Rt-1970-430

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-04-11
Publisert:	Rt-1970-430
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 38/1970
Parter:	Elling Skamarken m.fl. (advokat Karsten H. Wahl - til prøve) mot Ingeborg Fearnley (høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann) og G. A. Treschow (høyesterettsadvokat Eivind Rynning).
Forfatter:	Bølviken, Leivestad, Gundersen, Roll-Matthiesen, Nygaard
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917) §16

Dommer Bølviken: Ved skjøter av 1. august 1912 overdrog Telemarkens Rensdyrselskap eiendommene Vraalsbu, gnr. 89 bnr. 4, og Bjørnsbu, gnr. 89 bnr. 9, i Vinje herred til brukseier

Side:431

Chr. Skamarken. I skjøtene forbeholdt rensdyrselskapet seg rett til fremtidig regulering av Songa-vassdraget, som eiendommene ligger til, mot at kjøperne fikk rett til erstatning etter skjønn for de ulemper en regulering måtte medføre for dem. Først i 1957/58 ble det aktuelt med regulering, idet tillatelser da ble gitt til Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen til regulering av blant annet Songa-vassdraget. Under overskjønn i 1961 og 1965 ble eiere og rettighetshavere i Vraalsbu og Bjørnsbu tilkjent erstatning for skader og ulemper med 25 % tillegg som bestemt i vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3. Nærværende sak gjelder tvist mellom brukseier Skamarkens rettsetterfølgere og etterfølgerne i den rett til regulering som Telemarkens Rensdyrselskap hadde forbeholdt seg i skjøtene av 1912, om hvem som har rett til 25 %-tilleggene. Det dreiet seg opprinnelig om fire saker med Ingeborg Fearnley og brukseier G. A. Treschow som saksøkere, og Elling Skamarken, Chr. Skamarken jr. ved verge Elling Skamarken, Anne Sophie Stang Lund, Elise Julie Werring og Else Cathrine Bugge som saksøkte. Sakene ble av herredsretten forent til felles forhandling og avgjørelse etter tvistemålslovens §98.

Vest-Telemark herredsrett avsa dom den 23. desember 1967 med slik domsslutning:

«I sak nr. 20/1966 A og sak nr. 20/1967 A:

1. Disponent Elling Skamarken dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til fru Ingeborg Fearnley 8.427,98 - åttetusenfirehundreogtjuesju 98/100 - kroner med 4 - fire - prosent renter fra 12. oktober 1967.

2. Disponent Elling Skamarken, fru Anne Sophie Stang Lund, fru Elise Julie Werring og fru Else Cathrine Bugge dømmes in solidum til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til fru Ingeborg Fearnley kr. 27.213,36 - tjuesjutusentohundreogtretten 36/100 - kroner med 4 - fire - prosent renter regnet fra 12. oktober 1967 for disponent Elling Skamarkens vedkommende og regnet fra 16. august 1965 for de øvriges vedkommende.

3. Chr. Skamarken jr. v/verge disponent Elling Skamarken, fru Anne Sophie Stang Lund, fru Elise Julie Werring og fru Else Cathrine Bugge dømmes in solidum til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til fru Ingeborg Fearnley 80 - åtti - kroner pr. år fra 1. januar 1964 med 4 - fire - prosent renter av forfalne beløp fra 16. august 1965.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I sak nr. 21/1966 A og sak nr. 21/1967 A:

1. Disponent Elling Skamarken dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til brukseier G. A. Treschow 9.481,25 - nitusenfirehundreogåttien 25/100 - kroner med 4 -fire - prosent renter fra 12. oktober 1967.

2. Disponent Elling Skamarken, fru Anne Sophie Stang Lund, fru Elise Julie Werring og fru Else Cathrine Bugge dømmes in solidum til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse

Side:432

å betale til brukseier G. A. Treschow 30.615 - trettitusensekshundreogfemten - kroner med 4 - fire - prosent renter regnet fra 12. oktober 1967 for disponent Elling Skamarkens vedkommende og regnet fra 16. august 1965 for de øvriges vedkommende.

3. Chr. Skamarken jr. v/verge disponent Elling Skamarken, fru Anne Sophie Stang Lund, fru Elise Julie Werring og fru Else Cathrine Bugge dømmes in solidum til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til brukseier G. A. Treschow 90 - nitti - kroner pr. år fra 1. januar 1964 med 4 - fire - prosent renter av forfalne beløp fra 16. august 1965.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av de tapende parter påanket til Agder lagmannsrett, som den 25. april 1969 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Elling Skamarken, Chr. Skamarken jr. v/verge, Anne Sophie Stang Lund, Elise Julie Werring og Else Cathrine Bugge en for alle og alle for en saksomkostninger for lagmannsrett til Ingeborg Fearnley med 1.800 - ett tusen åtte hundre - kroner og til G. A. Treschow med 1.500 - ett tusen fem hundre - kroner.»

Lagmannsrettens dom er av Elling Skamarken og de øvrige parter På denne side påanket til Høyesterett. Saken foreligger i samme skikkelse som for herredsretten og lagmannsretten. Jeg viser til deres fremstilling av saksforholdet og partenes anførsler, som også i det alt vesentlige er de samme som tidligere. Advokat Fr. Stang Lund, som prosederte saken for Elling Skamarken og de andre saksøkte i herredsretten, men var vitne under lagmannsretten, har til bruk for Høyesterett gitt en skriftlig redegjørelse som partene har vært enige om å dokumentere.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«Elling Skamarken, Chr. Skamarken jr. v/verge Elling Skamarken, fru Anne Sophie Stang Lund, fru Elise Julie Werring og fru Else Cathrine Bugge frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ingeborg Fearnley har lagt ned denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fru Ingeborg Fearnley tilkjennes saksomkostninger også for herredsrett og Høyesterett hos de ankende parter in solidum.»

Brukseier G. A. Treschow har lagt ned denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at brukseier G. A. Treschow tilkjennes saksomkostninger også for herredsrett og Høyesterett hos de ankende parter in solidum.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten. Jeg kan også i store trekk slutte meg til den begrunnelse de tidligere retter har gitt, men skal presisere mitt syn som følger:

De ankende parters prinsipale syn er at det følger av skjøtene

Side:433

av 1912 at det er grunneieren og de som utleder sin rett fra ham, som har rett til 25 %-tilleggene etter vassdragsreguleringslovens §16 nr.3.

Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at man ikke kan legge mer i disse skjøter enn at grunneieren ved en eventuell regulering skal ha full erstatning for påførte skader og ulemper. Bestemmelsen om 25 % tillegg til erstatningene var blitt lovfestet i vassdragsreguleringsloven av 4. august 1911 §15 nr. 3, som svarer til den senere §16 nr. 3 i vassdragsregulerings- loven av 1917. De parter det her gjelder, var neppe ukjent med bestemmelsen om tillegg til erstatningene. Men hvorledes de har tenkt seg denne bestemmelse tilpasset skjøtene, er det i dag ikke mulig å si. Man må holde seg til skjøtenes ordlyd, og den gir etter min mening ikke holdepunkt for å innfortolke et tillegg utover full erstatning. Jeg legger da til grunn at grunneieren eller de som utleder sin rett fra ham, ikke ville ha hatt krav på 25 % tillegg til erstatningene om det hadde vært rensdyrselskapet eller dets rettsetterfølgere som hadde foretatt regulering med hjemmel i skjøteklausulene.

Spørsmålet i nærværende sak er hvem som har rett til de 25 %-tillegg som betales når en tredjemann regulerer etter meddelt tillatelse etter vassdragsreguleringsloven. Dette spørsmål må avgjøres på grunnlag av på den ene side karakteren og rekkevidden av den rett rensdyrselskapet forbeholdt seg i skjøtene av 1912, På den annen side karakteren av og begrunnelsen for det lovbestemte tillegg på 25 % til skadeserstatningene.

Ved den rettsutvikling som har funnet sted etter 1912, er det fastslått at en rett til å regulere vassdrag ikke kan kreves erstattet ved ekspropriasjon. Prinsippet ble fastslått i Høyesteretts dom i Rt-1922-489, og er fastholdt senest ved dom i Rt-1963-1288. Det er imidlertid på det rene at man da handelen i 1912 ble avsluttet, regnet med reguleringsretten som en rett med økonomisk verdi. Når selgeren av de eiendommer det her gjelder, i 1912 forbeholdt seg rett til å regulere vassdraget, legger jeg i dette at selgeren forbeholdt seg og sine rettsetterfølgere den verdi som man på denne tid antok lå i retten til å regulere.

Om begrunnelsen for 25 %-tillegget til skadeserstatningene viser jeg særlig til det som er anført av tredjevoterende i Høyesteretts dom i Rt-1965-104 flg. (Haukelidsaken). Som påvist i dette votum var begrunnelsen for innføringen i sin tid av tillegg utover full erstatning å gi grunneierne en andel i de verdier som innvinnes ved vassdragsreguleringene, men av rettstekniske grunner ble tillegget knyttet til skadeserstatningene som et prosenttillegg. Begrunnet på denne måten blir tillegget, sett fra regulantens synspunkt, i realiteten et vederlag for den verdi som ligger i retten til å regulere.

Når bakgrunnen er denne, må etter min mening 25%-tilleggene i det foreliggende tilfelle tilfalle ankemotpartene som innehavere av den tilbakeholdte reguleringsrett i skjøtene av 1912. Dette er i samsvar med Høyesteretts avgjørelse i Haukelid-saken,

Side:434

som etter min mening ikke lå vesentlig annerledes an enn nærværende sak. Jeg nevner at Agder lagmannsrett i endelig dom av 14. januar 1967 bygget på dommen i Haukelid-saken i tvist mellom ankemotpartene om retten til erstatninger tilkjent Treschow ved skjønnene.

Subsidiært har de ankende parter gjort gjeldende at ankemotpartene måtte ha gjort sine krav på 25 %-tilleggene gjeldende mot regulanten under skjønnene, og at kravene må anses oppgitt når dette ikke skjedde. Atter subsidiært gjør de gjeldende at et eventuelt krav er tapt ved passivitet.

Til disse subsidiære ankegrunnlag skal jeg bemerke:

Så vel ved underskjønnet i 1959 som ved overskjønnet i 1961 la partenes felles prosessfullmektig ned påstand om erstatning til de ankende parter med tillegg av 25 % og om erstatning til brukseier Treschow for reguleringsretten. Ut fra det syn at 25 %-tilleggene er vederlag for verdier som ankemotpartene tilkommer etter skjøtene av 1912, kan disse påstander ikke forenes. Det ble ikke subsidiært påstått at 25 %-tilleggene skulle tilkjennes ankemotpartene. Ved skjønnene ble de ankende parter tilkjent 25 % tillegg til sine erstatninger. For Treschows reguleringsrett ble det ikke gitt erstatning. Denne side av overskjønnet ble ikke påanket.

Det dreier seg i dette tilfelle om skjønn etter vassdragsreguleringslovens §16 nr. 1, som de som mener å ha krav på erstatning for skade eller tap som følge av reguleringen, blir stevnet til ved offentlig kunngjøring, §16 nr. 1 annet ledd, jfr. lov av 9. juli 1851. Jeg mener at utgangspunktet må være at de som ikke har meldt sine krav under skjønnene, eller ikke har fått sine krav godtatt, ikke - med mindre særlige omstendigheter foreligger - etter skjønnene kan kreve at andre som under samme skjønn i god tro har anmeldt og fått sine krav godkjent, skal fralegge seg erstatninger som er tilkjent dem.

I den foreliggende sak finner jeg imidlertid å måtte legge til grunn at forutsetningen mellom partene har vært at den innbyrdes fordeling av erstatningene skulle holdes utenfor skjønnene. Som jeg har vært inne på, hadde partene under skjønnene felles prosessfullmektig, som koordinerte deres interesser via regulanten. Det er på det rene at prosessfullmektigen presiserte at den tvist som forelå mellom de to ankemotparter om fordelingen av de erstatninger som Treschow gjorde krav på, måtte utstå til etter skjønnene. Når det gjelder det innbyrdes forhold mellom de ankende parter og ankemotpartene, nevner jeg at det i underskjønnet av 1959 i et avsnitt om reguleringsretten, et avsnitt som overskjønnet av 1961 henholder seg til, er uttalt at skjønnsretten ikke har tatt standpunkt til om innehaverne av reguleringsretten i henhold til skjøtene har noe krav på andel i erstatningene. Jeg legger ikke avgjørende vekt på denne uttalelse, idet det ikke er klart hva skjønnsretten her sikter til. Men slik forholdene i det hele ligger an, finner jeg å måtte legge til grunn at det også når det gjelder de ankende parter og

Side:435

ankemotpartene, har vært forutsetningen å holde det innbyrdes oppgjør utenfor skjønnene.

Jeg finner derfor at den omstendighet at kravene på 25 %-tilleggene ikke ble reist av ankemotpartene under skjønnene, ikke kan avskjære deres senere krav på disse tillegg. Jeg kan ikke anta at ankemotpartene har ment å oppgi eller frafalle kravene. At kravene ikke ble reist under skjønnene, er imidlertid en omstendighet som ved siden av andre omstendigheter kan få betydning for vurderingen av den passivitetsinnsigelse som de ankende parter også gjør gjeldende.

Av slike andre omstendigheter som påberopes i forbindelse med passivitetsinnsigelsen, nevner jeg at partene sommeren 1961 drøftet spørsmålet om å påanke det første overskjønn. Som nevnt anket Treschow ikke over at han ikke var tilkjent erstatning for reguleringsretten. Det ble på den annen side under disse drøftelser ikke nevnt noe om at ikke de ankende parter rettelig tilkom de 25 %-tillegg som var tillagt deres erstatninger. Høsten samme år fikk de ankende parter også utbetalt den vesentlige del av 25 %-tilleggene, vel kr. 57.000, som var endelig avgjort ved det første overskjønn. Resten av 25 %-tilleggene, vel kr. 22.000, ble etter overskjønn avhjemlet 13. februar 1965 utbetalt i mars samme år. I tiden mellom overskjønnene sendte advokat Stang Lund flere brev til brukseier Treschow vedrørende en erstatningspost for en vedrett som var omtvistet mellom Treschow og de ankende parter. Det dreiet seg om en bagatellmessig post, som de ankende parter gjerne ville få gjort opp. Det fremgikk av brevene at de ankende parter ikke regnet med at det var andre tvistepunkter mellom dem og Treschow. I et brev av 19. mars 1965 (ikke februar 1963 som nevnt i herredsrettens dom) fra høyesterettsadvokat Eivind Rynning til advokat Stang Lund ble det første gang antydet overfor de ankende parter at ankemotpartene skulle ha krav på 25 %-tilleggene. Klart fremsatt ble kravene først i advokat Rynnings brev av 13. april 1965.

Jeg har funnet spørsmålet tvilsomt, men er kommet til at de påberopte omstendigheter ikke er tilstrekkelig til at passivitetsinnsigelsen kan føre frem.

Det er på det rene at kravene ikke er foreldet, og jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at det skal ganske meget til for å anse krav av denne art tapt ved passivitet. At ankemotpartene først på et så sent tidspunkt fremsatte sine krav på 25 %-tilleggene, kan ha en i og for seg rimelig forklaring i den uklarhet og uvisshet som knyttet seg til disse tillegg, forhold som først ble klarlagt ved Høyesteretts dom i Haukelid-saken i februar 1965. Jeg finner videre også ved vurderingen av passivitetsinnsigelsen å måtte legge vekt på at partene under skjønnene hadde felles prosessfullmektig, som mens skjønnene pågikk, ivaretok deres felles interesser overfor regulanten. Endelig nevner jeg at de ankende parter ikke har godtgjort at de har lidt noe tap som følge av at ankemotpartene fremmet sine krav på et så sent tidspunkt.

Side:436

Jeg har for så vidt de subsidiære ankegrunner angår, vært i så stor tvil at jeg ikke finner at det bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger for lagmannsretten ikke tilkjennes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Leivestad: Ut fra det syn som er kommet til uttrykk i mitt votum i Haukelid-saken, Rt-1965-104 flg., har jeg vært i sterk tvil om jeg burde dissentere. Etter min oppfatning gir kontraktene av 1912 intet holdepunkt for at partene tenkte på å gi selgeren noe krav på 25 %-tillegget til erstatningene for de skader kjøperen måtte lide ved regulering eller ekspropriasjon. Noe slikt ville kunne virke høyst vilkårlig dersom skadene vesentlig knyttet seg til investeringer foretatt av kjøperen. Det er imidlertid ikke tilfellet her; ankemotpartene har ut fra slike synspunkter unnlatt å kreve 25 %-tillegget til erstatning for en hytte. Ut fra partenes oppfatning ved kjøpet i 1912 om at reguleringsretten hadde økonomisk verdi, og fordi 25 %-tillegget går ut over hva kjøperen ville hatt krav på om selgeren selv hadde foretatt regulering, er jeg klar over at det er rimelighetsgrunner som her kan tale for å gi selgeren krav på 25 %-tillegget. Etter omstendighetene finner jeg å burde slutte meg til førstvoterendes resultat. Jeg legger da også vekt på at dette er i samsvar med flertallets standpunkt i Haukelid-dommen, og at denne er lagt til grunn av de underordnede retter i prosessen mellom Treschow og fru Fearnley, likesom i nærværende sak.

Når det gjelder de subsidiære spørsmål i saken, slutter jeg meg i resultatet og det vesentlige til førstvoterende.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bølviken.

Dommer Roll-Matthiesen: Likeså.

Dommer Nygaard: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Øystein Bjørtuft):

Ved skjøter av 1. august 1912 solgte Telemarkens Rensdyrselskap eiendommene Vraalsbu gnr. 89 bnr. 4 og Bjørnsbu gnr. 89 bnr. 9 i Vinje til brukseier Chr. Skamarken. Skjøtene er likelydende og man finner det derfor tilstrekkelig her å innta skjøtet på Vraalsbu som lyder slik:

«Undertegnede Telemarkens Rendyrselskap erkjender herved at have solgt, ligesom jeg herved sælger, skjøter og overdrager til hr. brukseier Chr. Skarmarken eiendommen Vraalsbu gnr. 89 bruks.no. 4 av skyld mark 0.61 i Vinje tinglag paa nedenstaaende betingelser: Sælgeren forbeholder sig følgende rettigheter: 1) Beiteretten 2) Retten til

Side:437

fremtidig regulering av Songa-vasdraget. Skulde kjøperen ved en fremtidig regulering paaføres ulemper f.eks. ved at maatte flytte huse, ved besværliggjørelse av adkomsten eller adgangen til fiske og jakt og lignende, skal han ha ret til erstatning efter skjøn. 3) Ret til at bygge nye huse, naar det findes nødvendig for benyttelsen av beiteretten. Saadanne buer maa dog ikke bygges saa nær kjøperens huse, at kjøperen finder buernes nærhet generende. Ei heller maa buerne anvendes til ophold for uvedkommende jægere og fiskere, - i saa tilfælde kan kjøperen fordre dem fjærnet. Buerne kan ogsaa anvendes av kjøperen uten betaling. 4) Ret til vedfang for driftejuringer og til sæterstel. 5) Ret til vei over eiendommen. Sælgeren gaar ind paa at snarefangst i Berunuten ikke utøves av andre end av brukeren av denne eiendom, og maa fangsten ikke overstige 300 ryper om aaret saalænge Skamarken og arvinger besidder eiendommen. Sælgeren deltar i 5 - fem - aar med en halvpart af omkostningerne til utryddelse av rovdyr og rovfugl siden efter avtale. Andre rettigheter end de her nævnte tilkommer ikke sælgeren. Kjøpesummen er kr. 3000 - tretusen kroner - der er ordnet paa omforenet maate, hvorfor eiendommen herefter skal tilhøre Chr. Skamarken med samme rettigheter og forpligtelser som vi selv eiede den.»

Ved kjøpekontrakt av 8. februar 1914 solgte Telemarkens Rensdyrselskap en rekke eiendommer i det daværende Rauland til P. Aanensen og med i salget fulgte forskjellige rettigheter. Av denne kjøpekontrakt hitsettes:

«Undertegnede Nils Botnen for Telemarkens rensdyrselskab sælger herved til P. Aanensen, Skotfos, rensdyrselskabets eiendomme og rettigheder paa Rauland, Mjøsstranden og i Grungedal for en kjøbesum af kr. 95000.- fem og nitti tusen

Eiendommenes navne er: - - -

Rettigheder:

1. Beitet i vestre Vollane.

2. » » Vraalsbu.

3. » » Bjørnsbu.

4. » » en del av Juvik.

5. Den i følge kontrakt med Chr. Skamarken forbeholdte reguleringsrett af Songa.

Kjøperen overtar den like overfor Chr. Skamarken indgaaede forpligtelse med hensyn til andel af udgifterne til fangst af rovdyr i trakterne omkring Songa vand.»

De kjøpte eiendommer ble fordelt på tre kjøpere, nemlig godseier F. M. Treschow, hoffjegermester Fearnley og A/S Skindalen. I april 1914 sluttet disse tre kjøpere denne overenskomst:

«Underskrevne Hofjæger Ths. Fearnley, Godseier F. M. Treschow og A/S Skindalen der i forening har indkjøbt Telemarkens Rensdyrselskabs eiendomme og rettigheder i Rauland, Vinje og Møsstrand opregnet i kjøbekontrakt mellem Nils Botnen og P. Aanensen afødt xx.xx.1914, og som nu har fordelt det indkjøbte mellem os, er blit enige om, at hele det beløb, som eventuelt indvindes ved opdemning (regulering) av Songa uanseet eiendomsretten til hver enkelt parcel, blir at fordele mellem os i følgende forhold:

Side:438

Godseier Treschow 10/18

Hofjægermester Fearnley 5/18 og A/S Skindalen 3/18

Overenskomsten omfatter saavel opdæmningsretten over Vraalsbu og Bjørnebu tilhørende Herr Skamarken, som opdæmningsretten over de av Herr Treschow kjøbte eiendomme Berunuten, Sterdalen, Saltpyt og Valasjaadalen samt Gamlestølbeitet (eller de af disse eiendomme, som vil berøres af opdæmningen).»

Reguleringsretten har senere delvis skiftet eiere, idet Treschow har overdratt 1/18 til Steffa Særen og Steffa Øygarden, og brukseier Treschow har nå således 9/18 og fru Fearnley som har overtatt hoffjegermester Fearnleys og A/S Skindalens andeler, har 8/18.

Ved Kronprinsregentens resolusjon av 8. februar 1957 og kongelig resolusjon av 4. juli 1958 fikk Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tillatelse til å regulere bl.a. Songavassdraget. Reguleringshøyden ved dammen i Naustnutvatn er 35 m, hvorav 34.5 m demming og 0.5 m senking. Reguleringen ble iverksatt ved lavvannsperiodens slutt våren 1961.

Ved overskjønn av 1. juli 1961 ved Vest-Telemark herredsrett er det fastsatt erstatninger for skader og ulemper på bl.a. Treschows, Steffa Særens og Skamarkens eiendommer i forbindelse med reguleringen av Songavassdraget. Det ble for skjønnet også fremmet krav om erstatning for reguleringsretten på brukseier Skamarkens eiendommer Bjørnsbu og Vraalsbu, men slik særskilt erstatning ble ikke tilkjent. Det er nå fru Fearnleys og Treschows oppfatning at 25 % -tillegget til de erstatninger som ble fastsatt for de eiendommer brukseier Skamarken overtok i 1912, må tilfalle dem som innehavere av reguleringsretten med henholdsvis 8/18 og 9/18, mens det er på det rene i følge skjøtene av 1912 at eierne av grunn og rettigheter på disse eiendommer har krav på hovederstatningen for skader og ulemper. - - -

Retten skal bemerke:

Den foreliggende tvist gjelder spørsmålet om hvem av partene som er berettiget til å oppebære 25 % -tillegget til de erstatninger som ble tilkjent for skader og ulemper på de saksøktes eiendommer og rettigheter ved overskjønn av 1. juli 1961 og 13. februar 1965 i anledning Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesens regulering av Songavassdraget. Som det går fram av partenes anførsler og innsigelser bunner tvisten prinsipalt i en meningsforskjell om forståelsen av skjøtene av 1. august 1912 fra Telemarkens Rensdyrselskap til brukseier Chr. Skamarken. Ved dette salg forbeholdt Rensdyrselskapet seg forskjellige rettigheter over de solgte eiendommer, bl.a. retten til fremtidig regulering av Songavassdraget. Den forbeholdte reguleringsrett ble av Rensdyrselskapet overdratt til godseier Treschow med flere i 1914 i forbindelse med selskapets salg av sine gjenværende eiendommer i Rauland.

Den tilbakeholdte reguleringsrett er under punkt 2 i skjøtene beskrevet således: «Retten til fremtidig regulering av Songa-vasdraget. Skulde kjøperen ved en fremtidig regulering paaføres ulemper f.eks. ved at maatte flytte huse, ved besværliggjørelse av adkomsten eller adgangen til fiske og jakt og lignende, skal han ha rett til erstatning efter skjøn.» For ordens skyld skal man først nevne at de saksøkte ikke

Side:439

har reist noen innvending mot Rensdyrselskapets rett til å overdra sine tilbakeholdte rettigheter eller mot at saksøkerne som selskapets rettsetterfølgere nå er rette innehavere av reguleringsretten. Etter sin ordlyd må bestemmelsen i skjøtene om den tilbakeholdte rett til fremtidig regulering innebære at Rensdyrselskapet eller dets suksessorer hadde en ubetinget rett overfor kjøperen eller hans suksessorer til å regulere vassdraget mot å betale erstatning for de skader og ulemper de kjøpte eiendommer ble påført ved reguleringen. Den regulering Vassdragsvesenet har foretatt i Songavassdraget er imidlertid ikke skjedd med hjemmel i den tilbakeholdte reguleringsrett, men med selvstendig hjemmel i reguleringstillatelsene av 8. februar 1957 og 4. juli 1958 og de erstatninger for skader og ulemper som reguleringen medførte for de saksøktes eiendommer og rettigheter, ble fastsatt ved de nevnte reguleringsskjønn som Vassdragsvesenet fremmet med hjemmel i disse reguleringstillatelser. Under skjønnene ble det fremmet krav om erstatning for reguleringsretten, men erstatning ble ikke tilkjent. Som innehavere av reguleringsretten mener nå saksøkerne å være berettiget til å oppebære det 25 % -tillegg til erstatningene som de saksøkte ble tilkjent ved Vassdragsvesenets reguleringsskjønn.

Det er ikke omtvistet at de saksøkte i følge skjøtene har rett til å beholde selve erstatningsbeløpene som ble tilkjent for de skader og ulemper som eiendommene ble påført ved reguleringene, men saksøkerne mener at 25 % -tillegget utgjør en andel av den merverdi som skapes ved reguleringen og at de som innehavere av retten til å regulere må ha krav på denne andel, mens de saksøkte på sin side hevder at bestemmelsen i skjøtene om at i tilfelle reguleringen påfører kjøperen ulemper, skal ha erstatning etter skjønn, må forstås slik at han skal oppbære hele det erstatningsbeløp som til enhver tid blir tilkjent ved vassdragsreguleringer.

Det må nå antas på det rene at retten til regulering ikke innebærer noen verdi som det kan kreves erstatning for ved ekspropriasjon i reguleringsøyemed, men på den annen side må det også anses på det rene at 25 % -tillegget må ses som et vederlag til grunneiere og rettighetshavere for den merverdi som skapes ved reguleringen. Etter bestemmelsen i skjøtene skulle kjøperen ha erstatning etter skjønn for de ulemper en fremtidig regulering måtte påføre hans eiendommer. Retten antar at denne erstatningsbestemmelse må leses og forstås på bakgrunn av de alminnelige erstatningsregler og kjøperen bare hadde krav på full erstatning. Det tillegg på 25 % som i enkelte tilfeller gis til ekspropriasjonserstatningene, beror på rent positive lovbestemmelser, i dette tilfelle vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3. Dette tillegg ble lovfestet ved vassdragsreguleringsloven av 4. august 1911 §15 nr. 3, altså omlag et år før skjøtene ble utferdiget. Hadde det vært partenes mening at kjøperen Skamarken, skulle ha dette tillegg til erstatningene, synes det naturlig og rimelig at dette var blitt uttrykkelig sagt i skjøtenes erstatningsbestemmelse. Det må erindres at den erstatning Skamarken betinget seg berodde på avtale og det kan ikke antas uten noe holdepunkt i avtalen at han ved det skjønn som skulle holdes i henhold til denne, hadde krav på noe tillegg til de erstatninger som måtte bli fastsatt. Retten antar derfor at Skamarken eller hans rettsetterfølgere ikke ville ha

Side:440

kunnet kreve mere enn full erstatning dersom reguleringen var blitt foretatt med hjemmel i avtalen. Dette må antas å gjelde også om erstatningsbestemmelsen sammenholdes med den senere i skjøtene inntatte setning om at «andre rettigheter end de her nævnte tilkommer ikke sælgeren». Denne setning kan ikke antas å medføre noen innskrenkning av den forbeholdte reguleringsrett eller endring av erstatningsbestemmelsen.

I nærværende tilfelle er imidlertid reguleringen foretatt av en utenforstående og uten hjemmel i avtalen og spørsmålet blir da om innehaverne av reguleringsretten med hjemmel i avtalen kan kreve det tilkjente 25 %-tillegg utbetalt til seg. Retten antar at spørsmålet må besvares bekreftende. Det synes å ha vært en alminnelig oppfatning på den tid salget fant sted at selve reguleringsretten hadde en økonomisk verdi, og i og med lovfestingen av 25 % -tillegget kan det vel også sies at reguleringsretten hadde en slik verdi. Etter innholdet i skjøtenes bestemmelse om den forbeholdte regulering synes det nokså klart at kontraktspartene i 1912 tenkte seg at det her lå en økonomisk verdi utover erstatningen for skader og ulemper hvis reguleringsretten ble utnyttet eller solgt. Skamarkens medkontrahent Rensdyrselskapet solgte som nevnt den forbeholdte reguleringsrett sammen med sine øvrige gjenværende eiendommer og rettigheter til Treschow med flere i 1914, og i den overenskomst som kjøperne opprettet i april 1914 om fordelingen av de verdier som måtte ligge i reguleringsrettene, satte de likhetstegn mellom reguleringsretten over de eiendommer Treschow overtok ved Songa og den reguleringsrett de hadde ervervet over Skamarkens eiendommer. Dette gir etter rettens oppfatning et tydelig uttrykk for hvordan Rensdyrselskapets rettsetterfølgere oppfattet innholdet og omfanget av reguleringsretten også vedkommende Skamarkens eiendommer. Med hensyn til innholdet av reguleringsretten over Treschows eiendommer er det endelig avgjort ved Agder lagmannsretts dom av 14. januar 1967 at Treschows medkontrahent ved overenskomsten av april 1914 var berettiget til å oppebære den avtalte andel av 25 % -tillegget til erstatningene for hans eiendommer. Retten finner å måtte tillegge denne avgjørelse betydelig vekt ved avgjørelsen av de her foreliggende saker da det her gjelder akkurat de samme slags rettigheter som er stiftet omtrent på samme tid. Likeledes mener retten også å finne støtte i Høyesterettsdommen i Haukelidsaken i Rt-1965-104. Etter rettens syn kan man ikke her legge avgjørende vekt på den forskjellige ordbruk i dokumentene i de forskjellige saker, men man må se hen til at innholdet av de rettigheter det dreier seg om, synes å være likeartet.

Retten er derfor kommet til at saksøkerne har krav på å få utbetalt det 25 %-tillegg som de saksøkte ble tilkjent til erstatningene ved overskjønnene av 1. juli 1961 og 13. februar 1965. Etter dette må retten også ta standpunkt til den subsidiære innsigelse om at i alle tilfelle er saksøkernes krav tapt ved passivitet fra deres side. I anledning denne innsigelse skal bemerkes at saksøkerne forgjeves fremmet et selvstendig erstatningskrav under de nevnte reguleringsskjønn med påstand om erstatning for den tilbakeholdte reguleringsrett. Derimot har ikke saksøkerne på noe tidspunkt under skjønnssakens behandling uttrykkelig fremsatt eller på annen måte gitt tilkjenne at det ville bli fremmet noe

Side:441

krav mot de saksøkte bortsett fra h.r.advokat Rynnings brev av februar 1963 til advokat Stang Lund, som etter det opplyste ble oppfattet av ham å vedrøre en mindre omtvistet vedrett. Det er imidlertid etter dette klart at den tilbakeholdte reguleringsretts eksistens har vært kjent av alle parter helt fra 1957 da skjønnssaken begynte, og det har sin rimelige forklaring at det ikke ble fremmet noe krav mot de saksøkte så lenge saksøkerne fremmet sitt eget erstatningskrav mot regulanten. Det er også opplyst at partenes felles prosessfullmektig under skjønnssaken fremholdt at et eventuelt innbyrdes forhold mellom partene måtte utstå til skjønnet var ferdig.

Den siste del av overskjønnet ble avhjemlet 13. februar 1965 og først i og med dette var omfanget av et eventuelt krav fra saksøkerne endelig bestemt. Når saksøkerne så fremmer sitt krav i april 1965, må det etter rettens oppfatning antas å være fremmet i tide. Selv om det ikke tidligere var fremsatt noe krav mot de saksøkte, måtte det imidlertid være åpenbart for dem at de saksøkte mente å ha en reguleringsrett over deres eiendommer siden de fremmet erstatningskrav mot regulanten. At det kunne bli fremmet krav mot de saksøkte, synes disse å måtte regne med som en mulighet hvis saksøkerne ikke vant fram med sitt krav mot regulanten. Det må også erindres at det her gjelder en fordring som går inn under bestemmelsene om foreldelse av fordringer. Det er erkjent at kravet ikke er foreldet etter disse bestemmelser. Det er nok så at det kan inntreffe at passivitetsvirkningene kan inntre også for fordringer som ikke er foreldet, men etter rettens oppfatning må det da foreligge slike særlige omstendigheter at det ville være urimelig for ikke å si utilbørlig av fordringshaveren ikke å ha fremmet kravet tidligere, hvilket ikke på noen måte kan antas å være tilfelle her. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Haslev og Harald Loe og kst. sorenskriver Astrid Vale): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Man er også på alle vesentlige punkter enig i herredsrettens begrunnelse. Dette gjelder for det første herredsrettens forståelse av den omtvistede klausul i skjøtene av 1. august 1912. I tillegg til herredsrettens anførsler vil man peke på at transaksjonen ikke besto i en overdragelse av reguleringsretten fra Chr. Skamarken til Rensdyrselskapet. Det var omvendt slik at Rensdyrselskapet solgte til Skamarken. Selv beholdt selskapet reguleringsretten til Songavassdraget, men slik at Skamarken, som kjøpte den faste eiendom forøvrig, skulle holdes skadesløs, hvis gjennomføringen av en regulering påførte ham ulemper. Man legger vekt på disse omstendigheter. Meningen må åpenbart ha vært at Skamarken ved en regulering ikke skulle lide tap, men noen gevinst skulle han heller ikke ha. Den forbeholdt selgeren seg. Dette fører til det resultat at 25 % tillegget må tilfalle Rensdyrselskapets rettsefterfølgere, idet dette tillegg uten tvil utgjør en gevinst utover ren erstatning.

Lagmannsretten er videre i alt vesentlig enig med herredsretten når det gjelder innsigelsen om utvist passivitet fra fru Fearnleys og Treschows side. På dette punkt har Skamarken fremholdt at vesentlige deler av erstatningen, og det med tillegg av 25 % tillegget, ble utbetalt

Side:442

allerede i 1961. Dette ga fru Fearnley og Treschow all oppfordring til allerede på det tidspunkt å gjøre sitt krav på 25 % tillegget gjeldende eller iallfall å gjøre oppmerksom på kravet. Og er slik aksjon ikke tatt i tide fordi fru Fearnley og Treschow først senere ble klar over sin adgang og rett til å kreve 25 % tillegget, er dette en rettslig villfarelse som må ramme dem selv og ikke kan redde dem fra rettsvirkningene av utvist passivitet, mener Skamarken. Lagmannsretten kan ikke godta disse anførsler. Selvom man kan si at det kunne ha vært grunn til på et tidligere tidspunkt å ta opp med Skamarken spørsmålet om 25 % tillegget, og selvom en villfarelse om den rettslige stilling når det gjelder dette tillegg, i første rekke bør gå ut over den som ikke er oppmerksom på og derfor ikke gjør gjeldende sine rettigheter, så er dog ikke disse momenter tilstrekkelige til at passiviteten skal få virkningen av rettsfortapelse. Som herredsretten nevner, skal det ganske meget til forat en passivitet skal medføre rettsfortapelse. I det foreliggende tilfelle har ikke fru Fearnleys og Treschows passivitet medført noe rettstap eller noen forverret stilling for Skamarken. Man kan videre ikke konstatere noen urimelighet fra deres side når de ikke tidligere har fremmet sine krav.

Den side av passivitetslæren som ligger best til rette for anvendelse i det foreliggende tilfelle, er efter Skamarkens oppfatning oppgjørssynspunktet: Når Skamarken i 1961 har fått oppgjør fra Vassdragsvesenet for vesentlige deler av ekspropriasjonserstatningene med tillegg av 25 %, og når fru Fearnley og Treschow da ikke skrider inn, men lar det gå flere år før de gjør sine krav gjeldende, får det ha sitt forblivende med oppgjøret til Skamarken som har innrettet seg efter dette. Men heller ikke dette kan føre frem. For det første gjelder oppgjørssynspunktet først og fremst i forholdet mellom yder og mottager. Men dernest finner man at i et forhold som det foreliggende med flere skjønn i rekkefølge som først ble avsluttet i 1965, hvorefter fru Fearnley og Treschow ganske snart gikk til aksjon, ville det ikke være rimelig å la den utviste passivitet føre til tap av deres krav.

Lagmannsretten kan sluttelig ikke godta Skamarkens anførsel om at fru Fearnley og Treschow er avskåret fra å gjøre pågang på Skamarken for sitt krav, men må holde seg til regulanten. Det er muligens så at det ikke hadde vært noe i veien for at fru Fearnley og Treschow hadde meldt seg under ekspropriasjonsskjønnet med krav om å bli tilkjent 25 % tillegget av de erstatninger som tilfalt Skamarken. Men lagmannsretten tar ikke standpunkt til dette. Er det på det rene at de har krav på å få utbetalt 25 % tillegget, og er det videre på det rene at Skamarken har oppnådd å få dette utbetalt til seg, anser man det ganske klart at fru Fearnley og Treschow har full adgang til på kontraktsrettslig grunnlag ifølge skjøtene av 1912 ved søksmål mot Skamarken å få dom for utbetaling av 25 % tillegget til seg. Noen oppgivelse av kravet på tillegget kan man ikke se at det ligger i det forhold at de ikke har meldt seg hos regulanten med det. - - -

Side:443