Rt-1969-392
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1969-04-12 |
| Publisert: | Rt-1969-392 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 59/1969 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Bendiksby, Leivestad, Gundersen, Ryssdal, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §1, Grunnloven (1814) §105, §97, Grunnloven (1814), Straffeloven (1902) §57, Lov om fredning av ferskfisk (1933) §1, Lov om fredning av ferskfisk (1933), Lov om okkupasjonslovgjevinga (1946) §1, Lov om okkupasjonslovgjevinga (1946), §86, §93 |
Dommer Bendiksby: Ved Valdres herredsretts dom av 31. oktober 1968 ble A dømt for overtredelse av lov av 6. mars 1964 om laksefisket og innlandsfisket §86, jfr. §93, jfr. fiskeregler for Vang kommune fastsatt av Landbruksdepartementet den 27. oktober 1961 §1 annet punktum til en bot stor 100 kroner, subsidiært fengsel i 5 dager. Han ble videre dømt til å betale saksomkostninger til det offentlige med 75 kroner.
Domfelte har påanket herredsrettens dom til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen. Han har gjort gjeldende at herredsrettens lovanvendelse er uriktig på 3 punkter. For det første har han hevdet at fiskereglene for Vang som han er dømt for å ha overtrådt, ikke er kommet i stand på lovlig måte, idet de ikke ble forelagt for kommunestyret før de ble utferdiget. For det andre har han gjort gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har funnet at Grunnloven ikke er til hinder for å gjennomføre en slik fredningsbestemmelse som det her gjelder overfor ham. Kveldingsfisket er en eldgammel særrett for ham og en del andre gårdbrukere i Vang. Dersom fredningsbestemmelsen skal overholdes, vil den gjøre fisket nærmest verdiløst, og han kan da ikke være forpliktet til å etterleve den. Endelig har han hevdet at herredsretten har tatt feil når den ikke har funnet at han har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse.
De nevnte ankegrunner var for herredsretten gjort gjeldende som frifinnelsesgrunner, men ble forkastet.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken må forkastes.
Når det gjelder den første ankegrunnen, bemerker jeg at den samme innvending mot fiskereglenes formelle gyldighet som er reist i denne sak, var gjort gjeldende i den sak som er referert i Rt-1966-1039 flg. Innvendingen ble den gang forkastet. Det foreligger ikke noe som gir grunnlag for å komme til et annet resultat nå. Jeg kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse på dette punkt og viser for øvrig til den nevnte avgjørelse av Høyesterett.
Side:393
Hva den andre ankegrunnen angår, nevner jeg først at det etter det som er opplyst ikke er noen tvil om at den fredningsbestemmelse i fiskereglene som domfelte er dømt for å ha overtrådt, etter sin ordlyd omfatter - og også er ment å skulle omfatte - alt fiske i Helin. Det er ikke gjort noe unntak for kveldingsfisket. Jeg er enig med herredsretten i at domfelte plikter å etterleve fredningsbestemmelsen så lenge den ikke på lovlig måte er opphevet eller endret. Denne oppfatning har etter mitt syn avgjørende støtte i avgjørelse i Rt-1964-1378 flg., særlig side 1380, og de avgjørelser av Høyesterett som der er nevnt. I anledning av prosedyren for Høyesterett vil jeg tilføye at det for avgjørelsen av dette spørsmål ikke kan ha noen betydning at kommunestyret i Vang i 1962 traff vedtak om å suspendere fredningsbestemmelsene for kveldingsfisket i fiskereglene av 27. oktober 1961 som domfelte er dømt etter. Tilsvarende vedtak var for øvrig også truffet i 1950 for så vidt angår fredningsbestemmelsene i de tidligere fiskeregler av 1945. Fiskereglene er utferdiget med hjemmel i lov om fredning av ferskvannsfisk av 2. juni 1933 §1. Etter denne bestemmelse sammenholdt med kgl. res. av 2. juni 1933 er myndigheten til å fastsette fiskeregler, herunder bestemmelser om fredningstid, lagt til Landbruksdepartementet «etter forutgående uttalelse fra vedkommende herredsstyre og fylkesting». Kommunestyret er ikke tillagt noen myndighet til å utferdige regler og kan da selvsagt heller ikke sette lovlig fastsatte regler ut av kraft (suspendere dem). Jeg kan forøvrig også på dette punkt i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse.
Jeg kan heller ikke finne at herredsretten har bygd på en uriktig rettsanvendelse eller lagt en for streng norm til grunn når den har funnet at domfelte ikke har vært i en unnskyldelig rettsvillfarelse som kan føre til frifinnelse. Jeg legger her særlig vekt på at domfelte etter sin egen forklaring for herredsretten har «høyrt at det skal vera fiskereglar for Vang kommune», men han har ikke undersøkt nærmere hva reglene gikk ut på. Herredsretten har også lagt til grunn at det har rådd delte meninger i bygda om reglene, og det er nevnt i domsgrunnene at det i alt har vært nedsatt tre komiteer som skulle komme med framlegg til nye regler. Jeg må etter dette gå ut fra at fredningsbestemmelsene har vært gjenstand for betydelig diskusjon i bygda, særlig blant kveldingsfiskerne. Jeg kan under disse omstendigheter ikke finne at domfelte utviste slik aktsomhet som han burde, når han uten å foreta nærmere undersøkelser slo seg til ro med at fredningsbestemmelsene ikke gjaldt kveldingsfisket. Det hadde t. eks. vært nærliggende for ham å vende seg til politimesteren. Jeg nevner i denne forbindelse at det året før - høsten 1966 - hadde vært inngitt anmeldelse mot noen kveldingsfiskere, men anmeldelsen ble av politimesteren henlagt med den begrunnelse at de anmeldte hadde gjort seg skyldig i straffbart forhold objektivt sett, men at de måtte antas å ha vært i unnskyldelig rettsvillfarelse.
Side:394
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Leivestad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Gundersen, Ryssdal og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ingulf Bekkestad med domsmenn):
A er født xx.xx.1940, han er gift og har forsytingsskyldnad, han er gardbrukar og bur på Grindaheim. Inntekta for 1967 oppgjev han til ca. 20-22.000,- kr. og eiga til kr. 100.000,-. Han er tidlegare ikkje straffa eller bøtelagt.
Politimeisteren i Vestoppland har den 29/1 1968 utferda forelegg mot han sålydande:
«Kjell Hagerup, - - - forelegges for overtredelse av lov om laksefiske og innenlandsfiske av 6/3 1964 §86 jfr. §93, jfr. fiskereglene for Vang herred fastsatt av Landbruksdepartementet 27/10 1961 §1 2. setn. - som bestemmer at i Helin er alt fiske forbudt fra og med 15. oktober til og med 31 desember,
derved at han i tiden etter 15. oktober 1967 fisket med garn i Helin i Vang,
En bot til statsskassen kr. 100,- - etthundrede - eller, hvis boten ikke betales/inndrives, en straff av fengsel i 5 - fem - dager.»
- - -
Sakgjevne har sagt seg ikkje straffskuldig og grunna dette for det fyrste i at det fisket - Kveldingsfisket - som han gjorde seg nytte av etter 15. oktober 1967 i Helin er ein særrett som ikkje kan takast frå han ved lov, eller ved reglar gjeve i medhald av lov, utan at staten yter erstatning. Av denne grunn meiner han at det særlege fisket han dreiv utan omsyn til fredningsføresegner er lovleg. Det er her vist til Grunnlova §97, jfr. §105.
Retten legg til grunn at det såkalla Kveldingsfisket i Helin er ein gamal rett til fiske for bestemte gardar i Vang som har eigedom ved Helin. Kveldingsfisket er fiske med garn i og utanfor innløpsoset der Grøvdøla renn ut i Helin. Kveldingsfisket byrjar 10. august og heldt på utover hausten. Etter det som har kome fram i retten vart fisket frå gamalt utøvd heilt til isen la seg. I denne tida var det ikkje andre grunneigarar som kunne seta ut garn eller fiska her til fortrengsel for dei som hadde «Kveldingsrett», Mellom dei som har «kveldingsrett» er det uskrevne reglar om når den einskilde har rett til å fiska o.s.v. Desse reglane er dei same no som i gamal tid. Sakgjevne er grunneigar som har rett til «kveldingsfiske». Kor gamalt «kveldingsfisket» verkeleg er er det vanskeleg å seia, men mellom anna er det vist til rettsavgjerder ved underrett i 1725 og i Høgsterett i 1732. Det er ikkje kome fram noko om denne fiskeretten er teke med i matrikuleringa av gardane, men det må vera på det reine at retten har vore, og er, ein verdfull rett for eigarane. Kveldingsfisket har og etter det som har kome fram for retten vorte respektert av dei andre som har fiskerett i Helin.
Side:395
Sakgjevne har hevda at dersom dette fisket skal vera undergjeve reglane om freding av fisket frå 15. oktober vert retten så å seia verdlaus. Det er fyrst frå ca. 10. oktober og utetter at fisken i Helin går mot bekken og stranda for å gyta, og det er i denne «gangstida» fisket er best.
Med grunnlag i denne hevdvundne fiskeretten som det er gjort greie for framanfor, er det at sakgjevne hevder at fiskereglane for Vang kommune - fredningsregelen - ikkje kan gjerast gjeldande for kveldingsfisket.
Fiskereglar for Vang vart fyrst fastsett under krigen av Landbruksdepartementet, ved forordning av 12. april 1945 etter at det var innhenta fråsegn frå dei dåverande kommisariske myndigheiter, ordføraren i Vang i herradstingsmøte og Oppland fylkesting. I desse reglane var det fastsett fredningstid for alt fiske i Helin frå og med 15. oktober til og med 31. desember. Etter krigen vart desse reglane framleis gjeldande i medhald av lov om okkupasjonslovgjevinga av 27. september 1946 §1 nr. 2 c. I 1961 tok Landbruksdepartementet opp spørsmålet om å endra reglane i fiskereglane §1 forsåvidt det galdt den del av vatnet Vinsteren som ligg i Vang, for at desse reglane skulle verta eins for vatnet i det heile, som for størstedelen ligg i nabokommuna øystre Slidre. I denne samanheng vart denne endringa lagt fram for Vang kommunestyre og fylkesutvalet etter den dågjeldande lov om fredning av ferskvannsfisk av 2. juni 1933. Dei nye reglane vart utferda av Departementet den 27. oktober 1961. Ved denne endringa vart det også foreteke ei redaksjonell endring av reglane i det heile, men slik at desse, i alle høve når det gjeld fredningsreglane, ikkje vart endra i realiteten. Denne redaksjonelle endringa vart ikkje på førehand lagt fram for kommunestyret.
Det er desse fredningsreglane som sakgjevne hevdar ikkje kan gjelda for det fisket han har gjort seg nytte av.
Retten finn det ikkje turvande å taka stilling til om den påståtte hevdvundne særretten er av slik karakter at han kan seiast å vera verna av Grunnlova, eller ikkje. Retten ser det slik at dei fiskereglar som er fastsett for kommunen må etterlevast av alle så lenge dei står ved lag og ikkje er endra eller oppheva. Fiskereglar, også reglar om fredning av fisken til visse tider, vert fastsett for å stetta mange omsyn, herunder å verna fiskebestandet i vatna. Retten kan ikkje sjå anna enn at fiskereglane også for Vang kommune er gjeve på denne bakgrunn, noko som vart drege i tvil av forsvararen. Fiskereglane må derfor, så lenge dei står ved lag, etterlevast også av dei som reglane råkar hardast. Dette må, etter retten si meining, også gjelda sjølv om reglane skulle gjera inngrep i ein grunnlovverna rett. Reglane kan ikkje setjast til sides av den einskilde som meiner å ha ein slik rett. Mot ei slik ordning talar i fyrste rekkje omsynet til praktisk og effektiv handheving av retten. Dersom dei som har som oppgåve å handheva fredningsreglane i kommuna i det einskilde høvet skulle vurdera om den som hadde sett seg ut over reglane var i sin fulle rett eller ikkje, ville tilhøva verta heilt umogelege. Retten har funne støtte for dette synet i ein høgsterettsdom innteke i Rt-1964-1378, som ein ser som heilt parallell til denne saka i dette spørsmålet, ein viser særleg til 1380.
Retten ser det slik at dersom sakgjevne, som innehavar av rett til
Side:396
Kveldingsfiske i Helin, meiner at denne retten er slik verna at fiskereglane som gjeld for kommunen har gjort erstatningsbetingande innhogg i retten, må han taka dette spørsmålet opp som eit krav om erstatning. Så lenge reglane gjeld må dei likevel respekterast. Dette må, etter retten si meining, gjelda for fredningsreglar av det slaget som her ligg føre, sjølv om lova ikkje positivt seier noko om erstatning i det høvet at rettar som er verna av Grunnlova vert gjort inngrep i.
Retten har såleis kome til at sakgjevne ikkje kan verta å frikjenna på dette grunnlaget.
Sakgjevne ved forsvararen sin har påstått frifinning også på det grunnlag at fiskereglane for Vang kommune ikkje er gyldige, i det dei ikkje er vedtekne på lovleg måte. Det er her vist til at dei reglane som er lagt til grunn for forelegget, vart utferda av Landbruksdepartementet 27/10 1961 utan at kommunestyret fekk gjeve fråsegn på førehand, bortsett frå det forholdet som gjeld vatnet i Vinsteren.
Retten viser her til det som er gjort greie for framanfor med omsyn til korleis reglane om fiske, herunder fredningsreglane, for Vang kommune vart fastsette.
Retten ser spørsmålet om gyldigheita av desse reglane avgjort i dom av Høgsterett den 10. september 1966, innteke i Rt-1966-1039, som galdt dei same reglane. Sjølv om det i den saka gjaldt punktet i fiskereglane for Vang kommune som set forbod mot bruk av dragnot og not, og det i denne saka gjeld fredningstida, må sakene i denne samanheng stillast likt, då begge dei nemnde punkta i reglane var medtekne i reglane som gjaldt i medhold av lov om okkupasjonslovgjevinga av 27, september 1946. Høgsterett fann i den nemnde saka at reglane var gyldige då det ved fastsettinga av reglane i 1961 ikkje vart gjort nokon endring i reallteten.
Retten finn såleis at heller ikkje på dette grunnlag kan sakgjevne frifinnast.
Endeleg har sakgjevne påstått seg frifunnen med grunnlag i rettsvillfaring, jfr. strl. §57.
Det er ikkje godtgjort for retten at sakgjevne positivt kjende dei reglar som galdt for fisking i Vang kommune. Det vert då spørsmål om denne mangelen på kjennskap til reglane kan seiast å vera orsakande.
Retten finn ikkje at så er tilfelle. Ein må stilla strenge krav, og retten legg til grunn at den som utøver fiske må setja seg inn i dei reglar som gjeld på dette området på staden. Rettnok har det, etter det som har kome fram i retten, vore ein del uklarheit i Vang kommune vedkomande fiskereglane. Dette har visstnok sin grunn i at kommunestyret ikkje «godkjende» reglane i den nyredigerte forma, dette var seinast i 1962. Det har frå kommunestyret vorte oppnemt tilsaman tre komitear som skulle koma med framlegg til nye reglar. Ingen av desse har gjeve noka fråsegn. Kommunestyret har vidare i møte 10. juni 1950 «suspendert» fredningsreglane for dei som har «kveldingar» m.a. i Helin. Det same vart også gjort i møte 24. september 1962. Kommunestyret har ikkje heimel til slik suspensjon, rette framgangsmåten er å få endra reglane. Dette endringsforslaget må sendast gjenom fylkestinget til departementet.
Sakgjevne har, etter si eiga forklaring, høyrt at det skal vera
Side:397
fiskereglar for Vang kommune, men han har ikkje undersøkt nærare kva desse innebar. Han har snakka med tidlegare lensmann i Vang som sjølv har rett til kveldingsfiske, og han meinte at kveldingsfiske ikkje kunne råkast av fiskereglane. Retten meiner at sidan lensmannen sjølv hadde «kveldingsrett» kunne han ikkje spørjast til råds som lensmann, retten forstår det også slik at sakgjevne og lensmannen diskuterte saka seg imellom som kveldingsfiskarar.
Retten legg til grunn at sakgjevne har gjort for lite med omsyn til å skaffa seg opplysning om fiskereglane. Det skulle vera særleg oppmoding til å få reglane på det reine, då det etter det inntrykk retten har fått, har rådd delte meiningar i bygda om kva reglane har sagt. Om nødvendig måtte sakgjevne ha vendt seg direkte til departementet for å få greie på forholdet. Retten finn såleis at sakgjevne ikkje kan seiast å ha vore i orsakande rettsvillfaring, noko som er eit vilkår for frikjenning etter straffelova §57. - - -