Rt-1972-688

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1972-06-23
Publisert:	Rt-1972-688
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 100/1972
Parter:	Kst.statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Gundersen, Leivestad, Bølviken, Nygaard
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §22, §13, §31

Dommer Schweigaard Selmer: Ved Hammerfest byretts dom av 9. mai 1972 ble A, født xx.xx.1927, frifunnet for tiltale om overtredelse av veitrafikklovens §22 første og annet ledd, jfr. §31.

Politimesteren i Vestfinnmark har påanket dommen på grunn av feil lovanvendelse for så vidt gjelder frifinnelsen etter §22 annet ledd, jfr. §31. I ankeerklæringen anføres:

«Retten har funnet bevist at tiltalte med sin personbil hadde påført en parkert bil skade, at tiltalte var klar over dette og at skadelidte ville bli varslet om dette samme kveld. Den har også funnet bevist at skadelidte oppsøkte ham mindre enn fire timer etter at tiltalte hadde skadet den parkerte bil, at tiltalte da var synlig beruset og at han nektet å bekrefte skriftlig sin muntlige erkjennelse av at han var villig til å erstatte den voldte skade. I irritasjon herover viste han skadelidte ut og drakk umiddelbart deretter ca. en tredjedel flaske vodka. - Ut fra en helhetsvurdering av hva retten har funnet bevist mener påtalemyndigheten at tiltalte har utvist den kvalifiserte uaktsomhet som er nødvendig til fellelse etter tiltalen. Han må ha forstått at det kunne bli politietterforskning p.g.a. kjøringen.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner. Jeg forstår dommen slik at retten har funnet det bevist at tiltalte etter kjøreuhellet hadde drukket alkohol både før og etter at han ble oppsøkt av B. Tiltalebeslutningen omfatter alene det alkoholkonsum som fant sted etter B's besøk.

Jeg er kommet til at anken må forkastes. Vel er det så at tiltalte allerede var påvirket av alkohol ved samtalen med B og at de to skiltes som uvenner fordi tiltalte nektet å avgi en skriftlig erklæring om at han var villig til å erstatte den voldte skade. Dette er omstendigheter av betydning for spørsmålet om politietterforskning måtte kunne påregnes. Byretten har imidlertid lagt til grunn at tiltalte oppfattet skadene som bagatellmessige, at han hadde sørget for at det ble gitt varsel om kjøreuhellet og overfor B muntlig hadde erklært å ville erstatte skadene. Det var heller ingen tvil om hvem som var ansvarlig for skadene. Med hensyn til tiltaltes alkoholkonsum etter kjøreuhellet, men før samtalen med B, kan påtalemyndigheten ikke ha ansett det som straffbart, ettersom tiltalen ikke omfatter dette forhold. Jeg finner likevel at det var uaktsomt av tiltalte ikke å regne

Side:689

med at B, slik de skiltes, ville varsle politiet, og at dette kunne føre til etterforskning. Jeg kan imidlertid ikke se at denne uaktsomhet er så graverende at tiltalte ingen unnskyldning hadde for ikke å regne med at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen, jfr. den forståelse av loven som er lagt til grunn av Høyesterett i Rt-1960-1409 og flere senere avgjørelser. Etter denne forståelse mener jeg at byretten har anvendt loven riktig når den har frifunnet tiltalte for overtredelse av veitrafikklovens §22 annet ledd. Jeg viser for øvrig til Rt-1970-532, hvor saksforholdet har en viss likhet med det foreliggende tilfelle.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Gundersen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Bølviken og Nygaard: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Johan von der Fehr med domsmenn):

Tiltalte A er født xx.xx.1927 - - - . Han bor - - -og er radartekniker. Han er gift og har 5 barn. Tidligere ustraffet. Skattbar inntekt i 1971 var ca. kr. 100.000,-, men har ingen formue. - - -

Saksforholdet: - - -

Tiltalte forlot leiligheten ca. kl. 20.30 da herr C la seg. Hans bil sto parkert på høyre side av veien bak en folkevogn personbil. Da tiltalte skal snu bilen ved en «Drosjesving» kommer han for langt ut i høyre veibane og blir sittende fast. Av de forklaringer som er fremkommet i retten ansees det klart at det var svært glatte føreforhold denne kvelden. Det var is på veien og hjulene spant slik at tiltalte ikke klarte å rygge ved egen hjelp. Fru C blir varslet om dette, men da hun ikke greier å skyve bilen ved egen hjelp og hennes mann sover, varsler hun naboen, vitnet D, og denne klarer ved hjelp av et spett under et av forhjulene å skyve bilen slik at bakhjulene får tak. Ved dette rygger tiltalte slik at hans støtfanger skrenser langs den parkerte folkevogns side.

Tiltalte parkerer deretter sin egen bil. Hans egen bil hadde ingen skader. Etter det tiltalte har forklart og som retten ikke finner grunn til å dra i tvil, så tiltalte heller ikke at folkevognen hadde fått annet enn ubetydelige skader. Eventuelle skader ville heller ikke vært så lette å oppdage p.g.a. mørket. Fru C som har sett hendelsen fra vinduet kommer nå ut. Tiltalte ga henne nøklene til sin bil, og da fru C opplyste at det var naboens bil, ba tiltalte henne varsle denne om Uhellet og om at tiltalte skulle ordne opp med skaden den påfølgende dag. Tiltalte fikk så D til å ringe etter drosje og kjørte med denne til sitt kontor hvor han i fra ca. kl. 21.00 til kl. 23.00 drikker 1/3 flaske vodka blandet med brus og vann.

Mens tiltalte er på sitt kontor blir B som har lånt folkevognen av sin bror, varslet av fru C. Han ankommer til tiltaltes hjem noe før denne

Side:690

kommer hjem i drosje. Han blir bedt inn og tiltalte innrømmer å ha kjørt på hans bil. Han sa seg villig til å erstatte den oppståtte skade og gjøre opp dette med B. Tiltaltes hustru ber også B komme på kontoret den påfølgende dag. Da B ber om å få en skriftlig «skylderkiæring» av tiltalte, nekter denne imidlertid dette. Tiltalte som inntil dette tidspunkt etter begges utsagn har opptrådt hyggelig, blir nå hissig og ber B gå.

B forlater så tiltaltes hjem og henvender seg til politiet som først tar kontakt med fru C og deretter oppsøker tiltalte. Denne ble etter en del overtalelser med til politistasjonen. Blodprøven som ble tatt kl. 00.35 med motvilje fra tiltaltes side viste en middelverdi på 2,34 promille. - - -

Tiltalens post II:

Etter det som foran er anført finner retten det bevist at tiltalte etter å ha parkert bilen etter uhellet har drukket ca. 2/3 flaske vodka oppblandet med vann og brus. Det springende punkt blir derfor om situasjonen var slik at tiltalte i det aktuelle tidsrom «forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen».

Til fellelse etter veitrfl. §22 annet ledd er det ikke nødvendig at tiltalte faktisk forsto at det kunne bli politietterforskning. På den annen side er det fastslått i rettspraksis at vanlig uaktsomhet ikke er tilstrekkelig. Til fellelse kreves det en kvalifisert uaktsomhet fra bilkjørerens side, og den som ikke forsto at det ville bli politietterforskning, kan bare felles dersom han ikke hadde noen rimelig unnskyldning for sin oppfatning. Retten vil bemerke at det faktum at det blir satt i gang politietterforskning ikke har betydning for fellelse. Det retten må vurdere er om bilføreren på bakgrunn av uhellets art og det som hendte etter uhellet hadde god grunn til å tro at det ville bli politietterforskning.

Utgangspunktet for rettens vurdering må i første omgang være den skade som oppstod. Tiltalte merket knapt at han var borti den skadete bil. Ved besiktigelse av skaden som dog var noe overfladisk på grunn av den manglende gatebelysning, så heller ikke tiltalte at noen vesentlig skade var voldt. Han mente at denne var bagatellmessig ut i fra det han så. Vitnet D som stod noen meter unna, har forklart at han ikke var klar over uhellet før tiltalte gjorde han oppmerksom på dette. Retten finner etter dette ikke grunn til å tvile på tiltaltes oppfatning av skaden, selv om denne senere viste seg å være større enn antatt.

Vitnet fru C fikk senere B til å flytte tiltaltes bil da hun mente denne stod noe uheldig til for trafikken. Vitnet D som bor i huset der bilen var parkert mener denne stod forsvarlig parkert da veien her er svært bred. Tiltalte har også gitt uttrykk for dette.

Etter veitrafikkloven §13 tredje ledd plikter skadevolder når materiell skade voldes på annens kjøretøy å varsle kjøretøyets eier eller politiet. Tiltalte kan nok bebreides noe for ikke å ha varslet B, men retten mener at plikten ble overholdt ved den beskjed han ga til fru C, nemlig at denne skulle varsle eieren og at det skulle bli ordnet den påfølgende dag.

Aktor har anført at politiet undersøker de aller fleste saker om trafikkuhell som blir anmeldt. Dette er sikkert riktig. Retten er dog

Side:691

av den oppfatning at de fleste biluhell der små materielle skader blir voldt, ikke blir anmeldt til politiet, men at eierne gjør dette opp i minnelighet. Dette var også tiltaltes oppfatning av situasjonen, noe retten ikke kan være uenig i.

Slik situasjonen var da tiltalte tok drosje til sitt kontor mener retten at han hadde god grunn til å tro at det ikke ville bli politietterforskning på det daværende tidspunkt.

Da B senere på kvelden oppsøker tiltalte har denne drukket 1/3 flaske vodka. Han må bli å behandle som en edru person, og spørsmålet blir om han etter det som skjedde hadde rimelig unnskyldning til fremdeles å tro at det ikke ville bli politietterforskning. Retten har vært i tvil på dette punkt.

Tiltalte innrømmer å ha kjørt på B's bil og er villig til å gjøre opp den forvoldte skade senere. Dette blir også bekreftet av tiltaltes hustru. Han nekter å gi en skriftlig erklæring om at han har skadet B's bil. Etter dette får B vite at han ikke har mer hos tiltalte å gjøre, og han blir bedt om å forlate leiligheten. Tiltalte har selv inrømmet at han ble irritert over at B ville ha den skriftlige erklæring, og retten kan ikke utelukke at hans oppførsel overfor B kan ha vært noe oppfarende. B har imidlertid forklart at han ikke ble kastet ut av tiltalte, men tror at denne visstnok uten å treffe, skal ha sparket etter ham da han gikk ut døren. Tiltalte har benektet dette, og retten finner dette siste ikke bevist.

Til tross for denne oppførsel fra tiltaltes side finner retten at han ikke har utvist kvalifisert uaktsomhet. Bakgrunnen for dette er følgende:

Selv om siktede ved B's besøk hadde drukket og dette måtte være klar for denne, ble det ikke tale om alkohol, såvidt retten erfarer. Hadde dette vært nevnt ville situasjonen vært annerledes. Tiltalte ville da hatt oppfordring til ikke å drikke mer.

Tiltalte hadde nå personlig overfor B erklært å ville erstatte skadene. Det var således ikke noe tvil om skyldsspørsmålet, og det var derfor ikke noen hensikt i å blande politiet inn i saken. Det som sto:1 igjen var å få taksert skaden og få reparert denne. Uviljen mot den skriftlige erklæring var at tiltalte var kjent med at forsikringsselskapene ikke er bundet av underskriften og at det kunne være gamle skader på bilen. Det var derfor unødvendig med en slik erklæring. Til dette kommer at tiltalte visste at B hadde to vitner til uhellet og at B derfor burde vite at han ikke kunne lure seg unna erstatningsansvaret. Et viktig moment er at det er helt klart at B ikke nevnte noe om å blande politiet inn i saken.

Irritert ble tiltalte først da B ville ha skriftlig bekreftelse i tillegg. Tiltalte syntes dette var unødvendig og kunne ikke tenke seg at B som hadde fått hans bekreftelse muntlig, på grunn av dette syntes det var nødvendig å gå til politiet.

Etter dette finner retten at selv om det nok var uaktsomt av tiltalte ikke å regne med politietterforskning, var denne uaktsomhet ikke så kvalifisert at den er tilstrekkelig til domfellelse. - - -

Side:692