Rt-1971-746

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-06-18
Publisert:	Rt-1971-746
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 106/1971
Parter:	Claus Stamer (høyesterettsadvokat Karsten H. Wahl) mot John K. Korswold (advokat Håvard Tveito - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Heiberg, Bølviken, Gundersen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Fylkeskommuneloven (1961)5

Dommer Bendiksby: I sak mellom Claus Stamer som innehaver av de særskilt matrikulerte fiskerettigheter gnr. 97 bnr. 5, 6, 7 og 8 i Gaular, og John K. Korswold som eier av gården Korsvold, gnr. 97 bnr. 4, om rett til ferdsel til og fra Gaula elv over gården Korsvold, om rett til båtfeste på elvebredden og om rett til å bygge kastebrygger i elven avsa Sunnfjord herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - den 26. september 1968 dom med slik domsslutning:

«1. I samband med utøvinga av fisket har Claus Stamer, innehavar av gnr. 97 bnr. 5, 6, 7 og 8 i Gaular, rett til å ferdast til og frå elva over gnr. 97 bnr. 4 og til å ha båtfeste på bnr. 4.

Side:747

2. I samband med utøvinga av fisket har Claus Stamer rett til å byggja kastebrygge i elva utanfor bnr. 4 i den mon dette kan gjerast utan å påføra grunnen skade.

3. I samband med utøvinga av fisket har Claus Stamer i høve til gnr. 97 bnr. 4 i Gaular rett til å ta seg fram til og frå elva og ha båtfeste i Rekevika i den sams utmarka til Korsvollbruka.

4. I saksomkostninger til Claus Stamer betaler John K. Korswold kr. 1.500,- - kronerfemtenhundre 00/100 - innen 14 - fjorten dager frå kunngjøringa av domen.»

Dommen ble av begge parter påanket til Gulating lagmannsrett, som avsa dom den 25. april 1970. Domsslutningen lyder:

«1. Claus Stamer har ikke rett til å bygge kastebrygger i elva utenfor gnr. 97, bnr. 4 i Gaular.

2. Forøvrig stadfestes herredsrettens dom.

3. Saksomkostninger idømmes ikke, verken for lagmannsrett eller herredsrett.»

Dommen var avsagt under dissens når det gjelder post 1 i domsslutningen, avgjørelsen om at Stamer ikke har rett til å anlegge kastebrygger, idet en lagdommer stemte for å gi Stamer medhold på dette punkt. For øvrig var dommen enstemmig.

Stamer har påanket dommen til Høyesterett for så vidt angår avgjørelsen om at han ikke har rett til å anlegge kastebrygger, post 1 i lagmannsrettens domsslutning. Korswold motanket for så vidt angår avgjørelsen om at Stamer har rett til båtfeste på gnr. 97 bnr. 4. Ved Kjemålsutvalgets kjennelse av 16. desember 1970 ble motanken nektet fremmet til Høyesterett i medhold av tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1.

Etter dette gjelder saken for Høyesterett bare spørsmålet om Stamer har rett til å oppføre kastebrygger på gnr. 97 bnr. 4.

Stamer har gjort gjeldende at det er uriktig når lagmannsretten har forstått bestemmelsen om fiskeretten i skjøtet av 15. juni 1887 slik at eieren av fiskerettighetene ikke skulle ha rett til å oppføre kastebrygger. Lagmannsretten har ikke i tilstrekkelig grad hatt for øye at det her ikke dreide seg om en bruksrett som ved skjøtningen i 1887 ble påheftet gnr. 97 bnr. 4, men om en eksklusiv rett til fiske som Harry Potts holdt tilbake da han solgte fra jordeiendommen. Fiske fra kastebrygger var ingen ukjent fiskemåte på skjøtetiden, men må ha fortont seg som en av flere muligheter for å utøve fisket. Det var da ingen særlig oppfordring for Harry Potts til å ta uttrykkelig forbehold om rett til å anlegge kastebrygger. Lagmannsretten har ved tolkingen av forbeholdet lagt for liten vekt På det forhold at det har vært kastebrygge på eiendommen fra århundreskiftet og framover til omkring 1908, og På opplysningene i Thomas Stanfords bok fra 1903 om at det var anlagt små utstikkerbrygger i elven.

Subsidiært har Stamer gjort gjeldende at lagmannsrettens resultat er uriktig, selv om det skulle være så at retten til å anlegge kastebrygger ikke kan utledes direkte av bestemmelsen i skjøtet. Utøvelsen av en rett som den det her gjelder, må kunne

Side:748

omformes og tilpasses utviklingen og forholdene til enhver tid når det ikke medfører urimelig skade eller ulempe for den tjenende eiendom. Som forholdene har utviklet seg, er fiske fra kastebrygger den naturlige måte å utøve fiskeretten på. Det er blitt praktisk talt umulig å skaffe roere til en overkommelig betaling, og vading er ikke noe praktisk mulig alternativ i denne elv. Dersom kastebrygger ikke kan anlegges, vil det bety at fiskeretten, som er meget verdifull, ikke kan utøves på en rasjonell måte. Lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at kastebrygger vil være til ulempe av noen betydning for Korswolds eiendom. En interesseavveining fører klart til det resultat at kastebrygger bør kunne anlegges.

Stamer har nedlagt slik påstand:

«1. Claus Stamer har rett til for utøvelsen av fisket på sin eiendom, gnr. 97, bnr. 8, å anlegge kastebrygger ut fra gnr. 97, bnr. 4's land.

2. Claus Stamer tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Korswold har henholdt seg til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt, og til sine anførsler for de tidligere retter. Han har fremhevet at bestemmelsen om fiskeretten i skjøtet av 1887 ikke nevner noe om rett til å anlegge kastebrygger. Kastebrygger var På skjøtetiden ukjent i denne elv, og det er ikke noe holdepunkt for å anta at Harry Potts eller kjøperen av gården hadde kastebrygger i tankene eller at anlegg av kastebrygger ville blitt tillatt om spørsmålet var blitt reist. Det er heller ikke riktig, anføres det videre, at forholdene har endret seg på en slik måte at det er grunnlag for å omforme utøvelsen av fisket ved anlegg av kastebrygger. At det er blitt vanskelig å skaffe roere, er noe som eieren av fisket selv må ha risikoen for. Anlegg av kastebrygger vil føre til ulempe og skade for gården, blant annet ved at verdien av elvegrunnen blir forringet for eieren av gården, noe som kan få praktisk betydning for eksempel ved en ekspropriasjon i forbindelse med en mulig fremtidig regulering av vassdraget. Som nye anførsler for Høyesterett har Korswold gjort gjeldende at kastebrygger vil være til hinder og ulempe for ferdselen over elven og for tømmerfløting i elven, og at de vil innebære en fare for at buskap på beite - særlig kalv og lam - kan komme ut på dem og falle i elven.

Korswold har nedlagt følgende påstand: «1. Eieren av gnr. 97 bnr. 4 frifinnes for C. Stamers krav om å ha rett til for utøvelsen av fiske på sin eiendom gnr. 97 bnr. 8 å anlegge kastebrygger ut fra gnr. 97 bnr. 4's land.

2. John K. Korswold tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Sunnfjord herredsrett til avhøring av partene og 7 vitner. Vitnene Mathias Bolstad og Einar Stavrum er nye for Høyesterett. Det er fremlagt et par nye dokumenter. Bortsett fra de nye anførsler fra Korswold som jeg har

Side:749

nevnt, står saken i vesentlig samme stilling ved Høyesterett som ved lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre hans og herredsrettens begrunnelse.

Jeg tilføyer: Bestemmelsen om fiskeretten i skjøtet av 1887 er gjengitt i herredsrettens domsgrunner. Ved tolkingen av bestemmelsen må man ha for øye at Harry Potts før skjøtningen var eier av eiendommen med fiskeretten. Det som skjedde ved utstedelsen av skjøtet, var at Potts holdt tilbake fiskeretten da han skjøtet jordeiendommen fra seg. Som eier hadde han rådigheten til å bestemme omfanget og innholdet av den rett han holdt tilbake.

Man vet ikke om det ble nyttet kastebrygger i elven på den tiden skjøtet ble skrevet, og man vet ikke om kontraktspartene hadde fiske fra kastebrygger i tankene. Det kan ikke være avgjørende. Det kan etter forholdene ikke være tvilsomt at det var fisket - ikke jordeiendommen - som først og fremst var av interesse for Potts. Fra hans synspunkt sett var det ønskelig å forbeholde rett til enhver fiskemåte som kunne være tjenlig og rasjonell etter forholdene til enhver tid. Det er kommet skarpt til uttrykk i skjøtet ved bestemmelsene om at fiskeeieren skulle ha «al fiskeret for bestandig», og at gården på den annen side «ingensomhelst» fiskerett skulle ha. Men kastebrygger - eller andre anlegg som medfører inngrep i elven eller elvegrunnen - er ikke nevnt i skjøtet. Uten et slikt holdepunkt i ordlyden, kan bestemmelsen om at fiskeeieren skal ha rett til alt fiske ikke forstås slik at han til bruk for fisket har rett til enhver forføyning over elven eller elvegrunnen uten hensyn til om den medfører skade eller ulempe for eieren av gården som også eier elven og elvegrunnen. Etter mitt syn er det etter hele sammenhengen naturlig å forstå bestemmelsen om fiskeretten slik at eieren av fisket har rett til å foreta de forføyninger i elven som er nødvendig for en rasjonell utøvelse av fiskeretten etter forholdene til enhver tid, forutsatt at de ikke fører med seg upåregnelig eller urimelig skade eller ulempe for eieren av gården.

Etter det som er opplyst for Høyesterett, må jeg legge til grunn at fiske fra kastebrygger etter forholdene i dag er den mest rasjonelle fiskemåte i Gaula, og at fisket, som er av betydelig verdi, vanskelig vil kunne utøves på en tilfredsstillende måte uten kastebrygger. Det er, som Stamer sterkt har fremhevet, vanskelig å skaffe roere, som er nødvendig ved fiske fra båt. Fiske ved vading er forbundet med risiko og er ikke noen tilfredsstillende løsning for det publikum som kan ventes å ville leie fiskeretten.

Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, kan det ikke antas at kastebryggene vil medføre noen skade eller ulempe av betydning for eieren av gården. Bryggene vil ikke komme til å beslaglegge noen nevneverdig del av det tørre land, og de vil bare bli liggende ute i fisketiden og tas inn om høsten. Det må være enkelt å treffe foranstaltninger slik at husdyr ikke kan

Side:750

komme ut på bryggene og falle i vannet, og jeg forutsetter at det om nødvendig blir gjort. Jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt for at bryggene vil redusere verdien av elvegrunnen for eieren av gården. Som før nevnt har Korswold fremhevet at kastebryggene vil hindre ferdselen over elven; det er i denne forbindelse særlig nevnt et vadested i Rekeviken. Etter det som er opplyst om vegforholdene på stedet, må jeg legge til grunn at det nevnte vadested er uten nevneverdig betydning for gården Korswold. Jeg kan heller ikke legge noen særlig vekt På anførselen fra Korswolds side om at kastebryggene vil være til hinder for fløtingen i elven. Etter det som er opplyst, har ikke Korswold skog som det kan være spørsmål om å fløte tømmer fra.

At adgangen til å anlegge kastebrygger ikke er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen om fiskeretten, er etter mitt syn ikke et forhold som taler mot den forståelse av bestemmelsen som jeg mener er den rette. Fiske fra kastebrygger er en av flere mulige fiskemåter, og fiskeeieren har som nevnt rett til alt fiske på den elvestrekning det gjelder.

Jeg nevner til slutt at Stamer ikke har villet binde seg til noe bestemt antall kastebrygger. Det er opplyst at det er planlagt fire, og at det er uvisst om det vil bli flere. Jeg må etter det som er opplyst gå ut fra at det neppe vil bli spørsmål om særlig mange kastebrygger. Omkostningene med å anlegge dem er ikke ubetydelige, og de bør ikke ligge for nær hverandre, idet de da kan hindre fisket. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å treffe bestemmelse om å begrense antallet, noe som det heller ikke er nedlagt påstand om.

Når det gjelder saksomkostningene, forstår jeg lagmannsrettens bemerkninger slik at Korswold etter dens oppfatning skulle betale saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten for så vidt angår de deler av saken hvor Stamer fikk medhold ved lagmannsretten, dvs. de deler av saken som gjaldt spørsmålet om rett til ferdsel og spørsmålet om rett til båtfeste. Når saksomkostningene for lagmannsretten likevel ble opphevet, skyldtes det at det omkostningsbeløp som Korswold skulle ha betalt, ble ansett for å være like stort som det omkostningsbeløp Stamer skulle ha betalt for så vidt angår den del av saken som han tapte for lagmannsretten og som hans anke til Høyesterett gjelder (spørsmålet om rett til kastebrygger). Etter resultatet finner jeg at Korswold må betale saksomkostninger for alle retter for den sist nevnte del av saken. Men Høyesterett må, etter den stilling saken nå er kommet i, fastsette omkostningene også for de deler av saken som er rettskraftig avgjort i lagmannsretten. Jeg antar at omkostningene bør fastsettes under ett for alle deler av saken.

Jeg stemmer for slik

dom:

Claus Stamer har rett til for utøvelsen av sin særskilt matrikulerte fiskerett, gnr. 97 bnr. 8 i Gaular, å anlegge kastebrygger ut fra eiendommen gnr. 97 bnr. 4.

Side:751

I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler John K. Korswold til Claus Stamer 12.000 - tolv tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Gundersen og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Alf-Henrik Bruland med domsmenn): - - -

I 1877 selde enkefru Dorthea Rennord gardane Osen og Korsvold i Gaular til irlendingen William T. Potts.

I samsvar med testament frå 1881 gjekk eigedomane seinare over til broren, Harry T. Potts, som var arving til alt det William Potts åtte i Noreg. Harry Potts selde så Korsvold til Johannes og Knud Samuelsen Fond. Denne kjøpekontrakten vart ikkje tinglyst, men garden vart av dei nye eigarane delt i fire lutar, som vart selde vidare til ymse kjøparar. Det vart halde skyldskifte i mai 1887. Garden hadde før skylddelinga mnr. 97 lnr. 187, og dei nye bruka fekk lnr. 187 a, b, c og d. Indre Korsvoll, lnr. 187 d, har no bnr. 4.

Den 18. november 1887 vart det tinglyst skjøyte beinveges frå Harry Potts til dei fire nye eigarane. Skøyta er underskrivne av Karl Bergh som fullmektig for Potts. Lnr. 187 d, noverande bnr. 4, vart skøytt over til Jeremias Axelsen Søgnen, og i skøytet heiter det m.a.:

«Skjødningen foregaar forøvrigt på følgende betingelser:

«1. Med gaarden følger ingensomhelst ret til fiske i Gaula elv, idet al fiskeret for bestandig forbeholdes Harry Potts eller den til hvem han måtte overdrage samme i hvilken anledning han har ret til, saavidt fornødiges, at betræde Eiendommen.

2. Kjøberen pligter at borthugge alle træer langs elven, som kan være til hinder for kasting med flue, hvilken forpliktelse ogsaa i fremtiden skal paahvile gaarden.

3. ......»

Ein går ut frå at desse passusane har gått vidare i skøyta frå den utinglyste kontrakten mellom Potts og Fond, etterdi det var Potts som vart innehavar av fiskerettane etter at bruka var skøytte over.

Den 14. juni 1888 vart det halde skylddelingsteneste på noverande bnr. 4. Fiskeretten vart skilt frå og har no fått bnr. 8 under gnr. 97. Grunneigedomen fekk etter utskiftinga ei skyld på 1,13 medan bnr. 8 fekk ei skyld på 0.28.

På tilsvarande måte vart fiskerettane som låg til dei andre bruka skilde frå. Harry Potts sat såleis med fiskeretter til alle Korsvoll-bruka etter at eigedomane var selde. Han hadde og retten til elvestrekninga på sørsida av Gaula mellom Osen-fossen og Korsvoll, etterdi garden Osen ikkje var avhenda. - - -

Saksøkjaren, Claus Stamer, har vore innehavar av bnr. 8 sidan 1947, då han overtok etter far sin, Rolf Olsen. Sistnemnde fekk skøyte på

Side:752

bruket i 1934. Han overtok då etter Andr. og Abr. Oddfjeld, som hadde hatt fiskeretten sidan 1919. - - -

Retten ser saka såleis: - - -

Til eigedomsretten knyter det seg oftast så mange funksjonar at det nytter lite å nemne dei alle: i staden ser ein det såleis at eigaren har alle dei rettar som vert att når dei særlege råderettane er skilde frå. Å fastslå omfanget av dei særlege råderettane kan by på tvil. Er retten skipa med avtale, meiner ein likevel at vanlege tolkingsprinsipp må gjelda her som elles. Alt etter føremålet med avtala kan det vera naturleg å sjå det såleis at ein servitutthavar har ymse rettar i tillegg til dei som positivt er nemnde. Ein viser her til Brækhus og Hærem, Norsk tingsrett 230. - Korleis partane har skjøna ei avtale, kan og syna seg i det som har vore praktisert. Etter retten si meining kan såleis bruken vera eit tolkingsmoment, og ikkje berre ha verknad i spørsmålet om ein rett har kome opp med hevd. - - -

Då fiskeretten såleis på varig måte er skilt frå bnr. 4, må det i prinsippet vera innehavaren av bnr. 8 som avgjer korleis fiskeretten best skal utnyttast. I prinsippet må han kunne ta i bruk vanlege utnyttingsmåtar jamvel om desse ikkje er av slikt slag at dei vart praktiserte i 1887. Etterdi fiskeretten er eksklusiv, kan det ikkje koma andre til nytte om nokre rådvaldsmåtar vert tekne bort. Det er likevel innehavaren av bnr. 4 som er grunneigar, og han må kunna setja seg mot utnyttingsmåtar som kan skada hans grunneigarinteresser, dersom dei ikkje har særskilt heimel i avtala eller på andre måtar.

Ein rett for saksøkjaren til å gå over eigedomen når han skal til eller frå elva, er utan tvil til ulempe for grunneigaren. Det kan heller ikkje seiast beinveges å følgje av ordlyden i skøytet at saksøkjaren skal ha slik rett. Der er berre sagt at saksøkjaren har rett til «saavidt fornødiges, at betræde Eiendommen», klårt nok i samband med utøvinga av fisket.

I spørsmålet om ein slik rett kan tolkast inn i avtala, har retten lagt monaleg vekt på at Potts var eigar av det heile då han selde. - - -

Retten finn etter dette at uttrykket «betræde» må ha vore meint å gjelda framkomst til elva og. I 1887 var det venteleg til liten ulempe at fiskarane gjekk over eigedomen, og det er ikkje sikkert ein har funne det turvande å avtala noko meir i den samanheng. - Det som seinare har vore praktisert, meiner ein stør opp under denne tolkinga. - - -

Saksøkjaren har og kravt dom for at han har rett til å ha båtfeste på bnr. 4, medan saksøkte har halde fram at dette ikkje i noko fall kan koma under skøytet frå 1887, etterdi det den tid ikkje vart nytta båt under fisket.

Retten kan ikkje seia visst om det var vanleg å nytta båt då skøytet vart skrive. Det er mogeleg partane ikkje har tenkt på dette. Retten kan likevel ikkje sjå at det er avgjerande for løysinga.

Som nemnt ovanfor meiner ein innehavaren av bnr. 8 må kunna nytta fiskeretten på ein tenleg måte så lenge det ikkje valdar grunneigaren skade. Når utnyttingsmåten skifter med tida, må det innan rimelege grenser vera råd å endra tidlegare praksis. Ein meiner dette er eit prinsipp som lenge har vore lagt til grunn i norsk rett. Så langt det gjeld rettsavgjerder i den samanheng, kan ein m.a. visa til Rt-1924-583, 1937 355 og RG-1925-519. - - -

Side:753

Etterdi det no er vanleg å bruka båt under fisket, meiner ein saksøkjaren har rimeleg interesse av å ha desse båtfesta. Han har i alle høve rett til å gå langs elvebarden, og desse båtfesta kan då ikkje påføra grunneigedomen nokon skade. Heller ikkje kan ein sjå at dei kan vera til ulempe for utnyttinga av grunnen. Etter dette lyt saksøkjaren få medhald i kravet sitt. - - -

I spørsmålet om saksøkjaren skal ha rett til å byggja kastebrygge utanfor bnr. 4, har retten vore noko i tvil.

Som nemnt meiner ein innehavaren av fiskeretten må ha høve til å gjera ymse endringar i bruken dersom det ikkje valdar nemnande skade for grunneigaren. Kan det tenkjast at utnyttingsmåten valdar noko skade eller ulempe, må desse etter retten si meining vurderast i høve til dei føremonar det fører med seg for den andre rettshavaren. Ein viser i den samanheng til Rt-1937-355 o.u. - - -

Det har av saksøkte vore halde fram at det tidlegare har vore bygt brygger utanfor bnr. 2 og 3, men at det den gongen vart betalt vederlag for dette. Retten til å byggja kastebrygge er såleis ikkje noko som følgjer med fiskeretten.

Domarane er likevel av den meining at dette ikkje kan vera avgjerande for spørsmålet. Ein har vore på synfaring og sett på det som er att av desse steinbryggene, som er murte heller langt ut i elva. Ein er samd med saksøkjaren at føremålet - i alle fall hovudføremålet - med desse bryggene ikkje kan ha vore å ha ei plattform å kasta frå. Dei er mura opp heile vegen frå land og utetter, og ein meiner det er greitt at dei kunne påføra grunneigedomen skade. Det er likevel kastebrygge av eit heilt anna slag saksøkjaren har tenkt seg. Etter planane skulle det setjast jernboltar ned i nokre store steinar som ligg ved stranda, og så byggja ei treplattform på desse. Det har vore halde fram at det tidlegare har vore bygt kastebrygge av tre utanfor bnr. 4.

I dom av Sunnfjord Heradsrett den 21. september 1952 vart det teke avgjerd om at det ikkje var høve til å setja opp kastebrygge i eit tilfelle der fiskerettane og grunneigarretten ikkje var på same hand. Avgjerda vart stadfest av lagmannsretten den 23. juni 1956. Tilhøva var likevel ikkje heilt dei same i det tilfellet, og domarane finn såleis at ein ikkje kan rekna domen som eit reint prejudikat.

I det tilfellet som no er oppe, er det greitt at saksøkjaren har ein eksklusiv fiskerett, og at han har rett til å gå langs stranda når han fiskar. Domarane har kome til at det då knapt kan verta til særleg ulempe for grunneigaren om det vert sett opp kastebrygge. Det vil rett nok kunne verta noko trakk kring brygga, men det vil det verta i alle fall, såleis at den jordstripa som ligg nærast elva knapt vil kunna dyrkast opp på ein høveleg måte. Samstundes vil truleg meir av fisket verta konsentrert på brygga, såleis at det kan verta mindre trakk ovanfor brygga. Ei anna sak er det at det kan tenkjast at oppsetjing av kastebrygge kan verka skjemmande på landskapet, men ein trur ikkje det vil verta til nemnande ulempe i så måte dersom saksøkjaren set opp brygga slik han har tenkt. - Ved oppsetjinga må ein og gjera nokre endringar med grunnen, såleis setja jernboltar inn i nokre steinar, noko som elles alt er gjort. Eigedomsretten til grunnen er det greitt at saksøkte har. Ein har likevel kome til at desse endringane ikkje kan vera noko til

Side:754

ulempe, og ein kan heller ikkje sjå at dei er til hinder for særlege utnyttingsmåtar av grunnen.

Retten har ikkje noka klår meining om føremonane med ei brygge. Det kan ikkje vera særleg vanske med å fiska frå land. Frå ei kastebrygge kan ein venteleg likevel nå lenger ut når ein kastar og såleis nå fram til fiskestader som ein ikkje rekk frå land.

Under tvil har ein kome til at fiskeretten saman med retten til å gå langs land må gje saksøkjaren høve til å setja opp kastebrygge. Det er likevel ein føresetnad at brygga kan byggast noko nær i samsvar med dei teikningar saksøkjaren har lagt fram. Som det går fram av ovanståande, vil det i alle tilfelle vera ein føresetnad at brygga kan byggast utan nemnande ulempe for grunneigaren. Det kunne vera rimeleg å nytta reglane i grannelova tilsvarande på tilfelle som dette. I alle høve vil ein setja inn i slutninga at det er ein føresetnad at brygga kan byggjast utan slik ulempe som nemnt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Schei, Arnt Haarberg og M.Lund): - - -

Når det gjelder spørsmålet om Stamer, som eier av fiskeretten, bnr. 8, har rett til å bygge kastebrygger utenfor bnr. 4, kommer lagmannsrettens flertall, lagdommerne Schei og Lund, til et annet resultat enn herredsretten.

Etter motanken krever Stamer å ha rett til å anlegge «kastebrygger i elven ut fra bnr. 4's land.» -

Han mener at denne rett følger av hans eksklusive fiskerett. -

Stamer har forklart seg som part og har ikke villet begrense sitt krav til en enkelt kastebrygge eller til et bestemt antall. Vannføringen og strømmen endrer seg ofte og kan føre til nytt behov for kastebrygger.

Stamer kan heller ikke binde seg til en bestemt utførelse, han må ha fritt valg i spørsmålet om hvorledes kastebryggene skal bygges, anfører han.

I stevning til herredsretten vedla Stamers advokat en skisse til belysning av hvordan kastebryggene ville bli anbragt. -

Av denne skisse fremgår det at en brygge, som var tenkt bygget i «Gamlegjerdet« (øvre bro) skulle gå 9 meter ut fra land, lages i kanalstål og hvile på støtter festet til elvebunnen eller til stener i elvebunnen. -

Skissen har også med en annen bro, kalt («Nedre bro») med samme utførelse, men 5,5 meter lang. -

Stamer har under ankeforhandlingen ikke villet binde seg til å bygge kastebryggene på denne måte, eller på noen bestemt måte overhodet. -

Det synes imidlertid klart at en kastebrygge som det her kan være tale om, i alle tilfelle vil kreve fundament av en eller annen art på elvebredden eller i elvebunnen, eller begge deler.

Det er uomtvistet at begge deler tilhører Korswold som eier av bnr. 4, og at det ikke er nevnt noe om kastebrygger eller annet byggverk i skjøtet av 1887 som bestemmer Stamers rett over bnr. 4. -

Side:755

Lagmannsretten kan heller ikke finne at Stamers eksklusive fiskerett i seg selv er hjemmel for et slikt inngrep i Korswolds faste eiendom -Det er intet som tyder på at det var kastebrygger på den del av elven det her er talt om på den tid skjøtningen foregikk, eller at partene tenkte på det.

Stanford nevner i sin bok at fisket foregikk fra båt, fra bredden eller ved vade. - Men han sier også: «Noen steder, hvor breddene er blitt ryddet ..., har vi oppført små utstikkerbrygger, omtrent tre yards lange og fem og tredve yards fra hverandre.»

Hvordan disse utstikkerbryggene som var 3 yards lange, var bygget vet vi ikke, heller ikke vet vi om de ble bygget etter spesiell tillatelse eller godtgjøring. - Det er ikke uten videre klart at det ikke ble betalt for det, idet det fremgår av Stanfords beretning at han betalte for å få hugget trærne langs bredden.

En har heller ingen opplysninger om hvor lenge disse utstikkerbryggene var i bruk. - Den eneste som har kunnet gi opplysninger om kastebrygger er 7. vitne Johan Furnes (roer hos fiskerne siden 1943). Han er nå 77 år og har sagt at han kan erindre at det var en kastebrygge på Gamlegjerdet da han var gutt.

Han har også forklart at hans bror Ola, som nå er 91 år, har sagt til ham at det var en kastebrygge på Gamlegjerdet så sent som i 1908. -

Det er ikke grunn til å tro etter det som er opplyst for lagmannsretten at det etter den tid har vært nyttet kastebrygger under fisket utenfor bnr. 4.

Lagmannsretten kan ikke finne at fiske ved bruk av kastebrygger er noen ny måte å fiske på som utviklingen har ført med seg. - Det antas heller ikke å være særlig påtrengende å nytte kastebrygger for å utnytte fiskeretten i elva. Den lar seg som nevnt utnytte ved fiske fra båt, fra bredden og ved vading når vannstanden passer for det. - Den omstendighet at det kan være mere bekvemt å bruke kastebrygge, og av en viss økonomisk interesse ved bortleie av fiskeretten, antas ikke å kunne føre til noen utvidelse av Stamers rett til å forføye over bnr. 4.

Kastebrygger var ikke forutsatt i 1887. Selgeren ville i så fall ha forbeholdt seg retten til å bygge slike. Særlig når han fant det nødvendig å forbeholde seg retten til den selvfølgelige ting å «betræde» eiendommen for å kunne utøve fiske. -

Fiskeretten sammen med retten til å gå langs land og måten fiskeretten har vært utøvet på, er heller ikke, etter lagmannsrettens oppfatning, tilstrekkelig til å gi Stamer rett til å sette opp kastebrygger.

Slike brygger, særlig når det skal være flere av dem, vil være sjenerende og til ulempe, særlig da bnr. 4 på den strekning det er tale om, er innmark.

Den ankende parts prosessfullmektig har også fremholdt at det følelsesmessig er av betydning for ham idet det irriterer den ankende part at uvedkommende bygger på hans eiendom, - og lagmannsretten finner at en ikke kan se bort fra at dette kan være en ulempe for den ankende part. -

Lagmannsrettens flertall finner etter dette at Claus Stamer ikke har rett til å bygge kastebrygger i elva utenfor gnr. 97, bnr. 4 i Gaular.

Lagdommer Haarberg bemerker:

Side:756

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten også i spørsmålet om Stamers rett til å bygge kastebrygge (domskonklusjonens nr. 2) med den tilføyelse at jeg antar at hans rett ikke er begrenset til å bygge en enkelt kastebrygge.

Jeg antar at Potts - som opprinnelig satt med eiendomsretten til Korsvollgårdene og dermed også til elvebunnen og det eiendommen tilliggende fiske - neppe har ment å redusere sine muligheter for fiske da han i 1887 solgte jorden fra.

Fisket var formentlig allerede dengang økonomisk sett den helt vesentlige fordel man hadde av elven. Kjøperen av den tilstøtende jordeiendom har neppe tenkt seg at hans - meget teoretiske eiendomsrett til elvebunnen skulle legge noe bånd på Potts fiske.

Jeg antar videre at man ikke kan legge vekt på at Potts ikke uttrykkelig hadde forbeholdt seg rett til kastebrygger i skjøtet. Retten til å «betræde eiendommen» kunne sies i noen utstrekning å gå lenger enn det som strengt ville fulgt uten en slik klausul. Og en plikt for jordkjøperen til ikke bare å tåle at generende trær ble felt - men direkte å utføre arbeidet - ville selvsagt ikke påligget ham uten positiv bestemmelse. Disse klausuler var derfor nødvendige, og det kan ikke ut fra disse sluttes noe antitetisk angående kastebryggene.

Kastebryggene ville neppe påføre jordkjøperen noen som helst skade eller ulempe. De skulle ifølge sakens natur stå ut i elven hvor Potts med sin eksklusive fiskerett var den som hadde de største interesser.

Stanford skriver i sin bok at de benyttet seg av kastebrygger allerede omkring århundreskiftet. Han nevner intet om innsigelsen fra jordeiernes side, til trots for at han synes å være våken for disse reaksjoner på andre felter. Det er liten grunn til å tro at forholdet var annerledes ca. 10 år tidligere da Potts solgte jorden fra i 1887.

Jeg peker videre på at man vanskelig kan trekke noen slutning fra det som er opplyst om anlegg av «kjerr» i elven. Dette er innretninger som har til formål å endre elvestrømmens løp, hva kastebryggene ikke har. Endringen av elvestrømmen vil medføre betydelig risiko - eller endog sannsynlighet - for at det voldes skade på tilstøtende land andre steder i elven. Bygging av «kjerr» sto derfor i en helt annen stilling enn kastebrygger som ikke kan ha voldt jordeieren noen ulempe i det hele tatt.

Jeg kan forsåvidt interesse-avveiningen angår, slutte meg til det som er anført av herredsretten med den tilføyelse at fiskeretten må være av betydelig økonomisk verdi som utleieobjekt. Den fordel som ligger i å kunne tilby en rasjonell og tidsmessig sportsfiskeelv, antas å være meget større enn den rent teoretiske ulempe kastebryggene kan være for eieren av den tilstøtende grunn.

Når den ankende part bygger sin innsigelse mot kastebryggene på sin eiendomsrett til elvebunnen, synes det meg - etter åstedsbefaringen - at forholdet ligger nær de tilfeller som Arnholm sikter til i Privatretten I side 126: «Det kan være tilfelle hvor den vanlige beskrivelse av den enkelte rettighet ikke er tilstrekkelig eksakt; det som etter den vanlige beskrivelse skulle falle innenfor de beføyelser rettighetshaveren har, faller i visse tilfeller utenfor, og da nettopp når han søker å håndheve de normale grenser på en illojal måte» (citat slutt).

Side:757

Jeg finner etter foranstående ingen grunn til å begrense antallet av kastebrygger slik forholdene var på åstedet, vil antallet begrense seg selv - ikke minst i fiskerens egen interesse. - - -