Rt-1969-738

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-06-27
Publisert:	Rt-1969-738
Stikkord:	Fiskerett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 103/1969
Parter:	Ole Storstein (høyesterettsadvokat Reida Dahl) mot Knut M. Stadheim m.fl. (advokat L. Arentz-Hansen - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Bølviken, Anker, Roll-Matthiesen, Bahr
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Jordskifteloven (1950), Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §43

Dommer Stabel: Professor Ole Storstein eier bnr. 5 under gnr. 75 ved Stadheimselven i det nåværende Stranda herred, tidligere Synnylven. I november 1965 ble det inngått en avtale mellom på den ene side en rekke grunneiere langs elven og på den annen side apoteker E. Moe-Berntsen. Avtalen gikk ut på at sistnevnte i 10 år skulle få en utstrakt enerett til laksefiske ovenfor Stadheims-fossen mot å bygge laksetrapper slik at laksen kunne komme opp dit. Avtalen ble undertegnet av de fleste grunneierne under gnr. 75. Storstein ville imidlertid ikke godta den, og han fremsatte i denne sammenheng krav for Austre Sunnmøre jordskifterett om «jordskifte av fisket, eventuelt bruksordning etter jordskifteloven». Som motparter ble innkalt eierne av de 4 andre bruk under gnr. 75 og dessuten Moe-Berntsen. Under behandlingen for jordskifteretten ble det tvist om hvorvidt laksefisket ovenfor fossen på Stadheim-siden ligger i fellesskap mellom alle brukene under gnr. 75 eller om det følger eiendomsretten til stranden. Det siste ble nå hevdet av Storstein, og han fikk medhold av jordskifteretten. Retten kom til at det da ikke var adgang til å kreve jordskifte eller bruksordning etter jordskifteloven. Spørsmålet om fiskeretten ble behandlet av retten i en særskilt kjennelse avsagt 30. juni 1966. Kjennelsen hadde denne slutning:

«Fiskeretten etter laks og sjøaure på innmarka til gnr. 75 Stadheim i Stranda herad, eig ein kvar for sin teig etter som dei støyter til elva. Dette gjeld ovanfor Stadheims-fossen.

Krefisket er sams som før. Verdien av tvisten er over kr. 500,-.»

Samme dag gjorde jordskifteretten slikt vedtak:

«Krav om jordskifte, eventuelt bruksordning etter jordskiftelova, sett fram av professor Ole Storstein den 25. februar 1966, vert nekta fremja.»

Side:739

Jordskifterettens avgjørelse ble anket inn for Frostating lagmannsrett av Moe-Berntsen samt Knut M. Stadheim, Kristen P. Stadheim og Karl J. Stadheim som eiere av henholdsvis bnr. 2, bnr. 4 og bnr. 3 og 6, alle under gnr. 75. Eierne av bnr. 1, Martinus Stadheims arvinger, var ikke med på anken. - I lagmannsretten ble saken avgjort under dissens. To av dommerne fant at retten til laksefisket ovenfor fossen hva gnr. 75 angår ligger i fellesskap mellom de enkelte bruk. Den tredje dommer var enig med jordskifteretten, og stemte for å stadfeste dens kjennelse. Lagmannsrettens dom, som ble avsagt 13. februar 1968, har denne domsslutning:

«1. Retten til lakse- og sjøørretfiske i Stadheimselven på strekningen ovenfor Stadheimsfossen under gården Stadheim, gnr. 75 i Stranda ligger i fellesskap mellom de enkelte bruk under denne gård.

2. Austre Sunnmøre jordskifteretts vedtak om å nekte fremme av Ole Storsteins begjæring av 25. februar 1966 om jordskifte eller bruksordning oppheves.

3. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og hva partene gjorde gjeldende for jordskifteretten og lagmannsretten fremgår av disse retters avgjørelsesgrunner.

Storstein har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken slutter seg i det vesentlige til jordskifterettens og den dissenterende lagdommers begrunnelse. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens flertall med urette har tatt utskiftningsforretningen av 1891 til inntekt for at det nye laksefisket ovenfor fossen, som er muliggjort ved Moe-Berntsens utbygging, skal ligge i fellesskap mellom brukene. Utskiftningsforretningen gir tvert imot støtte for det motsatte resultat. Den nevner intet om laksefiske ovenfor fossen av den gode grunn at dette fisket var ukjent i 1891. Ingen tenkte seg den gang muligheten av at det kunne bygges laksetrapper i elven. Det nye laksefisket er en ny herlighet (i kontrakten med Moe-Berntsen og drøftelsene forut for den er det endog talt om en «ny elvestrekning»), og fisket må på hver strekning tilligge grunneieren i samsvar med den rettssetning som er kommet til uttrykk i bl.a. Rt-1908-67 og Rt-1924-693. Resultatet antas å følge direkte av prinsippet om grunneierens enerett slik det har fått uttrykk i lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964 §43.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«Frostating lagmannsretts dom av 13. februar 1968 oppheves.

Austre Sunnmøre jordskifteretts kjennelse av 30. juni 1966 stadfestes.

Ankemotpartene dømmes en for alle og alle for en til å betale saksomkostninger til den ankende part for lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotpartene - de samme som fikk medhold i lagmannsretten - gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig i resultatet og begrunnelsen. I utskiftningsforretningen av 1891 ble det

Side:740

uttrykkelig gjort unntak for alt fiske som den gang var kjent, nemlig laksefisket nedenfor fossen og krefisket ovenfor. Det eneste naturlige er da å lese forretningen som om det hadde stått at fisket rent i sin alminnelighet skulle bli liggende i fellesskap. For så vidt er henvist til Høyesteretts begrunnelse i Rt-1961-308. Denne forståelse underbygges også av de opplysninger man har om gjennomført fellesskap i fisket gjennom lang tid, både før og etter utskiftningen av 1891.

Under ankeforberedelsen for Høyesterett er Moe-Berntsen avgått ved døden, og dødsboet er trådt inn som ankemotpart i hans sted.

Ankemotpartene har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og om at de tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det under bevisopptak gitt partsforklaring av den ankende part og motpartene Knut, Kristen og Karl Stadheim. Videre er avhørt 9 vitner. Det er lagt frem noen nye dokumenter til belysning av praksis i enkelte andre vassdrag og for å vise oppfatningen på stedet da spørsmålet om bygging av laksetrapper ble drøftet i 1964 før Moe-Berntsen kom inn i bildet.

Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og nevner først at det for Høyesterett ikke er noen tvist om riktigheten av den avgjørelsesform jordskifteretten valgte ved å avsi særskilt kjennelse om fiskeretten. Det er ikke anket over lagmannsrettens avgjørelse av dette spørsmål, og jeg forstår det slik at partene på begge sider ønsker at Høyesterett skal ta standpunkt til realiteten på samme måte. Jeg har for min del samme syn på realiteten som lagmannsretten og er enig i den begrunnelse som dens flertall har gitt. Jeg kan også i det vesentlige slutte meg til ankemotpartenes synspunkter i prosedyren for Høyesterett som jeg har referert. Det må antas at det gamle laksefisket under fossen var en herlighet av stor verdi for Stadheim-gårdene da utskiftningen fant sted i 1891. Også fisket etter kre - bekkeørret - på strekningen ovenfor må ha hatt verdi siden det ble uttrykkelig nevnt i forretningen. Noe annet fiske var på den tid ikke aktuelt. Når da begge deler ble unntatt fra utskiftningen, ser jeg dette som ensbetydende med at alt fiske fortsatt skulle ligge i fellesskap mellom brukene. Om noen den gang hadde tenkt seg muligheten av at det skulle bli laksefiske også ovenfor fossen så kunne det ikke ha noen fornuftig hensikt å skille dette - den gang hypotetiske - fisket ut fra det gamle fisket og legge det til den enkelte strandeier som en enerett for ham. Kontrollmessige hensyn ville den gang som i dag tale mot å la fiskeretten på en og samme strekning være på forskjellige hender alt ettersom det ble fisket etter laks eller ørret. En slik ordning ville også - må jeg gå ut fra - kunne føre til forrykning i forholdet mellom de enkelte bruk, idet utviklingen av strandeiernes nye laksefiske iallfall i noen

Side:741

utstrekning ville måtte skje på bekostning av fellesfisket etter kre. Slike konsekvenser synes dårlig forenlige med utskiftningens naturlige formål.

Jeg finner grunn til å tilføye at det for Høyesterett er lagt frem nye opplysninger som viser at da tanken om å bygge laksetrapper ble tatt opp til utredning i 1960-årene, ble planene basert på at det nyvunne laksefiske ville ligge i fellesskap mellom alle bruk innen det enkelte gårdsnummer. Dette er således kommet til uttrykk i et forslag til retningslinjer som i 1964 ble utarbeidet av «Laksetrappnemnda i Synnylven». I dette forslaget ble det uttrykkelig nevnt at fellesfiske ville være i samsvar med den gamle ordning av fisket på bl.a. Stadheim. Også Storstein synes å ha bygget på denne forutsetning i sin henvendelse til jordskifteretten og i den korrespondansen han på den tid førte med de andre elveeierne og deres advokat.

Av det jeg her har sagt, fremgår at fellesfisket etter min mening har hjemmel i de gamle eiendomsforhold på Stadheim. Lakselovens §43 - som Storstein har påberopt seg - kan da ikke føre til noe annet resultat.

De opplysningene som fra Storsteins side er lagt frem om praksis i enkelte andre vassdrag, er etter min mening også uten betydning for avgjørelsen, da intet er opplyst om at de der aktuelle utskiftninger inneholder forbehold om fisket slik som i nærværende sak.

Etter dette blir det mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Saksomkostninger for Høyesterett bør den ankende part imidlertid betale i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ole Storstein til Knut M. Stadheim, Kristen P. Stadheim, Karl J. Stadheim og E. Moe-Berntsens dødsbo i fellesskap 6.000 - seks tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Roll-Matthiesen og Bahr: Likeså.

Av jordskifterettens orskurd (jordskiftedommer Leif Vang med jordskiftemenn):

Det går fram av påstandane frå saksøkjaren og del saksøkte at tvisten gjeld eigedomsretten til fisket ovanfor Stadheimsfossen. Den delen av elva som ligg nedanfor fossen har frå gammalt vore nytta til fiske av laks og sjøaure. Denne fossen stengde for laksen slik at han ikkje kunne kome seg lenger opp.

Den 29. november 1965 vart det inngått kontrakt mellom apoteker

Side:742

Moe-Berntsen og grunneigarane på Stadheim og Korsbrekke, om bygging av laksetrapper frå Stadheimshølen og oppover.

Denne kontrakta meiner professor Ole Storstein ikkje å vere bunden av, då han ikkje har underteikna fullmakt til Knut M. Stadheim til å inngå kontrakt med Moe-Berntsen. Byggearbeidet vart utført vinteren 1965, og våren 1966, slik at det teoretisk skal vere mogeleg for laksen å koma ca. 700 m opp om fossen. Innmarka på Stadheim er skift til full eigedom, og i utskiftningsforretning tgl. 6. mai 1891 står: «Laxefiskeri i Steimshølen er der fri Adgang til for alle Gaardens Opsiddere uhindret - kun at de holder sig til den beskrevne Gangsti. Samme Adgang til Krefiskeri i den øvrige Elv for Indmarken uden Hensyn til i hvis Eie eller Besiddelse Brugene maatte komme, og i hvis Lod det maatte falde.»

Det går tydeleg fram at det frå gammalt ikkje har vore fiska sjøfisk ovanfor fossen, men derimot har det vore krefiske. (Bekkaure). Når dei saksøkte nå meiner at sams krefiske også skal gjelde for laksefiske, kan jordskifteretten ikkje seie seg samd i dette.

Det går tydeleg fram av Lakse- og innlandsfiskelova av 6. mars 1964 at det er klart skilje mellom laks og sjøfiske på den eine sida, og innlandsfiske på den andre sida. I §43 i lakselova heiter det: «I vassdrag har grunneieren eneretten til fiske etter laks, sjøaure og sjørøye med mindre annet følger av lov, sedvane eller annen hjemmel.»

Grunneigaren sin einerett til fiske etter laks og sjøaure er klar. I og med bygging av laksetrappa er det etter jordskifteretten sitt syn skapt eit nytt rettstilhøve, slik at grunneigarane har eineretten til laksefiske etter som dei støyter til elva med eigedomen sin. Sedvane eller annen heimel er det ikkje i dette høvet.

Saksøkjaren har dokumentert at han var villig til å betale sin part av kostnaden med laksetrappene, mot å ha sin fiskerett. Når det gjeld prof. Ole Storstein sin påstand om ikkje å vere bunden av kontrakta med Moe-Berntsen, finn jordskifteretten å ville seie seg samd med saksøkjaren. Fiskeretten etter laks og sjøaure er eit lunnende som først kjem etter at laksetrappene er bygde, og tilfell då den tilstøytande grunneigar. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Sund, Otte Huitfeldt og Kr. Fr. Myrdahl): - - -

Lagmannsretten skal bemerke: - - -

Fiskeretten.

Det er opplyst at laksefisket i gammel tid for den vesentligste del foregikk med garn og at den beste fiskeplass var Stadheimshølen. Her fantes også en innretning hvor laksen gikk «til Selvfangning.»

Bestemmelsene om fisket i utskiftningsforretningen av 1891 lyder slik:

«Laxefiskeri i Steimshølen er der fri Adgang til for alle Gaardens Opsiddere uhindret - kun at de holder sig til den beskrevne Gangsti. Samme Adgang til Krefiskeri i den øvrige Elv for Indmarken uden Hensyn til i hvis Eie eller Besiddelse Brugene maatte komme, og i hvis Lod det maatte falde.»

Ved denne bestemmelse er det fastsatt en uttømmende ordning for alt det fiske som var aktuelt i 1891. Det skulle - som tidligere - ligge i

Side:743

fellesskap såvel ovenfor som nedenfor fossen. Når man nå har bygget laksetrapper, som bringer laksen opp ovenfor fossen, må den samme regel gjelde for laksefisket og sjøørretfisket på den nye elvestrekning. De første planer om å bygge laksetrapper skriver seg fra 1918.

Før utskiftningen av 1891 lå innmarken i teigblanding. Utskiftningen medførte for bnr. 3 og 6 at disse bruk ikke lenger fikk grunn som støter til elven ovenfor fossen. Disse bruk støter til elven bare ved Stadheimshølen. Bestemmelsen om at fisket ovenfor fossen skal ligge i fellesskap må sees også i forbindelse med dette forhold.

Etter dette må det gis dom for at retten til lakse- og sjøøretfiske ovenfor Stadheimsfossen ligger i fellesskap mellom brukene på Stadheim for den del av elven som tilhører Stadheim. Etter dette må jordskifteretten pånytt ta stilling til begjæringen fra professor Storstein. Man finner det under disse omstendigheter korrekt å oppheve jordskifterettens vedtak om at professor Storsteins begjæring av 25. februar 1966 nektes fremme.

Saken er dels vunnet dels tapt. I medhold av tvml. §174 første ledd jfr. §180 annet ledd finner lagmannsretten at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Lagdommer Sund er enig med flertallet når det gjelder avgjørelsen av de formelle spørsmål, men vil bemerke angående selve fiskeretten:

- - -

Den 28. oktober 1891 ble det avsluttet utskiftning på gården Stadheim. Det ble da inntatt en bestemmelse om laksefisket i Steinshølen (altså nedenfor fossen) slik som tidligere sitert i dommen.

Etter min oppfatning kan det av denne bestemmelse intet sluttes med hensyn til laksefisket ovenfor fossen. Det er sannsynlig at man dengang ikke hadde i tankene at elven ovenfor fossen kunne bli lakseførende. Bestemmelsen om fellesskap i kræfisket viser imidlertid klart at man hadde for øye at de dengang aktuelle fiskemuligheter ovenfor fossen innskrenket seg til kræfisk. Dette fisket hadde dengang ubetydelig økonomisk verdi. Småørretfisket ovenfor fossen er ikke senere blitt betraktet som en eksklusiv herlighet for Stadheimbrukene, idet dette idag gjennom en fiskekortordning disponeres av en forening av grunneiere med adgang for alle oppsittere i dalen. Derimot hadde laksefisket i 1891 stor verdi. Efter min oppfatning kan man derfor ikke tolke bestemmelsen i forretningen av 1891 - i strid med en alminnelig antatt presumsjon, se HRD i Rt-1924-693 - så langt at det fellesfiske, som er forutsatt i utskiftningen av 1891, må antas å omfatte det dengang ikke aktuelle laksefiske ovenfor fossen. Dette er da en ny herlighet under Stadheim, som efter vanlige regler må tilfalle eierne av de enkelte strandstrekninger. - - -

Side:744