Rt-1969-250

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-03-01
Publisert:	Rt-1969-250
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 23B/1969
Parter:	Røldal-Suldal Kraft A/S (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan) mot 1. Helge Bleskestad, 2. Nils Bleskestad (advokat Tormod T. Våland - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Nygaard, Endresen, Ryssdal, Eckhoff
Lovhenvisninger:

Dommer Stabel: I henhold til håndgivelse av 22. januar 1905 og ved skylddelinger og skjøte av henholdsvis 28. august og 20. oktober 1906 ble elveretten i Bleskestaddalen fra Bleskestadgårdene og opp til Sandvann skilt ut som eget bruksnummer og solgt fra eierne av bnr. 1 og 3 i Suldal til Ragnvald Blakstad Johan Haare, G. M. Roaldkvam og Olav Tveita. Selgerne forbeholdt seg imidlertid - - - retten til sag og møllebrug, saa disse indretninger intet lider, ligesom tømmerfløidningen kan foregaa uhindret som før. - - -» Elveretten er siden overdratt til Røldal-Suldal Kraft A/S. Dette selskap har ved kgl. resolusjon av 21. desember 1962 fått konsesjon på regulering av elven som ledd i utbyggingen av Røldal-Suldal-vassdragene samt tillatelse til å ekspropriere alle nødvendige rettigheter for utbyggingen. Reguleringen forutsetter at vannet i Bleskestadvassdraget fra Sandvann blir ført over til Havrevassjuvet og utnyttet først i Kvandalen kraftstasjon og deretter i kraftstasjonen Suldal II ved Suldalsvannet. Under ekspropriasjonsskjønn ved Ryfylke herredsrett gjorde de nåværende eiere av de to Bleskestadgårdene bnr. 3 og 1, Helga Bleskestad og Nils Bleskestad, gjeldende at de opprinnelige avtaler fra 1905-06 etter sine forutsetninger bare gjaldt rett til å utbygge elven i dens eget leie og at

Side:251

kraftselskapet derfor pliktet å betale erstatning for den merverdi som var oppnådd gjennom overføring til Røldal-Suldalreguleringen. Ved underskjønnet - som ble avhjemlet den 18. april 1967 - ble dette krav ikke tatt til følge, men Bleskestadeierne fikk med tilslutning av kraftselskapet tilkjent erstatning for nærmere angitte skader og ulemper som følge av tørrlegging av elven, dels som engangsbeløp, dels som årlige avgifter. Helga og Nils Bleskestad begjærte overskjønn, og overskjønnet - som ble avhjemlet den 27. januar 1968 - gav dem medhold i deres prinsipale krav om erstatning for overføringsretten. Denne erstatningen ble slått sammen med erstatning for skader og ulemper ved tørrlegging av elven og satt til en årlig avgift på kr. 2.500 for bnr. 3 og kr. 3.500 for bnr. 1. I overskjønnet var det dissens om dette spørsmål, idet 3 av skjønnsmennene - deriblant de to teknisk sakkyndige - var enige med underskjønnet og stemte for at det ikke skulle tilkjennes erstatning for overføringsretten.

Saksforholdet og partenes anførsler for underskjønnet og overskjønnet fremgår av grunnene for de to skjønn.

Røldal-Suldal Kraft A/S har anket til Høyesterett over den nettopp nevnte avgjørelse av overskjønnet. Anken gjelder prinsipalt rettsanvendelsen. Det gjøres gjeldende at overskjønnsretten har tatt feil i tolkingen av de opprinnelige salgsdokumenter noe som kan ha sammenheng med at skjønnsretten har misforstått - og trukket uriktige slutninger av - en fremlagt «erklæring dat. 18. februar 1905». Det som ble solgt i 1906, var selve eiendomsretten til elven og elveleiet. Det var ingen relevant forutsetning at elven skulle bygges ut i sitt eget leie. Og om så skulle være tilfellet, så kan det iallfall ikke føre lenger enn til at Bleskestad-eierne får erstatning for de skader og ulemper som følger av at elven blir tørrlagt. Kraftselskapet har hele tiden erkjent sin plikt til å yte erstatning for inngrep i retten til driftsvann til gårdene som er særskilt forbeholdt i salgsdokumentene, og det har erklært seg villig til å betale også for enhver annen skade og ulempe som følge av tørrleggingen. Underskjønnets erstatningsfastsetting for så vidt angår disse skader har kraftselskapet for sin del akkviescert ved, og det har tidligere inngått avtale med Bleskestad-eierne om erstatning for deres fløtningsinteresser. Kravet om erstatning for selve overføringen står i en helt annen stilling; det har ingen som helst støtte i kjøpsavtalene eller tidligere rettspraksis. Ved at Bleskestadelven blir overført til Røldal-Suldal-reguleringen blir det ikke tatt i bruk flere naturhestekrefter enn tilfellet ville ha vært ved separat utbygging i elvens eget leie; snarere tapes det hestekrefter ved at bare den øvre del av nedslagsfeltet blir utnyttet. Det må riktignok forutsettes at kraftselskapet har oppnådd en økonomisk fordel ved overføringen fordi vannet utnyttes mer økonomisk som ledd i den store regulering. Men denne gevinst kan ikke beregnes eksakt. Og selv om man ville se overføringsretten som ervervet ved ekspropriasjon - hvilket etter kraftlagets oppfatning er uriktig siden retten er kjøpt og betalt

Side:252

på forhånd - så ville det være i strid med hevdvunne ekspropriasjonsrettslige prinsipper å gi ekspropriaten andel i fordeler som er innvunnet ved ekspropriantens virksomhet. - Heller ikke kan det bli spørsmål om å tilkjenne grunneierne erstatning for tap av den verdistigning og andre fordeler som kanskje ville ha fulgt med en eventuell utbygging i Bleskestaddalen. Dette allerede av den grunn at avtalene av 1905-06 ikke legger noen plikt på kjøperne til å sette utbygging i verk.

Subsidiært hevder kraftselskapet at overskjønnet må oppheves på grunn av uklare og utilstrekkelige skjønnsgrunner. Overskjønnets flertall har ikke redegjort på tilfredsstillende måte for hvordan det er kommet frem til at det foreligger en gevinst ved overføringen og hvori gevinsten består, således er det ikke foretatt noen beregning over hva som anses vunnet eller eventuelt tapt i naturhestekrefter. Det fremgår heller ikke hvor stor del av de fastsatte årsavgifter som er ment å skulle være betaling for overføringsretten og hvor meget av dem som skal dekke tap og ulemper ved tørrlegging av elven.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«1. Helga Bleskestad og Nils Bleskestad har ikke krav på erstatning for overføring av Bleskestadåno og Ryfylke herredsretts overskjønn avhjemlet 27/1 1968 oppheves for takst nr. 212 og 213 så langt det er påanket.

2. Røldal-Suldal Kraft A/S tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»

Helga og Nils Bleskestad har fått bevilling til fri sakførsel for å ta til gjenmæle mot anken. Skjønt de under prosedyren for Høyesterett har erklært seg misfornøyd med størrelsen av den tilkjente erstatning, har de prinsipalt gjort gjeldende at overskjønnet bør stadfestes. Deres prinsipielle begrunnelse faller stort sett sammen med overskjønnets. Hovedsynspunktet er følgende: Avtalene av 1905-06 er knyttet til en klar forutsetning om at elven skal utbygges i sitt eget leie. De omfatter derfor ikke retten til å utnytte vannet gjennom overføring til annet dalføre. Retten til å samtykke i eller motsette seg slik overføring er fortsatt på grunneiernes hånd og må i tilfelle erverves og erstattes ved ekspropriasjon. Utgangspunktet for erstatningsberegningen må være den pris grunneierne kunne regnet med å oppnå ved forhandlinger om frivillig salg av overføringsretten. Denne pris vil igjen være i vesentlig grad bestemt av hva kraftselskapet ville ha sett seg tjent med å betale etter en vurdering av nettogevinsten ved at Bleskestadelven blir utnyttet som ledd i den store regulering i stedet for å bli utbygget separat. Ankemotpartene har gjennom uttalelser fra sakkyndige forsøkt å godtgjøre at gevinsten kan dreie seg om så meget som et par millioner kroner om året, og at en rimelig andel for grunneierne kan settes til eksempelvis 100 à 200 tusen kroner pr. år. Kravet om erstatning for overføringsretten må ses i sammenheng med at tørrlegging av elven vil føre til store skader for gårdsdriften, skader som ikke på noen måte er betalt gjennom den

Side:253

bagatellmessige kjøpesum i 1906 og som det heller ikke vil kunne gis noen fullgod kompensasjon for gjennom det oppgjør kraftselskapet er villig til å gå med på.

Subsidiært - for det tilfelle at overskjønnet i henhold til kraftselskapets anke skulle bli opphevet på grunn av feil i saksbehandlingen - har ankemotpartene reist kritikk mot enkelte sider av både flertallets og mindretallets saksbehandling og bedt om at Høyesterett gir sin tilslutning til kritikken av hensyn til den nye behandling for overskjønnet. Overfor flertallet gjøres gjeldende at det burde ha gått nærmere inn på arten og omfanget av de fordeler som er oppnådd ved overføringen i tilslutning til de sakkyndige utredninger som forelå om dette. Hvis det hadde vært gjort, ville erstatningen sannsynligvis være blitt satt vesentlig høyere. Det antas også å være en mangel ved flertallets begrunnelse at skjønnsretten tilsynelatende ikke har vurdert det tap grunneierne lider ved at den forventede verdiøkning uteblir som følge av at utbygging ikke finner sted i dalen. Mindretallet kritiseres for at det i sin fastsetting av erstatning for skade og ulempe ved tørrlegging av elven har sett bort fra skade på fisket til tross for at kraftselskapet uttrykkelig hadde erklært seg villig til å betale også for slik skade. Disse forhold indiserer etter ankemotpartenes mening at skjønnsrettens medlemmer har låst seg fast i sine standpunkter, og de bør føre til at et eventuelt nytt overskjønn får ny sammensetning.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt: Overskjønnet stadfestes.

Subsidiært: For det tilfelle at overskjønnet oppheves:

1. Helga Bleskestad og Nils Bleskestad har krav på erstatning for overføring av Bleskestadelven, herunder også for tap ved uteblitt verdiøkning på deres eiendommer, for forringet fiske og for tapt forhandlingsposisjon under hensyntagen til den merverdi som innvinnes ved overføring.

2. Overskjønnsretten sammensettes med nye medlemmer.

I begge tilfeller: Røldal-Suldal Kraft A/S tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige og til Helga og Nils Bleskestad.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Stavanger byrett med avhør av et vitne, Mikkel Roalkvam, som forklarte seg om bakgrunnen for salget av elveretten i 1905-06.

For Høyesterett er videre fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg særlig nevner sakkyndige erklæringer fra overingeniør i Norsk Hydro Knut Andersen og sivilingeniør Erik Ræstad med beregninger over den antatte økonomiske gevinst ved at Bleskestadelven utnyttes gjennom overføring til den store regulering i stedet for å bli utbygget separat. For underskjønnet og overskjønnet forelå tilsvarende utredninger fra ingeniør Ræstads medarbeider, ingeniør Alv Sværen. Også disse utredninger har vært dokumentert for Høyesterett.

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge, idet jeg ser tvistespørsmålet i det vesentlige på samme måte som underskjønnet og overskjønnets mindretall.

Side:254

Overskjønnsretten innleder sitt resonnement med å gi uttrykk for at ingen av partene i 1906 tenkte seg muligheten av at elven skulle anvendes på den måte som nå skjer, men at dette ikke er avgjørende for at overføring ikke kan finne sted. Avgjørende må være - som det videre heter i skjønnsbegrunnelsen - «om de uttrykk og betegnelser som er brukt i avtalene er så omfattende at de må antas å dekke et resultat som partene ikke har tenkt på. - - -

Så langt har jeg intet å bemerke til overskjønnsrettens begrunnelse, og jeg finner i denne forbindelse grunn til å understreke at bortsett fra reservasjonen om driftsvann til fløtning m.v. - som jeg senere kommer tilbake til - gir avtalene etter sin ordlyd kjøperne en helt ubegrenset adgang til å disponere over elven til reguleringsformål. Slik salgsobjektet er beskrevet i skylddelingsforretningene, var det eiendomsretten til elven og elveleiet som ble solgt - «all den strand til Bleskestadelven indtil høieste flomvandstand». Og salget omfattet elvestrekningen i hele dens lengde over selgernes eiendommer, ikke bare de brattere deler som det er naturlig å karakterisere som fall. Salget omfattet videre - fremdeles ifølge skylddelingsforretningene - «ret til paa den gjenværende eiendom at anlægge og sprenge tuneller samt anlægge nødvendige damme til udnyttelse af den kjøbte vandret». Konkrete utbyggingsplaner forelå på dette tidspunkt ikke. Det er intet i de her siterte uttrykk som peker hen mot noen begrensning i kjøpernes adgang til å utnytte de tekniske muligheter til enhver tid ved utbygging av vassdraget.

I motsetning til overskjønnsretten kan jeg heller ikke finne at andre bestemmelser i avtalene gir avgjørende støtte for en slik begrensning. Herom skal jeg nærmere bemerke:

Overskjønnsretten har lagt vekt på avtalenes forbehold om driftsvann til sag, møllebruk og tømmerfløtning. Jeg kan imidlertid for min del ikke se dette forbehold som uttrykk for en forutsetning om at vannet nødvendigvis skulle fortsette å renne som før på den strekningen ovenfor gårdene hvor det inntil da hadde vært i bruk som driftsvann. Jeg nevner atter at avtalene uttrykkelig gav adgang til å sprenge tunneler og anlegge dammer til utnyttelse av vannretten. Det kan ikke ha vært uforutsett, mener jeg, at vannets løp over hele strekningen ville kunne bli sterkt påvirket av slike reguleringsanlegg og at det iallfall periodevis kunne bli spørsmål om tørrlegging, dvs. om en virkning av vesentlig samme art som om vannet var overført til annet vassdrag. En annen sak er at selgerne etter avtalen ville ha hatt krav på at det i så fall ble truffet særlige tiltak for å sikre nødvendig driftsvann. Men slike tiltak - f.eks. slipping av vann til bestemte tider - kunne tenkes gjennomført også i forbindelse med en regulering som går ut på overføring av vannet til annet vassdrag. I dag er situasjonen riktignok den at kraftselskapet gjennom konsesjonen og ekspropriasjonstillatelsen er blitt fritatt for å treffe slike tiltak og således kan rå over vannet uten begrensning. Men dette skal det betales

Side:255

erstatning for, og selskapet har aldri bestridt sin plikt til å gjøre det. Det er på det rene i saken at selskapet etter avtale med Bleskestad-eierne bl.a. har bygget en skogsbilvei for dem som har kostet ca. 80.000 kroner og betalt Nils Bleskestad kr. 15.000 kontant som erstatning for ulemper og fordyrelser i skogområdet.

Overskjønnsretten har videre lagt vekt på henvisningen i avtalene til den tidligere kontrakt om vannrett for den nå for lengst nedlagte Bleskestad grube, og tatt denne sammenhengen til inntekt for at partene må ha forutsatt at elven bare skulle kunne bygges ut i dalen. Det er riktignok så at grubenes vannrett ikke godt kunne tenkes utnyttet noe annet sted enn i selve dalen, men jeg kan for min del ikke se at dette gir grunnlag for den slutning at også kraftutbyggingen, som den senere avtale tok sikte på, var forutsatt undergitt samme begrensning. Jeg tilføyer at det er enighet mellom partene om at overskjønnsretten har gjort seg skyldig i en misforståelse når den i samme forbindelse har henvist til - og lagt betydelig vekt på - en «erklæring dat. 18. februar 1905». Det synes å være på det rene at det dokument det her siktes til, bare var et forsøk på gjengivelse av den gamle kontrakten med Bleskestad grube. Datoen 18. februar 1905 har ingen realitet.

Til støtte for sitt syn har overskjønnsretten endelig henvist til skylddelingsforretningenes bestemmelse om rett for kjøperne til å sprenge tunneler og anlegge dammer. Etter min oppfatning taler denne bestemmelse snarere til fordel for det motsatte resultat. Herom henvises til hva jeg har sagt i en annen sammenheng.

Etter mitt syn har det ingen betydning for avgjørelsen av det foreliggende spørsmål å ta standpunkt til hvor meget kraftselskapet kan antas å ha tjent på å overføre Bleskestadelven til den store regulering fremfor å gå til separat utbygging. De forskjellige sakkyndige utredninger om dette spørsmål går jeg derfor ikke inn på. Jeg finner dog grunn til å nevne at partene for Høyesterett har vært enige om at det ved overføringen ikke er tatt i bruk flere naturhestekrefter enn hva tilfellet kunne ha vært ved separat utbygging. Vinningen består i at utbyggingen og driften forutsettes å bli billigere pr. produsert kWh.

Det blir min konklusjon at overføringen ikke faller utenom rammen av de rettigheter kraftlaget har med hjemmel i de avtaler som ble inngått i 1905-06. Jeg finner støtte for resultatet i de høyesterettsavgjørelser som er referert i Rt-1930-972 1931 287 og 1961 1282.

De nåværende eiere av Bleskestad-gårdene har da etter min mening intet grunnlag for å kreve vederlag eller erstatning for overføringsretten.

Av mitt syn på dette spørsmål følger også at grunneierne heller ikke kan kreve erstatning for uteblitt prisstigning eller andre virkninger av at det ikke er blitt foretatt utbygging i Bleskestaddalen. Det er enighet mellom partene om at avtalene av 1905-06 ikke la noen utbyggingsplikt på dem som kjøpte elven.

Side:256

Det er en konsekvens av min oppfatning at overskjønnet må oppheves på grunn av feil i rettsanvendelsen for så vidt angår de to ankemotparter i saken.

Derimot finner jeg ikke grunn til å ta den ankende parts påstand til følge for så vidt den går ut på å få fastslått i domskonklusjonen at erstatning for overføringsretten ikke pliktes betalt. I samsvar med vanlig praksis vil det være tilstrekkelig at Høyesteretts rettsoppfatning får uttrykk i domsgrunnene.

Etter mitt syn på de spørsmål som er drøftet i forbindelse med anken blir det ikke aktuelt å ta særskilt standpunkt til ankemotpartenes kritikk av overskjønnets saksbehandling. Jeg nevner at det for Høyesterett har vært enighet mellom partene om at det må skyldes en inkurie fra mindretallets side når dette ikke har villet tilkjenne erstatning for skade på fisket.

Det er etter min mening ikke grunn til å bestemme at det nye overskjønn skal settes med ny rettsformann eller nye skjønnsmenn.

Da saken har reist spørsmål av prinsipiell karakter, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet oppheves for takst nr. 212 og 213 så langt det er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Ryssdal og Eckhoff: Likeså.

Av underskjønnet (sorenskriver Kåre Høyland med skjønnsmenn): - - -

B. Erstatning for overføring av Bleskestadåna.

Mikkel og Torjus Bleskestad solgte ved kontrakt av 22/1-1905 «vor rett til vandfallet i hele Bleskestadelven - -» I kontrakten står det videre: «I alle tilfælde forbeholder vi oss retten til sag og møllerbrug saa disse indretninger intet lider. Ligesaa tømmerflødningen kan foregaa uhindret som før. For tomter, veie og mulige andre ulemper betales efter overenskomst eller efter uvillige mænds skjøn valgte av Suldal lagrettesudvalg.» Ved skjøte av 20/10-1906 overdrog de samme til R. Blakstad og Johan Haare «Sonselifossen nordre og Sonselifossen søndre.» I skjøtet er den ovenfor nevnte kjøpekontrakt sitert.

Ekspropriantens rettigheter er hjemlet i kontrakten og skjøtet.

De nåværende eiere av de 2 Bleskestadbruk, de saksøkte Helga og Nils Bleskestad hevder at fallene i Bleskestadåna er solgt under den forutsetning at den skulle utbygges i eget fall. Det er en naturlig forutsetning når en legger det tekniske nivå i 1906 til grunn. Ingen tenkte da på en overføring av den art som nå skjer. De forbehold som er tatt

Side:257

om sag og møllebruk og tømmerfløting gir også et klart uttrykk for at det dengang kun var ment at fossene skulle bygges ut. Bleskestadbrukene kunne derfor fragå kontraktene på grunn av bristende forutsetninger, men de må også kunne velge å kreve erstatning for de rettigheter som eksproprianten vil utnytte og som han ikke har ervervet ved avtalen av 1906. Eksproprianten kan bygge ut etter de rettigheter han har ervervet, vil han utnytte mer enn disse rettigheter må han ekspropriere og betale erstatning.

Bleskestadåna er langt mere verdifull ved en overføring til Suldal II enn ved utbygging i eget dalføre, og denne merverdi skal grunneieren ha erstattet. Subsidiært må regulanten ekspropriere bort retten til sag, mølle m.v. og det må han betale med den verdi vatnet har i anlegget. Det må her også tas hensyn til den pris grunneierne kunne ha påreknet å få ved forhandlinger med regulanten.

Ved erstatningsfastsettelsen må det også tas hensyn til at Bleskestadbrukene taper den verdistigning på grunn m.v. som en utbygging i Åna ville ha ført med seg.

Eksproprianten hevder at kontrakten og skjøtet av 1906 gir ham rett til å rå over vatnet i Bleskestadåna, herunder til å føre det over til stasjon i Suldal II. Hele vassfallet er kjøpt opp til Sandvatn, og det hadde ikke vært nødvendig dersom bare fossene skulle bygges ut. Det hadde heller ikke vært nødvendig å unnta rett til sag og mølle, for de ligger nedenfor fossen og ville ikke bli berørt. Kontrakten av 1906 gir derfor intet grunnlag for grunneierens tolkning. I forbeholdet om tømmerfløtning m.v. ligger ikke mer enn at regulanten i tilfelle må slippe vatn til disse formål eller betale erstatning for at disse rettigheter faller bort. Dette er også gjort ved at regulanten har betalt kr. 15 000,- for fløtningsvatn og påtatt seg å bygge en skogsvei for ca. kr. 18 000,-.

Det hevdes forøvrig at det ville kunne innvinnes like mange H.K. ved utbygging i eget fall som ved overføring.

Skjønnsretten finner ikke at det i avtalen av 1906 er holdepunkt for en fortolkning som Bleskestadbrukene hevder, og kan i det vesentlige henholde seg til det som er anført av eksproprianten herom. Skjønnsretten viser også i denne forbindelse til Hrd. i Rt-1961-1282. Grunneierne vil derfor ikke bli tilkjent noen særskilt erstatning for overføringen av Bleskestadåna utover erstatning for skader og ulemper som skjønnsretten senere skal komme tilbake til. - - -

Av overskjønnet (sorenskriver Reidar Borge med skjønnsmenn):

- - -

B. Erstatning for overføring av Bleskestadåna.

Ved kontrakt av 22. januar 1905, skylddelingsforretninger avholdt 28. august 1906 og skjøte av 20. oktober 1906 ble Beskestadåna fra grensen med Tufteskog til Sandvann overdratt til ekspropriantens rettsforgjengere.

Eksproprianten hevder at han med hjemmel i disse dokumenter har rett til å rå over vannet og føre det over til Suldal II. Dette kan man - etter ekspropriantens mening - uten videre utlede av dokumentenes innhold. I forbeholdet om vann til fløting for selgerne ligger ikke annet enn at eksproprianten er pliktig til å slippe tilstrekkelig vann i

Side:258

elveleiet for så vidt. Forbeholdet om vann til sag og mølle var det unødvendig å ta i denne forbindelse fordi disse innretninger ligger nedenfor fossene og ikke ville bli berørt ved en eventuell utbygging i elveleiet.

Eksproprianten er enig i underskjønnets avgjørelse og har også henvist til dets begrunnelse.

De saksøkte hevder at de nevnte dokumenter må fortolkes på bakgrunn av at i 1905-1906 var det ingen som visste, regnet med eller forutså overføring av Bleskestadåna til annet vassdrag. Forutsetningen for handelen var derfor utbygging av fossene i elvens leie. Hvis meningen var å overføre elven til annet leie, pliktet kjøperne å uttrykke seg anderledes i kontrakten. De var fagfolkene og de nærmeste til å skrive en klar kontrakt. Mulig tvil må derfor gå ut over disse.

De saksøkte viser dernest til de forbehold som er inntatt i kontrakt og skjøte, forbehold som klart viser at de skulle få vannet igjen nedenfor fossene.

I og med at Bleskestadåna er langt mere verdifull ved overføring til Suldal II enn ved utbygging i eget leie, foreligger det her en merverdi som saksøkeren må erstatte de saksøkte.

Subsidiært hevdes det at saksøkeren må erstatte de saksøkte de forbehold som er tatt i kontraktene, herunder medregnet erstatning for gjerde på elvestrekningen Sandvann-Moatjern.

Overskjønnsretten skal bemerke:

Det eldste av de dokumenter som vedkommer overdragelsen av vassrettighetene er håndgivelsen av 22. januar 1905.

Det heter i denne håndgivelse bl.a.:

«Hvis kontrakten med Bleskestad Grube Co af 18/2-1897 misligholdes eller paa anden mande treder ud af Kraft skal Ø. Roaldkvam ha det hele vandfald til sin disposisjon mod at den aarlige Afgift forhøies til kr. 150.00 et hundre og femti kroner. I alle tilfeller forbeholder vi os retten til sag- og møllebrug så disse indretninger intet lider. Ligesaa tømmerflødningen kan foregaa uhindret som før».

I skjøtet av 20. oktober 1906 mellom Mikkel og Torjus Bleskestad på den ene side og R. Blakstad og Johan Haare m.fl. på den annen side heter det bl.a. følgende:

«Hvis kontrakten med Bleskestad grubekompani av 18/2-1897 misligholdes eller træder ut af Kraft, skal kjøperne ha det hele vannfall til disposisjon mot at den årlige avgift forhøyes til kr. 150.- et hundre og femti kroner».

Etter denne passus er så foran nevnte forbehold om vann til sag, møllebruk og tømmerfløting inntatt i skjøtet ordlydende fra håndgivelsen.

Det bemerkes i denne forbindelse at man anser det for helt utvilsomt at ingen av partene i 1906 tenkte seg muligheten av at elven skulle anvendes på den måte som nu skjer. Men dette er i og for seg ikke tilstrekkelig begrunnelse for at overføring ikke kan finne sted. Avgjørende må for så vidt være om de uttrykk og betegnelser som er brukt i avtalene er så omfattende at de må antas å dekke et resultat som partene ikke har tenkt på.

Dette er etter rettens mening ikke tilfelle her.

Man ser det da slik at de forbehold som er tatt om vann til sag og

Side:259

møllebruk samt tømmerfløting tyder på at begge parter har forutsatt eller vært enige om utbygging i samme leie.

Denne rettens formodning bestyrkes i betraktelig grad ved det forhold at det var en beheftet vannrett som kjøperen overtok, nemlig beheftet med de rettigheter som Bleskestad gruber hadde til vann. Og grubenes rettigheter var meget omfattende og de hadde første prioritet.

Kontrakten dat. 18/2-1897 med grubene er ikke fremlagt. Det er derimot fremlagt en erklæring dat. 18. februar 1905 - altså like etter håndgivelsen - fra Mikkjel J. Bleskestad og Torjus N. Bleskestad som lyder slik:

«Undertegnede eiere av gaarden Beskestad i Suldal, gaards nr. 67 br. nr. 1 og 3, løbe nr. 187 a, b og 188 giver herved Bleskestad Gruber co ret til at benytte de på nævnte eiendom hørende elve til grubernes drift, malmens knusning og rensning m.v. på betingelse at de gamle mølleplasse, sagbrug og tømmerflødning ikke hindres. Ligeledes forbeholder vi grunneiere os fremdeles ret til, enten selv at opføre, eller at sette bort til andre af elven til drift af maskiner eller industrielle anlæg når det ikke hindrer eller umuliggjør grubenes drift».

For benyttelsen av denne rett skulle betales kr. 100,- pr. år.

Man kan da ikke se det anderledes enn at denne rett for Bleskestad gruber trekker ganske sterkt i retning av utbygging i eget leie. Det var i relasjon til grubene ikke adgang til å overføre elven til annet vassdrag.

Ser man så til slutt på skylddelingsforretningene av 28. august 1906, da vannrettighetene ble utskilt som egne rettsobjekter, så heter det her:

... at den vandrett, der tilhører nevnte eiendom skal ligeledes tilhøre og medfølge parsellen, ligeledes ret til på den gjenværende eiendom at anlegge og sprænge tuneller, samt anlegge nødvendige damme til utnyttelse av den kjøpte vandret».

Disse uttrykk og betegnelser for den utstrakte rådighet som kjøperne ble tillagt over selgerens gjenværende eiendommer, trekker etter rettens mening også sterkt i retning av at det var enighet om utbygging i eget leie.

Om man kanskje ikke vil anta at hvert enkelt av de nevnte forhold er tilsfrekkelig til å anta at det har vært enighet om at elven skulle utbygges i eget leie, finner man imidlertid at de samlet danner mere enn tilstrekkelig bevis for at så har vært tilfelle.

Nå er det vel slik at grubenes vannrettigheter i dag er bortfalt og formentlig overtatt av eksproprianten. Men det gir ikke eksproprianten noen større rett til å fragå den bindende enighet om utbygging i eget leie som man har funnet var til stede mellom selgerne, kjøperne og Bleskestad gruber ved handelens inngåelse i 1906.

De saksøkte vil etter dette bli tilkjent erstatning for overføringsretten.

Overskjønnsrettens mindretall, skjønnsmennene Furuholmen, Corneliussen og Lillevåje er kommet til samme resultat som underskjønnet. De finner at kontrakten av 1905 og skjøtet av 1906 gir eksproprianten rett til å rå over vannet i elven herunder føre det over til Suldal II. Mindretallet kan for så vidt tiltre det som er gjengitt foran av ekspropriantens anførsler. - - -