Rt-1969-174

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-02-14
Publisert:	Rt-1969-174
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21/1969
Parter:	Peder Lund, Severin Rørvik, Oskar Rørviks dødsbo (advokat Niels M. Heiberg - til prøve) mot Den norske stat og Nord-Trøndelag fylke (høyesterettsadvokat R. Karlsrud).
Forfatter:	Hiorthøy, Mellbye, Ryssdal, Eckhoff, Bahr
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917)

Dommer Hiorthøy: A/S Grong Gruber anla ved stevning av 23. oktober 1954 søksmål mot Peder Lund, Severin Rørvik og Oskar Rørvik med påstand om at de - til oppfyllelse av kjøpekontrakt av 2. november 1914, inngått med de saksøktes rettsforgjengere - skulle dømmes til å overdra og utstede skjøte på Rørvikfossen m.v. til saksøkeren. Søksmålet ble 8. juli 1955 avsluttet med et rettsforlik hvis pkt. 1-3 hadde følgende innhold:

1. Fallrettighetene mellom Vekteren og Limingen skal tilhøre A/S Grong Gruber. Disse rettigheter blir straks å skylddele fra gno. 71 bno. 1, 4 og 7 og tilskjøtes A/S Grong Gruber.

2. A/S Grong Gruber har stetsevarig rett til regulering av Vekteren ved senkning og oppdemning mot å svare erstatning for skader og ulemper etter vassdragsreguleringsloven.

3. A/S Grong Gruber har stetsevarig rett til å bygge og ha inntaks og reguleringsdam mellom Vekterens utløp og Rørvik-fossen (Storfossen) med nødvendige senkningskanaler, grunn til damfeste, rørledninger med tilhørende inntak, tunneler, bassenger, kraftstasjon, adkomstveier og oppfylling av utsprengte masser, samt hva ellers er nødvendig for utbyggingen, mot å svare erstatning herfor etter skjønn etter vassdragsreguleringsloven.»

Som ledd i det såkalte store overføringsskjønn av 1960 i Namdalen ble det av Den norske stat og Nord-Trøndelag fylke som A/S Grong Grubers rettsetterfølgere tilstevnt skjønn angående erstatning for tapt fiske i Rørvikelven og Tunnsjøelven rettet mot de fiskeberettigede i nevnte vassdrag som saksøkte. Ved Namdal herredsretts skjønn av 12. oktober 1965 ble Peder Lund, Severin Rørvik og Oskar Rørvik hver tilkjent en årlig erstatning for ødelagt fiske i Rørvikelven. Skjønnet ble av staten og Nord-Trøndelag fylke innbrakt for overskjønn, og ved Namdal herredsretts overskjønn av 5. september 1966 ble det avgjort at det ikke var grunnlag for å tilkjenne de saksøkte erstatning for tapt fiske for så vidt angår strekningen mellom inntaksdammen og kraftstasjonen.

Side:175

Peder Lund, Severin Rørvik og Oskar Rørvik har erklært anke mot overskjønnet på grunn av feil i rettsanvendelsen. Oskar Rørvik er senere avgått ved døden, og dødsboet er trådt inn i saken i hans sted.

De ankende parter har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til de ankende parter.»

Den norske stat og Nord-Trøndelag fylke har tatt til gjenmæle i ankesaken og har nedlagt slik påstand:

«At Namdal herredsretts overskjønn avhjemlet 5. september 1966 (sak nr. 13/1960 B) stadfestes forsåvidt det er påanket.

At den norske Stat og Nord-Trøndelag Fylke tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett hos Peder Lund, Severin Rørvik, samt hos Oskar Rørviks dødsbo, alle in solidum.»

De nærmere omstendigheter i saken fremgår av under- og overskjønnets grunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Namdal herredsrett 23. september 1968 med avhør av de ankende parter Peder Lund og Severin Rørvik samt ett vitne. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for underskjønnet og overskjønnet.

De ankende parter har prinsipalt gjort gjeldende at en riktig tolking av rettsforliket må føre til at de har krav på erstatning. Subsidiært har de anført at mulig tvil bør komme de ankende parter til gode. De har bl.a. fremholdt at søksmålet 1954-55 bare gjaldt plikten til å utferdige skjøte. Saken gjaldt verken erstatning for fiske eller andre erstatningskrav, men bare om de ankende parter var bundet av kjøpekontrakten av 1914. De hadde derfor ingen grunn til å overveie hvilke konsekvenser en eventuell utbygging kunne få. Man hadde i 1955 bare for øye en lokal utbygging for lokalt behov, og det forelå intet om når og hvorledes utbyggingen skulle skje. Under disse omstendigheter var det en naturlig forståelse at alle erstatningsspørsmål skulle utstå. Pkt. 1-3 i rettsforliket må ses i sammenheng. Fallrettighetene (pkt. 1) kunne ikke utnyttes uten tiltak som nevnt i pkt. 2 og 3, og for disse skulle det betales erstatning for skader og ulemper. Det er en alminnelig oppfatning at slike skader skal erstattes separat og at erstatning skal ytes for alle skader som er en følge av tiltak som er nødvendige for utnyttelsen. At skaden på fisket ville avhenge av hvor i vassdraget dammen ble plassert, er et moment som støtter de ankende parters forståelse av forliket.

Uttrykket «fallrettigheter» er her brukt i en privat avtale, og i slike er det ikke uvanlig at man foruten å avtale vederlag for selve fallet også betinger seg erstatning for tapt fiske, nødvendig gjerdehold o.l. Hvor krav om ytterligere erstatning har vært forkastet, har det gjerne vært anvendt mer omfattende uttrykk, eller avståelsen har også omfattet grunn, eller man har særskilt forbeholdt seg rett til bortledning av vannføringen. Til belysning av praksis på dette område er vist til uttalelser i en rekke

Side:176

avgørelser av Høyesterett, - Rt-1961-1282 (1284), Rt-1962-344, Rt-1964-1168 (1172), Rt-1967-389 (394) og Rt-1967-501 (512).

Under enhver omstendighet burde A/S Grong Gruber som i 1954 tok initiativet ved å gå til rettssak og som var bedre representert under saken, ha sørget for at forliket fikk en tilstrekkelig klar utforming. Dette også fordi selskapet var nærmest til å fremskaffe opplysning om hvordan utbyggingen i sin tid skulle skje. De ankende parter måtte ta standpunkt på stedet, mens motparten fikk frist til å forelegge forliket til godkjenning for styret.

Ankemotpartene har henvist til overskjønnsrettens begrunnelse og til avgjørelsene i Rt-1961-1282 og Rt-1962-344 som antas avgjørende; en dom i Rt-1966-1109, som angår et noe særeget tilfelle, gir uttrykk for samme syn. Forliket må ses på bakgrunn av håndgivelsen av 1911, og det fremgår av denne at ingen erstatning skulle ytes utover det fastsatte vederlag. Pkt. 3 i forliket av 1955, som betegner en innrømmelse overfor grunneierne, dekker det som i håndgivelsen er tilsagt som vederlagsfrie ytelser, - alt som var nødvendig for å sette anlegget ut i livet. Forliket er på en hensiktsmessig måte splittet opp mellom målbart og ikke målbart. Skade på fisket kan fullt ut fastsettes ved overdragelsen av fallretten, mens skader ved selve utbyggingen først kan fastsettes når planer for denne foreligger og anlegget eventuelt er fullført, jfr. skr. 14. november 1965 fra sivilingeniør Gedde-Dahl. Når grunneierne i 1955 ikke tok forbehold med hensyn til fisket, var dette åpenbart fordi fiskeretten dengang ikke ble tillagt noen verdi.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem og at overskjønnet derfor må bli å stadfeste i den utstrekning det er påanket.

Rettsforliket av 8. juli 1955 må etter min mening tolkes i samsvar med det syn på avtaler om erverv av vannfall som har fått uttrykk i nyere rettspraksis, - på en særlig pregnant måte i det som er uttalt av førstvoterende i dom i Rt-1961-1282 (1285). Jeg er enig i det som der er sagt om at når «vannretten uten forbehold overdras med tanke på kraftutvinning, er det en rimelig forståelse at det skal stå kjøperen fritt å utnytte vannretten i nevnte øyemed uansett om en slik utnyttelse nødvendigvis må gå ut over vannets bruk i annet øyemed, f.eks. ved fiske og tømmerfløtning.» Og dette må etter min oppfatning medføre at grunneierne, hvis ikke særlige omstendigheter foreligger, må ta uttrykkelig forbehold hvis de i tillegg til det avtalte vederlag gjør krav på erstatning for skader og ulemper som utnyttelsen av vannet normalt fører med seg, - i vår sak tap av fiske.

De særlige omstendigheter som er påberopt av de ankende parter, er etter min oppfatning ikke av den art og vekt at de kan lede til noe annet resultat. At uttrykket «fallrettigheter» er brukt i stedet for det mer omfattende vannrett, vannfall eller lignende, kan åpenbart ikke tillegges betydning, og det samme gjelder den omstendighet at ervervet ikke omfatter grunnavståelse. At det

Side:177

i praksis i atskillig utstrekning har vært betinget særskilt erstatning for skader og ulemper som nevnt, kan ikke gjøre forbehold overflødig, jfr. uttalelser i Rt-1967-389 på side 394 og 400. Når det gjelder de nærmere omstendigheter i forbindelse med inngåelsen av forliket, hvilke forestillinger grunneierne eller enkelte av dem måtte ha gjort seg med hensyn til den kommende utbygging, må Høyesterett legge til grunn hva overskjønnsretten har antatt om at det «måtte for grunneierne være klart at når fallet skulle utnyttes, måtte elven i alt vesentlig bli tørrlagt, slik at fisket ville bortfalle.»

Etter utfallet av anken vil de ankende parter måtte tilsvare motpartene saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Peder Lund, Severin Rørvik og Oskar Rørviks dødsbo én for alle og alle for én til Den norske stat og Nord-Trøndelag fylke 4.000 - fire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Eckhoff og Bahr: Likeså.

Av underskjønnet (sorenskriver Thor Tharum med skjønnsmenn): - - -

Røyrvikelva.

Elvas lengdestrekning er ca. 1,5 km med gjennomsnittlig bredde 23 m.

Den store overføring ble satt i kraft 1/7-63, og reguleringsgrensen for Vekteren ble da fastsatt således:

Høyeste reguleringsgrense K. 445,5 og laveste reguleringsgrense K. 440, 0. Etter reguleringen er Røyrvikelva tørrlagt fra dammen ned til kulpen under Storfossen, og det er således på det rene at fisket i elva er totalt ødelagt med unntakelse av den øvre del ovenfor dammen. Det er dog enighet mellom partene om at strekningen Lillefossen - Limingen opp til K. 417,70 holdes utenfor dette skjønn, da denne strekning inngår under Limingskjønnet.

Grunneierne i Røyrvikelva er Oskar Røyrvik, gnr. 71, bnr. 4 - øverste h. side. Severin Røyrvik, gnr. 71, bnr. 1 - nederste h. side. Peder Lund, gnr. 71, bnr. 7 - hele v. side.

Det er enighet mellom Oskar og Severin Røyrvik om at deres rettigheter i elva er like verdifulle.

I 1954 anla det daværende selskap A/S Grong Gruber sak mot de ovennevnte grunneiere for å få oppfyllt en kontrakt om salg av Røyrvikfossen. Saken endte med forlik, som ble inngått i Retten 8/7-1955. Her ble bestemt følgende: (Post 1-3 er sitert i Høyesteretts dom) - - -

Side:178

4. Som vederlag for de under punkt 1 foran nevnte rettigheter betaler A/S Grong Gruber til eierne av gno. 71, bno. 1, 4 og 7 kr. 1.800.- attenhundredekroner pr. år fra underskrivelsen av det i punkt 1 nevnte skjøte. Beløpet betales hvert års 1. august, første gang 1. aug. 1955 således: Kr. 700.- til eieren av bno. 1, kr. 450.- til eieren av bno. 4 og kr. 650.- til eieren av bno. 7.

Fra permanent kraftstasjon tas i bruk skal A/S Grong Gruber vederlagsfritt levere 14 KW på husvegg til de hus som nu er på gno. 71, bno. 1, 4 og 7, idet plikten til å betale de forannevnte kr. 1.800.- samtidig bortfaller. Dette gjelder også om A/S Grong Gruber skulle foretrekke å levere de nevnte 14 KW fra annen kilde. Kraften fordeles således: Bno. 1: 5,5 KW, bno. 4:3,5 KW, og bno. 7: 5 KW. - - -

Regulanten hevder prinsipalt at her ikke kan bli tale om erstatning for tapt fiske, da dette ikke er nevnt i forliket, jfr. H.R.D. i Rt-1961-1282. Kapitalisert utgjør overdragelsessummen - kraftleveransen - for fallrettighetene ca. kr. 100.000,-, og fiske-erstatningen må anses inkludert i dette beløp.

Det er i denne forbindelse opplyst at fallet er 26,5 m. høyt, men Røyrvikfossen var neppe utbyggbar den gang. Først gjennom overføringen kunne den utbygges.

Grunneierne hevder: At det var en forutsetning for forliket at det skulle betales fiske-erstatning utenom fallerstatningen. - - -

Retten bemerker: Retten finner spørsmålet om forlikets forståelse meget tvilsomt: Var m.a.o. fiske-erstatningen medtatt i overdragelsessummen? Eller skal fiskeerstatningen betales utenom som et eget tillegg?

Partenes forklaring står her mot hinannen, og forlikets tekst kan etter Rettens mening tolkes i begge retninger. Overdragelsessummen kan muligens være en indikator ved spørsmålets bedømmelse, men med de tvil som her er tilstede, forekommer det Retten at det ville være naturlig om regulanten hadde forelagt spørsmålet for Joma Bergverk eller deres prosessfullmektig advokat P. W. Voss, som representerte A/S Grong Gruber i 1955. Det er ikke opplyst at det er gjort noen sådan undersøkelse, og under disse omstendigheter finner Retten at tvilen må komme de saksøkte til gode.

Rettens resultat blir derfor at de saksøkte på kontraktmessig grunnlag har krav på erstatning for tapt fiske i tillegg til fallerstatningen. - - - -

Av overskjønnet (sorenskriver Aage Thor Falkanger som settedommer med skjønnsmenn):

Retten skal bemerke at den finner spørsmålet noe tvilsomt, men den antar at hvis der skulle betales erstatning for fiske, burde grunneierne ha vært de første til å ha fått dette presisert. Det måtte for grunneierne være klart at når fallet skulle utnyttes, måtte elven i alt vesentlig bli tørrlagt, slik at fisket ville bortfalle. Det er ikke fremkommet noe som på avgjørende måte kan styrke de saksøktes oppfatning at erstatning for fiske skulle gis ved utnyttelse av fallet. Det skal spesielt fremheves at ved forliket i 1955 ble fisket heller ikke spesielt omhandlet. Grunneierne var da representert ved h.r. advokat Aage Rygh, som selv

Side:179

var en særdeles interessert sportsfisker og som skulle ha hatt all oppfordring til å ha fått dette punkt klarlagt. Etter dette finner ikke retten at erstatning for tapt fiske kan tilståes. Det bemerkes dog at Verket er enig i at erstatning skal tilkjennes grunneierne for tap ved fiske ovenfor selve inntaksdammen og for strekningen fra kraftsasjonen og ut i Limingen. Det blir ganske korte stykker, og erstatningen fastsettes for Peder Lund som eier hele venstre bredd til kr. 200.- pr. år + 25 %, tilsammen kr. 250.-, for Oskar Rørvik som eier høyre bredd ned til inntaksdammen kr. 130.- pr. år + 25 %, tilsammen kr. 162.50, og Severin Rørvik, som eier høyre bredd fra fossen og ut i Limingen, kr. 70.- pr. år + 25 %, tilsammen kr. 87.50.