Rt-1969-433

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1969-04-18
Publisert:	Rt-1969-433
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 35B/1969
Parter:	Hattfjelldal kommune ved ordføreren (høyesterettsadvokat Erik Bryn) mot staten ved Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Carsen Mellbye).
Forfatter:	Ryssdal, Gundersen, Bendiksby, Mindretall: Blom, Bahr
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917) §19, Vassdragsloven (1940) §136

Dommer Blom: Som ledd i utbyggingen av Røssåga Kraftverk samtykket Stortinget i 1949 i at Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) foretok regulering av Røssvatn med en reguleringshøyde på 11,2 m. I skjønnssaken for Rana herredsrett fremsatte Hattfjelldal kommune krav om erstatning for skader på den alminnelige ferdsel for så vidt angår overfarten over Vesterbukt i Røssvatn. Skjønnsretten forutsatte i sin avgjørelse 13. januar 1956 at trafikken over bukten om sommeren ville bli opprettholdt med båt og om vinteren ville gå over isen som før. De beskjedne omkostninger som nødvendige landingsarrangement på begge sider ville medføre, anså skjønnsretten dekket av de beløp som i henhold til reguleringsbestemmelsene skulle tilfalle Hattfjelldal kommune til bygging av veier i området rundt Røssvatn. Kommunens krav om erstatning ble derfor ikke tatt til følge.

Da Bleikvatn i 1960 ble besluttet overført til Røssvatn, ble det ikke fremsatt noe krav i forbindelse med overfarten over Vesterbukt. I 1960 fikk NVE imidlertid også tillatelse til overføring av vann fra deler av Vefsnavassdraget til Røssvatn. Vannet fra det største av disse felter skulle gjennom tunnel slippes ut i enden av Vesterbukt. NVE fremsatte 18. desember 1961 skjønnsbegjæring til Alstahaug herredsrett til avgjørelse av grunneieres og rettighetshaveres krav på erstatning og til avgjørelse av om tiltak skulle treffes for å avhjelpe mulige skader. Hattfjelldal kommune opptrådte som part ved skjønnet og krevet prinsipalt at NVE skulle bygge bru over Vesterbukt, subsidiært at NVE skulle bygge vei rundt Vesterbukt.

Ved Alstahaug herredsretts skjønn av 4. mai 1964 ble

Side:434

Hattfjelldal kommune tilkjent kr. 500.000 som tilskudd til avhjelp av ferdselsvansker ved Vesterbukt. Beløpet forutsattes brukt til veibygging rundt bukta da dette ville bli den fornuftigste løsning. Skjønnet var avsagt under dissens, idet to av skjønnsmennene stemte for frifinnelse av NVE.

Både kommunen og NVE begjærte overskjønn, og dette ble avhjemlet ved Alstahaug herredsrett den 5. april 1968. Ved overskjønnet, som var enstemmig, ble kommunen ikke tilkjent noe beløp til veibygging rundt Vesterbukt, men den ble «som representant for de oppsittere som har hatt ferdselsvanskeligheter ved Vesterbukt» tilkjent kr. 50.000.

Hattfjelldal kommune har påanket overskjønnet til Høyesterett. Kommunen påberoper en flerhet av feil i overskjønnets saksbehandling (skjønnsgrunner) og rettsanvendelse. Det var, hevder den, feil at overskjønnsretten ikke drøftet og ikke la til grunn kommunens krav som bærer av de alminnelige ferdselsinteresser på bakgrunn av reglene i vassdragsreguleringslovens §19 post 1. Videre var det en feil at retten ikke tok sitt utgangspunkt i situasjonen før veien var bygget - den omstendighet at kommunen i tiden mellom underskjønnet og overskjønnet hadde bygget veien ferdig, kunne ikke bringe kommunens krav i en svakere stilling. Retten synes uriktig å ha truffet sin avgjørelse bare på grunnlag av de ulemper overføringen fra Vefsnavassdraget medførte, ikke på grunnlag av ulempene ved den samlede regulering av Røssvatn. Det er feil når retten har tatt i betraktning de beløp som NVE etter reguleringsbetingelsene skulle stille til disposisjon for kommunen til alminnelige veiformål. Det er også feil når retten tilkjente oppsitterne ved kommunen et erstatningsbeløp som kommunen skulle fordele - erstatning skulle i tilfelle vært utmålt direkte til hver enkelt. Endelig hevder kommunen at når overskjønnsretten så det slik at det var oppsitterne som skulle ha betaling, måtte dette ha til følge «at underskjønnets erstatningsfastsettelse ikke kunne overprøves og overskjønnsbegjæringen skulle vært avvist fordi det da dreiet seg om billighetserstatning uten overprøvelsesadgang». Kommunen har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Det av Alstahaug herredsrett avsagte overskjønn 5. april 1968 oppheves og hjemvises til ny behandling med ny sammensetning av retten forsåvidt angår post 3 i overskjønnets slutning.

Subsidiært:

Det av Alstahaug herredsrett avsagte overskjønn 5. april 1968 oppheves og saken avvises fra overskjønnsretten forsåvidt angår post 3 i overskjønnets slutning.

I begge tilfeller:

Hattfjelldal kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

NVE hevder at det sentrale i skjønnsrettens begrunnelse er at retten ikke har funnet bevis for at kommunen har lidt noe tap. Dette er et rent skjønnsspørsmål som ikke kan overprøves av

Side:435

Høyesterett, og det er avgjørende for resultatet. Det var et rent erstatningskrav, ikke et tiltakskrav etter vassdragsreguleringslovens §19 post 1 man her stod overfor, og det er riktig å ta i betraktning de beløp som er tilflytt Hattfjelldal kommune til veibygging fra NVE. Det var ingen grunn for overskjønnsretten til å ta standpnnkt til hvorvidt det var de samlede reguleringsvirkninger eller bare virkningen av Vefsna-overføringen som skulle legges til grunn for vurderingen, og det har da heller ikke retten gjort. Men skal man ta standpunkt til dette spørsmål må det være riktig bare å se hen til virkningen av Vefsna-overføringen. I og med at NVE hadde godtatt at kommunen gjorde gjeldende oppsitternes krav kan det ikke være en saksbehandlingsfeil som kommunen kan påberope seg når oppsitterne ved kommunen er tilkjent erstatning. Av samme grunn var det også riktig at overskjønnsretten opptok dette krav til realitetsbehandling.

NVE har nedlagt slik påstand:

«1. Alstahaug herredsretts overskjønn av 5. april 1968 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Staten v/Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

For Høyesterett er fremlagt en skriftlig redegjørelse fra ordføreren i Hattfjelldal og en del nye dokumenter. Men saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse som for overskjønnsretten.

Jeg er kommet til at overskjønnet delvis må oppheves.

I saken foreligger der to forskjellige krav. Det ene krav er fremsatt av kommunen til varetagelse av alminnelige ferdselsinteresser. Det annet refererer seg til den ulempe oppsitterne har vært utsatt for i tiden frem til veien ble ferdig. Disse krav er av forskjellig natur, og avgjørelsen av det ene medfører ikke nødvendigvis konsekvenser for det annet.

Når det gjelder kommunens krav har overskjønnsretten først drøftet grunnlaget for kravet, og er kommet til at der foreligger en særlig beslutning av Stortinget som hjemmel for at kravet kan prøves. Under prosedyren har begge parters prosessfullmektiger gitt uttrykk for at de ikke er enige i denne del av overskjønnsrettens begrunnelse, og jeg finner det for mitt vedkommende klart at Stortinget ikke har besluttet noe annet og mer enn det som i og for seg følger av vassdragsreguleringsloven, nemlig at skjønnsretten skal ta standpnnkt til hvorvidt kommunens krav kan føre frem eller ikke.

I overskjønnet anføres videre at kommunen ikke har noen rettslig hjemmel for sitt krav i alminnelige ekspropriasjonsgrunnsetninger slik disse er kommet til uttrykk i rettspraksis, og, sier overskjønnsretten: «Som følge av reguleringen eksproprieres det ikke noe fra kommunen, og det voldes ingen skade på eiendommer, rettigheter eller innretninger som tilhører kommunen.» Men dette er etter min mening ikke det riktige utgangspunkt for vurdering av om kommunens krav kan tas til følge. Jeg ser det nemlig slik at man må ta sitt utgangspunkt i situasjonen slik den

Side:436

var før reguleringens virkninger satte inn og før veien ble bygget. Dette var situasjonen ved underskjønnet, og den omstendighet at kommunen i tiden mellom underskjønn og overskjønn har sett seg nødt til å bygge veien, kan ikke bringe kommunens krav i en annen og svakere stilling. Men med et slikt utgangspunkt må det være reglene i vassdragsreguleringslovens §19 post 1 som legges til grunn ved bedømmelsen av kravet. §19 post 1 første og annet punktum lyder slik:

«Dersom det kan skje uten uforholdsmessige utgifter eller arbeider, plikter reguleringsanleggets eier å treffe slike tiltak samt å avgi vann i slik utstrekning, at den alminnelige ferdsel og fløting eller andre almene interesser forulempes så lite som mulig. Spørsmålet om hvilke tiltak han skal treffe avgjøres i tilfelle av tvist ved skjønn.»

Jeg kan ikke finne det tvilsomt at kommunen i det foreliggende tilfelle var berettiget til å reise krav etter denne bestemmelse til varetagelse av alminnelige ferdselsformål. Etter opplysningene i saken må jeg gå ut fra at det ikke bare var de 19 oppsittere nå nordsiden av Vesterbukt som enkeltvis var interessert i atkomstmulighetene over eller rundt bukta, men også andre trafikanter, og at det nettop var almenhetens eller bygdefolkets interesser som det dreiet seg om. Og slike interesser er det en naturlig oppgave for kommunen å fremme, jfr. avgjørelse i Rt-1953-419. Hvorvidt det krav kommunen da fremsetter skal tas til følge, vil etter loven avhenge dels av om ferdselsinteressene er «forulempet» ved reguleringen, dels av om tiltak kan skje «uten uforholdsmessige utgifter eller arbeider.» Det er dette vurderingstema loven gir anvisning på, men jeg kan ikke se at overskjønnsretten har lagt det til grunn for sin avgjørelse. Dette er i og for seg tilstrekkelig til at skjønnet må oppheves.

Jeg tilføyer imidlertid på bakgrunn av partenes anførsler, at bygger man på §19 post 1, forekommer det meg lite tvilsomt at det her er de samlede reguleringsvirkninger som må tas i betraktning, ikke bare følgene av Vefsna-overføringen. Det er på det rene at man ved skjønnet i 1956 ikke regnet med at reguleringen ville lede til at det måtte bygges vei rundt Vesterbukt. Ved avgjørelsen av tiltakskravet må det da i dette tilfelle være riktig å ta hensyn til kumulerte virkninger som den suksessive reguleringen etter hvert har ført med seg. Det er meget som kan tale for at denne løsning også ville følge av bestemmelsene i vassdragslovens §136 punkt 1, men det behøver jeg ikke å ta standpunkt til. Dersom overskjønnretten bare har bygget på virkningene av Vefsna-overføringen, hvilket forekommer meg uklart, er dette etter min mening feil rettsanvendelse.

Men når man på den ene side bygger på de samlede reguleringsulemper, antar jeg at man på den annen side også må vurdere betydningen av det NVE har ytet til veibygningsformål.

Endelig nevner jeg at i skjønnet må også inngå en vurdering av om og når vei ville ha vært bygget dersom reguleringen ikke hadde aktualisert veikravet.

Side:437

Jeg ser det altså slik at det skjønn som må foretas, refererer seg til tiltakskrav fra kommunens side, som er transformert i et pengekrav til støtte for tiltak kommunen selv setter i verk. Men en slik vurdering har et annet siktepunkt og beror på andre momenter enn de overskjønnsretten har bygget på. Jeg stemmer derfor for opphevelse av skjønnet for så vidt angår kommunens krav.

Når det gjelder de kr. 50.000 som er tilkjent oppsitterne, er grunnlaget for overskjønnsrettens behandling av spørsmålet NVE's erklæring om at man ikke hadde noen innvending mot at oppsitterne ble tilkjent et erstatningsbeløp for så vidt skjønnsretten mente at de hadde lidt tap i tiden frem til veien var ferdig. Uten en slik erklæring ville overskjønnsretten klarligvis ikke hatt hjemmel til å tilkjenne oppsitterne som ikke var parter under skjønnet noe beløp i det hele tatt. På den annen side fremgår det av overskjønnet at «kommunen har erklært at den gjør gjeldende oppsitternes krav samlet.» Overskjønnets avgjørelse er altså forankret i dispositive erklæringer fra begge parter, og jeg kan ikke se at det er noen feil at retten da har tatt opp til behandling dette krav som er av en helt annen art enn spørsmål om tilskudd til veibygging. Da avgjørelsen på dette punkt ikke kan ha betydning for avgjørelsen av kommunens eget krav, kan jeg heller ikke se at kommunen har noe grunnlag for å kreve avgjørelsen endret.

I og med at jeg stemmer for å ta kommunens prinsipale påstand til følge, bortfaller dens subsidiære påstand, men da denne i realiteten synes mer vidtgående enn den prinsipale, finner jeg å burde bemerke at avvisningspåstanden etter min mening under ingen omstendighet kunne føre frem.

Kravet om ny sammensetning av skjønnsretten ved det nye skjønn bør etter min mening tas til følge.

Etter mitt resultat må kommunen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall for så vidt angår oppsitternes krav, former jeg ikke forslag til kjennelse.

Dommer Ryssdal: Jeg er enig med førstvoterende i at overskjønnet må oppheves for så vidt angår Hattfjelldal kommunes krav om tilskott til bygging av veien rundt Vesterbukt, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse førstvoterende har gitt for dette.

Etter min mening bør overskjønnet også oppheves for så vidt det går ut på at «Hattfjelldal kommune tilkjennes som representant for de oppsittere som har hatt ferdselsvanskeligheter ved Vesterbuktsundet kr. 50.000,- femtitusenkroner + 25 %». Parter ved overskjønnet var bare Vassdragsvesenet og kommunen. Oppsitterne hadde fullt ut støttet kommunens krav, men de hadde ikke selv reist noe krav om erstatning. Overskjønnsretten har uttalt at «kommunen har erklært at den gjør gjeldende oppsitternes krav samlet». Denne uttrykksmåte er ikke klar, og etter

Side:438

de opplysninger som foreligger, har kommunen bare påberopt oppsitternes ferdselsvansker til støtte for det krav om tilskott til opparbeidelse av vei som kommunen selv gjorde gjeldende. Så vidt jeg forstår, ble kommunen ikke gjort oppmerksom på at overskjønnsretten overveiet å ta opp spørsmålet om å tilkjenne oppsitterne særskilt erstatning for ulemper i tiden før veien rundt Vesterbukt ble ferdig. Kommunen har selvsagt ikke noe å innvende mot at oppsitterne tilkjennes slik ulempeserstatning. Men jeg er enig med kommunen i at overskjønnsretten ikke kunne fastsette et samlet erstatningsbeløp for en lang rekke oppsittere og uten noen som helst veiledning overlate fordelingen til kommunen. Det ser ut til at overskjønnsretten har forutsatt at kommunen skal ha adgang til å treffe endelig avgjørelse om fordelingen, men det sier seg selv at avgjørelsen kan by på tvil og i tilfelle vil kunne lede til tvist med oppsittere som måtte finne at de får mindre andel av erstatningsbeløpet enn de skulle ha. Selv om Vassdragsvesenet for sitt vedkommende har godtatt at overskjønnsretten har tilkjent oppsitterne ulempeserstatning, er jeg derfor enig med kommunen i at det må anses som en saksbehandlingsfeil at det bare er fastsatt et felles erstatningsbeløp for samtlige oppsittere. Hvis det ikke skulle bli oppnådd enighet om fordelingen, må det etter min mening være riktig at overskjønnsretten under den nye behandling utmåler det erstatningsbeløp hver enkelt av oppsitterne skal ha.

Jeg er enig med førstvoterende i at overskjønnsretten ved den nye behandling bør settes med ny formann og nye skjønnsmenn. Jeg er også enig i at kommunen må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Når det gjelder post 3 i Alstahaug herredsretts overskjønn av 5. april 1968 oppheves skjønnet, og saken hjemvises for så vidt til ny behandling med ny sammensetning av retten.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til Hattfjelldal kommune 12.000 - tolvtusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Gundersen: Som dommer Ryssdal. Jeg vil dog ta en reservasjon når det gjelder førstvoterendes uttalelse om at han finner det lite tvilsomt at det i vårt tilfelle er de samlede reguleringsvirkninger som må tas i betraktning, ikke bare følgene av Vefsna-overføringen. Jeg kan ikke anta at dette uten videre følger av vassdragsreguleringslovens §19 post 1.

Skjønnsrettens oppgave ved hvert enkelt reguleringstrinn må være å vurdere skadevirkninger og fastsette tiltak og/eller erstatning ved den regulering som har foranlediget skjønnet. Dette må være utgangspunktet. Hvis det imidlertid viser seg at reguleringen på et (eller flere) tidligere trinn har medført skadevirkninger som da ikke ble forutsett og som derfor ikke ledet

Side:439

til tiltak eller erstatning, oppstår spørsmålet om når og på hvilken måte dette senere kan tas opp til behandling og avgjørelse. Ett grunnlag for å ta opp et slikt spørsmål kan man kanskje ha i de betingelser som fra statsmaktenes side er oppstilt for å sette reguleringen i verk. Underskjønnsretten har i vårt tilfelle antatt at det forelå et slikt grunnlag i stortingsvedtaket av 1960, mens overskjønnsretten for så vidt kom til et annet resultat. Jeg er i dette konkrete tilfelle enig med overskjønnsretten. Et annet grunnlag kan man ha i vassdragslovens §136 post 1 eller i det prinsipp som denne bestemmelse synes å gi uttrykk for. Det er også etter min mening en feil ved overskjønnsrettens saksbehandling at den ikke klart har drøftet og tatt standpunkt til om det bare var Vefsna-overføringen som skulle tas i betraktning eller om det var skadevirkningene ved den samlede regulering som skulle vurderes. Er det dette siste som skal skje, trenger det etter min mening forankring i vassdragslovens §136.

Dommer Bendiksby: Som annenvoterende, dommer Ryssdal.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom, likevel så at jeg når det gjelder spørsmålet om hvilke reguleringsvirkninger som skal tas i betraktning, slutter meg til tredjevoterende, dommer Gundersen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av overskjønnet (sorenskriver Albert Mørkved med skjønnsmenn): III. Vesterbukt.

Her har underskjønnet tilkjent «tilskott til avhjelp av ferdselsvansker i Vesterbukt kr. 500.000,-», uten tillegg av 25 %.

Vassdragsvesenet har forlangt overskjønn og har nedlagt slik påstand:

«Vassdragsvesenets overskjønnsbegjæring for så vidt angår underskjønnets tilskudd til avhjelp av ferdselsvansker i Vesterbukt med kr. 500.000,- fremmes. Hattfjelldal kommune tilkjennes ikke erstatning».

Hattfjelldal kommune har nedlagt slik påstand:

«Overskjønnsbegjæringen fra Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen avvises for så vidt angår det tilkjente beløp på kr. 500.000,- til Hattfjelldal kommune på ordningen av ferdselen over Vesterbukt. - Subsidiært fastsettes erstatningen av overskjønnet med tillegg av 25 %.»

Retten bemerker innledningsvis at det første spørsmål retten må avgjøre er om noen på rettslig grunnlag kan gjøre gjeldende noe krav i anledning de angivelig økte vanskeligheter med overfart over Vesterbukta. Retten er blitt stående ved at det for så vidt foreligger en spesiell beslutning av Stortinget og bemerker herom:

Industridepartementets tilrådning (St.prp. nr. 12 for 1960/61 av 23/9 1960, og den Kgl. res. av samme dag går ut på at Stortinget innbys til å gjøre følgende vedtak:

«Stortinget samtykker i at det fastsettes reguleringsbestemmelser for overføring av vatn fra Vefsna-vassdraget til Røssvatn i samsvar med Industridepartementets tilråding av 23. september 1960».

Mens saken var til behandling i Stortingets Skog-, Vassdrags- og

Side:440

Industrikomite kom det inn skrivelse av 1. november 1960 fra h.r.advokat Bryn. Den er bare utdragsvis gjengitt i komiteens innstilling (Innst. S. nr. 40 1960/61). Det avsnitt i brevet som har interesse for saken lyder slik:

«På vegne av Hattfjelldal og Grane kommuner skal jeg få komme med følgende bemerkninger til proposisjonen og den foreslåtte regulering.

....................

II. Overføringens virkninger på forholdene ved Røssvatn.

Foruten klausulspørsmålet er det også et annet forhold som ikke er behandlet i proposisjonen nemlig virkningen av overføringen for brukene på Røssvassholmen og for veiforbindelsen Sjåvik - Vesterbukt - Åkervik.

Som det fremgår av planen vil de overførte felt få avløp til Røssvatn innenfor Røssvassholmen. Det største felt vil få avløp i Vesterbukt. Det samlede årlige avløp er beregnet til ca. 380 mill. m3.

Dette vil sikkert medføre at vintertrafikken over isen ved Vesterbukt og fra Røssvassholmen vil bli umuliggjort. Man må også regne med at sommertrafikken vil bli adskillig vanskeliggjort. Dette på grunn av gjennomstrømningen i Vesterbukt og sundene ved Røssvassholmen. Videre som følge av de hyppige vannstandsvariasjoner som vil oppstå.

......................

2. Vei forbindelse Sjåvik - Vesterbukt - Åkervik langs Røssvatn.

Det er nå bygget vei fra Sjåvik til Vesterbukt. Videre fra Vesterbukt til Åkervik. Over Vesterbukt-sundet var det meningen å brøyte isvei om vinteren og benytte fergetrafikk om sommeren. Denne plan må nå oppgis, idet det ikke vil bli brukbar isvei om vinteren og fergetrafikken om sommeren svært vanskeliggjort som følge av overføringen og tunnelutløpet i Vesterbukt.

For å knytte veien sammen må det enten fylles ut og bygges bro over Vesterbukt-sundet eller bygges vei rundt Vesterbukt.

Hattfjelldal kommune vil her kreve at det etableres forbindelse over sundet ved oppfylling og brobygging. Praktisk må dette kunne skje ved at anlegget blir pålagt å tippe tunnelmassene i Vesterbukt som et ledd i oppfyllingen. Derved tilgodesees også de estetiske hensyn. Videre tilpliktes å betale et fastsatt bidrag på f.eks. kr. 200.000,- til dekning av omkostningene. Kommunen får så dekke de resterende beløp som er nødvendig.

Subsidiært vil kommunen kreve at anlegget blir tilpliktet å bygge vei rundt Vesterbukt. Denne løsning er imidlertid lite tilfredsstillende. Det vil bety en forlengelse av veien på ca. 13-14 km, og vedlikeholdsomkostningene vil bli store. Det man sparer i anleggsomkostninger vil man få igjen i form av lengre vei og adskillig fordyret vedlikehold og brøytningsomkostninger.

For ordens skyld finner jeg det riktig å nevne at anlegget må bygge vei frem til tunnel-uttaket, og at man i tilfelle måtte forlenge denne.

Helgeland veiavdeling har påtatt seg å omkostningsberegne anleggsutgiftene ved de to alternativer. Dette materialet vil bli oversendt så snart det foreligger.

.........................»

Side:441

Brevet ble av komiteen forelagt Industridepartementet som innhentet Hovedstyrets uttalelse datert 17/11 1960, som lyder slik:

«Etter planen skal avløpet fra felt på 317 km2 føres over til Røssvatn i uregulert tilstand. Det vil si at vintertilsiget fra de nye felt blir bagatellmessig - tilsammen ca. 1,4 m3/sek. hvorav ca. 0,85 m3/sek. er nytt tilsig til Vesterbukt. For de 5 sommermåneder mai-september vil det nye midlere tilsig utgjøre i alt ca. 30 m3/sek. hvorav ca. 16 m3/sek. til indre del av Vesterbukt. Det maksimale tilsig bestemmes av tunnelenes vassføringskapasitet som regnes lik 22,5 m3/sek. for tunnelen fra Gluggvatn til Vesterbukt. Samlet maksimalt tilsig kan anslås til ca. 50 m3/sek. hvilket vil medføre at flomsiget til den delen av Røssvatn som ligger innenfor Røssvassholmen vil øke med ca. 60 %. Denne delen av Røssvassmagasinet (som utgjør ca. 1/7 av hele magasinet) har allerede i dag så stort nedbørfelt (ca. 1/5 av hele feltet til Røssvatn) at man i fyllingstiden vil ha en viss strøm forbi holmen. Sundene forbi holmen har imidlertid selv ved laveste regulerte vannstand en bredde på flere hundrede meter og en ikke ubetydelig dybde slik at strømmens hastighet må bli helt ubetydelig selv i flomtider (av størrelsesorden under 1 cm/sek. i middel). Selv om strømmen med 50 m3/sek. fra de nye felt vil øke til det 3-dobbelte, antar Hovedstyret at det ikke vil medføre merkbare virkninger.

Virkningen for eventuell fergetrafikk over til Vesterbuktgårdene vil sannsynligvis bli: Gjennom dette sundet som er ca. 300 m bredt, renner i dag avløpet fra et ca. 135 km2 stort felt med antatt maksimal flomvassføring ca. 37 m3/sek. Ved overføringen økes denne maksimale vassføring med ca. 60 % til ca. 60 m3/sek. Den tilsvarende strømhastighet i sundet avhenger av vannstanden, men vil selv ved laveste regulerte vannstand bare være av en størrelsesorden (0,1 m/sek.) som ikke sjenerer eventuell fergetrafikk på avgjørende vis.

Når det spesielt gjelder isvegene og forholdene om vinteren, kan ikke Hovedstyret tenke seg at overføringene kan forverre forholdene bortsett fra lokale små partier like ved de nye tilsigs utløp i magasinet. Man antar således at det lille vintertilsiget på ca. 1,4 m3/sek. ikke kan ha virkning av betydning for vintertrafikken over isen ved Vesterbukt og fra Røssvassholmen. (Det dreier seg sannsynligvis her om endringer av strømhastigheten på under 1 mm/sek.).

Hovedstyret har ansett disse problemer for helt uvesentlige, og kan ikke se at høyesterettsadvokat Bryn har lagt fram opplysninger som kan medføre noen endring i dette syn. De ulemper og skader som eventuelt vil oppstå, er av en slik størrelsesorden at det anses fullt ut betryggende helt å overlate fastsettelsen av erstatninger (eventuelt tiltak) til skjønnet. Man kan derfor ikke anbefale at advokatens krav imøtekommes.

En del materiale som viser dybde- og strømningsforholdene vedlegges».

Hovedstyrets uttalelse ble ved brev av 19/11 1960 sendt komiteen fra departementet som uttalte:

«Angående II. Overføringens virkninger på forholdene ved Røssvatn, viser departementet til det hovedstyret har anført om strøm- og isforholdene i sundene ved Røssvassholmen og i Vesterbuktsundet, og

Side:442

kan i likhet med hovedstyret ikke anbefale at kravene om flytningserstatning fra brukene på Røsvassholmen og om bro over Vesterbuktsundet eller vei rundt Vesterbukten blir imøtekommet som konsesjonsvilkår. Departementet er således enig med hovedstyret i at det bør overlates til skjønnet å ta stilling til erstatning, eventuelt tiltak, på grunn av skader og ulemper som måtte oppstå».

Stortingskomiteens innstilling er datert 23/11 1960. Innstillingens konklusjon er enslydende med proposisjonen som er sitert foran. I komiteens premisser er det - om det som er av betydning i denne sak - sagt at de klausulerte bruk skal få erstatning etter de samme retningslinjer som ved Røssvatn, Tustervatn og Bleikvatn. Og når det gjelder de syv bruk på Røssvassholmen, erklærer komiteen seg enig med departementet i at det må bli skjønnet som vurderer disse spørsmål. - Når det gjelder det spørsmål om erstatning for vanskeligheter i Vesterbukta som var reist i h.r.advokat Bryns brev, har komiteen nøyet seg med en kort gjengivelse av brevet og Hovedstyrets og departementets bemerkninger til spørsmålet. Men noe standpunkt til spørsmålet har komiteen ikke gitt uttrykk for.

Men etter rettens mening ble det tatt standpunkt til spørsmålet da saken ble behandlet i Stortinget 12. desember 1960. Saksordføreren redegjorde for spørsmålet og konkluderte med å uttale følgende:

«Komiteen har derfor sluttet seg til Hovedstyrets og departementets uttalelse om at det blir overlatt til skjønnet å ta stilling til erstatning, eventuelt sette i verk tiltak, på grunn av skader og ulemper som måtte oppstå for ferdselen over sundet».

Stortingets vedtak gikk ut på at komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.

Retten har etter dette lagt til grunn at «det er overlatt til skjønnet å ta stilling til erstatning ...... på grunn av skader og ulemper som måte oppstå for ferdselen over sundet». Det er m.a.o. således som foran anført, en særskilt beslutning av Stortinget som foreligger og som er den rettslige hjemmel for kravet.

Av dette følger at når Hattfjelldal kommune prinsipalt har påstått avvisning av Vassdragsvesenets begjæring om overskjønn, kan denne påstand ikke tas til følge. Grunnlaget for denne kommunens påstand er at underskjønnet har fastsatt en såkalt billighetserstatning som tilkjennes uten tillegg av 25 % og uten adgang til overskjønn. Det er vist til kjennelsen i Rt-1965-1206. - Retten bemerker at det der gjaldt adgangen til anke, mens det her gjelder adgangen til overskjønn. Og kjennelsen har derfor ikke direkte betydning for det spørsmål som foreligger her. Men det er en omstendighet av mindre betydning. Det vesentlige er at det tilfelle som foreligger her ikke, således som det tilfelle som er omtalt i kjennelsen, går inn under det generelle vedtak om billighetserstatning. Her fremmes kravet på grunnlag av en beslutning som Stortinget har truffet nettopp om dette spesielle punkt. - Til å begynne med var også Hattfjelldal kommune enig i at der var adgang til overskjønn. Ved prosesskrift av 17/7 1964 fremkom nemlig kommunen selv med begjæring om overskjønn, for å få tillagt 25 %.

Det neste spørsmål blir da om Hattfjelldal kommune på det punkt det her er tale om har lidd noen skade og kan kreve noen erstatning.

Side:443

Her må det være klart at i alminnelige ekspropriasjons-grunnsetninger har kommunen ingen rettslig hjemmel for sitt krav. Lillehammer-dommen ( Rt-1928-93) kan ikke påberopes, idet det der forelå særskilt hjemmel, bl.a. som følge av den historiske utvikling. Den samme synsmåte synes å være lagt til grunn i Rt-1953-166, og andre dommer. Men for Hattfjelldal kommune foreligger det ikke noe særskilt, som kan danne grunnlag for et krav. Som følge av reguleringen eksproprieres det ikke noe fra kommunen, og det voldes ingen skade på eiendom, rettigheter eller innretninger som tilhører kommunen. Reguleringshøyden er den samme som før. - Det er vist til rettsbok av 23/1 1956 for Røssvass-skjønnet, takstnr. 108 post 6. Her var sammenhengen den at A/S Røssvatn Dampbåtlag - som var opphørt allerede før 1956, etterat dets vedfyrte båt «Kolbein» var brent opp noen år i forveien - hadde kai i Sjåvik som ble neddemmet. Av det beløp som ble tilstått kommunen ved reguleringsbestemmelsene av 8/7 1954 post 2 og post 7,2 ble det brukt et - forøvrig relativt lite - beløp til å føre frem vei fra Sjåvik til Vesterbukt med et lite arrangement i vasskanten. Men dette var en del av veien, og den var noe som lå innenfor kommunens alminnelige oppgave til som forvaltningsorgan å bidra til bedre kommunikasjoner i distriktet, - ikke noe som pålå kommunen som en særlig plikt. Det kunne bidra til å gjøre sommertrafikken noe bekvemmere, men hadde liten eller ingen betydning for trafikken over isen, som det her er tale om. Det hele var forøvrig en bagatell, og forholdet kan ikke på noen måte sammenlignes med det som forelå i Lillehammer-dommen. - Det er i det hele tatt oppsitterne selv, ikke kommunen som har forestått trafikken over Vesterbukta.

Og den særskilte beslutning Stortinget har truffet om dette punkt gjelder ikke til fordel for kommunen. Det som ble brakt på bane av høyesterettsadvokat Bryn var at det i reguleringsbestemmelsene skulle bli tatt inn en klausul til fordel for kommunen, noe som med klare ord («som koncessjonsvilkår») sies i Departementets foran siterte brev av 19/11 1960. Men dette ble ikke tatt tilfølge hverken av Hovedstyret, Departementet eller komiteen. Det er til fordel for oppsitterne, som hadde trafikken over Vesterbukt og de eventuelle ulemper, Stortinget har truffet sin beslutning.

For øvrig er overskjønnet av den oppfatning at selve anlegget av veien ikke er blitt fordyret ved Vefsn-overføringen - noe krav om erstatning var ikke fremsatt ved den første regulering.

Oppsitterne er ikke formelt parter i saken, men kommunen har erklært at den gjør gjeldende oppsitternes krav samlet. Vassdragsvesenet har erklært at det ikke har noe imot denne behandlingsmåte.

Etter dette blir spørsmålet om det ved denne regulering er påført oppsitterne noen skader og ulemper og i tilfelle størrelsen av disse.

Blandt de omstendigheter som for så vidt kommer i betraktning er at den ferdsel som før reguleringen foregikk over Vesterbuktsundet, etter reguleringen kan foregå i alt vesentlig som før på sommerstid. Hvor lang tid av året dette er har før reguleringen variert fra år til år, og vil gjøre det også etterat reguleringen er iverksatt. Det er i det vesentlige ulempene ved ferdsel vinters tid det blir tale om. Men slike ulemper har det alltid vært. Isvegen var ingen driftssikker adkomst.

Side:444

Også før reguleringen var ferdselsmulighetene avhengige av om det la seg sikker is, men dette var noe som var beroende på frost og nedbør, vind og vær, i det hele tatt varierende og uberegnelige faktorer. Det blir m.a.o. bare de ulemper som er forårsaket av reguleringen, m.a.o. de økte ulemper den har avstedkommet, som blir å vurdere. Den av retten oppnevnte sakkyndige, dr. Olaf Devik har for overskjønnet gitt en utredning av spørsmålene. Han avslutter sin utredning med sådan uttalelse: «Man må regne med at over en lengere periode vil overføringen fra Svartvatn-feltet være med til å gjøre en isveg over sundet mere usikker enn før overføringen, sannsynligvis væsentlig på ettervinteren i snørike vintre». På grunnlag herav og på grunnlag av uttalelser fra oppsitterne legger retten til grunn at reguleringen har medført noen økte vanskeligheter. - Videre har retten lagt til grunn at det er de økonomiske utslag av ulempene som kommer i betraktning og er gjenstand for vurdering. - I denne forbindelse bemerkes at det eksproprieres intet fra oppsitterne. Og reguleringshøyden er den samme som før.

Fra Vassdragsvesenets side er det anført at de ulemper som måtte være forårsaket av den første regulering av Røssvatnet er det allerede fastsatt erstatning for, og dette er dermed opp- og avgjort. Etter det resultat retten er kommet til finner retten ikke tilstrekkelig grunn til å komme nærmere inn på dette.

Videre er det fra Vassdragsvesenets side anført at det er utbetalt Hattfjelldal kommune store beløp til bygning av veger, og de fordeler som de oppsitterne det her gjelder dermed har oppnådd, må komme i betraktning. Retten finner å burde gi en oversikt over det faktiske forhold:

Ved reguleringsbestemmelsene av 8/7 1954 ble det fastsatt en avgift på kr. 2,25 pr. naturhestekraft, og av denne har Hattfjelldal kommune fått 80 % de første 10 år. Hvor stort beløp dette kan andra til er ikke opplyst. Det som imidlertid har interesse er at utenom dette fikk kommunen de første 10 år statsavgiften kr. 0,25 pr. naturhestekraft, og det er i reguleringsbestemmelsene uttrykkelig sagt at dette er til vegbygging. Beløpet er for tidsrommet 1/7 1955 til 1/7 1965 oppgitt til kr. 455.566,50. Men dessuten er det i medhold av post 7 annet ledd, i reguleringsbestemmelsene av 8/7 1954 ydet Hattfjelldal kommune 1 mill. kr. til vegbygging. Selv om det måtte forholde seg så at denne millionen ble utbetalt mot at det ble lempet på rydningsbestemmelsene, kan det ikke sees bort fra beløpet når det nettopp er veger man drøfter, og de fordeler vegene bringer de oppsitterne som nå søker erstatning for ferdselsvanskeligheter reguleringen angivelig har forårsaket.

- Og til de nevnte beløp kommer så de avgifter som er fastsatt i reguleringsbestemmelsene av 22/12 1960, således kr. 3,50 pr. naturhestekraft til de kommuner Kongen bestemmer. - Det er opplyst at kommunen har bygget veger for noe over 4 mill. kr. siden reguleringen av Røssvatnet ble iverksatt.

Hva særskilt angår vegen fra Sjåvik rundt Vesterbukt og frem til Åkervik, er denne veg nå så å si ferdig. Det er opplyst at den er bygget etter fylkesvegstandard. Det er på det rene at prosjektet bru over Vesterbuktsundet har mistet all aktualitet. Kommunen har anført at

Side:445

årsaken dertil er at Røssvassreguleringen har fordyret prosjektet i den grad at det av den grunn måtte oppgis. Retten bemerker uttrykkelig at den ikke har tatt standpunkt til hvorvidt denne anførsel har dekning i det faktiske forhold. Herredskassereren har opplyst at det til utgangen av 1967 er postert på anlegget Sjåvik-Vesterbukt-Åkervik kr. 1.367.606,23 + kr. 1.400,-. I denne sammenheng bemerkes at Vassdragsvesenet har dels bygget dels utbedret veg fra Sjåvik frem til vanntunnellen. Omkostningene hermed utgjør kr. 613.234,80, og en ikke liten del av denne strekning inngår i den permanente veg som kommunen altså har ført frem rundt Vesterbukta og til Åkervik.

Underskjønnet har anført at «ved å føre denne veg videre rundt bukten ca. 6 km. vil ferdselen over Vesterbukt være avhjulpet». Overskjønnet er enig heri: Ved at det er kommet veg rundt Vesterbukta er ferdselsforholdene for oppsitterne på Åkervik og de andre gårder i strøket blitt forbedret, sammenliknet med tilstanden før reguleringen - også den omstendighet tatt i betraktning at lengden av veien er økt, noe som forøvrig var en følge allerede av den første regulering. - Oppsitterne kan som foran nevnt fortsatt på sommerstid bruke båt eller ferje over Vesterbuktsundet, praktisk talt som før - det står dem fritt. Og på vinterstid da det før reguleringen såvelsom etter dennes iverksettelse, tildels kunne være usikker fremkomst over isen, kan de bruke veien som er en langt mere sikker fremkomst. Det er opplyst at det nå går rutebil frem til Åkervik.

Det kan da spørres om den fordel de oppsittere det her gjelder, har oppnådd ved at de har fått veg, kan tas i betraktning til reduksjon av den ulempeerstatning de tilkommer for økte vanskeligheter med ferdselen på isen over Vesterbuktsundet. Retten antar dette. Det er et faktum at oppsitterne har fått bedre adkomst. Og den er for det første hitført ved at Vassdragsvesenet dels har utbedret dels har anlagt et stykke av veien, og for det annet nettopp i forbindelse med reguleringen har stillet til rådighet nettopp til bygging av veg så betydelige pengemidler at det har vært mulig å få veien fremført nå.

Resultatet blir etter dette at det ikke blir å tilkjenne erstatning for tiden etter at veien ble ført frem. I samsvar med forutsetningenes post 21 legger retten til grunn at de økte ulemper ytret seg fra 1/1 1964. Da veien ble ferdig sommeren 1967, blir det vintrene 1964, 1965, 1966 og 1967 som kommer i betraktning, altså 4 år.

De opplysninger retten har til vurdering av de økonomiske utslag ulempene har medført, er meget sparsomme. Det er således ikke opplyst noe om at noen av oppsitterne har hatt utlegg til annen ferdselsmåte eller til avbøting av ulempene i det hele tatt. Det er formentlig bortkastet arbeidstid som særlig kommer i betraktning. - Under hensyntagen til alle omstendigheter fastsettes erstatningen til kr. 50.000,- engang for alle.

Retten forstår Stortingets beslutning derhen at den erstatning som det ble overlatt skjønnet å fastsette skulle fastsettes etter de samme retningslinjer som all annen erstatning i forbindelse med vassdragsreguleringen. Retten finner derfor at det må tillegges 25 %.

Erstatningen fastsettes til Hattfjelldal kommune som representant for oppsitterne. Det blir da kommunens sak å fordele beløpet mellom

Side:446

de berettigede - eventuelt med samtykke av oppsitterne, anvende det til fellestiltak. - - -

Slutning:

- - -

3. Hattfjelldal kommune tilkjennes som representant for de oppsittere som har hatt ferdselsvanskeligheter ved Vesterbuktsundet kr. 50.000,00 - femtitusenkroner - + 25 %. - - -