Rt-1970-1248

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-11-07
Publisert:	Rt-1970-1248
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 167B/1970
Parter:	Ragnar Storo (høyesterettsadvokat Jac. P. Jacobsen) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten ved høyesterettsadvokat Arvid Blehr).
Forfatter:	Heiberg, Tønseth, Gundersen, Mindretall: Roll-Matthiesen, Nygaard
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §36, Arveloven (1854) §71, §75, §9, §37, Tvistemålsloven (1915) §172, LOV-1915-08-38-6-§180

Dommer Heiberg: Ved offentlig skifte etter Ida Iversen Storo fikk hennes to sønnesønner Ragnar og Knut Storo utlagt som arv hver kr. 50 000 med fradrag av arveavgift kr. 4 180. Oslo ligningsvesen anså arvebeløpene som godtgjørelse for frafall av odelsrett og opptok dem ved ligningen for 1963 til beskatning som inntekt på mottakernes hånd.

Ragnar Storo anla etter forgjeves klage til ligningsnemnd og overligningsnemnd sak mot Oslo kommune ved Oslo byrett. En tilsvarende sak, anlagt av Knut Storo, er foreløpig stilt i bero.

Oslo byrett avsa 12. oktober 1967 dom med domsslutning:

«Ligningen av Ragnar Storo for 1963 oppheves og hjemvises til ny behandling hvor beløpet kr. 45.820,-ikke medtas til inntekt.

Oslo kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Ragnar Storo kr. 2.000,- totusenkroner i saksomkostninger.»

Kommunen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 22. september 1969 avsa dom med domsslutning:

«1. Oslo kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.»

Ett av rettens medlemmer kom til samme resultat som byretten, men var enig med flertallet i spørsmålet om saksomkostninger.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Ragnar Storo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har hatt Justisdepartementets bevilling til fritak for rettsgebyrer for Høyesterett, og har nedlagt påstand:

«Byrettens dom stadfestes og Ragnar Storo tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Oslo kommune tilpliktes å erstatte det offentlige utgiftene til rettsgebyr for Høyesterett.»

Kommunen har nedlagt påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, og Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ved bevisopptak for Oslo byrett er Ragnar Storo og 4 vitner avhørt - av dem er 2 nye for Høyesterett. Saken foreligger ellers i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.

Side:1249

Partene har også i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Storo har dog for Høyesterett gitt en noe annen begrunnelse enn tidligere for at ingen av de bestemmelser i skatteloven som kommunen har påberopt, hjemler beskatning av godtgjørelse for frafall av odelsrett som inntekt. Byskattelovens §36 første ledd om «fordel vunnet ved - - -eiendom» som lagmannsretten har bygget på, gi elder ikke for kapitalgevinster. Heller ikke kan §37 første ledd anvendes, da det ikke her dreier seg om «gevinst hvorved tilfellet i større eller mindre grad har vært medvirkende». Fjerde ledd i samme bestemmelse om bl.a. «patent-, forfatter- og kunstnerrett og lignende» som også har vært påberopt, kan ikke anvendes, da odelsretten ikke har noen likhet med de rettigheter som her er nevnt. Hjemmelen måtte i tilfelle søkes i §37 annet ledd om «gevinst ved avhendelse av fast eiendom eller andre formuesgjenstander». Men her er lovens 10-års frist utløpt, da Storo ervervet sin odelsrett allerede ved fødselen.

Kommunen har hevdet at iallfall én av de nevnte bestemmelser må komme til anvendelse og har imøtegått Storos anførsler punk for punkt, uten at jeg finner det nødvendig å gjengi argumentasjonen.

Jeg har funnet saken meget tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som byretten og lagmannsrettens mindretall, og jeg kan også på vesentlige punkter tiltre disses begrunnelse.

Utgangspunktet må etter min mening være at Storo er blitt arving i boet på fullt lovlig måte ved at de øvrige arvinger - i samsvar med reglene i arvelovens §75 jfr. §71 - har gitt delvis avkall på arv til fordel for ham og hans bror. På dette grunnlag er boet sluttet og arveavgift betalt. På den annen side er det på det rene at dette skjedde som ledd i en avtale med de opprinnelige arvinger som vederlag for at brødrene gav avkall på å gjøre odelsrett til boets faste eiendom gjeldende. Spørsmålet blir da i første omgang om regelen i byskattelovens §36 annet ledd om at formuesforøkelse ved arv ikke regnes til inntekt gjelder også i dette tilfelle, eller om ligningsmyndighetene hadde adgang til å sette den valgte form til side, og dernest - i siste tilfelle - om vederlag for avkall på odelsrett kan beskattes som inntekt.

Om noen form for proformaverk er det her ikke tale. Den rettslige form som ble valgt, svarer til det resultatet man kom fram til gjennom forhandlingene, nemlig at brødrene ble arvinger i boet. Alle opplysninger ble lagt åpent fram for ligningsmyndighetene, for øvrig etter skifterettens uttrykkelige krav som ingen hadde noe å bemerke til.

Det særdeles gunstige tilbud fra Lilli Storo som forelå på boets eiendom var betinget av at samtlige mulige odelsberettigede fraskrev seg odelsrett, - deriblant eldste sønn Ivar Storo som hadde bebudet odelssøksmål, og hans to sønner Ragnar og Knut, etter at han betingelsesvis hadde sagt seg villig til å fraskrive seg odelsretten til fordel for dem. Disse var således i den stilling at de kunne sette sine betingelser for ikke å gjøre sin

Side:1250

påståtte rett gjeldende. Lilli Storo ønsket å bli boende på gården, og dette ville medføre at Ragnar og Knut måtte flytte. Under disse forhold var det at de forlangte et beløp på netto kr. 45 000- 50 000 hver som kunne sette dem i stand til å løse sine boligproblemer på annen måte. Det er ingen tvil om at den form som ble valgt, hadde som bakgrunn at man regnet med - iallfall som sannsynlig - på denne måte å spare skatt. Men det var ikke satt som noen betingelse at skattefrihet ble oppnådd.

I likhet med lagmannsrettens mindretall må jeg legge til grunn at hvis man ikke hadde funnet fram til ordningen med arveavkall til fordel for Ragnar og Knut Storo, ville det ha fått meget store konsekvenser for oppgjøret av boet, - og derved også for brødrene - idet man måtte regne med at salget da ikke var kommet i stand.

Selv om skattemessige hensyn utvilsomt gikk inn som en vesentlig faktor i den ordning som ble truffet, finner jeg at ordningen i dette tilfelle hadde en så vidt sterk reell begrunnelse i seg selv at det ikke er grunnlag for å sette den til side ved å beskatte som inntekt det beløp Ragnar Storo mottok som arv i boet.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til spørsmålet om det er lovhjemmel for å beskatte vederlag for avkall på odelsrett som inntekt, og i tilfelle etter hvilken bestemmelse.

Selv om saken er meget tvilsom, blir mitt resultat at skatteplikt ikke foreligger, og jeg finner at Storo da bør tilkjennes saksomkostninger hos kommunen for alle retter. Kommunen må også erstatte det offentlige rettsgebyrer m.v. for Høyesterett etter oppgave.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Oslo kommune til Ragnar Storo 10000 - ti tusen - kroner, og for Høyesterett til det offentlige 3294 - tre tusen to hundre og nittifire - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til den gitte begrunnelse.

Det er på det rene at den benyttede fremgangsmåte ble valgt for å unngå inntektsskatt av utbetalingene til Ragnar og Knut Storo. Ordningen er etter min mening helt igjennom kunstig, og den var ikke noe naturlig ledd i skifteoppgjøret, selv om den gikk inn i det formelle oppgjør. Lilli Storo gav riktignok avkall på arv med kr. 100 000, men hun skulle i realiteten ha dekning for

Side:1251

det aller vesentligste av beløpet på annen måte, og arveavkallet ble således nærmest en konstruksjon med skattespørsmålet som bakgrunn. Den omstendighet at dødsboet fikk solgt eiendommen til en god pris og at bobehandlingen etter salget kunne avsluttes, kan etter min mening ikke tillegges betydning ved vurderingen av Ragnar Storos skatteforhold. Heller ikke kan det få betydning at Ragnar og Knut Storo ved utbetalingene fikk midler som de kunne anvende til løsning av sine boligproblemer. Ordninger med sikte på å komme utenom inntektsbeskatning vil vel alltid ha økonomisk gevinst som formål, uten at den tiltenkte anvendelse av gevinsten synes å kunne få betydning for løsningen av skattespørsmålet.

Som lagmannsrettens flertall finner jeg at man må se bort fra den form som er nyttet og at forholdet i relasjon til skattelovgivningen må bedømmes som betaling for frafallelse av odelsrett, ikke som utbetaling av arv. Jeg er enig i at hjemmelen for inntektsbeskatning i dette tilfelle er byskattelovens §36 første ledd, og jeg skal herom - i tillegg til det som er anført av lagmannsrettens flertall - i korthet bemerke:

Ragnar Storo har som nevnt av førstvoterende gjort gjeldende at forholdet går inn under byskattelovens §37 annet ledd, som gevinst ved avhendelse av en formuesgjenstand. Nevnte bestemmelse er uttømmende på dette felt, og §36 første ledd - og for øvrig heller ikke §37 første og fjerde ledd - kan derfor ikke komme inn her.

Jeg finner at det ikke er plass for anvendelse av §37 annet ledd i det foreliggende tilfelle. Det som er skjedd er at Ragnar Storo har frafalt sin odelsrett mot vederlag, han har oppgitt selv å ville løse eiendommen på odel, og han har ikke overdratt noe. Det er klart at dette ikke er noen avhendelse, og jeg kan ikke se at det her er berettiget med en analogisk fortolkning derhen at oppgivelsen likestilles med avhendelse. Ragnar Storo har henvist til en rekke tidligere dommer, særlig til dommen i Rt-1957-929, hvor Høyesteretts flertall kom til at innfrielse av en pantobligasjon måtte Iikestilles med avhendelse. Etter førstvoterendes begrunnelse i nevnte sak, kan jeg ikke se at avgjørelsen kan ha noen konsekvenser her, hvor forholdet er helt annerledes. Det samme er tilfelle med de øvrige påberopte avgjørelser. Jeg finner således at det ikke foreligger avhendelse i lovens forstand, og forholdet kan derfor ikke henføres under §37 annet ledd uten at det er grunn for meg til å komme ytterligere inn på fortolkningen av nevnte lovbestemmelse. Etter min mening kommer byskattelovens §36 første ledd her til anvendelse, idet vederlaget er fordel vunnet ved eiendom.

Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens dom stadfestes. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgj ørelse, og hensett til sakens prinsipielle art, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

Side:1252

Dommer Gundersen: Likeså.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Roll-Matthiesen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Knut Glad): - - -

Retten legger til grunn følgende saksforhold:

Ida Iversen Storo døde 28. august 1961 93 år gammel. Hun etterlot seg som særeie en del midler, hvor gården Storo, gnr. 76, bnr. 1 og 4 var det helt overveiende aktivum. Arvinger etter loven var hennes fire barn, datteren Lilli Storo, f. 1894 og sønnene Ivar, Rolf og Einar Storo, født i tiden fra 1895 til 1911. Dødsboet ble på begjæring tatt under behandling av Oslo skifterett.

Under bobehandlingen, som ble avsluttet ved skifterettens utlodningskjennelse av 15. november 1963, ble eiendommen overdratt til Lilli Storo etter godkjent auksjonsbud på skiftesamling 22. august 1963 for kr. 1.725.000,-. Ivar Storos sønner, Ragnar og Knut Storo stoppet sitt bud på kr. 1.700.000,-. Før dette hadde det vært diskusjoner og vanlige forhandlinger om hvordan det skulle forholdes med boets faste eiendom. Det hadde vært avholdt to takster over eiendommen, - en salgstakst av 29. august 1962 av Boliginstituttet for Oslo på kr. 1.350.00,-, og en pristakst av Oslo prisnemnd 14. februar 1963 på kr. 975.000,-. Man var kommet til at boet var tjent med salg innen slekten, fordi man da var ubundet av prisforskriftene. En vanskelighet var imidlertid at Ivar Storo ville gjøre gjeldende sin odelsrett. Senere frafalt han denne til fordel for sine to sønner, som også gjorde odelsretten gjeldende.

Bak både Lilli Storos og Ragnar og Knut Storo's bud sto det «fremmede» interesser, idet begge disse hold var i kontakt med firmaer som ønsket å utnytte eiendommen for bebyggelse. Arealet omkring Storo gårds bygninger var kommet ned i 18,6 dekar og var regulert både for bolig- og industriformål. Ellers hadde begge hold sine «Boliginteresser». Lilli Storo som hadde bodd på gården hele sitt liv, ønsket å kunne bo der resten av sitt liv. Ragnar og Knut Storo bodde der også, og de ønsket å oppnå en økonomisk fordel på kr. 40-50.000,- hver, for derved å bli istand til å skaffe seg annen bolig.

Under de forhandlinger som fant sted, dels i skiftesamlinger, og dels privat, og hvorunder de forskjellige hadde juridisk bistand, ble det fremsatt forskjellige forslag. Det var klart for alle at hvis man skulle kunne oppnå en finansiering av Lilli Storo's bud, måtte man finne en ordning med odelspretendentene, fortrinnsvis da med Ragnar og Knut Storo. Hvis man skulle tilfredsstille de to sistnevnte ved en direkte utbetaling av boets midler for frafallelse av odelsretten, og betalingen skulle ansees som skattbar inntekt, ville beløpet komme opp i kr. 150-200.000-. Dette var arvelaterens tre sønner ikke interessert i. Eller Lilli Storo ville måte utrede beløpet i tillegg til tilslagssummen, - noe hun ikke maktet. Under disse omstendigheter var det at man fant frem til en ordning slik at odelsmennene fikk sine penger i en form som ikke medførte inntektsbeskatning.

Side:1253

Det forslag som man da ble enig om og som man forela for skifteretten i tillegg til et par tidligere forslag, var at de to brødre skulle motta i en bestemt form et beløp på tilsammen kr. 100.000,- mot at all odelsrett ble frafalt. Denne form var at Lilli Storo ga et partielt arveavkall på kr. 100.000,- av sin arv, samtidig som hennes søsken og deres barn, unntatt odelsmennene, ga avkall på å motta dette beløp som subsidiære arvinger, hvoretter beløpet tilfalt de to odelspretendenter som bestemorsarv etter bestemmelsen i arvelovens §75, jfr. §9.

Dette forslag ble forelagt for skifteforvalter Hohle som lovet å vurdere det sammen med de forslag som tidligere hadde vært fremme. - - -Resultatet ble at skifteretten foretrakk det siste forslaget, men tok forbehold om at skifteretten måtte innberette saken for ligningsmyndighetene. - - -

Det kan her tilføyes at det mellom Lilli Storo og hennes brødre Rolf og Einar Storo ble inngått en sideavtale til den av skifteretten godtatte ordning. Forholdet var at for å lette istandbringelse av ordningen hadde ingeniør Jon Bech, som sto bak Lilli Storo's bud og finansieringen av dette, tilbudt å refundere henne kr. 50.000,- for hennes arveavkall på kr. 100.000,-. Selv skulle Lilli Storo bære kr. 31.934,- som hun oppnådde i redusert arveavgift. Resten, kr. 18.066,- skulle Lilli, Rolf og Einar dele, slik at Rolf og Einar refunderte Lilli hver kr. 6.022,- Det er blitt forholdt overensstemmende med dette .-

Retten skal bemerke:

Retten finner det ikke nødvendig å drøfte eller å ta prinsipielt standpunkt til om godtgjørelse for frafall av odelsrett er skattepliktig inntekt. Selv om det måtte være hjemmel for innteksbeskatning av slik godtgjørelse, antar nemlig retten at forholdene i nærværede sak ligger an på en måte som tilsier å godkjenne utbetalingen til saksøkeren som arv, - ikke bare formelt, men også reelt.

Retten legger til grunn at man i Ida Iversen Storo's dødsbo gjennom over 2 år hadde hatt betydelige vanskeligheter med å finne frem til en ordning og få skiftebehandlingen avsluttet. Dette er bekreftet av skifteforvalter Hohle. Etter salgstakst på kr. 1.350.000.- og pristakst på kr. 975.000,- hadde man oppnådd et bud fra Lilli Storo på kr. 1.725.00,-. Det måtte fortone seg som meget betydningsfullt snarest mulig å få gjennomført salget av boets faste eiendom i henhold til dette bud, hvis finansiering var sikret gjennom Storebrand på betingelse av at man fikk odelsspørsmålet ut av verden.

Ved siden av dette ønske om å skaffe boet mest mulig midler til fordeling mellom arvingene, gjorde det seg gjeldende visse spesielle motiver hos noen av de interesserte. Lilli Storo hadde bodd hele sitt liv på Storo og ønsket fortsatt å bo der. Ragnar og Knut Storo bodde der også. De måtte regne med å flytte og trengte kr. 40-50.000,- hver til å investere i ny bolig. Det var ikke bare Ragnar og Knut som frafalt odelsrett. Deres far Ivar måtte gjøre det, og det samme gjaldt Rolf og Einar Storo, som med overformynderiets samtykke frafalt odelsrett og ga delvis avkall på arv for seg selv og mindreårige barn. Så fant man altså på den løsning å gjøre Ragnar og Knut til arvinger. De ble medinteressenter i boet og måtte som de øvrige arvinger medvirke til å få eiendommen solgt og boet oppgjort. Dette var jo også en mer tiltalende

Side:1254

løsning, enn at Ragnar og Knut skulle presse seg til kr. 100.000,- hver, som de formodentlig måtte ha utbetalt hvis det skulle betales inntektsskatt av beløpet. Retten må forøvrig gå ut fra at noe slikt ville ha umuliggjort en tilfredsstillende ordning på daværende tidspunkt.

Retten mener at man bør se forholdet slik at den etablerte ordning med avkall på arv er en fullt Iovlig fremgangsmåte hjemlet i arveloven og et nødvendig ledd i et skifte, hvor flere interesser gjør seg gjeldende og som det er ønskelig å få avsluttet på en måte som alle arvingene finner seg tjent med. Retten mener at skifterettens godkjennelse og utlodningskjennelse er uten betydning for ligningsmyndighetenes adgang til inntektsbeskatning, men man må vel ha lov til å tyde skifterettens holdning slik at arvingenes avtale var i orden i forhold til arveloven og arveavgiftsbestemmelsene og at det var ønskelig å få bobehandlingen avviklet. Man må i denne sak kunne si at ordningen hadde en viss egenverdi m.h.t. økonomiske realiteter ved siden av å kunne innrette seg på en skattebesparende måte, jfr. Kvisli: Innføring i skatteretten 109.

Saksøkte har fremholdt at her ikke forelå arv, men et gjensidigbebyrdende forhold,- kjøp og salg. Retten mener at man ikke behøver å se det på den måte. Odelsretten er en personlig rett som ikke kan overdras til andre. Den er ingen formuesrett, jfr. Valentin Voss: Odelsretten og Åsetesretten 37. Saksøkeren hadde ikke noe å selge eller overdra. Han ga ikke fra seg noe formuesgode ved odelsfrafallet. Men han var i den heldige posisjon at hans medvirkning var nødvendig for å «redde» boet og derfor kunne stille sine betingelser. Retten har som tidligere nevnt lagt til grunn at betaling for å frafalle odelsrett vanligvis vil kunne beskattes som inntekt, men her kunne man altså med loven i hånd stille saksøkeren på linje med de øvrige arvinger og samtlige arvinger kunne i felles interesse frafalle sin odelsrett uten betaling.

Retten er etter dette kommet til at saksøkerens påstand må tas til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otter Boberg, Erling Haugen og tilkalt dommer, sorenskriver Torgeir Moi): - - -

Lagmannsrettens flertall lagdommer Haugen og sorenskriver Moi bemerker:

Før eiendommen Storo ble solgt på auksjon mellom arvingene i skiftesamling den 22. april 1963, hadde det vært på tale å ta inn i auksjonsvilkårene bestemmelse om at alle odelsberettigede skulle frafalle mulig odelsrett til eiendommen. Noen bestemmelse om det ble imidlertid ikke tatt inn i vilkårene, og Lilli Storos bud, kr. 1.725.000,- ble antatt. Den 29. april 1963 meddelte imidlertid Ivar Storo, som var eldste sønn, at han ville gjøre sin odelsrett gjeldende og løse eiendommen på odel. Det er mulig at dette er foranledningen til at Storebrand ved innbetalingen av den kontante del av kjøpesummen, kr. 1.595.092,- den 21. mai 1963 stilte beløpet til disposisjon for boet på den betingelse at samtlige odelsberettigede fraskrev seg sin odelsrett. Iallfall førte forholdet til interessekonflikt mellom arvingene.

Lilli Storo, Rolf Storo og Einar Storo, som hevdet at det ikke hvilte odel på eiendommen, mente at salgssummen skulle komme boet til

Side:1255

gode ubeskåret. Ivar Storo derimot fastholdt at det var odel på eiendommen, og etter at han hadde frafalt sin odelsrett til fordel for sine to sønner, Ragnar og Knut, krevde disse en økonomisk fordel på kr. 40- 50.000,- hver for å gi avkall på sin odelsrett.

Alle parter var imidlertid enige om at budet på kr. 1.725.000,- var særdeles gunstig for boet, og at man måtte komme frem til en ordning for å redde finansieringen. Etter lange forhandlinger ble man så i skiftesamling 28. juni 1963 enige om den ordning som er beskrevet i byrettens dom: Lilli Storo ga avkall på kr. 100.000,- av sin arv, og hennes søsken og deres barn, unntatt de to odelspretendenter, ga avkall på beløpet som subsidiære arvinger. Ragnar og Knut Storo fikk følgelig beløpet som bestemorsarv. På denne måte mente man å unngå inntektsbeskatning av de beløp som de to skulle ha - en beskatning som ville ha vært meget høy hvis de hver skulle ha ca. kr. 50.000,- netto.

Utlodningen i boet er satt opp i samsvar med dette. Lilli Storo har fått kr. 100.000,- fratrukket fra sin arvelodd, og Ragnar og Knut Storo er hver utlagt kr. 50.000,- v arveavgift kr. 4.180,- = kr. 45.820,-.

Det er imidlertid helt på det rene at Ragnar og Knut Storo i virkeligheten mottok beløpene som motytelse fordi de frafalt sin odelsrett. Ifølge høyesterettsadvokat Baard Frøens vitneprov ville de aldri blitt arvinger i boet hvis det ikke hadde vært for odelsretten. Det var uenighet og uvennskap mellom arvingene i boet, og ingen av dem hadde noe ønske om å frafalle arv av hensyn til Ragnar og Knut Storo eller om å begunstige dem på annen måte. Når arvingene gikk med på ordningen, var det fordi Ragnar og Knut Storo fraskrev seg odelsretten slik at finansieringen av det antatte bud kunne reddes. Dette fremgår også av skiftesamling av 22. mai 1963.

Videre er det på det rene at Lilli Storo bare i formen fraskrev seg arv med kr. 100.000,-. I juni 1963 var budet på eiendommen forhøyet til kr. 1.775.000,-. Forhøyelsen ble gjort for å få i stand en ordning, og differansen mellom det tidligere og det nye bud ble innbetalt til skifteretten med kr. 50.000,- av ingeniør Jon Bech som sto bak Lilli Storos bud og finansierte det. Ved overenskomsten av 28. juni 1963 ble auksjonsbudet igjen satt til kr. 1.725.000,-, og det ble lagt til grunn ved utlodningen av boet. Det var helt fra skiftesamlingen forutsetningen at nevnte kr. 50.000,- skulle utbetales Lilli Storo som delvis refusjon for hennes arveavkall, og det ble gjort. Hun skulle selv bære kr. 31.934,- som tilsvarte det hun oppnådde i redusert arveavgift ved å gi arveavkall på kr. 100.000,-, og resten kr. 18.066,- skulle Lilli, Rolf og Einar dele, og Rolf og Einar refunderte Lilli kr. 6.022,- hver.

Den benyttede fremgangsmåte ble altså valgt for å unngå inntektsskatt av de beløp som Ragnar og Knut Storo fikk, og lagmannsrettens flertall kan ikke se at ordningen har noen «egenverdi» ved siden av skattesparingen. Rigtignok ville ordningen føre til at det ble mulig å gjennomføre eiendomssalget og slutte skiftet i den foreliggende skikkelse, men dette er følger som bare inntrådte hvis man oppnådde å slippe inntektsskatt av beløpene. At ordningen ikke hadde noen egenverdi fremgår best av den omstendighet at den valgte fremgangsmåte ville være uten betydning hvis beløpene ble inntektsbeskattet.

Heller ikke kan flertallet finne at det er av noen betydning for

Side:1256

resultatet i saken at skifteretten har utloddet de beløp som Ragnar og Knut Storo fikk, som arv. Det er i denne forbindelse ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om ligningsmyndighetene i sin alminnelighet er bundet til å godta at et beløp er arv i skattemessig henseende, hvis skifteretten har behandlet beløpet som arv i en skifteutlodning. Her er det tilstrekkelig å vise til at skifteretten godtok ordningen under det uttrykkelige forbehold at den skulle innberettes til ligningsmyndighetene, og meningen med det må fornuftigvis ha vært at ligningsmyndighetene skulle prøve om ordningen medførte skatteplikt for de to odelspretendenter. Forbeholdet ble godtatt av arvingene.

Etter dette finner flertallet at det beløp Ragnar Storo ifølge skifteutlodningen mottok som arv fra sin bestemor, i virkeligheten er betaling for frafalt odelsrett. Den benyttede fremgangsmåte har utelukkende til hensikt å unngå inntektsbeskatning av beløpet, og for så vidt stammer halvparten av beløpet heller ikke fra boets masse, men er betalt av den reelle kjøper av den faste eiendom. Under disse omstendigheter kan den ytre form ikke være avgjørende. Det er det reelle forhold som må legges til grunn, og selv om man ved diverse arveavkall har kunnet gi utbetalingen arvs form, kan det ikke medføre at beløpet ikke inntektsbeskattes hvis vår skattelovgivning gir hjemmel for slik beskatning av godtgjøring for frafall av odelsrett.

Før 1911 var tilfeldige inntekter ikke gjenstand for beskatning. Skattelovkomitéen av 1899 foreslo en radikal endring i dette, og etter de generelle retningslinjer som komitéen trakk opp, kan det neppe være tvil om at godtgjørelse av den karakter som det her er tale om, skulle anses som skattbar inntekt. Under den videre behandling av loven kom ikke noe annet syn på dette forhold til uttrykk. Flertallet mener også at man har hjemmel for slik beskatning i byskattelovens §36 første ledd. Den omfatter blant annet «enhver fordel som er vunnet ved eiendom, kapital, arbeide eller virksomhet». Med «eiendom» er først og fremst ment fast eiendom som den skattepliktige eier, men bestemmelsen er meget vidt formet, og det kan ikke være tvil om at den også omfatter fordeler som er vunnet ved rettigheter vedkommende fast eiendom, f. eks. fremleierett.

Odelsretten er ikke av formuesrettslig karakter. Den er nærmest av familierettslig art, men det kan ikke være avgjørende. Den er en rettighet i vedkommende eiendom, rettigheten er her utnyttet økonomisk, og det er da naturlig å se utbyttet som en fordel vunnet ved den faste eiendom.

Lagmannsrettens flertall mener følgelig at godtgjøring for frafall av odelsrett er skattepliktig etter byskattelovens §36 første ledd. Ved avgjørelsen har retten lagt betydelig vekt på at Finansdepartementet så tidlig som i brev til et ligningsråd av 7. oktober 1915 antok at slik godtgjørelse var skattepliktig, og at samme standpunkt er inntatt i de vanlig brukte skattehåndbøker. Det er derfor grunn til å anta at det i et meget langt tidsrom foreligger en konsekvent praksis fra det offentliges side på dette område. Hvor omfattende denne praksis har vært, er umulig å si, men så vidt vites er spørsmålet bare en gang avgjort av domstolene, og da ble det offentliges standpunkt gitt medhold (Eidsivating lagmannsretts dom av 27. januar 1940, inntatt i Rt-1940-359).

Side:1257

Etter dette er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om godtgjøring for frafall av odelsrett kan skattelegges også etter en eller flere av bestemmelsene i byskattelovens §37.

Saken har budt på tvil, og spørsmålet om godtgjøring for frafall av odelsrett er skattepliktig, er ikke tidligere endelig avgjort av domstolene. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes, verken for byrett eller lagmannsrett, jfr. Tl. §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Lagdommer Boberg er under tvil kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dennes begrunnelse. Jeg finner det - som byretten - ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om godtgjørelse for frafall av odelsrett er skattepliktig inntekt.

I byrettens dom er inntatt skifterettens utlodningskjennelse for så vidt angår hvorledes arven til Ragnar og Knut Storo hver kr. 50.000,-, fremkom samt brevet fra skifteretten til Oslo ligningskontor av 26/11 1963 hvori skifteretten innberetter forholdet til ligningskontoret. H.r. advokat Jacobsen sendte inn selvangivelser for Ragnar og Knut Storo for 1963 og vedla brev med redegjørelse for forholdet hvorfra hitsettes:

«Konklusjonen må bli at det her foreligger et helt ordinært arvefall, uansett om motivet har vært å slippe en inntektsbeskatning av vederlag for odelsrett. Skatterettslig sett har det jo vært ansett som helt utvilsomt at virkningen av enhver transaksjon må bero på en objektiv bedømmelse av transaksjonen på grunnlag av de faktiske foreliggende forhold, uansett om denne helt eller overveiende har vært bestemt av skattemessige hensyn, se f. eks. høyesterettsdom Rt-1963-78 ff, særlig side 482.»

Jeg legger vesentlig vekt På at man her har anvendt en fullt lovlig form med avkall på arv, således at det tilfalt Ragnar og Knut Storo hver kr. 50.000,- i form av arv, og at ordningen i sin helhet ble godtatt av skifteretten og lagt til grunn ved boslutningen. Denne omstendighet er selvsagt ikke avgjørende for spørsmålet om ligningsmyndighetenes adgang til beskatning av beløpet, men den viser at skifteretten fant ord ningen akseptabel i forhold til arveloven og arveavgiftsbestemmelsene.

Jeg legger også vekt på at ordningen måtte antas å ha en ikke ubetydelig egenverdi. Det har fra kommunens side vært anført at det naturlige ville ha vært at godtgjørelsen til Ragnar og Knut Storo var blitt gitt i form av vederlag fra boet (av bomidlene), fra kjøperen av eiendommen, Lilli Storo, eller fra hver enkelt av de søsken som var arvinger før arveavkallet. Etter det opplyste lot det seg ikke gjøre å få det ordnet på noen av disse måter, og hadde man ikke funnet frem til ordningen med arveavkall således at Ragnar og Knut Storo ble arvinger i boet, ville det fått meget store konsekvenser for oppgjøret av boet. - - -