Rt-1968-48

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-01-20
Publisert:	Rt-1968-48
Stikkord:	Regresskrav
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 4B/1968
Parter:	Trafikkforsikrings-Forbundet (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot Statsbanenes Pensjonskasse (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen).
Forfatter:	Gundersen, Endresen, Nygaard, Anker, Bahr
Lovhenvisninger:	Lov om Statsbanenes Pensjonskasse (1949), Tjenestemannsloven (1918) §11, Tjenestemannsloven (1918), Forsikringsavtaleloven (1930) §25, Statens pensjonskasseloven (1949), Lov om Statsbanenes Pensjonskasse (1949) §1, Syketrygdloven (1956) §130, Bilansvarslova (1961) §9, Folketrygdloven (1966) §18-7, Folketrygdloven (1966)

Dommer Gundersen: Oslo byrett avsa 28. oktober 1966 dom med denne slutning:

«Trafikkforsikrings-Forbundet dømmes til å betale til Statsbanenes pensjonskasse kr. 52.567 - kronerfemtitotusenfemhundreogsekstisyv - med 4 - fire - prosent i årlig renter fra 1. august 1966 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Trafikkforsikrings-Forbundet har anket over dommen, og ved

Side:49

Kjæremålsutvalgets beslutning av 17. februar 1967 er anken tillatt brakt direkte inn for Høyesterett.

Om sakens innhold viser jeg til byrettens domsgrunner. For Høyesterett gjør den ankende part gjeldende:

1. Lov om Statsbanenes Pensjonskasse av 28. juli 1949 har ikke noen regel om regress, og byretten tar feil når den ikke har funnet det avgjørende at en slik hjemmel ikke finnes. Den manglende lovhjemmel er et særlig indisium her hvor man står overfor en pensjonsordning som sammen med Statens Pensjonskasse har en 100 år gammel historie, og hvor det har vært både tid og oppfordring til å gi regler om regress hvis det hadde vært lovgiverens mening at Pensjonskassen skulle ha et slikt regresskrav. Videre hevdes det at lovens bestemmelser om hvordan Pensjonskassen skal finansieres og dens detaljerte regler for omfanget av Pensjonskassens ansvar, tilsier at lovgiveren har ment at det ikke skal være regressadgang.

2. Ingen av de lover som inneholder regressregler kan få analogisk anvendelse på det foreliggende tilfelle.

Hva spesielt gjelder forsikringsavtalelovens §25 hevdes det at det er en feil når byretten anfører at den virksomhet Statsbanenes Pensjonskasse driver, ligger nær opp til den forsikringsselskaper utøver. Bl. a. den måte Statsbanenes Pensjonskasse finansieres på, tilsier at andre hensyn blir bestemmende enn de som gjelder i forsikringsforhold.

Selv om forsikringsavtalelovens §25 forutsettes å gi uttrykk for mer alminnelige regressprinsipper, kan bestemmelsen ikke påberopes til støtte for regresskrav fra en pensjonsinnretning. Paragrafens annet ledd fastslår at regress ikke skal gjøres gjeldende i livsforsikring eller i ulykkes- eller sykeforsikring med mindre selskapets ytelse «har preg av en virkelig skadeserstatning». Uførepensjonen ytet av Statsbanenes Pensjonskasse er ikke av en slik karakter, og byretten tar feil på dette punkt.

3. Byretten synes å bygge på det syn at regress i det foreliggende tilfelle kan støtte seg til «eldre, festnet oppfatning». Den ankende part hevder at dette er galt. Det er derfor å snu saken på hodet når byretten mener at det må kreves uttrykkelig hjemmel for å utelukke regress.

4. Ingen avgjørende reelle hensyn taler for å innrømme regress i et tilfelle som det foreliggende. Hverken prevensjons- eller reparasjonshensyn kan tas til inntekt for en slik løsning. Den flytning av skaden som regressretten innebærer, gir Statsbanenes Pensjonskasse en tilfeldig og derfor ugrunnet berikelse. Det er nemlig på det rene at vederlaget for de ytelser Pensjonskassen foretar til uførepensjon i medhold av loven, er ansatt uten hensyn til muligheten for eventuelle regresskrav.

Den ankende parts påstand er:

«Trafikkforsikrings-Forbundet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Ankemotparten hevder at byrettens dom i sitt materielle

Side:50

innhold er riktig og viser for så vidt til byrettens domsgrunner. For Høyesterett har imidlertid ankemotpartens prosessfullmektig gjort gjeldende at Statsbanenes Pensjonskasse ikke er et eget rettssubjekt, men en del av Norges Statsbaner. Dette vil da under avgjørelsen av realitetsspørsmålet i saken få den betydning at den skadelidte stasjonsbetjent Øivind Rismyhr under hele sykdoms- og invalideperioden må antas å ha fått sin lønn og sin pensjon direkte fra arbeidsgiveren, Norges Statsbaner. Pensjonskassen er bare N.S.B.s interne organ for behandling av pensjonssaker. Saksforholdet blir under denne synsvinkel analogt med det som er omhandlet i Rt-1939-45, og byrettsdommen er dermed ytterligere underbygget.

Ankemotparten påstår:

«Byrettens dom stadfestes.

Norges Statsbaner v/Statsbanenes Pensjonskasse tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Mot den nye anførsel fra ankemotpartens side har Trafikkforsikrings-Forbundet ikke reist noen prosessuell innsigelse. Forbundet har imidlertid imøtegått den i realiteten og hevder at det fremstiller seg som helt klart at Statsbanenes Pensjonskasse er et eget rettssubjekt, på samme måte som Statens Pensjonskasse er det.

Jeg er kommet til det samme resultat som byretten og kan også i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse.

Om ankemotpartens nye anførsel bemerker jeg:

For byretten opptrådte det to saksøkere: Norges Statsbaner som gjorde krav på refusjon for lønnsutgifter gjennom den tiden skadelidte var under sykebehandling, og Statsbanenes Pensjonskasse som krevde refusjon av pensjonsutgifter for den tid skadelidte var helt arbeidsufør og hadde invalidepensjon. Forbundet betalte imidlertid hele sykelønnen til N.S.B., og saken ble for denne saksøkers vedkommende hevet. Men Forbundet avslo å refundere Pensjonskassen dens utgifter, saken ble for så vidt fremmet, og Pensjonskassen fikk medhold i sitt krav.

Det er på det rene at de to saksøkere da begge mente at Pensjonskassen var et eget rettssubjekt som fremmet sitt eget krav overfor Forbundet. Dette er da også etter min mening den riktige oppfatning. Så vidt jeg kan se fremgår dette direkte av §1 i loven om Statsbanenes Pensjonskasse - ordlyden er her identisk med den vi finner i loven om Statens Pensjonskasse (begge lover er av 28/9 1949). Pensjonskassene er garantert av staten og eier selvstendige formuesmasser atskilt fra statens midler. De ledes begge av styrer som utøver en selvstendig funksjon - selv om det dog er så at et medlem eller en pensjonist som mener at et vedtak går ham imot, kan anke dette inn for vedkommende departement. At begge kassers fond forvaltes av et departement - henholdsvis Samferdsels- og Finansdepartementet - betyr ikke at midlene inngår i N.S.B.s kasse eller i statskassen. Jeg går for øvrig ikke nærmere inn på dette spørsmål, idet realitetsavgjørelsen i saken etter min mening må bli den samme enten man

Side:51

bygger på den ene eller den annen av de oppfatninger som her er gjort gjeldende - dette vil fremgå av det jeg senere har å si.

De ankegrunner som Forbundet har gjort gjeldende faller i det vesentlige sammen med dets anførsler for byretten og er behandlet i dennes domsgrunner. Jeg vil fremheve noen hovedpunkter i mitt syn på saken:

Ved ulykken oppstod det et krav for skadelidte Rismyhr rettet mot skadevolderen på å få skaden reparert, dvs. på å få erstatning for det økonomiske tap som den førte med seg. Skaden viste seg å bestå i at han var arbeidsudyktig og under sykebehandling i tre perioder i tiden fra ulykken og frem til 1. februar 1963. Deretter ble han betraktet som varig arbeidsudyktig frem til 1. august 1966, da han igjen kunne tre inn i tjeneste ved N.S.B. med full lønn. I tiden inntil 1. februar 1963 betalte N.S.B lønn til Rismyhr, og det følger likefrem av dommen i Rt-1939-45 at Forbundet hadde plikt til å refundere dette beløpet. Dommen i den saken var enstemmig i resultatet, men det var under voteringen meningsforskjell om hvorvidt arbeidsgiveren - den gang Telegrafverket - hadde et direkte erstatningskrav overfor skadevolderen og hans forsikrer, eller et refusjonskrav avledet fra skadelidtes krav (cessio legis). Jeg vil ikke fordype meg i meningsforskjellen fra 1939. Jeg bygger på domsresultatet, og jeg ser ingen reell grunn til at skadevolderen og hans forsikrer skal stå sterkere i forhold til Pensjonskassen enn til Jernbanen. Pensjonsordningen ved Jernbanen er et forhold mellom arbeidsgiveren og hans arbeidere - de rettigheter som arbeiderne har under sykdom og arbeidsuførhet er en del av de arbeidsvilkår som de inntrer i ved ansettelsen. Reelt sett kan jeg ikke se at skadevolderens eller forsikrerens ansvar skal bli mindre fordi arbeidsgiver og arbeidere har ordnet seg slik at arbeiderne har en viss trygghet mot de økonomiske følger av sykdom og uførhet - en ordning som de to parter i arbeidsforholdet begge er med på å finansiere. Det tap en arbeider lider, og som skadevolderen er ansvarlig for, vil nå i første omgang helt eller delvis kunne dekkes gjennom ytelser som han etter arbeidsvilkårene har rett til, men det kan ikke med rimelighet sluttes at dermed er skadevolderens ansvar blitt tilsvarende mindre. Jeg finner støtte for mitt resonnement for så vidt i Rt-1963-129, særlig førstvoterendes bemerkninger 132 øverst.

Jeg antar at det er betraktninger av lignende art som har ført til at en regressrett er innført på visse felter av vår lovgivning selv om den ikke over alt hvor det kunne synes grunn til det har fått uttrykk i positive lovregler. For så vidt angår vanlige forsikringsforhold ble prinsippet i 1930 lovfestet og regulert i forsikringsavtalelovens §25. Også i ulykkestrygdelovene av 1894 og 1911 og i tjenestemannsloven av 1918 fikk vi regler om en nærmere avgrenset regressrett. Jeg kan ikke finne det berettiget å se det slik at når pensjonsloven for jernbanen er taus på dette punkt, så har lovgiveren ment at regressrett her er utelukket.

Jeg mener altså at byrettsdommen er riktig. Men siden saken

Side:52

gjelder et spørsmål som i den foreliggende skikkelse ikke tidligere har vært innbrakt for Høyesterett og Som begge parter har vært like interessert i å få løst, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Også jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og stemmer for samme dom som han. Når det gjelder begrunnelsen, faller min oppfatning ikke helt sammen med førstvoterendes, og jeg finner grunn til å presisere det som for meg står som det sentrale.

Jeg nevner først at jeg er enig med førstvoterende i at Statsbanenes Pensjonskasse må anses som et eget rettssubjekt og ikke bare som en administrasjonsgren under Hovedstyret for Norges Statsbaner, og jeg viser til det førstvoterende har sagt om dette spørsmål.

Når det gjelder hovedpunktet i saken, om Trafikkforsikrings-Forbundet - i det følgende kalt Forbundet - plikter å refundere Pensjonskassen dens utlegg til invalidepensjon til Rismyhr i tidsrommet 1. februar 1963 - 1. august 1966, skal jeg bemerke:

Refusjonskrav er i dette tilfelle gjort gjeldende mot Forbundet som ansvarlig for den svenske bil Rismyhr ble påkjørt av, men spørsmålet må bli å bedømme på samme måte som om kravet hadde vært rettet mot en erstatningspliktig skadevolder.

Jeg ser det slik at Pensjonskassen gjennom sine utbetalinger av invalidepensjon har dekket en del av det tap Rismyhr er blitt påført, og som Forbundet pliktet å betale ham erstatning for. Som nevnt av byretten må man gå ut fra at invalidepensjonen bare dekket en del av Rismyhrs inntektstap i vedkommende periode. Jeg legger videre til grunn at de utbetalinger som har funnet sted til Rismyhr, dels fra Norges Statsbaner og dels fra Pensjonskassen, i alt ikke representerer mer enn dekning av lidt tap, at det m.a.o. ikke blir spørsmål om at Forbundet må erstatte noen del av tapet to ganger.

Jeg antar - som byretten og førstvoterende - at Pensjonskassen under de foreliggende omstendigheter må anses inntrådt i Rismyhrs erstatningskrav mot Forbundet så langt den har dekket tapet, altså for det utbetalte beløp i invalidepensjon. At regress må kunne gjøres gjeldende i et tilfelle som dette, følger etter min mening av alminnelige rettsgrunnsetninger - den rettsdannelse som i teorien har fått betegnelsen cessio legis. Regressretten - som i visse andre relasjoner har fått positivt uttrykk i lovverket, f. eks. i tjenestemannslovens §11, forsikringsavtalelovens §25 og flere bestemmelser i den sosiale trygdelovgivning, bl.a. syketrygdlovens §130 og folketrygdlovens §18-7 - har rot i festnet rettsoppfatning fra lang tid tilbake. Sin rettspolitiske forankring har regressretten i den betraktning at skadevolderen

Side:53

ikke bør bli gunstigere stilt av den grunn at skadelidte får sitt tap helt eller delvis dekket på annet hold. - Jeg er enig med førstvoterende i at regressrett for Pensjonskassen ikke kan anses utelukket ved at den ikke er uttrykkelig hjemlet i loven om Statsbanenes Pensjonskasse.

Jeg finner en viss støtte for resultatet i høyesterettsdommen i Rt-1963-129 flg. som førstvoterende har nevnt. I denne sak ble en trygdekasse kjent regressberettiget overfor en skadevolder for utbetalte tilleggssykepenger. Men jeg understreker at hovedgpørsmålet der var om bestemmelsen om regressrett i syketrygdlovens §130 kunne gis utvidet eller analogisk anvendelse på et tilfelle som ikke gikk inn under lovens ord, og at forholdet for så vidt lå noe annerledes an enn i vår sak.

Jeg er enig med førstvoterende i at det synes lite rimelig at spørsmålet om refusjon i det foreliggende tilfelle skulle bli å løse på noen annen måte for Pensjonskassens utlegg til invalidepensjon enn for Norges Statsbaners utbetalinger av sykelønn. Som nevnt av førstvoterende har Forbundet erkjent refusjonsplikt overfor Norges Statsbaner og dekket jernbanens utlegg til sykelønn. At en arbeidsgiver har refusjonsrett i tilfelle som dette, må - som førstvoterende har pekt på - følge av høyesterettsdommen i Rt, 1939 45.

Dommer Nygaard: Som annenvoterende, dommer Endresen.

Dommerne Anker og Bahr: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Harald Elstad):

- - -

Øivind Rismyhr var ansatt i Norges Statsbaner som stasjonsbetjent. Dermed var han også medlem av Statsbanenes pensjonskasse. Den 10. juni 1961 ble Rismyhr påkjørt av en svensk personbil. Det skyldtes uforsiktighet fra bilførerens side, mens intet kunne bebreides Rismyhr. Siden det gjaldt en utenlandsk bil, var det Trafikkforsikrings-Forbundet som måtte stå for. Det innrømmet sitt erstatningsansvar.

Rismyhr ble sterkt skadet ved påkjørselen. Det var visstnok hodeskader som var det vesentlige. Han var permittert med lønn fra Norges Statsbaner i tidsperiodene 10. juni til 31. desember 1961, 26. april til 30. september 1962, og 13. oktober 1962 til 31. januar 1963. De utlegg Norges Statsbaner hadde til lønn m.v. var sammenlagt kr. 27.745,27. Da stevningen ble tatt ut, hadde Trafikkforsikrings-Forbundet foreløpig bare refundert utgiftene for de første sykeperiodene. Derfor sto også Norges Statsbaner som saksøker med krav på kr. 6.046,40. Under saksforberedelsen ble imidlertid også dette beløpet betalt. Ved kjennelsen av 15. desember 1965 ble saken hevet for så vidt angår Norges Statsbaner mot Trafikkforsikrings-Forbundet.

Rismyhr gikk ikke inn i arbeide igjen ved utløpet av 3dje sykeperiode. Tvert om ble han på det tidspunkt antatt å være varig uskikket til å gjenoppta arbeidet. Fra 1. februar 1963 ble han derfor innvilget invalidepensjon fra Statsbanenes pensjonskasse. Da stevningen ble tatt ut, var situasjonen fortsatt den samme. Påstanden i stevningen var derfor basert på kapitalisering av de årlige pensjonsytelser, om enn med den

Side:54

begrensning som følger av at Trafikkforsikrings-Forbundet's ansvar totalt ikke kan overstige kr. 200.000, jfr. bilansvarslovens §9. Under hovedforhandlingen kom imidlertid frem den nye opplysning at Rismyhr fra 1. august 1966 hadde trådt inn igjen i tjeneste ved Norges Statsbaner. Det skulle være en operasjon som hadde vist seg å gi et så vellykket resultat. I sluttfasen er derfor kravet fra Statsbanenes pensjonskasse blitt begrenset til de faktisk utbetalte pensjonsytelser i tidsperioden 1. februar 1963 til 31. juli 1966.

Trafikkforsikrings-Forbundet har ved siden av å refundere Norges Statsbaner's lønnsutgifter, også utbetalt kr. 80.000 direkte til Rismyhr. Det som står igjen, er kravet fra Statsbanenes pensjonskasse. Det er ikke reist innvendinger mot den tallmessige beregning av kravsbeløpet. Summen av det Trafikkforsikrings-Forbundet har betalt, og nå blir krevet for, ligger innenfor rammen av kr. 200.000. - - -

Retten viser til saksfremstillingen og til gjengivelsen av hovedtrekkene i partenes anførsler. I tilknytning til dette skal det bemerkes:

Loven om forsikringsavtaler av 6. juni 1930 §25 regulerer forsikringsselskapenes adgang til å kreve regress hos skadevolderen. Det nye ved regelen var ikke at den innførte en regressrett som tidligere var ukjent. Tvert om var det lenge før 1930 en festnet oppfatning at forsikreren regelmessig trådte inn i forsikringstakerens krav på skadevolderen, - i den utstrekning skaden var dekket ved forsikringsutbetaling. En viser til Ussing i T.f.R. 1921 særlig 67 og til Stang: Erstatningsrett 332. Det nye ved §25 var at den begrenset regressretten. Se Kristen Andersen: Erstatningsrett (utg. 1959) 354.

Pensjonsforholdene for jernbanefolk er regulert ved lov nr. 27 av 28. juli 1949, jfr. lov nr. 26 av samme dato. Loven har ingen regel om regress. Det kan imidlertid ikke oppfattes slik at enhver regressadgang er utelukket. Etter loven driver Statsbanenes pensjonskasse en virksomhet som i hvert fall ligger nær opp til den forsikringsselskaper utøver. Derfor ville det å utelukke regressretten, representere et såpass markant brudd på eldre, festnet oppfatning at det i tilfelle måtte ha kommet positivt til uttrykk. En må vel heller forestille seg at regressretten i seg selv har stått som det selvsagte for de som laget loven, - om enn kanskje med den begrensning som måtte følge av forsikringsavtalelovens §25.

Om en vurderer det aktuelle tilfelle på bakgrunn av regelen i forsikringsavtalelovens §25, er det ett spørsmål som er vesentlig. Har pensjonskassens utbetalinger til Rismyhr «preg av en virkelig skadeserstatning»? Det er greit nok at invalidepensjon er ytet etter de i loven fastsatte regler, og uten noen vurdering av Rismyhrs tap ved å bli invalidisert. Etter rettens oppfatning kan det imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt. Det vesentlige antas å være at invalidepensjonen aldri kan bli høyere enn den lønn som den invalidiserte kunne oppnådd om han hadde greid å fortsette i sitt arbeid. I det store flertall av tilfelle må en vel regne med at invalidepensjonen langt fra dekker det virkelige tap. En viser i denne sammenheng til Rt-1963-129 på side 132 nederst.

Retten mener således at Statsbanenes pensjonskasse i hvert fall har regressrett innenfor den ramme som er trukket opp ved forsikringsavtalelovens §25. Den mener videre at det kravet som er fremsatt i saken, holder seg innenfor denne rammen.

Side:55

Etter dette trenger ikke retten å gå nærmere inn på de andre lovregler som er omtalt under forhandlingene. Den vil bare kort nevne at regressbestemmelsene i lovene om syketrygd, yrkesskadetrygd, uføretrygd og nå også i folketrygdloven, støtter opp under det resultat retten er kommet til. Det samme gjelder dommen i Rt-1939-45 og Rt-1963-129. De gjelder rett nok sykelønn, men overgangen fra det til invalidepensjon er nokså flytende. Det kan også nevnes at tilsvarende spørsmål er løst på samme måte i Sverige og Danmark. En viser til Karlgren: Skadeståndsrätt (utg. 1958) 240 og til Ussing: Erstatningsret 160.

Under forhandlingene har det vært meget diskusjon om hensiktsmessigheten ved å ha en regressadgang. Det er skjedd bl.a. i tilknytning til en artikkel av hr.advokat Phillipson i tidsskriftet Lov og rett for 1966 307. Retten kan godt skjønne at regresseadgangen er egnet til å skape mange praktiske problemer i forbindelse med skadeoppgjørene og at det kanskje ville være rasjonelt å gi den en hardhendt begrensning. Det er imidlertid et spørsmål med så mange sider, og så stor rekkevidde, at det bør være en lovgiversak å løse det. - - -