Rt-1974-590

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-05-30
Publisert:	Rt-1974-590
Stikkord:	Forkjøpsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 59B/1974
Parter:	Jon Bekken (advokat Johan Lutdal - til prøve) mot Martin Tangen (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan).
Forfatter:	Endresen, Schweigaard Selmer, Michelsen, Bølviken, Heiberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §176, Skjønnsprosessloven (1917) §4

Dommer Endresen: Ektefellene Ole S. og Kristina Hoel solgte i 1939 eiendommene gnr. 44 bnr. 1, 3 og 4 - senere slått sammen i gnr. 44 bnr. 1 - til Jon Bekken. I Kjøpekontrakten og skjøtet var Bekken tilsagt forkjøpsrett til hus og eiendommene gnr. 44 bnr. 5 Hoelmyr og gnr. 41 bnr. 7 Geitådalsseteren, som ektefellene hadde unntatt fra salget. I boet etter avdøde Ole S. Hoel og før avdøde hustru fikk Martin Tangen overta eiendommen Hoelmyr og avdødes hus som høystbydende blant arvingene og eiendommen Geitådalsseteren i medhold av testament opprettet av Ole S. Hoel. Jon Bekken har reist søksmål mot Martin Tangen; han gjør gjeldende at han i medhold av den tilsagte forkjøpsrett har krav på å få husene og eiendommene overdratt til seg.

Nordmøre herredsrett avsa 13. mai 1971 dom med slik domsslutning:

«1. Martin Tangen tilpliktes å overdra til John Bekken eiendommen Hoelmyr gnr. 44 bnr. 5 i Sunndal med tilhørende bebyggelse for kr. 150.200,-.

2. Martin Tangen tilpliktes å overdra til John Bekken eiendommen Geitådalen gnr. 41 bnr. 7 i Sunndal etter takst over eiendommens omsetningsverdi som fastsettes etter rettslig skjønn etter Skjønnslovens §4.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Martin Tangen påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 13. januar 1973 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Martin Tangen frifinnes.

2. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens. En av dommerne fant at Bekken kunne gjøre forkjøpsrett gjeldende for så vidt angår husene og eiendommen Hoelmyr og stemte derfor for å stadfeste punkt li herredsrettens dom. Når det gjaldt Geitådalsseteren, fant retten enstemmig at noen forkjøpsrett ikke kunne gjøres gjeldende.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Jon Bekken har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har prinsipalt gjort gjeldende at den tilsagte forkjøpsrett

Side:591

gir ham rett til å få overta eiendommene ved ethvert eierskifte - også når dette skyldes eierens død - slik at hans rett må gå foran arvingenes. Subsidiært har han når det gjelder husene og eiendommen Hoelmyr, gjort gjeldende at Martin Tangens kjøp under arveskiftet må sidestilles med vanlig kjøp, slik at han i medhold av forkjøpsretten kan kreve å få tre inn i Tangens kjøp. Når det gjelder Geitådalsseteren, har han subsidiært hevdet at testasjonen til fordel for Tangen må sidestilles med gave gitt i levende live, og at forkjøpsretten ville kunne gjøres gjeldende overfor en slik gave. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Martin Tangen tilpliktes å overdra til John Bekken eiendommen Hoelmyr, gnr. 44 bnr. 5 i Sunndal med tilhørende bebyggelse for kr. 150.200,-.

2. Martin Tangen tilpliktes å overdra til John Bekken eiendommen Geitådalsseteren (Geitådalen), gnr. 41 bnr. 7 i Sunndal for kr. 10.000,-, subsidiært etter takst over eiendommens omsetningsverdi som fastsettes ved rettslig skjønn etter Skjønnslovens §4.

3. John Bekken tilkjennes erstatning for saksomkostninger både for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Martin Tangen har tatt til gjenmæle. Han har anført at lagmannsrettens flertall er kommet til et riktig resultat og har gitt en god og fyldesgjørende begrunnelse. Subsidiært viser han til at Bekken etter lagmannsrettens dom ved kjøpekontrakt av 13. august 1973 har solgt gnr. 44 bnr. 1 - det gjenværende etter at Bekken tidligere har solgt 70-80 da. til byggetomter - til Kåre Settemsdal for kr. 525.000. I Kjøpekontrakten er under punkt 8 inntatt en bestemmelse om at Bekken i tilfelle av at han helt eller delvis får medhold i den foreliggende høyesterettssak, skal videreselge det han får overta, til Settemsdal til slik pris Bekken selv har måttet betale. I tilknytning til dette har Tangen gjort gjeldende at han under disse omstendigheter i hvert fall må frifinnes fordi forkjøpsretten var tilsagt Bekken personlig og ikke ved eierskifte kan anses å følge eiendommen gnr. 44 bnr. 1; Bekken kan derfor ikke gjøre forkjøpsretten gjeldende til fordel for den nye eier. Ankemotparten har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Frostating lagmannsretts dom av 13.1.1973 punkt l stadfestes, og ankemotparten tilkjennes sakskostnader for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett har Jon Bekken, Martin Tangen og to vitner - hvorav ett nytt for Høyesterett - avgitt forklaring ved bevisopptak for Nordmøre herredsrett. For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter. Jeg nevner her skjøte og kårbrev av 10. juni 1932 vedrørende Ole S. og Kristina Hoels overdragelse av størsteparten av eiendommen gnr. 44 bnr. 1 til pleiesønnen Vilhelms sønn, den i herredsrettens og lagmannsrettens dom nevnte korrespondanse fra 1939 mellom Ole S. Hoel og Ludvig Hoel og endelig den kjøpekontrakt av 13. august 1973 mellom Jon Bekken og Kåre Settemsdal som jeg før har nevnt.

Side:592

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall og kan i det vesentlige tiltre dets begrunnelse, men skal i anledning av prosedyren for Høyesterett bemerke:

Saken står i faktisk henseende i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Jeg nevner imidlertid at Jon Bekken under bevisopptaket forklarte at det beror på en misforståelse fra rettens side når det i herredsrettens dom er anført at han ikke husket hvem som foreslo forkjøpsretten. Det var Ole S. Hoel som brakte spørsmålet om forkjøpsrett på bane uten at Hoel gav noen grunn for dette forslag. I forbindelse med opplysninger i lagmannsrettens dom om at Martin Tangen hadde konsultert en høyesterettsadvokat i Oslo, har ankemotparten opplyst at det var spørsmålet om hvorvidt det gjensidige testament var til hinder for en testasjon som inntatt i tilleggstestamentet vedrørende Geitådalsseteren som Ole S. Hoel ønsket undersøkt. Onkelen gav overfor ham uttrykk for at han ikke anså det i strid med forkjøpsretten at seteren ble testamentert til Tangen. Denne tok imidlertid også dette spørsmål opp med advokaten uten at han husker om onkelen hadde bedt ham om det. Tangen har først etter lagmannsrettens dom funnet brevet fra advokaten og kan derfor nå forklare seg utførligere enn for lagmannsretten.

Den ankende part har gjort gjeldende at forkjøpsretten var ledd i en gjensidig avtale hvoretter Bekken, når Ole S. Hoel fikk unntatt fra salget de eiendommer han ønsket, skulle få forkjøpsrett. Bekken har selv alltid ment at han hadde fått rett til å overta de eiendommer Hoel hadde unntatt for seg - enten hvis Hoel skulle ønske å selge, eller senest når lengstlevende av ektefellene Hoel døde. Han mener at dette også var Hoels forutsetning. Det bærende motiv bak bestemmelsen om forkjøpsrett var hos begge parter ønsket om at samtlige deler av den opprinnelige gård igjen skulle kunne bli samlet på én hånd hos Bekken som eier av hovedbruket. Ikke for noen av ektefellene dreide det seg om slektsgård, og de hadde for så vidt ingen grunn til å bevare gården for arvingene. Skyldig hensyn til disse var tatt ved at to av dem fikk tilbud om å få kjøpe gården før den i 1939 ble avertert til salgs. Selv hadde Hoel i gjerning vist hvor meget samlingstanken betød for ham da han i 1938-39 kjøpte tilbake på tvangsauksjon den del av den opprinnelige eiendom som i 1932 var solgt til pleiesønnens sønn. I 1938 hadde han også kjøpt tilbake en tomt som 10 år tidligere var blitt fraskilt hovedbruket. Når Hoel ved salget i 1939 unntok Hoelmyr, Geitådalsseter samt hus, var det bare for å sikre seg og sin hustru bolig og inntektsmuligheter for resten av deres levetid; forkjøpsretten tok da sikte på å åpne mulighet for å samle eiendomspartene så snart hensynet til disse ektefeiler ikke lenger gjorde seg gjeldende. De vitneprov fra Klarus Furu og Hanna Botten som er gjengitt i de tidligere retters dommer, støtter dette syn.

Jeg finner ikke å kunne gi den ankende part medhold i disse synsmåter. En forkjøpsrett innebærer i alminnelighet at rettighetshaveren

Side:593

får adgang til å tre inn i salget dersom eieren frivillig avhender eiendommen til tredjemann, og da på samme vilkår som tredjemann. Jeg kan ikke i denne sak finne holdepunkt for at det har vært meningen å gi Bekken en videregående rett. Det var Hoel som foreslo at Bekken skulle få en forkjøpsrett som omhandlet, og jeg finner ikke noe som kan tyde på at han for dette beregnet seg noen ekstra godtgjørelse. Ifølge Bekkens partsforklaring under bevisopptaket ble formålet med forkjøpsretten ikke diskutert mellom ham og Hoel, det ble således ikke sagt noe om at formålet var å gi Bekken mulighet for å få samlet gården igjen, og heller ikke om at Bekken skulle ha rett til å få kjøpe senest ved lengstlevende ektefelles død - noe som i realiteten ville være en løsningsrett. At Hoel selv mente at han uten hinder av forkjøpsretten kunne bestemme over hvorledes det skulle forholdes med hans eiendommer etter hans død, viser testasjonen i 1965 vedrørende Geitådalsseteren. Og det sier også noe om hans syn at han i 1963 avviste Bekkens anmodning om å få kjøpe Hoelmyr med at det fikk bli arvingenes sak å avgjøre det.

Jeg finner således ikke at den ankende parts prinsipale anførsel kan føre frem. Det samme gjelder de subsidiære.

I og med at selve arvefallet ikke utløser forkjøpsretten, finner jeg at heller ikke den påfølgende fordeling av arvemidlene kan utløse denne rett. Jeg finner det klart at den subsidiære anførsel vedrørende Hoelmyr ikke ville kunne føre frem hvis en legal arving, som er enearving, overtar den eiendom en forkjøpsrett gjelder, og at det samme - dersom det er flere - må gjelde om samtlige legalarvinger overtar eiendommen i fellesskap. Jeg kan imidlertid ikke finne at forholdet kan stille seg annerledes om en av arvingene som ledd i arveoppgjøret får overta eiendommen, og det uansett om han må skyte til noe utover sin lodd. Samme syn er lagt til grunn i Høyesteretts dom i Rt-1967-787 flg.

Når det gjelder testasjonen vedrørende Geitådalsseter, kan jeg heller ikke tiltre den ankende parts subsidiære anførsel om at denne disposisjon må sidestilles med gave - uten at jeg dermed har tatt stilling til om en forkjøpsrett utløses ved en gavedisposisjon. Ved sitt testament har Hoel innsatt en av legalarvingene som legatar, og har dermed truffet bestemmelse om hvorledes det skulle forholdes med eiendommen etter hans død. Uten denne testasjon ville eiendommen gått inn i arveboet, og Tangen kunne uten hinder av forkjøpsretten ha fått overta den på samme måte som han har overtatt Hoelmyr. Jeg vil imidlertid tilføye at jeg med dette ikke har tatt standpunkt til om resultatet var blitt et annet om legataren ikke hadde vært blant slektsarvingene.

Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke nødvendig for meg å ta stilling til ankemotpartens subsidiære anførsel om at forkjøpsretten er en rett for Bekken personlig som etter de foreliggende forhold må anses bortfalt.

Side:594

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, er jeg enig med lagmannsretten i at erstatning for saksomkostninger for de tidligere retter ikke idømmes. Derimot finner jeg at slik erstatning etter resultatet må tilkjennes for Høyesterett. Ankemotparten har fremlagt oppgave i samsvar med reglene i tvistemålslovens §176 annet ledd. Hans utlegg for Høyesterett er oppgitt til kr. 800. Til dette kommer salær til prosessfullmektigen, og jeg finner at de samlede omkostninger bør settes til kr. 8000.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Jon Bekken innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom 8000 - åtte tusen - kroner til Martin Tangen.

Dommer Scheiwgaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Bølviken og Heiberg: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Leif Bjerkan): - - -

Retten skal bemerke:

Det foreligger her en tvist om den nærmere forståelse av en Klausul om forkjøpsrett. Selv om en forkjøpsrett normalt må forstås som en rett i tilfelle salg å tre inn i det høyeste bud som selgeren kan oppnå hos andre, er det heller ikke utelukket at forkjøpsretten må forstås slik at den også kan gjøres gjeldende på skifte overfor arvingene selv om en overgang ved arv normalt ikke kan sammenlignes med et salg. Dette vil bero på en fortolkning av forkjøpsretten og dens formål.

Retten finner det derfor nødvendig å søke å gi et bilde av bakgrunnen for den avtale som kom i stand i 1939, da særlig fra partenes egne forklaringer under hovedforhandlingen.

Ole S. Hoel og hustru Kristina var i 1939 h.h.v. 48 og 66 år, og de var barnløse. De hadde tidligere tatt til seg to barn, en gutt Wilhelm og en pike Oline, som sine pleiebarn, men uten å adoptere disse. De hadde før 1939 skjøtet sine eiendommer over til Wilhelms sønn, men måtte i 1938 kjøpe dem tilbake da det kom til tvangsauksjon. På vårparten i 1939 averterte de så sine eiendommer til salgs og det var ut fra dette avertissement de ble oppsøkt av John Bekken som kommer fra Lønset i Oppdal. Før eiendommene ble avertert hadde de imidlertid tilbudt i hvert fall pleiedatteren Oline Hafsås og Oles søstersønn Martin Tangen å overta, uten at noen av disse da var interessert.

Hovedårsaken til at Ole og Kristina Hoel i 1939 ville selge synes å ha vært at Hoelgårdene da var for store til at de i sin daværende alder ville sitte lengere med dem. Ole S. Hoels eiendom var på dette tidspunkt antagelig Sunndalens største.

På det første møte mellom selgerne og Bekken ble det sannsynligvis drøftet flere former for overdragelse, men særlig to alternativer var etter Bekkens forklaring inne i bildet:

Side:595

1) Overdragelse av samtlige eiendommer Ole S. Hoel eide for kr. 40.000.- uten kår eller andre rettigheter for selgeren,

2) En avtale som den som kom i stand mot kjøpesum kr. 30.000.-.

Intet ble bestemt på dette første møte, og Bekken møtte igjen selgerne ca. en uke senere. Det var da tydelig at disse hadde bestemt seg for alternativ 2). Dette passet også Bekken da det for ham var betraktelig vanskeligere å overta mot kr. 40.000.- enn mot kr. 30.000.-.

Noen kjøpekontrakt ble ikke undertegnet på dette tidspunkt, men Bekken flyttet 15. mai 1939 inn på gården og overtok driften. Kjøpekontrakt og skjøte ble sannsynligvis først undertegnet i midten av juli s.å.

Bekken husker ikke sikkert hvem som lanserte ideen om forkjøpsrett for ham til det som ble unntatt fra salget, det kunne like gjerne ha vært selgerne som tok opp dette som et ledd i tilbudet om overtagelse etter alternativ 2). Han husker heller ikke om det ble snakket noe nærmere om hvilken utforming klausulen skulle få, og heller ikke om det ble nevnt noe konkret om hvordan det skulle forholdes etter selgernes død. Han hevder imidlertid at han alltid har sett det som en forutsetning at gården skulle samles igjen, og at det var nettopp derfor bestemmelsen om forkjøpsrett ble inntatt.

Bekken husker også at han under skylddelingsforretningen 20. mai 1939 snakket med en av skylddelingsmennene, Sivert Furu, om forkjøpsretten. Denne Furu var meget benyttet for å skrive kontrakter for folk. Han spurte Furu om denne mente forkjøpsretten ville sikre ham at gården ble samlet igjen, men husker ikke noe nærmere fra samtalen.

Når det gjelder selve utferdigelsen av kjøpekontrakten, synes dette å ha vært gjort av en slektning av Ole S. Hoel, grosserer Ludvig Hoel i Kristiansund. Det synes også som om denne har gjort forslag til den nærmere utforming. Dette bekreftes av den korrespondanse som er fremlagt mellom Ludvig og Ole S. Hoel.

Det er ut fra dette hevdet av saksøkeren at en uklarhet vedrørende forståelsen av forkjøpsretten må gå i disfavør av den av partene som hadde stått for utformingen av kontrakten, i dette tilfelle selgeren eller hans ettermenn. Dette finner retten ikke å kunne legge til grunn. Bekken hadde overtatt og bodd på gården i ca. 2 måneder før kontrakten ble underskrevet. All den stund dette var en klausul til hans fordel hadde han derfor både grunn og mulighet for å bevirke at forkjøpsretten fikk en utforming som ikke etterlot tvil etter hans forståelse av den.

Det som med sikkerhet kan sies ut fra dette er vel at hverken selve klausulen om forkjøpsrett eller det man vet om de forhandlinger som gikk foran, gir noe sikkert svar på klausulens forståelse. Saksøkeren har så henvist til hva som er en naturlig oppfatning av klausulen ut fra de forhold som forelå i 1939. Det synes da å være riktig at de unntak som selgerne gjorde fra salget, ble gjort for å sikre disse et sted å bo samt fortsatt inntektsmuligheter. Det er vel også riktig å kunne fastslå at hensynet til deres arvinger neppe spilte noen rolle da kontrakten ble utferdiget. Hvis dette var tilfelle, hadde det nok vært naturlig å innta en bestemmelse om at forkjøpsretten ikke kunne gjøres gjeldende ved overdragelse til disse.

På den annen side er de unntatte jordeiendommer ganske store,

Side:596

«Hoelmyr» er på 54,4 dekar innmark, 21 dekar kulturbeite samt endel skogsutmark som dog ikke er så lett drivverdig. I tillegg kommer elverettigheter utgjørende 1/4 av de rettigheter som tilhører «Hoel» i 1939. Dette gjør «Hoelmyr» til en drivverdig egen enhet. Jorden synes å være lett å drive og av god bonitet. Mulighetene for oppsetting av egne bygninger på eiendommen er også til stede. Eiendommen er avgrenset av gårdsveier til tre sider og riksvei den fjerde.

På den annen side er det heller ikke tvil om at «Hoelmyr» naturlig kan betraktes som en del av «Hoel», noe den jo da også opprinnelig har vært.

Fra saksøkerens side henvises det videre til den forståelse han får ved å lese kjøpekontraktens bestemmelser i sammenheng. Husene som er unntatt er bygd sammen med de øvrige hus på Hoel. De rettigheter selgerne har betinget seg i forbindelse med bolig gjelder kun for deres levetid med tillegg ett år. Også dette hevdes å peke i retning av at man i 1939 tenkte på en fremtidig sammenslåing igjen senest etter selgernes død. Fra saksøktes side hevdes derimot at nettopp dette heller peker i retning av at man slett ikke anså det så opplagt og naturlig at gårdene igjen skulle sammenslås i kraft av Bekkens forkjøpsrett ved selgernes død. Det vises også til Ole S. Hoels brev om dette til Ludvig Hoel. Retten vil bemerke at klausulen om rett til å ha husene stående i ett år etter selgernes død nok reiser tvil om hvor sentralt tanken om samling på en hånd var i 1939. Men det er riktig at den siterte bestemmelse også har fornuftig mening ut fra at Bekken jo ikke var pliktig til å benytte sin forkjøpsrett.

Retten finner ved en oppsummering grunn til å påpeke at saksøkerens forståelse ut ifra en naturlig fortolkning av formålet med den kontrakt som i 1939 ble inngått, nok kan tilsi en forståelse av forkjøpsretten som noe mer lignende en løsningsrett som altså kunne gjøres gjeldende allerede ved selgernes død.

Dette gir selgerne det de hadde størst behov for. De fikk en mindre driftsenhet som ga fortsatte bra inntektsmuligheter og et sted å bo uten å måtte flytte eller benytte kapital til å bygge nytt. Kjøperen fikk en bra gård og sikkerhet for senere å kunne utvide denne med en parsell som lå helt sentralt ved driftsbygningene. Samtidig slapp han i 1939 å kjøpe en større gård enn han kanskje hadde råd til. En slik forståelse gir uten tvil begge parter det de hadde størst behov for da.

Forsåvidt er det også naturlig å tro Bekken når han fremholder at han har ment at eiendommene igjen skulle samles og at han har regnet med som naturlig at det skjedde senest ved selgernes død.

Selv om retten er kommet til at Bekken må gis rett i at dette synes å være en naturlig forståelse ut ifra kontraktssituasjonen og hvilket formål klausulen om forkjøpsrett ut i fra denne synes å skulle ha, vil retten igjen fremheve at denne fortolkning savner sikker støtte i direkte beviser for hva partene på denne tid virkelig mente. Det er heller ikke fremkommet noe som tyder på at klausulen ble skikkelig gjennomdrøftet av kontraktpartene. Dette kan da ha sin årsak i at den forståelse som Bekken har gjort gjeldende var så naturlig at det ikke var noen grunn til nærmere drøftelse. At det ble brukt et uttrykk som «forkjøpsrett» som jo mere henspeiler på overdragelse ved salg, kan man isåfall

Side:597

ikke legge avgjørende vekt på. Hverken partene eller Ludvig Hoel som utferdiget kontrakten, synes å ha hatt spesielle kunnskaper i jus.

Utviklingen etter 1939 gir heller ingen sikre holdepunkter. Det er ført 2 vitner. Klarus Furu har forklart at han en gang i krigsårene spurte Ole S. Hoel om han kunne få kjøpe «Hoelmyr» og om Ole ville selge til hvem som helst. Han fikk da til svar at Bekken skulle ha førsteretten hvis han ville ha «Hoelmyr» og legge den til sin gård slik at gårdene kom i ett igjen. Dette sier ikke mer enn at Bekken har forkjøpsrett uten at man kan slutte noe om når den kan gjøres gjeldende.

Ole S. Hoel har sagt både til vitnet Endre G. Hoel og saksøkeren da denne et par år før han døde spurte om å få overta Hoelmyr, at det fikk bli opp til arvingene hvordan det skulle forholdes med gården etter hans død. Dette kan kanskje trekke i retning av at han ikke hadde ansett det opplagt at Bekken kunne overta eiendommen straks han var død, men noe sikkert kan man vel heller ikke slutte av dette. Det samme gjelder den testasjon han gjorde av «Gjeitådalen» til Martin Tangen. Det skjedde så sent som i 1965 og selve utformingen av testamentet ble gjort av en advokat uten at Hoel var til stede. Det er derfor grunn til å tro at Hoel neppe tenkte på en eventuell kollisjon med Bekkens forkjøpsrett på dette tidspunkt.

Skal man se på den av partene refererte rettspraksis, gir heller ikke den noen sikker støtte for løsningen av denne tvist. I hvert av de refererte tilfelle har man slik som her gått konkret til verks og søkt å komme frem til en forståelse av hva partenes mening har vært. Det skal dog tilføyes at den dom som er referert i Rt-1967-787 med henvisning til det fortolkningsprinsipp Høyesteretts flertall la til grunn i dom referert i Rt-1965-140 synes å tilsi forsiktighet med en mer vidtgående forståelse av en forkjøpsrett enn hva den vanligvis forstås å være uten sikre holdepunkter.

Skal man benytte dette tolkningsprinsipp på det foreliggende tilfelle, synes noen klar løsning uhyre tvilsom. Man har likevel her fått uttrykk for den ene kontraktparts forståelse av hva han mente med forkjøpsretten. Hans forståelse synes også å ha støtte i hvordan man på friere grunnlag vurderer hva partenes mening kunne ha vært på kontraktstiden. Spørsmålet er så hvorvidt Bekken som jo var den som forkjøpsretten var til fordel for, burde ha sørget for en nærmere presisering av sin forståelse i 1939. Dette har retten så vidt berørt tidligere og har da avvist at Bekken skulle gis medhold fordi selgerne skulle ha uttrykt seg klarere. Det er ikke helt bragt på det rene hvem som egentlig hadde mest å si da kontrakten ble utformet. Men en må likevel gå ut fra at Bekken hadde anledning til å fremkomme med sine synspunkter. Retten finner det ut fra hans forklaring om sin forståelse av forkjøpsretten fra kontraktssituasjonen, likevel ikke avgjørende at han ikke sørget for en klar presisering av at han skulle ha rett til å overta det som ble unntatt fra salget ved selgernes død. Hvis dette fortonet seg som den eneste naturlige løsning på dette tidspunkt, og selgerne heller ikke ga han anledning til å tro noe annet, synes det naturlig at han bare godtok kontrakten som den forelå. Det kan også ha sitt å si at han sikkert var interessert i å få kontrakten i orden snarest mulig da han jo allerede hadde overtatt driften av gården.

Side:598

Etter dette er retten, om dog under tvil kommet til at saksøkeren må gis medhold i sin prinsipale anførsel om rett til å gjøre forkjøpsretten gjeldende overfor Ole S. Hoels arvinger.

Retten vil påanke at denne forståelse av forkjøpsretten hovedsakelig baserer seg på en fortolkning av denne i relasjon til eiendommen «Hoelmyr» og de hus selgerne hadde stående under «Hoel». Når det gjelder «Gjeitådalen» vil ikke de anførte synspunkter ha så stor verdi. Denne eiendom ligger et godt stykke lengere opp i Sunndalen, på grensen mot Dovre. Det er en fjelleiendom i sameie mellom 5 eiere og størrelsen er ca. 55 kvadratkm. Retten finner imidlertid at det i 1939 neppe var meningen å gjøre noen forskjell på hvordan forkjøpsretten skulle forståes i relasjon til de forskjellige eiendommer, forkjøpsretten må derfor også kunne gjøres gjeldende i relasjon til «Gjeitådalen» allerede ved selgernes død. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otte Huitfeldt, H. Barsett og Odd Nøstebø): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Ole S. Hoel het opprinnelig Ole Storvik. Han var født i 1891 og kom til Hoel før 1910 som dreng på gården. Den daværende eier av gården var Sivert Hoel, gift med Kristina Furu. Hun kom fra en av nabogårdene, og var født i 1873. Sivert Hoel døde ca. 1910, og Ole Storvik fortsatte som dreng på gården inntil i 1918, da han og Kristina giftet seg. Kristina hadde ikke barn i første ekteskap og fikk heller ikke barn i sitt annet ekteskap. Hun og Ole S. Hoel tok til seg to fosterbarn, Wilhelm og Olina. Ingen av disse sto i slektskapsforhold til noen av fosterforeldrene.

I 1932 overdro ektefellene gården til Wilhelms sønn i ekteskap. Gutten var umyndig og faren skulle drive gården. Ved salget holdt ektefellene Hoel tilbake en del av innjorden og betinget seg også kår. Den tilbakeholdte del ble fraskylddelt og fikk navnet Hoelsanden bnr. 4. Tidligere var fradelt en hustomt, Kvila, bnr. 3. Denne tomt var kommet tilbake til hovedbruket.

Wilhelm Hoels drift av gården førte til tvangsauksjon i 1938. Ole S. Hoel og hustru kjøpte den tilbake på auksjonen. Gården var da uten buskap og uten nevneverdige redskaper og maskiner, idet dette var blitt frasolgt, visstnok ved tvangsforretninger, i den tid fostersønnen drev gården.

Da Ole S. Hoel og hans hustru hadde kjøpt gården tilbake, var deres økonomiske situasjon slik at han anså det umulig for dem å påbegynne ny drift av gården. Dessuten var Kristina svakelig i bena. Det hadde hun for øvrig vært allerede i 1932 og dette var en medvirkende årsak til overdragelsen til fostersønnens sønn.

Ektefellene bestemte seg nu for å selge gården. Kristina hadde ingen slektsarvinger, iallfall ikke i Norge. Ole S. Hoels nærmeste arvinger var på den tid broren Petter Storvik og søstrene Helga Tangen og Marit Furu. Fosterdatteren Olina ble nu tilbudt gården. Hun hadde imidlertid giftet seg i 1920-årene, og drev sammen med sin mann en av Hafsåsgårdene noen mil lenger oppe i dalen. Hun var ikke interessert.

Side:599

Gården ble så tilbudt Helga Tangens eldste sønn Martin, som var født i 1914. Han hadde imidlertid i 1937 kjøpt gården Mæle, gnr. 46 bnr. 2 i Sunndalen, og var heller ikke interessert.

Gården ble så avertert til salgs. Det må etter de foreliggende opplysninger legges til grunn at det ikke hvilte odelsrett på Hoel. Blant de kjøpere som meldte seg var Jon Bekken fra Lønset. Salgsforhandlingene begynte tidlig på våren 1939. Det ble tale om to alternativer for salget. Det ene var å selge hele gården for kr. 40.000. Det annet alternativ var at ektefellene Hoel skulle holde tilbake en del. Det ble til at det siste alternativ ble valgt, og det ble enighet om at Hoel skulle beholde en del innmark og noe skog og have - det senere utskilte bruk Hoelmyr - men at Bekken skulle ha forkjøpsrett til dette. Ifølge Bekkens forklaring for lagmannsretten var det Hoel som kom med tilbudet om forkjøpsrett hvis han beholdt Hoelmyr. På gårdstunet var det to våningshus og to driftsbygninger. Våningshusene er bygget direkte i forlengelse av hverandre og i sammenheng. Det samme gjelder driftsbygningene. Det vestlige våningshus og den vestlige driftsbygning ble også unntatt fra salget, likeså eiendommen Geitådalssetra.

Ved skylddelingsforretning av 20. mai 1939 ble Hoelmyr utskilt fra hovedbruket som bnr. 5 med skyld 3 mark. Jon Bekken overtok gården 15. mai 1939.

Skjøtet er datert 15. juli 1939. Fra dette hitsettes: .... I handelen medfølger den på gnr. 44 bnr. 1 stående østre stuebygning, samt stabur, ildhus og fjøsbygning, mens selgeren beholder som sin eiendom den vestre stuebygning og kornlåven, med rett for selgerne å ha disse huse stående vederlagsfritt og med nødvendig lagerplass på begge sider, og med uhindret adkomst til husene, alt så lenge begge eller den ene av selgerne lever. Rett til springvand er forbeholdt selgerne i likhet med hovedbruket. Selgerne skal ha rett til på vilkår som foran nevnt å ha sine huse stående på tomten et år efter vår død. Den femårlige verdi av disse rettigheter settes til kr. 100,00 - etthundre - kroner.

Kjøperen gis forkjøpsrett på de selgerne tilhørende foran nevnte huse, samt den selgerne tilhørende eiendom Hoelmyr gnr. 44 bnr. 5 av skyldmark 3.00 og Gjeitådalen gnr. 41 bnr. 7 av skyldmark 0.23 begge i Sunndal.

Med hensyn til avkastningen av elven forholdes overensstemmende med skylddelingsforretning av 20. mai 1939.»

Bestemmelsen om fiskeretten i skylddelingsforretningen lyder slik:

«Den fraskilte parcel skal ha 1/4 - en fjerdedel - av fiskeretten tilhørende hovedbruket, samt rett til gårdens veier.'

Salget omfattet Hoel bnr. 1, Kvila bnr. 3 og Hoelsanden bnr. 4. Kjøpesummen var kr. 30.000, Bekken har senere sammenføyet disse eiendommer til en under bnr. 1.

Hoelmyr er på 55 dekar innmark, 21 dekar kulturbeite og en del skog.

Det er av Martin Tangen opplyst at Hoels part i seterområdet i Geitådalen ble kjøpt i 1880 fra en av Løkengårdene.

Etter de foreliggende opplysninger må lagmannsretten legge til grunn at avtalen om at kjøpet ikke skulle omfatte hele gården, men med forkjøpsrett til det resterende for kjøperen, var i begge parters velforståtte interesse. Ole S. Hoel og hustru fikk et sted å bo for resten

Side:600

av levetiden. Han var da 48 år og fikk et bruk med en passende driftsbygning, som ville gi ham fullt arbeid året rundt. Jon Bekken slapp med å reise kr. 10.000 mindre enn om han skulle ha kjøpt hele gården straks, og fikk den sikkerhet som lå i forkjøpsretten at Ole S. Hoel og hustru ikke kunne selge Hoelmyr til andre uten samtykke fra Bekken.

Den 25. juni 1954 opprettet Ole S. Hoel og hans hustru gjensidig testament sålydende:

«Undertegnede ektefeller Ole S. Hoel og hustru Kristina Hoel, som ikke har livsarvinger, bestemmer herved som vår siste vilje, at den lengstlevende av oss for sin levetid fritt skal kunne disponere over alt hva vi eier.

Ved lengstlevendes død deles boets eiendeler i to like deler. Den ene halvdel tilfaller Ole S. Hoels lovlige arvinger. Den andre halvdel tilfaller vår fosterdatter Olina I. Hafsås, eller hvis hun allerede er død, da hennes livsarvinger.»

Kristina Hoel avgikk ved døden i 1960.

Den 8. april 1965 opprettet Ole S. Hoel et tilleggstestament sålydende:

«Undertegnede Ole S. Hoel som i .h.t. foranstående gjensidige testament av 25.6.1954 etter min hustru Kristinas død, disponerer over vårt fellesbo, bestemmer herved som min siste vilje at der til min halvdel av boet skal henhøre eiendommen «Gjeitåsæteren» gnr. 41 bnr. 7 i Sunndal herred og at denne eiendom skal tilfalle min søstersønn Martin Tangen født xx.xx.1914 eller om han er død hans livsarvinger som hans/ deres arvelodd.

Den øvrige del av min andel i boet skal tilfalle mine arvinger etter loven. Med dette tilleggstestament tilbakekaller jeg min tidligere testamentariske disposisjon for såvidt angår den halvpart som vedrører mine lovlige arvinger.»

Ole S. Hoel avgikk ved døden 25. april 1966. Hans og hustruens fellesbo ble overtatt av Nordmøre skifterett. På skiftesamling den 28. november 1966 ble opplest to brev fra Jon Bekken hvori han gjorde sin forkjøpsrett gjeldende. Av det protokollerte hitsettes:

«Man drøftet overdragelsen av den faste eiendom i boet, Hoelmyr gnr. 44 bnr. 5, men kom ikke til noen enighet herom bl.a. fordi det var så få av arvingene som var møtt frem.

Man enedes imidlertid om at spørsmålet om overdragelsen og til hvilken pris, ble utsatt til arvingene fikk snakket seg imellom. Arvingene fikk en frist til 3. januar 1967 med å bestemme seg. Arvingene sa seg til slutt enige i å anerkjenne John Bekkens forkjøpsrett til de i boet nevnte eiendommer når det gjelder salg til utenforstående, men ikke til arvingene i boet, derunder testamentsarvingen fru Hafsås.»

I skiftesamling den 30. mars 1968 er følgende av interesse for saken protokollert:

«De møtende arvinger ble deretter bedt om å ta standpunkt til spørsmålet om overdragelse av Hoelmyr.

Arvingene v/Martin Tangen meddelte så at deres standpunkt var at eiendommen Hoelmyr måtte bli å selge til høystbydende og at Olina Hafsås også kunne by på eiendommen.

Det var enighet om denne fremgangsmåte og det var videre enighet

Side:601

om at bud skulle innsendes til skifteretten senest innen 16. april 1968. Budene sendes i lukket konvolutt med følgeskriv og åpnes av skifteretten ved utløpet av fristen. De som byr på eiendommen må enten være slektsarving eller testamentsarving.»

Martin Tangen ble høystbydende med kr. 150.200, og skjøte ble utstedt til ham. Han fikk på sin arvelodd utlagt Geitådalssæteren for skiftetakst kr. 10.000 og dertil arvelodd med 1/12.

Arvinger i boet var foruten Olina Hafsås, Ole S. Hoels bror Petter Storvik, Hoels avdøde søster Helga Tangens to barn, Martin og Ottar Tangen, samt avdød søster Marit Furus 8 barn.

Mellom Ole S. Hoel og hustru på den ene side og Jon Bekken og hans familie har det i alle år de bodde sammen på samme tun vært et godt forhold. Ole S. Hoel og Jon Bekken har gjensidig hjulpet hverandre i arbeidet.

Jon Bekken har forklart at rundt 1950 spurte Ole S. Hoel ham om han ville frafalle forkjøpsretten i anledning av at han ville selge en tomt til Erling Lerbrekken som tidligere hadde vært dreng på Hoel. Dette gjorde Bekken. Ca. 10 år senere spurte Hoel ham om samtykke til å selge et areal til byggetomter, men det ville Bekken ikke, idet han hadde tenkt seg at dette areal var et høvelig sted for hus på bnr. 1 i tilfelle det ble aktuelt med utflytning. Antagelig i 1963, etter at Hoel var blitt syk, spurte Bekken ham om å få kjøpe Hoelmyr. Til dette svarte Hoel at det fikk bli arvingenes sak å avgjøre det.

Hanna Botten har som vitne i lagmannsretten forklart at hun ble kjent med Ole S. Hoel og hans hustru da hun sammen med sin mann bodde hos Jon Bekken på Hoel i et halvt års tid i 1941. Vitnet og hennes mann var interessert i å kjøpe Hoelmyr og spurte om det var så at Jon Bekken skulle overta eiendommen. Til det svarte Ole S. Hoel at det var forutsetningen at Jon Bekken skulle overta eiendommen. Vitnet og hennes mann kom derfor ikke frem med sitt ønske om å få kjøpe.

Man henviser for øvrig til vitneforklaringer fra Klarius Furu og Endre G. Hoel, gjengitt av herredsretten. Begge disse vitner er avgått ved døden før ankeforhandlingen.

Ifølge Martin Tangens forklaring var Ole S. Hoel blitt svaksynt alt før hustruens død i 1960. På grunn av hustruens sykdom hadde han etterhvert måttet avvikle gårdsdriften. Han forpaktet gården bort til naboen Endre G. Hoel, og hadde nok å gjøre med å pleie sin hustru og stelle huset. Etter hennes død bodde han på Hoel i noen år. Han flyttet på aldershjem i 1964 eller 1965. I de senere år hjalp Tangen sin onkel og tante på forskjellig vis. De ga uttrykk for sin takknemlighet, og onkelen sa at Tangen skulle få seteren fordi han hadde hjulpet til så meget. Onkelen ba ham spørre en jurist slik at det kunne ordnes både med testament og med forholdet til Bekken. I 1963 forela Tangen spørsmålet for en høyesterettsadvokat fra Oslo, som mente at Bekkens forkjøpsrett ikke var til hinder for at Tangen kunne få seteren testamentert til seg.

Våren 1965 kom Ole S. Hoel tilbake til saken. Han sa til Tangen at han skulle få seteren etter ham og ba ham om å sette seg i forbindelse med en jurist for å få satt opp et testament. Tangen henvendte seg til advokat Selen, som satte opp dokumentet, datert 8. april 1965.

Side:602

Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Barsett og Nørstebø - er kommet til at Jon Bekkens forkjøpsrett ikke kan gjøres gjeldende mot arving som har overtatt eiendommene på skiftet etter Ole S. Hoel og skal anføre følgende:

Forkjøpsretten er bestemt i skjøtet som ble skrevet for 33 år siden. Det er på det rene at det var Ole S. Hoel som brakte den i forslag. Ut fra partenes forhold den gang må man gå ut fra at bestemmelsen ble skrevet med henblikk på det tilfelle at det senere skulle bli aktuelt for Ole S. Hoel å selge det som han holdt tilbake. Han var i 1939 ikke eldre enn 48 år. Til vanlig legger man i begrepet «forkjøpsrett» en rett til å tre inn som kjøper til høyeste oppnådde bud den dag eieren vil selge. Det kan ikke av formuleringene i skjøtet utledes noe om hvorvidt forkjøpsretten også skulle gjelde overfor eiendomsovergang ved arv. Spørsmålet blir om det er holdepunkter for en så vidtfavnende forståelse av bestemmelsen.

Når det gjelder Bekkens og Hoels forutsetninger da de inngikk avtalen om forkjøpsrett, kan man ikke si noe sikkert. Jon Bekken har forklart at han forsto det slik at de begge tok sikte på å samle gården igjen og det senest den dag Ole S. Hoel og hustru var døde. Dersom det siste var riktig, må man imidlertid etterlyse en bestemmelse om hvorledes prisen skulle fastsettes på et eventuelt skifte og slik at man kunne unngå de meget vanskelige prisspørsmål som er kommet opp i denne tvist. Når det gjelder Ole S. Hoels forutsetninger, er det nærliggende å se hen til hans uttalelser - riktignok i de senere år - om at det ble opp til hans arvinger å bestemme hvem som skulle ha Hoelmyr etter ham. Dersom han hadde samme forutsetning som Bekken, så ville det jo først og fremst være opp til Bekken å bestemme. Som tidligere nevnt var det hele tiden et godt forhold mellom ham og Bekken, og det vises til at han ikke ble alderdomssløvet og til at han visste at Bekken sto klar til å kjøpe Hoelmyr.

Det er helst slik at det i 1939 var fjernt for Ole S. Hoel å tenke på sine arvinger og på suksesjon ved arv. Han hadde forgjeves tilbudt gården til fosterdatteren og til Martin Tangen, som synes å ha vært den nevø som sto ham nærmest. Etter det opplyste var fostersønnen allerede på det tidspunkt ute av bildet, også som arving. Det er vanskelig å innse at det gir noen vesentlig veiledning ved avgjørelsen av forkjøpsrettsspørsmålet at Ole S. Hoels hus skulle kunne stå på Bekkens eiendom inntil 1 år etter Hoels død. Det eneste måtte være at denne klausul mest trolig må ha som forutsetning at Hoelmyr ikke ble slått sammen med resten av eiendommen ved Hoels død. Hvis denne forutsetning ble en realitet, og Bekken ikke kjøpte de hus som var holdt tilbake ved overdragelsen i 1939, måtte det fremstille seg som en betydelig ulempe for Bekken at nye og kanskje fremmede folk flyttet inn på hans tun. I så fall skulle Bekken sikres rett til å kreve husene fjernet innen 1 år.

Det har vært argumentert med at forholdet mellom OIe S. Hoel og Jon Bekken hadde preg av kårforhold, at de innstilte seg slik allerede fra starten av, og at det er en naturlig forståelse av forkjøpsrettsavtalen at den hjemler en ubetinget rett til å samle gården igjen nå når Ole S. Hoel er død. Sammenlikningen med kårforhold synes ikke å ha så mye for seg. Ole S. Hoel hadde tidligere solgt sin gård mot kår, og han ville i 1939 rimeligvis ha ordnet det på en annen måte. Det er i det hele

Side:603

lite som tyder på at det var om å gjøre for ham at gården ble samlet igjen. Det er å merke at gården ikke var slektsgård hverken for ham eller hans hustru. Likeledes er det ikke uten betydning at den beskårne gården Hoel var og fortsatt er langt større enn de fleste gårder i distriktet, og at også Hoelmyr ble gjort så stor at den var en godt drivverdig enhet etter driftsmetodene i 1939. Det er oppgitt at Hoel er på 217 dekar dyrket mark og Hoelmyr på 55 dekar. Hertil kommer kulturbeiter og skog. Hoelmyr var allerede ved utskillelsen naturlig avgrenset av gårdsveger. Når man ser hen til at husene på Hoel og Hoelmyr ligger i sammenheng, må det tas i betraktning at det også ligger en tredje gård på samme tun (Endre Hoels gård). For alle tre gjelder det at jordene støter inn mot tunet. Både på Hoel og Hoelmyr er det høvelige steder for plassering av nye hus utenfor det gamle tunet.

Lagmannsretten er blitt stående ved at det ikke er rimelig foranledning til å fortolke forkjøpsrettsklausulen for Hoelmyr slik at den kan nyttes også overfor eiendomsovergang ved arv. Flertallet mener å ha støtte i rettspraksis for at man i tvilstilfeller skal være forsiktig med å legge mer i en forkjøpsrettsklausul enn man har sikker dekning for. Det vises bl.a. til det som er uttalt av Høyesterett i dommer inntatt i Rt-1965-140 og Rt-1967-787. Det kan også vises til en dom inntatt i Rt-1959-777.

Spørsmålet om utstrekningen av forkjøpsretten til Geitådalsseteren blir å løse på samme måte. Forkjøpsretten til Hoelmyr, seteren og husene har det samme rettsgrunnlaget. Når det gjelder seteren skal understrekes at den ikke har tilhørt gården Hoel fra gammelt av.

Endelig skal nevnes at Jon Bekken har anført at overføringen av Hoelmyr til Martin Tangen er et vanlig salg fra boet til ham. Jon Bekken har henvist til at det ble fastsatt en kjøpesum ved konkurranse mellom interesserte kjøpere innenfor kretsen av arvinger. Lagmannsretten kan ikke være enig i at overdragelsen til Tangen kommer i klasse med et vanlig salg. Hoelmyr er tilskjøtet ham som et ledd i arveoppgjøret. At de interesserte arvinger kom med bud og at de var enige om å overlate eiendommen til den som hadde det høyeste bud, kan ikke føre til at overdragelsen sees på som et vanlig salg. Det har også vært innvendt at Tangen bare var arving for 1/12, som i verdi begrenset seg til ca. kr. 17.000, og at det også således ligger nærmere å betrakte hans overtakelse av Hoelmyr for kr. 150.200 ved å betale ut medarvingene, som et salg fra boet enn som eiendomsovergang ved arv. For lagmannsretten fremtrer det imidlertid slik at det må bli et enten/eller når det gjelder forkjøpsrettens anvendelse overfor Ole S. Hoels arvinger - den bør ikke bero på om en av arvingene må utløse de andre eller om han kan overta eiendommen innenfor sin arvelodd og heller ikke på om arvingene velger å sitte med eiendommene i sameie.

Mindretallet - lagdommer Huitfeldt - er kommet til et annet resultat og bemerker:

Jeg er enig med flertallet i at avtalen om forkjøpsrett ikke er slik å forstå at den gir Jon Bekken noen umiddelbar rett til å overta Hoelmyr ved lengstlevendes død. Avgjørende for dette er at det ikke finnes noen bestemmelse om hvordan vederlaget i så tilfelle skal fastsettes.

Den rett Bekken har fått er en rett til å kjøpe fremfor andre kjøpere

Side:604

når eiendommen skal selges. Dette gjelder klart nok så lenge en av ektefellene Hoel ville kvitte seg med eiendommen i levende live. Det er i avtalens ordlyd eller på bakgrunn av omstendighetene for øvrig ikke noe grunnlag for å anta at forkjøpsretten skulle opphøre ved lengstlevendes død. Slik har da også arvingene forstått avtalen. De har i skiftesamlingen den 28. november 1966 anerkjent Bekkens forkjøpsrett for så vidt angår salg til utenforstående.

Hverken avtalens ordlyd, avtalepartenes personlige forhold eller omstendighetene rundt dens tilblivelse gir etter min mening holdepunkter for å anta at forkjøpsretten ikke skal kunne gjøres gjeldende overfor salget til Martin Tangen. Hoelmyrs innmark har fra gammelt av vært en integrerende del av den samlede innmark på Hoel, og Ole S. Hoel og hans hustru hadde en sterk interesse i å kunne beholde en betydelig del av eiendommen for sin levetid. Martin Tangen har hverken odels- eller åsetesrett til eiendommen, og heller ingen annen tilknytning til den. Han avslo å kjøpe Hoel før salget til Bekken, og det har aldri senere mellom ham og Ole S. Hoel og Kristina Hoel vært tale om at han skulle overta noe mere etter dem enn Geitådalssæteren. Tangens egen gård, Mæle, ligger på den annen side av Driva elv, og Tangen er - bortsett fra forholdet til Geitådalssæteren - arving bare for 1/12 av boet. Jeg kan ikke finne at det er noe grunnlag for å sette ham i en annen stilling overfor Bekkens forkjøpsrett enn en utenforstående kjøper.

Martin Tangens bud på Hoelmyr er på kr. 150.200. Skiftetaksten lød på kr. 105.000. Det er åpenbart at Martin Tangen ved avgivelsen av budet må ha tatt hensyn til at husene som tilhørte Hoelmyr måtte fjernes fra bnr. 1. Det finnes ikke sannsynliggjort at budet ikke svarte til eiendommens verdi i handel og vandel den gang det ble avgitt. Det er derfor intet grunnlag for at Jon Bekken skal betale mer enn kr. 150.200.

For Geitådalssæteren er jeg kommet til et annet resultat. Det foreligger her en testamentarisk gave til Martin Tangen med bakgrunn i ektefellene Hoels takknemlighet overfor ham, og ikke et kjøp. Som påpekt foran inneholder avtalen om forkjøpsrett ikke noen bestemmelse om hvordan det vederlag som Bekken i tilfelle skulle betale, skal fastsettes. Det er ingen hjemmel for å utfylle avtalen ved å gi adgang til fastsettelse ved skjønn. Skjønnslovens §4 kan brukes bare når skjønn er «hjemlet ved lov eller overenskomst». - - -