Rt-1971-1341

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-12-10
Publisert:	Rt-1971-1341
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 171/1971
Parter:	Harry Stausland m.fl. (advokat Bjørn Moldenes - til prøve) mot Harry Stauslands konkursbo v/bobestyreren (høyesterettsadvokat Lars Chr. Hægg)
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Stabel, Leivestad, Roll-Matthiesen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §76, Konkursloven (1863) §12, §37, §33, §71, §73, §75, Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Schweigaard Selmer: Saken gjelder avkall på falt arv mens arving er under konkursbehandling. Hos Harry Stausland ble konkurs åpnet 15. september 1967. Stauslands morbror, Adolf Vettestad, døde 30. mars 1970 mens bobehandlingen fortsatt pågikk. Avdøde etterlot seg ikke testament. Hans nærmeste slektsarvinger var nevøen Harry Stausland og en niese, Nelly Bie. Harry Stausland, som har to livsarvinger, Frank, født xx.xx.1950, og Anne, født xx.xx.1953, frafalt arven ved erklæring datert 4. april 1970. Erklæringen ble levert medarvingen Nelly Bie og innkom til skifteretten 2. mai 1970. Stauslands konkursbo har reist skiftetvist om gyldigheten av arvefrafallet. Tvisten ble overført til sivilt søksmåls former, og Mandal skifterett avsa 10. juni 1971 dom med domsslutning:

«1. Harry Stauslands arvefrafall av 4. april 1970 kjennes ugyldig og hans arvelodd tilfaller Harry Stauslands konkursbo.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Hary Stausland og hans barn påanket skifterettens dom og søkte om tillatelse til å bringe saken direkte inn for Høyesterett. Slik tillatelse ble gitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg 24. september 1971. De ankende parter er meddelt fri sakførsel for Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler for skifteretten fremgår av domsgrunnene. For Høyesterett er partene enige om å legge samme faktum til grunn som for skifteretten.

De ankende parter, Harry Stausland og hans barn, gjør gjeldende at skifteretten har tatt feil når den etter en samlet vurdering av de legislative hensyn finner at den rimeligste regel i hovedtilfellene er at en konkursdebitor ikke har adgang til å frafalle falt arv. De samme hensyn til kreditorene gjør seg etter de ankende parters mening, gjeldende der arvingen er insolvent, men ikke under konkursbehandling. Høyesterett har imidlertid godtatt at den insolvente arving avslår falt arv, jfr. Rt-1931-594. Videre hevdes at retten tar feil når arven etter konkurslovens §37, anses «ervervet» ved arvelaterens død, og at den derfor går inn i bomassen. Arven «erverves» ikke med mindre den mottas av arvingen, jfr. arvelovens §75 sammenholdt med §71. Konkurslovens §37, som skifteretten viser til, sier ikke mer enn at arven går inn i konkursmassen dersom arvingen mottar arven. De ankende parter har for øvrig gjort gjeldende de samme anførsler som for skifteretten og har nedlagt denne påstand:

Side:1342

«1. Harry Stauslands arveavslag av 4. april 1970 i dødsboet etter Adolf Vettestad kjennes gyldig.

2. Harry Stauslands konkursbo v/bobestyreren dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for skifteretten og for Høyesterett.»

Ankemotparten, Harry Stauslands konkursbo, hevder at skifterettens dom er riktig i resultat og begrunnelse. Hvorvidt en konkursskyldner har adgang til å frafalle falt arv er først og fremst et spørsmål om tolking av konkurslovens §37 sammenholdt med §12. Etter arvelovens §76 anses arven falt ved arvelaterens død. Fra dette tidspunkt er eiendomsretten til arven gått over til arvingens konkursbo, og arvingen er avskåret fra å råde over den. For øvrig anfører konkursboet det samme som for skifteretten, og har nedlagt denne påstand:

«1. Harry Stauslands arvefrafall av 4. april 1970 i Adolf Nilsen Vettestads dødsbo kjennes ugyldig, og hans arvelodd tilfaller Harry Stauslands konkursbo.

2. Harry Stausland, Frank Stausland og Anne Stausland m/verger, Harry og Karen J. Stausland, dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til Harry Stauslands konkursbo.»

Det spørsmål som foreligger til avgjørelse for Høyesterett, er om en arving under konkursbehandling etter gjeldende rett har adgang til å avslå falt arv. Jeg er her kommet til samme resultat som skifteretten. Ifølge rettspraksis er det på det rene at en konkursskyldner kan gi avkall på arv som han har i vente, jfr. Rt-1928-762. Videre er det fastslått at en insolvent arving, før han går konkurs, også kan avslå falt arv, jfr. Rt-1931-594. Når det gjelder konkursskyldnerens adgang til å avslå falt arv, har spørsmålet vært atskillig drøftet innen teorien, og oppfatningene er noe forskjellige. Jeg nøyer meg her med å vise til den redegjørelse som er gitt av skifteretten, og de forfattere som er nevnt i dommen. For Høyesterett har ytterligere teori vært trukket frem uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på denne. Også forarbeidene til arveloven av 1854 og til arvelovutkastet i Ot.prp. nr. 36 for 1968/69 har skifteretten redegjort for. Av disse fremgår uttrykkelig at verken gjeldende arvelov eller utkastet tar opp til regulering konkursskyldnerens adgang til å avslå falt arv. Dette spørsmål må løses ut fra en tolking av konkurslovens §37 sammenholdt med dens §12, og jeg finner at disse bestemmelser, videre sammenholdt med arvelovens §76, må føre til at arven er gått inn i konkursboets masse ved arvelaterens død, og at konkursskyldneren er avskåret fra å forføye over den. Jeg finner støtte for mitt resultat i de dommer som er referert i Rt-1924-782 og 1931 594. Jeg viser også til at etter dansk, finsk og svensk rett har konkursskyldneren ikke adgang til å frafalle falt arv.

Ankemotparten har i sin påstand for Høyesterett under punkt 1 villet peke på at arvefrafallet gjelder Adolf Nilsen Vettestads dødsbo, og at boets navn burde vært nevnt i skifterettens domskonklusjon. Selv om jeg er enig i dette, finner jeg

Side:1343

ikke grunn til å forandre konklusjonen ettersom forholdet ikke kan misforstås.

Jeg er enig med skifteretten i at saksomkostninger ikke ble tilkjent for skifteretten, og finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

Skifterettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Roll-Matthiesen og Eckhoff: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Nils Chr. Jegersberg): - - -

Saksøkeren har anført at saken dreier seg om et rettsspørsmål som ikke er helt avklaret i norsk rett, men at avgjørelsen må treffes under hensyntagen til de rettskilder vi har. - - -

I eldre teori har bl.a. Stian Bech hevdet at en konkursskyldner kan frafalle arv som er falt etter konkursen: Konkurslovgivningen, 2. utg. 1928 199-200, 205-209 og 33-34. Hans Lutken hevder en motsatt regel: Arveloven, utg. 1924 97. Saksøkeren viser til at Bech skrev sin bok før Høyesterett avsa dommen som er gjengitt i Rt-1931-594, og at denne dommen er et moment i retning av at en som er konkurs ikke kan gi avkall på falt arv.

Den nyere teori frem til 1971 er samstemmig i at konkursskyldneren ikke har rett til å frafalle falt arv. Det vises herom til Hagerup: Konkurs- og akkordforhandling, 3. utg. 1932 78-179, Knoph: Norsk arverett, 3. utg. 1959 267 og Brækhus: Materiell konkurs og eksekusjonsrett, 2. utg. 1962 33-134, jfr. 4. utg 98-99.

Knoph mener at det resultat han er kommet til i høy grad styrkes av dommene i Rt-1924-782 flg. 1931 594 flg.

Brækhus omhandler de to dommene som Knoph viser til. Poenget i dommen av 1924 var at Høyesterett antok at falt arv var et almindelig formuesgode. I dommen av 1931 godtok Høyesterett at en sønn kunne frafalle arv etter moren selv om han var insolvent. Forutsetningen i dommen er tydelig at resultatet ville blitt et annet om sønnen hadde vært konkurs da han ga avkall på arven. - - -

Saksøkte har anført følgende: - - -

De saksøkte peker på at det i teorien foreligger forskjellige fortolkninger av konkurslovens §37. I Stian Bech's «Konkurslovgivningen», jfr. ovenfor, hevdes det at konkursskyldneren kan avslå arv som er falt etter konkursen. Det samme synspunkt hevdes av Bernhard Getz i hans «Juridiske Afhandlinger» side 469 flg. utg. 1903 av Francis Hagerup. Augdal har i «Konkurs» utg. 1952 av Jussens venner - serie C ikke tatt stilling til spørsmålet, mens Lødrup i «Tidsskrift for rettsvitenskap» 1968

Side:1344

side 592-593 mener at konkursskyldneren kan frafalle arv. Arnholm har i «Privatrett V» utg. 1971 295 flg. hevdet det samme.

De saksøkte hevder at hverken dommen i Rt-1924-782 flg. eller dommen i Rt-1931-594 flg. løser spørsmålet. Det presiseres at det er Brækhus som mener at det fremgår av dommen av 1931 at en konkursskyldner ikke kan frafalle falt arv uten at dette er direkte uttalt i premissene. - - -

Retten bemerker:

Boet etter Adolf Vettestad består i hovedsaken av den faste eiendom gnr. 119, bnr. 5 og 6 Vettestad i Lindesnes og bankinnskudd i Mandal Sparebank og Sør-Audnedal Sparebank. Eiendommen er av lensmannen i Lindesnes verdsatt til kr. 25.000,- og bankinnskuddene er på tilsammen ca. kr. 30.000,-. Det er foruten omkostninger ved begravelsen ingen gjeld i boet.

Etter arvelovens §75, jfr. §71 kan en «Arving, der er myndig til å raade over sine Midler» avslå falt arv. Det skal i såfall forholdes som om han var død før arvelateren. Etter dette skulle Harry Stauslands del av arven etter onkelen Adolf Vettestad bli å fordele mellom Stauslands to livsarvinger, Frank, født xx.xx.50 og Anne, født xx.xx.53.

Spørsmålet er om den omstendighet at Harry Stausland var under konkurs da han frafalt arv skal betinge en annen regel.

Arvelovens ordlyd løser ikke problemet og dens forarbeider erklærer uttrykkelig at de ikke akter å ta stilling til det. (Mot. side 97, se Knoph 3. utg. side 267). I «Utkast til lov om arv» av september 1962 251 sp. 1, under bemerkninger til utkastets §73, som tilsvarer arvelovens §75, anføres følgende:

«Hvorvidt en konkursmann kan avslå falt arv, er et tvilsomt og omtvistet spørsmål. Komiteen er nærmest av den oppfatning at konkursmannen bør kunne gjøre dette. Da imidlertid spørsmålet også har en konkursrettslig side, har komiteen ikke funnet å burde ta opp spørsmålet til behandling.»

Spørsmålet er heller ikke tatt opp i Odelstingsproposisjonen om lov om arv, Ot.prp. 36 for 1968/69, side 201, sp. 2 i.f.

Etter konkurslovens §12 er konkursskyldneren uberettiget til å forføye over de til boet hørende gjenstander og rettigheter etter at konkurs er åpnet. Konkurslovens §37 bestemmer bl.a. at det konkursskyldneren «erverver ved Arv» under bobehandlingen tilhører boets masse.

Det er omtvistet i teorien om en konkursskyldner kan avslå falt arv. Retten viser forsåvidt til det som er gjengitt foran under partenes anførsler.

Det foreligger heller ingen Høyesterettsdom som direkte tar standpunkt til spørsmålet: I dommen i Rt-1924-782 flg. kom Høyesterett til at det ikke var hustruen men mannen som kunne gi avkall på falt arv. Idag ville resultatet blitt et annet men poenget er ifølge Brækhus at Høyesterett antok at falt arv var et almindelig formuesgode. I dommen i Rt-1931-594 flg. godtok Høyesterett at en sønn kunne frafalle arv etter moren selv om han var insolvent. I en dom i Rt-1928-762 flg. fastslår Høyesterett at en arving som er under konkurs kan frafalle ventende arv. Høyesterett uttaler i en dom i Rt-1911-227 flg. at en insolvent livsarving har rett til uten hensyn til sine

Side:1345

kreditorer å gi avkall på arv (arvelovens §73), og til å frafalle sin pliktdelsrett (arvelovens §33), selv om frafallelsen skjer i arvingens egen interesse.

Da spørsmålet om en arving som er under konkurs kan frafalle falt arv er omtvistet i teorien og ikke er løst i noen Høyesterettsdom, går retten over til å drøfte spørsmålets legislative sider.

Retten tar som utgangspunkt at når en mann blir satt under konkurs, er det fordi han ikke er istand til å dekke sine gjeldsforpliktelser. Han har av forskjellige årsaker kommet i den stilling at hans passiva er større enn hans aktiva. Hensynet til at kreditorene skal få så stor dividende som mulig må ha vesentlig vekt. Konkurskreditorene har et sterkt legislativt krav på at arv som er falt etter konkursens åpning skal tilfalle boets masse.

På den annen side er ikke ventende arv noe godt kredittobjekt. Kreditorene kan gå glipp av arven ved at debitor gir avkall på den før den faller, jfr. Rt-1928-762 flg. Videre er det almindelig antatt at selv en insolvent arving kan avslå arv bare det skjer før han går konkurs, jfr. Rt-1931-594 flg.

Når det imidlertid som her er spørsmål om arv som er falt mens arvingens bo står under behandling som konkursbo, har betraktningene om ventende arv og arvefall i insolvens-tilfelle ikke avgjørende vekt.

Derimot må det tillegges vekt at arvelateren med det unntak som følger av regelen om livsarvingers pliktdelsarv, fritt kan opprette testament til fordel for andre enn konkursskyldneren.

Knoph har i sin «Arverett«, 3. utg. 1959 267 drøftet betydningen av at arven har et personlig anstrøk. Han konkluderer imidlertid med at konkursskyldneren ikke kan frafalle falt arv og at dette gjelder såvel testamentsarv som legalarv.

Arnholm anfører i sin «Privatrett V» side 296 flg. at det er arvelaterens penger det gjelder og at det er et tungtveiende hensyn om man kommer til en løsning som den typiske arvelater ville ønske. Han tror foreldre flest synes det er bedre at arven går til barnebarna enn at den går inn i barnets konkursbo.

Retten finner etter en samlet vurdering av de legislative hensyn at den rimeligste regelen i hovedtilfellene er at en konkursdebitor ikke har adgang til å frafalle falt arv.

Retten mener at konkurslovens §37 gir den formelle hjemmelen for regelen idet arven må anses å være «ervervet» ved arvelaterens død. Når arven er «ervervet» i konkurslovens forstand tilhører den boets masse som konkursdebitor ifølge konkurslovens §12 ikke har noen rett å råde over.

In casu bemerkes at arvelateren Adolf Vettestad kjente til at nevøen var under konkurs, men at han likevel unnlot å sette opp testament til fordel for nevøens barn. Hans mulige intensjoner med hensyn til å ville tilgodese disse kan ikke tillegges vekt, jfr. ovenstående. Retten finner forøvrig at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for arvelaterens påståtte intensjoner. - - -

Side:1346