Rt-1969-664

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-06-07
Publisert:	Rt-1969-664
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 61B/1969
Parter:	1. Thor Songstad 2. Unni Baarlid Songstad (høyesterettsadvokat Finn Eriksrud) mot Girolamo Cannariato (høyesterettsadvokat Aasmund Lundevall).
Forfatter:	Blom, Stabel, Roll-Matthiesen, Gundersen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §446, §445, Avtaleloven (1918) §31, §33, Vekselloven (1932) §34, §38, §75, §76, §80, §81, Gjeldsbrevloven (1939) §8, Prisloven (1953) §18, Prisloven (1953)

Dommer Blom: Ved vekselstevning til Østre Bærum herredsrett av 30. mars 1967 reiste Girolamo Cannariato sak mot Thor Songstad og Unni Baarlid Songstad med krav om betaling av 11 likelydende egenveksler à lire 500 000 samt provisjon, inkassosalær og saksomkostninger. For herredsretten hevdet Songstads prinsipalt at låneavtalen var ugyldig på grunn av åger og prislovens forbud mot urimelig pris. Subsidiært reiste de innsigelser mot vekslenes form og utfylling. Retten la i sin dom av 10. april 1967 til grunn at den prinsipale innsigelse ikke var av vekselrettslig art og følgelig ikke kunne pådømmes i vekselsaken, men retten antok at forfallsdato av Cannariato var påført vekslene uten Songstads vitende og i strid med låneavtalen, og frifant Songstads med tilkjennelse av kr. 200 i omkostninger fra Cannariato.

Cannariato påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og samtykket der i at ågerinnsigelsen kunne gjøres gjeldende uten hensyn til om den var av vekselrettslig art eller ikke. Lagmannsretten fant at Cannariato hadde vært berettiget til å utfylle vekslene med bestemt forfallsdag og forkastet også en ny innsigelse fra Songstads om at det ikke hadde vært meningen at vekslene skulle brukes som veksler, men at de bare var ment å skulle være kvitteringer for lån. Lagmannsretten fant videre at ågerinnsigelsen ikke kunne føre frem. Lagmannsrettens dom av 23. desember 1967 er enstemmig, og domsslutningen lyder slik:

«Thor Songstad og Unni Baarlid Songstad dømmes til innen 3- tre - dager fra forkynnelsen av denne dom å betale in solidum til Girolamo Cannariato 5 500 000 - femmillionerfemhundretusen - lire eller tilsvarende beløp i norske kroner etter kurs på betalingsdagen med 6 - seks - prosent årlig rente fra 31. januar 1967 til betaling skjer og 1/3 % provisjon av hovedstolen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side:665

Songstads har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen gjør de gjeldende:

1. Det er feil at lagmannsretten har lagt italiensk rett til grunn for sin avgjørelse.

2. Det er feil at lagmannsretten bare har lagt vekt på forholdene ved ombytning av veksler 15. november 1966. Der foreligger et kontinuerlig låneforhold mellom partene like fra 30. april 1962, og dette har den hele tid hatt preg av åger.

3. Selv om man skulle se ombytningen den 15. november 1966 som en reell endring av ansvarsforholdet, foreligger der fra Songstads side en gjeldsovertagelse, og de har derfor adgang til å bruke den tidligere debitors - Henschiens - ågerinnsigelse. Under enhver omstendighet har Henschien nå gitt sitt samtykke til dette.

4. Under ankeforberedelsen for Høyesterett har Songstads videre gjort gjeldende at etter den italienske sivillovs §1284 må det avtales skriftlig dersom renten skal være høyere enn legal rente 5 % p.a., og slik skriftlig avtale foreligger kun for så vidt angår lånet av 29. mai 1962.

Under ankeforberedelsen har de forøvrig frafalt følgende innsigelser som var reist i ankeerklæringen:

5. At forfallstiden på vekslene var utfylt av Cannariato i strid med avtalen.

6. At forutsetningen var at vekslene ikke skulle brukes som veksler, men at de i realiteten bare var kvitteringer for lån.

Endelig har Songstads under ankeforhandlingen i Høyesterett frafalt en ankegrunn nr. 7 vedrørende utgangspunktet for renteberegningen.

De har forbeholdt seg adgangen til i fortsettelsessak etter tvistemålslovens §446 annet ledd å gjøre gjeldende at lånet er ugyldig etter bestemmelsene i avtalelovens §33, prislovens §18 og gjeldsbrevlovens §8 samt den ovenfor under nr. 4 reiste innsigelse dersom den ikke kan prøves av Høyesterett i nærværende sak.

De har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Thor Songstad og Unni Baarlid Songstad frifinnes.

2. Thor Songstad og Unni Baarlid Songstad tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Cannariato har tatt til motmæle og i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens dom. Han har for Høyesterett fastholdt sitt samtykke til at ågerinnsigelsen kan behandles i vekselsaken uansett om den måtte anses å være av vekselrettslig art, men han har protestert mot at den under nr. 4 nevnte ankegrunn tas under behandling idet den ikke er av vekselrettslig art og han ikke samtykker i at den trekkes inn i saken.

Han har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og Cannariato tilkjennes saksomkostninger ved alle retter.»

For Høyesterett foreligger saken i en noe annen skikkelse enn for lagmannsretten. Det er således innhentet fyldigere opplysninger om italiensk rett, fremskaffet firmaattester for Scandianvian Intertrade, og der foreligger forklaring fra partene og tre vitner,

Side:666

dels avgitt ved bevisopptak for Oslo byrett, dels avgitt ved svar på skriftlige spørsmål fra advokatene. Endelig er der fremlagt et omfangsrikt tallmessig materiale til bedømmelse av Scandinavian Intertrade's og Songstads økonomiske stilling.

Slik saken etter dette foreligger, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse. Jeg behandler de enkelte ankegrunner etter hvert:

1. Lovvalget.

Låneforholdet mellom Cannariato og Songstads er inngått i Italia hvor begge parter var fast bosatt og hvor Songstad drev sin forretningsvirksomhet. Vekslene er utstedt i Italia, og de var åpenbart ment å skulle innfris i Italia, jfr. veksellovens §81. Det eneste tilknytningspunkt til norsk rett er at Songstads var norske statsborgere, men dette kan ikke være tilstrekkelig til å unnta forholdet fra italiensk retts herredømme.

Men Songstads hevder at norsk rett allikevel må legges til grunn for så vidt angår ågerinnsigelsen, idet de mener at dette følger av norsk/internasjonal privatretts regler om ordre public slik disse bl.a. er kommet til uttrykk i Høyesteretts dom i Thamssaken, Rt-1931-1185. Etter de innhentede opplysninger om italiensk rett, må jeg som lagmannsretten gå ut fra at det synes noe vanskeligere å nå frem med en ågerinnsigelse der enn etter den norske avtalelovs §31. Men noen avgjørende forskjell av betydning for den foreliggende sak kan jeg ikke se at det er, og da jeg, som det vil fremgå av det følgende, antar at forholdet heller ikke kan karakteriseres som åger etter norsk rett, finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på detaljene i italienske rettsregler om åger.

2. Låneforholdets varighet og karakter.

Ved de for Høyesterett fremlagte firmaattester er det godtgjort at Thor Songstad i handelsregistret i Palermo var registrert som innehaver av det personlige firma Scandinavian Intertrade like fra 1957. Når han da har underskrevet de nye veksler den 15. november 1966 på samme måte som han hadde skrevet under på alle foregående veksler, kan den omstendighet at de nye veksler ikke hadde firmaets stempel påsatt, ikke medføre at låneforholdet for hans vedkommende anses som nystiftet med den virkning at han ikke skulle ha innsigelser fra det eldre låneforhold i behold. Jeg må således gi Songstad rett i at man for å ta standpunkt til ågerinnsigelsen må se hen til hele låneforholdet like fra 1962. Dette må gjelde uten hensyn til om også Henschien utad eller innad var ansvarlig for noen del av forpliktelsene.

Ved en slik samlet bedømmelse er det nærliggende å ta utgangspunkt i at den rente som her er oppebåret - 32 % p.a. gjennom en årrekke - etter norske, og vel også etter italienske forhold, må anses som særdeles høy. Men hverken norsk eller italiensk rett har i dag noe rentemaksimum, og det må i begge land antas å være på det rene at en låneavtale mellom forretningsmenn hvor ingen sikkerhet eller garanti er ytet, ofte betinger atskillig høyere rente enn den som ellers er vanlig. Under enhver

Side:667

omstendighet er det, i relasjon til ågerinnsigelsen - og det er bare den som i nærværende sak kan prøves - ikke tilstrekkelig å se på rentefotens høyde. Det avgjørende er om kreditor har utnyttet en annens nødstilstand.

Songstads har her gjort gjeldende at Cannariato har utnyttet firmaets og deres personlige økonomiske nødstilstand, men de har ikke påstått, og det foreligger ikke noe grunnlag for å anta, at Henschien har vært i en økonomisk nødstilstand som Cannariato har kunnet utnytte. Dermed blir det nødvendig å ta standpunkt til Songstads forhold til Henschien som lagmannsretten har betegnet som uklart. Med de opplysninger som nå foreligger, må jeg legge til grunn at Henschien ikke bare opprinnelig var eier av firmaet, hvilket der er enighet mellom partene om, men at der heller ikke senere er skjedd noen avgjørende forandring i forholdet mellom ham og Songstad. Jeg anser det for så vidt tilstrekkelig å vise til at firmaets regnskaper er ført på Henschiens kontor i Rotterdam, at i hvert fall to av de lån som Cannariato har ytet er gått videre til Henschiens avdeling i Genova, at Songstad den hele tid har hatt sin faste lønn og provisjon, og at den for øvrig meget sparsomt dokumenterte korrespondanse mellom Songstad og Henschien tydelig synes å gi uttrykk for at Henschien var den som ledet og eiet virksomheten. Endelig nevner jeg at firmaets brevpapir og flere fremlagte annonser angir Henschien som eier. Jeg kan ikke finne det godtgjort at det som hevdet av Songstad og Henschien etter hvert har utviklet seg derhen at virksomheten ble drevet av Songstad som eier og internt eneansvarlig.

Hva så Songstads økonomi angår, bemerker jeg at når han hevder å ha vært i økonomisk nød, må det være hans sak å fremlegge opplysninger som underbygger denne anførsel. Det som er kommet frem av tallmessig materiale fra Songstads side er imidlertid tilfeldig og ufullstendig. Han har riktignok ført en kassabok in duplo hvorav originalen er sendt Rotterdam, men slik kassaboken er ført gir den ikke støtte for hans anførsel om økonomisk nød. Han har selv erkjent at åtte millioner lire av lånebeløpene ikke er ført i kassaboken. Denne, som for øvrig opererer med til dels meget store kassabeholdninger også på tiden for de enkelte låneopptak, er i det hele tatt ikke egnet til å belyse Songstads økonomiske tilstand så lenge den ikke kompletteres med kontoutskrifter fra banken, idet hverken bankkonto eller konto pro diverse er ført av Songstad og utskrift av bankens regnskapsutdrag tross provokasjoner ikke er fremlagt av ham. Heller ikke har Songstad kunnet fremlegge noe tilfredsstillende regnskapsmateriale fra Rotterdam. Det som er fremlagt underbygger som før nevnt at der foreligger en sammenblanding mellom Scandinavian Intertrade og Henschiens andre avdelinger.

Når det så endelig gjelder Songstads eget uttak av forretningen, er partene uenige om størrelsen av dette. Jeg behøver ikke for så vidt å ta standpunkt, men nevner at også denne uklarhet må føres tilbake til Songstad selv, og at endog om man skal bygge på

Side:668

hans egne oppgaver, gir de ikke støtte for antagelsen om at han og hans familie skal ha vært i noen prekær situasjon i noen del av låneperioden. Jeg nevner for så vidt at Songstad og hans frue etter sine egne oppgaver har uttatt ca. femten millioner lire i løpet av 5 år og at de i den siste måned før sin plutselige avrelse fra Palermo tok ut henved 500 000 lire.

Etter dette kan jeg ikke finne det godtgjort at det hos firmaet Scandinavian Intertrade eller Thor Songstad har foreligget en nødstilstand som Cannariato har utnyttet, og det er i skranken erklært at der ikke reises noen selvstendig ågerinnsigelse for fru Songstads vedkommende.

I og med at jeg ikke kan legge til grunn at der foreligger åger fra Cannariatos side, blir det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til de under 3 nevnte ankegrunner.

Hva angår ankegrunn nr. 4 finner jeg det klart at denne ikke er av vekselrettslig art, jfr. tvistemålslovens §445 nr. 3. Når Cannariato protesterer mot at den tas under behandling i nærværende vekselsak, må protesten føre frem, jfr. tvistemålslovens §446.

Anken har ikke ført frem, og Songstads må da erstatte Cannariato sakens omkostninger for Høyesterett. Etter omstendinghetene kan det ha sitt forblivende med lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Thor Songstad og Unni Baarlid Songstad en for begge og begge for en til Girolamo Cannariato 7 000 - sju tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 3 - tre - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlig og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Gundersen og Bendiksby: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arnljot Hustad med spesiell bemyndigelse):

- - -

Under hovedforhandlingen den 10. ds. fremsatte saksøkte følgende innsigelser:

Prinsipalt: Låneavtalen er ugyldig på grunn av åger, jfr. avtalelovens §33 første ledd, økonomisk nødstilstand, jfr. også prislovens §18 urimelig pris. Jfr. tvml. §445 nr. 3.

Subsidært: Vekselens form jfr. tvml. §445 nr. 1 jfr. lov om veksler §75. Ved utstedelsen ble ikke påført forfallstid, betalingsstedet, navnet på den eller til hvis ordre betalingen skal skje og tid og sted for vekselens underskrift. Dette er påført senere av kreditor i strid med avtalen for så vidt gjelder forfallstid. Saksøkte la ned slik påstand:

«1. De saksøkte frifinnes.

2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger.»

Side:669

Til imøtegåelse av disse innsigelser anfører saksøker: Prinsipalt: Ågerinnsigelsen går ikke inn under tvml. §445 nr. 3 og begjæres foreløpig satt ut av betrakning i medhold av tvml. §446 første ledd.

Subsidiært: Det foreligger ikke åger i denne sak.

Atter subsidiært: Ågerinnsigelsen er gått tapt på grunn av saksøktes passivitet.

Angående innsigelsen om manglende form anførte saksøkeren: I følge veksellovens §80 er det italiensk lov som er avgjørende for om formkravet er oppfylt. Han kunne ikke i rettsmøtet klarlegge formkravene etter denne lov.

Etter veksellovens §76 annet ledd er en veksel hvor forfallsdato ikke er angitt betalbar ved sikt.

Til den siste anførsel hevdet saksøkte at reglene i veksellovens §34, jfr. §38 for veksler som forfaller ved sikt ikke er fulgt i denne sak.

Retten skal bemerke:

Saksøktes prinsipale innsigelse om at det i denne sak foreligger åger og at vekslene derfor bygger på en ugyldig låneavtale, finner retten ikke er en innsigelse som vedkommer den vekselrettslige forpliktelse i.h.t. tvml. §445 nr. 3. Det vises her særlig til Rt-1901-849 Retten tar derfor ikke standpunkt til om det i denne sak foreligger åger.

Retten finner at i den form vekslene foreligger for retten er formkravene for så vidt i orden. Men når det gjelder utfyllelsen av forfallsdato er det anført fra saksøktes side at denne utfyllelsen er i strid med avtalen mellom partene om at lånet skulle løpe. Denne innsigelse finner retten at saksøkte kan gjøre gjeldende mot vekselkravet i medhold av tvml. §445 nr. 3.

Retten legger til grunn at forfallsdato er påført av saksøker uten saksøktes vitende og i strid med låneavtalen. Etter dette finner retten at saksøktes innsigelser må tas til følge og saksøkte må frifinnes for de vekselrettslige forpliktelser. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien. lagdommer Paul H. Vindhol og tilkalt dommer, sorenskriver Ingvar Høstad): - - -

Lagmannsretten legger etter det som er opplyst under ankeforhandlingen følgende faktiske forhold til grunn:

Etter tilskyndelse av norske redere opprettet Erling Henschien, som drev skipshandel i Rotterdam, 3 avdelinger for skipshandel i Italia og en i Afrika. Den ene avdeling ble opprettet i 1957 i Palermo, hvor den ble registrert i firmaregisteret under navn «Schandinavian Trade» med Thor Songstad som ansvarlig innehaver. Songstad var en bekjent av Henschien. Det er uklart hvorledes kontraktsforholdet var mellom Henschien og Songstad. Etter hva Songstad har forklart ble det ikke opprettet noen skriftlig avtale mellom dem, men bare inngått et «gentleman agreement». Retten oppfatter forholdet derhen at Henschien var den virkelige innehaver av firmaet. På firmaets brevark er han da også betegnet som «Owner». I firmaet arbeidet foruten Songstad dennes hustru Unni Songstad. Dertil fikk man bistand av forskjellig art av en italiener Girovanni Tarantino, som drev en egen forretning. Både Songstads og Tarantino hadde fast gasje. Tarantino var en mann Henschien hadde rådført seg med da han opprettet firmaet. I firmaet ble ført kassabok og kartotekkort

Side:670

for lagerbeholdningen. Songstad førte kassaboken med gjennomslag. De originale bøker med bilag ble sendt til Henschien i Rotterdam til revisjon. Reskontro ble satt opp i Rotterdam.

Schandinavian Intertrade arbeidet etter hvert tungt, skjønt det gikk noe opp og ned. Songstad har forklart at han personlig tilførte firmaet midler med ca. kr. 40 000. I 1962 var stillingen blitt den at man hadde et sterkt behov for lån for å kunne holde det gående. Banklån kunne man ikke få da man ikke kunne stille noen sikkerhet. Gjennom Tarantino kom man i forbindelse med amerikansk statsborger Girolamo Cannariato, som nylig var vendt tilbake til Italia fra New York. Fru Cannariatos bror var gift med en søster av Tarantino. Etter hva Songstad forklarer oppnådde firmaet 30/4 1962 et tre måneders veksellån på 1 mill. lire hos Cannariato. Forskuddsrente ble betalt med 100 000 lire. Cannariato bestrider bestemt å ha ytet dette lånet, men det er etter det foreliggende mulig at han her erindrer feil. Den 29/5 1962 ble det holdt et møte hvori deltok Henschien, som da var på besøk i Italia, Songstad, Tarantino og Cannariato. Her ble det opprettet et «Agreement» undertegnet på firmaets ark av Songstad og Cannariato: «We confirm that we today have lent from Mr. Cannariato the sum of Lire 4 000 000 - according to 4 separate receipts on 1 000 000 lire each. We shall pay interest with 4 % if the amount - or part of it - is repaid within the end of June. If not repaid within this time, we shall pay another 2 % if paid within the end of July. If not paid within this time, we have to pay still another 2 % if paid within the end of August this year.» Avtalen ble forstått slik at om lånet løp ut over de nevnte tre måneder skulle det i påfølgende kvartaler igjen regnes 4 - 2 - 2 % rente. Renten pr. år ble 32 %. For lånet ble det utferdiget 4 veksler på behørig stemplede vekselblanketter, undertegnet under firmaets navn av Songstad og Tarantino. Vekslene ble ikke utfylt med annet enn lånebeløpene med tall og bokstaver. De ble innfridd til forskjellige tider. Senere i 1962-63 fikk firmaet etter mønster av «Agreement» 3 nye lån hos Cannariato, hvert på 1 mill. lire, for hvilke det ble utstedt veksler på samme måte som tidligere. Også disse lånene ble innfridd. Cannariato kvitterte aldri for de mottatte rentebeløp.

13/1 1963, 28/10 1963 og 28/12 1964 fikk firmaet på samme måte nye lån hos Cannariato på tilsammen 5.5 mill. lire. Det er mulig, som Cannariato hevder men Songstad bestrider, at noe ble betalt av på lånene og senere erstattet med nye lån. Det er iallfall på det rene at lånene i 1966 fortsatt var på 5.5 mill. lire. I 1966 sa Tarantino fra til Cannariato at han ikke lenger ville stå som underskriver på vekslene. Cannariato underrettet Songstad og foreslo at Henschien skulle skrive under i stedet for Tarantino. Dette førte ikke frem og det endte med at Cannariato gikk med på at Songstad og fru Songstad skulle undertegne vekslene og da som personlig ansvarlige. Den 15/11 1966 ble så firmaets tidligere låneveksler ombyttet med de 11 omtvistede veksler på tilsammen 5.5 mill. lire. Av beløpet ble det betalt 146 000 lire i renter i desember 1966. Songstad hevder at han betalte ytterligere 80 000 lire 14/1 1967, men da Cannariato bestrider riktigheten av dette finnes dette ikke tilstrekkelig legitimert.

Omkring årsskiftet 1966/67 ble Schandinavian Interdrades forretningsvirksomhet avviklet. Songstad gjorde opp med kreditorene, unntatt

Side:671

Cannariato, og forlot Italia 15/1 1967. Cannariato ble ikke holdt ajour med dette. Songstad oppsøkte ham på hans kontor 14/1 1967 uten å treffe ham, og ga ham så underretning i brev samme dag han forlot landet uten å gi opplysning om sin nye adresse. Cannariato henvendte seg straks til Tarantino, som imidlertid ikke kunne gi nærmere opplysninger. Deretter satte han seg i telefonisk forbindelse med Henschien, som angivelig frala seg ethvert ansvar for lånebeløpet. Han henvendte seg så til advokat, som rådet ham til å utfylle vekslene og sende disse til inkasso i Norge. Han fulgte advokatens råd. Forfallstiden for vekslene utfylte han med 31/1 1967.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Engenveksler, hvor forfallstid ikke er anført, ansees både etter italiensk og norsk rett i alminnelighet som betalbare ved forevisning. I dette tilfelle hvor Songstad hadde avsluttet virksomheten i Palermo og forlatt Italia uten noen forhåndsunderretning til Cannariato og uten å oppgi noen ny adresse, måtte Cannariato etter rettens mening være berettiget til straks å anse vekslene som forfalt uten hensyn til hva som opprinnelig måtte være forutsatt mellom partene om deres løpetid, og etter rettens mening måtte han også være berettiget til å utfylle vekslene med en bestemt forfallsdag slik han gjorde.

Man finner det klart at Songstad ikke kan høres med sin innsigelse - ny for lagmannsretten - om at det ikke hadde vært partenes mening at vekslene skulle brukes som veksler, men at de i virkeligheten bare var ment å skulle være kvitteringer for lån.

Hovedspørsmålet i saken er imidlertid om det foreligger åger fra Cannariatos side og i tilfelle hvilke følger dette skal ha for hans krav i henhold til vekslene. Etter at Cannariato under ankeforhandlingen har samtykket i at ågerinnsigelsen gjøres gjeldende, antar retten at den bør ta ågerspørsmålet under behandling uten hensyn til om innsigelsen skal ansees å være av vekselrettslig art eller ikke.

Spørsmålet blir å løse etter italiensk rett med mindre reglene om ordre public må føre til at norsk rett kommer til anvendelse. Om italiensk rett har man i saken fått ytterst sparsomme opplysninger. Det synes imidlertid som den i hovedtrekkene er noenlunde i samvar med norsk rett, og retten legger dette til grunn, så meget mer som man må falle tilbake på norsk rett i den utstrekning opplysninger ikke kan skaffes om den italienske. Etter det som er opplyst går man ut fra at italiensk rett i noen grad anvender en liberalere norm for å konstatere ågerrente når det gjelder lån ytet forretningsdrivende enn når det gjelder lån ytet andre. Dette vil så vidt skjønnes ikke komme i strid med reglene om ordre public.

Songstads hevder at samtlige lån Cannariato har ytet dem og firmaet er ugyldige på grunn av åger og at de må kunne bruke firmaets krav om tilbakebetaling av de ulovlige renter til motregning i Cannariatos krav overfor dem. Thor Songstad, Unni Songstad og firmaet er imidlertid forskjellige rettssubjekter, og så uklart som rettsforholdet er mellom Songstad og Henschien kan man ikke se at Songstad uten videre er berettiget til å disponere over firmaets eventuelle krav på Cannariato til motregning i krav som Cannariato har overfor ham og hans hustru personlig. Man finner det derfor ikke nødvendig å ta standpunkt til om

Side:672

det har foreligget åger fra Cannariatos side med hensyn til lånene til firmaet, og således heller ikke til spørsmålet om - eller i hvilken utstrekning - firmaet i tilfelle ville være berettiget til å kreve tilbake erlagte renter av lån som til dels er innfridd lang tid tilbake.

Spørsmålet blir da bare om det foreligger åger fra Cannariatos side i forbindelse med vekslene av 15/11 1966, hvilket i tilfelle vil føre til at begge parter må levere tilbake hva de har mottatt, eventuelt med tillegg av renter. Firmaets og dermed ektefellene Songstads økonomiske stilling var i midten av november 1966 prekær, noe som fremgår av at firmaets virksomhet ble avsluttet ca. 11/2 måneds tid senere. Dette kjente imidlertid Cannariato ikke til. Han gikk ut fra at Henschien, som var med ved utferdigelsen av «agreement» i 1962, sto bak firmaet og var den reelle innehaver av dette, og han gikk ut fra at Henschien var vel situert økonomisk med forretning i Rotterdam og 4 avdelinger i Italia og Afrika. Det må antas at det var i tillit hertil at han tross manglende sikkerhet gikk med på yte lån til firmaet. At han den 15/11 1966 ga avkall på firmaet som debitor og gikk med på å holde seg til ektefellene Songstad alene, tyder på at han heller ikke regnet med at disse befant seg i noen nødstilstand. Hadde han kjent til det faktiske forhold, ville han neppe ha oppgitt sitt krav på firmaet med den mulighet dette etter hans oppfatning innebar for å holde seg til Henschien for fordringen. Det tilføyes at det ikke kan sees at ektefellene Songstad har hatt noe påtrengende behov for å stille seg som debitorer for vekslene i stedet for firmaet. Det synes å måtte ha vært nokså likegyldig om firmaets virksomhet ble innstillet en kortere tid før eller senere. Selv om de renter Cannariato betinget seg var meget høye og i og for seg kunne indisere nødstilstand hos debitor, er retten etter det foreliggende blitt stående ved at det neppe kan bebreides ham å ha utnyttet nødstilstand hos ektefellene Songstad og at det således ikke foreligger åger fra hans side.

Cannariatos krav vil etter dette bli tatt til følge. - - -