Rt-1971-113
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1971-01-30 |
| Publisert: | Rt-1971-113 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 22/1971 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar FLornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Blom, Schweigaard Selmer, Endresen Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §377, Veitrafikkloven (1965) §16, §1, §24, §31, §3, §44, §4 |
Dommer Hiorthøy: A, født xx.xx.1952, ble av politimesteren i Stavanger 15. juli 1970 forelagt en bot av kr. 50, subsidiært fengsel i 5 dager, for overtredelse av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31 første ledd, jfr. §24 første ledd første punktum og §4, jfr. §44, jfr. trafikkreglenes §3 første ledd og §16 nr. 1.
Grunnlaget for forelegget var at A «tirsdag 30/6. 1970 ca. kl. 1900 som fører av lett motorsykkel L-26204 på fylkesveg 409 på Leikvoll, Randaberg, kjørte uten å inneha førerkort og uten å være tilstrekkelig aktpågivende og varsom idet han ikke i tide ble oppmerksom på varebil L-14608, som kom fra hans høyre side fra veien til Friheim, som er åpen for alminnelig ferdsel, slik at han ikke klarte å overholde vikeplikten for denne, men kjørte inn i krysset, med den følge at sammenstøt fant sted og skade ble voldt, bl.a. ved at han selv brakk høyre leggben og måtte innlegges i sykehus».
Side:114
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Ryfylke herredsrett til behandling i samsvar med straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Ved herredsrettens dom 9. oktober 1970 ble A straffelt for overtredelse av vegtrafikklovens §31 første ledd, jfr. §24 første ledd første punktum, men for øvrig frifunnet.
De nærmere omstendigheter i saken fremgår av herredsrettens dom.
Politimesteren i Stavanger har anket over herredsrettens dom for så vidt domfelte er frifunnet; anken gjelder lovanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen - ufullstendige domsgrunner. I ankeerklæringen er blant annet anført:
«Jeg påanker herved herredsrettens dom forsåvidt angår frifinnelsen etter pkt. 2 i forelegget, idet jeg mener at retten har lagt feil lovanvendelse til grunn når den har kommet til at kollisjonen ikke foregikk i et «veikryss» i trafikkreglenes forstand. Retten har lagt til grunn at den bil siktede kolliderte med kom fra en vei som ikke er åpen for alminnelige færdsel.»
Under hensyn til utformingen av ankeerklæringen og det som er anført av aktor under forhandlingene for Høyesterett, finner jeg ikke grunn til å gå inn på forholdet vedkommende trafikkreglenes §3 første ledd. Jeg oppfatter anken som begrenset til å gjelde spørsmålet om overtredelse av påbudet om vikeplikt for trafikk fra høyre i vegkryss, - noe som igjen avhenger av om Friheimsvegen er åpen for alminnelig ferdsel, - trafikkreglenes §16 nr. 1 første ledd, jfr. §1 nr. 1.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge, slik at herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt den går ut på frifinnelse. Det som er anført i domsgrunnene, er etter min mening ikke tilstrekkelig til at Høyesterett kan avgjøre om herredsretten har bygd på en riktig rettsoppfatning når den har antatt at Friheimsvegen ikke er åpen for alminnelig ferdsel i trafikkreglenes forstand. I den anledning skal jeg bemerke: Det som foreligger opplyst om den ganske omfattende bebyggelse langs vegen, skaper en viss formodning for at vegen er alminnelig beferdet. Under disse omstendigheter burde det være gjort nærmere rede for det aktuelle omfang av den trafikk som foregår til fylkesvegen, herunder om betydningen av områdets tilknytning til det stedlige vegnett. I anledning av det som er anført om forbudet mot gjennomkjøring, forekommer det meg å være et moment av betydning når og i hvilken anledning forbudsskilt ble oppsatt og hvorvidt forbudet faktisk blir håndhevet. Ligger forholdene slik an at man må regne med trafikk av utenforstående - og vegens egenskap av forbindelsesveg mellom to hovedveger kan tyde på dette - synes dette å måtte tillegges vekt ved bedømmelsen. Det sies i domsgrunnene at «krysset» er særdeles uoversiktlig, men man sakner opplysning om hvordan Friheimsvegen har vært oppfattet av det trafikkerende publikum på fylkesvegen, og hvordan man til vanlig har innrettet seg under forbikjøring. At det ikke er oppsatt
Side:115
varselskilter, kan etter min mening i og for seg ikke tillegges vekt. Hvorvidt vegen er i en mer eller mindre dårlig forfatning, er likeledes i den foreliggende forbindelse uten betydning, jfr. Rt-1930-1377 og 1938 299.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for tiltale om overtredelse av vegtrafikklovens §31 første ledd jfr. trafikkreglenes §3 første ledd og §16nr. 1.
Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schweigaard Selmer, Endresen og Nygaard: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Nils P. Jacobsen med domsmenn):
Retten skal bemerke: - - -
Når det gjelder foreleggets pkt. 2 er forholdene mer komplisert. Retten finner følgende forhold godtgjort:
Den 30/6.1970 ved 19-tiden kjørte A sin lette motorsykkel L-26204 på fylkesvei 409 i Randaberg i retning mot Stavanger. Ved Leikvoll kommer en privat vei fra Friheim (Friheimsveien) opp på fylkesveien fra høyre i As fartsretning. A var kjent i området og var klar over denne veien. Han trodde imidlertid at det bare var utkjørsel og at trafikken derfra hadde stoppeplikt. Ca. 100 - 50m før han kom frem til krysset, så han at Ole G. Leikvoll i varebil L-14608 stod i ferd med å kjøre ut fra Friheimsveien. Han var sikker på at Leikvoll ville vente til han hadde passert. Denne forventning ble også bestyrket ved at Leikvoll lot en bil som kjørte ca. 50m foran A, passere. Leikvoll så imidlertid ikke at motorsykkelen kom - og kjørte ut i fylkesveien. A bremset og prøvde å svinge unna, men kolliderte med Leikvolls støtfanger på venstre side, med den følge at han brakk benet.
Det bemerkes at krysset er særdeles uoversiktlig p.g.a. trær og busker og at det ikke har vært hevdet at det i og for seg var noe å utsette på noen av førernes fart. Krysset er ikke varslet med skilt på fylkesveien. Det er heller ingen varsel- eller vikepliktskilter på Friheimsveien.
Problemet i saken er å avgjøre hvorvidt Friheimsveien kan regnes som «vei» i Trafikkreglenes forstand, jfr. §1 nr. 1. Det avgjørende kriterium er om veien er åpen for alminnelig ferdsel. Dette er et skjønnsmessige uttrykk, og spørsmålet må avgjøres konkret. I en dom i Rt-1936-884 ble en blindvei som førte til 6 villaer ikke regnet som «vei» i den daværende Veilovs forstand etter samme kriterium.
Friheimsveien er en privat vei. Den munner på den ene side ut i fylkesvei 409 og på den annen side i Madlaveien. Et midtparti av veien
Side:116
er stengt for gjennomkjøring ved at skilt nr. 200 med underskilt U-9 med tekst: «Gjelder gjennomkjøring» er satt opp i begge ender av midtområdet. Det er ca. 20 - 25 husstander som bor langs Friheimsveien og har anledning til å kjøre ut på fylkesveien der ulykken skjedde. Det er også en del trafikk i området. Hovedtyngden av trafikken går imidlertid ikke ut i fylkesveien, men i Madlaveien. Veien er særdeles dårlig ut mot fylkesveien. Således kan man ikke kjøre fortere enn i gangfart på dette stykket. Der er 3 husstander som ligger nær opp til fylkesveien og i stor utstrekning bruker den angjeldende utkjørsel, mens de andre berettigede for det meste kjører den andre veien.
Retten finner at Friheimsveien representerer et grensetilfelle i h.h.t. Trafikkreglenes definisjon. At 3 familier bruker utkjørselen stadig, kan ikke være nok. Veien er imidlertid åpen for ferdsel også til og fra for de andre bruksberettigede, som representerer ca. 20 familier. Det er dette som er avgjørende etter Trafikkreglene. Spørsmålet blir da om et naturlig trafikkomfang er så stort at det kan dreie seg om en «alminnelig» ferdsel.
Retten er kommet til at dette ikke kan være tilfelle. Det er da lagt vekt på at kjøring til og fra 20 - 25 hus ikke betyr så meget trafikk at det er naturlig å tale om «almindelig» ferdsel. Det er også tatt hensyn til at veien mot ukjørselen er så elendig at den såvidt er farbar med personbil. Videre er det lagt vekt på at det rent faktisk for det meste kjøres den andre veien.
Tilsammen mener retten at dette fører til at Friheimsveien ikke kan ansees som åpen for almindelig ferdsel når det gjelder det stykke som går fra husene på Friheim til fylkesveien. - - -