Rt-1967-91

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-02-03
Publisert:	Rt-1967-91
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 11B/1967
Parter:	Joakim Giske (høyesterettsadvokat Nikolai Helseth) mot O. A. Devolds Sønner A/S (advokat T. Rynning Nielsen - til prøve).
Forfatter:	Helgesen, Bendiksby, Ryssdal, Anker, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1956) §43, Arbeidervernloven (1956)

Dommer Helgesen: I oktober 1964 reiste Joakim Giske sak mot firmaet O. A. Devolds Sønner A/S ved Nordre Sunnmøre herredsrett med krav om erstatning etter reglene i §43 i lov om arbeidervern av 7. desember 1956. Herredsretten - byfogd

Side:92

Bjarne Fjærtoft som settedommer med domsmenn - avsa dom i saken 6. mars 1965 med denne domsslutning:

«1. O. A. Devolds Sønner A/S dømmes til å betale til Joakim Giske kr. 14.000,- - fjortentusenkroner - med 4 - fire - prosent årlig rente herav fra 7. juli 1964 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger betaler O. A. Devolds Sønner A/S til Joakim Giske kr. 1.500,- - femtenhundrekroner.

3. Oppfyllelsesfrist 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

O. A. Devolds Sønner A/S påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 14. januar 1966 avsa dom med følgende domsslutning:

«O. A. Devolds Sønner A/S frifinnes.

Erstatning for saksomkostninger i herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Også i lagmannsretten var domsmenn med under behandlingen av saken. Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens idet de to domsmenn stemte for herredsrettens resultat og for at Giske skulle tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten.

Joakim Giske har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Han har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«I. Herredsrettens dom stadfestes.

II. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og bevisopptak for Høyesterett.

III. Ankemotparten ilegges saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett.»

O. A. Devolds Sønner A/S har tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:

«Frostating lagmannsretts dom av 14. januar 1966 stadfestes.»

Om saksforholdet viser jeg til den utførlige fremstilling som er gitt i herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Saken er for Høyesterett begrenset til å gjelde spørsmålet om bedriftens oppsigelse av 23. mai 1964 av Giskes arbeidsforhold i lovens forstand hadde saklig grunn i bedriftens forhold. For Høyesterett foreligger således ikke spørsmålet om erstatningens størrelse.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Alesund byrett med avhør av 7 vitner og av den ankende part Giske. Videre har styreformannen i O. A. Devolds Sønner A/S høyesterettsadvokat Erik Sølberg med partenes samtykke gitt en skriftlig partsforklaring. Det er fremlagt en del nye dokumenter blant annet til belysning av bedriftens økonomiske stilling i årene 1960-1965. Det nye bevisstoff har ikke brakt saken i en annen stilling enn tidligere.

Når det gjelder spørsmålet om oppsigelsen av Giske hadde saklig grunn i bedriftens forhold har partene for Høyesterett gjort gjeldende i alt vesentlig de samme anførsler som for lagmannsretten.

Side:93

Giske hevder således at oppsigelsen i lovens forstand ikke hadde saklig grunn i bedriftens forhold fordi oppsigelsen ble gitt under feilaktige forutsetninger, og fordi bedriften ikke på forhånd trådte i forbindelse med Giske og drøftet med ham spørsmålet om det var mulig å finne frem til en for begge parter rimelig løsning.

Giskes prosessfullmektig har under ankeforhandlingen i Høyesterett oppsummert Giskes innvendinger mot oppsigelsen på følgende måte:

1. Oppsigelsen er åpenbart bygd på den forutsetning at Giske i form av trygder skulle få et rimelig «levebrød» frem til pensjonsalderens inntreden 17. juli 1966 (ved fylte 68 år).

2. Det må antas at bedriften ikke ville ha oppsagt Giske hvis den hadde vært klar over at Giske ikke fylte vilkåret for å få de ytelser som oppsigelsen forutsatte.

3. Hvis bedriften på forhånd hadde satt seg i forbindelse med Giske og drøftet situasjonen med ham, ville partene sikkert ha funnet frem til en rimelig løsning med annet arbeid for Giske, eventuelt deltidsarbeid eller førtidspensjonering.

Bedriften må - hevdes det - iallfall ha en meget streng bevisbyrde for at en ordning som nevnt ikke ville blitt resultatet av forhåndsdrøftelsene, hvis disse hadde funnet sted.

Når det gjelder rettspraksis har den ankende part påberopt seg bl.a. avgjørelsene i Rt-1962-6 og 888 og i Rt-1966-393. Det hevdes at særlig avgjørelsen i 1966 har sterke likhetspunkter med den foreliggende sak.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i alt vesentlig den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt. På samme måte som lagmannsretten legger jeg således til grunn at oppsigelsen av Giske kom som et ledd i en planlagt, kontinuerlig rasjonaliseringsprosess, som i 1964 også gjorde Giskes arbeid i bedriften overflødig. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de økonomiske forhold ved bedriften da oppsigelsen ble gitt. Det er tilstrekkelig her å konstatere at bedriften i en årrekke hadde arbeidet tungt med svære årlige underskudd, at den også i 1964 befant seg i en vanskelig økonomisk situasjon, og at den var pålagt av sin bankforbindelse å skjære ned på alle utgifter der det var mulig. Det må derfor være klart at oppsigelsen for så vidt hadde saklig grunn i bedriftens forhold. Spørsmålet blir da om oppsigelsen likevel må medføre erstatningsplikt etter loven fordi bedriften i sine overveielser om Giske skulle oppsies ikke tok tilstrekkelig hensyn til Giskes spesielle forhold. Giske var på oppsigelsestiden 66 år og hadde vært i bedriftens tjeneste i 41 år. På den annen side var han frisk og hadde ingen forsørgelsesbyrde idet hans hustru er ansatt i en relativt godt lønnet kommunal stilling. Bedriften stod her overfor en interesseavveining. På den ene side måtte bedriften i den økonomiske krisetilstand den befant seg i ta et særlig hensyn til nødvendigheten av innsparinger. Etter de opplysninger som foreligger om firmaets økonomi går jeg ut fra

Side:94

at enhver innsparing stor eller liten i dette tilfelle ville være av betydning. På den annen side hadde bedriften plikt til også å ta hensyn til Giske. Jeg tviler etter det opplyste ikke på at bedriftens daglige ledelse og styret var klar over sitt spesielle ansvar overfor ham. Jeg finner det således godtgjort at både ledelsen og styret grundig drøftet Giskes situasjon før oppsigelsen ble gitt, og at alt ble gjort for å skaffe ham annet arbeid ved bedriften. En nøyaktig undersøkelse viste imidlertid at det ikke var behov for ham, heller ikke som deltidsarbeider. På den bakgrunn jeg her har skissert, kan jeg ikke se annet enn at selskapets beslutning om å oppsi Giske var resultatet av et forsvarlig skjønn fra dets side, der både hensynet til bedriften og Giske ble trukket inn i vurderingen. Det var etter min mening naturlig og rimelig at selskapet i dette tilfelle fant at bedriftens interesse måtte være avgjørende.

Det har vært reist sterk kritikk mot selskapet fordi det ikke før oppsigelsen ble gitt trådte i forbindelse med Giske og drøftet situasjonen med ham. Jeg er etter forholdene enig i denne kritikk, selv om det er så at bedriften verken etter lov eller avtale hadde en rettslig plikt til å forhandle eller konferere med Giske før oppsigelse ble foretatt. Det er imidlertid i dette tilfelle ikke rimelig grunn til å anta at en forhåndsdrøftelse med Giske hadde ført til et annet resultat. Og dette er avgjørende for at jeg ikke kan tillegge unnlatelsen av forhåndsdrøftelser betydning ved sakens avgjørelse.

Som tidligere nevnt finner jeg det godtgjort at oppsigelsen alene var begrunnet i det forhold at Giskes arbeid som følge av rasjonaliseringen ble overflødig. Den samme bevisvurdering er lagt til grunn både av herredsretten og lagmannsretten, og jeg kan ikke finne noe holdepunkt for å fravike de tidligere retters bevisbedømmelse på dette punkt. Jeg kan heller ikke se at oppsigelsen som anført av den ankende part har bygd på uriktige forutsetninger eller at oppsigelsen på bindende måte forutsatte at Giske skulle få den trygd som er nevnt i oppsigelsesbrevet. Jeg peker for øvrig i denne forbindelse på at selskapets styre i møte 3. juli 1964 fastholdt oppsigelsen etterat bedriften hadde mottatt høyesterettsadvokat Helseths brev av 26. mai 1964, gjengitt i herredsrettens dom.

Jeg nevner til slutt at den foreliggende sak etter min mening i faktisk henseende på vesentlige punkter avviker fra den påberopte avgjørelse i Rt-1966-393.

Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens dom stadfestes. Ankemotparten har ikke påstått saksomkostninger, og jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Anker og Eckhoff: Likeså.

Side:95

Av herredsrettens dom (byfogd Bjarne Fjærtoft med domsmenn):

- - -

Firmaet O. A. Devolds Sønner A/S er en meget stor tekstil- og trikotasjefabrikk med anlegg i Langevåg i Borgund. Selskapet har nå ca. 550 ansatte. For 2 år siden hadde selskapet 650 ansatte. I de siste 2 år er kontorpersonalet redusert med ca. 15 % på grunn av rasjonalisering.

Saksøkeren, Joakim Giske, er født xx.xx.1898. Han har handelsskole. Han har vært ansatt i O. A. Devolds Sønner A/S siden 1923. I de første årene arbeidet han i selskapets Utsalg i Ålesund som ekspeditør, bokholder, kasserer og fortoller. Han ble så flyttet over til kontoret i Langevåg til han i 1938 overtok stillingen som selskapets reisende fra Rørvik til Kirkenes. Han reiste til 1942. Han gikk da tilbake til kontoret. Etter krigen kontrollerte han utgående fakturaer og utarbeidet statistikk.

Fra 1950 var han i 6-7 år lagersjef for trikotasjeavdelingen. Han gikk så tilbake til sin tidligere stilling med fakturakontroll og statistikk.

Bortsett fra et sykdomsfravær høsten 1963 har han ikke hatt sykdomsfravær i hele sin lange tjenestetid i selskapet. Etter sykdomsfraværet høsten 1963 var han i arbeid igjen før jul.

Den 23. mai 1964 sendte saksøkte følgende oppsigelsesskriv til saksøkeren:

«Som et ledd i den rasjonaliseringsprosess som finner sted innen kontororganisasjonen og som er en følge av innføringen av hullkort, beklager vi å måtte si fra om at vi ikke finner videre beskjeftigelse for Dem innenfor den fremtidige kontororganisasjons funksjonsområde.

Da vi har forstått at Deres arbeidsmulighet delvis har vært hemmet av svekket helse, har vi undersøkt gjennom Ålesund Sosialkontor om der i Deres spesielle tilfelle kan ytes førtidspensjonering, og vi har fått opplysning om at dette lar seg gjøre gjennom såkalt kommunal uførhetstrygd.

Fra 1/9 vil De oppebære en årlig pensjon fra Norske Forenede på kr. 900,- pr. år, og noe avhengig av den arbeidsinntekt De eller Deres hustru vil ha ved siden av, vil den årlige trygd fra Deres fratreden i vårt selskap omfatte fra kr. 3.920,- til kr. 6.920,- pr. år.

Fra 17/7 1966 vil De få en pensjon fra N.K.P. på kr. 3.600,- pr. år og forutsatt at den kommunale uførhetstrygd er det laveste som er antydet, nemlig kr. 3.920,- vil Deres årlige inntekt da beløpe seg til kr. 8.420,-.

Forutsetningen for dette er at De formelt søker om sådan trygd, og vi vedlegger søknadsskjema, og ber Dem, for Deres egen skyld, å sørge for at dette blir utfylt så snart som mulig og sendt Ålesund kommunes sosialavdeling.

Vi beklager at tidens utvikling har gjort Dem direkte overflødig i vårt selskap, men vi mener at vi gjennom den ovenfor skisserte ordning tross alt har hjulpet Dem til en rimelig inntekt.

Med Deres 3 måneders oppsigelse vil De fratre vårt selskaps tjeneste 31. august 1964, om De da selv ikke ønsker å fratre tidligere.»

Den 26. mai 1964 svarte saksøkeren ved sin advokat slik:

«Herr Joakim Giske har henvendt seg til meg i anledning Deres brev av 23. mai til ham med oppsigelse. Med brevet fulgte skjema for

Side:96

legeerklæring og søknad om kommunal uførhetstrygd. Det fremgår også at De har henvendt Dem til Ålesund kommunes kontor så og si på vegne av herr Giske, men uten å forelegge ham saken.

Først og fremst må jeg på vegne av herr Giske få svare at han ikke er syk, og at det selvsagt ikke kan bli tale om at han vil søke å fremstille seg som syk for å få uførhetstrygd. Herr Giske er meget forbauset over den fremgangsmåte De her har gitt anvisning på.

Som kjent har herr Giske vært ansatt i Deres firma i 41 år, og har i den tid ikke vært sykmeldt, bortsett fra ca. 3 måneder i fjor høst på grunn av en spesiell infeksjon, som han ble fullstendig helbredet for.

Under disse forhold virker det urimelig hårdt å oppsi Giske på en slik måte, at han ikke får pensjon før fra 17. juli 1966. Han kan ikke innse at hans arbeide er blitt overflødig, og i tilfelle må det være yngre ansatte som må slutte før ham.

Jeg tillater meg derfor å henstille til Dem at Giske blir stående i sin stilling inntil han kan gå av med pensjon, 17. juli 1966. Han er da villig til å fratre sin stilling.

Skulle De mot formodning ikke etterkomme denne henstilling, ser herr Giske seg nødt til å anlegge sak mot Dem etter arbeidervernlovens §43. Fristen for dette søksmål utløper 6. juli d.å., men forliksklage vil bli uttatt tidligere for det tilfelle at Deres svar er avvisende.»

Oppsigelsen ble behandlet i et fulltallig styremøte 3. juli 1964. I møteprotokollen er innført som:

«Sak 1. Personalspørsmål:

Man drøftet den omlegging som innføring av hullkort har medført og de første som dessverre blir overflødiggjort er Joakim Giske og - - - samt - - - Finnes der stillinger i bedriften hvor disse er kvalifisert, blir disse stillingene å tilby. Når det gjelder Giske, finnes det dessverre ingen stilling og dette har allerede vært undersøkt grundig.»

De to andre som er nevnt av styret har hittil fortsatt i selskapet.

Saksøkeren sluttet i saksøktes tjeneste 31. august 1964 i samsvar med oppsigelsen.

Saksøkerens arbeide i selskapet er overtatt av andre. Der er ikke ansatt noen ny som følge av saksøkerens fratreden.

Saksøkeren har vært medlem av selskapets sjukekasse og pensjonsordning.

Selskapet har nylig innført en ny pensjonsordning med 70 års aldersgrense. Etter den tidligere ordning var aldersgrensen 68. Saksøkeren valgte å stå i den sistnevnte med aldersgrense på 68 år.

Etter at saksøkeren sluttet i august 1964 har han hatt en pensjon på kr. 900,- pr. år fra Norske Forenede Livsforsikringsselskaper. Annen inntekt har han ikke hatt.

Saksøkeren har forklart at han intet hørte om oppsigelsen før han fikk oppsigelsesbrevet, at han hadde fulldagsarbeide til han sluttet, at han aldri har sagt nei til annet arbeide når selskapet ønsket det, og at det etterkontrollarbeide han utførte i selskapet var, er og vil fortsatt være nødvendig etter at hullkort ble innført. Disse krever etterkontroll.

Direktør Olven i saksøktes selskap har forklart at oppsigelsesgrunnen utelukkende var rasjonalisering innen kontoradministrasjonen.

Side:97

Innføring av hullkort måtte nødvendigvis medføre mindre manuelt kontorarbeid. Ledelsen og senest styret overveiet grundig muligheten av å finne annet arbeid for Giske uten at dette lykkedes. Når svekket helse og arbeidsevne nevnes i oppsigelsesskrivet, har dette intet å gjøre med oppsigelsesgrunnen, men kun for å hjelpe Giske til en eller annen form for trygd.

Saksøktes disponent har som vitne forklart at Giskes statistikk tas nå direkte fra hullkortmaskinen. Giskes arbeide med fakturarevisjon utføres av en annen funksjonær med omtrent like lang tjenestetid i selskapet som Giske. Disponenten har bekreftet at muligheten for annet arbeide for Giske før oppsigelsen ble grundig drøftet av ledelsen og sammen med avdelingssjefene uten å finne annet høvelig arbeide i selskapet. Vitnet bekreftet at Giskes sykefravær høsten 1963 ikke var oppsigelsesgrunnen. - - -

Retten ser saken slik:

Saken gjelder billighetserstatning etter arbeidervernlovens §43.

Saken er reist rett-tidig.

Saksøkeren har krav på erstatning dersom oppsigelsen ikke var saklig i lovens forstand.

Det finnes godtgjort og erkjent at saksøkte i den senere tid har gjennomført større moderniserings- og rasjonaliseringstiltak bl.a. ved innføring av hullkortsystemet. Rasjonaliseringstiltakene har medført en reduksjon av kontorpersonalet med ca. 15 % i de siste 2 år. Det finnes videre godtgjort at en stor del av saksøkerens arbeide - statistikkarbeidet - falt bort ved innføring av hullkortsystemet.

Selvom sykdom og sviktende arbeidsevne nevnes i oppsigelsesbrevet finner retten det godtgjort at dette hverken helt eller delvis var oppsigelsesgrunnen, men kun nevnt for om mulig å lette adgangen for saksøkeren til å få førpensjon eller stønad i en eller annen form. Både da ledelsen ga oppsigelsen og senere da denne ble godtatt i styremøtet var både ledelse og styret helt klar over at saksøkeren var frisk og i arbeid og at han i sin lange tjenestetid ikke hadde hatt sykdomsfravær, unntatt høsten 1963.

Da oppsigelsen skyldes nødvendig og fornuftig rasjonalisering, må oppsigelsen sies å ha saklig grunn i bedriftens forhold. Saksøkerens arbeide ble dels overtatt av maskiner og dels av andre. Stillingen ble overflødig.

Retten er enig med partene i at en bedrift ved oppsigelse som følge av rasjonalisering må ta hensyn til arbeidstakeren og da i særlig grad til eldre arbeidstakere som vil ha vanskelig med å få nytt arbeid. Det må også tas hensyn til lang tjeneste og kort tid til pensjonsalder. Saksøkeren med sine 41 år i tjeneste hos saksøkte og med 2 år til nådd pensjonsalder hadde krav på særlig hensynsfull behandling. Retten er klar over at både avdelingsledere og den daglige ledelse og styret vurderte muligheten for å tilby saksøkeren annet arbeide uten å finne høvelig arbeide. På den annen side har retten festet seg ved direktør Olvens forklaring gående ut på at dersom saksøkeren hadde vært organisert, ville saksøkte før oppsigelsen ha tatt opp med organisasjonen spørsmålet om annet arbeide, men fordi saksøkte ikke var organisert, unnlot saksøkte forhåndsdrøftelse om muligheten for å ta annet arbeide.

Side:98

Saksøkeren ble således på forhånd ikke spurt og heller ikke gitt mulighet til selv å komme med forslag. Saksøkeren har i retten forklart at han alltid hadde tatt det arbeidet selskapet hadde gitt han og at han også nå hadde vært villig til å ta det arbeid han måtte være blitt tilbudt. På spørsmål i retten kunne han ikke antyde noe bestemt arbeide.

Retten finner å måtte bebreide saksøkte at saksøkeren ikke ble forhåndskontaktet før oppsigelsesbrevet ble sendt for å bringe på det rene om saksøktes ledelse sammen med saksøkeren kunne finne fram til annet arbeide for saksøkeren i de 2 gjenværende år før nådd aldersgrense. Istedenfor forhåndskonferanse med saksøkeren vendte saksøkte seg uten oppdrag fra eller varsel til saksøkeren til sosialkontor og arbeidskontor om mulighet for førpensjon eller trygd for saksøkeren vel vitende om at saksøkeren var frisk og arbeidsfør.

Da oppsigelsen kom helt uventet på saksøkeren, hadde han selv ingen oppfordring til å oppsøke ledelsen for å drøfte mulighet for annet arbeide.

Ved å sende oppsigelsen uten forhåndsvarsel eller forhåndsdrøftelse med saksøkeren avskar saksøkte muligheten for forhåndskonferanse og mulig løsning ad den veg. Saksøkeren med sine 41 år i tjenesten hadde sterkt krav på særlig hensyntaken ved oppsigelse.

Retten finner, dog under noen tvil for formannens og domsmann Furuseths vedkommende, at bebreidelsen som kan rettes mot saksøkte er så sterk at oppsigelsen av den grunn ikke kan betegnes som saklig i arbeidervernlovens forstand.

Med det resultat retten er kommet til har saksøkeren krav på billighetserstatning etter §43 i arbeidervernloven. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Midelfart og Harald Diesen og dommer Rolf Theisen med domsmenn):

- - -

Lagmannsretten finner å måtte ta anken til følge, dog således at et mindretall, bestående av de to domsmenn, stemmer for å stadfeste herredsrettens dom.

Retten er samstemmig av den oppfatning at oppsigelsen av Giske var foranlediget ved at hans arbeid i vesentlig grad var blitt overflødiggjort ved overgangen til hullkortsystem. Kontroll med fakturaene ble da for de fleste posters vedkommende overflødig, og det som var tilbake kunne utføres av en øvet dame i bokholderiet, uten at hennes øvrige arbeid led under det. Også arbeidet med salgsstatistikken falt bort. Det var således et utpreget rasjonaliseringstiltak som gjorde Giskes stilling overflødig, og selv i en bedrift som arbeider med normal lønnsomhet må dette aksepteres som en saklig oppsigelsesgrunn. Desto mer må det gjelde i en bedrift som arbeider med tap og som må gjøre store anstrengelser for å komme over lønnsomhetsgrensen. Spørsmålet er imidlertid om oppsigelsen kunne vært unngått gjennom en eller annen form for omplassering, og det er særlig hevdet at dette kunne ha vært oppnådd dersom bedriftsledelsen på forhånd hadde drøftet saken med Giske. Det er således den manglende forhåndsdrøftelse som særlig ligger til grunn for herredsrettens avgjørelse.

Lagmannsrettens flertall finner imidlertid ikke å kunne tillegge

Side:99

dette moment en ubetinget virkning. Rent i sin alminnelighet må det nok sies at en eventuell forhåndsdrøftelse kan være av betydning for saklighetsspørsmålet, men man kan likevel ikke legge vekt på dette moment uten å vurdere de reelle muligheter for at en drøftelse vil ha ført til et annet resultat. Den omstendighet at det gjennom hovedavtalen mellom Arbeidsgiverforeningen og Landsorganisasjonen er gjort til en plikt å foreta en slik forhåndsdrøftelse medfører ingen endring i dette. For det første går denne plikt ut på å drøfte saken med vedkommende tillitsmenn, hvilket blir noe vesentlig annet enn å drøfte den med arbeidstakeren selv. Men dernest er det et åpent spørsmål i hvilken utstrekning man selv under en tilsidesettelse av den nevnte plikt kan se bort fra konkrete omstendigheter i vedkommende tilfelle.

Når bedriften fant det unødvendig å drøfte saken fordi Giske ikke var organisert, ligger det ikke noen diskriminering i dette. Det gir alene uttrykk for at man i forhold til en organisert arbeidstaker ville ha satt seg ut over en formell avtalebestemmelse, og derved risikere å komme i en spesielt ugunstig posisjon. Men bedriften kan heller ikke i den manglende avtaleforpliktelse søke støtte for den oppfatning at det i forhold til Giske ikke spiller noen rolle for saklighetsspørsmålet at man har unnlatt å drøfte saken. Retten antar at Giskes mer enn 40-årige tjeneste i bedriften tillikemed hans fremskredne alder er momenter som uten hensyn til en spesiell tariffmessig forpliktelse taler for at man drøfter saken på forhånd. Retten finner likevel å måtte legge avgjørende vekt på at utsiktene til at oppsigelsen derved ville ha vært unngått var helt minimale, om de i det hele tatt forelå.

For det første må man se helt bort fra at bedriften igjen ville ha forlatt hullkortsystemet, eller ha unnlatt å nyttiggjøre seg de besparelser dette ga mulighet for.

Heller ikke kan man regne med at bedriften ville ha kunnet oppnå denne besparelse ved å oppsi en annen arbeidstaker enn Giske.

Siden krisen i 1960 hadde arbeidsstokken ved bedriften vært under sanering, bl.a. ved at den naturlige avgang ikke var erstattet gjennom nyansettelser. Gjennomsnittsalderen for de ansatte var derfor forholdsvis høy, og det ville ikke være lett å finne noen annen som det på grunn av alderen ville være lettere å si opp. Selv om Giske av følelsesmessige grunner måtte finne oppsigelsen særlig hard, var han sikkert ikke den som økonomisk sett var minst skikket til å tåle et slikt slag. Han har ingen forsørgelsesbyrde, idet hans hustru er ansatt i en relativt godt lønnet kommunal stilling. Ektefellene har en del oppsparte midler, og det vil neppe være vanskelig for dem å komme over de to år som går innen Giske får full pensjon. Stort sett ville stillingen være betydelig vanskeligere for noe yngre kolleger, som var avhengig av igjen å konkurrere på arbeidsmarkedet, og kanskje også ville ha barn å forsørge. Og etter arbeidsstokkens sammensetning måtte man se bort fra muligheten av å si opp en helt ung arbeidstaker, idet bedriften i de senere år bare hadde gått til nyansettelse av rene spesialister, som den ikke uten videre kunne la gå fra seg.

Alt i alt måtte det derfor fremstille seg som mest rimelig at den sluttet som umiddelbart ble rammet av rasjonaliseringen, og dette var Giske. Det gjaldt for øvrig også en enkeltstående oppsigelse og det

Side:100

prinsipp at den sist ansatte først bør oppsies, har vel først og fremst sin anvendelse ved masseoppsigelser som følge av driftsinnskrenkning o.l.

At Giske skulle kunne skaffes annen beskjeftigelse uten at det ble sagt opp andre arbeidstakere er også overmåte lite sannsynlig. Lagmannsretten finner det godtgjort at dette spørsmål ble tatt opp innenfor bedriftsledelsen, idet hver avdelingssjef fikk pålegg om å undersøke forholdet innenfor sin avdeling. Spørsmålet ble også drøftet under de såkalte «torsdagsmøter» mellom direktøren og avdelingssjefene, men det viste seg umulig å plasseres Giske i en annen stilling hvor det virkelig var behov for ham. Det er ikke sannsynlig at Giske under eventuelle forhåndsdrøftelser kunne ha pekt på muligheter som administrasjonen hadde oversett. Han har således ikke i retten nevnt noen slike bortsett fra en stilling som lagersjef og en som reisende for Møre og Romsdal. Men begge disse var ledige før oppsigelsen ble aktuell, og man finner det heller ikke sannsynlig at bedriften ville være tjent med nå å plassere Giske i en av disse stillinger, selv om han tidligere hadde utført tilsvarende arbeid. Den ledige lagersjefstilling ble for øvrig ikke besatt, men slått sammen med en annen tilsvarende stilling.

Nå er det neppe grunn til å tvile på at man innenfor en så stor bedrift ville ha funnet noe som Giske hadde kunnet stelle med i den tid han hadde igjen. Hovedsaken er imidlertid om en slik beskjeftigelse ville fylle et virkelig behov. I en mer velsituert bedrift kunne det nok under tilsvarende omstendigheter være forsvarlig å beholde Giske på lønningslisten, men forholdene lå ikke slik an hos Devold. Ved siden av sakens økonomiske side spiller det også inn at det å beholde folk i jobber hvor bedriften ikke har full nytte av dem, er egnet til å motvirke anstrengelsene for å skape et arbeidsmiljø hvor de ansatte stimuleres til fullverdig innsats.

Retten antar derfor at den eneste måte å hjelpe Giske på, som samtidig kunne være forenlig med bedriftens interesser, var en eller annen form for førpensjonering. Den pensjon han fikk umiddelbart etter fratredelsen utgjorde bare kr. 900,- og først etter ca. 2 år ville han få et beløp som tellet noe, nemlig kr. 3.600 fra Norsk Kollektiv Pensjonskasse. De fleste bedrifter som det ellers kunne være naturlig å sammenlikne med ville vel i en slik situasjon ha tilstått den oppsagte en tilsvarende førpensjonering av egen kasse.

Man vil heller ikke utelukke muligheten av at det også i den situasjon Devolds bedrift befant seg, kunne latt seg forsvare å gjennomføre en slik ordning. Dette er det imidlertid vanskelig for retten å vurdere. I den anstrengte stilling bedriften var, kan man ikke uten videre bebreide ledelsen at den fant å måtte føre en personalpolitikk som utvilsomt må virke hård, og som det endog for mange kan ligge nær å karakterisere som urimelig. De betraktninger man kan anstille om dette ligger under enhver omstendighet utenfor rammen av arbeidervernlovens §43, som alene rammer den usaklige oppsigelse. Og usaklig kan man etter det anførte ikke si at oppsigelsen av Giske var, heller ikke om man undergir dette begrep den noe friere tolkning som rettspraksis gjennom de senere år har gjort.

Lagmannsretten har også vurdert om den noe eiendommelige form som oppsigelsen fikk, kan spille en rolle for saklighetsspørsmålet. Man

Side:101

tenker da på henvisningen til Giskes angivelig svekkede helse og oppfordringen til å søke en kommunal uførhetspensjon. Det kan virke som om bedriften på denne måten søker å kamuflere en for den selv ubehagelig avgjørelse, men etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen kan man ikke regne med at oppsigelsen ville ha uteblitt om bedriften ikke hadde ment å ha en slik mulighet for å gjøre det hele mer smakelig for Giske, eller at saken da ville ha fått et annet forløp. - - -