Rt-1966-163

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-02-05
Publisert:	Rt-1966-163
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 10 B
Parter:	1. Forbruksforeningen Økonom, 2. Forsikringsaktieselskapet Samvirke (advokat Jan Hein Eriksen - til prøve) mot 1. A, 2. B (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Eckhoff, Rode, Stabel, Hiorthøy, Mindretall: Berger
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961), Tvistemålsloven (1915) §373

Dommer Eckhoff: Den 23. mars 1960 ble C som kjørte på en lettvekts-motorsykkel drept under kollisjon med en varebil som tilhørte Forbruksforeningen Økonom og var ansvarsforsikret hos Forsikringsaktieselskapet Samvirke. Bilen ble kjørt av bestyrer D som ennå ikke hadde fått førerkort, og ved hans side satt den ansvarlige ledsager inspektør E . Ulykken fant sted i et veikryss på riksveien i X, og D og E vedtok senere forelegg for å ha kjørt inn i krysset fra Forus-stripen uten å ha vært oppmerksom på de to advarselskilt som stod ved overgangen. Det var på det rene at bilføreren hadde vikeplikt overfor motorsyklisten.

C var født xx.xx.1943, og han var da han døde nesten 17 år gammel. Hans foreldre A og B tok i januar 1961 ut stevning til Hafrsfjord herredsrett mot Økonom og Samvirke, som jeg i det følgende kaller selskapene. Foreldrene krevet erstatning for direkte utgifter som dødsfallet hadde medført, for tap fordi gutten delvis hadde forsørget dem, og for den skade ektefellene led ved det sjokk meddelelsen hadde gitt hans mor. Sjokket, som hadde langvarige ettervirkninger, hadde bl.a. ført til at de måtte oppgi å drive gårdsbruket på X.

Selskapene påstod frifinnelse. De hevdet at ulykken i første rekke skyldtes at motorsykkelen hadde hatt for stor fart. Hva skaden angikk, erkjente motpartene, om ansvar forelå, plikt til å erstatte reparasjon av motorsykkelen med 900 kroner og utgifter ved begravelsen med 1.200 kroner. De gjorde heller ingen innsigelse mot å betale fru As reiser i 1960 til Oslo for å komme seg etter ulykken med et beløp på 1.000 kroner, og utgiftene til midlertidig hjelp i huset i denne tid med 500 kroner. Disse beløp blir til sammen 3 600 kroner. Motpartene påstod for øvrig at det ikke forelå et forsørgertap, og de hevdet at det heller ikke forelå grunnlag for erstatning som følge av sjokket.

Side:164

Hafrsfjord herredsrett avsa dom i saken 5. desember 1962. Retten fant ikke å kunne overføre C noen skyld for ulykken, og den la til grunn at D og E hadde vist en grov mangel på aktpågivenhet. Selskapene ble således kjent erstatningspliktige uten avkortning. A og B ble tilkjent erstatning for utgiftene med 3.600 kroner, for forsørgertap tilsvarende en arbeidsinnsats fra Cs side over ett års tid med 8 500 kroner, og for tap som følge av ettervirkningene av sjokket fra dødsfallet til domsavsigelsen og ennå noen år fremover med 13 000 kroner. Beløpet på 25 100 kroner ble fordelt mellom de saksøkte som domsslutningen viser:

«1. De saksøkte Forbruksforeningen Økonom og Forsikringsaktieselskapet Samvirke betaler innen 2 - to uker - fra dommens forkynnelse in solidum erstatning til saksøkerne, A og B, med tilsammen kr. 20 900 - tyvetusen nihundrekroner - med 4 - fire - prosent rente p. a. beregnet fra 11/7 1960 for saksøkte Forbruksforeningen Økonoms vedkommende og fra 30/6 1960 for saksøkte Forsikringsaktieselskapet Samvirkes vedkommende, til betaling skjer.

2. Saksøkte Forbruksforeningen Økonom betaler derhos innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse erstatning til saksøkerne, A og B, med tilsammen kr. 4200 - firetusentohundrekroner - med 4 - fire - prosent rente p. a. fra 11/7 1960 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger betaler de saksøkte Forbruksforeningen Økonom og Forsikringsaktieselskapet Samvirke in solidum innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til saksøkerne, A og B, tilsammen kr. 2 000 - totusenkroner.»

Selskapene påanket avgjørelsen til Gulating lagmannsrett. A og B motanket for å få forhøyet erstatningsbeløpet.

Lagmannsretten avsa dom 29. august 1964. Retten var enig med herredsretten i at det ikke forelå grunnlag for å betegne Cs kjøring som uaktsom. Lagmannsretten sluttet seg også til herredsrettens uttalelse om at D og E hadde vist grov uaktsomhet. Når det gjaldt erstatningen, ble A og B tilkjent utleggene med 3 600 kroner. Lagmannsretten fant derimot ikke å kunne tilkjenne erstatning for forsørgertap, men forhøyet erstatningen for sjokkskaden til 17 000 kroner. Beløpet ble til sammen 20 600 kroner. Men da halvdelen av utleggene allerede var betalt med 1 800 kroner, ble domsbeløpet fastsatt til 18 800 kroner. Domsslutningen lyder:

«1. Forbruksforeningen Økonom og Forsikringsaktieselskapet Samvirke betaler in solidum til A og B 18 800.- attentusenåttehundre - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente beregnet fra 11. juli 1960 for Forbruksforeningen Økonoms vedkommende og fra 30. juni 1960 for Forsikringsaktieselskapet Samvirkes vedkommende, til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler

Side:165

Forbruksforeningen Økonom og Forsikringsaktieselskapet Samvirke in solidum til A og B tilsammen 3 000.- tretusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Forbruksforeningen og forsikringsselskapet har påanket dommen til Høyesterett. Det ble i ankeerklæringen hevdet at lagmannsretten tok feil når retten fant at C ikke hadde kjørt uaktsomt. Selskapene fremholdt videre at D og E ikke hadde vist grov uaktsomhet ved å overse varselskiltene. Det måtte derfor være grunnlag for skyldfordeling for så vidt utleggene angikk. Selskapene benektet for øvrig at motpartene hadde krav på erstatning som følge av fru As sjokkskade, og krevet oppnevnt sakkyndige til å uttale seg om fru As sjokk utelukkende skyldtes meddelelsen om sønnens død eller om hun på forhånd var nervøst disponert, og videre anmodet de om en ny redegjørelse for fru As arbeidsevne før og efter ulykken. Subsidiært ble det hevdet at erstatningsbeløpet på 17 000 kroner var satt for høyt, og at det også her måtte foretas en fordeling etter skyld.

A og B slo seg til ro med lagmannsrettens avgjørelse vedrørende forsørgertapet, men anket over at erstatningen for sjokkskaden var satt til 17 000 kroner. De hevdet at erstatningen for utleggene på 1 800 kroner og sjokkskaden til sammen burde forhøyes til 35 000 kroner.

Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 29. januar 1965 kjennelse som nektet anken fremmet etter tvl. §373 III nr. 2 for så vidt den var rettet mot lagmannsrettens vurdering av skylden for kollisjonen, men henviste anken og motanken angående erstatningen for sjokkskaden til Høyesterett.

Etter denne avgjørelse har selskapene betalt den annen halvdel av A og Bs utlegg med 1 800 kroner, og ankesaken gjelder som nevnt alene spørsmålet om ektefellene tilkommer erstatning for det tap de har lidt ved at fru As arbeidsevne er blitt forringet som følge av ulykken og fastsettelsen av beløpets størrelse som er begrenset til 33 200 kroner.

Selskapene har for Høyesterett hevdet at lagmannsretten har tatt feil når retten i denne sak støttet seg til høyesterettsdommen i Rt-1960-357 flg. I den tidligere dom i Rt-1938-626 flg. var det fastslått at det ikke kunne tilkjennes erstatning for en så avledet og indirekte skade på tredjemann. Når man i 1960 kom til et annet resultat, var det fordi det forelå særlige forhold som ikke er til stede i vår sak. Det var i 1960 særlig skjerpende omstendigheter ved skadevolderens handling, og moren hadde en direkte kontakt, om ikke med selve ulykken, så dog med ulykkesforløpet. Men denne sak gjelder en alminnelig overtredelse av trafikkreglene, og moren fikk meddelelse om ulykken i sitt hjem omgitt av sine nærmeste. Det kan for øvrig ikke være riktig som gjort av lagmannsretten å legge vekt på omstendigheter som at C var den eneste som da bodde hjemme, at han umiddelbart før

Side:166

hadde forlatt hjemmet for å ta seg en aftentur på motorsykkelen, og at ulykken skjedde i nærheten av hjemmet. Det hevdes ikke at det foreligger noen simulasjon fra fru As side, men de sakkyndige har som nevnt av lagmannsretten fremholdt at hennes reaksjon var usedvanlig sterk og langvarig, og det vil etter selskapenes mening føre for langt om alle som for en kortere eller lengre tid reagerer kraftig på en meddelelse som denne skulle få sitt tap dekket. Det er for øvrig fremholdt at hensynet til almenprevensjonen neppe bør tillegges vekt under avgjørelsen av om sjokkskader bør erstattes eller ikke. Det ville være bedre å la et slikt tap dekkes av forsikring eller gjennom sosiale trygder, og rettstekniske hensyn: komplisert bevisførsel om tilstanden før og etter ulykken, faren for misbruk, rentenevrose og lignende hensyn taler mot å akseptere erstatning for sjokkskade uten i helt særegne tilfelle. De ankende parter har nedlagt påstand:

«Forbruksforeningen Økonom og Forsikringsaktieselskapet Samvirke frifinnes.»

Fra de motankende parter A og Bs side er det hevdet at lagmannsrettens dom er riktig. Høyesterett kan ikke komme til et annet resultat uten å fravike den rettsoppfatning som dommen av 1960 er et uttrykk for, og sakene er helt analoge. I den foreliggende sak foreligger det således heller ikke skyld på guttens side, mens de ansvarlige for bilen har vist grov uaktsomhet. Beviset for sjokk med langvarig ettervirkning er like sterkt som i dommen av 1960, og det er i denne sak som i den foregående heller ikke grunn til å legge vekt på en mulig nervøs disposisjon hos moren. I saken av 1960 så moren hverken ulykken eller den døde, og det er i realiteten ingen forskjell mellom hennes opplevelse av ulykken og fru As. Rettstekniske vanskeligheter har ingen særlig vekt, og denne sak byr i den henseende ikke på særlige problemer. Det kan kanskje hevdes at det kan være et behov for å begrense vidtgående krav om erstatning for sjokkskader, men det spørsmål foreligger ikke her hvor erstatningsbeløpet er utmålt meget forsiktig og ikke dekker det virkelige tap. Motpartene har nedlagt påstand:

«1. Forbruksforeningen Økonom og Forsikringsaktieselskapet Samvirke betaler in solidum til A og B, erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 33 200.-, med 4 % årlig rente herav, beregnet fra 11. juli 1960 for Forbruksforeningen Økonoms vedkommende, og fra 30. juli 1960 for Forsikringsaktieselskapet Samvirkes vedkommende inntil betaling skjer.

2. Lagmannsrettens fastsettelse av saksomkostninger stadfestes, og i tillegg hertil betales saksomkostninger for Høyesterett.»

Det er i juli 1965 holdt bevisopptak ved Hafrsfjord herredsrett hvor B har avgitt forklaring. Videre har de medisinsk sakkyndige for Høyesterett, overlege Halvard Skeie og helseinspektør Ramsfjell, avgitt en erklæring datert 16. juni 1965. Jeg innskrenker meg til å gjengi at de sakkyndige viser til en tidligere erklæring av 10. desember 1963 som er gjengitt i

Side:167

lagmannsrettens dom. De sakkyndige konkluderer at det er lett forståelig at A ikke har hatt mot til å begynne som gårdbrukerkone igjen, men at de ikke har grunnlag nok for å vurdere hvorvidt dette forhold hadde vært annerledes om hennes sønn ikke var omkommet ved ulykken. De opplyser for øvrig at fru A nå klarer sitt arbeide som husmor, og at de antar at det vil hun kunne gjøre også i fremtiden. Jeg tilføyer at fru A selv ikke har forklart seg for herredsrett, lagmannsrett eller under bevisopptaket. Saken foreligger for øvrig i alt vesentlig i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til det resultat at selskapene bør frifinnes for kravet på erstatning for sjokkskaden.

Om den måte fru A hadde fått vite om ulykken har hennes mann B forklart under bevisopptaket «at han selv fikk oppringning om at C hadde vært i kollisjon og var kjørt til Sandnes sykehus. Det var nærmeste nabo som ga han beskjed om dette. Fruen var da ikke hjemme men var hos en datter. - Han reiste da til Sandnes sykehus. Sønnen var da død. Da han kom hjem igjen var familien samlet. Han forsto de visste om ulykken, men kan ikke nå si om han selv fortalte om Cs død, eller om de allerede kjente til dette.» Det kan som det vil ses være tvil om mannen gav hustruen meddelelsen da han kom hjem fra sykehuset eller om familien umiddelbart før kan ha fått beskjed fra en annen. Men hva man enn måtte mene om dette spørsmål, er det grunn til å tro at meddelelsen er kommet frem i en så skånsom form som mulig.

Jeg tar utgangspunkt i de to foregående høyesterettsdommer gjengitt i Rt-1938-626 flg. og Rt-1960-357 flg. og bygger på at i den siste dom er det fastslått at det etter omstendighetene kan være et rettslig grunnlag for erstatning etter sjokkskade. Jeg bemerker at heller ikke annenvoterende som dissenterte i dommen av 1960 utelukket muligheten av at forholdene unntaksvis kunne ligge slik an at skade av en så indirekte og avledet natur kunne bli gjenstand for erstatning.

Men det bør fremheves at dommer Nissen som førte ordet for flertallet nevnte de særlige forhold som forelå. Førstvoterende pekte først på skadevolderens skyld. Det gjaldt en sterkt beruset person som hadde forklart at han intet husket fra han satte seg i bilen til han befant seg i sjøen med den. Videre fremholdt førstvoterende at situasjonen med den forulykkende som druknet inne i bilen i høy grad var egnet til å sjokkere. Særlig opprivende måtte det ha vært for gutt ens mor, som kom til stede på kaien like etterat ulykken var skjedd, og som man måtte gå ut fra allerede da forstod at sønnen befant seg i den sunkne bil. Jeg legger i dette at det har vært Høyesteretts mening å trekke meget snevre grenser for erstatningskrav som følge av sjokkskade.

Etter mitt syn skiller hverken kjøringen eller meddelelsen om ulykken i vår sak seg ut fra det vanlige i disse saker. Om skadevolderens forhold er å si at den umiddelbare årsak til ulykken var sviktende oppmerksomhet, et forhold som ofte forekommer i

Side:168

trafikksaker, og meddelelsen til den pårørende er gitt på en måte som slike budskap vanligvis blir gitt på. Når fru As reaksjon på meldingen er blitt så alvorlig og langvarig, antar jeg at dette er en følge av ulykken som ikke bør overføres på skadevolderen. For meg står det slik at man, om kravet ble imøtekommet, ville utvide rammen for erstatning ut over det som følger av dommen av 1960.

Jeg nevner at etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett om rettspraksis i Sverige og Danmark, er det ikke støtte for erstatningskrav av denne art, og jeg innskrenker meg til å vise til Bengt Malmæus: Svensk Rättspraxis i Skadeståndsmål (1957) 292-3 nr. 1, 5 og 7, Bjarne Frandsen: Håndbog i Færdselslovgivningen (1960) 194 og A. Vinding Kruse: Erstatningsretten II (1965) 382-3.

Etter dette vil selskapene bli frifunnet. Jeg antar at saksomkostningene bør oppheves for herredsrett og lagmannsrett. For Høyesterett er det ikke påstått saksomkostninger fra selskapenes side.

Jeg stemmer for denne

dom:

Forbruksforeningen Økonom og Forsikringsaktieselskapet Samvirke frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel og Hiorthøy: Likeså.

Dommer Berger: Jeg ser saken så: Når det som følge av bruken av motorvogn hender en dødsulykke, forekommer det ofte at en av den dødes nærmeste pårørende får et så alvorlig sjokk at det derav følger en tids arbeidsudyktighet eller annen økonomisk skade. Dette er så alminnelig at en slik sjokkskade må sies å være en naturlig og påregnelig følge av ulykken, og jeg mener at derav følger at den som er ansvarlig for ulykken også må erstatte en så nærliggende skade. Jeg mener det er et tilfelle av denne art vi har for oss i den foreliggende sak hvor det gjelder en mors reaksjon på meddelelsen om en ung sønns plutselige og tragiske død, og jeg mener at det er naturlig at det her er oppstått et økonomisk tap fordi den sjokkrammede er husmor på et gårdsbruk og deltar i driften av dette. For dette tap anser jeg de ankende parter ansvarlige.

Men jeg mener at det normale og det som en kan regne med er at det her dreier seg om en kortvarig skade, en overgangsskade inntil forholdene igjen faller til ro. Det hender i enkelte tilfelle at følgen av en sådan sjokkskade blir varig eller langvarig, men dette vil da skyldes forhold som ikke naturlig kan henføres under følgene av bruken av motorvogn, og det vil ikke være naturlig

Side:169

at den ansvarlige for motorvognen skal betale for den slags følger med mindre ganske særlige omstendigheter foreligger, som f. eks. i dommen i Rt-1960-357. I det her foreliggende tilfelle uttaler de sakkyndige at morens reaksjon har vært uvanlig sterk og langvarig, og jeg kan ikke se at det her foreligger sådanne spesielle omstendigheter at det er rimelig å gjøre de ankende parter ansvarlige for en så lite nærliggende skade.

Mitt resultat blir at motpartene bør tilkjennes en mindre erstatning for en overgangsskade ut over det beløp de ankende parter allerede har betalt for fru As reise til Oslo i 1960, men at de ankende parter for øvrig frifinnes.

Jeg finner ikke grunn til å gå inn på beløpets størrelse.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver K. B. Helland):

Ved anledningen kom saksøkernes sønn C kjørende på sin lettvektsmotorsykkel L-62379 østover fylkesvegen fra X-krossen og videre sørover riksvegen hvor han skulle passere krysset med Forusstripen. Samtidig kom der vestover Forusstripen kjørende en varebil L-4217, tilhørende saksøkte nr. 1 og ansvarsforsikret hos saksøkte nr. 2. Den ble kjørt av Forbruksforeningen Økonoms bestyrer D, f. 1912, som ennå ikke hadde fått førerkort, men som på Forusstripen ville få noen øvelse i bilkjøring før han skulle melde seg hos sjåførlærer. Han hadde ved sin side en mann med førerkort, nemlig inspektør i Økonom E, f. 1929. Denne hadde vel en måneds tid i forveien overtatt stillingen i Stavanger og var ukjent i distriktet. I X-området var også D lite kjent. Han er fra Varhaug på Jæren. Sammen hadde de drevet noe kjøring på Forusstripen i området nærmere Forus et par dager i forveien og kom så tilbake den 23. mars så D kunne få fortsette å øve seg. Denne gang kjørte de inn på stripen fra X-siden. De kom derut ved 18-tiden og drev kjøring et par timer inntil de kl. ca. 20.00 kjørte vestover i hensikt å svinge til høyre inn på riksveg 480 for å komme tilbake til Stavanger. Det var da begynt å skumre, men ikke slik at det ennå var nødvendig å tenne billyktene. Det var hensikten å skifte plass når de kom til vegkrysset for at E kunne overta kjøringen når de skulle inn på riksvegen, hvor øvelseskjøring ikke var tillatt. (I anledning av belysningsforholdene bemerkes at der var innført «sommertid» fra 20. mars). De kjørte på den asfalterte del av stripen og således henved midten av denne. Der ble kjørt på 2. gear, og farten er oppgitt til 20 à 25 km/t.

Vegkrysset var markert med vanlige vegkryss-skilt ca. 80 meter fra selve krysset i alle fire retninger. Dessuten var der på Forusstripen ca. 120 meter øst for krysset satt opp et skilt av størrelse ca. 1,3 x 0,6 meter. Dette skilt hadde rød kant og var ellers hvitt. Der sto med sorte bokstaver: «Fare - Kryssende veg». Endelig sto der i det sydøstre hjørne av krysset en ca. 1,5 meter høy stolpe som markerte tilkobling for brannslanger til vannledning. Stolpen var malt med skiftevis røde og hvite tverrgående striper.

E og D hadde sin oppmerksomhet henvendt utelukkende

Side:170

på vegbanen (stripen) foran seg og så ikke skiltene overhodet. De var heller ikke oppmerksom på at de nå nærmet seg krysset med riksvegen. De fortsatte rett frem i krysset. Da de var kommet omtrent over, ble de påkjørt i høyre side, i overgangen mellom dør og forskjerm, av C med motorsykkelen. Sammenstøtet var voldsomt, bildøren ble slått inn og glasset i den splintret, frontglasset slo sprekker. Bilen ble puffet til siden og holdt på å velte idet den balanserte på de venstre hjul, etter de opplysninger E og D har gitt og som også støttes av forklaring fra et øyenvitne. - - -

Tvisten mellom partene gjelder videre hovedsakelig hvorvidt ettervirkningene av sjokket hos fru A kan sies å være adekvate følger av bilens kjøremåte ved anledningen den 23. mars 1960.

Saksøkernes prosessfullmektig har henvist til hovedsakelig tre Høyesterettsdommer angående et spørsmål som dette: Den første i Rt-1867-324, som fastslo ansvar, dernest Rt-1938-626 med det motsatte resultat, men her forelå to spesielle forhold: ansvaret kunne ikke bygges på skyld hos sjåføren, men bare på bestemmelsen om objektivt ansvar, og det drepte barns mor led på forhånd av en hjerte og nyrelidelse som etter Høyesteretts mening med overveiende sannsynlighet hadde vært avgjørende for at den voldsomme sjelelige rystelse ulykken utsatte henne for, fikk såvidt store og varige følger for hennes arbeidsdyktighet. Ulykkens betydning i årsaksforholdet fant Høyesterett derfor så fjern og indirekte at det ikke var naturlig å regne hennes arbeidsudyktighet som forvoldt ved bruk av motorvogn i lovens forstand. - Endelig en tredje dom: Rt-1960-357 hvor erstatning ble tilkjent for sjokkskade hos den dreptes mor. Det forelå der skyld hos sjåføren, og Høyesteretts flertall uttaler at «gode grunner taler for å trekke grensen for de erstatningsmessige følger videre hvor det dreier seg om skyldansvar.... Sett i relasjon til skadevolderens handling», heter det, «kan jeg ikke finne at den omstendighet at den omkomnes mor som følge av ulykken fikk psykisk sjokk med derav følgende nervøse ettervirkninger, kan sies å være en så avledet og fjern skade at det faller utenfor rammen for det påregnelige». Det er i dommen også anført at det var sjokkvirkningen av ulykken som var den dominerende årsak til den alvorlige nevrose moren fikk, og til at denne i lang tid gjorde henne mer eller mindre arbeidsudyktig.

Saksøkernes prosessfullmektig har da pekt på den grovt uaktsomme opptreden fra bilførerens side i den foreliggende sak, hva der må lede til at grensen for hva der er adekvat, må trekkes ganske vidt. Det er derimot uriktig i denne forbindelse å se hen til eventuell skyld hos den annen part, motorsyklisten, hans forhold kunne ikke få noen innflytelse på det spørsmål det dreier seg om i denne forbindelse, men eventuelt bare lede til en nedsettelse av erstatningen. - - -

De saksøktes prosessfullmektig har pekt på at fru A jo ikke fikk sjokket ved umiddelbart å bli vitne til sønnens død. Hun fikk et budskap om at han var død ved ulykken. Saken menes da å ligge anderledes an enn i det tilfelle som er referert i Rt-1960-357, hvor Høyesterett la vekt på at det måtte være særlig opprivende for guttens mor, som kom tilstede på kaien hvor bilen var kjørt utfor, at hun forsto at hennes sønn befant seg i den sunkne bil. - Også i andre henseender hevder de

Side:171

saksøktes prosessfullmektig at tilfellet i Rt-1960-357 lå anderledes an enn nærværende tilfelle. Det dreiet seg i det refererte tilfelle om grov skyld hos bilens fører, mens den omkomne gutt var helt uten skyld. Som anført foran hevdes det fra de saksøktes side i den nå foreliggende sak at skylden ihvertfall er relativt liten hos sjåføren og at C hadde kjørt uvorent. - Tillike er der pekt på den dissens der var i Høyesterett selv under de omstendigheter som forelå i den sak. Mindretallet advarte mot å trekke et så omfattende og vanskelig kontrollerbart skadeområde inn under erstatningssretten. Dette er også de saksøktes syn på forholdet. Tilkjennes der erstatning i nærværende tilfelle, som ikke frembyr særlige momenter som vil adskille det fra svært mange andre tilfeller, vil det få betydelige konsekvenser. Det hevdes at adekvansspørsmålet er meget tvilsomt, de følger der kreves erstatning for, er fjerne og upåregnelige og vil kunne inntre etter ethvert plutselig dødsfall blant nær pårørende. - Etter de saksøktes mening må det også tillegges betydning at motorsyklisten kjørte uvorent, hans skyld må trekkes inn i billedet når der skal foretas en vurdering av i hvilken utstrekning omstendighetene ligger til rette for erstatning. De to i bilen var derimot forsiktige, kjørte med liten fart og hadde oppmerksomheten hele tiden rettet på vegbanen foran seg. - - -

Retten skal bemerke:

Ved Høyesterettsdommen i Rt-1960-357 er det fastslått at sjokkskader hos den dreptes nære pårørende kan danne grunnlag for erstatningskrav. Man kan ikke si at begivenhetsforløpet tar en helt uventet og etter livets alminnelige erfaring unormal vending når en mor får sjokk ved meddelelsen om sitt halvvoksne barns voldsomme død. Den som sitter bak et ratt må regne med at slapper han på oppmerksomheten, eller kjører han uvorent, kan andre vegfarende bli drept, og til de fleste som således rammes, er der knyttet en krets av nærpårørende som derved påføres svære lidelser. Noen er mere robuste, men andre mere følsomme og lider i særlig grad. At det fint differentierte menneskelige sjeleliv under slike forhold kan ta skade, er ikke et så ualminnelig fenomen at ikke en bilfører plikter å regne med det. Det er de fineste menneskelige følelser som brutalt blir rammet. Skaden står i forbindelse med de farlige egenskaper ved den uoppmerksomme eller uvorne bilkjøring, og også rimelighet taler for at risikoen ved disse egenskaper da legges hos skadevolderen fremfor hos skadelidende. Ihvertfall er dette tilfelle hvor der ikke på forhånd har foreligget noen unormal svakhet ved den sjokkskadedes nervesystem eller sjelstilstand. I nærværende tilfelle vites der ikke å ha foreligget noen slik svakhet på forhånd hos fru A .

Retten henviser til sin vurdering foran med hensyn til skylden for kollisjonen og har da funnet fru A berettiget til erstatning for de økonomiske følger sjokkets ettervirkninger har fått. Og da hun lever i formuesfellesskap med sin mann, og ekteparets økonomi var avhengig av et samvirke mellom mann og hustru, er også mannen berettiget til erstatning så langt hustruens tilstand skader den felles økonomi. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kirsten Syvertsen og Jac. Wesenberg og byskriver L. Plahter):

- - -

Side:172

Retten skal deretter behandle spørsmålet om ankemotpartene har krav på erstatning som følge av fru As sjokkskade. Som nevnt har overlege Halvard Skeie og helseinspektør T. Ramsfjell vært oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten for å foreta en undersøkelse av fru A og avgi en erklæring angående hennes arbeidsevne. På grunnlag av en undersøkelse foretatt 6. desember 1963 har de sakkyndige avgitt en felles erklæring datert 10. desember s. å. Erklæringen har følgende konklusjon:

«Vi mener at hennes rygglidelse har vært uforandret gjennom mange år, og at den bare i liten grad generer henne i hennes arbeid.

Når det gjelder hennes andre plager som vel må oppfattes som nevrotiske, så har de bedret seg langsomt siden sist avgitte legeerklæringer av dr. Øystein Farbrot og dr. Ramsfjell. Hun klarer sitt arbeid som husmor og kan også hjelpe til litt på sønnens gård. Hun er dog ikke så sterk som før og har betydelige nervøse plager. Dette har nok større betydning for hennes lykke og trivsel enn for hennes daglige arbeid og kan vanskelig vurderes som en bestemt prosentsats av nedsatt arbeidsevne.»

Under ankeforhandlingen har de sakkyndige møtt personlig og har fastholdt sin konklusjon. På forespørsel har de bekreftet at fru As nedsatte arbeidsevne må føres tilbake til det sjokk hun fikk ved meldingen om sønnens plutselige død. De har videre uttalt at hennes reaksjon har vært uvanlig sterk og langvarig uten at de vil betegne den som unormal. Med støtte i Høyesteretts dom, inntatt i Rt-1960-357, er lagmannsretten enig med herredsretten i at erstatning bør svares i et tilfelle som dette og kan forsåvidt tiltre herredsrettens begrunnelse. Meldingen om ulykken skjedde ved at en av naboene ringte til B som deretter begav seg til Sandnes sykehus hvor han fikk beskjed om at sønnen var død. Senere underrettet han sin kone personlig om dødsfallet. Selv om fru A ikke personlig var vitne til ulykken, så er allikevel en slik plutselig melding om sønnens død egnet til å fremkalle et sjokk. Man må her ta i betraktning at C var det eneste av barnene som fremdeles bodde hjemme. Han hadde kort tid forut forlatt hjemmet for å ta seg en liten aftentur på motorsykkel, og ulykken skjedde i nærheten av hjemmet. - - -