Rt-1970-329

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-03-19
Publisert:	Rt-1970-329
Stikkord:	Aksjerett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46B/1970
Parter:	Det Stavangerske Dampskibsselskab (høyesterettsadvokat Edvard Årstad) mot 1. A/S Høgsfjord Rutelag (advokat Leif Middelthon) 2. Sandnes kommune (høyesterettsadvokat T. Tengs-Pedersen).
Forfatter:	Mellbye, Tønseth, Anker, Hiorthøy, Nygaard
Lovhenvisninger:	Aksjeselskapsloven (1957) §38, Aksjeloven (1910) §28, §29, §2, §34, §67, Tvistemålsloven (1915) §180, §6, Kommisjonsloven (1916) §16, Skipsaksjeloven (1916) §28, §29, §89, §92, §110, §20, §39, §5

Dommer Mellbye: Det Stavangerske Dampskibsselskab anla ved stevning av 14. mars 1966 søksmål ved Stavanger byrett mot A/S Høgsfjord Rutelag og Sandnes kommune med krav om transportnotering og utlevering av to aksjeposter i Rutelaget, henholdsvis på 709 og 97 aksjer. Laget hadde gjort forkjøpsrett gjeldende til disse aksjer for så straks etter å overlate aksjene til Sandnes kommune. Som hjemmel for utøving av forkjøpsretten var påberopt §13 i statuttene for A/S Høgsfjord Rutelag; denne bestemmelse har etter endring av 1937 følgende ordlyd:

«Aksjenes overgang til nye eiere anerkjennes ikke overfor selskapet før det er anmerket i selskapets aksjebok. Dog skal selskapet når sådan anmeldelse gjøres, være berettiget til å gjøre sin forkjøpsrett gjeldende.

Forkjøpsretten må gjøres gjeldende innen 14 dager etter at det er kommet melding om salg til selskapet.»

Annet ledd kom inn i 1937. For øvrig har bestemmelsen vært gjeldende siden selskapets stiftelse i 1912.

Stavanger byrett avsa dom i saken 28. februar 1967 med denne domsslutning:

«A/S Høgsfjord Rutelag og Sandnes kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Det Stavangerske Dampskibsselskab påanket dommen til Høyesterett, subsidiært til Gulating lagmannsrett, og søkte samtidig under henvisning til tvistemålslovens §6 annet ledd om

Side:330

tillatelse til å bringe anken direkte inn for Høyesterett. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 17. juni 1967 ble imidlertid samtykke til direkte anke nektet.

Ved dom av Gulating lagmannsrett 9. november 1968 ble byrettens dom stadfestet, idet saksomkostninger heller ikke ble tilkjent for lagmannsretten.

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet mindretallet - lagmannen - stemte for å gi Det Stavangerske Dampskibsselskab medhold.

Det Stavangerske Dampskibsselskab har erklært anke mot lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand: «1. Sandnes Kommune dømmes til å utlevere til Det Stavangerske Dampskibsselskab de 709 aksjer i A/S Høgsfjord Rutelag, som den ved sin rådmann Hagen fikk overlevert fra A/S Høgsfjord Rutelags styreformann den 13. april 1965.

2. A/S Høgsfjord Rutelag dømmes til å utlevere til Det Stavangerske Dampskibsselskab de 97 aksjer i A/S Høgsfjord Rutelag i transportnotert stand, som av Det Stavangerske Dampskibsselskab ble innlevert til transportnotering den 16. desember§19§65.

3. A/S Høgsfjord Rutelag dømmes til å transportnotere de 709 aksjer i A/S Høgsfjord Rutelag, som Det Stavangerske Dampskibsselskab innsendte til transportnotering 10. mars 1965.

4. A/S Høgsfjord Rutelag og Sandnes Kommune dømmes til en for begge og begge for en å betale saksomkostninger til Det Stavangerske Dampskibsselskab for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

A/S Høgsfjord Rutelag og Sandnes kommune har tatt til gjenmæle i ankesaken og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og den ankende part dømt til å betale saksomkostninger for alle retter.

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Sandnes byrett 26. juni 1969 med avhør av 4 vitner samt den nåværende styreformann i A/S Høgsfjord Rutelag som partsrepresentant for ankemotpart nr. 1. Det er videre fremlagt en del nytt dokumentbevis som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for byrett og lagmannsrett, og partene har i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg de samme bevis som tidligere, likevel slik at den ankende part har tatt opp som en del av sin prosedyre det som er anført av det dissenterende medlem av lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som mindretallet i lagmannsretten og i det vesentlige på det samme rettslige grunnlag. Jeg finner det imidlertid hensiktsmessig å gi en samlet redegjørelse for mitt syn.

Side:331

Det prinsipielle forbud i §28 i aksjeloven av 1910 mot at et aksjeselskap ervervet eller kjøpte inn egne aksjer uten at dette skjedde i form av en nedsettelse av aksjekapitalen, ble foreslått alt i det første utkast til lov om aksjeselskaper av 1894 og gikk siden i realiteten uendret igjen i de forskjellige proposisjoner og innstillinger inntil aksjeloven ble vedtatt. I de generelle motiver til utkastet av 1894 6, er det uttalt at hovedregelen om forbud mot slikt erverv måtte kunne lempes slik at «Banker kunne kjøbe sine egne Aktier pr. Kommission». I tilknytning til dette anføres det så: «At tillade andre Selskaber end Banker at indkjøbe sine egne Aktier er der ingensomhelst Grund til, selv om det sker for Andres Regning.» Noen annen oppfatning av forbudets rekkevidde er aldri gjort gjeldende under lovforberedelsen. Tvert imot viser den opprinnelige §29 første ledd i aksjeloven av 1910 om bankselskapers adgang til å innkjøpe egne aksjer for fremmed regning, at den foran refererte forståelse av det generelle forbud må legges til grunn.

Skipsaksjeloven av 1916 opptok i sine §28 og §29 de samme bestemmelser som §28 og §29 i aksjeloven av 1910 og uten annen begrunnelse enn den som generelt ble gitt, at aksjeloven av 1910 skulle gjelde også for skipsaksjeselskaper med mindre særlige hensyn gjorde seg gjeldende.

Rutelaget har erkjent at §13 i selskapets vedtekter bare kan anvendes i overensstemmelse med aksjelovgivningen til enhver tid. I alle fall fra skipsaksjelovens ikrafttredelse følger det da av det jeg har nevnt at selskapet ikke med hjemmel i §13 kunne erverve egne aksjer for fremmed regning og selvsagt langt mindre for egen regning - uten til amortisasjon - selv om finansieringen var tilsagt eller tilsikret av andre.

Så vel aksjeloven av 19I0 som skipsaksjeloven inneholdt i §29 en del unntak fra det generelle forbud mot et aksjeselskaps erverv av egne aksjer. Den regel som er av interesse for denne sak er bestemmelsen om erverv av fullt innbetalt aksje til amortisasjon uten nedskrivning av aksjekapitalen. Forutsetningen for sådant erverv var at det ble fattet en særlig generalforsamlingsbeslutning herom, at vederlaget ble tatt av overskuddsmidler ut over aksjekapitalen og at aksjen straks ble tilintetgjort. Noe unntak fra forbudet mot å kjøpe egne aksjer for fremmed regning inneholdt denne regel ikke. I så fall ville jo aksjen nettopp ikke bli amortisert og tilintetgj ort.

I aksjeloven av 1957 har man i §38 opprettholdt hovedregelen fra de gamle lovers §28, men unntaket om oppkjøp til amortisasjon uten nedskrivning av kapitalen er gått ut. Begrunnelsen for dette er av interesse. Aksjelovkomitéen av 1947 sier i sin innstilling på side 34 i motivene til §36 - lovens §38 - blant annet:

«Gjeldende lov kjenner ikke bare kapitalnedsettelse med amortisasjon, men også amortisasjon uten kapitalnedskrivning (forutsatt at aksjene er fullt innbetalt og at selskapet har disponibelt overskudd til å innløse aksjene). Ved en slik amortisasjon

Side:332

uten kapitalnedsettelse skjer det i virkeligheten en tilsvarende forhøyelse av de resterende aksjers pålydende. Men da den slags automatiske «tilskrivninger» ikke forståes av folk flest, vil disse anskue forholdet derhen at aksjekapitalen nå er blitt større enn aksjenes samlede pålydende, hva der kan avstedkomme megen forvirring. Adgangen til å amortisere aksjer uten kapitalnedsettelse benyttes forøvrig lite - lovens bestemmelse er heldigvis lite påaktet. Den kan benyttes av selskapene som påskudd til ervervelse av egne aksjer - amortisasjonshensikten kan jo senere omgjøres. Og aksjonærer som selger aksjer til selskapet, vil kunne anføre at de trodde at selskapet ervervet aksjene til amortisasjon. Man vil derfor foreslå at adgangen til å erverve egne aksjer til amortisasjon uten nedsettelse av aksjekapitalen sløyfes.»

Som det sees er det faren for omgåelse som er brukt som begrunnelse. For øvrig sier utkastet om §36 - lovens §38 - at den «svarer til gjeldende lovs §28 og §29 første ledd. - - -». Disse uttalelser i motivene aksentuerer etter mitt skjønn den forståelse at loven forbyr et aksjeselskap å kjøpe egne aksjer for fremmed regning. Selskapet kan overhodet ikke kjøpe aksjer til annet enn amortisasjon, og etter den nye lov bare i forbindelse med nedskrivning av aksjekapitalen. Jeg ser da bort fra erverv under tvangsfullbyrdelse og innløsning etter aksjelovens §20 og §110 som er uten interesse i denne sak.

Det er i denne sak fra Rutelagets side understreket at aksjelovens forbud i §38 bare gjelder et selskaps erverv av egne aksjer «mot vederlag», og det er angivelig ikke skjedd et slikt erverv i nærværende sak. Nå var det erkjent alt etter aksjeloven av 1910 at forbudet i dens §28 ikke gjaldt hvis et selskap ervervet egne aksjer som gave. Se Platou: Norsk selskapsrett II første utgave (1911) side 116, annen utgave (1933) side 106. Dette måtte muligens også omfatte tilfeller hvor giveren hadde fått vederlag direkte av tredjemann for å overgi sine aksjer til selskapet. Mer enn dette er det heller ikke nødvendig å legge i vederlagsreservasjonen i §38 i aksjeloven av 1957. Skal derimot vederlagsreservasjonen forstås derhen at forbudet i §38 ikke gjelder når selskapet av tredjemann får stilt til disposisjon, eller endog bare får tilsagn om å få stilt til disposisjon, det vederlag aksjeoverdrageren skal ha, vil det innebære at den nye aksjelov ikke lenger opp rettholder de gamle lovers forbud mot at et selskap erverver egne aksjer for fremmed regning. Man vil tvert imot få en ordning som gir mulighet nettopp for slike omgåelser fra selskapets side som det etter de siterte motiver har vært et mål å eliminere. Også aksjeoverdragerens stilling kommer her inn i bildet. Både etter aksjelovene av 1910 og 1916 og etter loven av 1957 er en avtale med selskapet om dets erverv i strid med loven av dets egne aksjer ugyldig. Ugyldigheten kan påberopes også av selskapet selv - eventuelt av dets konkursbo. Ugyldigheten gjelder imidlertid bare erverv i strid med loven. Hvis vederlagsreservasjonen skal forstås som Rutelaget hevder, åpner man en

Side:333

mulighet for slik godtroanførsel fra overdragerens side som motivene viser at man også har villet fjerne.

Jeg er således blitt stående ved den oppfatning at aksjelovens §38 er til hinder for at Rutelaget ervervet sine egne aksjer for å overdra dem til Sandnes kommune eller andre, og dette gjelder uansett hvor bindende og betryggende tilsagnet om finansiering av vederlaget var.

I denne forbindelse vil jeg for øvrig - selv om det ikke er påberopt - peke på at hvis vederlagsreservasjonen skulle forstås slik Rutelaget hevder, måtte det i alle fall være en nødvendig følge av ugyldighetsregelen i aksjelovens §38 tredje ledd at innløsningskravet var ledsaget med slike legitimasjoner for vederlagets opprinnelse at overdrageren, i saken altså Det Stavangerske Dampskibsselskab, uten videre kunne forvisse seg om at selskapets erverv var gyldig. Noen risiko i den henseende ville overdrageren ikke være pliktig til å ta. En usikkerhet ville tvert imot innebære en spekulasjonsadgang for selskapet på hans bekostning. En slik fremgangsmåte har Rutelaget imidlertid ikke forsøkt i nærværende sak.

Rutelaget har subsidiært anført at hvis det foretatte videresalg til Sandnes kommune ikke er lovlig, vil laget falle tilbake prinsipalt på at forkjøpsrettsbestemmelsen må fortolkes som en hjemmel for å nekte godkjennelse av transporten, subsidiært på at aksjene ønskes overtatt til amortisasjon. Disse anførsler kan etter mitt syn heller ikke føre frem. Det er nok for meg å konstatere at Rutelaget ikke har innrettet seg etter noen av disse alternativer da anmeldelsen av transporten kom. Aksjelovens §39 annet ledd gir regler om hvordan styret skal gå frem hvis det ikke vil godkjenne en overdragelse. Aksjelovens §38 annet ledd jfr. §28 forutsetter at amortisasjon besluttes av generalforsamlingen. Ved å overdra aksjene til Sandnes kommune avskar Rutelaget seg muligheten for å velge noen av disse løsninger. Selv om Rutelaget nå etter forhandlinger med Sandnes kommune skulle kunne oppnå å få aksjene stilt til disposisjon for en av disse løsninger, anser jeg adgangen til å ta opp noen av disse fremgangsmåter 4 år etter anmeldelsen av transporten for å være forspilt. Det er da ikke nødvendig for meg å gå inn på om disse subsidiære anførsler i realiteten hadde kunnet føre frem.

Etter dette blir den ankende parts påstand å ta til følge for så vidt angår postene 1-3. Saken har dreiet seg om et lovfortolkningsspørsmål av prinsipiell karakter, som det var naturlig for alle tre parter å få avgjort i Høyesterett. Det bør derfor ikke tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Sandnes kommune dømmes til å utlevere til Det Stavangerske Dampskibsselskab de 709 aksjer i A/S Høgsfjord Rutelag som kommunen ved sin rådmann Hagen fikk overlevert fra A/S Høgsfjord Rutelags styreformann den 13. april 1965.

Side:334

2. A/S Høgsfjord Rutelag dømmes til å transportnotere de 709 aksjer i A/S Høgsfjord Rutelag som Det Stavangerske Dampskibsselskab innsendte til transportnotering 10. mars 1965.

3. A/S Høgsfjord Rutelag dømmes til å utlevere til Det Stavangerske Dampskibsselskab de 97 aksjer i A/S Høgsfjord Rutelag i transportnotert stand, som av det Stavangerske Dampskibsselskab ble innlevert til transportnotering den 16. desember 1965.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Hiorthøy og Nygaard: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Carsten Nielsen):

1. Det Stavangerske Dampskibsselskab (heretter også kalt Stavangerske) sendte i mars 1965 en post på 709 kjøpte aksjer i A/S Høgsfjord Rutelag (heretter også kalt Høgsfjord) til lagets kontor med anmodning om notering av transport og retur. Anmodningen ble ikke etterkommet, idet laget meddelte at det gjorde forkjøpsrett gjeldende. Aksjeposten ble straks etter overlatt til Sandnes kommune. I desember 1965 sendte Stavangerske ytterligere 97 aksjer i Høgsfjord til lagets kontor med anmodning om notering av transport og retur, men også denne gang ble meddelt at forkjøpsrett ble gjort gjeldende. Denne aksjepost er fremdeles i lagets besittelse. - - -

Det Stavangerske Dampskibsselskab har drevet rederivirksomhet og dermed sammenhengende virksomhet med hovedkontor i Stavanger i 112 år. - - -Selskapet har aksjeinteresser i andre kommunikasjonsselskaper, derunder også i Ryfylkeveien Billag A/S hvor det har 50 prosent av aksjekapitalen, samt i hotell-selskaper. - - -

Om A/S Høgsfjord Rutelag er opplyst at det har sin opprinnelse i et selskap som het A/S Høgsfjord Motorbaadselskab og som ble registrert ved Ryfylke sorenskriverkontor den 1. august 1913. - - -Blandt de aktiva som Høgsfjord overtok fra Høle og Forsand var også aksjer i Høle og Forsand Billag A/S. Aksjekapitalen i Høgsfjord er nå kr. 200.000,- fordelt på 8000 aksjer a kr. 25 og i billaget kr. 60.000,-, som nesten i sin helhet eies av Høgsfjord. Selskapet driver rutetrafikk på Lysefjorden med M/S Lysefjord og på Høgsfjord med bilfergen M/F Høgsfjord i ruten Lauvik-Oanes-Forsand, som er et viktig ledd i riksvei 13, Ryfylkeveien. Gjennom datterselskapet (billaget) opprettholdes en rekke bilruter i Sandnes, Forsand og Gjesdal kommuner. - - -

I desember 1958 og i januar 1959 ble det under konferanser mellom Høgsfjords formann, Wilhelm Motland og representanter for Stavangerske, deriblandt styreformannen Erling Aanensen, drøftet et nærmere samarbeide mellom selskapene. Ifølge direktør Aanensen ga Høgsfjords formann, som hadde gjort den første henvendelse i saken, uttrykk for at Stavangerske burde erverve aksjekapitalen i Høgsfjord for å få etablert et nærmere samarbeide om avviklingen av trafikken, idet forutsetningen

Side:335

var at rutelaget skulle opprettholdes som eget selskap, datterselskap. Ifølge forklaring fra Trygve Bergsåker (1. vitne) som i 1958 var medlem av Høgsfj ord styre, ble han og viseformannen Peter Norland av Wilhelm Motland innkalt til en av disse konferanser om samarbeide med Stavangerske. Bergsåker har forklart at han fremholdt overfor Motland at saken ikke var styrebehandlet og at han derfor ikke ville møte. Heller ikke viseformannen, Norland, avga møte.

Stavangerske hadde regnet med ytterligere konferanser om saken, men dette kom ikke i stand. Man fikk underhånden beskjed om at det var uenighet i Høgsfjord styre om spørsmålet og at Motland var avløst som styreformann av Bergsåker som fungerte som sådan fra våren 1959 til våren 1965.

Stavangerske begynte oppkjøp av aksjer i Høgsfjord i 1959 og hadde i begynnelsen av 1965 ved kjøp av en lang rekke mindre poster ervervet i alt 1348 aksjer, som på vanlig måte etterhvert var sendt lagets kontor til notering og returnert i notert stand uten bemerkning fra lagets side. På denne tid kjøpte Stavangerske en større post (684) Høgsfjord-aksjer av rutebileier Ola Østerhus, Strand, og sammen med ytterligere 25 aksjer, ble tilsammen 709 aksjer pålydende i alt kr. 17.725,- ved Stavangerskes brev av 10. mars 1965 sendt rutelagets kontor for notering av transport (dok. 21). Den daværende formann, Trygve Bergsåker, har som vitne forklart at han og andre styremedlemmer hadde sett med uro på Stavangerskes oppkjøp av aksjer gjennom årene. Da han ble gjort kjent med Stavangerskes brev av 10. mars innkalte han etter samråd med varaformannen Tormod Rossavik til styremøte 19. mars og satte seg også i forbindelse med ledelsen i Sandnes Handels- og Industriforening. Det viste seg der å være interesse for å kjøpe aksjer i Høgsfjord og etter initiativ fra foreningens side ble saken også forelagt Sandnes formannskap som i møte 18. mars 1965 fattet følgende vedtak (dok. 1 ad 11):

«Østerhus' aksjepost i Høgsfjord Rutelag A/S sikres for Sandnes. Den innsats Sandnes har gjort for fjernsambandet over Høgsfjorden tilsier en slik løsning.

Prinsipielt vil en anse det mest naturlig at private (firmaer eller enkeltpersoner) i Sandnes overtar disse aksjene. Hvis dette ikke lar seg gjennomføre, vil kommunen overta aksjer for inntil kr. 10.000,-.»

I det nevnte styremøte av 19. mars 1965 gjorde de møtende 5 styremedlemmer (av 7) følgende enstemmige vedtak (dok. 2 ad 11):

«I samsvar med vedtektene åt Høgsfjord Rutelag gjer selskapet sin forkjøpsrett gjeldande og overtek dei oversende 709 aksjer for kr. 17.725,-.»

Vedtaket ble meddelt Stavangerske ved brev av 20. mars 1965.

Den årlige generalforsamling i Høgsfjord til behandling av regnskap og årsmelding for 1964 ble holdt 27. mars 1965. Det er opplyst at forkjøpsrettens benyttelse likeoverfor Stavangerske ikke ble referert her. Derimot ble saken påny behandlet i styremøte den 6. april 1965 da det enstemmig (med samtlige 7 stemmer) ble besluttet å gi formannen (nå Rossavik) og varaformannen fullmakt til å søke juridisk hjelp til å få gjennomført vedtaket av 19. mars 1965 (dok. 3 ad 11). Deretter ble posten på 709 aksjer av Høgsfjords formann overlevert Sandnes kommune ved rådmann Herman Hagen som den 13. april 1965 utstedte kvittering for

Side:336

mottagelsen (dok. 22). Aksjene fikk ingen påtegning om overføring til Sandnes kommune.

Det er opplyst at Stavangerske straks protesterte mot at forkjøpsrett kunne gjøres gjeldende, både overfor Høgsfjord og overfor Sandnes kommune. Også Ola Østerhus, som hadde solgt sine 684 aksjer til Stavangerske, protesterte i brev av 21. april 1965 til Høgsfjord (dok. 17) og krevde bl.a. aksjene tilbakeført til seg dersom ikke Stavangerske ble eier. - - -

Den 16. desember 1965 leverte Stavangerske ytterligere 97 aksjer i Høgsfjord til lagets kontor for notering av transport til seg. I den anledning mottok Stavangerske sålydende brev av 22. desember 1965 (citert i dok.1):

«Styret for A/S Høgsfjord Rutelag har ikkje endra vedtaket i styremøte den 19. mars d.å. om at selskapet nyttar forkjøpsretten for 709 aksjer, som var oversendt for transportnotering til D.S.D. frå Ola Østerhus, i samsvar med selskapet sine vedtekter §13. Aksjer blei straks selt til Sandnes kommune, Sandnes.

Den 16. desember blei det innlevert 97 aksjer til kontoret vårt i Stavanger for transportnotering til D.S.D., jfr. vedl. oppst. som fylgjer i fotostatkopi. Selskapet gjer også her sin forkjøpsrett gjeldande og overtek aksjene til pari kurs.

Oppgjør for ovanståande aksjer, som tils. utgjer kr. 20.150 vil bli oversendt frå vårt kontor med det første.» - - -

V. Retten skal bemerke:

Alle tre parter har foruten de rettslige anførsler som i hovedtrekk er referert i avsnitt III og IV også fremkommet med redegjørelse for sine motiver i henholdsvis oppkjøp av aksjer, til stans av transportnotering og til ervervelse av de omstritte aksjer. Man finner det dog ikke nødvendig for avgjørelsen av tvisten å referere disse redegjørelser og de forhold av kommunikasjonsmessig art som partenes vurderinger bygger på.

Retten skal først ta stilling til det omstritte spørsmål om den påberopte bestemmelse i vedtektenes §13, som innskrenker aksjenes omsettelighet, er bindende for alle aksjonærer som endel av stiftelsesgrunnlaget. - - -

Etter dette ligger det nærmest å se saken sådan at det, som vaniig, først ble gjort endel forarbeider og holdt endel møter mellom de interesserte, og at selve stiftelsen fant sted på den konstituerende generalforsamling. Her er riktignok ikke fulgt forskriftene i aksjelovens §5 om at stiftelsesoverenskomsten samlet skal gjengis i protokollen, men den enstemmige vedtagelse av statuttene fra de møtende aksjonærers side, kan sees som en stiftelsesoverenskomst på de vilkår som fremgår av statuttene. §13 i statuttene hadde denne ordlyd:

«Aktiernes overgang til nye eiere anerkjendes ikke overfor selskabet, før det er anmerket i selskabets aktiebog. Dog skal selskabet, naar saadan anmeldelse gjøres, være berettiget til at gjøre sin forkjøbsrett gjeldende.»

Men selv om man ikke skulle se bestemmelsen som en del av det opprinnelige stiftelsesgrunnlag er det ikke derfor gitt at bestemmelsen ikke er bindende for Stavangerske, som begynte å kjøpe aksjer i 1959.

Side:337

Det må tas i betraktning at aksjeloven av 1910 i §34 første ledd hadde følgende bestemmelse: «Aktie-eiernes ret til at overdra sine aktier kan i vedtægterne nærmere begrænses.» Samme bestemmelse hadde skipsaksjeloven av 1916. Først ved lov av 27. februar 1930 ble de to lovbestemmelser gitt følgende formulering: «En aksjeeier har rett til å overdra sine aksjer medmindre noget annet er avtalt eller følger av lov.» I det tidsrom §34 hadde sin opprinnelige ordlyd ble det avsagt en høyesterettsdom ( Rt-1928-807) som anerkjenner gyldigheten av en ny, ikke enstemmig vedtektsbestemmelse som innskrenket adgangen til aksjenes fri omsettelighet. Bestemmelsen gikk bl.a. ut på at overdragelse av aksje skulle godkjennes av styret og at ingen i fremtiden kunne bli eier av mer enn 1/10 av aksjekapitalen. Retten kan ikke se det annerledes enn at den opprinnelige §13 i Høgsfjords vedtekter ikke var mer vidtgående overfor aksjonærenes økonomiske interesser enn bestemmelsen i nevnte sak, og at §13 derfor hadde måttet anerkjennes også som gyldig vedtektsbestemmelse etter aksjelovens §34 som den lød før lovendringen i 1930. Dertil kommer det moment at bestemmelsen såvidt skjønnes aldri har vært anfektet på den måte som angitt i aksjelovens §67, og også av den grunn må bestemmelsen ha vunnet gyldighet før 1930, jfr. Augdahl, Aksjeselskapet, 2. utg., side 493, note 3. Det kan ikke sies at be stemmelsen som vedtektsbestemmelse betraktet er å anse som en nullitet. I den dom som saksøkeren har henvist til ( Rt-1938-380) ble dette uttrykk brukt om en bestemmelse som var forsøkt istandbragt i direkte strid med gjeldende avstemningsregler, således at det av den grunn i virkeligheten ikke var fattet noe gyldig vedtak. Forholdene ligger ikke slik an i nærværende sak. I denne forbindelse henvises til en uttalelse i forarbeidene til lovendringen av 27. februar 1930, se Ot. prp. nr. 9 (1929) side 4 annen spalte, hvor det sies: «At loven ikke rammer flertallsbeslutninger som allerede nu er blitt gyldige ved ikke-anfektelse, er klart.» Et annet moment som kan tillegges betydning er at aksjekapitalen er blitt betydelig forhøyet opp gjennom årene ved nytegning. Man kan vanskelig se det annerledes enn at nytegningen er foregått på grunnlag av statuttene, som hele tiden har hatt bestemmelse om forkjøpsrett. Retten antar at §13 etter lovendringen i 1930 har fortsatt gyldighet.

Bestemmelsen om forkjøpsrett ble gitt følgende tilføyelse på ekstraordinær generalforsamling 27. mai 1937, ved et nytt annet ledd:

«Forkjøpsretten må gjøres gjeldende innen 14 dager efter at der er kommet melding om salget til selskapet.»

Det er uklart hva som var den direkte foranledning til tilføyelsen. På samme ekstraordinære generalforsamling ble vedtatt utkast til kontrakt med A/S Høle og Forsand Dampskibsselskap om overtagelse av dette selskaps aktiva og passiva. Sistnevnte selskap hadde i sine vedtekter også en bestemmelse om forkjøpsrett, nemlig §7, som lød: «Styret har forkjøpsrett på aktiar.»

Bestemmelsen om forkjøpsrett som den nå lyder, er trykt på aksjebrevene og Stavangerske har ikke hevdet å være ukjent med den. Retten ser det sådan at bestemmelsen medfører et bånd på aksjenes omsettelighet, gyldig overfor alle som hevder å være eier av Høgsfjordaksjer, også Stavangerske.

Et annet spørsmål er om det foreligger lovregler som setter vilkår

Side:338

for å praktisere forkjøpsretten i det enkelte tilfelle. I denne forbindelse bemerkes at det såvidt vites er første gang siden Høgsfjord ble stiftet at bestemmelsen ble anvendt overfor Stavangerske i 1965. I februar 1966 ble bestemmelsen anvendt på 30 aksjer som skulle overdras til innehavere av et rutebilselskap.

De lovregler som skulle danne hindring for forkjøpsrettens praktisering er angitt å være §28 og §29 i de tidligere aksjelover av 1910 og 1916, eller §38 i gjeldende aksjelov av 1957. Såvidt retten ser, må det i tilfelle være den sistnevnte bestemmelse som kan hindre bruk av forkjøpsretten. Etter bestemmelsen er innkjøp og annet erverv av egne aksjer fra et selskaps side i prinsippet forbudt og ugyldig, medmindre det skjer i forbindelse med en kapitalnedsettelse, en utløsning eller en tvangsinndrivelse. Men lovens almindelige forbud er bare knyttet til erverv mot vederlag som ytes av selskapets egne midler, jfr. Marthinussens kommentar til §38. Kan ervervet skje under forhold som ikke nødvendiggjør bruk av selskapets egne midler, skulle det etter bestemmelsens ordlyd ikke være noe i veien for erverv av egne aksjer. I denne forbindelse kan nevnes at loven i §38 annet ledds siste punktum har et direktiv om at egne aksjer som er ervervet ved tvangsinndrivelse snarest mulig skal avhendes igjen. I nærværende sak blir det spørsmål om utøvelse av forkjøpsrett fra selskapets side må regnes som en ervervelse mot vederlag. Det er klart at selskapet ved å erklære at forkjøpsretten vil bli brukt pådrar seg en forpliktelse overfor den aktuelle eier som retten gjøres gjeldende mot. Men kan selskapet samtidig finne en kjøper til samme eller høyere kurs, er forpliktelsen i hvert fall oppveiet. Det kan riktignok tenkes at kjøperen ikke betaler, og at selskapet derfor må gå til tvangsinndrivelse, ta utlegg i aksjene, og slå dem til seg på tvangsauksjon, men det er en situasjon som loven anerkjenner som lovlig årsak til å eie egne aksjer, jfr. ovenfor. Hensikten med bestemmelsene i §38 er i innstillingen fra Aksjelovkomiteen av 1947, på side 34 annen spalte, uttrykt således: «Forbudet mot ervervelse av egne aksjer tilsikter jo i første rekke å beskytte selskapet - nemlig mot at det ad en omvei tappes for sin aksjekapital.» Det sees at Augdahl i Aksjeselskapet (3. utg.) side 211, note 1, har vært inne på spørsmålet om forkjøpsrett for selskapet. Retten antar imidlertid at det ikke skulle være nødvendig å tolke forbudet mot å erverve egne aksjer så snevert at det også forbyr ervervelse ved forkjøpsrett når selskapet omtrent samtidig finner ny kjøper til aksjene.

De tidligere aksjelovers bestemmelser (§28 og §29 ) om et selskaps ervervelse av egne aksjer var stort sett de samme som nugjeldende lovs. Hensikten var også den gang først og fremst å hindre uttapping av aksjekapitalen, jfr. høyesterettsjustitiarius Scheels artikkel i Rt-1932-904. Under disse lovers herredømme ble det 24. september 1949 avsagt en dom av Høyesterett som gjaldt forkjøpsrett til aksjer, se Rt-1949-737: Oslo Grovsmedlaugs Fjærsmie A/S hadde følgende bestemmelse i sine vedtekter: «Styret har forkjøpsrett til aksjene. Ved dødsfall har styret rett til å innløse avdødes aksjer etter en av styret fastsatt verdi, dog aldri under pari. De erhvervede aksjer fordeler styret blant smedlaugets grovsmeder i Oslo under hensyntagen til hvad styret måtte finne å være mest tjenlig for selskapet. Til andre kan aksjene ikke omsettes.» De

Side:339

aksje-eiere som styret gjorde forkjøpsrett gjeldende mot fikk i saken medhold i at retten var forspilt, da den først var benyttet henholdsvis 6 år, 5 1/2 år og 1 år og 2 måneder etter dødsfall. Men det ble såvidt sees ikke hevdet at det skulle være umulig å bruke forkjøpsretten fordi det ville stride mot forbudet for et selskap å erverve egne aksjer, og man må forstå referatet av saken derhen at styret opptråtte som organ for selskapet, og ikke som enkeltpersoner. Retten ser det således at den her omhandlede avgjørelse understøtter de synspunkter som er gjort gjeldende i foregående avsnitt.

Vedtaket i Høgsfjord styre 19. mars 1965 om å gjøre forkjøpsrett gjeldende ble fattet etter at det var gjort underhåndshenvendelser til mulige kjøpere i Sandnes og etter at Sandnes formannskap i møte 18. mars hadde erklært seg villig til å kjøpe aksjer som ikke ble overtatt av private for et beløp av inntil kr. 10.000,-. Vedtaket i Høgsfjord styre ble som nevnt i avsnitt II bekreftet i styremøte 6. april og den 13. april ble hele aksjeposten levert Sandnes kommune ved den tekniske rådmann, Hagen. Etter hans vitneforklaring og etter formannskapets vedtak av 17. juni 1965 finner retten det klart at Sandnes kommune senest ved sistnevnte vedtak også innestod for at kommunen var kjøper av hele posten. Det krav til samtidighet med hensyn til å gjøre forkjøpsrett gjeldende og videre overdragelse - som retten finner må være en betingelse for at utøvelse av forkjøpsrett ikke skal være i strid med forbudet i §38 mot å erverve egne aksjer - antas etter dette å være oppfyllt. Stavangerske kan etter rettens oppfatning ikke påberope denne bestemmelse som grunnlag for å hevde at Høgsfjords ervervelse av den første aksjepost er ugyldig.

Utøvelsen av forkjøpsrett er imidlertid etter vedtektene avhengig av at den gjøres gjeldende innen 14 dager etter melding om salg, og spørsmålet er om det samtidig må tilbys eller erlegges betaling. I det foreliggende tilfelle ble betalingen først erlagt i begynnelsen av januar 1966.

Den foreliggende vedtaksbestemmelse har ingen uttrykkelig bestemmelse om oppgjørstidspunktet. Retten kan ikke finne at uttrykket «gjøres gjeldende» kan tolkes således at oppgjør må ha vært tilbudt eller må ha vært foretatt innen 14 dager fristens utløp, det må være nok at beskjed gis innen fristens utløp og at oppgjør finner sted uten unødig opphold etter at beskjed er gitt. Det er imidlertid på det rene at Stavangerske i den foreliggende sak først protesterte overfor Høgsfjord og Sandnes kommune og deretter innlot seg i forhandlinger, hvorunder bl.a. ble stillet krav om at Stavangerske skulle ha minst 51 prosent av aksjekapitalen i Høgsfjord. Protesten førte til at aksjebrevene ikke ble gitt påtegning om at forkjøpsretten var benyttet og at aksjene var overdratt til andre. Det legges videre til grunn at samtlige parter var klar over at Stavangerskes kjøp av aksjer ikke skjedde med tanke på utbytte, som siste gang ble utbetalt for 1962, og at spørsmålet om rentetap forsåvidt ikke var av vesentlig betydning. Under disse omstendigheter synes det lite rimelig å la forsinkelsen med å tilby betaling få den virkning at retten til å gjøre forkjøpsretten gjeldende skal ansees forspilt. Det er ikke redegjort for hvor lenge de omhandlede forhandlinger varte. Derimot er det på det rene at Stavangerske innleverte aksjepost nr. 2 for transportnotering den 16. desember 1965 og at Høgsfjords styre i

Side:340

brev av 22. s.md. gjorde forkjøpsrett gjeldende også for denne post. Retten er kommet til den oppfatning at den foretatte betaling over bankgiro for begge poster under ett i begynnelsen av januar 1966 ikke kan ansees for å være for sen oppfyllelse av plikten til å foreta oppgjør i anledning benyttelsen av forkjøpsretten.

Retten finner heller ikke at de øvrige anførsler fra Stavangerskes side kan gis medhold. Forkjøpsretten må således kunne utøves av styret når det ikke er tale om å foreta amortisasjon av aksjer. Bestemmelsen i vedtektenes §13 gjør ingen unntagelse for tidligere aksjonærers vedkommende og må kunne brukes også overfor sådanne. Konferansene mellom styreformann Motland og Stavangerske var ikke så forbindende at Høgsfjord som selskap var blitt forpliktet til ikke å gjøre forkjøpsrett gjeldende, og styrets unnlatelse i 1959-65 av å bruke forkjøpsretten overfor Stavangerske kan ikke regnes som en passivitet med rettslige følger for forkjøpsretten. Heller ikke kan bestemmelsen sies å være tvetydig eller egnet til å villede Stavangerske, og retten kan ikke finne at bestemmelsen går lenger i retning av å innskrenke aksjenes omsettelighet enn lov og rettspraksis tillater. I denne forbindelse bemerkes at man heller ikke kan se at bruken av forkjøpsretten i det foreliggende tilfelle skulle være bygget på overveielser som kan karakteriseres som usaklige i relasjon til Høgsfjords formålsparagraf og statuttene ellers.

Både når det gjelder den første og den annen aksjepost er retten kommet til det resultat at forkjøpsrett har kunnet gjøres gjeldende, og at utlevering derfor ikke kan kreves. Det følger derav at kravet om notering av Stavangerske som eier ikke kan tas tilfølge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E.T. Eftestøl, lagdommer Kristen Syvertsen og sorenskriver Erling Birketvedt): - - -

Lagmannsretten - dens flertall, lagdommer Syvertsen og sorenskriver Birketvedt - kommer, skjønt under tvil, til samme resultat som byretten, og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. I anledning av prosedyren tilføyes:

Da bestemmelsen om forkjøpsrett i statuttenes §13 ble vedtatt i 1912, var det ingen lovregler som regulerte dette forhold. §13 var således ikke i strid med den daværende rettstilstand.

Skipsaksjeloven av 26. juli 1916 §89 ga lovens §28 og §29 anvendelse på eldre selskaper to år etter lovens ikrafttreden. Loven trådte i kraft 1. august 1916. At §28 og §29 således ble gjort gjeldende for selskapet fra 1. august 1918, medførte ikke at statuttenes §13 ble en nullitet. Bestemmelsen var fortsatt gjeldende både for de opprinnelige aksjer og for aksjer fra senere emisjoner, men bare i den utstrekning den ikke kom i strid med gjeldende lovgivning. Så lenge skipsaksjeloven gjaldt, kunne forkjøpsretten derfor bare utøves med de begrensninger som følger av denne loven. Etter at den nye aksjelov har avløst skipsaksjeloven, er det den nye aksjelovs §38 som regulerer bestemmelsen i statuttenes §13. Spørsmålet blir derfor om denne paragraf er til hinder for at forkjøpsretten i §13 utøves slik som gjort i dette tilfelle

Bestemmelsen i aksjelovens §38 antas å ha samme formål som skipsaksjelovens §28 og §29 eller de likelydende bestemmelser i §28 og §29

Side:341

i aksjeloven av 1910. Formålet antas som nevnt av Augdahl i «Aksjeselskapet», 2. utgave, side 265, å være dels å hindre at selskapet driver spekulasjon med sine egne aksjer og ved kunstige midler søker å holde kursen oppe, dels å hindre at selskapets aksjekapital angripes.

I det tilfelle man her har for seg, var stillingen den at Stavangerske i tiden fra 1959 til begynnelsen av 1965 ved oppkjøp av en lang rekke mindre poster hadde ervervet i alt 1348 aksjer. Til dette kom de 709 aksjer som Stavangerske forlangte notering av transport på 10. mars 1965. Dette viste at Stavangerske drev planmessig oppkjøp av aksjer i Høgsfjord. Nå var ikke Høgsfjord et selskap hvor man på det tidspunkt kjøpte aksjer av rent forretningsmessige grunner. Selskapet drev med underskudd og hadde ikke gitt utbytte til aksjonærene siden 1961. Uansett hva Stavangerskes hensikt med oppkjøpet var, måtte det for Høgsfjord fremstille seg slik at det her var et større konkurrerende selskap som ville skaffe seg avgjørende innflytelse over selskapet. Realiteten i saken er at Høgsfjord ved å bruke sin forkjøpsrett ville hindre Stavangerske i å skaffe seg denne innflytelse. Høgsfjord var et lite selskap med et rent lokalt begrenset rutenett. Fra selskapets side måtte det fremstille seg som betenkelig at Stavangerske skulle få en avgjørende innflytelse, idet man ikke hadde noen garanti for at Stavangerske ville tilgodese de lokale hensyn på samme måte som Høgsfjord hadde gjort. Det må derfor sies at Høgsfjord hadde saklig grunn til å gjøre forkjøpsretten gjeldende.

Som det vil sees, var formålet med å bruke forkjøpsretten et helt annet enn de forhold som aksjelovens §38 tar sikte på å hindre. Spørsmålet blir om §38 må fortolkes slik at den rammer et slikt tilfelle som faller utenom lovgrunnen.

§38 setter, med visse bestemte unntak, et generelt forbud mot at et selskap erverver egne aksjer mot vederlag. Med dette menes vederlag som ytes av selskapets egne midler. Det vises til Marthinussen: Aksjeloven, side 138, punkt 2. Hvis det ikke ytes vederlag, skulle derfor ikke §38 være til hinder for erverv av egne aksjer, og det samme må gjelde når vederlaget ikke ytes av selskapets egne midler.

Verken ordlyden i §38 eller denne bestemmelses formål skulle etter dette være til hinder for å bruke forkjøpsretten slik som det er gjort i dette tilfelle. Men forutsetningen må være at det ikke ytes noe av selskapets egne midler. Dette var heller ikke Høgsfjords mening. Derfor kontaktet formannen, Bergsåker, folk på Sandnes om overtakelse av aksjene. Etter de forklaringer som er gitt av 1. vitne, revisor Jostein Opdal, og 2. vitne, tidligere rådmann i Sandnes, Hermann Hagen, finner retten det godtgjort at betalingen for de 709 aksjer var sikret før Høgsfjord den 19. mars 1965 vedtok å gjøre forkjøpsretten gjeldende. Det var flere større bedrifter i Sandnes som hadde erklært at de ville overta aksjer, og Sandnes formannskap hadde den 18. mars 1965 vedtatt å overta en mulig rest for inntil kr. 10.000,-, et beløp som skulle være mer enn tilstrekkelig. Selv om Stavangerske ikke hadde protestert mot at forkjøpsretten ble nyttet, og at kjøpesummen for aksjene derfor skulle erlegges straks, føler retten seg forvisset om at de nevnte firmaer og Sandnes formannskap, under den situasjon som forelå ville skaffet til veie kjøpesummen.

Side:342

Det kan ikke ha noen betydning at protesten fra Stavangerske førte til at Sandnes kommune overtok alle de 709 aksjer.

Når det gjelder de 97 aksjer som ble mottatt av Høgsfjord til notering den 16. desember 1965 og hvor forkjøp ble besluttet 22. desember 1965, finnes det også godtgjort at kjøpesummen var sikret før Høgsfjord gjorde vedtak om å benytte forkjøpsretten. Dette kan forøvrig heller ikke sees å være bestridt.

Når det gjelder de øvrige ankegrunner, finner lagmannsretten ikke grunn til å tilføye noe til det som er anført i byrettens premisser.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Stavangerske har anket forgjeves. Retten finner imidlertid at saken må sies å være så tvilsom at det foreligger særlige omstendigheter, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd. Saksomkostninger vil ikke bli tilkjent for lagmannsretten og det finnes heller ikke grunn til å forandre byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.

Lagmann Eftestøl kommer, under tvil, til et annet resultat enn flertallet og byretten.

I følge den opprinnelige anmeldelse til handelsregisteret av Høgsfjord, var maksimum for aksjekapitalen kr. 20.000,- svarende til 800 aksjer a kr. 25,-. Minst 6 av de aksjer denne saken gjelder må da nødvendigvis delvis stamme fra senere emisjoner. Som dok. 22 foreligger en fortegnelse over de 709 aksjer den første post består av. Hvis aksjenumrene er i tidsrekkefølge, er 672 av dem av senere emisjoner. Det må formentlig antas at så er tilfelle, og må være sannsynlig at de aller fleste av de aksjer saken gjelder er emittert etter at blant annet §28 og §29 i skipsaksjeloven av 26.7.1916 var trådt i kraft for tidligere registrerte selskaper, d.v.s. etter 1.8.1918, se skipsaksjelovens §89 annet ledd, jfr femte ledd, jfr. §92 annet ledd. Mindretallet går imidlertid som flertallet ut fra at de nevnte bestemmelser ble gyldig og gjeldende ikke bare i forhold til senere aksjeemisjoner, men også i forhold til tidligere. Dette er da heller ikke bestridt av motpartene.

De nevnte bestemmelser hadde samme innhold som §28 og de daværende annet og tredje ledd av §29 i aksjeloven av 19.7.1910, og er som disse avløst av aksjeloven av 6.7.1957 §38.

Mindretallet finner det tvilsomt om det kan anses for tilstrekkelig godtgjort at videre avsetning av samtlige de 709 aksjer var definitivt sikret før 19.3.1965. Noe skriftlig foreligger ikke for mer enn aksjer for tilsammen kr. 10.000,-. Mindretallet går imidlertid ikke nærmere inn på dette. Det er nemlig i alle tilfelle klart at erklæringen om å gjøre forkjøpsrett gjeldende, hvis den forutsettes gyldig - forpliktet selskapet, det vil si selskapets midler.

Hvis Stavangerske hadde etterkommet forkjøpskravet, hadde kjøpesummen vært forfalt med en gang, og hadde måttet utredes av selskapet. Først senere hadde selskapet etter mindretallets mening kunnet få pengene igjen ved videresalg. Såvidt lang tid ville gjennomføring av og oppgjør for videresalg etter mindretallets mening ha tatt.

Ervervet av aksjene fra Høgsfjords side ville da i hvert fall når det gjelder de 709 aksjer etter mindretallets mening måtte regnes for å være skjedd mot vederlag av selskapets midler, og rammes av forbudet i aksjelovens §38. Etter mindretallets mening er dette så selv om det

Side:343

kunne beregnes med høy grad av sikkerhet at selskapet ville få solgt alle aksjene igjen.

Denne forståelse tilsies etter mindretallets mening av lovbestemmelsens historie:

§29 i aksjeloven av 1910 hadde opprinnelig et første ledd, sålydende: «Det er et bankselskap tillatt at indkjøpe egne aktier for fremmed regning». Av denne særbestemmelse for bankselskaper måtte nødvendigvis utledes at det ikke var tillatt for andre. At dette også var meningen er det gitt klart uttrykk for i lovforarbeidene, se kommisjonsutkast av 1894 (inntatt i «Love med Forarbeider»), motiver I 4 flg., spesielt 5.36 og II 35 flg., spesielt 36, jfr. utkast 8, videre Ot. prp. nr. 28 for 1900-1901. 5.3 jfr. 5.9 jfr. 5.45.

første ledd i §29 var fremdeles i kraft i 1916, men ble ikke tatt med i skipsaksjeloven, åpenbart fordi det ikke kunne være mening i å ta med en bestemmelse om banker i den loven. Men §28 og §29 i skipsaksjeloven måtte forstås på samme måte som for andre aksjeselskaper unntatt banker, slik at heller ikke skipsaksjeselskaper kunne kjøpe egne aksjer for andres regning.

Det kan spørres om det ble lovlig for aksjeselskaper å kjøpe egne aksjer for andres regning da det ved loven av 30.6.1916 om kommisjon m.v. §53 annet ledd, ble lovfestet at gods som innkjøpskommisjonæren kjøper for kommittentens regning, er dennes eiendom. Mindretallet antar at det ikke derved ble lovlig for aksjeselskaper å kjøpe egne aksjer for andres regning, men finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, da mindretallets oppfatning er uavhengig av hva som for så vidt er det riktige.

Da det i 1924 ble vedtatt særskilt lov om aksjebanker, ble samtidig 1. ledd av §29 tatt ut av aksjeloven, se lov nr. 1 av 4.4.1924 I §2 annet ledd. Ifølge aksjebankloven, 1. nr. 2 av s.d. §17 nr. 5, kunne banker blant annet kjøpe og selge aksjer for andres regning. I følge forarbeidene lå deri at banker kunne kjøpe og selge også egne aksjer for andres regning, se innstillingen fra en av Finansdepartementet oppnevnt komité 68 sammenholdt med 8 (§14 i komitéens utkast), og Ot. prp. nr. 13 for 1923 s.11 og s.27 (§17 iProp.en).

Det kan ikke være blitt lovlig for andre selskaper å kjøpe egne aksjer for andres regning derved at bestemmelsen om at banker kan gjøre det ble flyttet over fra aksjeloven til aksjebankloven.

Mindretallet mener at heller ikke tilføyelsen «mot vederlag» i §38 i aksjeloven av 1957 betyr at loven innfører adgang for andre selskaper enn banker til å erverve egne aksjer for andres regning. Mindretallet har vært i noen tvil på dette punkt, men er blitt stående ved at det sikkert ville blitt sagt på en annen og tydeligere måte hvis det hadde vært lovens mening å innføre en såvidt stor endring i forhold til den tidligere lov. Forarbeidene til loven av 1967 må da også, etter mindretallets oppfatning, forstås slik at det ikke har vært meningen å gjøre annen endring i forhold til §28 og §29 den tidligere lov enn at adgangen til erverv til amortisasjon uten nedsettelse av aksjekapitalen sløyfes, se innstilling fra aksjelovkomitéen av 1947 34 jfr. 124 (§36 i utkastet) og Ot.prp. nr. 4 for 19575.50-52 jfr. 140-41 (Prop.ens §38).

Når således §38, etter mindretallets mening, er til hinder for at et

Side:344

aksjeselskap kjøper egne aksjer for andres regning (pr. kommisjon), må den så mye mer være til hinder for at selskapet kjøper aksjer for å selge dem igjen, selv om det allerede på forhånd hadde avtale med kjøpere. Selv i så fall engasjerer ikke kjøpet selskapets midler mindre enn et kjøp pr. kommisjon.

Hvis det skulle antas at kommisjonsloven av 1916 hadde den følge at forbudet mot kjøp av egne aksjer for andres regning falt bort, jfr. foran, må forbudet allikevel stå ved makt når det gjelder kjøp for egen regning, selv om selskapet har avtagere på forhånd. Selskapet blir jo da nettopp eier, hva innkjøpskommisjonæren muligens ble før kommisjonsloven, uansett at aksjene skal overdras videre, som aksjer innkjøpt pr. kommisjon i tilfelle skulle før kommisjonsloven.

Når selskapet ikke kunne kjøpe aksjene, kunne det heller ikke erverve dem i kraft av forkjøpsrett. At forkjøpsretten som følge derav får liten praktisk betydning, jfr. Augdahls aksjerett, 3. utg. 211, noten (2. utg. 294, noten) kan ikke medføre noen annen løsning.

Erverv i strid med forbudet er ikke bare ulovlig, men ugyldig. Derom vises til høyesterettsdommen i Rt-1931-339, se også do. i do. for Rt-1932-786. I en artikkel i Retstidende 1932 side 904, fremholdt justitiarius Scheel at overtredelse ikke burde medføre ugyldighet, og anbefalte ved revisjon av aksjeloven å bruke en annen uttrykksmåte, så følgen ikke ble ugyldighet. Aksjeloven av 1957 §38 har imidlertid opprettholdt uttrykksmåten i de tidligere lover §29 «kan ikke», og både Marthinussen, 140 og Augdahl, 3. utg. 192 lærer at overdragelse i strid med §38, er ugyldig.

Om Høgsfjords ledelse var inne på tanken om amortisasjon, kan det ikke forandre saken, uansett om man mener at kommunen ville ha vært villig til å yte et amortisasjonsbidrag svarende til kjøpesummen for aksjene. Det fremlagte regnskapsmateriale tyder på at selskapet neppe hadde anledning til å amortisere uten tilskudd. At der faktisk ikke ble tatt skritt til amortisasjon er i alle tilfelle avgjørende.

Etter dette hadde Stavangerske etter mindretallets mening ikke plikt til å etterkomme Høgsfjords krav av 19.3.1965 på aksjene i henhold til forkjøpsrett. Det ville ha vært ulovlig for Høgsfjord å ta imot dem, likesom det ville ha vært ulovlig for Høgsfjord å kjøpe dem fra Ola Østerhus og de andre som hadde solgt til Stavangerske. Stavangerske hadde i tilfelle - som eventuelt Ola Østerhus og de andre selgere - kunnet kreve dem tilbake igjen mot å restituere kjøpesummen.

Mindretallet kan ikke finne at det senere er oppstått noen rett for Høgsfjord til forkjøp av aksjene. Noen slik virkning kunne det etter mindretallets syn ikke få at det ble forhandlet mellom partene, og heller ikke at Høgsfjord ved årsskiftet 1965-66 sendte penger for aksjene til Stavangerske, uansett at Høgsfjord da hadde mottatt tilsvarende beløp fra Sandnes kommune. For fullstendighets skyld nevnes at det forhandlingene dreiet seg om, så vidt mindretallet har forstått, var mulig ordning basert på at Stavangerske beholdt aksjene, hva Høgsfjord ikke gikk med på. - Det fremsatte krav av 19.3.1965 var ulovhjemlet, og ikke forpliktende for noen av partene. Den nevnte remisse kunne heller ikke stifte noen rett for Høgsfjord eller forpliktelse for Stavangerske.

Når det gjelder de 97 aksjer som Stavangerske sendte inn til notering

Side:345

16. desember 1965, ble forkjøpskravet fremsatt i brev av 22. desember. Det går ut på at aksjene overtas til pari kurs, og det er ikke hevdet at det var for lite. Når det gjelder de 709 aksjer, er det på det rene at Stavangerske hadde kjøpt dem til pari -

Remissen fra Høgsfjord, som Rogalandsbanken underrettet Stavangerske om den 4.1.1966, må formentlig være ekspedert fra Høgsfjord 30. eller 31. desember 1965. Det er opplyst at Høgsfjord hadde fått penger fra kommunen, visstnok hele beløpet, ikke bare den del som svarte til de 709 aksjer som rådmannen hadde fått overlevert den 13.4.1965.

Det må antas å ha vært den forståelse mellom kommunens og Høgsfjords vedkommende at Høgsfjord da det hadde mottatt betalingen fra kommunen, skulle betale samme beløp til Stavangerske.

Det nøyaktige tidspunkt for betalingen fra kommunen til Høgsfjord er ikke opplyst. Etter det som er kommet fram, må det antas å ha vært like før Høgsfjord betalte - eller prøvde å betale - til Stavangerske, sikkert langt ute i desember. Om det var før den 22., da Høgsfjord forlangte forkjøp, er ikke på det rene.

Hvis Høgsfjord da det fremsatte forkjøpskravet enda ikke hadde fått betaling fra kommunen, må saken etter mindretallets mening stå likedan for de 97 aksjene som for de 709.

Hvis Høgsfjord før det nevnte tidspunkt hadde fått betaling fra kommunen, kan det tenkes hevdet at selskapet kunne erverve de 97 aksjene uten at vederlaget gikk av dets egne midler. Mindretallet tar ikke standpunkt til om det forhold at selskapet hadde mottatt forskuddsbetaling og til gjengjeld hadde plikt til å skaffe aksjene og overdra dem til kommunen, i tilfelle ville stille saken annerledes når det gjelder de 97 aksjene enn vedkommende de 709. I tilfelle måtte det nemlig være motpartenes sak å opplyse og godtgjøre det nevnte tidspunkt, hva de lett måtte kunne, mens Stavangerske ikke kan det. Uvissheten om tidspunktet må derfor gå ut over motpartene. Følgen blir da at Høgsfjord heller ikke har krav på å få overdratt de 97 aksjene i henhold til forkjøpsretten.

Mindretallet vil tilføye at hvis Høgsfjord kunne gjøre forkjøpsretten gjeldende fordi videre salg var sikret eller kunne regnes for sikret, ville forkjøpsretten i realiteten være en rett ikke bare for selskapet, men for selskapet eller den tredjemann selskapet måtte bestemme. Det synes meget tvilsomt om forkjøpsrettsbestemmelsen kan forstås slik. Selv på bakgrunn av den objektive rettstilstand ved stiftelsen av selskapet synes en slik forståelse å måtte øke risikoen for at forkjøpsretten ble brukt. Etter 1.8.1918 har dette øket vekt i hvert fall for så vidt angår senere emitterte aksjer.

Når Høgsfjord således ikke har krav på å få aksjene overdratt, må Stavangerske som eier av dem ha krav på å få dem utlevert, de 97 av Høgsfjord og de 709 av Sandnes kommune. Noe godtro-erverv fra kommunens side kan klarligvis ikke komme på tale, og hevdes så vidt forstås heller ikke for lagmannsretten. Mindretallet vil bare peke på at etter det som foreligger, må aksjebrevene være transportert til Stavangerske, og det er på det rene at de ikke er påført noen transport fra Stavangerske. Høgsfjord har fått dem i sin besittelse utelukkende til transportnotering.

Side:346

Motpartene har, som nevnt, subsidiært hevdet at forkjøpserklæringene i hvert fall må virke som, og være gyldige som, nektelse av å godkjenne Stavangerske som kjøper. Dette finner mindretallet at motpartene ikke kan få medhold i. Det er ikke hevdet å foreligge - og kan ikke sees å foreligge - noen annen innskrenkning i aksjenes omsettelighet enn den påberopte bestemmelse om forkjøpsrett. En bestemmelse om at overgang av aksjer skulle være avhengig av godkjennelse ville være noe annet. Om noe slikt ble innfortolket i forkjøpsrettsbestemmelsen ville denne bli betydelig mer byrdefull for aksjeeierne, da nektelse ville være uavhengig av vilkårene for å utøve forkjøpsrett. Også før 1.8.1918 ville risikoen for nektelse være betydelig større enn risikoen for at selskapet ville og kunne engasjere seg ved forkjøp. - - -