Rt-1971-549
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1971-04-30 |
| Publisert: | Rt-1971-549 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 76/1971 |
| Parter: | Drammensdistriktets Skogeierforening (advokat Atle Roll-Matthiesen - til prøve) mot Dokka Bruks konkursbo (høyesterettsadvokat Hans Blom). |
| Forfatter: | Stabel, Bølviken, Blom, Hiorthøy, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §40, Kjøpsloven (1907) §39, Tvistemålsloven (1915) §6 |
Dommer Stabel: Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt Drammensdistriktets Skogeierforening i henhold til kjøpslovens §39 og/eller konkurslovens §40 har stansningsrett overfor Dokka Bruks konkursbo for så vidt angår en rekke tømmerpartier som skogeierforeningen hadde solgt til bruket, og som i samsvar med salgskontrakten var levert ved skogsbilvei før konkursåpningen.
Søksmål om spørsmålet ble reist av konkursboet mot skogeierforeningen ved Hadeland og Land herredsrett. Saken ble forent til felles behandling med en tilsvarende sak mot skogeier Gulbrand Thomlevold. Ved herredsrettens dom av 23. januar 1970 fikk konkursboet medhold i at stansningsrett ikke forelå. Dommen har denne domsslutning:
«1. Gulbrand Thomlevold dømmes til å betale til Dokka Bruks konkursbo kr. 11.205,- - ellevetusentohundreogfem - kroner, samt opptjente bankrenter av beløpet.
2. Drammensdistriktets Skogeierforening dømmes til å betale til Dokka Bruks konkursbo kr. 81.971,20 - åttientusennihundreogsyttien - kroner og tjue øre, med tillegg av opptjente bankrenter av beløpet.
Side:550
3. Oppfyllelsesfristen for de nevnte forpliktelser er 4 - fire - uker fra forkynnelsen av denne dom.
4. Saksomkostninger ilegges ikke.»
Saksforholdet og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for herredsretten, fremgår av dennes domsgrunner.
Skogeierforeningen har erklært anke over dommen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har i medhold av tvistemålslovens §6 annet ledd samtykket i at anken bringes inn direkte for Høyesterett.
Den ankende part gjør gjeldende at vilkårene for stansningsrett foreligger så vel etter kjøpslovens §39 som etter konkurslovens §40. Kjøpslovens §39 er anvendelig fordi tømmerpartiene da konkurs ble åpnet ikke var blitt overlevert til kjøperen i bestemmelsens forstand. Tømmeret lå fremdeles på tilfeldige velteplasser som selgerne eide eller hadde skaffet seg disposisjonsrett over ved avtale med vedkommende grunneier. Skjønt kjøperen hadde rett til å hente tømmeret uten ytterligere medvirkning fra selgerne, var det ikke foretatt noen slik besittelsesoverføring som bestemmelsen forutsetter. Herredsretten har med urette lagt til grunn at selgerne (skogeierne) ikke lenger hadde noen disposisjonsrett over tømmeret. Og uansett om vilkårene etter kjøpslovens §39 var til stede, må stansningsrett være hjemlet i konkurslovens §40, da tømmeret under ingen omstendighet kunne anses for å være inntatt i kjøperens «varelager eller annet oppbevaringssted». Tømmeret lå langt inne i skogen, til dels mange mil fra bruket. Det benektes ikke at den avtalte leveringsmåte hadde driftsøkonomiske fordeler for kjøperen og er blitt stadig mer alminnelig ved salg av tømmer til treforedlingsbedrifter, men dette må være irrelevant ved tolkingen av konkurslovens §40.
De her nevnte synspunkter er underbygd med i alt vesentlig samme anførsler og bevis som for herredsretten. Skogeierforeningen har nedlagt denne påstand:
«1. Drammensdistriktets Skogeierforening frifinnes.
2. Drammensdistriktets Skogeierforening tilkjennes saksomkostninger hos Dokka Bruks konkursbo for begge retter.»
Konkursboet hevder at herredsrettens dom er riktig, og henviser til den begrunnelse retten har gitt. I samsvar med vanlig praksis i treforedlingsindustrien nyttet Dokka Bruk i realiteten velteplassene som lager. Bedriftene sparte omkostninger ved å kjøre tømmeret direkte inn til bruket etter behov, altså uten noen omlastning på egen opplagstomt. Transporten til kjøper måtte under disse omstendigheter anses avsluttet i og med selgerens levering på velteplassen; denne måtte anses som kjøperens «lager eller annet oppbevaringssted» i relasjon til konkurslovens §40. Etter dette skulle det i og for seg være unødvendig å ta standpunkt til om tømmeret også kunne anses overgitt til kjøperen i relasjon til kjøpslovens §39, men det må etter omstendighetene være klart at så var tilfellet.
Side:551
Ellers støtter konkursboet seg til stort sett samme anførsler og bevis som for herredsretten.
Konkursboet har nedlagt påstand om at punkt 2-3 i herredsrettens dom stadfestes, og om at det tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett.
Til bruk for Høyesterett har Dokka Bruks tidligere eier, Gunnar G. Berg, gitt forklaring ved bevisopptak. Angående praksis ved salg av tømmer til treforedlingsbedrifter er det med gjensidig samtykke fra partene lagt frem skriftlige vitneerklæringer fra tømmersjef Per Løken, virkeskonsulent Kr. Brænd og tømmersjef Erling Taarneby. Det er lagt frem en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for herredsretten.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Innledningsvis understrekes at etter salgsavtalens punkt 2 skulle virket «mottas ved offentlige og private veier, farbar med bil og tilhenger - - -». I henhold hertil ble tømmeret av de enkelte skogeiere kjørt frem til en lang rekke velteplasser ved forskjellige skogsbilveier. Der ble det også målt og merket. Deretter stod tømmeret til disposisjon for kjøperen, og denne måtte sørge for videretransport. Det kunne hentes av ham etter behov i tiden frem til begynnelsen av neste driftssesong.
Det er ikke omtvistet i saken at i kjøpsrettslig forstand var tømmeret å anse som levert før konkursen. Spørsmålet om det også var «overgitt» til kjøperen, jfr. regelen om tilbakeholdsrett i kjøpslovens §39, tar jeg på samme måte som herredsretten ikke standpunkt til. I denne sak - hvor kjøperen er gått konkurs - vil spørsmålet om stansningsrett måtte avgjøres etter konkurslovens §40. Det vil med andre ord være avgjørende om tømmeret kan sies å være tatt inn på kjøperens «varelager eller annet oppbevaringssted» før konkursen.
Hva som skal anses som varelager eller dermed likestilt oppbevaringssted, må avgjøres under hensyn til driftsformene til enhver tid og i hvert tilfelle. Det er konkursboets hovedsynspunkt at etter den senere tids utvikling i skogsdriften og treforedlingsindustrien må innkjøpt tømmer i relasjon til konkurslovens §40 anses som en del av bedriftens lager når det er levert ved skogsbilvei slik som i den foreliggende sak. Denne leveringsform har i meget stor utstrekning avløst og overflødiggjort lagring på bedriftens egen tomt, og betyr derfor en rasjonalisering og reduksjon av produksjonsomkostningene. Dette siste er ikke bestridt fra skogeierforeningens side, og jeg legger til grunn at det er riktig.
Allikevel er jeg blitt stående ved at det er uforenlig med uttrykksmåten i konkurslovens §40 å anse de i saken omhandlede velteplasser som tømmerkjøperens lager eller som et oppbevaringssted likestilt med hans lager. De ord i loven som jeg har sitert, synes å peke hen mot et oppbevaringssted som kjøperen har eksklusiv rådighet over og som utad fremtrer som hans. Når stansningsadgangen er blitt avgrenset etter slike kriterier, kan
Side:552
begrunnelsen ha vært at lagerbeholdning på et sted som her nevnt vil kunne påvirke kjøperens personalkreditt i og med at han utad markeres som eier. Dette vil ikke på samme måte være tilfellet hvor varene er under transport eller lagret under forhold som ikke utpeker kjøperen som eier.
Det dreier seg i denne sak om tømmeropplag på en lang rekke velteplasser spredt over et stort område, til dels i lang avstand fra kjøperens bedrift, og relativt små kvanta har vært levert På hver av dem. Jeg må legge til grunn at velteplassene ikke er de samme år for år, iallfall i stor utstrekning vil de variere med det sted hvor hugsten foregår. Grunnen eies vanligvis av den skogeier som leverer tømmer på vedkommende velteplass. Eies grunnen av noen annen, er det tømmerleverandøren - ikke kjøperen - som treffer avtale med eieren om tillatelse til å bruke den. Det er ingen ting i veien for at en skogeier leverer tømmer til to eller flere kjøpere på samme velteplass. Den enkelte kjøper har således ingen enerådighet over plassen som lagringssted. Selve grunnen må - antar jeg - anses undergitt tømmerleverandørens besittelse også etter at solgt tømmer er kjørt frem dit og målt. Jeg nevner i denne forbindelse at etter uttrykkelig bestemmelse i den salgsavtale som gjaldt partene imellom, skal leverandøren føre tilsyn med tømmeret inntil det blir hentet, og melde fra til kjøperen dersom det ligger og tar skade. En annen bestemmelse i avtalen går ut på at selgeren skal besørge nødvendig snøbrøyting for kjøperens videretransport av tømmeret. I så henseende er hans medvirkning ved salget altså ikke opphørt i og med leveringen på velteplassen.
På denne bakgrunn anser jeg det - som tidligere nevnt - ikke mulig å anse velteplassene som undergitt kjøperens rådighet på en måte som tilfredsstiller kravene etter konkurslovens §40. Jeg finner derfor at selgerens stansningsrett var i behold ved konkursen.
Jeg finner grunn til å tilføye at forholdet i denne sak etter min mening er annerledes enn i de saker som er referert i Rt-1907-771 og Rt-1932-304, hvor varer var anbrakt på frilager eller transittlager etter avsluttet transport.
Etter mitt resultat må skogeierforeningen frifinnes.
Da spørsmålet har voldt tvil og har prinsipiell interesse, antar antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, verken for herredsretten eller Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Drammensdistriktets Skogeierforening frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Hiorthøy og Bahr: Likeså.
Side:553
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Bjørn Eckhoff): - - -
Da Dokka Bruk den 25. april 1968 ble tatt under skifterettens behandling som konkursbo, lå det rundt omkring ved bilveier i Nordre Land og Etnedal en rekke innmålte og ubetalte tømmerpartier. Tømmerpartiene var i henhold til salgsavtaler med Dokka Bruk levert av en rekke skogeiere. Partene er blitt enige om å anse Drammensdistriktets Skogeierforening som berettiget og forpliktet på vegne av skogeierne og Skogeierforeningen er av den grunn stevnet som saksøkt.
Det er på det rene at tømmerpartiene enten lå ved bilvei på de enkelte skogeieres grunn eller ved bilvei på grunn som skogeierne hadde tillatelse til å benytte.
Det er uomtvistet at samtlige partier lå ved såkalt godkjent bilvei. Når det gjelder leveringsstedenes geografiske plasering, henvises til fremlagt kart hvor disse er avmerket.
Dokka Bruks konkursbo og Drammensdistriktets Skogeierforening ble enige om at Skogeierforeningen skulle besørge tømmeret solgt for å unngå verditap og at oppgjøret skulle innsettes på sperret konto. - - -
Retten skal når det spesielt angår forholdet mellom saksøkeren og saksøkte nr. 1 bemerke:
De tømmerpartier som saksøkte skulle levere og som det skulle gis tilleggsoppgjør for, har etter hva man har fått opplyst, vært undergitt såkalt «stubbemåling», og partiene skulle iflg. avtale fremkjøres av selgeren fra hugststedet til veltepassene ved godkjent bilvei. Retten antar at levering i kjøpsrettslig forstand ikke kan anses skjedd før tømmeret er fremkjørt til bilvei selv om det er blitt foretatt måling av tømmeret på hugststedet. Retten antar videre at Dokka Bruk må ha hatt adgang til etter fremkjøringen å kontrollmåle det innmålte tømmer før det ble gitt endelig oppgjør for tømmeret og at det således foreligger et kjøpsforhold hvor det er gitt henstand med kjøpesummen, jfr. kjøpslovens §39. Når det gjelder saksøktes innvending om at konkurslovens §40 ikke kan komme til anvendelse da tømmeret ikke kan sies å være avsendt, bemerkes at avsendelse i denne sak etter rettens oppfatning må anses skjedd på det tidspunkt transporten fra hugststedet og frem til bilvei påbegynnes. Man antar derfor at kjøpslovens §39 og konkurslovens §40 kommer til anvendelse i forholdet mellom saksøkeren og saksøkte nr. 1 og viser til drøftelsen nedenfor.
Retten har vært i tvil om hvorvidt stansningsretten for det leverte tømmer skal anses avskåret. Man har ved gjennomgåelse av de høyesterettsdommer som angår spørsmålet, ikke funnet noe som direkte gir anvisning på hvilken løsning som i dette tilfelle bør velges. Og det råder uenighet i den juridiske teori om hvordan konkurslovens §40 rettelig bør forstås. Etter bestemmelsens ordlyd og den foreliggende domspraksis må det imidlertid kunne fastslås at tidspunktet for når levering i kjøpsrettslig forstand anses skjedd ikke i og for seg er avgjørende for hvor langt selgerens stansningsrett i et konkret tilfelle kan sies å gå. At det gjenstår en del av varens transport frem til kjøperen synes likeledes ikke å være utslagsgivende for spørsmålet om man kan si at stansningsretten er avskåret eller i behold. Det henvises herunder til høyesterettsdommer i Rt-1907-771 flg. og Rt-1932-304 flg. og til at
Side:554
konkurslovens §40 selv uttrykkelig likestiller med skyldnerens varelager eller annet oppbevaringssted at varene er avlevert til en tredjemann som på skyldnerens anmodning oppbevarer dem for ham. Retten antar at konkurslovens §40 - ved å likestille «andet Opbevaringssted» med «Skyldnerens Varelager» har tatt sikte på å angi at det «andet Opbevaringssted» må fremby noenlunde samme grad av faktisk-fysisk disposisjonsrett for skyldneren som hans varelager. Det synes videre å være grunn til å regne med at det vanligvis må kreves at selgerens rådighet over og befatning med det solgte må sies å være avsluttet for at stansningsretten skal kunne være avskåret. På den annen side er det på det rene at selgeren ikke nødvendigvis har tapt sin stansningsrett ved at hans befatning med det solgte har opphørt.
Retten er kommet til at stansningsretten for de leverte tømmerpartier må anses avskåret og skal kort påpeke de forhold som har vært motiverende for dette standpunkt:
Det er på det rene at det var foretatt innmåling og merking av tømmeret ved konkursens åpning. Det er videre på det rene at den gjenstående del av transporten frem til bedriften skulle besørges av kjøperen - uten medvirkning fra selgerens side. Det er dessuten klart at selgerne etter at tømmeret var fremkjørt til velteplassene, ikke hadde noen som helst disposisjonsrett over tømmeret. Den faktiske rådighet tillå fullt ut Dokka Bruk. De fremkjørte tømmerpartier lå til dels på grunn tilhørende den enkelte skogeier, til dels på grunn som skogeieren hadde fått tillatelse til å benytte, og tømmerkjøpere har iflg. sikker sedvane i distriktet adgang til å ha tømmer liggende på velteplassene inntil neste driftsårs begynnelse. Man henviser i den forbindelse til punkt 14 i avtale om pris og leveringsvilkår for slip- og cellulosevirke av gran og furu 1969-70 i Drammensdistriktets Skogeierforenings distrikter, hvor den nevnte regel uttrykkelig er avtalefestet. Avtalen angår riktignok direkte bare sliptømmer m.v., men det har vært uomtvistet under saken at samme regel må gjelde med hensyn til levering av skurtømmer.
Det må etter denne retts oppfatning i den foreliggende sak være uten betydning hvem som var eier av den grunn som tømmeret lå på - så lenge kjøperen gjennom de inngåtte salgsavtaler hadde anledning til å disponere grunnen. Videre bemerkes at det som en følge av tømmerets vekt, omfang og egenskaper for øvrig normalt vil være unødvendig med lagerskur eller inngjerdet areal for å beskytte det mot beskadigelse og tyveri. Selv om tømmeret henligger på velteplassene, vil det på grunn av den merking som er foretatt av tømmeret, tydelig fremgå hvem som eier det og hvem som til enhver tid disponerer velteplassene.
Retten vil dessuten peke på den utvikling som etter de foran refererte vitneprov har funnet sted ved levering av tømmer til større treforedlingsbedrifter.
Under henvisning til ovenstående antar retten at Dokka Bruk har hatt slik faktisk rådighet over det tømmer som var opplagt på velteplassene og dessuten slik rådighet over velteplassene at selgernes stansningsrett etter konkurslovens §40 må anses avskåret. - - -