein og skadede deler.
Ad overtredelsen av jaktlovens §62, jfr. §32.
Retten finner ved tiltaltes egen erkjennelse, hvis riktighet bestyrkes ved de øvrige opplysninger i saken, bevist at han lørdag den 3. oktober 1964 stilte på og skjøt to villreinsimler i Dimmedalstraktene i Eidfjord statsalmening, til tross for at han var fullt klar over at det var utenfor den fastsatte jakttid for villrein, idet jakttiden for villrein var fastsatt til tiden fra 1. til 25. september 1964, og til tross for at han visste at det var ulovlig og straffbart å jage eller drepe villrein i fredningstiden. Retten bemerker at tiltalte ved å stille på dyrene har drevet jakt i jaktlovens forstand.
Tiltalte har i det vesentligste gjort gjeldende at begge dyrene var så alvorlig skadet at han av humanitære grunner var berettiget til å avlive dem. Det var ikke hensikten med turen annet enn å arbeide med «hævet» og om mulig å jakte rev. Når kjøttet ble tatt med var det fordi han syntes det var for galt å la det ligge, og det var hans hensikt å undersøke om han kunne få kjøpe det for en billig penge. Han var på det rene med at han ikke eide kjøttet, men han forklarer at han ikke kjente jaktlovens §57 hvoretter ulovlig felt vilt og vilt eller verdien av vilt felt av humanitære grunner tilfaller viltfondet. Det ble imidlertid ikke til at tiltalte fikk noen sjanse til å melde fra til politiet da kjøttet ble beslaglagt ved Tinnhølen. - - -
Med hensyn til dyrenes skader har tiltalte forklart at han på 25 à 30 meters hold så det stående dyret var såret bak og hadde en betent flekk, ca. 20 cm i diameter, øverst på venstre lår. Han skjøt dette dyret først. Hverken dette eller det andre dyret gjorde forsøk på å rømme unna, men det liggende dyret hadde vansker med å komme seg opp, det lå på den friske siden og tiltalte så at det var såret i svangen, rett i siden ved brystbeinet. Også dette dyret skjøt han. - Tiltalte begynte med å gjøre opp den simla som var såret bak. Han tok ut all innmat som hjerte, nyrer og lever. Etter flåingen viste det seg at det venstre låret hadde en gulgrønn hinne som hadde trukket seg over på motsatt lår. Han kasserte treffplassen og halvparten av det motsatte lår fordi det viste seg, da han skar oppover i låret, at det var grønnaktig vev mellom musklene. Han
Side:156
reinskar kjøttet og dette sammen med hjerte, nyrer og lever tok C i sin ryggsekk. - Tiltalte har drevet jakt i 18 år, men har aldri før sett et så avmagret dyr som det som hadde ligget. Det ble flådd fordi han mente det kunne være artig å se hvorledes det så ut inni. Da han sprettet opp buken viste det seg at all innmat var innkapslet i en gulaktig hinne. Det var materie som hadde sivet ut av skuddsåret. Såret var i svangen og var kapslet inn med brusk såvidt tiltalte kunne se. Han stakk hull og materien fløt ut. Det var reinsdyrhår på begge sider av holet i byllen. Innmaten var flekkete og fæl og hadde ikke det naturlige utseende på innmat. Tiltalte skar kjøttet rent for bein og skadede deler for å ta det med hjem til bikkjefor. Kjøttet av dette dyret tok tiltalte i sin ryggsekk. - C deltok ikke i arbeidet før på slutten, han måtte gå vekk mens tiltalte holdt på med dette. - Tiltalte har opplyst at han tidligere ikke har stilt på enkelte sårede dyr, men har sett sårede dyr i flokk. Han kjenner til at det er svært vanskelig å stille på enkelte, sårede dyr. - Tiltalte ble etterpå klar over at han burde tatt med seg hudene, og det var enighet mellom ham og C om at de skulle dra inn til slakteplassen neste helg. Imidlertid ødela tiltalte foten og gikk sykemeldt i to uker. Siden kom snøen og gjorde det umulig å ta turen. Han gjorde to forgjeves forsøk i desember 1964, og tidlig på sommeren 1965 var han på åstedet for å se etter rester. - Tiltalte spurte Voltersvik om denne av innmaten kunne konstatere hvorvidt dyrene hadde vært skadeskutt, og Voltersvik bekreftet dette under forutsetning av at de hadde gått tilstrekkelig lenge med skadene. Tiltalte mente da at det ved undersøkelsen ville vise seg at dyrene hadde vært skadet idet der var gått 8 dager etter lovlig jakttid. Voltersvik opplyste til tiltaltes hustru at han hadde funnet en del kjøtt som tydet på at dyret hadde vært sterkt avmagret.
- - -
Retten skal bemerke: - - -
Retten kan være enig i at alvorlig skadede eller sårede ville dyr som åpenbart er påført store lidelser og ikke vil kunne bli friske igjen eller ikke vil kunne klare seg, må kunne avlives av humanitære grunner uten hensyn til fredningsbestemmelsene. Retten kan imidlertid ikke finne at den omstendighet at jaktloven unnlater å nevne hvem som skal være berettiget til å foreta slik avlivning, automatisk medfører at adgangen er fri for enhver som måtte påtreffe dyret. Det kan etter rettens mening ikke trekkes analogier fra Dyrevernloven eller Landbruksdepartementets alminnelige bestemmelser om elgjakten av 22. juni 1953. Forholdene er, hva villrein angår, vesentlig forskjellige, bl.a. kan nevnes deres evne til restitusjon. Reinen ferdes i ganske andre uoversiktlige og ukontrollerbare strøk mens husdyr mer eller mindre står under eiernes kontroll. Derimot må det være et ledd i rasjonelt viltstell m.v. - arbeider som er pålagt de myndigheter som er nevnt i jaktloven - å foreta avliving av skadede og sårede dyr. Det er derfor underlagt nevnte myndigheter å avgjøre hvorvidt slike dyr skal felles og i tilfelle av hvem. - Når den som påtreffer skadede eller sårede dyr ikke hører til de nevnte myndigheter og likevel foretar avliving, må det påhvile vedkommende å føre et strengt bevis for berettigelsen av avlivingen. Det er ikke nok å bevise at dyret var skadet eller såret. Det må også føres bevis for at skaden var av et slikt omfang at dyret var påført store lidelser og
Side:157
at det ikke ville kunne klare å leve fortsatt. Retten finner etter en samlet vurdering av de i saken fremkomne opplysninger at tiltalte ikke har ført tilstrekkelig bevis for berettigelsen av å avlive dyrene. - Det bemerkes at distriktsveterinæren ikke fant noe som viste at kjøttet skrev seg fra skadede eller sterkt avmagrede dyr. Skinnfellen som ble funnet på det åsted tiltalte påviste, er etter rettens mening ikke bevis for omfanget av skaden, og fellen er ikke under noen omstendighet bevis for at begge dyrene var så sterkt skadet som tiltalte mener. Retten vil forøvrig bemerke at den finner det merkverdig og uforklarlig at bare den ene skinnfellen var på plass, mens det var bare hår tilbake av den andre som må ha ligget på samme sted under de samme vilkår og like lenge. - Retten har ikke funnet å kunne godta C som slikt jaktvitne som anført fra forsvarets side, og vil i denne forbindelse peke på at C etter sin egen og tiltaltes forklaringer ikke kom til stede før etter dyrene var fellt. Han var da ikke i stand til å vurdere hvorvidt dyrene ble avlivet av nødvendighet. Etter Cs forklaring var tiltalte den vante jeger hvorfor det ikke var noen grunn for ham til å legge seg opp i hva tiltalte foretok seg, og videre var han ikke til stede under slaktingen og oppgjøringen av dyrene før mot slutten. - Spørsmålet om tiltaltes hensikt var å melde fra om avlivingen og å betale for kjøttet, finner retten er av underordnet betydning, men vil peke på at tiltalte ikke hevdet at dette var hans hensikt før han visste seg forfulgt. Om det - da han skjøt - var hans hensikt, måtte han av hensyn til seg selv sikre bevis for skadene og for at det var berettiget å foreta avliving. Og dersom det var hans hensikt å melde fra og betale, hadde han god anledning til dette straks han traff politifolkene ved Tinnhølen. Retten finner ikke å kunne godta forsvarets anførsel om at politibetjent Fossums opptreden skulle skremt tiltalte fra å gi forklaring om sin hensikt. Tiltalte er en stor, kraftig kar og gir ikke inntrykk av at han er lett å skremme. Etter hans egen forklaring var «alt bare hygge» under møtet med politifolkene. - - -