Rt-1973-214

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-02-17
Publisert:	Rt-1973-214
Stikkord:	Anke over veiskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 18B/1973
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Ketil Lund - til prøve) mot Audenhuslia vegforening v/formannen Martin Aamodt (høyesterettsadvokat Erik Bryn).
Forfatter:	Tønseth, Heiberg, Blom, Schweigaard Selmer, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §384, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§12, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Servituttlova (1968) §6

Dommer Tønseth: Saken gjelder spørsmålet om Audenhuslia vegforening skal ha erstatning for ulemper ved at Audenhuslivegen - som tidligere krysset riksvei 4 i plan - etter anlegg av ny riksvei og en paralleltløpende lokalvei er ført under disse to veier. Ved underskjønn - styrt av lensmannen i Biri og avhjemlet 2. oktober 1969 - ble veiforeningen for det alternativ at Audenhuslivegen ble ført under de to nevnte offentlige veier, tilkjent

Side:215

kr. 10.000 i erstatning «for vedlikehold av tilknytningsveg til Audenhuslivegen».

Staten ved Samferdselsdepartementet begjærte overskjønn for blant annet takstnr. 51 c Audenhuslivegen. For overskjønnet forelå bare alternativet undergang under de to nye veier. Ved overskjønnet - styrt av sorenskriver Olaf Sirnæs og avhjemlet 10. juni 1970 - ble Audenhuslia vegforening tilkjent kr. 7.500 i erstatning. I tillegg til de alminnelige skjønnsforutsetninger og overskjønnsrettens alminnelige skjønnsgrunner er det for erstatningsfastsettelsen vedkommende Audenhuslivegen spesielt anført:

«Vegvesenet har påstått at erstatning for vedlikehold ikke skal gis, mens grunneiernes prosessfullmektig påstår erstatningen forhøyet.

Retten antar at det - særlig i forbindelse med tømmerkjøring om vinteren - kan oppstå ekstraulemper som kan medføre økede vedlikeholdsutgifter. Tømmerkjøringen vil for fremtiden måtte foregå gjennom 2 underganger i motsetning til nå da man kan kjøre rett over vegen uten hinder av underganger.»

Staten anket overskjønnet til Eidsivating lagmannsrett blant annet i forhold til veiforeningen, idet det på flere grunnlag ble hevdet at foreningen ikke tilkommer erstatning for mulige ulemper ved omleggingen av atkomsten til områdene nedenfor de nye veier. Ved lagmannsrettens dom av 7. juni 1971 ble overskjønnet «stadfestet for takstnr. 51 c Audenhuslivegen i Vingrom».

Om saksforholdet vises til de to skjønns grunner og til lagmannsrettens domsgrunner.

Staten har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er begrenset til lagmannsrettens avgjørelse av Audenhuslia vegforenings erstatningskrav og gjelder overskjønnsrettens saksbehandling og rettsanvendelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 3. september 1971 å tillate anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Statens anke er prinsipalt rettet mot overskjønnsrettens saksbehandling, idet det hevdes at skjønnsgrunnene er så ufullstendige at det ikke er mulig å se hvilket saksforhold og dermed hvilke rettssetninger avgjørelsen er bygd på, og enn mindre om rettsanvendelsen er riktig, når veiforeningen er tilkjent ulempeserstatning.

Det hevdes at når det ble gitt erstatning for økte omkostninger ved snebrøyting ved de to underganger, må det - når man ser hen til overskjønnsrettens generelle bemerkninger om erstatningsfastsettelsen - være på det grunnlag at det i dette tilfelle skal ytes erstatning for enhver ulempe som er en følge av ekspropriasjonen. Hvis dette er tilfelle, burde imidlertid overskjønnsretten i hvert fall redegjort for følgende omstendigheter:

1. Retten synes å ha gått ut fra at det er relevant årsakssammenheng mellom grunnekspropriasjonen og det forhold at veien ble ført i underganger under det nye veisystem.

Det bemerkes at staten nå erkjenner at veiforeningen bør anses

Side:216

som eier av det veibelte fra tidligere 15m til nå 45m som ble ekspropriert. Men - anføres det - dette er ikke nok til å konstatere at det er ekspropriasjonsrettslig relevant årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og de ulemper som veiforeningen er påført, jfr. f.eks. avgjørelser i Rt-1958-646 flg. og 1969 12 flg. Det er i dette tilfelle ikke ekspropriasjonen, men trafikkmessige hensyn som har ført til at Audenhuslivegen er ført i underganger. Da foreligger imidlertid ikke relevant årsakssammenheng, og det kan bare bli tale om erstatning for ulemper under helt spesielle forhold.

2. Når nå ulempene er erstattet, må overskjønnsretten ha ment at veiforeningen hadde en beskyttet rett til å krysse veien. Man savner imidlertid en redegjørelse for hvilket grunnlag og innhold en sådan rett skulle ha. Det bestrides ikke at det gjelder en gammel atkomst til Mjøsa, og at man hadde rett til å krysse den tidligere riksvei. Men dette krav er oppfylt ved at man har fått undergangene. Og retten til å krysse veien må ellers anses som en rett til avkjørsler hvor inngrep - omlegging - ikke begrunner erstatning for mindre vesentlige ulemper. Det vises her blant annet til avgjørelser inntatt i Rt-1967-1365 flg. og 1969 12 flg.

3. Det er endelig en tendens i rettspraksis at ved offentlige reguleringsinngrep skal bare ulemper av betydning erstattes. Det må nemlig ved almennyttige tiltak foretas en avveiing av de private mot de offentlige interesser, og erstatning utløses bare når en viss tålegrense er overskredet.

Overskjønnsretten skulle - anføres det - uttalt seg blant annet om disse spørsmål. Når det ikke er gjort, er det saksbehandlingsfeil som det er sannsynlig kan ha virket bestemmende for overskjønnsrettens avgjørelse, og som etter tvistemålslovens §384 nr. 5 jfr. skjønnslovens §2 må lede til opphevelse av overskjønnet på dette punkt.

Subsidiært hevdes det at overskjønnsrettens rettsanvendelse for så vidt man av skjønnsgrunnene kan slutte seg til denne, er uriktig, hvilket også må føre til at overskjønnet oppheves.

Det benektes fra statens side at man fra det av lagmannsretten nevnte skjønn i 1952 kan trekke slutninger som fører til erstatningsansvar for ulemper ved omleggingen av Audenhuslivegen. Videre benektes det at det av bestemmelsen i lov av 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom §6 kan utledes at de her aktuelle ulemper kan kreves erstattet.

Staten ved Samferdselsdepartementet har nedlagt sådan påstand:

«1. Lillehammer byretts overskjønn oppheves for så vidt angår takstnr. 51 c, Audenhusliveien i Vingrom, Lillehammer, og hjemvises til ny behandling ved byretten.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og lagmannsrett.»

Ankemotparten, Audenhuslia vegforening, anfører at lagmannsrettens avgjørelse er riktig og henholder seg til dens

Side:217

begrunnelse. Det dreier seg ikke her om inngrep i en veibrukers bruk av offentlig vei som trafikant på den, og heller ikke om inngrep i en fordel som man har hatt av trafikken på en offentlig vei. Det som her er skjedd, er omlegging - en omlegging som har medført ulemper - av en gammel, etablert og rettsbeskyttet atkomstvei til blant annet interessentenes tømmervelteplasser ved Mjøsa. Disse ulemper skal etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler erstattes uansett om de kan betegnes som vesentlige eller ikke. For øvrig hevdes ulempene å være vesentlige.

Vegforeningen viser også til det av lagmannsretten nevnte skjønn i 1952 som også gjaldt blant annet omlegging av Audenhuslivegen. Det hevdes at de skjønnsforutsetninger som dengang ble lagt til grunn, må lede til at erstatning ytes for ulemper ved den nye omlegging av veien.

Endelig hevdes det at lov av 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom §6 - eller det prinsipp som denne bestemmelse er uttrykk for - må føre til at de aktuelle ulemper skal erstattes.

Ut fra dette anfører vegforeningen at overskjønnsrettens rettsanvendelse er riktig, og at skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til å vise dette.

Audenhuslia vegforening som har hatt fri sakførsel for lagmannsretten og Høyesterett, har nedlagt sådan påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

En av interessentene i vegforeningen, Lars Lindstad, har til bruk for Høyesterett avgitt en skriftlig erklæring datert 14. desember 1971 som er dokumentert. Det er for øvrig fremlagt en rekke dokumenter, noen er nye for Høyesterett, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Saken foreligger for Høyesterett i samme stand som for lagmannsretten.

Før jeg behandler realiteten i tvisten, nevner jeg at det ikke fra noen side er reist innvending mot lagmannsrettens redegjørelse for sakens faktiske side, og jeg finner det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens fremstilling for så vidt.

Jeg nevner videre at partene nå er enige om at Vegdirektoratets vedtak av 10. november 1969 om å føre Audenhuslivegen i underganger, er en del av detaljplanen for anleggsparsellen Sembshagen-Audenhus på riksvei 4 som ble godkjent av Vegdirektoratet 4. juni 1969. Dette innebærer at man nå er enig om at hjemmelen for vedtaket av 10. november 1969 er å finne i veilovens §12, ikke i §41 som staten hevdet for lagmannsretten og i ankeerklæringen til Høyesterett.

Når det så gjelder det spørsmål som her foreligger til avgjørelse, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige også slutte meg til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt. Jeg kan således ikke se at overskjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig, og heri ligger også at jeg har funnet skjønnsgrunnene tilstrekkelig fyldige og Klare til at dette kan konstateres.

Side:218

Det saksforhold som forelå for overskjønnsretten, må betegnes som oversiktlig og uomtvistelig. At Audenhuslivegen er en meget gammel driftsvei for blant annet tømmer til Mjøsa fra de skoger som ligger ovenfor riksveien, måtte fremstille seg som klart, og at den private vei fra gammel tid hadde krysset den offentlige vei På dette sted, har også vært uomtvistet. Systemet for omlegging av veien med underganger fremgikk av tegninger og planer som overskjønnsretten hadde tilstede. Jeg finner det derfor som lagmannsretten - slik jeg forstår dens dom - ubetenkelig å legge til grunn at overskjønnsretten må ha bygd på at eierne av Audenhuslivegen ved i meget lang tid å ha brukt den som driftsvei med kryssing av den offentlige vei, har etablert en rett til å komme frem blant annet til tømmervelteplassene ved Mjøsa av sådan karakter at det ikke kan gripes inn i retten uten mot erstatning for ulemper som inngrepet medfører.

Jeg finner støtte for dette også i overskjønnsrettens bemerkninger om at det ved omlegging av avkjørsler i samsvar med rettspraksis ikke i alminnelighet kan kreves erstatning for ulemper som omleggingen fører med seg. Når det da er gitt erstatning for ulemper ved omleggingen av Audenhuslivegen, må det oppfattes som om dette er bygd på et annet grunnlag enn omlegging av en avkjørsel. Og det kan da vanskelig tenkes noe annet adekvat grunnlag enn det som er nevnt ovenfor. Støtte for dette finner jeg også i overskjønnsrettens bemerkning om at det skal gis erstatning for ulemper ved omlegging av driftsveier som tjener den indre kommunikasjon innen en eiendom. Atkomstveien til tømmervelteplassene ved Mjøsa må etter min mening anses som et ledd i denne indre kommunikasjon i videste forstand.

Ut fra dette finner jeg som lagmannsretten at skjønnsgrunnene må anses tilstrekkelige til at det kan bedømmes hvorvidt overskjønnsrettens rettsanvendelse er riktig. Og jeg kan ikke se at det er noen feil ved rettsanvendelsen når det ble gitt erstatning for de ulemper som retten nevner.

Jeg er etter dette kommet til at anken ikke kan føre frem.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Blom, Schweigaard Selmer og Eckhoff: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Olaf Simæs med skjønnsmenn): - - -

5. Rettens generelle bemerkninger. - - -

I de tilfelle da de saksøkte må anlegge nye driftsveger av hensyn til den indre kommunikasjon innen eiendommen, tilkjennes de erstatning for den grunn som medgår hertil og dessuten erstatning for vedlikehold

Side:219

av disse veger. Vedlikehold av disse veger er nemlig en driftsulempe som de har krav på å få erstattet. - - -

I endel tilfelle medfører den nye riksveg at adkomsten fra de enkelte eiendommer til den nye riksveg og til den nåværende riksveg (som skal bli lokalveg) blir lengere fordi enkelte avkjørsler blir stengt. I den anledning har vegvesenets prosessfullmektig sterkt fremholdt den rettspraksis som i de senere år har festnet seg og som går ut på at ekspropriatene ikke kan kreve erstatning for de ulemper som derved oppstår når ulempene ikke er andre eller større enn de man i utviklingens medfør må finne seg i. Det vises særlig til avgjørelser i Rt-1967-1365 og 1466. Retten legger det forannevnte prinsipp til grunn og har iakttatt at ulemper av nevnte art ikke gir grunnlag for erstatning, og har derfor ikke tilkjent erstatning for økede vedlikeholdsutgifter fordi avkjørslen blir lenger enn tidligere. - - -

6. Bemerkninger til de enkelte takster. - - -

Takstnr. 51 c.

Audenhuslivegen i Vingrom, Lillehammer.

Denne veg forutsetter undergang ved Audenhus (profil 33163). Interessert i vegen er takstnr. 41, 42, 43, 44, 45, 46, 47 og 48. Jfr. alternativ B 2 i den avtale som er referert under takstnr. 51 b.

Overskjønn er begjært av vegvesenet fordi det er tilkjent erstatning for «vedlikehold av tilknytningsveg til Audenhuslivegen».

Som spesiell forutsetning henvises også her til avtale mellem de interesserte av 3/9 1969. Denne avtale er referert foran under takstnr. 51 b.

Videre er forutsatt at vegvesenet bygger veg som tilknyttes Audenhuslivegen.

Grunnerstatning for vegen tilfaller de enkelte grunneiere.

Vegvesenet har påstått at erstatning for vedlikehold ikke skal gis, mens grunneiernes prosessfullmektig påstår erstatningen forhøyet.

Retten antar at det - særlig i forbindelse med tømmerkjøring om vinteren - kan oppstå ekstraulemper som kan medføre økede vedlikeholdsutgifter. Tømmerkjøringen vil for fremtiden måtte foregå gjennem 2 underganger i motsetning til nå da man kan kjøre rett over vegen uten hinder av underganger.

Erstatningen antas passende å kunne settes til kr. 7.500,

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson, S. Fougner Hagen og Truls Krog): - - -

Lagmannsretten som er kommet til at anken ikke kan føre frem skal bemerke:

Audenhuslivegen er oppgitt å være ca. 4.700 m lang. På den nedre del - fra bygningene på eiendommen Audenhus ned til riksvegen - der terrenget er forholdsvis bratt, gjorde vegen tidligere en kurve mot nord. Ved omleggingen av vegen til undergangene under den nye lokalveg og riksvegen har stigningsforholdene gjort det nødvendig å føre vegen i en kurve mot syd slik at vegen etter omleggingen delvis kommer inn på Bakkes eiendom i syd. Omleggingen av selve Audenhuslivegen og det fremtidige vedlikehold av denne er ordnet ved en privat avtale mellom grunneierne og vegvesenet slik at nærværende sak bare

Side:220

gjelder erstatning for ulemper på grunn av den nye innkjørsel til undergangene og selve undergangene. Under åstedsbefaringen ble det - under henvisning til at innkjørselen til undergangene ville skje i en dyp skjæring - påberopt at det på vinterstid lett ville kunne hope seg opp en mengde sne foran undergangene. Dertil ville det ved snebrøytingen av lokalvegen og riksvegen komme ytterligere sne ned på dette sted. Videre ble det påberopt at den skrå innføring av vegen på undergangene ville skape vanskeligheter i forbindelse med tømmerkjøringen.

Etter de foreliggende opplysninger sammenholdt med forholdene på stedet antar lagmannsretten at en her står overfor en gammel tømmerveg som må antas å ha eksistert i uminnelige tider. Foruten til drift av tømmer har vegen vært benyttet som intern adkomstveg mellom de impliserte eiendommer og som en adkomstveg for almenheten opp og ned til Mjøsa. Lagmannsretten finner ikke at det er ført noe bevis for - eller i det hele påberopt - at Audenhuslivegen ved utbyggingen av det offentlige vegnett noen gang tidligere har vært gjenstand for inngrep av ekspropriasjonsrettslig art. Det er herom bl.a. opplyst at det ved et skjønn i 1952 ved omlegging av riksvegen på dette sted ikke ble gitt noen erstatning til brukerne av Audenhuslivegen og at vegen etter omleggingen har vært benyttet som tidligere med kryssing av riksvegen. Heller ikke kan grunneierne sees å ha bundet seg til å legge om vegen ved fremtidige reguleringer.

Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at flyttingen av vegen må ansees som et inngrep i en bestående velervervet rett. Selv om omomleggingen er skjedd av trafikkmessige hensyn så må det avgjørende for spørsmålet om det skal betales erstatning for ulempene ved å måtte passere de 2 undergangene være at flyttingen representerer et inngrep av ekspropriasjonsrettslig art i en fra gammelt av etablert særrett. Etter dette er det unødvendig å drøfte hvorvidt det regelsett som er bygget opp omkring veglovens §41 utelukker erstatning i dette tilfelle. Det skulle således også være unødvendig å ta standpunkt til hvorvidt ulempene er «andre eller større enn de i utviklingens medfør måtte regne med eller finne seg i», idet en hver ulempe av betydning må antas å være gjenstand for erstatning.

Når det gjelder saksbehandlingen kan lagmannsretten ikke se at det foreligger slike feil i skjønnsgrunnene at skjønnet må oppheves. I overskjønnsrettens bemerkninger under takst nr. 51 c) er anført:

«Retten antar at det - særlig i forbindelse med tømmerkjøring om vinteren - kan oppstå ekstraulemper som kan medføre økede vedlikeholdsutgifter. Tømmerkjøringen vil for fremtiden måtte foregå gjennom 2 underganger i motsetning til nå da man kan kjøre rett over vegen uten hinder av underganger.»

Lagmannsretten oppfatter dette som et uttrykk for at overskjønnsretten har ment at en her ikke sto overfor ulemper av den art som er behandlet i avgjørelsene i Rt-1967-1365 og 1466, men ulemper påført interessentene i vegforeningen som følge av avståing av rettigheter og ulemper av enhver art i anledning den ferdige veg, jfr. de almindelige forutsetninger for skjønnet pkt. 4.4.

Etter dette vil overskjønnet bli å stadfeste for så vidt angår takst nr.51 c. - - -

Side:221