Rt-1971-639

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-05-27
Publisert:	Rt-1971-639
Stikkord:	Tolking av ektepakt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 91/1971
Parter:	A (advokat Fenger Grøn - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Oluf Lutzow Erlandsen).
Forfatter:	Stabel, Gaarder, Leivestad, Mindretall: Roll-Matthiesen, Bahr
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §18, §19, §24

Dommer Stabel: Saken gjelder tvist mellom de fraskilte ektefeller A og fru A om forståelsen av en ektepakt som ektefellene opprettet den 18. august 1945.

Under offentlig skiftebehandling ved Eiker, Modum og Sigdal skifterett ble tvisten overført til behandling i søksmåls former, og herredsretten - skiftedommeren - avsa den 2. september 1967 dom med denne domsslutning:

«1. Eiendommen X slik som den nå står med innbo og løsøre bortsett fra A's personlige effekter tilhører fru A's særeie, og eiendommen Støperitomten, g.nr. 17, b.nr. 48 med den på eiendommen drevne bedrift, maskiner, redskaper, transportmidler, inventar, utstyr, varebeholdning, utestående fordringer, post- og bankgiro, bankinnskudd og kontanter og ellers alt som er knyttet til bedriften er A's særeie.

2. Det som fru A og A har ervervet etter 15/7-62 og den gjeld de har stiftet etter 9/6-1966 holdes utenfor skiftet.

3. Fru A tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkyndelsen av denne dom å betale saksomkostninger til A med 1 000 - ett tusen - kroner.»

Dommen ble av fru A anket inn for Eidsivating lagmannsrett, som den 25. mai 1970 avsa dom med denne domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes med den endring at avkastningen av støperibedriften er A og fru A's felleseie.

Side:640

Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller for lagmannsretten.»

Om sakens faktiske bakgrunn og partenes tidligere anførsler henviser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom for så vidt angår det punkt hvor den avviker fra herredsrettens. Når lagmannsretten på den ene side - i tilslutning til herredsretten - har slått fast at Støperitomten gnr. 17 bnr. 48 er A's særeie sammen med den bedrift som er knyttet til eiendommen og alt som hører til bedriften, da er det på den annen side uklart hva som ligger i tilføyelsen om at bedriftens avkastning er felleseie for begge de tidligere ektefeller. Hvis det er meningen - slik som motparten oppfatter dommen - at avkastningen skal anses som felleseie også i den utstrekning den er investert i bedriften eller i fru A's særeiendom (X), da er avgjørelsen i strid med hva partene med rimelighet kan ha tenkt seg da ektepakten ble opprettet. En ordfortolkning av ektepakten kan her ikke være avgjørende. Man må forsøke å finne frem til hva som var partenes formål med ektepakten, og formålet kan ikke ha vært noe annet enn at støperibedriften som sådan skulle være mannens særeie med aktiva og passiva til enhver tid på samme måte som X med inventar skulle være hustruens. Etter en naturlig tolking av ektepakten kan det i dette tilfellet ikke være plass for anvendele av hovedregelen i lov om ektefellers formuesforhold av 20. mai 1927 §24 annet ledd, hvoretter avkastningen av særeie blir felleseie. Bedriftens avkastning må her være mannens særeie, uansett hvordan den er investert. Under ingen omstendighet kan det bli spørsmål om å anse avkastningen for felleseie også etter at den er blitt investert i støperibedriften eller i X. En slik konsekvens ville være klart i strid med formålet for opprettelsen av de to særeier, og den vil stille skifteretten overfor en nærmest uløselig oppgave i og med at bedriften regnskapsmessig vil måtte oppløses i sine enkelte faktorer ved vurderingen av hvem som eier den.

Subsidiært hevder A at hans tidligere hustru gjennom sine formuesdisposisjoner frem til samlivsbruddet og sin holdning for øvrig må anses for å ha akseptert hans forståelse av ektepakten eller ved passivitet avskåret seg fra å gjøre gjeldende en annen oppfatning.

Den ankende parts anførsler faller i alt vesentlig sammen med hans prosedyre for herredsretten og lagmannsretten. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 2.9.1967 stadfestes.

2. Fru A dømmes til å betale saksomkostninger til A for lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru A har ved sin prosessfullmektig imøtegått anken og gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig for så vidt den slår fast at støperibedriftens avkastning er felleseie ifølge ektepakten. Og hun har erklært motanke for så vidt lagmannsrettens avgjørelse stadfester punkt 1 og 3 i herredsrettens dom. I begge

Side:641

henseender bygger hun på samme hovedsynspunkt, nemlig at ved tolkingen av ektepakten er det uriktig å sette likhetstegn mellom «støperitomten» og støperibedriften slik som lagmannsretten har gjort. Etter ordlyden i ektepakten var det foruten tomten gnr. 17 bnr. 48 bare de den gang «innmonterte og ikke monterte maskiner og redskaper» som skulle omfattes av mannens særeie. Denne begrensning var tilsiktet fra hennes side; det var et viktig poeng for henne å ikke gi fra seg medeiendomsretten til familiens eneste inntektskilde, og dette må mannen ha vært klar over. I denne forbindelse understrekes at ektepakt er en formbundet rettshandel for så vidt den går ut på å opprette særeie. En så utvidende fortolkning som den A nå gjør gjeldende, må være utelukket allerede av den grunn.

Fru A's prosessfullmektig for Høyesterett har modifisert hennes standpunkt noe i forhold til det som ble gjort gjeldende for lagmannsretten. Han har på hennes vegne erkjent at bygningene på støperitomten gnr. 17 bnr. 48 må anses for å følge tomten som A's særeie uansett om de stod der allerede da ektepakten ble opprettet eller om de er oppført senere. Noe tingsrettslig sameie mellom særeieboet og fellesboet er det for så vidt ikke plass for. Det er henvist til Brækhus og Hærem «Norsk Tingsrett» side 543- 44 og den der nevnte høyesterettsdom i Rt-1951-737. Tilsvarende gjelder boligbyggingen på X i den utstrekning den er utvidet og ominnredet ved hjelp av bedriftens avkastning. En annen sak er at for så vidt nybygg eller utvidelser er finansiert ved bedriftens avkastning, må fellesboet ha et vederlagskrav overfor særeieboet etter lov om ektefellers formuesforhold §19 jfr. §18, i og med at avkastningen tilhører fellesboet slik som lagmannsretten med rette har slått fast. Men dette krav kan Høyesterett ikke ta standpunkt til i denne sak. Det må fremsettes for og avgjøres av skifteretten under skiftebehandlingen.

På vegne av fru A er nedlagt denne påstand:

«I. I ankesaken:

Lagmannsrettens dom stadfestes, og ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for alle retter.

II. I motankesaken:

1. Fru A eier som sitt særeie eiendommen «X», gnr. 18, bnr. 3 i - - - med de idag påstående bygninger, samt det løsøre som var kjøpt for hennes egne midler, og som befant seg på eiendommen den 18/8.1945.

2. A eier som sitt særeie eiendommen «Støperitomten», gnr. 17, bnr. 48 i - - - med de idag påstående bygninger samt innmontert og ikke monterte maskiner og redskaper som var på eiendommen den 18/8.1945.

3. Hva partene forøvrig hadde pr. 18/8.1945 eller senere har ervervet, er felleseie.

4. A dømmes til å betale sakens omkostninger for alle tre retter.»

Til bruk for Høyesterett har partene gitt forklaring ved bevisopptak. Fru A forklarte seg i tilslutning til en fremlagt

Side:642

skriftlig erklæring. Det ble også gitt forklaring av fire vitner, herunder eiendomsmegler A. H. Eng, som hjalp partene med å sette ektepakten i pennen. Det er lagt frem noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Bevismessig står saken i alt vesentlig i samme stilling som for de tidligere instanser.

Etter at forhandlingene for Høyesterett var avsluttet og saken tatt opp til dom, har fru A i tre brev til Høyesterett gjort gjeldende blant annet at hennes prosessfullmektig opptrådte illojalt ved å modifisere hennes krav og påstand slik som nettopp nevnt. Hun har bedt om dom for at «påbygg er felleseie - sameie» eller for at «fellesboet har vederlagskrav overfor særeieboene for påbygging». Innholdet av disse påstander kommer jeg til å vurdere i forbindelse med min drøftelse i det følgende. Prinsipalt ønsker fru A imidlertid - så vidt jeg forstår hennes henvendelse - at forhandlingene for Høyesterett må bli reassumert, idet forutsetningen vel må være at hun først skal skaffe seg ny prosessfullmektig. Dette ønske er det etter min mening ingen grunn til å imøtekomme. Det finnes ikke holdepunkter for at den prosessfullmektig som opptrådte for henne, handlet mot hennes interesser. Jeg tilføyer at det modifiserte standpunkt fikk uttrykk allerede i prosesskrift til Høyesterett av 30. mars 1971. Prosessfullmektigens utførelse av saken har etter min mening i enhver henseende vært forsvarlig.

Jeg er kommet til et resultat som i det vesentlige faller sammen med lagmannsrettens.

Av praktiske grunner behandler jeg motanken først. Den gjelder spørsmålet om hva hustruens og mannens særeie omfatter når man foreløpig ser bort fra avkastningen. Hva dette spørsmål angår finner jeg i alt vesentlig å kunne slutte meg til herredsrettens og lagmannsrettens begrunnelse. Uttrykksmåten i ektepakten kan tyde på at disposisjonen var dårlig gjennomtenkt, og ordbruken er ikke lett forenlig med noen av partenes standpunkt når det gjelder hva som skulle høre til henholdsvis X og Støperitomten. Jeg er imidlertid enig med de tidligere instanser i at ordlyden på begge punkter alt i alt gir bedre støtte for mannens oppfatning enn for hustruens. Dertil kommer at ut fra det som fru A selv har forklart om formålet med ektepakten, synes herredsrettens og lagmannsrettens tolking å gi den mest naturlige ordning av det økonomiske forhold ektefellene imellom slik som deres situasjon den gang var. Hustruen fikk boligeiendommen X og mannen Støperitomten med den bedrift han hadde opparbeidet der. På den tid hadde ektefellene ikke andre faste eiendommer enn disse to, bortsett fra at hustruen var medeier i en arvet eiendom. Jeg tilføyer at støperibedriften den gang hadde betydelig mindre omfang enn den har i dag. Det er ikke grunnlag for å bygge på at ektepakten, slik herredsretten og lagmannsretten har tolket den, objektivt sett betød noen forfordeling av hustruen.

Motanken kan således etter min mening ikke føre frem.

Også når det gjelder hovedanken - spørsmålet om bedriftens avkastning - ser jeg i utgangspunktet saken på samme måte som

Side:643

lagmannsretten. Etter §24 annet ledd i loven om ektefellers formuesforhold blir avkastning av særeie felleseie med mindre annet er bestemt. Man må da - mener jeg - ha positive og klare holdepunkter for å kunne bygge på at en avtale om opprettelse av særeie omfatter også avkastningen av vedkommende eiendom. Slike holdepunkter foreligger ikke i denne sak. Ektepaktens ordlyd inneholder intet som tyder på at det var overveid å gjøre bedriftens avkastning til særeie. Fru A's forklaring går ut på at hun nettopp var interessert i å beholde sin andel i utbyttet av støperibedriften, og dette faller godt i tråd med hva hun har forklart om motiveringen for at det ble opprettet fullstendig felleseie ved den tidligere ektepakt i 1941.

Men om man således legger til grunn som et utgangspunkt at avkastningen av bedriften er felleseie, blir det et spørsmål for seg hvilke konsekvenser dette får når det gjelder den del av avkastningen som gjennom årene er blitt investert i støperibedriften ved påbygninger og på annen måte og i boligeiendommen ved ominnredninger og anskaffelse av nytt inventar. Lagmannsretten har ikke gitt direkte uttrykk for noe standpunkt til dette spørsmål, og partene har hver sin oppfatning av hva som er avgjort om det ved dommen. A hevder så vidt jeg forstår som sitt prinsipale standpunkt at dommen ikke gir fru A grunnlag for noe krav mot ham eller hans særeiebo for så vidt angår avkastning som er blitt investert i støperiet, og han vil på sin side ikke gjøre gjeldende noe tilsvarende krav for så vidt angår investeringer i boligeiendommen. Fru A hevder derimot at fellesboet etter lagmannsrettens dom er medeier i støperibedriften svarende til investeringer som er gjort av avkastningen i tidsrommet etter at ektepakten ble opprettet. For Høyesterett er det imidlertid - som tidligere nevnt - tatt den vesentlige reservasjon at det ikke kan antas å foreligge noe slikt sameie for så vidt angår bygninger som står på den opprinnelige støperitomt gnr. 17 bnr. 48. Men her er det til gjengjeld tatt forbehold om å kreve vederlag etter lov om ektefellers formuesforhold §19 jfr. §18.

Etter prosedyren og under hensyn til den uklarhet som således gjør seg gjeldende om rekkevidden av lagmannsrettens dom, antar jeg at Høyesterett må ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt avkastningen av støperibedriften er blitt felleseie for partene også i den utstrekning den er investert i henholdsvis støperibedriften og X. Jeg er blitt stående ved at spørsmålet må besvares benektende. På bakgrunn av formålet med ektepakten og slik forholdene ellers ligger an i denne sak, må synspunktet etter min mening være at så langt avkastningen er blitt investert i de to særeier, foreligger det ikke lenger noen individualiserbar formuesverdi som fellesboet uten videre kan gjøre krav på som «felleseie» i medhold av lov om ektefellers formuesforhold §24 annet ledd. Dette må være forholdsvis klart - antar jeg - når det gjelder investeringer i bygningene, og jeg antar etter omstendighetene at resultatet må bli det samme i relasjon til investeringer som har funnet sted i andre driftsmidler for støperibedriften eller i

Side:644

inventar m.v. til boligeiendommen. Er et særeie blitt forøkt på fellesboets bekostning, må den annen ektefelles remedium i tilfelle være krav om vederlag av vedkommende særeie etter lov om ektefellers formuesforhold §19 jfr. §18. Krav om dette må eventuelt fremsettes for og avgjøres av skifteretten. Høyesterett har i denne sak ikke grunnlag for å ta standpunkt til om - og i tilfelle i hvilken utstrekning - vederlagskrav vil kunne føre frem.

Etter dette blir det min konklusjon at herredsrettens dom må stadfestes med samme endring som lagmannsretten har gjort, men med en reservasjon for så vidt angår avkastning som er investert i de to særeie-eiendommer.

Da saken etter prosedyren har fremstilt seg som atskillig uklar for så vidt angår spørsmålet om avkastningen, og da avgjørelsen på enkelte punkter har voldt tvil, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, verken for Høyesterett eller de tidligere instanser.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes med den endring at avkastningen av støperibedriften er A og fru A's felleseie i den utstrekning den ikke er investert i eiendommen X med innbo og løsøre eller i støperibedriften slik denne er beskrevet under punkt 1 i herredsrettens dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, og jeg kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse, bortsett fra at jeg ikke er enig med ham i at det som følge av det foreliggende saksforhold kan bli spørsmål om noe vederlagskrav etter §19 jfr. §18 i lov om formuesforhold mellom ektefeller. Ektepakten av 18. august 1945 må etter min mening forstås slik at ektefellene ikke bare skulle ha de respektive formueskomplekser som særeie, men at de hver skulle eie disse formueskomplekser fullt og helt med alt det de til enhver tid omfatter. Og konsekvensen må da bli at det ikke fra noen av ektefellene kan reises krav som følge av påkostninger som uten innsigelser er skjedd gjennom årene fra 1945, hva enten disse påkostninger skyldes avkastning eller annen kapitaltilførsel.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stabel.

Dommer Leivestad: Likeså

Dommer Bahr: Som annenvoterende, dommer Roll-Matthiesen.

(To dommere var med andre ord enig med førstvoterende, dommer Stabel, slik at i alt tre dommere voterte slik.)

Av herredsrettens dom (sorenskriver Per Tønseth):

Partene i denne sak, fru A og A giftet seg 7. juli 1940. De ble skilt ved Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 10. august 1966. - - -

Den 18. august 1945 ble så opprettet den i saken omtvistede ektepakt som lyder:

Side:645

«Underskrevne ektefeller, A, født xx.xx.1913 og fru A, født xx.xx.1911, har idag inngått sådan ektepakt:

Eiendommen X av - - -, g.nr. 18, br.nr. 3 i - - -, antatt verdi kr. 9.000,- som er kjøpt av og tilskjøtet fru A, skal tilhøre fru A som hennes lovlige særeie. Videre skal alt løsøre på nevnte eiendom, av hva navn nevnes kan - som også i sin helhet er innkjøpt av fru A's egne midler, tilhøre og være hennes lovlige særeie. Gjeld påhvilende eiendommen X er fru A's særgjeld.

Eiendommen Støperitomten g.nr. 17, br.nr. 48 i - - -, antatt verdi kr. 6.000,- som er kjøpt av A og opparbeidet av samme til sementstøperi, skal tilhøre A, som dennes lovlige særeie. Likeså alle innmonterte og ikke monterte maskiner og redskaper på nevnte eiendom. Gjeld påhvilende nevnte eiendom er A's særgjeld.»

Fru A anfører at ektepakten av 1945 gir uttrykk for at der fortsatt skulle være felleseie men med partielt særeie som ikke omfatter mere enn det som er uttrykkelig og tydelig angitt i ektepakten. Om foranledningen til at den ble opprettet, har hun forklart at A i 1939 var dømt for promillekjøring og også var idømt erstatningsansvar. Da hun sommeren 1940 skulle gifte seg med ham, og også ventet et barn, var hun engstelig for familiens økonomiske fremtid, således fryktet hun også fremtidige erstatningsansvar. Hun eiet også en eiendom Y sammen med sin bror og hun ville nødig at broren skulle bli berørt av ansvar som A måtte pådra seg. For å sikre familiens hjem fremsatte hun derfor - før de giftet seg - ønske om fullstendig særeie, hvilket A gikk med på, jfr. ektepakten av 11. juni 1940. Da hun en tid senere studerte ektepakten nærmere fikk hun den forståelse at den ikke var så gunstig for henne som hun hadde forutsatt, bl.a. fant hun at hun ikke ville få noen del av avkastningen av den støperibedrift som mannen drev. Da videre mannens førerkort var inndradd og faren for at han ved ny promillekjøring skulle pådra dem erstatningsansvar var mindre, fant hun å ville ha bort særeieordningen og få opprettet felleseie. Da hun nevnte dette for A var han enig. Ved påtegningen av 7. juni ble der så opprettet fullstendig felleseie. Imidlertid fikk A førerkortet igjen og da han fortsatt misbrukte alkohol fant hun igjen å måtte ta skritt til å sikre hjemmet. Familien bodde da på eiendommen «X» som hun 30. august 1940 hadde fått tilskjøtet fra mannen. Hun meddelte da A at hun ønsket «X» sikret henne. Mannen var enig i dette og eiendomsmegler Eng fikk i oppdrag å ordne det slik at «X» ble gjort til hennes særeie. Tidligere hadde det ikke vært tale om noe annet, men da ektepakten skulle skrives fremkastet mannen ønsket om at eiendommen «Støperitomten», hvor han hadde sin bedrift, samtidig skulle gjøres til hans særeie. Dette var helt nytt for henne men hun unnlot å reise innvending på betingelse av at avkastningen av bedriften på «Støperitomten» skulle være felleseie.

Fru A hevder - som nevnt - at der ved ektepakten av 1945 kun ble opprettet et partielt særeie som for hennes vedkommende omfattet eiendommen «X» med det løsøre som dengang fantes der og som hun hadde kjøpt for sine penger, hvilket alene var et soveværelsesmøblement. Alt annet løsøre og innbo som fantes På «X», så som spisestuemøblement, salongmøbler, veggur, komplett kjøkkenutstyr m.v., fullt utstyr for familiens behov, hadde A kjøpt før ekteskapet og dette skulle fortsatt

Side:646

være felleseie. - Som tilbehør til «Støperitomten» skulle A som særeie ha de redskaper og maskiner som dengang fantes der men ikke mere Senere påbygninger og påkostninger med derav følgende verdistigning og andre anskaffelser til de to eiendommer likesom alt hva ektefellene forøvrig eiet eller ervervet skulle således være felleseie.

Fru A påberoper seg ordlyden av ektepakten av 1945 som visende det begrensede omfang som hun hevder, og hun mener at dette underbygges av den tidligere ektepakt og av de forhold som foranlediget opprettelsen av ektepakten av 1945.

Fru A benekter at en del av A påberopte omstendigheter, således avfattelsen av deres separate selvangivelser, omstendigheter i forbindelse med noen lån i 1961 og med skjøtning av en eiendom til en sønn i 1963 og tilknyttet arvemeldig er bevis for at det i 1945 ble opprettet fullstendig særeie. Derimot anfører hun at mannens opptreden, bl.a. i forbindelse med ervervelsen av eiendommen Y, viser at der - med den begrensning hun hevder - har vært felleseie. - Fru A har også anført at ektepakten i tvilstilfelle må fortolkes mot den som burde uttrykt seg tydeligere, nemlig A.

Fru A har under hovedforhandlingen nedlagt sådan påstand:

1. Fru A og A har felleseie, dog slik at:

Eiendommen X slik som eiendommen var pr. 18/8-45 og det innbo og løsøre som var innkjøpt av fru A pr. nevnte tidspunkt eller som senere er anskaffet til erstatning for dette løsøre er fru A's særeie.

Eiendommen Støperitomten slik som eiendommen var pr. 18/8-45 og maskiner, redskaper, transportmidler, inventar, utstyr og varebeholdning pr. nevnte dato eller som senere er anskaffet til erstatning for disse ting, er A's særeie.

2. Fru A tilkjennes saksomkostninger.»

Saksøkte bestyrer A hevder prinsipalt at der ved ektepakten av 1945 ble tilsiktet og opprettet fullstendig særeie. Begge ektefellers mening var å gjenopprette den tilstand som ble etablert ved den første ektepakt av 1940. Når dette muligens er blitt noe uklart formulert, skyldes det at ektepakten ble satt opp av en ikke-jurist. Det bestrides at det var en uttalt bakgrunn for begge ektepakter at «X» skulle sikres fru A, og det pekes for så vidt på at eiendommen da ektepakten av 1940 ble opprettet var A's eiendom og således da ble hans og ikke fru A's særeie. - Det anføres videre at da ektepakten av 1945 ble satt opp var «X» med innbo og «Støperitomten» med produksjonsutstyr det eneste ektefellene eiet slik at der ved ektepakten ble truffet bestemmelser om det hele bo. - Det pekes også på at fru A's egne senere disposisjoner - og også A's - viser at de begge har opptrådt ut fra forutsetningen om fullstendig særeie. Således har begge fra 1945 levert egne selvangivelser som viser dette. I 1961 opptok fru A et pantelån på «X» for anskaffelse av en eiendom som efter hennes nuværende oppfatning var felleseie, lånet var opptatt uten medvirkning fra A skjønt «X» - efter det fru A nu hevder - for påkostningenes vedkommende var felleseie og tjente til felles bolig. I 1961 lånte fru A av A kr. 20.000 til innløsning av eiendommen «Y» og førte i sine selvangivelser beløpet opp som gjeld mens det i A's selvangivelser ble ført opp som tilgodehavende. I 1963 skjøtet fru A - delvis som gave - en parsell av «Y» til sønnen - - - uten A's medvirkning og i

Side:647

meldingen til skattefogden om arveforskudd har fru A i første omgang oppgitt at eiendommen var gitt av særeie. - Disse omstendigheter viser efter A's mening at også fru A var av den oppfatning at også annet enn «X» med løsøre var hennes særeie.

Det benektes at A f.eks. i forbindelse med innløsningen av Y har opptrådt som om eiendommen var felleseie. I dette tilfelle som i de par andre hvor han har truffet beføyelser over eiendeler som var ervervet av fru A, var det i henhold til spesielle fullmakter.

Subsidiært hevder A at ektepakten av 1945 må forståes slik at den gjorde til fru A's særeie ikke bare «X» med det derværende løsøre forsåvidt dette var innkjøpt av fru A's egne midler men med alt da forefindenes innbo og løsøre, også det som var kjøpt av A. Dette fremgår av ektepaktens ordlyd som ellers ville passe dårlig med den omstendighet at det eneste som fru A da hadde kjøpt for egne midler var et soveværelsesmøblement. Fru A's nu hevdede oppfatning rimer også dårlig med det formål å sikre henne og barna familiens hjem, til dette måtte høre annet innbo enn et soveværelsesmøblement. Partenes mening var at alt som var ervervet til «X» og alt som senere ble anskaffet på eiendommen, det som til enhver tid utgjorde «hjemmet», skulle være fru A's særeie.

På samme måte må bestemmelsen om at «Støperitomten» med «alle innmonterte og ikke monterte maskiner og redskaper på nevnte eiendom» skulle være A's særeie, forståes slik at dette gjaldt hans bedrift på «Støperitomten» til enhver tid med alle former for aktiva og passiva, det var bedriften som sådan som ble gjort til hans særeie.

A henviser til vanskelighetene ved idag å finne ut hvilke verdier «X» representerte i 1945 - hensett bl.a. til de betydelige senere påkostninger og påbygninger, hadde det vært meningen at man ved en senere bodeling skulle gå tilbake til 1945, slik at verdien da skulle være fru A's særeie men senere verdiøkning felleseie, måtte man ført en fortløpende spesifikasjon av påkostninger m.v. Dette er ikke gjort og også av denne grunn har fru A's oppfatning av ektepakten formodningen mot seg.

A påberoper seg også to brev av henholdsvis 22. juni 1961 (dok. 6 bilag 6) og 24. mai 1966 fra fru A's tidligere prosessfullmektig advokat Onsager til A som efter A's mening gir uttrykk for at advokaten da hadde den samme oppfatning av ektepakten som han selv subsidiært har lagt til grunn og at også fru A tidligere må ha vært av samme oppfatning.

- Atter subsidiært hevder A at ektepakten må forståes slik som det fremgår av fru A's påstand slik den under hovedforhandlingen er endret i tilslutning til den «atter subsidiære» påstand som han selv på forhånd hadde formulert.

A har under hovedforhandlingen nedlagt sådan påstand:

«1. Prinsipalt. Fru A og A har fullstendig særeie.

Subsidiært. Eiendommen X slik som den nå står med innbo og løsøre bortsett fra A's personlige effekter tilhører fru A's særeie og eiendommen Støperitomten, g.nr. 17, b.nr. 48 med den på eiendommen drevne bedrift, maskiner, redskaper, transportmidler, inventar, utstyr, varebeholdning, utestående fordringer, post- og bankgiro, bankinnskudd og kontanter og ellers alt som er knyttet til bedriften er A's særeie.

Side:648

Atter subsidiært:

Eiendommen X slik som eiendommen var pr. 18/8-45 og det innbo og løsøre som var innkjøpt av fru A pr. nevnte tidspunkt eller som senere er anskaffet til erstatning for dette løsøre er fru A's særeie.

Eiendommen Støperitomten slik som eiendommen var pr. 18/8-45 og maskiner, redskaper, transportmidler, inventar, utstyr og varebeholdning pr. nevnte dato eller som senere er anskaffet til erstatning av disse ting, er A's særeie.

2. Det som fru A og A har ervervet etter 15/7-62 og den gjeld de har stiftet etter 9/6-1966 holdes utenfor skiftet.

3. A tilkjennes saksomkostninger hos fru A.»

Rettens bemerkninger:

Man finner i ordlyden av ektepakten fra 1945 ingen støtte for A's prinsipale standpunkt, at den etablerte fullstendig særeie mellom ektefellene. Man kan heller ikke se påvist eller gjort sannsynlig at dette var hva de tilsiktet og kan heller ikke av de av A påberopte forhold med hensyn til avfatningen av hver ektefelles senere selvangivelser, opptagelsen av lån, salg av en tomt m.v. med tilstrekkelig sikkerhet trekke den slutning at ektepakten skal fortolkes så langt utover dens ordlyd. - Retten finner i hva her er sagt tilstrekkelig til at A's prinsipale påstand om fullstendig særeie ikke kan få medhold.

Derimot må A's første prinsipale påstand tas til følge. Det er vitterlig at av løsøret på «X» da ektepakten ble opprettet i 1945, bare soveværelsesmøblementet var kjøpt for fru A's midler. Efter ektepakten skal «alt løsøre på nevnte eiendom, av hva navn nevnes kan» være fru A's særeie. Og der var da på eiendommen alt det øvrige innbo og løsøre som trengs til et hjem for en familie. Nu er der til passusen om «alt løsøre - - - av hva navn nevnes kan» knyttet anhanget «som også i sin helhet er innkjøpt av fru A's egne midler». Det er vanskelig å finne sammenhengen mellem dette siste og «alt løsøre - - - av hva navn nevnes kan» når det bare var en enkelt ting blant løsøret som var kjøpt for fru A's midler. Man har A's forklaring om at dette var en Klosset formulering eller må skyldes manglende kjennskap til det rette forhold hos den som avfattet ektepakten (eiendomsmegler Eng). At meningen var at alt løsøre skulle være fru A's særeie støttes av det formål hun efter eget sigende hadde for sitt initiativ for å få gjort «X» til sitt særeie: å sikre hjemmet for henne og barna. Det ville være naturlig om dette hjem skulle omfatte det hele innbo og ikke bare soveværelsesmøblementet. Vidhet eiendomsmegler Eng - som avfattet ektepakten - har forklart at han forstod det slik at det var «X» med alt innbo og løsøre som ble gjort til fru A's særeie. Retten finner at dette er den mest nærliggende forståelse og i samsvar med ektepaktens formål, og da den ikke er uforenlig med ektepaktens noe usammenhengende ord, legger man denne forståelse til grund.

Eiendomsmegler Eng har videre forklart at han oppfattet det slik at «fru A skulle ha det som var og som måtte komme innenfor «X», A skulle ha bedriften på «Støperitomten» slik den var til enhver tid». - Retten kan ikke se at denne forståelse - som faller sammen med A's subsidiære påstand nr. 1 - er uforenlig med ektepaktens ordlyd, den er efter ordlyden minst like nærliggende som den fru A har gjort

Side:649

gjeldende: at det var Status pr. 18/8 1945 som skulle legges til grund. Og A's og eiendomsmegler Engs oppfatning har åpenbart de beste grunder for seg. Den stemmer best med fru A's hensikt å sikre hjemmet som jo måtte ventes å undergå forandringer ved supplering av møbler og løsøre også ut over ren erstatning av det eldre. Det var også å vente at der kunne bli foretatt påkostninger på «X» og det ville være naturlig at disse gikk inn under fru A's særeie, ellers ville det lett kunne oppstå vanskeligheter for henne, spesielt ut fra det syn hun hadde på den økonomiske situasjon i ekteskapet. Som påpekt av A kunne der oppstå betydelige praktiske vanskeligheter om verdien pr. 18/8 1945 + verdistigning som skyldes konjunkturene skulle være særeie mens verdistigning som skyldtes påkostninger (som i betydelig utstrekning har vært foretatt) skulle være felleseie, slik fru A hevder. Dette har neppe vært meningen. - Fru A's anførsel om at eventuell uklarhet ved formuleringen av ektepaktens bestemmelse om «X» må fortolkes mot den som burde uttrykt seg tydeligere, kan ikke hjelpe henne da det var hun som tok initiativet til ektepakten og denne bestemmelse og derfor måtte sørge for at den tydelig fikk det innhold hun ønsket. - Retten er dermed kommet til at man må legge til grund at det var «X» med innbo og løsøre til enhver tid som ble gjort til fru A's særeie.

På samme måte er det naturlig å forstå bestemmelsen om at «Støperitomten» «som er kjøpt av A og opparbeidet av samme til sementstøperi» skulle være hans særeie slik at dette gjaldt bedriften på «Støperitomten» til enhver tid. Det gir den beste sammenheng mellem de to avsnitt i ektepakten og det må formodes at de skulle korrespondere med hinannen. Det stemmer også med den forståelse av begge ektefellers mening som eiendomsmegler Eng hadde da han konsiperte ektepakten under begges medvirkning. Han har således forklart at han ikke hørte uttalt fra fru A noe forbehold om at hun skulle ha andel i en eventuell gunstig utvikling av bedriften. Og det gjelder like meget her at det synes å være en kunstig ordning med praktiske vanskeligheter om bedriften slik den sto pr. 18/8 1945 med senere konjunkturbestemt verdiøkning skulle være A's særeie, mens resultatet av annen verdiøkning skulle være felleseie. Man måtte i tilfelle da ha ventet at der hadde vært satt opp status pr. nevnte dato. Ordningen må ha formodningen mot seg og måtte efter rettens mening ha vært gitt et tydeligere uttrykk. Retten har forøvrig fått det inntrykk at fru A's nuværende oppfatning av ektepakten tilhører en meget senere tid.

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Sverre Tessem og kst. lagdommer K. Strømsted og tilkalt dommer, sorenskriver Erling Rost): - - -

Lagmannsretten bemerker:

Når det gjelder eiendommen X er lagmannsretten enig i det resultat som herredsretten er kommet til, og slutter seg til dens begrunnelse.

Lagmannsretten er videre enig med herredsretten når den har forstått ektepakten derhen at det var meningen at «Støperitomten» ikke bare skulle omfatte den blotte og bare tomt og de maskiner som da forefantes, men at det her gjaldt bedriften. Rent bortsett fra at dette fornuftigvis har presumpsjonen for seg, mener lagmannsretten at dette

Side:650

syn støttes av ordlyden i ektepakten, hvor det heter at støperitomten «er kjøpt av A og opparbeidet av samme til sementstøperi.»

Når herredsretten, så vidt skjønnes, har funnet at også avkastningen av bedriften skal være A's særeie, kan lagmannsretten imidlertid ikke være enig i dette. Som nevnt har fru A gitt uttrykk for at det ikke kunne falle henne inn å overlate familiens eneste inntektskilde til mannen som særeie, en oppfatning som retten finner naturlig, og etter hva A har forklart ble spørsmålet om avkastningen av bedriften overhodet ikke diskutert under opprettelsen av ektepakten. Lagmannsretten kan etter dette ikke finne at det her foreligger noen avtale eller andre omstendigheter som betinger en fravikelse av bestemmelsen i nevnte lovs §24 annet ledd om at avkastning av særeie blir felleseie.

Som nevnt av fru A's prosessfullmektig, og også fremholdt av A's prosessfullmektig, kan dette lagmannsrettens standpunkt skape praktiske vanskeligheter ved det økonomiske oppgjør mellom partene. For om mulig å unngå slike eventuelle vanskeligheter er det under ankeforhandlingen forsøkt å komme til et forlik mellom partene. Dette lykkedes imidlertid ikke, og ettersom lagmannsrettens oppgave bare er å fortolke ektepakten, blir det skifterettens sak å finne frem til et oppgjør. Det skal bare i denne forbindelse bemerkes at partene, så vidt skjønnes, er enige om at eventuell øket verdi av særeiemidler som skyldes prisstigning tilfaller særeiemidlene.

Når det så gjelder spørsmålet om tidspunkt for sluttstreken i partenes økonomiske mellomværende hevder A's prosessfullmektig at herredsrettens avgjørelse er riktig. Han henviser for så vidt til dom av Høyesterett i Rt-1957-175, der tidspunktet når det gjaldt aktiva ble satt til datoen da samlivsbruddet fant sted, og tidspunktet for passiva ble satt til den dato søksmål om skilsmisse ble reist.

Med støtte i denne dom er lagmannsretten enig i herredsrettens avgjørelse.

Herredsrettens dom vil etter dette bli å stadfeste med den endring at avkastningen av støperibedriften er partenes felleseie. - - -