Rt-1966-857

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-06-18
Publisert:	Rt-1966-857
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 71 B
Parter:	Birger Løkenhagens konkursbo (advokat Helge Østerud - til prøve) mot Brødrene H. & H. Dønnum (høyesterettsadvokat Per Sandborg).
Forfatter:	Anker, Roll-Matthiesen, Gaarder, Rode, Bahr
Lovhenvisninger:	Panteloven (1895) §1, Lov om utvidelse av lov om foreninger (1857) §1, Avbetalingsloven (1916) §4, Lov om driftskreditt for jordbruket (1946) §13

Dommer Anker: Brødrene H. & H. Dønnum, Eidsvoll, solgte ved 4 kontrakter fra desember 1961 - januar 1962 i alt 607 smågriser til Birger Løkenhagen, Nes. Løkenhagen gjorde oppbud 23. februar 1962. Samme år reiste konkursboet sak mot selgeren, og hovedspørsmålet i saken er om boet er bundet av eiendomsforbehold i salgskontraktene.

Eidsvoll herredsrett avsa 22. juni 1964 dom med denne domsslutning:

«1. Brødr. H. & H. Dønnum frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Etter anke fra konkursboet avsa Eidsivating lagmannsrett 21. april 1965 dom med domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten viser jeg til disse rettenes domsgrunner.

Konkursboet har anket videre til Høyesterett og har gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter.

Side:858

For det punkts vedkommende hvor lagmannsretten i premissene ga boet medhold, spørsmålet om boet ved avtale er bundet av eiendomsforbeholdet, fremholdes det at lagmannsrettens syn er riktig.

Hva prinsippspørsmålet angår anføres at den praksis som foreligger vedkommende kontrakter av den art det her gjelder, er ensidig skapt av den sterkere part i kontraktsforholdet og i krisetidene i 1920-1930 årene uten sammenheng med de økonomiske forhold etter krigen. Den er etablert under en flytende og usikker rettstilstand, svekker personalkreditten og er en usunn kredittordning, som landbruksorganisasjonene arbeider seg bort fra. En underkjennelse skaper ingen forstyrrelse i omsetningslivet i bransjen, men bidrar tvert om til å påskynne sunnere forhold. Den påberopte praksis støter an mot likhetsprinsippet i konkurs og strider mot pantelovens §1. Den sprenger den klare og hensiktsmessige ramme som Høyesterett har lagt til grunn når det gjelder eiendomsforbehold, jfr. særlig Vågå Bruk-dommen, Rt-1955-209.

Under enhver omstendighet kan eiendomsforbeholdet, fremholdes det, ikke få noen virkning for de 14 griser som døde eller ble kassert etterat boet overtok oppforing av grisene.

Konkursboet har nedlagt denne påstand:

«I. Avbetalingskontrakter av 18/12 1961, 6/1 1962, 10/1 1962 og 15/1 1962 mellom H. & H. Dønnum og Birger Løkenhagen vedr. salg av smågris kjennes aforbindende for Birger Løkenhagens konkursbo for så vidt eiendomsforbeholdet angår.

II. H. & H. Dønnum dømmes til å tilbakebetale til Birger Løkenhagens konkursbo kr. 35 913,10 med 4 % rente fra forliksklagens forkynnelse og til betaling skjer.

III. Det i Bergens Privatbank, Sørumsand, på konto nr. 30203, deponerte beløp kr. 43 410,90 med påløpne renter frigis til fordel for Birger Løkenhagens konkursbo, og H. & H. Dønnum dømmes til å betale til boet 4 % renter pro anno av dette beløp fra forliksklagens forkynnelse til frigivning skjer, men med fradrag av de innskuddsrenter som påløper i banken til frigivelsen.

Subsidiært:

Eiendomsforbeholdet i de foran nevnte kontrakter kjennes uforbindende for boet for så vidt angår de 14 griser som døde eller ble kassert etter at boet overtok oppforing av grisene.

I begge tilfelle:

H. & H. Dønnum dømmes til å erstatte Birger Løkenhagens konkursbo sakens omkostninger for samtlige retter.»

Ankemotparten Brødrene H. & H. Dønnum - i det følgende kalt Dønnum - fastholder sine tidligere anførsler og hevder at herredsrettens begrunnelse er riktig, når den har funnet at det ble inngått avtale om at boet gikk inn i kontraktene mot utbetaling av Dønnums tilgodehavende etter disse. Subsidiært gjør ankemotparten gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse for domsresultatet er riktig.

Side:859

Hva de 14 døde eller kasserte griser angår, hevdes det at Dønnum har krav på fullt oppgjør også for disse. Dette må være klart etter kontrakten, som pålegger kjøperen ansvaret for dyrene.

Dønnum har nedlagt slik påstand.

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av bobestyreren advokat Helge Østerud, de to medlemmer av kreditorutvalget og Hans Dønnum som parter. Videre har to vitner forklart seg, det ene av dem nytt i saken.

Noe nytt av betydning er ikke kommet til siden lagmannsrettsbehandlingen.

Jeg kommer, bortsett fra spørsmålet om virkningen av eiendomsforbeholdet for de 14 døde eller kasserte grisers vedkommende, til samme resultat som lagmannsretten, hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig tiltrer. Jeg er således enig i at man ikke, som herredsretten, kan legge til grunn at det foreligger en bindende avtale mellom boet og Dønnum om eiendomsretten til grisene. Derimot er jeg enig med lagmannsretten i at konkursboet er bundet av eiendomsforbeholdet i kontraktene. Jeg vil gjøre noen tilføyelser til lagmannsrettens begrunnelse, særlig for å fremheve det jeg legger størst vekt på.

I en rettspraksis som går tilbake til 1870-årene er i prinsippet anerkjent at selgeren av en løsøregjenstand ved å forbeholde seg eiendomsretten får en sikkerhetsrett som har rettsvern uten hinder av den alminnelige regel i panteloven av 12. oktober 1857 §1. Men det er også ved rettspraksis satt visse grenser for i hvilken utstrekning slike eiendomsforbehold kan godtas. Som fremholdt av lagmannsretten, er det behovet som har ført til godkjennelse, og det er også i det vesentlige behovet som har vært bestemmende for begrensningen, jfr. den dom som er inntatt i Rt-1964-388 flg., førstvoterendes bemerkinger 390 nederst - 391 øverst. I teorien og delvis i rettspraksis har det vært operert med tre hovedgrupper av tilfeller hvor rettsvern overfor andre kreditorer ikke godtas. Den første gruppe omfatter tilfeller hvor salgsgjenstanden blir inkorporert i annet løsøre eller i fast eiendom. Den andre gruppen knytter seg til bearbeidelsessynspunktet, at det som selges endrer karakter og øker i verdi ved foredling. Den tredje omfatter salg av gjenstander bestemt for videre omsetning. I nærværende sak gjelder spørsmålet om forholdet rammes av bearbeidelsessynspunktet. Inkorporasjons- eller videresalgs-synspunktene er ikke aktuelle. Dette betyr at det er Vågå Bruk-dommen i Rt-1955-209 man må trekke sammenligninger med, mens eksempelvis Scooter-dommen i Rt-1963-109 har mindre interesse.

Konkursboet hevder at Vågå Bruk-dommen er et bindende prejudikat for nærværende sak. Jeg er ikke enig i dette. Det Høyesterett la til grunn for avgjørelsen i 1955 var bearbeidelsessynspunktet, at det hadde funnet sted en ikke ubetydelig

Side:860

forandring i råvarens karakter og verdi. Det er nok så at verdistigningen på grisene fra leveringen til de ble slakteferdige er betydelig. Men råvarens karakter kan ikke sies å være endret. Likevel legger jeg størst og avgjørende vekt på den forskjell mellom tilfellene at det i Vågå Bruk-dommen gjaldt eiendomsforbehold som til da ikke hadde vært brukt i noen særlig utstrekning i tømmerhandelen, mens man i nærværende tilfelle, som fremhevet av lagmannsretten, står overfor en fast praksis i vårt land, innarbeidet gjennom decennier og markert ved trykte, for tiden omtrent enslydende formularer. Denne praksis, som domstolene etter det jeg vet aldri har underkjent, har alle i bransjen vært vel kjent med, blant dem griseoppdretternes øvrige kreditorer, så som kraftforleverandørene. Disse har derfor måttet regne med som sannsynlig at besetninger av smågris er beheftet med eiendomsforbehold fra selger. Det er også grunn til å fremheve at selgerne selv, blant dem Dønnum, har inngått kontraktene i tillit til at forbeholdet var bindende for kjøperens kreditorer. Diskonterende banker har bygget på samme forutsetning. Jeg finner det unødvendig å ta standpunkt til om man kan sette etiketten sedvanerettsdannelse på forholdet. Jeg er enig med lagmannsretten i at det iallfall foreligger en fast innarbeidet ordning, som domstolene får respektere.

Det kan spørres hvordan det forholder seg med selgerens eiendomsrett til salgsgjenstanden etter hvert som den stiger i verdi ved kjøperens påkostninger, her ved foring og stell. Beholder selgeren i tilfelle full eiendomsrett til gjenstanden? Spørsmålet er ikke reist av partene for Høyesterett, og jeg går ikke nærmere inn på det da Dønnum ikke har krevd mer av boet enn salgsprisen for de leverte smågriser.

Ved avgjørelsen legger jeg også en viss vekt på at domstolene i Danmark og Sverige godkjenner slike eiendomsforbehold, se for Sveriges vedkommende dom av Högsta domstolen i Nytt juridiskt arkiv 1959 590. I denne sammenheng nevner jeg Scooter-dommen, Rt-1963-109. Der er som et moment i begrunnelsen for at et eiendomsforbehold ved salg av varer beregnet på videresalg ikke ga sikkerhet, pekt på dansk og svensk rettspraksis for så vidt.

I anledning av det konkursboet har anført for Høyesterett vil jeg bemerke at det neppe er noe holdepunkt for å karakterisere praksis med eiendomsforbehold ved salg av livdyr som krisetidsbetonet. Når denne praksis har hatt så stort omfang like til våre dager, må det henge sammen med et stadig eksisterende behov for en slik finansieringsordning. Om det ville være heldigere å bruke andre midler, er det ikke domstolens sak å ta stilling til.

Som før antydet, har jeg et annet syn enn de tidligere retter når det gjelder de 14 griser som døde eller ble kassert. Riktignok er jeg enig i at etter kontrakten er dette noe kjøperen bærer vågnaden for, men det var enighet mellom boet og Dønnum om at boet skulle besørge grisene foret fram til de ble slakteferdige, og da det ikke er hevdet at dyrene gikk tapt på grunn av feil fra boets side, må selgerens krav bedømmes som et vanlig krav på kjøpesum. Dette betyr at Dønnum ikke har et massekrav, men

Side:861

bare et uprioritert krav i boet for den kjøpesum de 14 grisene representerer, i stevningen utregnet til kr. 1 831,62. Sikkerhetsretten kan ikke antas å gjelde grisepartiene som kollektiv, men er knyttet til det enkelte individ, den gode individualiseringsmulighet er da også - etter min mening med rette - nevnt av lagmannsretten som et viktig moment ved avgjørelsen av prinsippspørsmålet i saken. Når enkelte griser faller bort, går ikke sikkerhetsretten over på de gjenværende griser. Dette stemmer med dansk rettspraksis, se Illum: Ejendomsforbehold 206.

Jeg føyer til at det ikke er noen tvist mellom partene om de rent tallmessige utregninger.

Spørsmålet om gyldigheten av eiendomsforbeholdet har betydelig prinsipiell interesse og har budt på atskillig tvil. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes Dønnum for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne dom:

Eiendomsforbehold kan ikke gjøres gjeldende i forhold til konkursboet for så vidt angår de 14 griser som døde eller ble kassert etter at boet overtok oppforingen av grisene.

For øvrig frifinnes Brødrene H. & H. Dønnum.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Rode og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver F. Dahlin):

Etter forgjeves prøvet forliksmegling har Birger Løkenhagens konkursbo av Nes ved stevning av 1/12 1962 anlagt sak mot Brødr. H. & H. Dønnum, Eidsvoll. Saken gjelder om eiendomsforbehold i smågris som kjøperen skal fore frem til slaktegris er gyldig overfor konkursboet.

Av det faktiske forhold refereres:

Birger Løkenhagen, Haga i Nes, kjøpte følgende partier smågris av saksøkte:

18/12 1961 198 stk. kr.25 805.-

6/1 1962 213 » » 28 482.-

10/1 » 116 » » 14 946.-

15/1 » 80 » » 10 091.-

607 stk. kr. 79 234.-

Ved alle kjøp ble det opprettet kontrakter på trykte formularer som i §13 henviser til lov om kjøp på avbetaling og i §4 er det anført at dyrene overleveres straks til kjøperen, men selgeren forbeholder seg eiendomsretten inntil den hele kjøpesum er betalt.

Det ble utstedt 4 måneders aksepter for kjøpesummene, i et tilfelle 3 måneders aksept. Det er føyet til i kontraktene at grisene skulle leveres til Odd Sandvik, Oslo Kjøtthall, i et tilfelle er det intet anført herom.

Side:862

Saksøkte diskonterte akseptene i Eidsvoll Sparebank og i forbindelse hermed ble kontraktene transportert til banken.

Løkenhagen plasserte de 198 griser etter kontrakt av 18/12 1961 hos gårdbruker Hans Oustad, Romedal, de øvrige hos gårdbruker Kristen Killingmo, Aurskog.

Den 23/2 1962 gjorde Løkenhagen oppbud og boet ble tatt under Nes skifteretts behandling som konkursbo. På dette tidspunkt var ingen av akseptene forfalt og intet var betalt på kjøpesummene.

Den 5/3 s. å. holdtes det skiftesamling i boet til valg av bestyrer og medlemmer av kreditorutvalget. Som bestyrer ble valgt overrettssakfører Helge Østerud, Årnes. Under skiftesamlingen ble det bl.a. protokollert følgende: «Bostyret fikk fullmakt til å ta standpunkt til om boets griser hos Killingmo og Oustad skal fores frem.»

Den 17. s. m. sendte bobestyreren følgende brev til Firma Odd Sandvik, Kjøtthallen, Oslo:

«Jeg viser til behagelig telefonsamtale i går og bekrefter at boet har ca. 375 griser hos Kristen Killingmo i Aurskog og ca. 145 griser hos gårdbruker Hans Oustad, Romedal og disse grisepartiene ønsker boet skal leveres til Deres firma for best mulig avregning og partiene vil bli kjørt av H. & H. Dønnum, Eidsvoll.

Videre presiserer jeg at alle nettobeløp vedrørende disse partiene må sendes med avregninger direkte til meg idet jeg gjør opp med H. & H. Dønnum i henhold til avbetalingskontraktene.

Boet står meget svakt også når det gjelder dekning av utgifter og jeg tør be Dem elskverdigst gjøre alt mulig for å skaffe størst mulig netto av grisepartiene, og jeg vil også gjerne ha beskjed hvis De finner grisene utilfredsstillende f. eks. for dårlige vekter m.v.

Jeg synes det ville være forstemmende om grisene ikke kommer opp i mere enn kr. 300.- pr. gris netto.

Jeg er imidlertid forvisset om at Deres firma gjør det som er mulig og jeg takker på forhånd.»

Samme dag underrettet han saksøkte om dette ved å sende ham gjenpart av brevet.

I brev av 3/4 1962 til saksøkte ber bostyreren om en konferanse og anfører bl.a. at han har sett nærmere på avbetalingskontraktene og at han har sine store tvil om slike kontrakter er holdbare i det hele tatt. Den 14. s. m. sendte saksøkte følgende brev til bostyreren:

«Hvis Løkenhagens konkursbo skal ha noe med ovennevnte griser å gjøre, ber vi Dem herved utbetale til Eidsvoll Sparebank følgende beløp som dekker leiekontraktene:

kr. 28 482.00 - kr. 14 946.00 - kr. 10 091.00 tils. kr. 53 519.00.

Vi forbyr all henting av griser i fra Killingmo inntil dette er ordnet, og overtredelse av dette vil bli anmeldt til politiet, da vi klar beskjed om at grisene er våre og ikke konkursboets. Hvis det er vanskelig for boet å utbetale dette omgående, kan vi imidlertid gå med på at kommisjonær Odd Sandvik, Oslo Kjøtthall, trekker beløpene ettersom det blir sendt inn slaktegriser og dekker kontraktene som vi har transportert til Eidsvoll Sparebank. Det samme forhold gjør vi gjeldende for grisene hos Oustad, Stange, hvis leiekontrakten stor kr. 25 805.00 ikke er dekket i rett tid, d.v.s 18. ds.

Side:863

Vi gjør samtidig oppmerksom på at alle utgifter vi eventuelt blir pådratt må dekkes av konkursboet eller ved levering av slaktegrisene i tillegg av kontraktprisen.

Vi venter å høre fra Dem omgående ang. dette og senest innen 8 dager av hensyn til leveringen av slaktegrisene som er ferdig like over påske.»

Den samme dag er det på Årnes inngått en overenskomst undertegnet av Hans Dønnum på vegne av saksøkte og av bobestyreren:

«Mellom undertegnede firma H. & H. Dønnum, Eidsvoll v/ herr Hans Dønnum på den ene side og Birger Løkenhagens konkursbo v/ bobestyreren o.r.sakfører Helge Østerud, Årnes på den annen side, er idag inngått denne overenskomst:

Firma H. & H. Dønnum leverte i sin tid på avbetalingskontrakt 198 smågris til Birger Løkenhagen og partiet ble innsatt hos gårdbruker Hans Oustad, Romedal for oppforing.

Kontrakten lød på et samlet beløp på kr. 25 805.- og firma H. & H. Dønnum har diskontert leiekontrakten i Eidsvoll Sparebank med tilsvarende aksept fra Løkenhagens side og beløpet forfaller i Eidsvoll Sparebank den 16. april 1962.

Bobestyreren o.r.sakfører Helge Østerud samtykker herved på vegne av boet i at ovennevnte beløp utbetales av kommisjonær Odd Sandvik direkte til Eidsvoll Sparebank til dekning av nevnte aksept og avbetalingskontrakt dog slik at bobestyreren herved tar forbehold om å søke beløpet tilbake fra firma H. & H. Dønnum hvis det ved eventuelt senere søksmål og rettskraftig dom skulle vise seg at slike avbetalingskontrakter i smågris er ugyldig og subsidiært gjør boet gjeldende at H. & H. Dønnum under enhver omstendighet ikke har krav på mere enn salgsbeløpet for små-gris med de vekter de hadde ved leveringen til Løkenhagen og dessuten tar boet forbehold om at kontrakten under enhver omstendighet heller ikke kan gjøres gjeldende for større antall gris enn det antall som er igjen når de leveres til slakt.

Firma H. & H. Dønnum v/ Hans Dønnum er innforstått med de forbehold boet har tatt for å gå med på at ovennevnte beløp utbetales direkte til Eidsvoll Sparebank.» - - -

Retten finner det er bevis for at det etter forhandlinger ble inngått en avtale mellom partene, en avtale som gikk ut på at boet gikk inn i kontraktene mot utbetaling av saksøktes tilgodehavende etter disse. Dette er uttrykkelig bekreftet i bostyrerens brev av 17/3 1962 til firma Odd Sandvik, hvor det bl.a. presiseres at alle nettobeløp vedrørende grisepartiene med avregninger skulle sendes direkte til bostyreren, idet han skulle gjøre opp med saksøkte i henhold til avbetalingskontraktene. Overfor saksøkte ble avtalen bekreftet ved at det ble sendt ham en gjenpart av ovennevnte brev. Det ligger heri at boet har anerkjent eiendomsforbeholdet og såvidt retten forstår bestrides det heller ikke nå, at så var tilfellet.

Slik sto saken til bostyreren begynte å tvile på om eiendomsforbeholdet kunne gjøres gjeldende overfor boet, det førte til skriftvekselen i april og overenskomsten av 14. s. m. Retten ser det imidlertid slik at saksøkeren ikke ensidig er berettiget til å fragå den inngåtte avtale. Ingen av partene tenkte øyensynlig den gang at det kunne tviles på forbeholdets gyldighet. Det ble intet sagt om spørsmålet. Enhver av partene er

Side:864

nærmest til å bære følgene av dette. Heller ikke fra skifterettsplan kan det reises innvending mot at det ble inngått en binnende avtale. Det var spørsmål om å øke boets masse ved å tilføre boet fortjenesten ved å fore grisene frem til slaktegriser. Dette er ikke underlagt skifterettens avgjørelse. Forøvrig hadde skifteretten i skiftesamlingen den 5/3 1962 gitt bostyret fullmakt til å ta standpunkt til om grisene skulle fores frem.

Spørsmålet blir dernest om overenskomsten av 14/4 1962 kan gjøre noen endring. Saksøkte erklærer seg der innforstått med bostyrerens forbehold for dekning av kr. 25 805.- til Eidsvoll Sparebank. Retten er dog kommet til at dette ikke kan tolkes som en frafallelse fra saksøktes side av den inngåtte avtale. Han har i brev av samme dag gitt tydelig uttrykk for at hvis boet vil ha noe med grisene å gjøre, må det dekke alle leiekontraktene.

Retten er således kommet til det resultat at saksøkte må frifinnes på det grunnlag som er nevnt foran. Retten finner det derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på den prinsipielle side av saken.

Retten er enig i at saksøkte har til gode kr. 33 342.31 idet den er enig i at boet har overtatt risikoen for de griser som er døde under boets oppforing. Det er imidlertid ikke reist motsøksmål med krav på selvstendig dom og retten mener seg derfor av formelle grunner avskåret fra å avsi dom forsåvidt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen, Petter Meyer og Sigurd Fougner Hagen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men på et annet grunnlag. - - -

Det er åpenbart at bobestyreren i den første tid etter konkursåpningen sto overfor en rekke praktiske spørsmål som krevet øyeblikkelig løsning. Vedkommende grisene gjaldt det å få foring og stell holdt i gang til skiftesamling kunne bli holdt og nærmere bestemmelse truffet. Det neste spørsmål måtte bli om boet skulle fore grisene frem til slaktemoden stand eller på en eller annen måte å få sin befatning med grisene avviklet på et tidligere tidspunkt.

Det er på det rene at bobestyreren i denne overgangsperiode har stått i kontakt med Hans Dønnum, rådført seg med denne og søkt firmaets bistand blandt annet med transporter, de siste mot vanlig godtgjørelse.

Det er ikke tvilsomt at både bobestyreren og Dønnum i den første tid etter konkursåpningen uten videre gikk ut fra at boet, om det ville disponere over grisene, måtte respektere kontrakten med firmaet helt ut. Dette kom på forskjellig måte til uttrykk fra bobestyrerens side. Således skriver denne i sitt sirkulære av 28. februar 1962, som også ble sendt Dønnum, blandt annet:

«Jeg er av den absolutte oppfatning at boet må fore fram grisene for at de skal levne noe til boet».

Senere har man bobestyrerens brev av 17. mars 1962 til Odd Sandvik, referert av herredsretten. En gjenpart av brevet ble, som nevnt av herredsretten, sendt til H. & H. Dønnum, idet bobestyreren i dette uttalte:

«Jeg går nå ut fra at De selv holder Dem a-jour og sørger for

Side:865

avhenting av grisene og ser etter, slik at ingen blir levert før det er passende tid med hensyn til framføring og størrelse».

Endelig nevnes at i bostyremøte 27. mars 1962, hvor Hans Dønnum møtte, ble det gitt fullmakt til bobestyreren «til å overdra grisene hos Oustad på Stange til H. Dønnum mot at han godtgjør boet dets utgifter fra konkursdagen». Bobestyreren fremholder at meningen med fullmakten var at spørsmålet om den nevnte overdragelse ble overlatt til hans avgjørelse på fritt grunnlag. Han kom til at boet burde fortsette oppforingen også av disse grisene, og benyttet seg ikke av fullmakten. Hans Dønnum forklarer derimot at han av bobestyreren ble tilbudt å overta grisene hos Oustad, men da svarte at han i såfall også ønsket å få tilbake grisene hos Killingmo, og at spørsmålet falt bort da bobestyreren ikke gikk med på dette.

Lagmannsretten er under noen tvil blitt stående ved at det som således foreligger ikke gir tilstrekkelige holdepunkter for at boet er trådt inn i kontraktene med H. & H. Dønnum, og derved har avskåret seg fra å få prøvet eiendomsforbeholdets holdbarbet i konkurs, når det senere er oppstått tvil herom. Det var åpenbart ikke på noe tidspunkt i bobestyrerens eller bostyrets tanke å gi avkall på noen boet tilkommende innsigelse. Det legges vekt på at de presserende praktiske spørsmål som måtte løses i den første tid etter konkursåpningen, ga bobestyreren liten tid til å overveie spørsmål om fordringshavernes rettslige stilling og på at det omhandlede spørsmål ble reist så vidt tidlig som ved bobestyrerens brev av 3. april 1962. Det legges også en viss vekt på at H. & H. Dønnum ikke kan sees å være blitt dårligere stilt ved at spørsmålet først ble reist da, og ikke på et tidligere tidspunkt.

Etter det syn lagmannsretten har på spørsmålet, er det ikke nødvendig å ta stilling til om den innsigelse at boet hadde bundet seg til de omhandlede kontrakter og de deri inntatte eiendomsforbehold kunne ansees som forspilt fordi den var frafalt eller for sent fremsatt fra H. & H. Dønnums side.

Lagmannsretten må således som avgjørende for saken ta stilling til hvorvidt eiendomsforbehold ved salg av smågriser kan gjøres gjeldende overfor kjøperens konkurskreditorer.

Partene er enige om at det er lang tid siden eiendomsforbehold ved salg av smågriser kom i bruk, antakelig 30-40 år eller ennå mere. I de senere år har eiendomsforbehold vært et vesentlig ledd i finansieringen av slike salg. Gjennom Norges Kjøtt og Fleskesentral og dens 16 tilsluttede slakteriorganisasjoner (Slakterisamvirket) ble det i 1962 omsatt 263 287 smågriser. Av dette antall ble 97 700 - 37,1 % solgt på avbetaling med eiendomsforbehold. Verdien av denne omsetning er henholdsvis kr. 29 831 000 og kr. 13 700 000. Som nevnt av ankemotparten er landets totale produksjon av smågris omkring 700 000 stykker, hvorav den overveiende del blir avhendet. Av den del herav som ikke omsettes gjennom Slakterisamsvirket, men gjennom private næringsdrivende antas en vesentlig større prosent å bli solgt med eiendomsforbehold. Det årlige totalbeløp av slike salg blir i alle tilfelle betydelig. Salgene foretas, både når det gjelder Slakterisamvirket og de private næringsdrivende, som regel på grunnlag av trykte kontraktsformularer, som har vært brukt uforandret i årrekker.

Side:866

Norges Kjøtt og Fleskesentral opplyser at det innen Slakterisamvirket aldri har vært betvilt at eiendomsforbehold ved salg av smågris er rettsgyldig. Det er heller ikke opplyst at det tidligere har vært reist noen slik tvil på annet hold blandt de næringsdrivende. I hvilken utstrekning slike forbehold har vært godkjent i konkurstilfelle has det ikke sikre opplysninger om. Her kommer det imidlertid inn at i de senere år har det hørt til sjeldenhetene at jordbrukere har gått konkurs.

Smågriser som selges på denne måte, er ikke bestemt for videresalg, idet det vanlig betinges at de, når de er slaktemodne, går tilbake enten til smågrisselgeren eller til en av ham utpekt representant, som ordner med slakting for regning av smågriskjøperen og foretar oppgjør med de interesserte på grunnlag av det som slaktet innbringer.

Det er opplyst at når det utstedes aksepter ved smågrissalgene, diskonteres disse av landets banker, tildels som en kurant sak.

Det sees ikke at det foreligger dommer som gir avgjørende holdepunkter for sakens løsning. Den ankende part har særlig henvist til høyesterettsdom i Rt-1955-209 flg. - Vågå Bruk-dommen, hvor det ble funnet avgjørende at det ved produksjonen av tømmeret til skurlast hadde funnet sted en ikke ubetydelig forandring i råvarens karakter og verdi. I løpet av foringsperioden har man for grisenes vedkommende en vesentlig sterkere verdiøkning enn i skurlasttilfellet. Derimot synes spørsmålet om forandring i råvarens karakter å stille seg noe annerledes. Etter oppforingen, som - i allfall i det ytre - synes å adskille seg vesentlig fra en industriell eller håndverksmessig bearbeidelse, har grisene sin identitet i behold, og individualiseringsmuligheten er god. Såvel forholdets faktiske side som den historiske og økonomiske bakgrunn, synes i det hele å adskille seg så sterkt fra tømmer-skurlasttilfellet at Vågå Bruk-dommen neppe gir vesentlig veiledning for hvorledes det foreliggende spørsmål bør løses.

Lagmannsretten ser det slik, som det blandt annet er kommet til uttrykk i førstvoterendes votum i høyesterettsdom i Rt-1963-109 på side 111 (Scooter-dommen), at det omhandlede bruk av eiendomsforbehold i det hele er en ordning som reelt står i en viss motstrid med det generelle forbud mot frivillig underpantsettelse av løsøre og at de vanlige salg med eiendomsforbehold nærmest må oppfattes som unntak som man har funnet å burde godta i forhold hvor det antas å være et betydelig behov. Ut fra denne oppfatning synes domstolenes stilling til nye tilfelle som bringes frem, i særlig grad å burde bestemmes av hva som er opplyst eller kan sluttes om de reelle behov i det spesielle tilfelle, forsåvidt ikke hensynet til sammenheng i rettsreglene klart tilsier en annen løsning.

I det foreliggende tilfelle har eiendomsforbeholdet i årrekker hatt en så vesentlig og alment godtatt funksjon i en økonomisk betydningsfull del av husdyromsetningen, at det ligger nær å stille spørsmål om det ikke er etablert en virkelig sedvanerett. Iallfall foreligger det en meget fast innarbeidet ordning, hvis rettslige grunnlag den foreliggende domspraksis og de rettslige betraktninger som er anført ikke kan sees å gi domstolene tilstrekkelig grunn til å underkjenne.

Det tilføyes at eiendomsforbehold etter det opplyste ikke bare brukes ved omsetning av smågriser, men også er vanlig ved annet livdyrsalg. Det nevnes videre at etter lov om driftskreditt for jordbruket av 19. juli 1946

Side:867

nr. 2 §13 åpnes det adgang til å sikre lån av driftskredittlagene ved eiendomsforbehold blandt annet vedkommende husdyr som helt eller delvis er kjøpt for lån av laget.

Endelig nevnes at til tross for at man i dansk rett i alminnelighet underkjenner eiendomsforbehold i bearbeidelsestilfelle, har man i Danmark like fullt godkjent forbeholdene ved salg av smågris til oppforing, jfr. bl.a. Illum: Ejendomsforbehold 205-207.

Lagmannsretten er blitt stående ved at de eiendomsforbehold som er tatt i det foreliggende tilfelle, må opprettholdes i forhold til konkursboet.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at boet har overtatt risikoen for de griser som er døde under boets oppforing. - - -