Rt-1967-385
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1967-04-01 |
| Publisert: | Rt-1967-385 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 34/1967 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Anker, Eckhoff, Leivestad, Ryssdal, Mindretall: Berger |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, Motorvognloven (1926) §15, §52, §62, §17, §29 |
Dommer Anker: Jæren herredsrett avsa 27. januar 1967 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1942, dømmes for forbrytelse mot straffelovens §166 annet ledd og for forseelse mot motorvognlovens §29 jfr. §17 annet ledd, sammenholdt med straffelovens §62, til en straff av fengsel i 40 - firti - dager.
B frifinnes.»
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Domfelte har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.
Jeg behandler først anken vedkommende fellelsen etter motorvognloven. Det gjøres her gjeldende at herredsrettens lovanvendelse er uriktig når kjøringen fra X til Y er bedømt som øvelseskjøring. Det anføres bl.a. i ankeerklæringen at kjøringen skjedde uten at det var noen forutsetning mellom partene at domfelte skulle føre noen kontroll med kjøringen eller at det var avtalt mellom partene at det skulle foretas øvelseskjøring. Subsidiært anføres at domsgrunnene på dette punkt er for knappe og at dommen av denne grunn må oppheves.
Jeg finner at denne del av anken må tas til følge og dommen for så vidt oppheves fordi domsgrunnene er utilstrekkelige til at det kan ses om fellelsen er riktig. Etter motorvognlovens §15, tiende ledd, anses under øvelseskjøring ledsageren som fører av vognen. Denne bestemmelsen er tolket ganske vidt i tidligere avgjørelser av Høyesterett, det har således ikke vært ansett som et vilkår for ansvar at kjøringen finner sted etter de regler for øvelseskjøring som er fastsatt i §15, niende ledd. Jeg viser her til Rt-1964-223 og de der nevnte eldre avgjørelser og til Rt-1964-1256. Disse tidligere avgjørelser gjelder kjøring av bil, hvor vedkommende har sittet ved siden av føreren. Forsvareren for Høyesterett har hevdet at avgjørelsene av den grunn er uten betydning for nærværende sak, hvor det dreier seg om motorsykkel hvor domfelte har sittet bak føreren og ikke bar kunnet
Side:386
gripe regulerende inn slik det kan skje ved bilkjøring av den som sitter ved siden av føreren. I denne sammenheng er vist til de særskilte regler for øvelseskjøring med motorsykkel som er fastsatt i §40 i Arbeidsdepartementets forskrifter av 3. juni 1942 med senere endringer. Til dette skal bemerkes at øvelseskjøring med motorsykkel vel mest effektivt kan drives ved at læreren sitter bakpå. De nevnte avgjørelser av Høyesterett har etter mitt syn betydning som prejudikater også når det gjelder slik kjøring, det kan således ikke kreves at det foregår øvelseskjøring i vanlig forstand. Men det må iallfall være et vilkår at ledsageren under kjøringen har en viss kontroll med føreren. Det fremgår ikke klart av herredsrettens dom at dette vilkåret var til stede. Når herredsretten har lagt til grunn at A «gikk ut fra at han selv hadde ansvaret for kjøringen», behøver ikke dette innebære at han utøvet kontroll. Herredsrettens gjengivelse av domfeltes svar til lensmannsbetjenten kan her ikke være tilstrekkelig. For øvrig antar jeg at anvendelse av motorvognlovens §15, tiende ledd - slik forholdene lå an - måtte være betinget av at B også oppfattet det slik at hun kjørte under ledsagerens kontroll. Om dette er det ikke sagt noe i dommen.
Når det gjelder fellelsen etter straffelovens §166, annet ledd, hevdes det i ankeerklæringen at lovanvendelsen er uriktig. Det anføres bl.a. at hensikten med arrestasjonen først og fremst må ha vært å få tatt blodprøve «og ikke tillegge forklaringene som ble gitt noen vekt i den videre etterforskning eller senere bevisføring, så lenge intet ble foretatt for å sikre at den senere kunne korrekt gjengis». Subsidiært er anket over saksbehandlingen og anført at domsgrunnene er for knappe og ikke tilstrekkelig klare. Jeg finner at disse ankegrunner åpenbart ikke kan føre fram.
Jeg kan ikke se at opphevelsen av en del av dommen nødvendiggjør opphevelse av dommen i dens helhet. Det blir da å fastsette en særskilt straff for overtredelsen av straffelovens §166, annet ledd. Domfelte kan ikke unngå fengselsstraff, som jeg mener passende kan settes til 30 dager. Jeg antar imidlertid at verken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller til å avholde domfelte fra nye straffbare handlinger gjør det påkrevd å fullbyrde fengselsstraffen. Det er her særlig generalprevensjonen som kommer inn i bildet, men forholdet er så vidt særegent at betinget straff likevel er forsvarlig. Prøvetiden bør være 2 år uten tilsyn. Imidlertid bør det i tillegg til fengselsstraffen idømmes en ubetinget bot på 300 kroner, subsidiært 10 dagers fengsel.
Jeg stemmer for denne
dom:
Herredsrettens dom oppheves for så vidt angår fellelsen etter motorvognlovens §29, jfr. §17, annet ledd.
A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §166, annet ledd,
Side:387
til fengsel i 30 - tretti - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av straffelovens §52 flg, med en prøvetid av 2 - to - år. I tillegg idømmes han en ubetinget bot til statskassen på 300 - tre hundre - kroner, subsidiært 10 - ti - dagers fengsel.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultat enig med førstvoterende.
Dommerne Leivestad og Ryssdal: Likeså.
Dommer Berger: For så vidt angår fellelsen etter motorvognloven, er jeg enig med førstvoterende. For så vidt angår fellelsen etter straffelovens §166, annet ledd, stemmer jeg for at straffen settes til en bot, idet jeg ikke kan finne at denne forgåelse er av slik betydning at den bør medføre fengselsstraff.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (sorenskriver E. Birketvedt med domsmenn):
Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1942 og bor på Z. Av yrke er han hjelpearbeider, oppgir sin inntekt siste år til kr. 17.000,-, uten formue. Han er gift og forsørger hustru og 2 barn. Han er tidligere ustraffet. - - -
Retten legger følgende forhold til grunn for dommen:
Onsdag den 29. juni i fjor ved 22-tiden ble motorsykkel L- - - - stoppet i forbindelse med trafikkontroll ved Y. Fører av motorsyklen var tiltalte B, mens den annen tiltalte, A, satt på baksetet. Det er han som er eier av motorsyklen, som er av merket Sachs med 175 ccm. slagvolum. B hadde ikke førerkort. Hun var for øvrig på det tidspunkt det her er tale om, for ung til å ha sertifikat for større motorsykkel. På spørsmål fra lensmannsbetjent Trond Lerstøl, som deltok i kontrollen, om det var lærekjøring eller øvelseskjøring de var ute på, svarte A beskreftende. Det ble tatt alkotestprøver og da det på grunnlag av disse forelå mistanke om promillekjøring, ble begge de tiltalte tatt med til Rogaland politikammer i Sandnes, der ble tatt blodprøver av dem av en tilkalt lege. Etter de foreliggende erklæringer fra Farmakologisk Institutt viste blodprøvene som ble tatt av A kl. 23.20 og kl. 23.50, en middelverdi av henholdsvis 1.23 og 1.14 promille alkohol. For B's vedkommende viste prøvene, tatt kl. 23.10 og kl. 23.40, henholdsvis 0.26 og 0.18 promille alkohol. - - -
Det er på det rene at det var B som overtok kjøringen videre, fra X og inntil de ble stoppet i Y. A satt da på baksetet på motorsyklen. Når han overlot kjøringen til henne, må en gå ut fra at dette var fordi han var påvirket av alkohol. Retten finner det videre godtgjort, at han kjente til at hun ikke hadde sertifikat og at han selv reknet med at kjøringen bare ble lovlig ved at han i tilfelle satt bakpå syklen. Som før nevnt svarte han bekreftende på spørsmålet fra lensmannsbetjent Lerstøl om det var øvelseskjøring de var ute på, da han ble spurt om dette under kontrollen i Y. Etter forklaringene fra de tiltalte må en anta at det ikke hadde vært noe snakk mellom dem om øvelseskjøring før de startet fra X eller under kjøringen videre før de ble stoppet.
Side:388
Når A likevel svarte som han gjorde, må retten etter det opplyste gå ut fra, at dette skyldtes at han gikk ut fra at han selv hadde ansvaret for kjøringen. Det er etter hans egen forklaring på det rene, at han var påvirket av alkohol under denne del av kjøreturen. Dette er også bekreftet ved de blodprøvene som ble tatt. Det kan etter rettens mening stille seg noe tvilsomt om et forhold av den art det her er tale om, der det ikke på forhånd var avtalt noe om øvelseskjøring, rammes av motorvognlovens §17 annet ledd. En finner imidlertid, slik som saken ligger an, å måtte legge til grunn at så er tilfelle. En viser til avgjørelse i Norsk Retstidende for 1958 852 om et noe liknende forhold. For så vidt angår tiltaltes kjøring fra bensinstasjonen - - - til X bemerkes, at retten ikke kan anse det bevist at han var påvirket av alkohol på dette tidspunkt. - - -
For så vidt angår post III. I tiltalen bemerkes, at B under sin forklaring for retten har opplyst, at når hun forklarte seg uriktig til politiet, skjedde dette i samråd med tiltalte nr. 1. De hadde allerede under kjøreturen fra Y til Rogaland politikammer, mens de satt ved siden av hverandre i baksetet i politibilen, fått anledning til «å tiske og hviske sammen». A kom herunder inn på den forklaringen de skulle gi når de ble avhørt av politiet. Etter at de kom tilbake til A's bolig om natten, etter oppholdet på politikamret, ble det påsnakket om den forklaringen som de skulle gi. Den forklaringen hun senere ga til lensmannsbetjent Surdal, var i samsvar med det som således var avtalt.
Retten finner det godtgjort at det var A som tok initiativet til at de skulle gi en uriktig fremstilling av hendelsesforløpet, når de senere ble avhørt av politiet. Etter det som er opplyst, legger retten til grunn at det var han som utformet detaljene i den uriktige forklaringen. Den ble lagt opp med sikte på at han ikke selv skulle komme opp i vanskeligheter og derved eventuelt miste sitt førerkort. Retten finner det videre godtgjort at han var klar over at den forklaringen B kom til å avgi til politiet, var bestemt til å tjene som bevis i saken. Forholdet rammes av straffelovens §166 annet ledd. Det tilføyes at den omstendighet at medvirkningen til å avgi en uriktig forklaring her gjelder en medsiktet, ikke antas å utelukke at nevnte bestemmelse kommer til anvendelse, jfr. avgjørelse i Norsk Retstidende for 1957 470. - - -