Rt-1972-1
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1972-01-06 |
| Publisert: | Rt-1972-1 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1/1972 |
| Parter: | Olav Stendahl (høyesterettsadvokat Terje Herrem) mot Trondheim kommune (høyesterettsadvokat Otto Jebens). |
| Forfatter: | Nygaard, Roll-Matthiesen, Mellbye, Hiorthøy, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1965) §43, §41, §46, Bygningsloven (1965) |
Dommer Nygaard: I henhold til bygningslovens §41 traff Trondheim bystyre den 5. september 1968 beslutning om å begjære forsøkstakst for ervervelse av grunn til utvidelse av Utlervegen m.v. idet det ble vist til reguleringsplan som var vedtatt av byplanrådet den 21. mai og 25. juni 1968. Reguleringsplanen var vedtatt av bystyret den 5. september 1968 og ble stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet den 26. november 1968. Kommunen begjærte skjønn, som ble avhjemlet av Trondheim skjønnsrett for bygningssaker den 3. mai 1969.
Kommunen og flere grunneiere begjærte overskjønn for Trondheim overskjømlsrett for bygningssaker. Overskjønnet ble avhjemlet den 30. april 1970.
En av grunneierne - Olav Stendahl - har påanket overskjønnet til Høyesterett idet han har gjort gjeldende at det på et punkt foreligger en feil ved overskjønnsrettens saksbehandling.
Forholdet er at Utlervegen tidligere var regulert i 15 meters bredde. Mellom Strinda - nå Trondheim - kommune og Olav Stendahl som eier av gnr. 79 bnr. 3 Steindal søndre ble det den 5. september 1962 inngått en overenskomst der det i punkt 3 ble bestemt følgende: «Av eiendommen utlegges med en gang uten erstatning grunn for Utlervegen i regulert bredde 15 m. Når tomter blir utskilt, måles disse til midte av vegbanen. Veggrunn blir således i sin tid innløst av de som overtar tomtene.» Ved den nye reguleringsplan som lå til grunn for skjønnene, skulle Utlervegen utvides mot øst over Olav Stendahls gjenværende eiendom slik at veien her fikk en bredde av ca. 26 meter. Under
Side:2
skjønnene fremholdt Olav Stendahl at kommunen - i tillegg til erstatning for den nye veigrunn som skulle avstås - skulle betale erstatning for den gamle veigrunn frem til midtlinjen - under saken kalt «midtstripen».
Fra kommunens side ble det for overskjønnsretten blant annet gjort gjeldende at retten ikke hadde kompetanse til å avgjøre dette erstatningskrav vedkommende «midtstripen» i veien og at retten heller ikke hadde adgang til prejudisielt å ta standpunkt til kravet.
Overskjønnsretten bygde på at det etter den nye reguleringsplan dreiet seg om en offentlig veistrekning for gjennomgangstrafikk uten private avkjørsler slik at det ikke ble spørsmål om refusjonsplikt for grunnervervelse, jfr. bygningslovens §46 nr. 2. Det heter så videre i overskjønnsrettens begrunnelse: «Overskjønnsretten finner det under disse omstendigheter klart at tomtekjøpere ikke vil ha noen interesse av å betale for veigrunn som det ikke berører deres rettsstilling om de lar være å kjøpe. Man kan ikke se at kommunen har adgang etter bygningsloven til å påtvinge tomtekjøpere å erverve og betale for slik grunn. Den tilføyelse til skjønnsforutsetningene som kommunen har foretatt vil derfor ikke være bindende for fremtidige tomtekjøpere. - Det er etter dette ikke selve ekspropriasjonen, men bestemmelsen om at gaten skal være avkjørselsfri som er årsak til at grunneierne mister adgangen til å selge tomter til veimidte. Det ligger da utenfor overskjønnsrettens myndighetsområde å ta stilling til om kommunen på bakgrunn av de inngåtte avtaler var berettiget til overfor grunneierne å fatte bestemmelse om avkjørselsfrihet og om bestemmelsen har påført grunneierne tap som de har krav på erstatning for.»
Olav Stendahls anke til Høyesterett gjelder denne avgjørelsen fra overskjønnsrettens side. Han har fremholdt at det er uriktig saksbehandling når overskjønnsretten er kommet til at det lå utenfor rettens kompetanse å avgjøre det erstatningskrav som var fremsatt vedkommende «midtstripen» i veien. I denne sammenheng har han vist til bestemmelsen i bygningslovens §43 nr. 1 om adgang til å utvide ekspropriasjonen. Ellers har han blant annet gjort gjeldende at det ved den nye reguleringsplan er skapt en helt annen situasjon enn den som forelå da overenskomsten av 1962 ble inngått. Han har fremholdt at hans krav ikke bare er begrunnet i den nye bestemmelse om avkjørselsfrihet, men at kravet står i direkte sammenheng med selve ekspropriasjonen. Når det gjelder rettspraksis, har han blant annet vist til Rt-1964-346 flg., særlig side 348, Rt-1966-562-63 og til Høyesteretts dom av 22. oktober 1971 i sak l.nr. 155 B/1971: Mons Svendal mot Bergen kommune. Han har nedlagt slik påstand: «I. Overskjønnet oppheves og hjemvises til nytt skjønn. 2. Olav Stendahl tilkjennes saksomkostninger.»
Fra kommunens side er det blant annet anført at også den gamle Utlerveg i prinsippet var avkjørselsfri slik at det ikke for så vidt er skapt noen ny situasjon ved den regulerinsplan
Side:3
som nå foreligger. Det er heller ikke noe til hinder for å foreta oppmåling av «midtstripen» i tilknytning til tomtesalg. Overskjønnsretten har lagt til grunn at tomtekjøpere ikke vil ha noen interesse av å betale for «midtstripen». Denne faktiske vurdering kan Høyesterett ikke fravike. Ut fra denne vurdering av de faktiske forhold er overskjønnsrettens avgjørelse av kompetansespørsmålet riktig. Etter kommunens oppfatning dreier det seg her ikke om et erstatningskrav som skyldes ekspropriasjonen, men om et krav som er bygd på den nye reguleringsplan og dens konsekvenser. Et slikt krav ligger det utenfor overskjønnsrettens kompetanse å avgjøre. Overenskomsten av 1962 gjelder ikke det område som nå skal eksproprieres, og det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom ekspropriasjonen og det krav som er fremsatt fra Olav Stendahls side vedkommende «midtstripen». Dette kravet er et helt selvstendig krav som i tilfelle kan - og bør - fremmes i en vanlig sivil sak. Kommunen gjør også gjeldende at vilkårene for utvidelse av ekspropriasjonen etter reglene i bygningslovens §43 nr. 1 ikke forelå i dette tilfelle. Fra kommunens side er det nedlagt slik påstand: «1. Overskjønnet stadfestes. 2. Trondheim kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av begrunnelsen i overskjønnet. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak der Olav Stendahl og 2 vitner har gitt forklaringer.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Det ble allerede for underskjønnsretten fremsatt krav fra Olav Stendahls side om at kommunen også skulle overta og betale erstatning for «midtstripen». Som det fremgår av overskjønnet, ble det samme kravet også fremsatt for overskjønnsretten. Her gjorde således Olav Stendahl gjeldende at når kommunen eksproprierte til eiendom et område langs veien, ble det gamle veiområdet skilt fra selve tomteområdet. På den måten ble han avskåret fra å selge eller bortbygsle tomter til midten av den gamle veien slik som det var bestemt i overenskomsten med kommunen i 1962. Dette førte således til at forutsetningene for overenskomsten på dette punkt falt bort. Han var således - hevdet han - under disse omstendigheter ikke forpliktet til å utlegge grunn til veien uten vederlag. Olav Stendahls krav for overskjønnsretten gikk derfor ut på at kommunen skulle betale erstatning for «midtstripen» som ifølge overenskomsten av 1962 var stilt til disposisjon uten vederlag fra kommunens side. Etter bygningslovens §43 nr. 1 kan det etter krav fra eier eller rettighetshaver bestemmes at ekspropriasjon etter denne loven også skal omfatte «grunn, bygning, rettighet eller annet som mister en vesentlig del av sin verdi for eieren eller rettighetshaveren hvis ekspropriasjonen blir satt i verk». Det fremgår ikke av overskjønnsrettens begrunnelse at Olav Stendahl uttrykkelig påberopte seg denne bestemmelsen som begrunnelse for sitt krav om erstatning for «midtstripen» i veien. Men slik som dette kravet
Side:4
var begrunnet, var det likevel etter min mening en feil ved overskjønnsrettens saksbehandling at retten ikke vurderte og avgjorde spørsmålet om å utvide ekspropriasjonen til også å omfatte dette erstatningskravet slik at kravet i tilfelle kunne bli avgjort i realiteten under skjønnssaken. Jeg finner at denne feilen må føre til at overskjønnet oppheves på dette punkt og at saken for så vidt i samsvar med Olav Stendahls påstand hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten. Det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til det som for øvrig er anført fra kommunens side.
Etter resultatet må kommunen betale saksomkostninger til Olav Stendahl for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Overskjønnet oppheves for så vidt det er påanket, og saken hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Trondheim kommune til Olav Stendahl 6.000 - seks tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Mellbye, Hiorthøy og Gaarder: Likesa.
Av overskjønnet (lagdommer Otte Huitfeldt med skjønnsmenn): - - -
Eierne gjør gjeldende at kommunen har misligholdt disse overenskomster. Alle overenskomster er bygget på den regulering som gjaldt da de ble inngått. Ifølge denne regulering skulle Utlerveien og Valhallveien ha en bredde på 15 m. Kommunen har uten å innhente samtykke fra grunneierne endret reguleringsplanen slik at Utlerveien og Valhallveien blir bredere og det eksproprieres nu en stripe langs de tidligere regulerte veier fra eiendommene. Derved taper eierne adgangen til den rett som overenskomstene tilsikrer dem, nemlig å selge tomter til midte av vei, - - -
De endringer som kommunen har foretatt med reguleringsplanen bevirker at forutsetningene for avtalene brister, og gjør dem uforbindende for eierne. Disse er således ikke forpliktet til å utlegge grunn til veiene gratis. Kommunen må derfor betale for den veigrunn som ifølge avtalene skulle ha vært utlagt gratis. Erstatningene kreves fastsatt i nærværende skjønn. - - -
Overskjønnsretten skal bemerke:
I den tidligere Strinda kommune var det, som angitt av underskjønnsretten, en alminnelig praksis at en grunneier stillet grunn som var regulert til gate vederlagsfritt til disposisjon for kommunen. Den som ervervet tomt fra grunneieren fikk i slike tilfeller tomten målt til midte av gaten til tross for at gategrunnen var en del av tomten som han ingen rådighet fikk over. Følgen av denne måte å ordne
Side:5
tomteforholdene på var imidlertid at det da ikke ble aktuelt for kommunen å ekspropriere grunn til gater. Det ble heller ikke aktuelt for kommunen å kreve refundert utgiftene til ervervelse av gategrunnen fra de tilstøtende grunneiere.
Det forekom også at grunnen ikke ble utlagt vederlagsfritt av grunneieren. Tomtene ble også da målt til regulert gatemidte. I neste omgang eksproprierte kommunen grunn til gaten og krevet deretter utgiftene til denne ervervelse refundert av tomteeierne etter bygningslovens regler. Stort sett førte ekspropriasjonen med etterfølgende refusjon til at beløpene gikk opp i opp for tomtekjøperne.
Prisen ble i begge tilfeller vanligvis satt pr. m2.
Det økonomiske resultat for den grunneier som solgte tomter ble den samme i begge tilfeller, likeså for tomtekjøperne.
Den økonomiske realitet som lå i at tomtekjøperne ved den førstnevnte fremgangsmåte faktisk betalte for en større tomt enn vedkommende fikk rådighet over lå i det faktum at han da kjøpte en tomt til en gate hvor han var fritatt for refusjon av utgifter til kommunens ervervelse av grunnen. Han betalte altså for den fordel dette medførte.
Det var den første fremgangsmåte som det ble lagt opp til gjennom de avtaler som det er redegjort for tidligere.
Hvis det i denne sak hadde dreiet seg om en gate av den art at det forelå refusjonsplikt for grunneierne/festerne for kommunens utlegg til ervervelse av gategrunn, ville det alene ha vært et formelt spørsmål om grunneierne ville få adgang til å selge tomter til gatemidte, eller tape denne adgang ved at kommunen eksproprierte en stripe langs den tidligere vei. Realiteten ville fremdeles ha vært at tomtekjøperne ville erverve tomter til en gate hvor det ikke forelå forpliktelse for dem til å erstatte kommunen utgiftene til ervervelse av gategrunnen. (Utvidelsen av gaten fra 15 til 18 m ville ikke ha medført refusjonsplikt). Det ville etter overskjønnsrettens mening ikke ha vært grunn til å tro at grunneierne ikke i fremtiden ved sine tomtesalg ville ha fått anledning til å ta seg betalt for denne fordel, som de jo hadde ydet vederlag for ved å stille gategrunn gratis til disposisjon for kommunen tidligere. Man mener at den økonomiske realitet ville ha blitt den samme om salgene formelt var blitt ordnet slik at tomtekjøperne hadde fått erverve «bruttotomter» eller om det var «nettotomter» som var blitt stillet til disposisjon for dem.
I dette tilfelle har man imidlertid å gjøre med en gate av den art at refusjonsplikt for grunnervervelse ikke foreligger. Ifølge bygningslovens §46 nr. 2 siste punktum kan utgifter til offentlig veistrekning for gjennomgangstrafikk, hvor det etter reguleringsplanen ikke skal være private avkjørsler, ikke kreves refundert. Ifølge den reguleringsplan som nu gjelder for Utlerveien er den avkjørselsfri, og er åpenbart en vei for gjennomgangstrafikk.
Overskjønnsretten finner det under disse omstendigheter klart - - -(se sitat i Høyesteretts kjennelse).
Side:6