Rt-1969-481

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-04-30
Publisert:	Rt-1969-481
Stikkord:	Odelsløsning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46B/1969
Parter:	Helge Dybvad (høyesterettsadvokat Helge Leiv Svarva) mot Gunvor Korsvei (advokat Sverre Dragsten - til prøve).
Forfatter:	Mellbye, Roll-Matthiesen, Endresen, Nygaard, Gaarder
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §9, Tvistemålsloven (1915) §66, §97, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §74

Dommer Mellbye: I odelsløsningssak reist av fru Gunvor Korsvei mot Helge Dybvad, avsa Stjør- og Verdal herredsrett dom den 16. februar 1967 med slik domsslutning:

«Helge Dybvad frifinnes.

Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru Korsvei påanket denne dom til Frostating lagmannsrett, som avsa dom den 4. mai 1968 med slik domsslutning:

«1. Helge Dybvad dømmes til å utstede skjøte til Gunvor Korsvei på eiendommene Dybvad Østre, gnr. 184, bnr. 3, Dybvadrønningen, gnr. 184, bnr. 4 og Bergslien, gnr. 184, bnr. 15, mot betaling av løsningssummen kr. 147.500,- ett-hundre og firtisyvtusenfemhundre kroner - samt dømmes til å fravike eiendommene innen første faredag.

2. Saksomkostninger tilkjennes ingen av partene.»

Lagmannsrettens dom var enstemmig i resultatet, men en av lagdommerne hadde egen begrunnelse.

Helge Dybvad har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Saksforholdet fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptagelse hvor partene og 3 vitner er avhørt. To vitner er nye for Høyesterett. Jeg kommer tilbake til disse forklaringer senere.

Den ankende part har anført at det i odelssaker må stilles strenge krav til individualiseringen av odelsgodset i forliksklagen. Innklagede skal ikke behøve å være i usikkerhet med hensyn til omfanget av den løsningssak som reises. Den betegnelse som ankemotparten anvendte måtte forstås og ble faktisk forstått slik at hun ikke ønsket å løse bruksnr. 15. Bare bruksnr. 3 og bruksnr. 4 var tatt med i klagen, og det navn som ble brukt, Dybvad østre, er grunnbokens navn på bruksnr. 3. I samtaler

Side:482

med den ankende parts far og med en inngiftet onkel i tiden før forliksrådsbehandlingen, gav den ankende part uttrykk for at han mente bruksnr. 15 ikke var tatt med i løsningssaken. Til støtte for dette har han påberopt seg vitneforklaringer om disse samtaler. Lagmannsretten har tatt feil når den mot denne bakgrunn har lagt til grunn at forliksklagen er tilstrekkelig tydelig og at den ankende part måtte være forberedt på at odelssøkeren mente å løse hele eiendommen. Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«1. Stjør- og Verdal herredsretts dom stadfestes.

2. Gunvor Korsvei dømmes til å betale Helge Dybvad saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten har henholdt seg til de grunner som lagmannsrettens flertall og mindretall har gitt og har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Helge Dybvad dømmes til å betale Gunvor Korsvei saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Den begrunnelse flertallet i lagmannsretten har gitt, kan jeg tiltre.

Den samlede eiendom er vel arrondert, den er på særlig tydelig måte drevet som en enhet, og en deling av den måtte fremstille seg som både urimelig og urasjonell fra et økonomisk synspunkt. Det navn som forliksklagen benyttet på eiendommen er det som i daglig tale har vært brukt på gården som helhet. På denne bakgrunn kan matrikkelnummerbetegnelsen i klagen i høyden ha utløst en viss tvil om meningen, men det måtte fremstille seg som mest nærliggende at løsningskravet gjaldt hele eiendommen. Etter den forklaring som vitnet Olaf Øfsti har avgitt til bruk for Høyesterett, går jeg ut fra at denne forståelse også har vært på tale fra den ankende parts side før forliksrådsbehandlingen. I forliksrådet kom det uten foranledning fra andre frem at klagersken hadde ment å ville løse den hele eiendom. Etter min oppfatning har forliksklagen under disse omstendigheter tilstrekkelig tydelig angitt at løsningskravet gjaldt hele eiendommen.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Første faredag blir å regne fra Høyesteretts dom.

Anken har ikke ført frem. Den ankende part må erstatte ankemotparten sakens omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Helge Dybvad til Gunvor Korsvei 3.000 - tre tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Nygaard og Gaarder: Likeså.

Side:483

Av herredsrettens dom (sorenskriver Aage Thor Falkanger med domsmenn):

Jon Marius Hegge kjøpte i 1905 gnr. 184 bnr. 3 og 4 i Stjørdal. Skjøte ble utferdiget 13.4.1905, og det ble tinglest 14. s.m. Begge bruksnumre er utskilt fra bnr. 1. Bnr. 3 heter Dybvad østre, og bnr. 4 heter Dybvadrønningen. Bnr 15, Bergslien, også utskilt fra bnr. 1 ved skylddelingsforretring av 15.4.1907, kjøpte Hegge ved skjøte av 10.6.1907. Skjøtet ble tinglest 12. s.m. Disse tre bruksnummer er senere drevet som 1 gård. Det er bare på gnr. 3 at der er eller har vært bebyggelse. Det er oppgitt at eiendommen samlet er på ca. 100 da. dyrket mark pluss et beiteområde pluss skog.

Jon M. Hegge solgte disse 3 bruksnummer til sønnen Ole Hegge ved kjøpekontrakt av 8.5. 1948. Ole Hegge solgte hele eiendommen til Helge Dybvad ved skjøte av 30.10.1962, thl. 6.11.1962.

28.10.1965 uttok advokat Kaare J. Forø, Stjørdal, på vegne av Gunvor Korsvei, Hell, forliksklage mot Helge Dybvad for å gjøre gjeldende sin odelsrett. I klagen står der at saken gjelder: «Klageren har odels- og løsningsrett til eiendommen Dybvad østre, gnr. 184 bnr. 3 og 4, Stjørdal herred. Hun akter å gå til odelsløsning av eiendommene som eies og besiddes av innklagede.»

Forliksklagen ble forkynt 29.10.1965 for Helge Dybvad og ble behandlet i forliksrådet 7.12.1965. Begge parter møtte. Da forlik ikke ble oppnådd, ble saken henvist til retten. Fru Korsvei var da blitt oppmerksom på at odelsgodset også omfattet bnr. 15, og hun nevnte i forliksrådet at hun mente også å ville løse bnr. 15, men Dybvad ville ikke godta dette. Under 20. desember 1965 rettet advokat Forø ny forliksklage mot Dybvad vedk. bnr. 15. Klagen ble forkynt 27.12.1965 og ble behandlet i forliksrådet 1.2.1966, og ble henvist til retten da forlik ikke ble inngått. Begjæring om odelstakst var allerede uttatt under 20. desember 1965 og innkommet til retten 21. s.m. Den gjaldt samtlige 3 takstnummer, og det ble uttalt i begjæringen at bnr. 15 ved en lapsus ikke var blitt medtatt i første forliksklage.

Undertakst ble avholdt 23.5.1966. Under denne gjorde h.r.adv. Helge Leiv Svarva, Levanger, på vegne av Helge Dybvad gjeldende at odelsrett til bnr. 15 var tapt. I henhold hertil ble der avgitt alternativ takst for bnr 3, 4 og 15 samlet og isolert for bnr. 15.

Overtakst ble rettidig begjært av fru Korsvei og ble avholdt 6.9.1966. De tre bruksnummer ble samlet verdsatt til kr. 147.500,- og for bnr. 3 og 4 ble taksten satt til kr. 124.500,-. - - -

Retten skal bemerke:

For å avbryte odelspresumpsjon må odelsklage uttas innen 3-årsfristen, og i klagen må odelsgodset være beskrevet eller betegnet slik at det ikke blir tvil om hva odelssøkeren akter å løse. Med den foran siterte beskrivelse av odelsgodset kan retten ikke finne at det for Dybvad måtte være tilstrekkelig klarlagt at hele odelsgodset, som også omfattet bnr. 15, skulle løses. Det må legges til grunn at Dybvad ved forkynnelsen av klagen var klar over at bnr. 15 ikke var medtatt, men at han ikke hadde noen spesiell grunn til å anta at dette alene var en lapsus. Det skal i denne forbindelse også bemerkes at når man vil gjøre en odelsrett gjeldende, må det påligge odelssøkeren å gjøre

Side:484

tilstrekkelig nøyaktige undersøkelser om hvilken betegnelse odelsgodset har. Ved undersøkelse på sorenskriverkontoret ville det raskt blitt klarlagt at skjøtet til Dybvad omfattet 3 bruksnummer. Etter dette må fru Korsveis odelsrett til bnr. 15 ansees tapt. De av fru Korsvei nevnte dommer av Høyesterett, Rt-1949-393 og Rt-1955-857 kan ikke ansees avgjørende for noen annen løsning.

Det videre spørsmål blir da om fru Korsvei kan løse bnr. 3 og 4. Heller ikke forsåvidt finner retten å kunne gi henne medhold. Det må nemlig ansees fastslått at et gårdsbruk ikke kan splittes opp selv om det består av flere bruksnummer. I denne forbindelse skal fremheves, at de tre bruksnumre helt fra 1907 er drevet som en gård. Som nevnt er det bare bebyggelse på det ene bruksnummer. Alle bruksnumre danner et naturlig samlet bruk. Bnr. 15 er riktignok delvis et beiteområde, men det omfatter også dyrket mark som naturlig hører sammen med de to andre bruksnumre. Der henvises til Rt-1948-283. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Sund, Otte Huitfeldt og Harald Diesen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:

Helge Dybvad har for lagmannsretten forklart at da forliksklagen ble forkynt for ham den 29. oktober 1965 la han straks merke til at bnr. 15 ikke var tatt med. Han regnet med at Gunvor Korsvei av økonomiske grunner ikke ville løse mer enn bnr. 3 og 4. Han ga overfor lensmannsbetjenten uttrykk for at Gunvor Korsvei etter klagen ikke brydde seg om å løse bnr. 15. Lensmannsbetjenten svarte at hvis hun ville løse bnr. 15, fikk Dybvad nok høre fra henne.

Det er på det rene at de tre bruksnumre har vært drevet som en enhet siden 1907 da bnr 15 ble tilkjøpt. Gårdens hus ligger på bnr. 3. Det vesentligste av innmarken og hele skogen ligger på bnr 3 og 4. Bnr. 15 består av ca. 20 mål innmark og ca. 15 mål beitemark og fjellknauser. Innmarken utgjør et samlet og vel arrondert hele. Bnr. 15 grenser til eiendommen Dybvad lille, som eies av Helge Dybvads far. Den er en jordbrukseiendom som Helge Dybvad er den nærmeste odels- og åsetesberettigede til.

Helge Dybvad har for lagmannsretten opplyst at grunnen til at han i forliksrådet motsatte seg rettelse av forliksklagen til også å omfatte nr. 15, var at denne parsell utmerket godt kunne drives i forbindelse med Dybvad lille. Han visste ikke da at en odelsløser ikke har adgang til å splitte opp en jordbrukseiendom som utgjør en driftsenhet selv om den består av forskjellige bruksnumre.

Det er på det rene at Gunvor Korsveis mening den hele tid har vært å løse gården, driftsenheten, slik som Helge Dybvad kjøpte den høsten 1962 av hennes onkel Ole Hegge. Hun visste ikke om at eiendommen besto av flere bruksnumre med forskjellig navn før kort tid før forliksklagen ble uttatt. Ved henvendelse til lensmannskontoret fikk hun da vite at eiendommen besto av to bruksnumre, bnr. 3 og 4, og hun trodde at disse utgjorde hele eiendommen. I den samme villfarelse har hennes

Side:484

daværende prosessfullmektig vært da han noe senere skrev ut forliksklagen.

Det er erkjent at odelsgodset siden 1907 har utgjort en driftsmessig enhet, og slik det nå fremtrer kan man heller ikke se spor i marken av de opprinnelige bruksgrenser. Bnr. 15 støter for innmarkens vedkommende mot bnr. 4 og det er her pløyet tvers over bruksgrensen. Adkomstvegen til husene fra bygdevegen går over bnr. 15. Riktig nok har disse også en annen adkomst fra offentlig veg, men det er den først nevnte som hovedsaklig blir brukt, bl.a. av melkebilen og skolebussen. En utskillelse av bnr. 15 vil medføre en alvorlig beskjæring av odelsgodset som økonomisk driftsenhet, og gjøre det urasjonelt og lite lønnsomt efter nåtidens oppfatning. Dermed blir det også et dårlig låneobjekt for odelsløseren. Alle forhold tilsier derfor at det måtte ligge en odelsløser fjernt å utelate bnr. 15 fra løsningen. Om Helge Dybvad likevel oppfattet det annerledes er vanskelig å avgjøre. Hans bemerkning til lensmannsbetjenten kunne tyde på det, men den bør neppe tas som uttrykk for annet enn at han stusset over at bnr. 15 ikke var nevnt.

Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta et avgjort standpunkt til hvilke tanker Helge Dybvad gjorde seg opp ved forliksklagens forkynnelse. Man finner det avgjørende at odelsløseren gjennom sin forliksklage under alle omstendigheter har tilkjennegitt sin hensikt om å løse tilbake på odel det gårdsbruk som Helge Dybvad hadde ervervet 3 år tidligere. Den uklarhet den unøyaktige betegnelse har medført, har ikke vært større enn at eieren måtte være forberedt på at det var hele denne eiendom som odelsløseren mente å løse tilbake, og uklarbeten har ikke medført noe rettstap eller noen som helst ulempe for eieren. Det hele ble også oppklart kort tid etter, under det møte i forliksrådet som forliksklagen innkalte til. Det forelå ingen beregning fra Gunvor Korsveis side, og forholdet ga henne ingen anledning til å spekulere i det ene eller det annet alternativ. Forholdet ble også oppklart uten at noe annet prosessuelt skritt var tatt, således var ingen takst avholdt, eller selve løsningsretten undergitt noen vurdering. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at odelsløseren i rette tid «har paatalt sin Indløsningsret», jfr. odelslovens §9, sammenholdt med tvistemålslovens §66 første ledd, i.f.

Skulle han her komme til et annet resultat, ville det innebære at det stilles rent formelle krav til odelsklagen, hvis tilsidesettelse har samme virkning som de fristoversittelser m.v. som omhandles i skjønnslovens §74. Odelslovgivningen inneholder imidiertid ikke bestemte formkrav i så henseende, og selv om man vel må stille visse elementære krav til de rettergangsskritt som skal bevare odelsretten, må man kunne vurdere en feil ved disse ut fra den praktiske betydning den har for partenes forhold og sakens videre gang.

Lagmannsretten antar at den rettsoppfatning som kommer til uttrykk i høyesterettsdommen i Rt-1948-283, ikke kan tas til inntekt for at odelsretten i nærværende sak er tapt. Dommen bygger på at odelsløseren i første omgang hadde trukket takstbegjæringen tilbake, og at han dermed hadde tapt sin odelsrett etter skjønnslovens §74 nr. 1 og dens betydning som prejudikat antas å ligge i at rettsvirkningen etter den nevnte bestemmelse ikke uteblir av den grunn at tilbaketrekningen

Side:486

skyldes en misforståelse m.h.t. betegnelsen av odelsgodset, jfr. Skeies kommentar til dommen («Odelsretten» side 167).

Av den nevnte kommentar synes forøvrig også å fremgå at en takstbegjæring må kunne rettes når den inneholder en misvisende betegnelse av odelsgodset (s. 168), noe som synes å støtte det standpunkt man foran har gjort gjeldende m.h.t. forliksklagen.

Man finner for ordens skyld å burde bemerke at man ikke tillegger det virkning at Gunvor Korsvei ikke har brukt de særskilte navn på de enkelte parseller, men kalte eiendommen for Dybvad østre, for øvrig den samme betegnelse som Ole Hegge brukte ved salget til Helge Dybvad i 1962 for alle tre parseller under ett.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Gunvor Korsveis odelsrett til Bergslien gnr. 184 bnr. 15 er i behold. At den da er i behold for hele eiendommen, driftsenheten, er ikke omtvistet i saken. - - -

Et mindretall, lagdommer Huitfeldt, er kommet til samme resultat som flertallet, men med en annen begrunnelse.

Mindretallet henviser til at det er på det rene at Gunvor Korsveis mening helt fra først av har vært å løse gården slik Helge Dybvad kjøpte den i 1962. Den feil som hun har begått ved ikke å ta med bnr. 15 i forliksklagen er en uforsettlig feil som hun i medhold av tvistemålslovens §97, jfr. skjønnslovens §2 burde ha fått anledning til å rette. At hennes anmodning om dette ikke ble tatt til følge av forliksrådet, legger mindretallet ikke vekt på. Mindretallet finner på dette grunnlag at Gunvor Korsveis odelsrett til Bergslien, gnr. 184 bnr. 15 er i behold. - - -