Rt-1971-810
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1971-04-17 |
| Publisert: | Rt-1971-810 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 82B/1971 |
| Parter: | Albert Gjedrem og Wilhelm Gjedrem (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Staten v/Rogaland fylkeslandbruksstyre (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nilsen). |
| Forfatter: | Bahr, Heiberg, Blom |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §57, Tvistemålsloven (1915) §404, §53, Jordloven (1955) §20 |
Dommerne Bahr, Heiberg og Blom.
I ekspropriasjonssak etter jordlovens §20 mellom staten v/ Rogaland fylkeslandbruksstyre og på den annen side Albert Gjedrem og sønnen Wilhelm Gjedrem ble underskjønn avhjemlet ved Dalane skjønnsrett den 28. mai 1966. Begge sider begjærte overskjønn, som ble avhjemlet 8. juni 1967. Etter anke fra Albert og Wilhelm Gjedrem opphevet Høyesterett 11. oktober 1968 overskjønnet for så vidt angikk ulempeerstatningen til Wilhelm Gjedrem. Nytt overskjønn ble avhjemlet 4. juli 1970.
Den 15. september 1970 begjærte regjeringsadvokaten fravikelseskjennelse, jfr. skjønnslovens §53. Kjennelsen ble avsagt av Dalane herredsrett 5. november 1970 og stadfestet av Gulating lagmannsrett 20. februar 1971 etter kjæremål fra Albert og Wilhelm Gjedrem.
Albert og Wilhelm Gjedrem påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og hevdet at den bygget på uriktig fortolkning av skjønnslovens §57 og Grunnlovens §105.
Kjæremålsutvalget forkastet kjæremålet og uttalte bl.a.:
«1. Skjønnslovens §57.
De kjærende parter gjør her i hovedsak gjeldende at lagmannsretten har bygd på en uriktig forståelse av det nevnte lovsted når den er kommet til at fristen for begjæring om fravikelseskjennelse i det foreliggende tilfelle for begge de saksøktes vedkommende først løp fra det tidspunkt da overskjønnet av 4. juli 1970 var blitt endelig. Etter de kjærende parters oppfatning må med hensyn til fristen i §57 hver enkelt grunneier og/eller rettighetshaver ses for seg. Fristen løp således - hevdes det - for så vidt angikk grunnavståelsen fra Albert Gjedrem allerede fra Høyesteretts kjennelse av 16. oktober 1968 da ekspropriasjonsskjønnet for hans vedkommende ble endelig. Overskjønnet av 4. juli 1970 gjaldt bare ulempeerstatningen til Wilhelm Gjedrem.
Utvalget bemerker:
Side:811
Lagmannsretten har - i likhet med herredsretten - funnet at de to saksøkte, Albert og Wilhelm Gjedrem, under de foreliggende omstendigheter må anses som parter i ett og samme skjønn, og at dette i relasjon til fristbestemmelsen i skjønnslovens §57 ikke kan anses som avgitt før den siste del av erstatningen - ulempeerstatningen - var fastsatt ved overskjønnet som ble avhjemlet den 4. juli 1970. Utvalget kan ikke se at denne oppfatning er bygd på noen uriktig tolking av skjønnslovens §57. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse kan Utvalget etter tvistemålslovens §404 ikke prøve.»
2. Grunnlovens §105.
De kjærende parter gjorde videre gjeldende mot fravikelseskjennelsen at Albert Gjedrem ikke pliktet å avstå de grunnarealer ekspropriasjonen gjaldt, fordi en avståelse på basis av ekspropriasjonstaksten - som ble holdt i 1967 - ikke ville gi full erstatning. De henviste her dels til a) nedgangen i pengeverdien og den lange tid som var gått - nesten 4 år, og dels b) til verdistigning på annet grunnlag (og som angivelig ikke skyldtes eksproprianten). Blant annet hadde det inntruffet en verdistigning av lokal art, som følge av at en helårs bilvei til eiendommen var under opparbeidelse. Som begrunnelse ble bl.a. påberopt Rt-1970-192 (særlig side 199, 3. avsnitt).
Kjæremålsutvalget uttalte bl.a.:
«Lagmannsretten har forkastet disse anførsler. I dens bemerkninger om spørsmålet er det bl.a. vist til at det fremgår av overskjønnsrettens premisser at retten ved fastsettingen av erstatningen for de arealer som skal avstås, har tatt i betraktning mulighetene for salg, eventuelt bortleie, av hyttetomter. Videre nevner lagmannsretten at det nye vegprosjekt - som bl.a. Lyse Kraftverk står bak - først kom på tale i 1968/69; lagmannsretten går da ut fra at overskjønnsretten ved fastsettingen av grunnerstatningen i 1967 ikke har tatt dette forhold i betraktning. - - -
Den forståelse av Grunnlovens §105 som ligger til grunn for lagmannsrettens avgjørelse, er i samsvar med Kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt-1959-188, jfr. også Rt-1959-373 og Rt-1959-1381. Utvalget kan ikke se at det er grunn til å fravike den festnede rettsoppfatning det her er tale om. Man viser for øvrig til de uttalelser i Ot.prp. nr. 1 for 1958 2-3 og Innst.O. VII for 1959 58 flg. som er nevnt av lagmannsretten, jfr. også Ot.prp.nr.43 for 1957 52 flg. særlig 54 nederst 55.
I anledning av de kjærendes anførsler som referert ovenfor i pkt. b tilføyes:
I relasjon til det foreliggende grunnlovspørsmål er det etter Utvalgets oppfatning prinsipielt uten betydning enten en påstått stigning i ekspropriasjonsfeltets verdi i tiden etter ekspropriasjonstaksten måtte være en følge av nedgang i pengeverdien eller bero på andre forhold, f.eks. økt etterspørsel etter fast eiendom i området, bedre kommunikasjoner e.l. Lagmannsretten har derfor med rette funnet at det ledende synspunkt som har fått
Side:812
uttrykk i de ovenfor nevnte avgjørelser av Utvalget, må få anvendelse også når det gjelder en verdistigning som forutsatt under b.»