Rt-1967-233

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-03-03
Publisert:	Rt-1967-233
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 25/1967
Parter:	Leif Arnesen m.fl. (høyesterettsadvokat Helge Haavind) mot Oslo kommune (kommuneadvokat Sverre Thornes).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Nygaard, Heiberg, Anker, Bahr
Lovhenvisninger:	Lov om sammenslutning av Oslo og Aker (1947) §6, Lov om sammenslutning av Oslo og Aker (1947), Bygningsloven for Kristiania (1899), Skatteloven (1911) §43, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911), Bygningsloven (1924), Bygningsloven (1965)

Dommer Roll-Matthiesen: Oslo bystyre vedtok i møte den 17. juni 1960 en alminnelig revisjon av grupperingen av eiendommer i det tidligere Aker herred i medhold av §6, åttende ledd i lov om sammenslutning av Aker og Oslo kommuner av 11. juli 1947.

Side:234

Vedtaket gikk bl.a. ut på at eiendommene i Husebyskogen - i alt 125 - ble overført fra gruppe 2 med halv eiendomsskatt til gruppe 1 med hel eiendomsskatt. Leif Arnesen og 90 andre grunneiere i Husebyskogen reiste ved stevning av 29. april 1961 sak mot Oslo kommune med krav om å oppheve bystyrets vedtak. Oslo byrett avsa den 18. juni 1964 dom med denne domsslutning:

«1. Oslo bystyres vedtak av 17. juni 1960 om overføring av saksøkernes eiendommer - beliggende i Nedre Huseby/Husebyskogen - til gruppe 1 med full eiendomsskatt oppheves.

2. I saksomkostninger betaler Oslo kommune, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen kr. 5 000 - femtusenkroner - til Leif Arnesen og de øvrige 90 saksøkere iflg. fortegnelse vedlagt stevningen i saken som bil. 1 ad dok. 1.»

Oslo kommune anket til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom i saken den 4. september 1965. Domsslutningen er sålydende:

«Oslo kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Leif Arnesen og de 90 andre grunneiere har påanket dommen til Høyesterett, hvor de har nedlagt slik påstand:

«1. Oslo Bystyres vedtak av 17/6 1960 om overføring av saksøkernes eiendommer, beliggende i Husebyskogen, til den gruppe for hvilken det skal utlignes full eiendomsskatt oppheves.

2. Oslo Kommune dømmes til å betale sakens omkostninger for Byretten, Lagmannsretten og Høyesterett.»

Oslo kommune har påstått frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter av de ankende parter in solidum.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

De ankende parter har ikke for Høyesterett hevdet at sammenslutningslovens §6 må fortolkes ut fra et avtalesynspunkt og at det skulle foreligge et bindende tilsagn fra statsmyndighetenes side om at villaeierne i Aker ikke skulle bli ilagt hel eiendomsskatt. Loven må på vanlig måte fortolkes objektivt, men det må ved tolkingen tas hensyn til det som fremgår av lovens forarbeider om forutsetningene i det tidligere Aker. Heller ikke er det hevdet at bystyrets vedtak må oppheves fordi Kommunaldepartementets godkjennelse først forelå i brev av 19. oktober 1960, det vil si etter at vedtaket trådte i kraft, hvilket skjedde fra 1. juli 1960. Det er imidlertid pekt på at Høyesterett må ta standpunkt til dette spørsmål ex officio. De ankende parters angrep på bystyrets vedtak er spesifisert i følgende seks punkter:

1. Bystyret har ved sin avgjørelse ikke lagt tilstrekkelig vekt på ordet «strøk» i loven. Overføring til en høyere gruppe kan bare finne sted ved endringer innen selve strøket, ikke som følge av endringer utenfor strøket. Det er herom spesielt vist til Justisdepartementets brev av 2. august 1948, som er sitert i byrettens dom. Brevet gir etter de ankende parters mening uttrykk for den riktige forståelse av loven.

2. Bystyret har ikke lagt vekt på at de endringer som kreves for

Side:235

at omgruppering kan skje bare kan være av bebyggelsesmessig karakter, jfr. det nevnte brev fra Justisdepartementet.

3. Grupperingsnemnda uttalte i sin avgjørelse av 30. november 1949 at fortolkningen av begrepet «bymessig bebygget strøk» i landsskattelovens §43, slik denne bestemmelse lød før lovendringen i 1934, «kan være veiledende ved Nemndas fastsettelse av grensene mellom bymessig og ikke bymessig bebygget strøk (gruppe 2 og 3)». De to lover forfølger imidlertid forskjellige formål, og det må i dette tilfelle være fullstendig uriktig å slutte fra den ene lov til den annen. Og da ankenemnda - og nu bystyret - ikke har tatt avstand fra nevnte uttalelse, må det antas at disse instanser har vært enig i den. Dette kan ha innvirket på avgjørelsen.

4. Hvorvidt et strøk er «bymessig bebygd» eller «delvis bymessig bebygd» i lovens forstand kan ikke avgjøres generelt, avgjørelsen må skje med den konkrete bebyggelse i det tidligere Oslo som sammenligningsgrunnlag. Forholdet i andre deler av landet kan ikke trekkes inn ved fortolkningen av denne lov.

5. Det har aldri vært forutsetningen at det skulle betales full eiendomsskatt for den åpne villabebyggelse i Aker. En villabebyggelse som er typisk for det gamle Aker skulle henføres til gruppe 2. Det er i strid med loven når en slik bebyggelse karakteriseres som «bymessig» i lovens forstand - den er «delvis bymessig». De ankende parter hevder ikke at all villabebyggelse i det gamle Aker skal stå i gruppe 2. De strøk som ligger nærmest det tidligere Oslo må behandles på samme måte som den bymessige villabebyggelse der. Hvor grensen skal trekkes mellom den bymessige villabebyggelse og den åpne villabebyggelse, vil bli et skjønnsspørsmål, men det må være klart at Husebyskogen har en åpen villabebyggelse.

6. Ankenemnda mente at en revisjon av grupperingene kunne foretas som en følge av endret vurdering og uten at det hadde funnet sted faktiske endringer i strøket. Direktør Bonnevie har i sin innstilling, som ligger til grunn for bystyrets vedtak, sagt herom: «Dette spørsmål antar jeg har mindre praktisk betydning ved den 10-årlige revisjon. En slik revisjon skal godkjennes av departementet og vil neppe kunne påregnes godkjent med mindre det foreligger faktiske endringer.» Ankenemndas oppfatning er uriktig, og da det ikke er tatt avstand fra den, kan den ha hatt betydning for bystyrets avgjørelse. Det er understreket at departementet i forbindelse med behandlingen av spørsmålet om godkjennelse ikke har muligheter for å kontrollere om faktiske endringer virkelig har foreligget.

De ankende parter har sluttelig anført at bystyrets vedtak under alle omstendigheter er vilkårlig.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av fem av de ankende parter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg slutter meg i det vesentlige til dens begrunnelse. Etter prosedyren

Side:236

for Høyesterett finner jeg grunn til å komme med noen tilleggsbemerkninger.

Det er etter min mening ingen holdepunkter i lovens ord eller dens forarbeider for at den såkalte åpne villabebyggelse i det tidligere Aker aldri skulle ilegges mer enn halv eiendomsskatt. Hvis det hadde vært meningen at spesielle regler skulle gjelde for denne villabebyggelse i motsetning til annen bebyggelse, måtte dette ha vært sagt i loven, men noe herom kan ikke finnes, heller ikke i forarbeidene. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at strøk med villabebyggelse - uansett avstanden fra Oslos tidligere grenser - etter en objektiv fortolkning av loven og ut fra de faktiske forhold, kan bli å karakterisere som «bymessig bebygd» i lovens forstand med overføring fra gruppe 2 til gruppe 1 som følge.

Det er etter min mening på det rene at bystyret ved revisjonen i 1960 la til grunn at det måtte være skjedd endringer i strøkenes karakter for at overflytning til en annen gruppe kunne skje. Denne lovforståelse fremgår klart av kommuneadvokatens uttalelse, direktør Bonnevies innstilling og finansrådmannens innstilling, som bystyret sluttet seg til. Direktør Bonnevie har ved sin gjennomgåelse av de enkelte strøk overalt begrunnet sine forslag om overføringer med nærmere beskrevne endringer som hadde funnet sted i vedkommende strøk. Om Husebyskogen uttaler han: «Husebyskogen er et helt nytt tidsmessig strøk som nå nærmest er ferdig utbygget. Kommunikasjonene er gode.» Det er således endringene innen strøket Husebyskogen som har begrunnet overføringen, og dette er i full overensstemmelse med loven slik jeg forstår den. Under disse omstendigheter har det etter min mening ingen interesse å trekke inn ankenemndas formodede mening om at revisjon eventuelt kunne skje på grunnlag av en annen vurdering uten at faktiske endringer i strøket hadde funnet sted, jfr. det tidligere siterte under punkt 6. Jeg tilføyer at den beskrivelse direktør Bonnevie ga av Husebyskogen ikke er bestridt av de ankende parter og at det er på det rene at endringene har funnet sted i tiden etter at grupperingsnemnda ved sin avgjørelse av 30. november 1949 henførte Husebyskogen til gruppe 2.

Som det fremgår av det jeg har referert under punkt 3, har de ankende parter trukket frem at grupperingsnemnda fant veiledning i den fortolkning som hadde funnet sted av den tidligere bestemmelse i landsskattelovens §43, en veiledning som etter de ankende parters mening var uriktig. Jeg skal hertil bemerke at ankenemnda, som ga en helt selvstendig begrunnelse, overhodet ikke nevnte landsskattelovens §43, og den er heller ikke nevnt i forarbeidene til bystyrets vedtak av 17. juni 1960. Man må derfor etter min mening uten videre kunne gå ut fra at fortolkningen av nevnte bestemmelse overhodet ikke har spilt noen rolle ved bystyrets avgjørelse. Det er således ikke grunn for meg til å komme nærmere inn på forholdet. Men jeg finner å burde peke på at grupperingsnemnda fant fortolkningen av landsskattelovens §43 veiledende ved fastsettelse av grensene mellom de strøk som skulle henføres til gruppe 2, delvis bymessig bebygd, og de strøk

Side:237

som skulle henføres til gruppe 3, ikke bymessig bebygd. Dette er et annet problem enn det som foreligger i nærværende sak.

Idet jeg for øvrig henviser til lagmannsrettens domsgrunner, finner jeg som lagmannsretten at bystyrets vedtak av 17. juni 1960 er bygget på en riktig forståelse av sammenslutningslovens §6. Noen form for vilkårlighet foreligger ikke, hva enten man ser Husebyskogen isolert eller man trekker sammenligning mellom Husebyskogen og andre strøk i det tidligere Aker, strøk som fremdeles er blitt stående i gruppe 2. Som lagmannsretten finner jeg videre at bystyrets vedtak har virkning fra 1. juli 1960, selv om Kommunaldepartementets godkjennelse først forelå den 19. oktober 1960.

Etter det anførte vil lagmannsrettens dom bli å stadfeste.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Etter resultatet må de ankende parter imidlertid betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Leif Arnesen og de øvrige 90 ankende parter in solidum til Oslo kommune 7.000 - sju tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Anker og Bahr: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Jens Trampe Broch):

- - -

Da spørsmålet om innlemmelse av hele Aker i Oslo ble aktuelt etter annen verdenskrig, var da også problemet om eiendomsskatten i det nye byområde noe som ble viet særlig oppmerksomhet.

Og i loven om innlemmelse av 11. juli 1947 - som fastsatte at Aker fra 1. januar 1948 skulle gå inn i Oslo - ble i §6 gitt detaljerte bestemmelser angående eiendomsskatten. En lov av 8. juli 1949 gjorde forøvrig visse endringer i loven av 1947. Den hovedregel som ble gjort gjeldende for det tidligere Aker (§6, tredje ledd), lød deretter slik: - - -

I henhold til de her nevnte bestemmelser ble nedsatt en grupperingsnemnd hvis formann ble høyesterettsadvokat Andreas Claussen, Trondheim.

Grupperingsnemndas avgjørelser er datert 30. november 1949.

I sin trykte utredning behandlet Grupperingsnemnda i forskjellige avsnitt spørsmål som antokes av betydning for dens avgjørelser.

I avsnitt VIII ble således behandlet spørsmålet «Hvor omfattende bør en ta lovens begrep «strøk» - - -

I avsnitt IX behandlet Grupperingsnemnda spørsmålet om hvorvidt den av nemnda fastsatte gruppeinndeling er bindende for framtiden. Herom anførte nemnda bl.a.:

Side:238

«Nemnda har forelagt dette spørsmål for Justisdepartementet, som i brev av 2. august 1948 bl.a. svarer:

«En antar at §6 i loven om sammenslutning av Aker og Oslo er slik å forstå at den gruppering av eiendommene som grupperingsnemnda, eventuelt ankenemnda, foretar er endelig og at den ikke kan endres av bystyret ved den 10-årige revisjon medmindre den eller de eiendommer eller det strøk endringene gjelder bebyggelsesmessig har skiftet karakter.

Med uttrykket «gruppering» har man ment den faktiske plasering av eiendommene i de grupper som er omhandlet i §6. tredje ledd. En har ved bruken av dette uttrykk ment å skulle slå fast at bystyret ikke kan endre de i loven fastsatte prinsipper for gruppeinndelingen.»

Herav følger at hvis Nemnda avgrenser et fullt utbygget strøk - d.v.s. et strøk som fremtidig ikke kan antas å ville skifte karakter i bebyggelsesmessig henseende - og henfører dette strøk til f. eks. gruppe 2, vil denne gruppering bli endelig og være definitivt fastlagt for fremtiden. Uten lovendring kan altså dette strøk ikke pålegges mer enn eiendomsskatt selv om tilstøtende eller omliggende strøk etter hvert skifter karakter i den grad at strøket naturlig plaseres i gruppe 1 med full eiendomsskatt.

Dette resultat finner Nemnda urimelig og antar at selv om et mindre strøk i dag er fullt utbygget, må som nevnt under VIII Nemnda ha adgang til å ta lovens begrep «strøk» så omfattende at et fullt utbygget mindre strøk kan medtas som en del av et større. Følgen herav vil da bli at hvis hele dette strøk - eller en større del herav - skifter karakter på grunn av øket bebyggelse og derfor fremtidig kan komme i høyere skattegruppe enn fastsatt av Nemnda, må den høyere skattegruppe også omfatte den del av strøket som nå er fullt utbygget.»

I avsnitt X behandlet Grupperingsnemnda «Begrepet «bymessig bebygget strøk» - retningslinjer for fastsettelse av grensen mellom bymessig og ikke bymessig bebygget strøk (gruppe 2 og 3)» og anførte herom bl. a, at «I sammenslutningsloven og dens forarbeider finnes ingen forklaring på hva loven mener med «bymessig bebygget strøk». Nemnda omtalte deretter visse retningslinjer, opptrukket av teori og rettspraksis når det gjaldt forståelsen av tilsvarende uttrykk i (den nå endrede) landsskatteloven av 1911 §43, viste til høyesterettsadvokat Per Ryghs bok «Formue og inntekt» 278 og høyesterettsdommer i Rt-1916-1054, Rt-1924-786 og Rt-1925-555, og konkluderte med følgende betraktninger:

«Som det sees har teori og rettspraksis ved fortolkningen av begrepet «bymessig bebygget strøk» i den tidligere bestemmelse i landsskattelovens §43 lagt til grunn en rent faktisk bedømmelse av de stedlige forhold. Betegnelsen «bymessig bebygget strøk» er altså et faktisk begrep.

Nemnda finner at fortolkningen av begrepet «bymessig bebygget strøk» i landssktl. §43 kan være veiledende ved Nemndas fastsettelse av grensene mellom bymessig og ikke bymessig bebygget strøk (gruppe 2 og gruppe 3).»

I avsnitt XI behandlet deretter Grupperingsnemnda «Begrepene «helt» og «Delvis» bymessig bebygget strøk - retningslinjer for fastsettelse av grensen mellom gruppe 1 (hel eiendomsskatt) og gruppe 2 (halv eiendomsskatt).» - - -

Side:239

Nemndas flertall, formannen og tre medlemmer, uttalte deretter bl.a.:

«Da hverken lovens forarbeider eller andre opplysninger gir avgjørende holdepunkter for hvorledes begrepene bymessig bebygget og delvis bymessig bebygget skal forståes må Nemnda bygge på en objektiv tolkning av lovteksten i sammenslutningslovens §6.

Lovens bestemmelser om en trinnvis innføring av eiendomsskatt i Aker i løpet av 19 år og om halv eiendomsskatt på delvis bymessig bebygget strøk er etter vår oppfatning uttrykk for samme tanke, nemlig en langsiktig og skrittvis innføring av ensartet eiendomsskatt i hele den bymessig bebyggede del av Aker etter hvert som utviklingen skrider fram i bebyggelsesmessig henseende, med nye og utvidede kommunikasjonslinjer og bedring av vei-, vann- og kloakkforholdene i de forskjellige strøk. Altså en meget elastisk og langsiktig overgangsordning. Det er derfor en naturlig og rimelig fortolkning av loven at de strøk som i dag må sies å bære hovedpreget av å være praktisk talt utbygget og som fremtidig ikke i vesentlig grad kan tenkes å skifte karakter i bebyggelsesmessig henseende - blir å henføre til helt bymessig bebyggede strøk i gruppe 1 enten strøket har tettbebyggelse, høybebyggelse eller åpen bebyggelse (villa- og egnehjembebyggelse).

Denne tolkning av loven stemmer også best med lovens positive bestemmelse om hel eiendomsskatt for «leiegårder på tre fulle etasjer eller mer» - og med lovens forutsetning om at helt bymessig bebygget strøk kan forekomme selv om strøket ikke er bebygget med leiegårder på tre etasjer eller mer.

Ved fortolkning av loven må det også legges vekt på at etter Justisdepartementets skrivelse av 2. august 1948 - - - vil gruppelandelingen være definitiv hvis strøket ikke fremtidig skifter karakter i bebyggelsesmessig henseende. Hvis derfor et praktisk talt fullt utbygget villastrøk plaseres i gruppe 2, vil dette strøk for all fremtid bare få halv eiendomsskatt med mindre loven forandres. Dette kan ikke ha vært lovens mening.

Hadde det vært lovens mening å låse fast all villabebyggelse i gruppe 2 med halv eiendomsskatt, måtte dette fått klart og positivt uttrykk i loven og dens forarbeider, idet en slik bestemmelse ville ha vært et prinsippielt brudd med fremgangsmåten ved alle tidligere byutvidelser her i landet. Både den tidligere Oslo by og andre byer i landet har villastrøk med mer eller mindre åpen bebyggelse og med spesielle regulerings- og byggevedtekter. Eiendommer i disse villastrøk har samme eiendomsskatt som i byen for øvrig.

Det vil derfor være i strid med de faktiske forhold ellers i landet å tolke §6 i sammenslutningsloven således, at for all villabebyggelse i Aker skal gjelde den særbestemmelse at den skal ansees som delvis bymessig bebyggelse med halv eiendomsskatt.

Nemndas flertall antar etter dette at det ikke kan ha vært lovens mening å fastslå det generelle prinsipp at all villabebyggelse i Aker skal henføres i gruppe 2, men at det må bero på en konkret faktisk vurdering av de stedlige forhold om strøket i vesentlig grad kan ansees å være så ferdig-utbygget at det praktisk talt ikke kan påregnes å skifte karakter i fremtiden. Vurderingen avhenger også av hvorledes strøkets

Side:240

kommunikasjoner og vann-, vei- og kloakkforhold m. v, er ordnet. Etter disse retningslinjer har flertallet trukket opp grensen mellom gruppe 1 og 2.»

Grupperingsnemndas mindretall, høyesterettsadvokat E. Torkildsen, hadde et annet syn og anførte bl.a. følgende:

«Etter min mening står villa- og egnehjemstrøkene i Aker på overgangen mellom by og land. Delvis bymessig er derfor nettopp den rette karakteristikk av dem.

Når en skal avgjøre om villa- og egnehjemsbebyggelsen i Aker er helt bymessig, må en etter min mening først og fremst foreta en sammenligning mellom denne bebyggelse og helt bymessig bebyggelse. Jeg går ut fra at loven - overensstemmende med alminnelig språkbruk - med helt bymessig bebyggelse må mene bebyggelse av den art som er typisk for det tidligere Oslo.

Det finnes i det tidligere Oslo, som formentlig i enhver by, bebyggelse som ikke er helt bymessig. Det finnes noen forholdsvis små strøk med bebyggelse som nokså meget ligner villa- og småhusbebyggelsen i Aker. Men de er bl.a. utstyrt med ordentlige gater, fortau, veibelysning, butikker m. v, og har en ganske annen lett og billig adkomst til sentrum. Et strøk blir heller ikke helt bymessig fordi det ligger innenfor bygrensen. Det er det nye Oslo selv det beste bevis på. En kan derfor ikke si at fordi det finnes enkelte mindre villastrøk innenfor den tidligere bygrensen, er villastrøkene helt bymessige.

Etter min mening må villa- og egnehjemsbebyggelsen henføres til gruppe 2 uansett om strøkene er fullt utbygget eller ei. Jeg finner ingen hjemmel hverken i loven eller dens forarbeider for den avgjørende vekt flertallet legger på om et strøk kan ansees for fullt utbygget.»

Ved den gruppering som nemnda sluttelig foretok, ble det etablert «soner», således at gruppe 1 omfattet nærmere fastsatte strøk inntil den tidligere bygrense, gruppe 2 strøk liggende inntil gruppe 1 (og det gamle byområde), og gruppe 3 så det resterende av det tidligere Aker. (Her er da bortsett fra spesialbestemmelsene vedrørende tre-etasjes leiegårder m. m.)

Det innkom en rekke anker over Grupperingsnemndas avgjørelser. Således anket praktisk talt alle villaeiere i gruppe 1 og flere hundre eiendomsbesiddere i gruppe 2, mens Oslo kommune for sitt vedkommende ikke påanket avgjørelsene.

Den Ankenemnd som ble nedsatt, fikk som formann tidligere finansrådmann i Bergen Einar Olsen, mens Oslo bystyre valgte de øvrige seks medlemmer. Ankenemndas avgjørelser er datert 13. september 1951.

I sin trykte utredning behandlet Ankenemnda forskjellige problemer. - - -

I Ankenemndas egne premisser het det deretter bl.a.:

«Ankenemnda må - avvise de ankendes påstander om at sammenslutningsloven ikke er en vanlig byutvidelseslov - at denne lov inneholder en kontrakt - og at denne lov har innført noe skattemessig privilegium (beneficium) for villaeiere eller andre egnehjemseiere i Aker.

Det er etter saksbehandlingen helt på det rene at Grupperingsnemnda har behandlet eiendommene i Aker strøk for strøk. Etter Ankenemndas mening har denne framgangsmåte etter lovens uttrykk vært riktig.

Side:241

Ankenemnda tillegger det ingen betydning at Grupperingsnemnda i sin innstilling har brukt samleordet «sone», idet det er helt gitt at den ytre linje som samlet begrenser strøkene vil framtre som en sonebegrensning. - - - Ankenemnda kan heller ikke gi de ankende parter rett i at loven tar sikte på plasering av de enkelte eiendommer i grupper. Det etter loven bestemmende forhold er karakteren av de strøk hvori de enkelte eiendommer er beliggende. - - -

Ankenemnda skal deretter gå over til omtale av det sentrale i sammenslutningsloven, nemlig forståelsen av begrepene «strøk», «bymessig bebygd» og «delvis bymessig bebygd».

Hva for det første angår begrepet «strøk» må en etter Ankenemndas mening bedømme dette ut fra bygeografiske forutsetninger og forhold. Et bystrøk er ikke alene karakterisert ved bebyggelsens art og utstrekning, men også av terrengforhold, kanalisasjonsforhold og av forhåndenværende kommunikasjoner. Det kan ikke uten videre slåes fast at et strøk må være lite eller stort og omfattende. Det vil alt avhenge av de forhåndenværende forhold. Heller ikke kan man i forbindelse med eiendomsbeskatningen la et byområdes ofte tilfeldige navnebetegnelse være bestemmende for et bygeografisk strøk. Det siste kan komme til å omfatte deler av et navnestrøk like så vel som flere sådanne. I denne forbindelse vil en nevne at heller ikke enkelte «Vel»s omfatning her kan spille noen rolle utover det å være et hjelpemiddel ved stedsbetegnelsen. Velsammenslutningene er interessesammenslutninger og deres begrensning har en så tilfeldig karakter at de ikke kan danne noe grunnlag for eiendomsbeskatningen i en by.

Grupperingsnemnda har ved sin saksbehandling gått ut fra det prinsipielle standpunkt «at strøkene bør fastlegges etter store linjer og at strøkene bør gjøres meget omfattende». Dette standpunkt er begrunnet med et ønske om å unngå «øydannelser». Bestemmende for Grupperingsnemndas standpunkt har imidlertid også vært den av nemnda i sin innstilling siterte uttalelse fra Justisdepartementet ang. spørsmålet om nemndas gruppeinndeling er bindende for framtiden.

Ankenemnda som m.h.t. strøkbegrensningen har en fra Grupperingsnemnda avvikende oppfatning, finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om «øydannelser» i denne forbindelse. Dette spørsmål ville muligens ha stilt seg noe annerledes hvis Grupperingsnemnda hadde gått ut fra bygeografiske forutsetninger uten å tillegge selve bebyggelsen og utbyggingen så framtredende vekt som skjedd. Med ankenemndas begrensede oppgave har forøvrig spørsmålet «øydannelse» heller ikke noen aktualitet for så vidt gruppe I og II angår.

Derimot finner Ankenemnda å måtte gi den av Justisdepartementet avgitte uttalelse en nærmere omtale. Denne uttalelse går ut på følgende (skrivelse av 2.8.1948):

«En antar at paragraf 6 i loven om sammenslutning av Aker og Oslo er slik å forstå at den gruppering av eiendommer som Grupperingsnemnda, evt. Ankenemnda foretar, er endelig og at den ikke kan endres av bystyret ved den 10-årige revisjon medmindre den eller de eiendommer eller det strøk endringene gjelder, bebyggelsesmessig har skiftet karakter. Med uttrykket «gruppering» har man ment den faktiske plassering av eiendommene i de grupper som er omhandlet i paragraf 6, 3.

Side:242

ledd. En har ved bruken av dette uttrykk ment å skulle slå fast at bystyret ikke kan endre de i loven fastsatte prinsipper for gruppeinndelingen.»

Grupperingsnemnda la i dette svar, at om et praktisk talt fullt utbygd strøk ble plasert i gruppe II vil denne gruppering bli endelig og definitivt fastsatt for framtiden. Uten lovendring kan altså ikke strøket pålegges mer enn 1/2 eiendomsskatt selv om tilstøtende eller omliggende strøk skifter karakter i den grad at strøket naturlig plaseres i gruppe I med full eiendomsskatt. Om departementets uttalelse sier Grupperingsnemnda at den finner den «urimelig», men nemnda har allikevel tatt konsekvensen av uttalelsen ved å gjøre strøkene meget omfattende - - -

Ankenemnda kan ikke i loven finne noe som begrunner departementets uttalelse - - -

- - - Også en annen del av departementets uttalelse vekker tvil, nemlig henvisningen til at endringer som skal påvirke en revisjon må vise seg ved at strøket «bebyggelsesmessig» har skiftet karakter. Departementet overser her at et strøks karakter kan endres på andre måter enn ved endringer i bebyggelsen. Framføring av nye gjennomgangsveier, nye kommunikasjoner, åpning av blindveier, bedre kanalisasjon og vannforhold m.v. framkalt f. eks, ved at nye bystrøk vokser opp utenfor de eldre bebygde strøk, kan ha vel så inngripende betydning som bebyggelsesmessige endringer.

Ankenemnda har i overensstemmelse hermed i motsetning til Grupperingsnemnda ment å kunne stå fritt m.h.t. strøkenes større eller mindre omfang.

Ankenemnda skal deretter gå over til å behandle begrepene «bymessig bebygd strøk» og «delvis bymessig bebygd strøk».

Som grunnlag for denne behandling, finner Ankenemnda det nødvendig først å se på de fundamentale prinsipper hvorpå eiendomsbeskatningen iflg. byskatteloven hviler, idet disse prinsipper gjelder for begge slags strøk.

Eiendomsbeskatningens primære hensikt har vært å tilføre bykommunene et nytt og stabilt skattegrunnlag, en ny skattekilde. Behovet herfor har vært og er uomtvistelig. Det er derfor heller ikke uten grunn at herredskommuner - bl.a. også Aker - for årtier tilbake har festet seg ved denne beskatningsform.

Eiendomsbeskatningens saklige grunnlag ellers hviler på den betraktning at visse bymessige goder har særlig betydning og interesse for eiendomsbesittere fordi disse goder muliggjør og er en nødvendig betingelse for eiendommens utnyttelse og verdistigning. En kan her tale om et «nytteprinsipp».» - - -

Derpå uttalte Ankenemnda bl.a.:

«Når en skal karakterisere begrepet «bymessig» eller «delvis bymessig» må en altså etter Ankenemndas mening inndra under karakteristikken de forhold som henger sammen med de foran omtalte kommunale goder. Og Ankenemnda mener at disse forhold må tillegges en betydelig vekt.

Nemnda skal deretter ta for seg begrepet «bymessig bebygd». En står her overfor et bygeografisk begrep. En moderne byorganisme framtrer etter utviklingen de siste 50 år normalt med en tettbygd kjerne med

Side:243

tilknytning av strøk med mer åpen bebyggelse (villastrøk - boligstrøk) og industristrøk. Oslo - Aker viser intet avvikende bilde herfra. Det er intet grunnlag for å karakterisere den åpne bebyggelse som ikke bymessig og heller ikke som delvis bymessig. Både vår bygningslovgivning og dertil knyttede vedtekter og forskrifter (villaforskrifter) betegner den åpne bebyggelse som bymessig.

For bygningslovgivningens vedkommende kan her henvises til Stangs bygningsrett side 106. For Akers vedkommende er det bl.a. å merke at bygningsloven av 26/5 1899 som også gjaldt for byggebeltet i Aker med en bredde av 1,4 km ga reguleringsmyndighetene rett til å ordne bebyggelsen i «tettbebyggelse» og «villabebyggelse» (sluttet og åpen bygnad) og bygningsvedtektene for Aker av 27/10 1928 som slutter seg til bygningsloven av 1924 anordner både villastrøk og tettbebygde strøk. I det hele tatt er begrepene tettbebyggelse og åpen bebyggelse (villabebyggelse), og i den aller siste tid også spredt bebyggelse en fullstendig regulær og normal bymessig bebyggelse og har vært det i mange år. Ankenemnda kan her også henvise til generalplanen for Oslo av 1934 187.

Over alt i byer er villabebyggelsen et fast trekk i bybildet, og intet steds har denne slags bebyggelse inntatt noen særstilling i relasjon til eiendomsbeskatningen.

I sin innstilling uttaler Grupperingsnemndas flertall bl.a. følgende:

«Nemndas flertall antar etter dette at det ikke kan ha vært lovens mening å fastslå det generelle prinsipp at all villabebyggelse i Aker skal henføres til gruppe 2, men at det må bero på en konkret faktisk vurdering av de stedlige forhold om strøket i vesentlig grad kan være så ferdigutbygd at det praktisk talt ikke kan påregnes å skifte karakter i framtiden. Vurderingen avhenger også av hvorledes strøkets kommunikasjoner og vann-, vei- og kloakkforhold m. v, er ordnet.»

Ankenemnda er ved sine betraktninger kommet til samme resultat som Grupperingsnemnda for så vidt angår første del av den siterte uttalelse. Villabebyggelse kan plaseres i gruppe I og i gruppe II alt etter forholdene. Derimot kan Ankenemnda ikke helt slutte seg til siste del av uttalelsen, idet Ankenemnda mener at strøkets utstyr med de bymessige goder bør komme foran utbyggingen. Det kan etter Ankenemndas mening ikke være avgjørende for grupperingen om det innenfor et strøk under gruppe I forekommer store bebygde (Anm. skal være ubebygde) tomter som kan utparselleres eller ubebygde grunnarealer som eieren foretrekker å sitte med. Det er ingen saklig grunn til å unnta slike eiendommer for full eiendomsskatt.

Etter dette mener Ankenemnda å måtte karakterisere et bymessig bebygd strøk som et strøk som etter de naturlige forhold og behov i det vesentlige er utstyrt med de vanlige goder og som m.h.t. bebyggelse framtrer i det vesentlige som ferdigbygd. Ankenemnda føyer her til at det ikke foreligger og heller ikke kan foreligge noen felles kommunal standard for utstyret i de forskjellige bystrøk. Det avhenger av og må variere med behovene - i første rekke trafikkforhold og beboelses- og bebyggelsestetthet.

Når Ankenemnda deretter skal karakterisere de «delvis bymessig bebygde strøk», må konklusjonen bli at en her står overfor strøk som

Side:244

m. h. t. utstyr med bymessige goder viser sådanne mangler at en belastning med full eiendomsskatt ikke synes rimelig, samtidig som også strøket virker uferdig.»

På basis av sine premisser tok Ankenemnda i noen, om enn ikke i særlig stor, utstrekning tilfølge en del av de innkomne anker og trakk opp grensene for de forskjellige «grupper» overensstemmende hermed.

De således foreliggende avgjørelser foranlediget et par rettssaker ved Oslo byrett. - - -

Og da byens myndighet mot slutten av 1950-årene fant å ville forberede en alminnelig revisjon av grupperingen, ble direktør J. A. Bonnevie, som før har vært sjef for Oslo kommunes eiendoms- og skattetakstkontor og som hadde vært sekretær for så vel den foran omtalte Grupperingsnemnd som for Ankenemnda, i skriv av 27. januar 1959 anmodet om å fremme forslag om alminnelig revisjon av grupperingen. Direktør Bonnevie påtok seg oppdraget og samarbeidet herunder i en viss utstrekning med kommuneadvokaten. Direktørens innstilling ble avgitt 5. juni 1959. (Den foreligger trykt i kommunalt dokument «Saker til behandling i Oslo bystyres møte fredag den 17. juni 1960 kl. 18, i bystyresalen, Rådhuset» - - -.

Og så anførte direktøren bl.a. følgende.

«Det må etter det som er gjengitt foran være på det rene at en revisjon av grupperingen må skje på grunnlag av de prinsipper for gruppeinndelingen som er angitt i sammenslutningslovens §6.

Nå er dessværre loven på dette punkt noe uklar eller ufullstendig, men Grupperingsnemndas og Ankenemndas avgjørelser har bidradd til å klarlegge prinsippene. Det vil nå være riktig her å legge særlig vekt på hva ankenemnda har uttalt. - - -

Jeg har i mitt forslag til gruppering fulgt Ankenemndas fortolkning og antar forøvrig at departementet selv om dets uttalelse kan volde tvil, også forstår bestemmelsen på samme måte.»

I derpå følgende avsnitt av innstillingen behandlet direktør Bonnevie «Begrepet strøk» og «Bebyggelsen i Aker», og deretter «Gjennomgåelse av de strøk som nå er plasert i gruppe 2» og «Gjennomgåelse av de strøk som nå er plasert i gruppe 3».

Blant strøkene i gruppe 2 ble nevnt.

«Nedre Huseby - Husebyskogen.

Det er foregått en kraftig utbygging av de tidligere delvis åpne arealer på Nedre Huseby. Husebyskogen er et helt nytt tidsmessig strøk som nå nærmest er ferdig utbygget. Kommunikasjonene er gode.»

På basis av denne betraktning foreslo direktøren for det her omhandledes områdes vedkommende: «Strøkene overføres til gruppe 1».

Finansrådmannen i Oslo laget på basis av direktør Bonnevies utredning sin innstilling, hvori finansrådmannen bl.a. anførte: «Grunnlaget for revisjonen bygger på de prinsipper for gruppeinndeling som er angitt i §6 i sammenslutningsloven, slik at plaseringen av eiendommene i gruppe 1 og 2 har skjedd ettersom eiendommene ligger i strøk som ansees bymessig eller i strøk som ansees delvis bymessig bebygd. De eiendommer som etter dette ikke er plasert i gruppe 1 eller 2 er satt i gruppe 3, og til denne gruppen hører også jord- og skogbrukseiendommer. Ved forslaget til omgruppering har en videre basert seg på at denne må kunne

Side:245

finne sted når det er skjedd endringer i vedkommende strøks karakter ved bebyggelse, nye veier, kommunikasjoner, nye tekniske anlegg m.v. eller ved at det omkring strøket er vokset opp nye bebygde strøk som får betydning for bedømmelsen.

Grupperingen er etter dette søkt foretatt på en slik måte at den er i samsvar med tidligere praksis og de endringer som måtte ha funnet sted i strøkets karakter. Hva som skal henregnes til et strøk er vurdert ut fra forholdene i dag, idet det også er her tatt i betraktning endringer ved de utbygninger som senere er foretatt.»

Nå var Vel-foreningene i (det tidligere) Aker blitt oppmerksom på den forestående revisjon. I den anledning hadde bl.a. Akers Velforbund 31. mars 1960 sendt finansrådmannen i Oslo en lengre forestilling angående den behandlingsmåte som var fulgt, og motiveringen ved omgruppering. Velforbundet fant at forslaget til omgruppering ikke var tilstrekkelig underbygget og henstillet at det ble tatt opp til ny vurdering av et utvalg med nærmere angitt sammensetning, og at formannskapet utsatte avgjørelsen.

I den anledning forela finansrådmannen saken for kommuneadvokaten som ga en lengre uttalelse (referert i det foran omtalte trykte dokument, - - -).

Kommuneadvokaten siterte flere av de foran gjengitte uttalelser fra Ankenemnda og bemerket deretter bl.a.:

«Etter disse prinsipper må det derfor nå ved revisjonen avgjøres om det er grunnlag for å foreta endringer i grupperingene på grunn av de endringer i strøkets karakter som måtte ha funnet sted.

Når departementet i et brev av 2/8-1948 har uttalt at revisjonen ikke kan foretas med mindre den eller de eiendommer eller det strøk endringen gjelder, bebyggelsesmessig har skiftet karakter, antar jeg ikke departementet med dette har ment at det bare gjelder endringer i selve bebyggelsen, og dette vil heller ikke være riktig. Og her kommer i tilfelle videre i betraktning ikke bare bebyggelsen i et begrenset område, men også ny bebyggelse som måtte være foretatt i tilstøtende områder, og som kan sies å få betydning for strøkets karakter.

Jeg viser her til at det av Ankenemnda også er uttalt at «et strøks karakter kan endres på andre måter enn ved endring i bebyggelsen. Framføringen av nye gjennomgangsveier, nye kommunikasjoner, åpning av blindveier, bedre kanalisasjon og vannforhold m.v. framkalt f. eks. ved at nybygde strøk vokser opp utenfor de eldre bebygde strøk, kan ha vel så inngripende betydning som bebyggelsesmessige endringer.»»

På basis av det således foreliggende foreslo finansrådmannen (med en her uvesentlig modifikasjon) det av direktør Bonnevie utarbeidede forslag vedtatt.

2. juni 1960 vedtok Oslo formannskap finansrådmannens innstilling. Og 17. juni 1960 ble den vedtatt av Oslo bystyre.

Som foran nevnt, skulle bystyrets vedtak forelegges for vedkommende departement (Kommunal- og Arbeidsdepartementet). Til dette kom det innsigelser mot stadfestelse fra Akers Velforbund m. fl. Departementet forela saken for Justisdepartementet (Lovavdelingen) som 30. september 1960 uttalte følgende:

«Etter det opplyste antas det rettslig sett ikke å være noe å bemerke

Side:246

til saksbehandlingen ved den foretatte revisjon av den skattemessige gruppering av eiendommene i det tidligere Aker.

Man har for sitt vedkommende heller ikke noe å bemerke til den tolking av sammenslutningslovens §6 som ligger til grunn for Oslo bystyres vedtak av 17. juni 1960, slik denne tolking er kommet til uttrykk i kommuneadvokatens utredning, inntatt i finansrådmannens innstilling av 11. april 1960. For ordens skyld tilføyes at man med dette ikke har tatt noe standpunkt til hvorvidt de faktiske forhold er av en slik art at vedtaket i enhver henseende er i samsvar med det rettslige syn som er kommet til uttrykk i utredningen.»

I skriv til fylkesmannen i Oslo og Akershus av 19. oktober 1960 refererte Kommunal- og Arbeidsdepartementet denne uttalelse og anførte deretter:

«Under henvisning til foranstående uttalelse fra Justisdepartementet og etter en gjennomgåelse av saken finner Kommunaldepartementet ikke grunn til å sette til side de skjønnsmessige avgjørelser som kommunestyret har truffet.

Etter §6 i lov av 11. juli 1947 om sammenslutning av Oslo og Aker, jfr. endringslov av 8. juli 1949 og 16. desember 1959, godkjenner Kommunaldepartementet med dette kommunestyrets nevnte vedtak.» - - -

Retten skal bemerke:

I. Som alt foran berørt, har saksøkerne visstnok ikke ment å ville opprettholde anførslen om at bystyrets vedtak skulle være angripelig fordi det i alt vesentlig har lagt til grunn innstilling fra en enkeltmann, direktør Bonnevie, som tidligere hadde hatt befatning med og herunder angivelig markert spesielle standpunkter m.o.t. beskatningsgrupperingen etter sammenslutningslovens §6.

Det er således formentlig overflødig for retten å ta noe standpunkt i det nevnte henseende. Men for fullstendighets skyld finner retten allikevel å burde bemerke at den ikke kan innse at det på et grunnlag som nevnt ville kunne ha vært tale om å underkjenne den avgjørelse saken gjelder.

Retten kan i det hele ikke se at det foreligger noe grunnlag i den saksbehandling som har funnet sted, for å omstøte Oslo bystyres vedtak om overføring av saksøkernes eiendommer til gruppe 1 med full eiendomsskatt.

II. Retten antar at vedtaket ikke kan oppheves fordi departementets godkjennelse først ble gitt etter at vedtaket alt var satt i verk. Som loven om Akers innlemmelse i Oslo er avfattet, er det heromhandlede spørsmål vel ikke helt utvilsomt. Men de beste grunner taler formentlig for den forståelse av loven at godkjennelsen gyldig kan gis etter iverksettelsen - med virkning «ex tunc».

III. a) Når det deretter spørres om hvorvidt bystyrevedtaket må bli å oppheve på annet grunnlag, finner retten innledningsvis å burde fremheve følgende:

I overensstemmelse med prosedyre og dokumentasjon fra partene i saken er retten, som man vil ha sett, foran gått til en overordentlig utførlig framstilling m.o.t. alle de argumenter som ble gjort gjeldende dengang grupperingen opprinnelig ble foretatt - av Grupperingsnemnd, resp. Ankenemnd.

Side:247

Nå gjelder jo ikke nærværende sak hvorvidt de avgjørelser som dengang ble truffet, led av feil som kunne ha bevirket ugyldighet. Grupperingsnemndas resp. Ankenemndas avgjørelser er forlengst blitt endelige og kan ikke rokkes, hva man enn måtte mene m.o.t. deres riktighet.

Men det hevdes av saksøkte at de rettslige forutsetninger som ble lagt til grunn av ankenemnda forrige gang, også er lagt til grunn ved den nå stedfunne omgruppering og i den forbindelse er godkjent av departementet da dette stadfestet bystyrevedtaket av 17. juni 1960.

Og det antas da i nærværende sak å måtte foretas en prøvelse av spørsmålet om hvorvidt man forrige gang bygget på riktige rettslige forutsetninger. Finner domstolene at man ved den første gruppering la uriktige rettslige forutsetninger til grunn, må dette få konsekvenser for den avgjørelse det nå gjelder.

Retten mener nemlig at det ikke kan være tale om å godkjenne en betraktning i den retning, at om det nå engang ble begått feil i den omhandlede henseende ved den opprinnelige gruppering, får man fortsatt begå tilsvarende feil for å «holde linjen» og ikke skape ulikhet.

Det er på grunnlag av det her anførte at retten i det følgende finner å burde foreta en inngående drøftelse av hvorvidt nemndene ved den første gruppering bygget på riktig rettslig grunnlag.

Men det er også bare det rettslige grunnlag retten finner å burde beskjeftige seg med. Som framholdt av saksøkte, må det jo antas at ved de forvaltningsmessige avgjørelser det her er tale om, har domstolene ikke adgang til å foreta noen overprøving forsåvidt angår de rent skjønnsmessige sider av avgjørelsene.

Retten innlater seg således ikke på nemndenes vurdering av hva det ligger i begrepet «strøk» - om dette må være større eller mindre, om det ev. bør sees isolert eller i relasjon til nabostrøk, som det ved grupperingen kunne ha vært etablert «øyer», om strøkene naturlig bør falle i «soner», og hva man i denne forbindelse ellers måtte kunne nevne.

b) Hvis man setter seg noen år tilbake i tiden - og altså ser bort fra de sammenslutninger av by- og herredskommuner som er foretatt i de aller siste år, altså lenge etter Akers innlemmelse i Oslo - skal man visstnok ha vanskelig for å konstatere et fast begrep «bymessig bebygd» som like meget gjaldt for f. eks. Kongsberg (med de store skogstrekninger som hørte til denne «bergstad»), Tvedestrand og Oslo, for bare å nevne noen byer hvor det «bymessige» ved bebyggelsen synes å ha artet seg temmelig forskjellig.

Allerede det her nevnte forhold skulle - så forekommer det retten - føre til at når det i en spesiallov som sammenslutningsloven av 11. juli 1947 ble talt om «bymessig bebygd», måtte dette begrep henføres til situasjonen og forholdene i det daværende Oslo.

Det ville være forfeilet i forbindelse med nettopp denne lov å søke oppstillet et generelt begrep «bymessig bebygd» som måtte bli å legge til grunn når det senere i h. t. loven skulle treffes forvaltningsmessige avgjørelser om hva som var således bebygget.

Og om man ikke skulle finne det her nevnte argument avgjørende, viser også et annet moment i loven at man stod overfor et begrep som hadde særskilt relasjon til Oslo og ikke til alle byer i sin alminnelighet.

Side:248

Loven opererte jo med så vel «bymessig bebygd» som «delvis bymessig bebygd».

Det er av saksøkte i nærværende sak framholdt at ved andre byutvidelser opererte man ikke med «delvis bymessig bebygd» i motsetning til (helt) «bymessig bebygd». Dette er riktig nok - og må etter rettens oppfatning vise at i tilfellet Oslo-Aker skulle særlige vilkår gjelde, hvilket heller ikke godt kunne skje på annet vis enn ved å sette (det tidligere) Akers strøk i relasjon til Oslo, ikke i relasjon til forholdene ved andre byer i landet i sin alminnelighet.

Det retten her har nevnt - om at avgjørelsen av hva som var «bymessig bebygd» og hva som var «delvis bymessig bebygd» i h. t. sammenslutningsloven, måtte sees utelukkende i relasjon til (den tidligere) Oslo by, - ble helt oversett da Grupperingsnemnda og senere Ankenemnda traff sine avgjørelser. Saksøkte i nærværende sak har riktignok under hovedforhandlingen pekt på at argumentet kom fram under hovedforhandlingen for Ankenemnda. Men såvidt retten kan se, har argumentet overhodet ikke satt spor i nemndas premisser eller konklusjoner (like lite som i Grupperingsnemndas). Meget mer trakk Grupperingsnemnda inn hva rettspraksis i ganske annen forbindelse hadde bygget på når det gjaldt uttrykket «bymessig bebygd» i sin alminnelighet (nemlig ved fortolkningen av den tidligere §43 i skatteloven for landet). Og gjennomleser man Ankenemndas premisser, hvor disse omhandler begrepene «bymessig bebygd» og «delvis bymessig bebygd», vil man også se at det resonneres som om man stod overfor helt generelle begreper - noe som var særlig misvisende all den stund begrepet «delvis bymessig bebygd» jo, som foran nevnt, tidligere ingen plass hadde i lovgivningen om byutvidelser.

Etter rettens oppfatning ble det således i den her omhandlede henseende bygget på uriktig rettslig grunnlag da Grupperingsnemnda og Ankenemnda traff sine avgjørelser.

c) Loven om Akers innlemmelse i Oslo bruker uttrykkene «bymessig bebygd strøk» og «delvis bymessig bebygd strøk».

Loven legger forsåvidt, som naturlig er når det dreier seg om grunnlaget for eiendomsskatt etter byskattelovgivningens regler, vekten på at vedkommende strøk er bebygd.

Loven taler således ikke om «bymessig strøk» og «delvis bymessig strøk» (eller «byliknende» strøk eller «strøk av bymessig karakter» etc.).

Hvis man følger utviklingsgangen i de resonnementer som er referert foran, herunder ikke minst hva kommuneadvokaten framholdt for Ankenemnda, hva denne deretter ga sin tilslutning, og hva så Kommunaldepartementet (etter innhentet uttalelse fra Justisdepartementet) har sluttet seg til, springer det i øynene at alle vedkommende mer eller mindre har forlatt lovens grunnlag - den helt eller delvis bymessige bebyggelse - for å innlate seg på betraktninger over «goder» som i større eller mindre utstrekning gjerne følger med, eller er en viss forutsetning for, bymessige forhold, som regulering av ferdselsveier (gater), vann- og kloakkanlegg, belysning osv., osv. Man er under argumentasjonen endog gått så langt som til å trekke kommunikasjoner (og det vil vel her si: bussruter!) inn i vurderingene.

Siden det, som foran presisert, gjelder et helt spesielt forhold som

Side:249

ikke har noe analogi med andre byutvidelser forsåvidt eiendomsbeskatningen angår, er det selvsagt vanskelig å foreta sammenlikninger som fullt belyser problemene.

Men om man nå foretok det tankeeksperiment at vårt lands myndigheter bestemte seg for å foreta anlegg av en ny storby i Norge - f. eks. i Solør - og i den anledning kjøpte opp og eksproprierte veldige områder der, anla asfalterte gater med fortauer på kryss og tvers etter en helt fullstendig reguleringsplan, forsynte området med alle nødvendige vann- og kloakkanlegg, med elektrisk gatebelysning, med telefonledninger osv., kort sagt: alle «bymessige» goder, og dirigerte rutebilkjøring på kryss og tvers, bygget apotek, politistasjoner, skolehus m.v. - da er det klart at lovgiveren m.o.t. eiendomsbeskatning av byggverk som måtte bli oppført i den nye by, kunne fastsette at de uten videre skulle belastes med full eiendomsskatt etter byskattelovgivningen. Men like sikkert må det vel være at om lovgiveren i stedet foreskrev at en Grupperingsnemnd og ev. deretter en Ankenemnd, f. eks. hvert 10. år skulle vurdere hvilke strøk i den nye by der som «bymessig bebygd» (resp, som «delvis bymessig bebygd») skulle betale hel (halv) eiendomsskatt, ville nemndene ikke kunne ta det standpunkt at alle strøk hvor det var oppført hus, uten videre skulle ansees «bymessig bebygd» («delvis bymessig bebygd») fordi man jo hadde asfalterte gater, veibelysning, vann- og kloakkanlegg osv., kort sagt: alle «bymessige» goder.

Såvidt retten kan se, er det imidlertid omtrent på slikt grunnlag som her sist nevnt, at Grupperingsnemnda og Ankenemnda i sin tid foretok grupperingen i det tidligere Aker. Og som ledd i argumentasjonen for det berettigede i betraktningene er enndog anført at departementet hadde oversett at andre momenter kan være vel så avgjørende for et strøks «bymessige» karakter som selve bebyggelsen - uaktet departementet (Justisdepartementet i skrivet av 2. august 1948) overensstemmende med lovens uttrykkelige bestemmelse hadde lagt den avgjørende vekt på selve bebyggelsen, noe som vel skulle synes temmelig selvsagt, all den stund det er tale om eiendomsskatt etter byskattelovgivningen og ikke noen form for «matrikelskatt» etter landsskattelovgivningens regler.

Etter rettens mening at det altså også i den her omhandlede henseende bygget på uriktig rettslig grunnlag da Grupperingsnemnda og Ankenemnda traff sine avgjørelser.

d) Det forekommer da også retten som de faktiske resultater nemndene knesatte, ble preget av de uriktige forutsetninger det ble bygget på.

Rent eksempelvis kan retten peke på at strøket ved Orreveien høyt opp i Voksenkollåsen - hvor forholdene for den alminnelige manns øye særlig preges av fjell og skog - av Grupperingsnemnda ble plasert i gruppe 2 («delvis bymessig bebygd strøk»). Ankenemnda foretok visstnok her en korreksjon, men ikke annerledes enn at fremdeles store strøk høyt oppe i de skogbevokste fjellpartier ble stående i nevnte gruppe.

Hadde nemndene holdt klart for seg at det skulle skjønnes i relasjon til forholdene i den tidligere Oslo by, og at det var det bebyggelsesmessige som etter loven skulle tillegges avgjørende vekt, derimot ikke den ting at det også høyt oppe i skogstrøkene var lagt noen veier og i en viss utstrekning fantes veibelysning og vel også vannledning o. a., måtte resultatet forutsetningsvis blitt et annet.

Side:250

e) Nå er, som sagt før, ordningen ifølge Grupperingsnemndas og Ankenemndas skjønnsmessige avgjørelser forlengst blitt definitiv.

Men i og med at det finnes at den etablerte ordning kom i stand på uriktig rettslige forutsetninger for vedkommende skjønn, og de samme forutsetninger av saksøkte i nærværende sak erkjennes å være lagt til grunn ved den avgjørelse saken gjelder, skjønnes ikke rettere enn at konsekvensen må bli opphevelse av Oslo bystyres vedtak om overføring av saksøkernes eiendommer fra gruppe 2 til gruppe 1.

f) Såvidt retten forstår, må dette resultat stemme med den oppfatning Justisdepartementet hevdet i skriv av 2. august 1948, nemlig at ved den første stedfunne gruppering er strøket «fastlagt inntil bebyggelsen måtte skifte karakter.

Etter rettens oppfatning skifter nemlig et strøks bebyggelse ikke karakter om det oppføres noen flere hus av samme type som den tidligere bebyggelse i strøket. (Annerledes vil det stille seg om det bygges i et tidligere helt ubebygget strøk. Dette skifter da selvsagt karakter og vil etterhvert kunne gå over til «delvis bymessig bebygd», ev. helt «bymessig bebygd»). Etter de opplysninger retten har fått, har den lagt til grunn at det, også dengang Ankenemnda traff sin avgjørelse, lå trevillaer i haver i det strøk nærværende sak gjelder. At det senere er oppført ytterligere en del villaer, antas etter lovens ord ikke å endre strøkets karakter i relasjon til grupperingsbestemmelsene.

g) Etter det anførte kommer altså retten til det resultat at saksøkerne må gis medhold. Det blir unødvendig for retten å gå inn på saksøkernes argumentasjon om at det ved revisjonen er etablert en ikke lovmedholdelig ulikhet etc. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde og lagdommer Henry Østlid og tilkalt dommer, sorenskriver Finn Dahlin):

Lov av 11. juli 1947 nr. 8 §1 bestemmer at fra 1. januar 1948 går Aker herred i Akershus fylke over til Oslo fylke og sluttes sammen med Oslo kommune til kjøpstaden Oslo. Loven inneholder en rekke overgangsbestemmelser. §6 gir således regler om den fremtidige beskatning av eiendommer beliggende i det tidligere Aker. Disse eiendommer skulle iandeles i 3 grupper, som ble gjenstand for forskjellig beskatning. Iandelingen skulle foretas av en grupperingsnemnd på 5 medlemmer med adgang for såvel formannskapet som vedkommende skattyter til å innbringe grupperingsnemndas avgjørelse for en ankenemnd på 7 medlemmer. I gruppe I skulle plasseres eiendommer som ligger i bymessig bebygd strøk, og på disse eiendommer skulle der - etter endringslov av 8. juli 1949 nr. 8 - fra og med skatteåret 1950/51 lignes ut hel eiendomsskatt etter byskattelovens regler. Til samme gruppe skulle forøvrig også henføres verker og bruk samt eiendommer som er bebygd med leiegårder i 3 fulle etasjer eller mer. Til gruppe II skulle henføres eiendommer som ligger i delvis bymessig bebygd strøk, og på disse skulle der lignes ut halv eiendomsskatt etter byskattelovens regler. For gruppe III som vesentlig omfattet jordbruk og skogeiendommer, skulle inntil videre gjelde landsskattelovens regler. Av disse eiendommer skulle således bare svares en mindre matrikkelskatt.

Etter §6, 8. ledd i sammenslutningsloven kan bystyret vedta å føre

Side:251

en eiendom over til en høyere gruppe hvis der på eiendommen føres opp nye bygninger eller foretas om- eller påbygning av betydning etter at nemnda har truffet sin avgjørelse. Videre kan bystyret hvert 10. år, første gang med virkning fra skatteåret 1960/61, foreta alminnelig revisjon av grupperingen. Disse vedtak må dog godkjennes av Kommunaldepartementet.

Forøvrig inneholder §6 i loven også endel andre overgangsbestemmelser. Således skal eiendomsskatten for 10-året fra og med skatteåret 1950/51 innkreves med en nærmere bestemt brøkdel - stigende med 1/10 pr. år - inntil det fastsatte skattebeløp er nådd.

Grupperingsnemnda avsluttet sitt arbeid den 30. november 1949. En rekke eiere av eiendommer i gruppene I og II innanket avgjørelsen for ankenemnda. Oslo kommune anket derimot ikke. Ankenemndas avgjørelse forelå den 13. september 1951. Ankebehandlingen førte til at en del av ankene ble tatt til følge.

Det endelige og samlete resultat av de to nemnders behandling ble lagt til grunn for utligningen av eiendomsskattene i den tidligere Aker kommune. Grupperingsnemndas avgjørelser ble således fulgt for de eiendommer hvor avgjørelsene ikke var påanket, mens ankenemndas ble fulgt i den utstrekning der var anket. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Husebyskogen hvor ankemotpartenes eiendommer ligger, er oppgitt til å utgjøre anslagsvis 350 da. Endel av arealet, anslagsvis 60-80 da, er ikke bebygget. Ved begynnelsen av 10-års perioden var der angivelig 10 villaer der, mens det idag er 125. Bortsett fra et bygg hvor det idag er syatelier, består bebyggelsen utelukkende av moderne villaer - blant dem en enkelt 4-mannsbolig -, alle med rommelige tomter. Arealet er også utstyrt med tildels asfalterte veier. I vest for villafeltet ligger den ubebyggede Mærradalen. I nord ligger endel av Husebyskogen som likeledes er ubebygget og for tiden benyttes som øvelsesfelt for Garden. I øst ligger det ubebyggede areal Husebybakken, som er utlagt til friareal. I syd begrenses feltet av Kolsåsbanen. På den annen side av denne ligger bebyggelsen på Nedre Huseby. Det område hvor ankemotpartenes eiendommer ligger, skiller seg således klart ut fra arealene omkring og danner en «lomme» innenfor disse.

Sammenslutningsloven er en spesiallov, og den etablerer en skattemessig overgangsordning som man ikke har noe sidestykke til i de tidligere lover om innlemmelse av landområder i en bykommune. Forut for lovens utarbeidelse fant det sted forhandlinger mellom de kommunale myndigheter i Oslo og Aker. I Aker var det en sterk stemning for å motsette seg sammenslutningen medmindre grunneierne der ble sikret en gunstigere eiendomsbeskatning enn de ville få om byskattelovens regler skulle komme til anvendelse fra den dag sammenslutningen ble iverksatt. Dette er bakgrunnen for og forhistorien til loven.

Etter overgangsordningen skal - som foran nevnt - verk og bruk og eiendommer som er eller blir bebygd med leiegårder i 3 fulle etasjer eller mer uten videre settes i gruppe I. For andre eiendommer er det ikke den enkelte eiendom, men strøkets utbygningsmessige karakter som er avgjørende. Hvor langt denne utbygning er kommet, kan gjøres til gjenstand for prøvelse og revisjon av bystyret hvert 10. år.

Side:252

Det er mulig at grunneierne i det tidligere Aker er blitt skuffet i sine forventninger om den skattemessige ordning som ble fastsatt i loven. Men dette gir dem åpenbart ikke noe rettslig grunnlag for å angripe bystyrevedtaket av 17. juni 1960. Noe rettslig bindende tilsagn fra statsmyndighetenes side har de ikke fått, og lovgivningen er til hver tid herre over den kommunale iandeling.

Loven har ikke gitt noen definisjon av hva den forstår ved et «strøk». Lagmannsretten antar at det hermed må forståes et område som på en eller annen måte har et visst helhetspreg. Det kan derfor ikke være noe til hinder for at et område som tidligere har hatt et ensartet bebyggelsesmessig preg, ved en senere 10-årig revisjon kan bli gruppemessig delt opp fordi utbyggingen i en del av området har gått raskere enn i de andre deler. I så fall kan det etter loven ikke være noe til hinder for at denne del skilles ut og føres over i en høyere gruppe.

Finansrådmannen har i sin innstilling til bystyret bygget på kommuneadvokatens rettslige vurdering, og det samme har bystyret gjort. Om bystyret har lagt til grunn en riktig lovforståelse, vil derfor stå og falle med lovforståelsen i kommuneadvokatens tilrådning. I byrettsdommen er sitert en del av kommuneadvokatens uttalelse (inntatt på side 161 -162 i utdraget for lagmannsretten). Lagmannsretten vil i tilslutning til dette sitat også sitere et tidligere avsnitt i hans uttalelse:

«Det vil av dette fremgå at revisjonen av grupperingen må skje på grunnlag av de prinsipper for gruppeinndelingen som er angitt i sammenslutningslovens §6, og som er blitt fastlagt ved Ankenemndas grupperingsavgjørelser. I første rekke må det da være riktig å legge til grunn Ankenemndas avgjørelse og de prinsipper Ankenemnda har lagt til grunn.

Etter dette må det være på det rene at det avgjørende etter loven er karakteren av de strøk eiendommene ligger i, og ikke den enkelte eiendoms forhold. Om bebygde strøk og delvis bebygde strøk har Ankenemnda uttalt:

«Etter dette mener Ankenemnda å måtte karakterisere et bymessig bebygd strøk som et strøk som etter de naturlige forhold og behov i det vesentlige er utstyrt med de vanlige goder og som m.h.t bebyggelse fremtrer i det vesentlige som ferdigbygd. Ankenemnda føyer her til at det ikke foreligger og heller ikke kan foreligge noen felles kommunal standard for utstyret i de forskjellige bystrøk. Det avhenger av og må variere med behovene - i første rekke trafikkforhold og beboelses- og bebyggelsestetthet. Når Ankenemnda deretter skal karakterisere de «delvis bymessig bebygde strøk», må konklusjonen bli at en her står overfor strøk som m. h. t. utstyr med bymessige goder viser sådanne mangler at en belastning med full eiendomsskatt ikke synes rimelig, samtidig som også strøket virker uferdig.»»

Tilsammen gir disse to uttalelser etter lagmannsrettens mening et riktig og rammende uttrykk for hvordan loven er å forstå.

Lagmannsretten er således uenig med byretten i at man bare skal sammenligne med forholdene i det tidligere Oslo. Om et strøk er helt eller delvis bymessig bebygd, må bero på en objektiv tolkning. Den bebyggelsesmessige utvikling i Oslo skiller seg da heller ikke nevneverdig ut fra utviklingen i andre byer. En by er nemlig sjelden eller aldri

Side:253

bebyggelsesmessig homogen, og Oslo består som de aller fleste andre byer av en rekke forskjellige og forskjelligartede strøk. Man har således vanligvis et tettbygget sentrum med forretnings- og kontorbygg, man har forskjellige slags boligstrøk, således leiegårdsstrøk, villastrøk med en- eller flermannsboliger, mer åpne blokkbebyggelser osv. Og man har åpne arealer som er lagt ut til parker, sportsplasser, parkeringsplasser m. m. Når man således skal vurdere om et strøk er helt eller delvis bymessig bebygd, må det være riktig å vurdere det etter dets karakter som strøk. I denne sak må det derfor være riktig å spørre om strøket på Husebyskogen er helt eller delvis bymessig utbygget som villastrøk.

Lagmannsretten mener at byretten i det hele har lagt en for snever tolkning til grunn for sin vurdering. Et strøks bebyggelsesmessige karakter påvirkes ikke bare av de enkelte bygningers standard, men også av deres antall. Om et villastrøk kan virke bebyggelsesmessig uferdig hvis det er bebygget med få og spredt beliggende villaer, er det ikke sikkert at det fortjener samme karakteristikk når antallet villaer er mangedoblet og de ledige tomter i det vesentlige bebygget, selv om de enkelte villatomter er relativt store. Likeledes virker det inn på strøkets bebyggelsesmessige karakter om strøket er forsynt med en rekke av de typiske bymessige goder som er egnet til å øke bebyggelsens kvalitet og verdi. Lagmannsretten tenker her særlig på utbygning av veier, vann- og kloakkledninger, telefon-, lys- og kraftledninger osv. Til disse bymessige goder vil lagmannsretten forøvrig også regne kommunal snømåking og sandstrøing av veiene i vintertiden, feining av piper, tømning av søppelkasser osv. Overhodet må det være gjenstand for en skjønnsmessig helhetsvurdering om et strøk skal ansees som helt eller delvis bymessig ferdigbygget.

Det er således lagmannsrettens oppfatning at bystyrets vedtak er bygget på en riktig forståelse av loven. Det er ikke påvist noen feil ved sakens administrative behandling, og lagmannsretten finner åpenbart at bystyrets skjønnsmessige vurdering av dette strøk som helt bymessig bebygget, ikke kan karakteriseres som vilkårlig.

Lagmannsretten antar som byretten at bystyrets vedtak kan gis virkning fra 1. juli 1960 til tross for at Kommunaldepartementets godkjennelse av vedtaket først forelå på et senere tidspunkt og viser forsåvidt til hva byretten har anført om dette. - - -