Rt-1968-43

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1968-01-20
Publisert:	Rt-1968-43
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 11/1968
Parter:	Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Stabel, Roll-Matthiesen, Gaarder, Mindretall: Ryssdal, Thrap
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §3, Straffeprosessloven (1887) §102, Straffeloven (1902) §239, §62, §63, §24, §31, §33, §6

Dommer Stabel: I straffesak mot A, født xx.xx.1948, avsa Malangen herredsrett den 26. oktober 1967 dom med denne domsslutning:

«A dømmes for overtredelse av vegtrafikkl. §31, jfr. §3, jfr. trafikkreglenes §14, jfr. vegtrafikkl. §6 og trafikkreglenes §22, jfr. vegtrafikkl. §24 første ledd, jfr. strl. §62 og §63, 2. ledd, til en straff av fengsel i 75 - syttifem - dager.

I saksomkostninger til det offentlige dømmes han til å betale kr. 100, - - kroneretthundre 0/100.»

Domfelte vedtok dommen i forbindelse med at den ble forkynt for ham.

Dommen er imidlertid anket inn for Høyesterett av statsadvokaten i Troms og Finnmark, som gjør gjeldende at straffutmålingen burde vært strengere. I ankeerklæringen er henvist til at en ung pike på sykkel ble drept som følge av domfeltes kjøring og til at retten har karakterisert kjøringen som grovt uaktsom. Domfelte holdt uforsvarlig stor fart og forsøkte å kjøre forbi piken til venstre uten å ha visshet for at hun var

Side:44

innforstått med dette. Generalpreventive hensyn og publikums krav på å kunne ferdes trygt på våre veier og gater tilsier en vesentlig strengere reaksjon. Den omstendighet at domfelte ikke var fylt 19 år kan ikke betinge en mild reaksjon i slike tilfelle; det er nettopp overfor de helt unge bilførere at det av generalpreventive grunner trengs en håndfast straffutmåling i saker av denne art. I ankeerklæringen er videre anført: «- - Der kunne i denne sak vært full føye for påtalemyndigheten til å reise tiltale etter strl. §239. Men den omstendighet at påtalemyndigheten her - bl.a. av prosessøkonomiske hensyn - har henført forholdet under vegtrafikkloven og trafikkreglene, antas ikke å burde medføre at straffen reduseres til et minimum. Også vegtrafikkloven har dog en strafferamme på inntil 1 års fengsel. - -»

Forsvareren for Høyesterett har imøtegått anken og særlig tatt avstand fra den uttalelse i ankeerklæringen som jeg nettopp har sitert. Når det ut fra prosessøkonomiske hensyn er reist tiltale etter vegtrafikkloven alene, bør påtalemyndigheten ikke vente seg eller prosedere på en straffutmåling som om domfelte var funnet skyldig i uaktsomt drap. I tilfelle burde det iallfall vært sørget for oppnevning av forsvarer for herredsretten i medhold av straffeprosesslovens §102.

Saksforholdet og domfeltes personalia fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Jeg er blitt stående ved at anken bør forkastes. Som påpekt av forsvareren, er domfelte hverken tiltalt eller dømt for uaktsomt drap. Hans forhold er graverende, men det foreligger etter min mening ikke noe åpenbart misforhold mellom hans straffeskyld og den reaksjon herredsretten har fastsatt, - ubetinget fengsel i 75 dager. Jeg er enig med herredsretten i at en hovedårsak til ulykken var den uforsvarlig store fart som domfelte holdt, men jeg kan ikke se bort fra at ulykkesforløpet ble utløst ved at piken befant seg på sin venstre side av veien i det øyeblikk domfelte fikk øye på henne. Retten har ikke funnet å kunne sette til side domfeltes forklaring om at det fortonet seg for barn som om piken stod stille med sykkelen. Hans manøvrering umiddelbart før ulykken kan derfor ha sammenheng med en feilbedømmelse av situasjonen. Som herredsretten mener jeg at det ved straffutmålingen må tas et visst hensyn til dette selv om feilbedømmelsen bare kan forklares som en følge av den altfor store fart.

Under henvisning til det som er anført av forsvareren for Høyesterett finner jeg grunn til å nevne at påtalemyndigheten for herredsretten hadde nedlagt påstand om fengsel i 6 måneder. Jeg er da enig med forsvareren i at det etter omstendighetene burde vært sørget for oppnevning av forsvarer allerede for herredsretten.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Side:45

Dommer Ryssdal: Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

Herredsretten har funnet det godtgjort at domfelte under kjøringen 8. juli 1967 på en smal og svinget vei hele tiden holdt uforsvarlig høy fart - ifølge dommen er dette også iakttatt av vitner henholdsvis 7 km og 2-3 km før ulykkesstedet og jeg er enig med herredsretten i at hans forhold i forbindelse med påkjørselen av den unge piken må betegnes som grovt uaktsomt. Jeg legger vekt på at domfelte overhodet ikke brukte bremsene til tross for at han ble oppmerksom på syklisten på 80-90 meters avstand, og det er etter min mening treffende når herredsretten har uttalt «at det var farten og ikke føreren som her hadde makten, idet det her heller ikke forelå noen plutselig oppdukkende eller uberegnelig situasjon».

Etter dette stemmer jeg for at straffen settes til 120 dagers fengsel.

Jeg er enig med førstvoterende i at det etter omstendighetene burde ha vært oppnevnt forsvarer for herredsretten.

Dommer Roll-Mathiesen: Jeg er enig med førstvoterende dommer Stabel.

Dommer Gaarder: Likeså.

Dommer Thrap: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Ryssdal.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Leif Wallerud med domsmenn):

A er f. 19/8-1948 på Storsteinnes i Balsfjord og med bopel der, har ingen utdannelse utenom folkeskole, ugift og uten forsørgelsesbyrde, fisker og fangstmann etter han var ferdig med folkeskolen, men har den senere tid arbeidet på land som maskin- og traktorkjører på forskjellige steder i Troms og Finnmark, uformuende og med inntekt siste år ca. kr. 10.000,-.

Han er tidligere ustraffet. - - -

Tiltalens pkt. I, II og III.

Tiltalte fikk førerkort for personbil den 9/9 1966. Han oppgir etter dette forholdsvis jevnlig å ha kjørt bil, således etter at foreldrene kjøpte en Volkswagen personbil like før jul 1966 og fremover mot forsommeren 1967 ca. 12.000 km.

Han arbeidet i juni-juli 1967 som gravemaskinkjører i Rustefjelbma, Finnmark, og kom lørdag 8/7-1967, hjem til Storsteinnes på besøk til sine foreldre og særlig for å besøke en pike han hadde fast følge med.

Han kom med fly til Tromsø og ble der hentet av nevnte pike som hadde egen bil likeledes en Volkswagen personbil. Han skulle returnere til sitt arbeidssted allerede neste dag søndag.

Da han kom til Storsteinnes viste det seg at hans foreldres hus var stengt, og han fikk bragt på det rene at disse var dratt i et bryllup på Sandøyra.

Side:46

Da han måtte ha nøkler for å komme seg inn i huset og da han også skulle hilse på sine foreldre, fikk han låne sin pikes Volkswagen for å dra ut til Sandøyra - en strekning på ca. 17-18 km. fra hans bopel. Han dro avsted i 16.00 tiden og hadde med en sønn av den han hadde følge med som var 4 år.

Tiltalte hadde tidligere kjørt den bil han lånte - X-30693 - slik at han kjente denne og han oppgir at det ikke var noen mangler ved den.

Det var ved anledningen pent vær og tørre veier.

Fylkesveien fra Tennes til Sandøyra er en smal og svingete bygdevei.

Bredden ligger vanlig på 3,5 m. men kan være både noe bredere og noe smalere tildels. Bredden tilsier da at møte, selv når det gjelder små biler må skje med varsomhet og det er av den grunn anlagt en rekke møteplasser langs veien for å lette forbikjøringer og møter.

Det er et fredelig område utover langs denne veien, ikke mye bebyggelse og liten biltrafikk.

Forholdene tilsier at det kjøres med rimelig fart, og utvises særlig forsiktighet og varsomhet, og både barn og voksne på strekningen er da vant til trygt å kunne ferdes på veien både til fots og med sykkel.

Tiltalte oppgir at han tidligere hadde kjørt veien Tennes-Sandøyra en 10 til 15 ganger, slik at retten legger til grunn at han var bra kjent med denne veistrekning.

Tiltalte har selv forklart at han ved anledningen «kjørte kvikt». Han forklarer at han ikke nøyaktig kan angi den fart han holdt utover, men anslår at det vel var en 70-75 km. pr. time, dog slik at han slakket av før kurver.

Retten finner det bevist at han hele strekningen holdt en uforsvarlig høy fart. - - -

Retten finner det bevist at han holdt samme uforsvarlige fart før og under kollisjonen.

Selv om fart vanskelig eksakt kan angis av en utenforstående iakttager, finner retten det ikke betenkelig etter de forklaringer som foreligger å anslå farten heller jevnt noe over 80 km. pr time enn under.

Før ulykkesstedet hadde tiltalte først en smal bro hvor han angir at han gikk ned i 3. gear for pånytt å sette bilen i 4. gear da broen var passert.

Han hadde da foran seg en oversiktlig strekning på ca. 500 m., først gjennom en svak krumning av veien og deretter en ben strekning på ca. 200 m.

Han skal så gjennom en forholdsvis slak kurve - venstre sving for ham.

På grunn av kurvens slakhet har han når han kommer frem til denne bra sikt fremover når det gjelder hans høyre side av veien, mens sikten til det som måtte være i hans venstre side er dårligere på grunn av at terrenget er stigende i hans venstre side av veien og derfor mer dekker det bakenforliggende område. Han har således ikke full sikt fremover i sin helhet når han kjører inn i kurven.

Kommet gjennom kurven går veien over en liten elvedal hvor veien er bygget opp og således faller bratt ned til begge sider.

Noe lengere fremme vider veien seg ut til begge sider, idet det i

Side:47

hans høyre side er en rommelig møteplass plant med veien, og i hans venstre side en bred avkjøring opp til stedets bedehus - i noe stigende terreng.

Objektivt sett finner retten det bevist at kollisjonen har skjedd slik:

B, f. xx.xx.1954, og således fylt 13 år, kom syklende med sakte fart i motsatt retning av tiltalte og i sin venstre side av veien. Hun hadde da de to trafikerende fikk øye på hverandre, møteplassen til venstre for seg. Nøyaktig hvor langt fremme hun var i forhold til denne kan ikke angis.

Piken har så kjørt over mot sin høyre side og tiltalte har og svinget til samme side - sin venstre, først svakt, så mer slik at han de siste 14 meter før kollisjonen hadde sine venstre hjul noe utenfor selve kjørebanen.

Piken hadde kommet helt over i sin høyre side og fått rettet opp sykkelen da kollisjonen inntraff - hvorved piken ble slynget høyt i været og fremover i bilens retning 6,4 meter mens sykkelen ble slynget i samme retning og noe mere til side, 7,35 meter.

Av bil og sykkel fremgår at bilen med sin støtfanger har truffet sykkelens forhjul noe til venstre for midten av støtfangeren.

Tiltalte har herunder ikke brukt bremsene, og heller ikke de første 22 meter etter kollisjonen hvorpå bilen er stoppet etter bremsing 33,9 - akselavstand Ca. 2 m. - med låste hjul.

Tilkalt lege konstaterte at piken døde av svære hodeskader nærmest momentant.

Tiltalte har anslått at han oppdaget piken på ca. 100 meter. Retten må legge til grunn etter iakttagelser på åstedet at de impliserte oppdaget hverandre i en avstand av 80-90 meter.

Tiltalte som straks var klar over at det var en ung pike - et barn - han hadde for seg, har forklart at han oppfattet det slik at piken sto stille i Sin venstre side av veien med føttene på marken og med et ben på hver side av sykkelrammen, og at han derfor la litt til venstre for å passere i trygg avstand. Kort etter merket han at hun svingte på sykkelstyret og kom lenger inn i veien og han svingte så mer til venstre, idet han oppfattet det slik at om han hadde svingt til høyre ville de ha kollidert midt i veien. Han anfører at da han ble klar over at det ble kollisjon sto det stille for ham.

Det er helt på det rene at piken ikke sto stille da de to oppdaget hverandre, men retten kan ikke se bort fra at tiltalte med det samme oppfattet det slik. Men det er åpenbart at han tok feil, noe som utelukkende skyldes ham selv og den alt for høye fart han holdt etter forholdene, selv om retten legger til grunn at han hadde slakket noe av før kurven.

Retten finner at tiltalte ikke har hatt tid på seg til å innrette seg etter forholdene, og at det var farten og ikke føreren som her hadde makten, idet det her heller ikke forelå noen plutselig oppdukkende eller uberegnelig situasjon. - - -

Tiltalens pkt. IV:

Retten finner det bevist at tiltalte lørdag den 29/7 1967 kjørte personbil X-30693 på veien mellom Centrum Kafe og telefonstasjonen på Storsteinnes - en strekning på ca. 100 meter - skjønt hans førerkort

Side:48

var beslaglagt av politiet i medhold av vegtrafikklovens §33, pkt 5 - et beslag som ble stadfestet av Malangen forhørsrett den 28/7-1967.

Han har derved gjort seg skyldig i overtredelse av lovens §24, 1. ledd idet han da ikke hadde førerkort. - - -

I skjerpende retning tas videre i betraktning at hele hans kjøring fra Tennes til ulykken inntraff vitner om manglende ansvar, likesom retten finner hans forhold i forbindelse med påkjøringen med for stor fart og med forsøk på møte til venstre uten å ha visshet for at dette skjedde i forståelse med den møtende, må karakteriseres som grov uaktsom handlemåte.

I formildende retning tar retten i noen grad hensyn til tiltaltes subjektive oppfatning av at piken sto stille da han først så henne og som kunne ha gitt ham den falske forestilling at noe faremoment ikke forelå.

Det var ikke alkohol med i bildet.

Retten finner grunn til å uttale at den ikke finner holdepunkt i foreliggende rettspraksis for den påstand som fra aktors side etter pålegg fra statsadvokaten er nedlagt - jfr. således eksempelvis Rt-1966-144, Rt-1965-246, 418 og 970.

Tiltross for tiltaltes ungdom - han manglet 1 1/2 måned på fylte 19 år - samt at det tidligere ikke har vært noe å utsette på hans vandel, finner retten av generalpreventive grunner ikke å kunne gjøre straffen betinget. - - -