Rt-1966-343

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-03-12
Publisert:	Rt-1966-343
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 30 B
Parter:	Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans A. Hegje).
Forfatter:	Stabel, Leivestad, Endresen, Ryssdal, Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §90, §91, §94, Straffeloven (1902), §30, §49, §62

Dommer Stabel: I straffesak mot A, født xx.xx.1944, avsa Eidsivating lagmannsrett den 8. januar 1966 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for forbrytelser mot strl. §94, 2. ledd nr. 4, jfr. §90, strl. §91 første ledds 2. straffalternativ og strl. §90 første ledds 2. straffalternativ og tredje ledd, jfr. §49 - alt sammenholdt med strl. §62 - til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 9 - ni - måneder, hvori kommer til fradrag for utholdt varetektsfengsel 141 - etthundreogfirtien - dager.

Side:344

Han frifinnes for tiltalen etter strl. §90 tredje ledd, jfr. §49, forsåvidt angår hemmeligheten i det i tiltalens post III, jfr. post II første avsnitt, omhandlede dokument.

Han fradømmes i medhold av strl. §30 for alltid retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Domfelte har anket til Høyesterett over lovanvendelsen og straffutmålingen. Etter bestemmelse av riksadvokaten har også påtalemyndigheten anket over lovanvendelsen. Den nærmere begrunnelse for ankene kommer jeg senere tilbake til.

Domfelte anker for det første over at han ble dømt for forsøk på forbrytelse mot straffelovens §90 når det gjelder telefonhenvendelsen til den sovjetrussiske ambassade den 17. august 1965. Etter hans oppfatning må denne henvendelse - på samme måte som telefonhenvendelsen 4 dager tidligere - betraktes bare som en forberedende handling og kan ikke straffes etter noen strengere bestemmelse enn straffelovens §94 annet ledd nr. 4.

Jeg er ikke enig i denne oppfatning. Da domfelte den 17. august 2 ganger pr. telefon forsøkte å få en representant for den sovjetrussiske ambassade til å møte seg på Dronningen restaurant, hadde han - i motsetning til den 13. august - allerede tilegnet seg de to hemmelige dokumenter som han aktet å tilby russerne, og han hadde dem i sin besittelse hjemme. Lagmannsretten har funnet det bevist «at han på dette tidspunkt hadde truffet sin endelige beslutning om å utlevere dokumentene med de hemmelige opplysninger de inneholdt til russerne, og at han etter sine forutsetninger regnet med at det hele ville gå i orden hvis ambassaden sendte en mann ut til ham. - - -» Det er etter min mening ikke uriktig lovanvendelse når lagmannsretten på grunnlag av dette faktum har bygget på at domfelte var kommet så langt med utøvelsen av sitt planlagte forræderi at vilkårene for forsøksstraff er til stede. Et moment av betydning i denne sammenheng er at domfelte oppgav sitt navn til russerne under en av samtalene den 17. august. Han tok derved et skritt som ville gjøre det vanskelig for ham å trekke seg tilbake dersom russerne ønsket å benytte seg av tilbudet. At han var mer eller mindre beruset ved anledningen kan ikke føre til at bedømmelsen blir en annen.

I tilknytning til den nettopp nevnte domfellelse etter straffelovens §90 jfr. §49 har både påtalemyndigheten og domfelte anket over lagmannsrettens anvendelse av §90 tredje ledd. Påtalemyndigheten mener at tredje ledd skulle vært anvendt for så vidt angår begge de dokumenter domfelte ulovlig hadde tilegnet seg fra sitt tjenestested, idet begge var å anse som betrodd ham i stillings medfør. Domfelte på sin side mener at ingen av dokumentene kunne anses som betrodd ham i stillings medfør.

Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke må gis medhold på dette punkt, idet jeg - i motsetning til lagmannsretten - ikke kan legge avgjørende vekt på at den kopi domfelte tok fra

Side:345

papirkurven natten til den 15. august gjaldt et telegram som var mottatt av en annen operatør. Etter den saksfremstilling som er gitt i lagmannsrettens dom, må jeg legge til grunn at det hørte til domfeltes plikter på sambandskontoret ikke bare å ta imot telegrammer på fjernskriveren, men også medvirke til overholdelse av rutinen med kassering og makulering av telegramkopier uten hensyn til hvem som hadde mottatt de enkelte telegrammer. Det heter således i domsgrunnene at «om morgenen hver dag mellom kl. 7.00 og 8.00 ble innholdet av papirkurven med de kopier som skulle makuleres brent av en av de fjernskriveroperatører som hadde vakttjeneste vedkommende natt. - - -» Det er på det rene at den papirkurv som var innrettet for kassering av kopier, stod i operasjonsrommet som bare godkjent personell - herunder domfelte - hadde adgang til. Både den 15. og den 17. august var det således i kraft av sin tjenestestilling og sine tjenesteplikter at domfelte fikk anledning til å ta en kopi fra papirkurven. Det er videre på det rene at begge kopier gjaldt sikkerhetsgraderte telegrammer som var omfattet av domfeltes taushetsplikt i henhold til den erklæring han hadde undertegnet før tiltredelsen. I relasjon til straffelovens §90 tredje ledd antar jeg da at det hemmelige dokument i begge tilfelle må anses som betrodd domfelte i stillings medfør. Det må i denne forbindelse være uten betydning at han ikke gjorde noe forsøk på å sette seg inn i hva telegrammene gikk ut på.

Domfeltes anke over straffutmålingen kan etter min mening ikke føre frem. Jeg er enig i lagmannsrettens straffutmålingsbetraktninger, og kan ikke finne at det er noe åpenbart misforhold mellom domfeltes straffeskyld og den fastsatte straff.

Etter dette blir det mitt resultat at påtalemyndighetens anke må tas til følge og domfeltes anke forkastes.

Aktor har for Høyesterett nedlagt påstand om at det avsis ny fellende dom etter straffelovens §90 tredje ledd for så vidt angår det forhold som i lagmannsrettens dom bare er henført under straffelovens §90 første ledd. Jeg antar at vilkårene for å avsi slik dom er til stede, og viser for så vidt til tidligere avgjørelser av Høyesterett i Rt-1919-525, Rt-1935-182, Rt-1945-265, Rt-1955-328 og Rt-1956-844.

Etter opplysning av aktor har domfelte sittet 204 dager i varetektsfengsel.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Også når det gjelder kopien av telegrammet som er spesifisert i første avsnitt i tiltalens post II, jfr. tiltalens post III, dømmes A for forbrytelse mot straffelovens §90 tredje ledd, jfr. §49.

2. Domfeltes anke forkastes.

Dommer Leivestad: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Ryssdal og Berger: Likeså.

Side:346

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommer Jens Fagereng og byrettsdommer Ole An. Herud med domsmenn):

A er født xx.xx.1944 i Lillehammer av norske foreldre. Han er grenader ved Sambandskontoret, H. O. K. - - - Han er ugift, har ingen å forsørge, er uformuende og tjener kr. 850,- pr. måned. Han er ikke tidligere straffet.

A har gjennomgått folkeskole og framhaldsskole, som han avsluttet i 1957. Senere har han hatt forskjellige stillinger på lager og kontor. 6/7-1964 begynte han sin tjeneste i det militære. Han ble stasjonert på Jørstadmoen. Omkring 30/9-1964 ble han etter foretatt personundersøkelse uten søknad antatt som brukbar til siffertjeneste og gjennomgikk deretter på Jørstadmoen et kurs som fjernskriveroperatør. Han var på Jørstadmoen til han etter julen 1964 ble overført til Brigade Nord, Bardufoss, hvor han i april 1965 ble forfremmet til korporal. Han hadde den 7/11-1964 søkt om å bli vervet i Hæren etter avsluttet rekrutt-tjeneste og ble ved kontrakt av 1/3-1965 vervet for 3 år som grenader i Hærens sambandstjeneste. Etter at han var ferdig med rekrutt-tjenesten i begynnelsen av juli 1965, ble han den 12/7 overført til Sambandskontoret, H. O. K., Akershus, hvor han fikk tjeneste som fjernskriveroperatør. Her undertegnet han 22/7 påbudt taushetserklæring. Fra den 15/7 til den 2/8 arbeidet han i kontor hvor det bare ble behandlet sikkerhetsmessig ugraderte saker. 3/8 kom han over i det kontor hvor man også behandlet graderte saker opp til NATO-hemmeligheter, men ikke topphemmeligheter. - - -

I. straffelovens §94 annet ledd nr. 4, jfr. §90, for å ha tilbudt seg å forøve noen i §90 nevnte forbrytelse, nemlig rettsstridig å bevirke til eller medvirke til at noe åpenbares som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor en annen stat.

Grunnlaget for tiltalen er:

Fredag den 13. august 1965, mens han var operatør på HOK's sambandskontor og hadde adgang til NATO-secret opplysninger, ringte han fra en kiosk i Rådhus-strøket til Den sovjet-russiske ambassade og tilbød den funksjonær han snakket med, NATO-secret opplysninger.

II. Straffelovens §91 første ledds 2. straffalternativ, for rettsstridig å ha satt seg eller andre i besittelse av sådan hemmelighet som i strl. §90 nevnt i hensikt å åpenbare den, idet hensikten var å forråde den til en annen stat.

Grunnlaget for tiltalen er:

Natten til søndag 15. august 1965 tok han med til sin bopel fra sin arbeidsplass, Sambandskontoret, HOK, hvor han arbeidet som operatør, kopi av telegram fra CINCNORTH ... til HOK, «AFNORTH Weekly Intelligence Highlights No 29/65» merket «Copy No 2 of 2». Beskyttelsesgrad NATO SECRET. Kopien var et arkiveksemplar som skulle makuleres.

Samme sted tok han natt til tirsdag 17. august 1965 med til sin bopel en kopi av telegram fra ... England, ... Beskyttelsesgrad NATO SECRET. Kopien, som var et ekstraeksemplar og derfor skulle makuleres, tok han fra papirkurven med makulasjonsstoff.

Dokumentene, som han hadde til hensikt å selge til russerne, inneholdt opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat.

Side:347

III. Straffelovens §90, 1. og tredje ledd, jfr. strl. §49, alt smh. med §62, for å ha foretatt handling hvorved tilsiktedes påbegynt utførelsen av en ikke fullbyrdet forbrytelse, nemlig rettsstridig å bevirke eller medvirke til at opplysninger som var ham betrodd i stillings medfør og som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat, forrådes for annen stat.

Grunnlaget for tiltalen er:

Tirsdag 17. august 1965 om kvelden ringte han fra restaurant «Dronningen» til Den sovjetrussiske ambassade i Oslo og tilbød den russiske funksjonær som tok telefonen, NATO-secret dokumenter. Han oppga sitt navn og sa hvorledes han selv ville gi seg til kjenne når den russiske representant innfant seg i restauranten. Da russeren ikke hadde vist seg innen 15 minutter, ringte han på ny til ambassaden, men ble denne gang avvist. Han fikk således ikke anledning til å levere ambassaden de dokumenter som han oppbevarte i sin bopel - nevnt under tiltalens II. - - -

Tiltalte har for en vesentlig del erkjent seg straffskyldig i samsvar med tiltalen. Etter hans forklaring og bevisførselen for øvrig finner retten bevist:

Ad tiltalens post I:

Tiltalte var kommet i økonomiske vanskeligheter fordi han hadde levet for høyt og slått for stort på det. For å rette opp sin økonomi ringte han en gang i slutten av juli 1965 fra en telefonkiosk i Telegrafbygningen til den Sovjet-russiske ambassade og bad om å få tale med militærattachéen. Det ble visstnok svart at denne ikke var til stede, og tiltalte tilbød da den han snakket med å skaffe NATO SECRET opplysninger. Han ble bedt om å vente i telefonen, men etter en kort stund brøt han forbindelsen, angivelig fordi han var redd for at vedkommende ville undersøke hvor telefonhenvendelsen kom fra.

Tiltalte var på dette tidspunkt kommet mentalt ut av balanse. Han tok den 4/8 inn på hotell Bristol, hvor han bodde i 3-4 dager og i løpet av denne tid brukte kr. 1 500,- uten å ha penger til å betale for seg. Han hadde selvmordstanker. Da han ikke kunne gjøre opp for seg på hotellet tilkalte dettes direktør politiet, men det ble til at det ble oppnådd en ordning hvoretter tiltalte skulle betale sin gjeld i avdrag.

Fredag den 13/8, og altså etter at tiltalte hadde begynt tjenesten i kontoret hvor man behandlet NATO SECRET opplysninger, ringte han fra en kiosk i Rådhusstrøket på ny til den Sovjetrussiske ambassade. Han tilbød den funksjonær han snakket med NATO SECRET opplysninger. Tiltalte har forklart at det var hans mening å selge opplysningene. Vedkommende ba ham ringe igjen neste dag eller muligens mandag (16/8), men tiltalte ringte ikke til denne tid, angivelig fordi han da skulle ha oppgitt tanken om å overlate ambassaden opplysninger. Tiltalte hadde på dette tidspunkt ennå ikke sikret seg NATO SECRET opplysninger. Han var imidlertid i den stilling at han nå kunne skaffe seg slike. Han var klar over at disse skulle holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet overfor en annen stat og at det var uberettiget av ham å tilby ambassaden slike opplysninger. Han vil etter dette bli å felle i samsvar med denne post i tiltalen og har da også erkjent seg straffskyldig forsåvidt.

Side:348

Ad post II:

Ved kontoret hvor disse NATO SECRET opplysninger ble behandlet var forholdet at meldinger over fjernskriveren automatisk ble skrevet i 3 eksemplarer. Det ene eksemplar gikk til adressaten, det annet til arkiv hvor det ble oppbevart i 7 døgn for deretter å makuleres, og det tredje, som oftest var overflødig, gikk straks i papirkurven for å makuleres. Skulle meldingen gå til f.eks. to adressater ble den skrevet 2 ganger på fjernskriveren slik at man fikk 6 eksemplarer, og det ble da flere kopier som skulle makuleres. Kopien til arkivet ble lagt i et omslag for hver dag og ble etter 7 døgn lagt i papirkurven til makulering, som regel av kontordamen men undertiden visstnok også av fjernskriveroperatørene. - - -

Natten til søndag den 15/8, mens han alene gjorde operatørtjeneste på kontoret, tok tiltalte fra papirkurven den i tiltalen nevnte kopi av telegram fra CINCNORTH ... til HOK. Det var et arkiveksemplar som var lagt i papirkurven av en annen enn tiltalte. Tiltalte tok kopien fordi den var stemplet NATO SECRET.

Natten til tirsdag den 17/8 tok han under samme forhold fra papirkurven den i tiltalen nevnte kopi av telegram fra ... England ... Det var et telegram han selv hadde mottatt over fjernskriveren samme dag mens det var flere til stede på kontoret. Kopien var et overflødig eksemplar som straks skulle i papirkurven. Han hadde også kastet det i papirkurven, men tok det opp igjen da han ble alene på kontoret. Telegrammet hadde beskyttelsesgrad NATO SECRET, hvilket han var klar over.

Tiltalte tok kopiene med seg hjem, angivelig uten å lese dem igjennom. Han var imidlertid klar over at de inneholdt opplysninger som burde holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet overfor en annen stat og at han ikke var berettiget til å sette seg i besittelse av dem. Han tok dem i hensikt å forråde hemmelighetene til en annen stat ved å selge dem til den russiske ambassade.

Den i saken oppnevnte militære sakkyndige, oberst Carl Ruge, har under hovedforhandlingen opplyst at det førstnevnte telegram ville kunne gi en potensiell motstander opplysninger om ... ... Han har bekreftet at opplysningene burde holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet like overfor en annen stat og at de også er holdt hemmelige. Retten bygger på hva oberst Ruge har opplyst

Tiltalte vil etter dette bli å felle i samsvar med denne post i tiltalen. Han har også her erkjent seg straffskyldig.

Ad post III:

Ut på ettermiddagen 17/8-1965 var tiltalte på et par restauranter, hvor han drakk en del øl. Han dro deretter til «Dronningen» hvor han tok to-tre drinker gin. Det må antas at han ble noe påvirket eller beruset. Omkring kl. 22.30 om kvelden ringte han 2 eller 3 ganger fra «Dronningen» til den Sovjetrussiske ambassade. Første gang tilbød han den funksjonær han snakket med NATO SECRET dokumenter og bad om at det måtte bli sendt en mann ut til ham på «Dronningen», idet han samtidig opplyste hvorledes han ville gi seg til kjenne når vedkommende innfant seg. Han fikk inntrykk av at russerne ville sende en mann. Da

Side:349

ingen kom ringte han etter kort tid opp på ny en eller to ganger, men ble avvist med beskjed om at han ikke måtte ringe på ny og at man hvis han gjorde det, ville varsle politiet. Under en av samtalene oppgav han sitt navn.

Det var de under post II nevnte to dokumenter tiltalte hadde hatt til hensikt å levere til russerne. Som følge av at ambassaden avviste ham ble det ikke noe av utleveringen. Etter tiltaltes forklaring går man ut fra at han ikke hadde dokumentene med seg ved anledningen, men at disse lå i hans bopel i Vogtsgt. 81. Han var som nevnt under II klar over arten av de hemmelige dokumenter og også klar over det rettsstridige i å forråde hemmelighetene til en annen stat.

Tiltalte har ikke erkjent seg straffskyldig etter denne tiltalepost, men har erkjent at hans forhold rammes av bestemmelsene i strl. §94 annet ledd nr. 4, jfr. §90. Han anfører ved sin forsvarer at de tilbud han kom med til ambassaden må anskues på samme måte som hans tilbud omhandlet under tiltalens post I. I relasjon til strl. §90 kan tilbudene bare ansees som en forberedende handling, ikke som forsøk på forbrytelse mot §90. Han hadde da han fremsatte tilbudene ikke tatt noen endelig beslutning om å utlevere dokumentene til russerne. Han var beruset og forvirret da han ringte og ville neppe ringt hvis han ikke hadde drukket. Selv om ambassaden hadde sendt en mann ut til ham ville det stått meget igjen før det ville blitt aktuelt å overlevere papirene. Det ville først blitt spørsmål om han kunne oppnådd en ordning med vedkommende russer og dernest eventuelt spørsmål om når og hvorledes dokumentene skulle overleveres. Før det kom så langt som til selve overleveringen må det etter omstendighetene være god grunn til å tro at han i edru tilstand ikke lenger ville vært villig til og heller ikke ville evnet å overlate dem. Det kan ikke her sies å foreligge en slik umiddelbar sammenheng mellom hans tilbud til ambassaden og den fullbyrdede forbrytelse at det kan være riktig å karakterisere hans forhold som et forsøk på å forråde NATO-hemmeligheter. - Forsvareren gjør videre gjeldende at de hemmeligheter tiltalte tilbød ambassaden ikke var «betrodd» ham «i stillings medfør», som det kreves etter strl. §90 tredje ledd. Tiltalte kjente overhodet ikke innholdet av de angjeldende dokumenter. Dokumentet han tok fra papirkurven natten til den 15/8 hadde han tidligere ikke hatt noen befatning med. Dokumentet han tok natten til den 17/8, og som han selv hadde mottatt over fjernskriver, var bare betrodd ham til behandling på vanlig ekspedisjonsmessig måte, uten at det var noen forutsetning at han skulle gjøre seg bekjent med innholdet.

Retten er blitt stående ved at tiltaltes forhold etter omstendighetene bør ansees som et forsøk på forbrytelse mot strl. §90. Tiltalte hadde i noen tid hatt økonomiske vanskeligheter. Allerede fra slutten av juli hadde han gjort henvendelse til den Sovjetrussiske ambassade i hensikt å bedre økonomien ved salg av NATO SECRET opplysninger. Første gang han ringte arbeidet han ennå ikke i kontor hvor han hadde adgang til slike opplysninger. Annen gang (13/8) var han kommet i den stilling at han kunne skaffe slike opplysninger, uten at han dog ennå hadde gjort det. Avtalen med vedkommende ambassadefunksjonær var den gang at han skulle ringe igjen. Tiltalte har som nevnt forklart at han oppgav tanken om å selge opplysninger og han har også forklart at han hadde

Side:350

tenkt å si fra til sin sjef om det som var passert. Men natten til den 15/8 sikret han seg ett av de hemmelige dokumentene og natten til den 17/8 det annet. Deretter ringte han så om kvelden 17/8 på ny til ambassaden. Etter bevisførselen finner retten at han på dette tidspunkt hadde truffet sin endelige beslutning om å utlevere dokumentene med de hemmelige opplysninger de inneholdt til russerne, og at han etter sine forutsetninger regnet med at det hele ville gå i orden hvis ambassaden sendte en mann ut til ham. Han håpet, og ventet etter den første samtale, at en mann skulle komme og da ingen innfant seg ringte han igjen til ambassaden. Selv om det, hvis en mann var sendt ut, ville stått igjen å komme til en ordning med denne og også selve utleveringen av dokumentene ville stått tilbake, var tiltalte etter rettens oppfatning på dette tidspunkt kommet så langt med utførelsen av sitt forehavende om å forråde NATO hemmeligheter til russerne at man finner det rettest å anse hans forhold som et forsøk på forbrytelse mot strl. §90. Sett i sammenheng har han utvist slik planmessighet og iherdighet at hans forhold i relasjon til §90 antas å gå ut over forberedende handlinger.

Tiltalte vil etter dette bli å felle for forbrytelse mot strl. §90 første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §49.

Spørsmålet om tiltalte i stillings medfør var betrodd hemmeligheten i de to dokumenter han hadde hatt til hensikt å utlevere til russerne, finner retten må besvares forskjellig for de to dokumenter. Med hensyn til det første dokument som han tok natten til den 15/8 - kopien av telegrammet som er spesifisert i første avsnitt i tiltalens post II - hadde tiltalte ikke hatt noen tjenestlig befatning med da han tok det fra papirkurven. Han tok det under sin natt-tjeneste i kontoret fordi han så at det gjaldt NATO hemmeligheter. Som omhandlet foran var det ulovlig av ham å tilegne seg dokumentet, men man finner ikke at hemmeligheten her kan ansees betrodd ham i stillings medfør. Det annet dokument som han tok natten til den 17/8 - kopien av telegram som er spesifisert i annet avsnitt av tiltalens post II - hadde han selv i stillings medfør mottatt sammen med telegrammet over fjernskriveren. Han var klar over at dokumentet inneholdt hemmelige opplysninger og at han pliktet å behandle det på forskriftsmessig måte, slik at hemmeligheten ikke ble kjent av uvedkommende. Etter rettens oppfatning må hemmeligheten under disse omstendigheter ansees betrodd ham i stillings medfør.

Forsåvidt hemmeligheten i det sistnevnte dokument angår vil tiltalte etter dette bli å felle også etter §90 tredje ledd, jfr. §49. Forsåvidt hemmeligheten i det førstnevnte dokument angår vil han bli å frifinne etter disse bestemmelser.

Ved utmålingen av straffen får strl. §62 anvendelse.

I straffskjerpende retning legger retten særlig vekt på de generalpreventive hensyn, som her må veie tungt. Man ser også hen til at tiltalte har handlet ut fra egoistiske motiver for å rette på de økonomiske vanskeligheter som han hadde bragt seg i ved å leve over evne.

I formildende retning legger man først og fremst vekt på at tiltalte etter den forklaring den oppnevnte psykiatriske sakkyndige professor dr. med. Gabriel Langfeldt har avgitt under hovedforhandlingen, må antas å ha mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner. Han har en svak karakter, er holdningsløs og savner de nødvendige moralske

Side:351

hemninger som også er nedsatt på grunn av bruk av alkohol. Han er uten evne til å ordne seg økonomisk. Han er nervøs og rastløs og har søkt å avreagere dette ved bruk av alkohol. Følelsesmessig er han ytterst labil med tendenser til depresjon og han har også hatt selvmordstanker. Gjennom flere år har han hatt en rekke besvimelsesanfall, som gjerne har begynt når han er blitt følelsesmessig sterkt engasjert. Anfallene må antas psykogent betinget og er uttrykk for hans nervøse temperament. Retten legger videre vekt på tiltaltes ungdom og på at han har gitt en i alt vesentlig uforbeholden tilståelse. Tiltalte var med sin sjelelige utrustning lite skikket for den stillingen han hadde fått, og slik den sikkerhetsmessige kontroll på hans arbeidsplass var ordnet var det en fristelse for ham å søke å rette opp sin økonomi ved å selge hemmeligheter til russerne. Hans handlinger har ikke medført skadefølger. - - -