Rt-1968-103
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1968-02-03 |
| Publisert: | Rt-1968-103 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 10B/1968 |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Helgesen, Anker, Stabel, Eckhoff, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeloven (1902) §63, §15, §31, §3, §4 |
Dommer Helgesen: I straffesak mot A avsa Sandnes herredsrett dom 20. november 1967 med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1919, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31 jfr. §3 og §4, jfr. trafikkregler av 26. april 1957 §15 nr. 1 annet ledd og §15 nr. 2 første ledd, sammenholdt med straffelovens §63 til en bot til statskassen stor 200 - tohundre - kroner, eller hvis boten ikke betales, til fengsel i 8 dager.
Han frifinnes for tiltalen om overtredelse av vegtrafikklovens §22.»
Politimesteren i Rogaland har påanket dommen for så vidt tiltalte ble frifunnet etter vegtrafikklovens §22 annet ledd. Anken gjelder lovanvendelsen. Det hevdes i ankeerklæringen at «retten har stillet for små krav til betydningen av begrepet «må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen» og i
Side:104
strid med den betydning begrepet har fått i Høyesteretts kjennelse av 6. mars 1965, inntatt i Rt-1965-245.»
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Jeg er kommet til det resultat at anken ikke kan føre frem. Det er bare anket over lovanvendelsen. Man må etter dette ta stilling til anken på grunnlag av det saksforhold som er beskrevet og vurdert i dommen. Det kan da etter min mening ikke konstateres at frifinnelsen etter vegtrafikklovens §22 annet ledd bygger på noen uriktig forståelse av loven. Etter ordvalget i domsgrunnene - «at det ikke kan bebreides tiltalte at han ikke forsto at saken kunne bli etterforsket av politiet» - må det iallfall være klart at herredsretten ikke har stilt for små krav til den grad av uaktsomhet som loven og rettspraksis setter som vilkår for straffellelse, jfr. bl.a. Rt-1960-1409 og Rt-1966-269. Som det fremgår av domspraksis krever loven en «kvalifisert uaktsomhet». Noe grunnlag for i dette tilfelle å fravike herredsrettens enstemmige rettslige vurdering av det konkrete saksforhold foreligger etter min mening ikke. I denne forbindelse peker jeg på følgende uttalelser i dommen, som bl.a. ligger til grunn for herredsrettens vurdering av skyldspørsmålet: «På den annen side finner en ikke å kunne se bort fra den forklaring tiltalte selv har gitt om at han hadde til hensikt å komme tilbake dagen etter og gjøre opp for seg. Like etter uhellet hadde han en kort samtale med Harald Herredsvela, uten at han var klar over at det var denne som var føreren av den bilen han hadde kjørt forbi like forut. Det er på det rene at det under denne samtalen var snakk om gjerdet som Kvam hadde vært borti med bilen sin. Derimot er det uklart hva som ble sagt. Som før nevnt hevder tiltalte at han sa at han ville komme tilbake dagen etter. Ifølge Herredsvelas fremstilling ba tiltalte derimot denne om selv å ordne med gjerdet, noe vitnet selvsagt måtte reagere på. Eieren av gjerdet, Kaia Bollestad, har under sitt vitneprov opplyst, at hun kom ut av huset sitt kort tid etter at hun ble oppmerksom på at en bil hadde vært borti gjerdet. Dette var før tiltalte startet opp igjen og kjørte videre. Hun snakket ikke selv med tiltalte, men hun forsto det slik, at denne sa eller ropte noe om at han ville komme igjen senere. Hennes forklaring støtter for så vidt den fremstilling som tiltalte har gitt.»
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Anker: Jeg kommer til et annet resultat enn førstvoterende og mener at påtalemyndighetens anke bør tas til følge.
Herredsretten fant det bevist at tiltalte med betydelig fart foretok en uforsvarlig forbikjøring av en forankjørende bil like før en bakketopp, og at det måtte anses som et lykketreff at det ikke inntraff en alvorlig kollisjon da to biler kom i møte. Like
Side:105
etterpå mistet tiltalte kontrollen over sin bil og kjørte inn i et nettinggjerde på venstre side av vegen, med skade på gjerdet til følge. Det fremgår videre av dommen at tiltalte fortsatte videre uten å ha søkt kontakt med eieren av gjerdet. Uansett hva grunnen var til at tiltalte kjørte inn i gjerdet, måtte det fremstille seg for ham som nærliggende at forholdet, hele hendelsesforløpet tatt i betraktning, ville bli meldt til politiet og etterforsket. Som nevnt av førstvoterende forutsetter uttrykket «måtte forstå» i motorvognlovens §17, tredje ledd, etter Høyesteretts tolking en kvalifisert uaktsomhet. Tross dette mener jeg at herredsretten i det foreliggende tilfelle har stillet for små krav til tiltaltes aktsomhet og at lovanvendelsen således er uriktig.
Jeg stemmer etter dette for at herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Stabel: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Anker.
Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Helgesen.
Dommer Thrap: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.