Rt-1968-1170

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-11-23
Publisert:	Rt-1968-1170
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 132B/1968
Parter:	Trondhjems Forsikringsselskab A/S (høyesterettsadvokat Jonas Myhre) mot Einar Dyrøy (advokat Per Owing - til prøve).
Forfatter:	Bølviken, Nygaard, Mellbye, Gaarder, Mindretall: Leivestad
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §18, Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926) §17, §19, §20

Dommer Bølviken: Elektroformann ved Norges Statsbaner Einar Dyrøy ble den 25. september 1964 ca. kl. 15.00 under passering av jernbaneplanovergangen fra Langnesodden i Mo i Rana med sin personbil W 58112 påkjørt av tog 476 Mo-Majavatn. Bilen ble ført med toget 129 meter. Dyrøy kom fra ulykken med etter omstendighetene mindre skader, mens bilen ble totalvrak.

Dyrøy hadde kaskoforsikring i Trondhjems Forsikringsselskab A/S. Da selskapet nektet erstatningsutbetaling under henvisning til de alminnelige motorforsikringsvilkår av 1961 §2B nr. 6, forbeholdet om ansvarsfrihet ved grovt uaktsom kjøring, anla Dyrøy sak ved Rana herredsrett, som den 10. mai 1967 avsa dom med slik slutning:

«Saksøkte, Trondhjems Forsikringsselskap A/S, Trondheim, dømmes til å betale Einar Dyrøy kr. 13.855 - trettentusenåttehundreogfemtifem 00/100 - med 4 % årlig rente derav fra 25/9 1964 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Oppfyllingsfristen for det idømte beløp er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen.»

Selskapet påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som den 21. desember 1967 avsa dom med denne slutning:

Side:1171

«1. Trondhjems Forsikringsselskab A/S, Trondheim, dømmes til å betale Einar Dyrøy kr. 13.855 - trettentusenåttehundreogfemtifem 0/100 - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente derav fra 16. mai 1966 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Trondhjems Forsikringsselskab A/S til Einar Dyrøy kr. 1.500 - ettusenfemhundrede - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Dommen er av selskapet påanket til Høyesterett. Til bruk for behandlingen i Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Rana herredsrett. Saken foreligger i vesentlig samme skikkelse som for de tidligere retter, hvis saksfremstilling jeg viser til.

Den ankende part gjør gjeldende:

Lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at ankemotparten ikke har vist grovt uaktsomt forhold på rettslig relevant måte, og at han har sitt dekningskrav etter polisen i behold.

Det dreier seg om en kjøring som etter de ytre omstendigheter klart utpeker seg som grovt uaktsom. På helt hypotetisk grunnlag har lagmannsretten, som herredsretten, forutsatt ytre faktorer som skal ha virket inn og fratatt kjøringen dens karakter av grov uaktsomhet, idet retten har lagt til grunn at en ellers så aktsom mann som det i dette tilfellet dreier seg om, ikke kan antas å ha gjort seg skyldig i en kjøring som den foreliggende. Lagmannsretten har oversett det faktum at det i de fleste tilfeller nettopp er ellers aktsomme personer som i en given situasjon gjør seg skyldig i grovt uaktsomt forhold, f.eks. i de tilfeller da fotgjengere går ut i trafikken uten å se seg for.

Det er mulig at lagmannsretten har lagt forsettsliknende betraktninger til grunn ved vurderingen av uaktsomheten, og har villet kreve en bevisst sjansetagen før grovt uaktsomt forhold kan fastslås. En ubevisst uaktsomhet kan imidlertid være like grov som en bevisst uaktsomhet. Skillet bevisst/ubevisst uaktsomhet faller i det hele ikke sammen med skillet grov/ikke grov uaktsomhet. Det er heller ikke noe holdepunkt for at det, slik motparten gjør gjeldende, kreves en annen og mer kvalifisert grov uaktsomhet når det gjelder ansvarsfraskrivelser enn på andre områder.

Det erkjennes at det er forsikringsselskapet som har bevisbyrden for at grovt uaktsomt forhold foreligger. Men når selskapet har ført bevis for en handling som etter objektive kriterier må anses grovt uaktsomt, må det tilligge den skadelidte selv å godtgjøre at utenforliggende faktorer har virket inn og fratatt handlingen denne karakter av grov uaktsomhet.

For øvrig er etter den ankende parts oppfatning Dyrøys skademelding til selskapet og hans politiforklaring kort tid etter ulykken fullt bevis for at hans tankevirksomhet fungerte like til det øyeblikk han ble truffet av toget. Han husket det som skjedde før ulykken, og også detaljer fra begivenhetsforløpet

Side:1172

etter påkjørselen. Det som har gitt seg utslag, er i virkeligheten en typisk tankens og viljens passivitet overfor åpenbare faremomenter.

Den ankende part peker også på at ankemotparten har vedtatt forelegg etter trafikkreglenes §6. Det er en feil ved lagmannsrettens dom at retten overhodet ikke har drøftet den strenge aktsomhetsplikt som påligger kjørende som skal passere jernbaneplanoverganger.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Trondhjems Forsikringsselskab A/S frifinnes og tilkjennes hos Einar Dyrøy saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten gjør gjeldende:

Når lagmannsretten ikke har drøftet trafikkreglenes §6, er det fordi retten ikke har funnet bevis ført for at de subjektive vilkår for å fastslå grovt uaktsomt forhold har vært til stede. Det var da ikke nødvendig å gå inn på trafikkreglene.

At ankemotparten har vedtatt det forelegg som politiet utferdiget, er uten betydning. Det er også en vesentlig forskjell mellom den strafferettslige uaktsomhet og den sivilrettslige uaktsomhet som det i denne sak dreier seg om. De sivile domstoler står fritt i sin vurdering.

Det dreier seg i det foreliggende tilfelle om en 48 år gammel mann, som i en årrekke har hatt sitt arbeid ved Norges Statsbaner, som var kjent på stedet, som kjente togrutene, som i kraft av sitt yrke innprentet sikkerhetsforskrifter overfor sine underordnede, og som selv pleide å være til det ytterste pliktoppfyllende og aktsom. Denne mann skal ha kjørt inn på planovergangen uten overhodet å reagere på faremomenter som han normalt ville ha reagert instinktivt på.

Ut fra de bevismomenter som foreligger, er det ikke mulig å gi forklaringen på ulykken. Dyrøy kan ha vært uoppmerksom, skjønt det er flere ting som taler imot det. Han kan ha fått et sjokk. Han kan ha reagert på varmen og den ubehagelige lukten i bilen etter at denne hadde stått i solen med vinduene igjen. Det kan ha vært noe i veien med bilen.

Dyrøy selv kan ikke forklare ulykken. Han pådrog seg en hjernerystelse og husker intet om ulykkesforløpet. De detaljer han gav i skademeldingen og i sin forklaring til politiet, har han hørt av andre. At han intet husker, har de tidligere retter etter umiddelbar bevisføring lagt til grunn. Den uklarhet om hendelsesforløpet som er til stede, må gå ut over selskapet, som har bevisbyrden for samtlige momenter som gjør handlingen grovt uaktsom, både de objektive og subjektive. Slikt bevis er ikke ført.

Ellers mener ankemotparten at det bør kreves en kvalifisert grov uaktsomhet for at forbeholdet om ansvarsfrihet skal slå igjennom. Det dreier seg om en kaskoforsikring, som ankemotparten har betalt for. Forbeholdet om ansvarsfrihet, som ensidig er tatt av selskapet, setter ut av kraft den skadefordeling som forsikringsavtalelovens §18 annet ledd ellers gir anvisning på.

Side:1173

Prevensjonshensynet, som er bakgrunnen for ansvarsfraskrivelsen, har i et tilfelle som det foreliggende liten eller ingen betydning.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Trondhjems Forsikringsselskab A/S dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Det er enighet mellom partene om at Dyrøy kjørte 35-40 meter fra det sted hvor hans bil hadde stått parkert, frem til planovergangen og ut på denne uten å se hverken til høyre eller venstre, til tross for at signallyset ved overgangen viste rødt, og signalklokken ringte. Det er visstnok heller ingen tvil om at føreren av ulykkestoget brukte signalfløyten som foreskrevet når et tog nærmer seg en planovergang. Som jernbanemann, som hadde sitt arbeid på stedet, kjente Dyrøy togtidene. Ulykkestoget var etter det opplyste i rute, muligens et par minutter forsinket.

Herredsretten uttaler at om man ser på kjøringen rent objektivt, er det temmelig klart at Dyrøy har vist grovt uaktsomt forhold. Det samme syn på kjøringen objektivt sett har, så vidt jeg kan forstå, lagmannsretten hatt. Når grovt uaktsomt forhold likevel ikke er funnet bevist, er det for herredsrettens vedkommende fordi den har funnet at den mest nærliggende forklaring på ulykken må være at Dyrøy ble utsatt for en akutt, forbigående bevissthetsinnsnevring. Lagmannsretten har funnet at forklaringen må være at et eller annet uventet og uvanlig er skjedd, med skadelidte eller med bilen eller med både bilen og skadelidte.

Jeg kan for min del ikke finne noe holdepunkt for å anta at Dyrøy har vært gjenstand for en bevissthetsinnsnevring, eller at noe uventet eller uvanlig er inntruffet. Det er på det rene at intet uvanlig forelå da Dyrøy satte seg inn i bilen og begynte kjøringen. Det er ikke grunnlag for å anta at det i løpet av de øyeblikkene det tok å kjøre frem til planovergangen, inntraff noe nytt og uvanlig. Jeg må gå ut fra at årsaken til ulykken var at Dyrøy var uoppmerksom. At Dyrøy ellers er en pliktoppfyllende og aktsom mann, utelukker ikke at han ved en enkelt anledning kan ha vært uaktsom. Det er uaktsomheten ved denne enkeltstående anledning retten er henvist til å vurdere.

For meg blir derfor spørsmålet om kjøringen, når intet uventet eller uvanlig er inntruffet, må karakteriseres som grovt uaktsom. Det mener jeg den må. Den meget strenge aktsomhetsplikt som trafikkreglenes §6 pålegger den som skal kjøre ut på en planovergang, er overtrådt på en måte som etter mitt skjønn må betegnes som grovt uaktsom.

I anledning av prosedyren om forsikringsavtalelovens §18 annet ledd vil jeg bemerke at man kan finne det uheldig at forsikringsavtalelovens regel om skadefordeling blir satt ut av spillet. Jeg viser i den forbindelse blant annet til Grundt: Norsk

Side:1174

Forsikringsrett side 289/290. Forsikringsavtalelovens §18 annet ledd er imidlertid ikke preseptorisk, jfr. §20 første ledd første punktum. Ansvarsfraskrivelse er fullt lovlig, og domstolene har i en rekke tilfeller, både når det gjelder kaskoforsikring og ansvarsfraskrivelse under andre forsikringsformer, avskåret erstatning på det grunnlag at forholdet har vært grovt uaktsomt. Etter den praksis som foreligger, kan jeg ikke se annet enn at ansvarsfraskrivelsen må slå igjennom i et tilfelle som det foreliggende. Jeg viser særlig til Høyesteretts dom i Rt-1957-909.

Etter dette blir det mitt resultat at forsikringsselskapet må frifinnes.

Jeg antar at saken må sies å ha frembudt slik tvil at det ikke er grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger for noen av instansene.

Jeg stemmer for slik dom:

1. Trondhjems Forsikringsselskab A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser og kan i alt vesentlig slutte meg til lagmannsrettens domsgrunner. Som denne ser jeg det slik at en ellers meget aktsom mann her har kjørt langsomt og tilsynelatende forsiktig, men uten å se signallys eller tog og uten å høre alarmklokke eller togfløyte, til tross for at han visste at tog var i vente, og var hjemmekjent med forholdene på stedet, hvor han hadde bodd og hatt sitt virke som jernbanemann i årevis. Han har utsatt seg selv og toget for den aller største fare. Objektivt sett fremtrer Dyrøys opptreden som fullstendig meningsløs og uforklarlig. Dyrøy hadde ikke hast; han hadde ingen foranledning til å ta noen sjanser, og han har ikke vært seg bevisst at han gjorde det. Det viser også hans rolige kjøring. På liknende måte som lagmannsretten finner jeg at den fullstendige uklarhet om årsaken til den for Dyrøy helt atypiske opptreden, muligheten for at noe kan ha inntrådt som har forstyrret hans normale iakttagelses- eller reaksjonsevne, er forhold som bør gå ut over forsikringsselskapet, idet jeg ikke kan anse det for godtgjort at det foreligger en grov uaktsomhet som med sikkerhet kan tilregnes Dyrøy som subjektiv skyld.

Om man i mangel av klarhet over den virkelige årsakssammenheng vil karakterisere Dyrøys opptreden som ubevisst uaktsomhet, noe som synes nærliggende, vil jeg mer generelt si at jeg antar at man bør være særdeles varsom med å betegne ubevisst uaktsomhet som grov med den følge at erstatningskrav overfor en forsikrer avskjæres.

Erfaringsmessig vet man at det i fornuftige og ansvarsbevisste menneskers liv vil forekomme tilfeller da de helt utilsiktet ikke viser vanlig og tilbørlig aktsomhet. Det er øyeblikker av nedsatt

Side:1175

oppmerksomhet, distraksjon, tankeløshet, atspredthet. Oftest skjer det ingen alvorlig skade. Iblant hender ulykker, fordi svikten inntreffer i et kritisk øyeblikk hvor faren ikke er oppfattet i tide.

På liknende måte vil man ved en farlig virksomhet, eller en farlig innretning, hvor et stort antall mennesker er utsatt for en viss risiko, erfaringsmessig vite at det vil forekomme tilfeller da en og annen ikke viser den normale aktsomhet, og ulykke oppstår. Det vil være tilfelle med jernbaneoverganger. Noen ganger vil det være klart at vedkommende har vært oppmerksom på faren, men tatt sjanser; i andre tilfeller har vedkommende vært tilsynelatende blind og døv for faren, og uten å vite det selv fremkalt ulykken.

Hvor en person har handlet uten å være seg noen uaktsomhet bevisst, og hvor dette ikke er utslag av en svakhet som han burde ha kjent og kunne gardert seg imot, forekommer det meg at det som regel må være mindre rimelig å karakterisere hans opptreden som grovt uaktsom med den følge at han ikke skal kunne få erstatning for et tap som ellers ville vært dekket av en forsikring han har tegnet, eller en ansvarsforsikring. Risikoen for skader som følge av en helt ubevisst uaktsomhet synes å høre med til det som naturlig bør omfattes av forsikring.

Det en forsikrer har et rimelig krav på å kunne fraskrive seg ansvar for, er skader som den skadelidende kunne og burde ha unngått. Bare i slike tilfeller har det en preventiv virkning at erstatning nektes. Hvor som her faren for legerne og liv er så overveldende, er åpenbart faren for å forspille erstatningskrav betydningsløs som prevensjonsfaktor. Det fremtrer som lite treffende å se vedkommendes opptreden som et brudd på forsikringsforholdet, en krenkelse av forsikrerens berettigede interesser e.l. der hvor det er eget liv og legerne som har vært truet eller skadet. I forholdet til forsikreren er det da ikke naturlig å se forholdet som grov uaktsomhet, som av den grunn faller utenfor forsikrerens ansvar.

Da jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bølviken.

Dommerne Mellbye og Gaarder: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Albert Mørkved):

Den 25/9-1964, noen minutter før kl. 15.00, skjedde det et trafikkuhell på Langnes, Mo i Rana: Saksøkeren som er elektroformann i særklasse ved Norges Statsbaner, hadde fra arbeidstidens begynnelse vært i arbeide ved verkstedet i Toranes, men skulle så utføre noe arbeide på det område jernbanen disponerer i Langnes. Dette område ligger på nordsiden av jernbanelinjen, og sør for jernbanelinjen går riksvegen. Fra riksvegen må man passere en planovergang på jernbanelinjen for

Side:1176

å komme inn på det av N.S.B. disponerte område. - Saksøkeren kjørte med sin bil, Morris 1100, W-58112, og kom til området antagelig ved 13.30-tiden. Han utførte noe arbeide med omkobling og skifting av sikringer, dels innendørs og dels i fri luft. Så gikk han bort for å snakke med en mann, Johannes Johannessen, like i nærheten, og han kom så tilbake. Der holdt Per Dankertsen (1. vitne) på med å rive et hus eller et skur han hadde kjøpt av jernbaneanleggene som var under avvikling. Dankertsen hadde fri den dagen og benyttet tiden til riving av skuret. Han hadde revet omtrent halvparten av taket og satt oppe på den del av taket som ennå var igjen, mens saksøkeren stod nede på bakken. Den neste dag hadde Dankertsen ikke fri, og da skulle han ta ned noen luftledninger. Det var dette saksøkeren og 1. vitne hadde samtale om. Til dette arbeide var det nødvendig at Dankertsen brukte stolpesko, og saksøkeren gikk inn på lageret for å se om der var noen slike. Han fant noen, men de var ikke brukbare. Han bestemte seg derfor til å kjøre til Toranes og hente stolpesko. - Da han kom til stedet ca. halvannen time tidligere, hadde han rullet opp vinduene i bilen og låst denne. Han gikk, uten å tale med Dankertsen, nå bort til bilen og låste opp. Bilen var, i den varmen som var den dagen, blitt meget opphetet og saksøkeren satte på ventilasjonen («friskluften»). Om han straks satte seg inn i bilen er uvisst. Det er i hvert fall på det rene at han satte seg inn i bilen like etter og startet motoren. Om han straks deretter satte vognen i bevegelse er likeledes uvisst. Det er i hvert fall på det rene at han kjørte opp mot planovergangen med sakte fart og inn på denne. Jernbanens motorvogn som nylig var gått fra Mo i Rana stasjon, kom fra hans venstre side mot bilen. Kollisjonen var - selvsagt - voldsom. Togets venstre buffert traff bilens venstre dør (vindu), og bilen ble hengende på bufferten etter døra og vridd inn på togets stigbrett med forenden. Toget førte bilen med seg 129 meter fra kollisjonsstedet. Bilen ble nærmest vrak, og det synes å være noe av et under at saksøkeren ikke ble drept på stedet. Han fikk brudd på to ribben og hjernerystelse. Han ble med sykebil, som tililende hadde rekvirert, kjørt til Rana sykehus. Der var han etter det han har opplyst, bare ca. 1 times tid og ble så sendt hjem. Han påstår at han var helt fortumlet i flere måneder etterpå. Han begynte igjen sitt arbeide ved jernbanen omkring 25. mars 1965.

Saksøkeren har vedtatt forelegg for overtredelse av motorvognlovens §17, 1, 2. punktum, og trafikkreglenes §6, nr. 1. - - -

Retten bemerker at dersom man ser det hele rent objektivt er det temmelig klart at saksøkeren har vist grov uaktsomhet. Det er som nevnt enighet om at jernbanens signaler var i full virksomhet. Når saksøkeren på tross herav kjører som han gjør, har han vist så liten aktpågivenhet at hans handlemåte klarligvis rammes av forsikringsbetingelsenes bestemmelse om grov uaktsomhet.

Men etter de opplysninger som foreligger i saken finner retten at det vil være firkantet å la tvisten være avgjort med det anførte. Det foreligger her særskilte omstendigheter:

Vesentlig i så måte er at til tross for at signalene var i full virksomhet og tog derfor kunne ventes å passere planovergangen hvert øyeblikk, kjørte saksøkeren med sakte fart opp mot planovergangen og

Side:1177

med samme sakte fart inn på denne. Dette er en helt abnorm handlemåte. For den som var ved sine fulle fem måtte det fremstille seg som å kjøre rett inn i den visse død. Så meget mere uforklarlig er dette som man etter alt å dømme har å gjøre med en normalt utrustet og vel avbalansert person. Saksøkeren var den gang 48 år gammel, hadde vært i jernbanens tjeneste siden 1940, var i overordnet stilling og har det skuddsmål at han er en omtenksom og forsiktig mann, uten tendenser til å være uvøren. Hvordan hans tilstand har vært mens han kjørte opp mot planovergangen, er det nå umulig å få visshet for. Under hovedforhandlingen har han erkjent at han - som rimelig er - intet husker av det som hendte etter at han hadde satt seg i bilen, bortsett fra at han har en svak anelse om at han svinget bilen litt til høyre etter at den var satt i bevegelse. Retten anser det sannsynlig at lys og lydsignaler ikke var trådt i virksomhet da han satt i bilen og startet motoren. Om det er gått noen tid fra han åpnet bildøren og satte friskluften på og til han satte seg inn i bilen, er uvisst. Det ansees sannsynlig at signalene først trådte i virksomhet etter at han hadde satt bilen i bevegelse, men også dette er det tvil om. - Selv om det var så sent på året som 25. september og under Polarcirkelen, var det meget varmt den dagen. Vitnet Truls Ås har således opplyst at når han kjørte motorsykkel fra sitt hjem til arbeidsstedet, en strekning på ca. 8 km, hadde han - allerede fra morgenen av - bare en tynn vindjakke utenpå skjorten. Det var også den varmeste tid på dagen. Saksøkeren hadde en såkalt «Folkevognslue» på hodet. Bilen hadde i flere timer stått lukket, utsatt for oppvarming. Retten har ikke funnet annen forklaring enn at saksøkeren må ha blitt utsatt for en akutt, forbigående, bevissthetsinnsnevring, en black-out, slik at han i ørske rent vanemessig har satt bilen i gang og kjørt av gårde.

Spørsmålet blir da om dette går inn under bestemmelsen i forsikringsvilkårenes §2B, nr. 6.

Mot å anta dette taler den omstendighet at det bestemmelsen sikter til må være handlinger som er preget av en viss hasard, likegladhet eller skjødesløshet. Men her er stillingen en helt annen, idet saksøkeren ikke har gjort noe dumdristig forsøk på å forsere seg foran toget.

Utgangspunktet for bedømmelsen av forholdet må være forsikringsavtalelovens §18, §19, §20 jfr. Grundt Forsikringsrett, side 285 flg. Hovedregelen her er den at har den forsikrede forsettlig fremkalt forsikringstilfellet, taper han sitt erstatningskrav. Men slikt forsett er formentlig ikke til stede dersom den forsikrede ikke er ved sine fulle fem. Er dette så, må regelen så meget mere være den samme når det er tale om grov uaktsomhet. Det synes å være liten sammenheng i å bebreide saksøkeren at han har handlet grovt uaktsomt dersom han, uten egen skyld, er kommet i en slik tilstand at han ikke har kunnet handle på normal vis. Slik forbigående bevissthetsinnsnevring er drøftet med henblikk på bestemmelser i straffeloven, jfr. Andenæs Alminnelig Strafferett, side 261, og Langfeldt Rettspsykiatri, side 75 flg., særlig side 93. Og de strafferettslige betraktninger synes å kunne ha adskillig interesse i et tilfelle som det foreliggende. - Etter dette har saksøkeren ikke gjort seg skyldig i «grovt uaktsom bruk» av vognen.

Retten finner for øvrig at selve ordlyden i §2B, nr. 6, leder til

Side:1178

samme resultat. Det sies der ikke bare at selskapet svarer ikke hvis vognskaden er oppstått under grovt uaktsom bruk av vognen. Men det stilles tillike den ytterligere betingelse at «eieren... kjente eller burde ha kjent forholdet». Retten er ikke klar over hva der har motivert denne setning i §2B, nr. 6, men regner med at setningen har sin selvstendige betydning. Hva de siterte ord innebærer kan det være meningsforskjell om. Men anvendt på det foreliggende tilfelle må det formentlig bety at varslene fra signalmastens lys og klokke må ha vært opptatt i saksøkerens bevissthet og at han likeledes må ha vært seg bevisst at disse lys og lyder var varsler om fare. Det kan også bety at saksøkeren må ha vært klar over at dermed at han satte seg inn i den overopphetede bil kom han i en unormal tilstand. Men intet av dette er tilfelle: Det ansees ikke bevist at saksøkte oppfattet signalene, heller ikke oppfattet varsler om fare og endelig ikke hadde noen mistanke om noen black-out.

Som foran nevnt har retten funnet at den mest nærliggende forklaring på saksøkerens handlemåte er at han er blitt utsatt for en akutt, forbigående, bevissthetsinnsnevring. Om dette er det faktiske forhold er ikke så lite uklart. Men retten er i hvert fall enig med saksøkeren i at saksøkte må ha bevisbyrden. Overfor den i og for seg antagelige forklaring om bevissthetsinnsnevring, finner retten at saksøkte ikke har ført bevis for omstendigheter som bringer §2B, nr. 6 i anvendelse.

Retten finner å burde tilføye at «grovt uaktsom bruk» ikke kan forståes betingelsesløst objektivt. Ved den forståelse av bestemmelsen som retten ovenfor har lagt til grunn, er imidlertid ikke det diametralt motsatte, nemlig en betingelsesløs individuell subjektiv oppfatning gjort gjeldende. Hvordan saksøkerens stilling ville ha vært om han hadde vært en distre person som til stadighet hadde gått, stått og siftet i andre tanker, er det ikke tatt noe som helst standpunkt til. En slik akutt forbigående bevissthetsinnsnevring er noe som kan ramme en hver og er ikke noe individuelt for saksøkeren. - Det blir da heller ikke noe urimelig i at man antar at en slik omstendighet faller innenfor den risiko som selskapet har overtatt ved forsikringsavtalen.

Da den av saksøkte påberopte bestemmelse i forsikringsvilkårene således ikke kan bringes i anvendelse, blir saksøkerens påstand å ta til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Carl Tank og Jorunn Skeie og sorenskriver Ulrik Borch):

- - -

Lagmannsretten legger til grunn det samme faktum som er gjengitt i herredsrettens domsgrunner. Videre legger man til grunn at Dyrøy før innkjøringen på planovergangen verken har sett til venstre, hvor toget kom fra, eller til høyre. Dette fremgår særlig av politiforklaring, opptatt kort tid etter ulykken, fra vitne Arne Johansen, som sto på den andre siden av planovergangen og som fulgte med i det som skjedde, men også av politiforklaring, opptatt på samme tid, av det annet øyenvitne, Truls Aas.

Dyrøy husker bare at det var varmt i bilen og at han avkjølet den

Side:1179

før han kjørte, ved å holde døren åpen en liten stund, åpne ventilasjonsvinduet og sette viften på maksimal styrke. Han har forklart at han satt en stund i bilen og «kjente den gode kalde luften», og at han så begynte å kjøre med motoren i 1. gear.

Han har opplyst at han i 1957 har hatt en øreoperasjon og at han en tid deretter gikk til kontroll. Man har ikke noe holdepunkt for å anta at han på tiden for ulykken hadde så svak hørsel at han ikke kunne oppfatte lydsignalene, selv om han har sittet inne i bilen med bare ventilasjonsvinduet åpent. Han tok sertifikat så sent som 17/3 1964, og man må anta at det da ikke var noen mangel ved hans hørsel. Heller ikke vet man om forholdene i bilen, ved oppheting og plutselig avkjøling med vifte igang på fullt, har hatt skadevirkning på ham og i tilfelle hvilken.

For å komme til planovergangen har Dyrøy måttet manøvrere og svinge bilen, og han kunne således da ikke ha mistet evnen til dette. Det er først like før planovergangen at han har kjørt rett frem. Der har han kjørt forbi trafikklys med alarmklokke på sin høyre side og inn på planovergangen.

Under åstedsbefaringen ble konstatert at lys- og lydsignalene for toget varer ca. ett minutt. De to vitner, som er nevnt ovenfor, har forklart at Dyrøy kom kjørende langsomt og i samme tempo helt inn på planovergangen. Vitnene hørte alarmklokken før de så bilen. Den strekning Dyrøy har kjørt er bare ca. 35 meter, men det er mulig at han med sin sakte fart - av vitnene angitt som gangfart - allerede hadde startet da signalene begynte. Herom vet man imidlertid intet sikkert.

Farten kan ikke ha vært større enn at Dyrøy kunne ha kjørt frem til signalmasten og stoppet for det røde lys inntil toget var passert. Det er helt uforklarlig at han fortsatte i samme fart ut på overgangen.

Det eneste man i denne saken kan si med sikkerhet er at Dyrøy ikke kan ha vært oppmerksom på verken signalene eller toget, og han kan heller ikke ha tenkt på at tog var ventendes. Det er intet som tyder på at han ville ta en sjangse. Hva det skyldes at en ellers meget aktsom mann blir totalt upåvirket av varsler som han var vel kjent med, og unnlot å se langs jernbanelinjen, hva han rutinemessig ellers pleide å gjøre, vet man ikke. Vitnet Dankertsen, som hadde snakket med Dyrøy like før kjøringen, hadde ikke merket noe uvanlig ved ham.

Det må imidlertid ha skjedd noe uventet og uvanlig med ham eller bilen, eller både med ham og bilen, siden han kunne kjøre inn på planovergangen tross signalene. Hva det var kan man imidlertid ikke vite. Han ble skadet og fikk hjernerystelse ved ulykken og gikk deretter sykmeldt i ca. 5 måneder, og kan intet huske. Bilen ble totalvrak.

Man vet her i realiteten intet om den egentlige årsak til ulykken. Forholdet kan være det at Dyrøy har «duppet av» like før han kjørte inn på planovergangen, eller at larmen fra motoren og viften har hindret ham i å høre klokken, mens sollyset har bevirket at han ikke så det røde lys.

Lagmannsretten finner etter dette ikke tilstrekkelig grunning for å anta at det kan tillegges ham som grov uaktsomhet at han kjørte inn på planovergangen, eller at han overhodet startet bilen. De uklare forhold i saken må være forsikringsselskapets risiko. Man viser i denne forbindelse til R.G. 1963 348 og Rt-1964-362.

Side:1180

Lagmannsretten finner således at forsikringsselskapet må dekke skaden på bilen, og stadfester herredsrettens dom.

På grunn av at motparten har erklært seg enig i at rentene først skal regnes fra forliksklagens forkynnelse, utformes imidlertid domsslutningen påny. - - -