Rt-1971-34

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-01-15
Publisert:	Rt-1971-34
Stikkord:	Vederlagskrav i særeiebo
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 2B/1971
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen) mot 1. B, 2. C v/verge D (høyesterettsadvokat Gudleik Støylen).
Forfatter:	Blom, Roll-Matthiesen, Gundersen, Schweigaard Selmer, Bahr
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §25, §38, LOV-1970-05-22-30, §18, §19, §1

Dommer Blom: A døde den 4. januar 1968. Han hadde fullstendig særeie med sin hustru i tredje ekteskap, fru A, og arvinger i særeieboet var foruten henne et barn i hvert av de tidligere to ekteskap. På skiftet gjorde fru A krav på vederlag for den arbeidsinnsats hun hadde ytet i hans bedrift i årene 1960 - - 1966. Kravet ble nektet godkjent som fordring i boet, og i den skiftetvist som hustruen deretter innledet mot boet, avsa Oslo skifterett 5. desember 1968 kjennelse med slik slutning:

«1. Bo nr. 1019/68: A's særeiedødsbo frifinnes.

2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger med kr. 500,- som oppfylles innen 14 dager fra forkynnelsen.»

Hustruen påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 7. februar 1970 enstemmig avsa dom med slik domsslutning:

«1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. Som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten betaler fru A kr. 1.000 - ettusen kroner til B og C v /verge D.

3. Oppfyllelsesfristen for saksomkostningene er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Hustruen har påanket lagmannsrettens dom og hevder at både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen er uriktig. Lagmannsretten har undervurdert den innsats hustruen ytet i bedriften. Hun har i hvert fall ved denne innsats øket særeiet med kr. 100.000,- og begrenser for Høyesterett sitt vederlagskrav til halvparten av dette beløp. Videre har lagmannsretten tatt feil når den bare har ansett en del av det arbeidet hun utførte i bedriften som innsats utover det hun pliktet å yte etter loven om ektefellers formuesforhold, §1. Det er feil når lagmannsretten har ansett hennes

Side:35

krav som et lønnskrav i medhold av ektefellelovens §38, første ledd. Kravet er et vederlagskrav av samme art som de krav loven omhandler i §18, §19 og §25. De prinsipper som ligger bak disse lovbestemmelser og som er videre utviklet gjennom rettspraksis, må føre til at kravet tas til følge. Endelig er det feil når lagmannsretten ikke har ansett bestemmelsen i ektefellelovens §25 annet ledd som kom til ved loven av 22. mai 1970, nr. 30, som uttrykk for tidligere gjeldende rett. Hun har nedlagt slik påstand:

«Fru A tilkjennes et verderlag i A's dødsbo på kr. 50.000,-.

Fru A tilkjennes saksomkostninger for Skifterett, Lagmannsrett og Høyesterett.»

Avdødes to døtre har henholdt seg til lagmannsrettens domsbegrunnelse og har nedlagt slik påstand:

«Eidsivating Lagmannsretts dom stadfestes.

Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av partene og fem vitner, hvorav ett nytt for Høyesterett. Ellers foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Når det gjelder anken over bevisbedømmelsen, er jeg riktignok tilbøyelig til å vurdere hustruens arbeidsinnsats og den verdiforøkelse hun derigjennom har tilført mannens særeiebo, høyere enn lagmannsretten har gjort. Men jeg behøver ikke å gå nærmere inn på den del av anken, idet jeg er enig med lagmannsretten i at det fremsatte krav må forkastes som ulovhjemlet.

Jeg bemerker først at de regler ektefellelovens §18, §19 og §25 gir om vederlagskrav, er av utpreget positivrettslig karakter, og at man må være varsom med å gi dem analogisk anvendelse ut fra rene rimelighetsbetraktninger. Loven har gitt detaljerte regler om de rettigheter ektefeller kan gjøre gjeldende på skifte. Jeg går ut fra at disse regler er ment innen sitt felt å være uttømmende. Det må derfor være en lovgiveroppgave å gjennomføre de endringer i rettstilstanden på området som måtte vise seg ønskelige. Jeg viser i denne forbindelse til førstvoterendes bemerkninger i den sak som er referert i Rt-1965-534 (se særlig side 537).

Jeg kan som lagmannsretten heller ikke se at den rettspraksis hustruen har vist til, gir støtte for noe vederlagskrav i et tilfelle som dette. Spesielt bemerker jeg at den foreliggende sak ligger helt annerledes an enn den som er referert i Rt-1966-28. I den nevnte sak var det de tingsrettslige regler om spesifikasjon og inkorporasjon som var utgangspunktet for Høyesteretts drøftelse, og jeg kan ikke finne at det kan trekkes noen slutning fra disse regler til det foreliggende tilfellet som gjelder arbeid i den annen ektefelles bedrift.

Tvert i mot ser jeg det som lagmannsretten slik at det i realiteten er et krav på arbeidsgodtgjørelse - et lønnskrav - som

Side:36

hustruen fremmer i den foreliggende sak. Slik ektefellelovens §38 lød da dødsfallet fant sted, var et slikt krav foreldet hvis det ikke ble gjort gjeldende senest seks måneder etter utgangen av det kalenderår hvori bistanden er ytet, og det kunne altså ikke føre frem i større utstrekning enn det ble imøtekommet av skifteretten ved tilkjennelse av kr. 6.000,- for hennes innsats i 1967. Ved lov av 22. mai 1970 nr. 30 fikk imidlertid ektefellelovens §25 et nytt annet ledd som lyder slik:

«Er en ektefelles særeie under ekteskapet økt i verdi, og har den annen ektefelle i vesentlig grad medvirket til forøkelsen gjennom bidrag til familiens underhold, arbeid eller på annen måte, kan denne ektefelle ved ekteskapets opphør eller ved lovlig eller faktisk separasjon tilkjennes et beløp av den førstes særeie som ikke må overstige halvparten av verdiøkningen. Er den berettigede ektefelle død, kan krav gjøres gjeldende av hans arvinger når særlige grunner taler for det.»

Jeg behøver ikke å ta standpunkt til hvordan den foreliggende sak måtte bedømmes dersom denne bestemmelse var å anse som gjeldende rett ved dødsfallet. Jeg er nemlig enig med lagmannsretten i at regelen i den nye §25 annet ledd må oppfattes som en endring i den tidligere rettstilstand, ikke som stadfestelse av eldre, uskreven rett.

Jeg finner støtte for mitt standpunkt i forarbeidene til lovens nye §25 annet ledd og viser særlig til innstilling II fra Utvalget til revisjon av ekteskapslovgivningen m.v., avgitt i mars 1964 7-28 og til Ot.prp. nr. 66 (1968-69), side 16-17.

Det følger av den nye lovs avsnitt VIII at den ikke får direkte anvendelse i det foreliggende tilfelle, og jeg kan ikke anse domstolene berettiget til ut fra et konkret rimelighetsskjønn å gi bestemmelsen anvendelse på eldre forhold.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger for de tidligere retter og finner at hustruen må betale omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler fru A til B og C v/verge D i fellesskap 2.500 - to tusen fem hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Schweigaard Selmer og Bahr: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Tove May Olsbu): - - -

Rettens bemerkninger: - - -

Retten må imidlertid være enig med de saksøkte i at omhandlede

Side:37

fordring i realiteten er et lønnskrav. Som foran nevnt legger retten til grunn at fru A har hatt en fremtredende stilling i ektemannens bedrift, uten å ha hevet formell lønn. At hun i praksis har fått vederlag, i hvert fall delvis, for sin arbeidsinnsats, finner retten dog ikke tvilsomt, idet det må ansees bevist at hun hadde full disposisjonsrett over bedriftens kasse, og at hun således kunne trekke ut av denne de midler som hun fant nødvendig og ønskelig. Etter det som er fremkommet i saken finner retten at fru A også har benyttet denne adgang. Såvidt retten kan skjønne har fru A opptrådt mer som en eier av bedriften, enn som en vanlig ansatt. Eventuell goodwill som hun var med på å opparbeide, kom derfor også henne selv til gode.

Når det gjelder saksøkerens anførsel om at hennes arbeidsinnsats medførte at avdødes særeie ble forøket, kan retten ikke godta denne, idet kapital og arbeid i denne sammenheng ikke umiddelbart kan sidestilles. Reglene om tingsrettslig sameie kan således ikke komme til anvendelse, da det ikke er fremkommet noe bevis for at det skulle ha foreligget en avtale partene imellom om dette.

Reglene om vederlagskrav i ektefellelovens §19 og §25 har i følge Peter Lødrup «Materiell Skifterett» til formål å rette opp en skjevhet som en likedeling av de gjenværende midler skulle innebære. Bestemmelsen forutsetter videre at det har foregått en kapitalforringelse evnt. forøkelse. Da reglene kun gjelder forholdet felleseie - særeie og omvendt, og da de er av en meget spesiell art, finner retten at de ikke kan anvendes utenfor sitt område.

Etter ektefellelovens §38 kan en ektefelle kreve vederlag for bistand som er ydet den annen ektefelle i dennes erhvervsvirke på nærmere bestemte vilkår. Annet ledd i samme bestemmelse inneholder imidlertid en meget kort foreldelsesfrist, kravet må være «gjort gjeldende senest 6 måneder efter utgangen av det kalenderår hvori bistanden er ydet.» - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Henry Østlid, Anton Hiorth og tilkalt dommer, byfogd Karl A. Høvde): - - -

Fru A giftet seg i mars 1960 med A. Begge hadde barn fra tidligere ekteskap og det ble ved ektepakt av 10. mars 1960 opprettet fullstendig særeie. - - -

A hadde tidligere vært gift to ganger. - - -

Fru A har tidligere vært gift i Sverige fra 1939 til hun ble skilt i 1947. Hennes barn ble fullt ut forsørget i Sverige av faren da hun i 1960 giftet seg påny og flyttet til Oslo. Hun hadde siden 1929 arbeidet i Stockholm i fargehandlerfirma, først som ekspeditrise, men de siste 6 årene som bestyrer for fire av vedkommende firmas butikker. Hun hadde da lønn og tantieme som tilsammen utgjorde ca. 2000 sv. kr. pr. måned.

Da fru A giftet seg med A hadde hun ingen formue bortsett fra en bankbok på 9000 sv. kr. Hun hadde ca. et års tid forut for ekteskapet ble inngått, bodd i hans leilighet i - - -veien 225 A, en tomannsbolig bygget i 1953 som han eiet. Fra august 1959 begynte hun å arbeide endel på kontoret i hans bedrift, bilradiatorverkstedet som holdt til i leiede

Side:38

lokaler i - - -gt. 86. A ledet selv bedriften både når det gjaldt det forretningsmessige og det tekniske arbeidet på selve verkstedet. Virksomheten besto i reparasjon og utskiftning av bilradiatorer. Det var i 1959 ansatt 3 arbeidere på verkstedet. Denne arbeidsstokken har i årene frem til 1967 variert endel, fra 6 arbeidere på det høyeste og ned til 2. Grunnen til variasjonene har tildels hatt sammenheng med hvor øvet og rutinerte arbeiderne har vært til de forskjellige tider. A kalkulerte reparasjonsoppdragene og deltok også endel i arbeidet på verkstedet når det var noe særlig vanskelig som skulle gjøres.

I august 1960 fikk A hjerteinfarkt og lå på sykehus i henimot 3 uker, hvoretter han kom i arbeide igjen. Han hadde et attak til noen år senere. Ellers er det opplyst at hans arbeidsevne ble endel redusert på grunn av alkoholmisbruk. Sakens parter er dog uenige om i hvilken grad arbeidsevnen ble nedsatt og hvor stor innflytelse dette eventuelt har hatt på hans innsats som leder av bedriften.

Etter inngåelsen av ekteskapet fortsatte fru A å arbeide endel i bedriften og hennes innsats øket i årene fremover. Hun har forklart at hun arbeidet på kontoret sammen med sin mann. Hun førte bøkene. skrev fakturaer, innkasserte fordringer, tok imot ordrer; m.v. Det er omtvistet mellom partene i hvor stor utstrekning hun har arbeidet for bedriften og hvilken betydning hennes arbeide har hatt.

Det er på det rene at det hverken før ekteskapet eller senere ble inngått noen avtale mellom ektefellene om lønn eller annen godtgjørelse for det hun gjorde. Hun foretok seg ikke noe i anledning av dette, men har i sin partsforklaring hevdet at hun trodde mannen i en eller annen form ville påskjønne hennes innsats. Således har han overfor henne gitt uttrykk for at hun fortjente en påskjønnelse, og har også uttalt noe i retning av at han «hadde sørget for henne», hvilket hun oppfattet som om han hadde skrevet testament til fordel for henne. I forbindelse med sitt arbeid med regnskapsførselen hadde hun fri adgang til kassen, og tok selv ut de pengebeløp hun behøvde til ektefellenes husholdning og til sitt personlige underhold forøvrig. - - -

A døde den 4. januar 1968 og etterlot seg ikke testament. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter opplysningene i saken legges til grunn at A's bilradiatorverksted da ekteskapet ble inngått våren 1960 var en vel opparbeidet bedrift som gjennom mange år hadde skaffet ham og hans familie et godt underhold. Av regnskapene fremgår at bedriften har hatt fremgang med hensyn til omsetningens størrelse og det økonomiske resultat i løpet av årene fra 1960 til A's død i januar 1968. Kapitalkonto viser en formuesøkning på ca. kr. 100.000 i dette tidsrom. A's foran nevnte kjøp av ihendehaverobligasjoner for kr. 130.000, som ikke kan tidfestes, skaper en viss usikkerhet i bedømmelsen av hvor meget driften av verkstedet egentlig har kastet av seg i årene før og etter 1960. Men overskuddet og uttakene til privat forbruk i årene §1960-67 må minst ha vært så store hvert år som regnskapene viser og som det foran er redegjort for.

De foreliggende opplysninger, bl.a. vitneprovene under ankeforhandlingen, synes å vise at A's sykdom ikke har vært av slik art at den kan sies å ha satt ham ut av arbeidet som leder av bedriften, selv om sykdommen har medført enkelte kortvarige fravær. Videre må det antas

Side:39

at den ankende parts opplysninger om A's alkoholmisbruk og følgene av det, har vært adskillig overdrevne. Det synes riktignok å være på det rene at han fra tid til annen viste seg beruset på verkstedet og da ble bedt om å gå hjem av sin hustru. Men dette hendte ikke så ofte, og A's alkoholmisbruk synes heller ikke ellers å ha vært av en slik karakter, at det har gått noe vesentlig ut over hans arbeid. Etter lagmannsrettens oppfatning var det således A som i hele det tidsrom ekteskapet med fru A varte, formelt og i praksis var bedriftens leder.

Dermed er det ikke sagt at ikke også fru A har utført et godt arbeide. Etter alt å dømme har hennes samlede innsats på kontoret vært en verdifull støtte for mannens drift av bilradiatorverkstedet. Men det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for som skifteretten å anta «at hun i praksis har vært firmaets kommersielle leder». Det er ikke opplyst noe særlig om arten av hennes arbeid eller om det ansvar hun hadde, som kan tyde på at hennes innsats har vært mer betydningsfull enn en vaniig betrodd kontordames arbeid. Forøvrig legges til grunn at hun de senere år arbeidet full dag, mens innsatsen i tidligere år var mindre og hadde mer deltidspreg.

Den ankende part har hevdet at hennes underholdsplikt etter ektefellelovens §1 må anses oppfylt i og med husarbeidet, og at alt arbeide hun utførte for bedriften således faller utenom det hun var forpliktet til. Dette antar lagmannsretten ikke kan være riktig. Fru A's husarbeid innskrenket seg til et formentlig enkelt arbeid med hushold for seg selv og mannen. Ved driften av verkstedet skaffet mannen midlene til ektefellenes underhold. I kraft av den virksomhet hun hadde drevet før ekteskapet, hadde hun gode forutsetninger for å kunne hjelpe til på verkstedets kontor hvis det ble nødvendig på grunn av sykdom eller mannen av andre grunner ble satt ut av arbeid for kortere tidsrom. Lagmannsretten finner det klart at fru A pliktet å tre støttende til i slike tilfelle. I ektefellelovens §1 er imidlertid omfanget av ektefellenes gjensidige underholdsplikt angitt ved skjønnsmessige og såpass vide kriterier, at lagmannsretten anser det naturlig å betrakte også en del av hennes innsats utover det strengt nødvendige ved sykdom og lignende på verkstedets kontor, som pliktig bidrag til felles underhold.

Til den ankende parts anførsel om at hun ikke har fått godtgjørelse i noen form, vil lagmannsretten fremholde, at iallfall så langt innsatsen lå innenfor rammen av underholdsplikten, må det antas at hun har fått vederlag for sitt arbeid ved at hun hadde fri adgang til kassen og har tatt ut de midler hun fant nødvendig og ønskelig til sitt personlige forbruk og til den felles husholdning. De uttak som ifølge regnskapene er gjort til privatforbruk viser etter lagmannsrettens oppfatning at driften av verkstedet har kastet av seg midler til et etter forholdene ganske rommelig underhold.

Som anført foran har skifteretten i medhold av bestemmelsen i ektefellelovens §38 første ledd om godtgjørelse for bistand i den annen ektefelles erhvervsvirke, tilkjent fru A kr. 6.000 av særeieboet for hennes innsats på verkstedets kontor i året 1967. Det er på det rene at ytterligere krav etter §38 for innsatsen i tidligere år, er foreldet etter paragrafens annet ledd.

Den ankende part har da for så vidt arbeidsinnsatsen i 1960-66

Side:40

angår, fremsatt vederlagskrav ut fra den betraktning at hun fra mannens særeie kan kreve tilbakeføring av den formuesøkning hun ved sitt arbeid i vesentlig grad har medvirket til.

I og med at fru A ikke har virket i noen ledende stilling ved bedriften og hennes arbeid i det hele har hatt en slik karakter som nevnt foran, kan det ikke sies at hun i vesentlig grad har medvirket til hele den formuesøkning ved verkstedet som fant sted under ekteskapet og som det foran er redegjort for. Lagmannsretten finner skifterettens ansettelse av godtgjørelsen for 1967 til kr. 6.000 rimelig, og antar at hennes arbeidsinnsats i årene §19§60-66, som var noe mindre pr. år enn i 1967, rent skjønnsmessig svarer til et samlet beløp på ikke over kr. 30.000 Etter omstendighetene antas at hun i årene 1960-66 har medvirket til å øke særeiet med dette beløp.

Spørsmålet er imidlertid om det i det hele tatt finnes rettslig hjemmel for et slikt vederlagskrav som den ankende part gjør gjeldende. Lagmannsretten er kommet til at noen slik hjemmel ikke finnes og skal om dette anføre:

Det er på det rene at den ankende parts krav ikke kan henføres under noen av de bestemmelser som ektefelleloven har om vederlagskrav i §19 og §25. Disse bestemmelser kan bare gjøres gjeldende på felleseieskifte og kan således ikke anvendes hvor det foreligger fullstendig særeie mellom ektefellene som i den foreliggende sak.

Den ankende part har pekt på at Høyesterett i sin avgjørelse inntatt i Rt-1966-28 flg. i prinsippet har anerkjent berettigelsen av kompensasjonskrav i den annen ektefelles særeie hvis det etter omstendighetene er rimelig å godta kravet. Til dette bemerkes at i nevnte høyesterettssak kom de alminnelige rettsregler som gjelder om spesifikasjon av og inkorporasjon i fremmed ting til anvendelse. Saksforholdet lå således både faktisk og rettslig sett annerledes an enn i den foreliggende sak.

Den ankende part har hevdet at det ut fra prinsippet bak ektefellelovens bestemmelser om vederlagskrav i §19 og §25 kan konstrueres en rettslig hjemmel for et slikt kompensasjonskrav i ektefellens særeie som hun gjør gjeldende, - og at domstolen derfor kan foregripe anvendelsen av den bestemmelse som lovforslaget om et nytt annet ledd i ektefellelovens §25 innebærer. Dette kan lagmannsretten ikke være enig i. Det er således i forarbeidene til lovforslaget overhodet intet nevnt om at det ut fra alminnelige rettsprinsipper i ektefelleloven allerede på forhånd foreligger hjemmel for slike vederlagskrav i særeie. - - -