Rt-1964-223
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1964-03-06 |
| Publisert: | Rt-1964-223 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 35/1964 |
| Parter: | Statsadvokat Einar Lotsberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Dahl). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Thrap, Helgesen, Nissen, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §15, Motorvognloven (1926), Straffeloven (1902) §15, §239, §12, §17, §29 |
Dommer Hiorthøy: A, født xx.xx.1911, ble ved Eidsivating lagmannsretts dom av 6. desember 1963 frifunnet for tiltale etter straffelovens §239 samt en rekke bestemmelser i motorvognloven. Statsadvokatene i Oslo har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen. Anken over saksbehandlingen, som gjelder et spørsmål vedkommende forholdet mellom lagmannen og lagretten samt utformingen av spørsmålet til lagretten vedkommende straffelovens §239, er av statsadvokaten frafalt under forhandlingen for Høyesterett, uten at tiltaltes forsvarer har hatt noe å bemerke til dette.
Vedkommende anken over lovanvendelsen har statsadvokaten i sin ankeerklæring anført følgende:
«Av lagmannens rettsbelæring ble følgende avsnitt protokollert:
«Jeg er blitt stående ved den forståelse av motorvognlovens §15, 10. ledd, at regelen om at fylgjesmannen regnes som fører av vognen bare kommer til anvendelse på slik øvingskjøring som er nevnt i §15, 9. ledd, 1. punktum, altså på lovlig øvingskjøring av person over 17 år i lag med en som har førerkort. Jeg viser i denne sammenheng til HRD i Retst. 1954 695. Høyesterett slutte seg i denne dom til herredsrettens uttalelse som gikk ut på at kjøringen ikke kunne kalles øvelseskjøring i motorvognlovens forstand når kjøringen ikke tilfredsstillet bare de krav som er fastsatt i selve loven, men også kravene etter de administrative gjennomføringsforskrifter.
Høyesterett forutsetter her at kravene til lovlig øvingskjøring, såvel lovens krav som forskriftenes, må foreligge for at øvingskjøreren skal være fri for ansvar. Men et av lovens krav er jo nettopp at øvingskjøreren er fylt 17 år. Dersom han driver øvingskjøring før den tid, er det ingen grunn til å fri ham for ansvaret som fører av bilen. Lovens forbud mot øvingskjøring for person under 17 år må rette seg mot disse personer og ikke mot en mulig følgesmann. Som påpekt av forsvareren er det overhodet ikke straffbart å overlate til en person under 17 år å kjøre en motorvogn alene. Hans kjøring er en forseelse, og medvirkning er ikke straffbar. Men det er da ikke ulogisk at en person under 17 år må bære det fulle ansvar for sin kjøring selv om det ved siden av ham sitter en person som har førerkort og kunne vært ledsager ved lovlig øvingskjøring.
Påtalemyndigheten har da også erklært B som siktet for ulovlig øvelseskjøring. Men for det forhold er det
Side:224
i denne saken reist tiltale mot faren. Men det kan bare være en person som er fører av en motorvogn og som har ansvaret for kjøringen. Det er ingen rimelig grunn til å frita en person under 17 år for det vanlige strafferettslige ansvar for kjøring av motorvogn.
Når det gjelder spørsmålet om det i denne saken dreier seg om øvingskjøring etter motorvognloven, må lagretten således legge den rettsoppfatning til grunn at øvingskjøring som nevnt i motorvognlovens §15, 10. ledd, bare gjelder øvingskjøring for personer over 17 år, at fylgjesmannen bare regnes som fører av vognen når øvingskjøreren er over 17 år.»
Påtalemyndigheten mener at lagmannens forståelse av loven er uriktig, når han i sin rettsbelæring hevder at motorvognlovens §15, 10. ledd, bare kommer til anvendelse på slik øvingskjøring som er nevnt i §15, 9. ledd, 1. punktum, altså på lovlig øvingskjøring av personer over 17 år i lag med en som har førerkort.
Bestemmelsene i motorvognlovgivningen om lovlig øvelseskjøring og fordelingen eller fastsettelsen av føreransvaret i slike tilfelle er satt inn i loven for å avskjære enhver tvil om hvor ansvaret til enhver tid ligger. Meningen kan ikke ha vært å frita den voksne person med førerkort for det normale føreransvar om det drives ulovlig øvelseskjøring. I så fall ville en kunne komme opp i helt uholdbare situasjoner, idet en person som da sitter ved siden av en 13-åring som rent faktisk kjører bilen, ville ha oppnådd at hverken han eller den faktiske fører kan straffes om det skjer noe.
Høyesterett har slått fast at det ikke er nødvendig for å bringe motorvognlovens §15, 10. ledd til anvendelse at det foreligger øvelseskjøring i streng forstand, se Rt. for 1946 986 og Rt. for 1958 852. Påtalemyndigheten mener det er på linje med disse avgjørelser at ledsageren har føreransvaret hvis han overlater rattet til en som er under 17 år.»
I henhold til dette har statsadvokaten nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt tiltalte er frifunnet for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd m. fl. Som følge av at anken over saksbehandlingen er frafalt, er Høyesterett avskåret fra å prøve dommen for så vidt angår frifinnelsen for uaktsomt drap (straffelovens §239).
De nærmere omstendigheter i saken og tiltaltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom. Jeg skal bemerke at lagmannen i brev til statsadvokaten av 6. januar 1964 under henvisning til motorvognlovens §12, siste ledd har beriktiget sin uttalelse i rettsbelæringen om at det overhodet ikke er straffbart å overlate til en person under 17 år å kjøre en motorvogn alene.
Jeg er kommet til det resultat at anken må tas til følge, slik at lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves i samsvar med statsadvokatens påstand. Jeg er enig med statsadvokaten i at lagmannens lovtolkning er uriktig når han i sin
Side:225
rettsbelæring har gitt uttrykk for at motorvognlovens §15, 10. ledd bare får anvendelse på slik øvelseskjøring som omhandles i samme paragrafs 9. ledd, første punktum, altså på lovlig øvelseskjøring av personer over 17 år sammen med en som har førerkort. Jeg kan ikke finne at det er grunnlag for å anta at begrepet øvelseskjøring i lovens §15, 10. ledd begrenses ved det forutgående avsnitt i loven, slik at det bare omfatter lovlig øvelseskjøring. Lovens §15, 9. og 10. ledd må etter min mening leses isolert. Det førstnevnte fastsetter at motorvognkjøring av en person som ikke har førerkort, under visse nærmere angitte omstendigheter er tillatt, mens paragrafens 10. ledd inneholder en bestemmelse om at den der som innehaver av førerkort deltar i øvelseskjøring, i forhold til lovens bestemmelser ansees som fører av motorvognen. Jeg kan ikke finne at den av lagmannen i hans rettsbelæring påberopte avgjørelse av Høyesterett i Rt-1954-695 har betydning for det foreliggende spørsmål, idet den bare angår vilkårene for at det skal foreligge lovlig øvelseskjøring og ikke tar standpunkt til spørsmålet om det strafferettslige ansvar for ledsageren. På den annen side er jeg enig med statsadvokaten i at de av ham nevnte dommer i Rt-1946-986 og Rt-1958-852 gir støtte for at begrepet øvelseskjøring må gis en videre forståelse når det er spørsmål om ledsagerens ansvar.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd, jfr. §15, 10. ledd, jfr. § 17 første ledd, annet punktum, jfr. §15, 9. ledd, første punktum, jfr. motorvognlovens forskrifter av 3. juli 1942 §40 tredje ledd.
Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Nissen og justitiarius Terje Wold: Likeså.