Rt-1974-863

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-09-18
Publisert:	Rt-1974-863
Stikkord:	Skattestedet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 113B/1974
Parter:	Oddvar Saanum (advokat Jørgen Fr. Moen - til prøve) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Arvid Blehr).
Forfatter:	Bendiksby, Leivestad, Schweigaard Selmer, Blom, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §13, LOV-1882-04-15-2-§8, LOV-1882-04-15-2-§9, §12, §15, §35, LOV-1915-04-18-2-§10, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180

Dommer Bendiksby: Denne sak er anlagt ved Oslo byrett av Oddvar Saanum mot Oslo kommune. Den gjelder spørsmålet om Saanum skal beskattes for sin formue og inntekt som kommanditist i A/S Autoshipping & Co. i Oslo hvor disponenten i selskapet har kontor, eller i Saanums bostedskommune, Mandal.

Byretten avsa den 28. mai 1971 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Kaptein Oddvar Saanum er som kommanditist i Kommandittselskapet A/S Autoshipping & Co. ikke skattepliktig til Oslo kommune.

2. Likningen for kaptein Oddvar Saanum til Oslo kommune for 1965-69 oppheves.

3. I saksomkostninger betaler Oslo kommune til kaptein Oddvar Saanum innen 14 dager fra dommens forkynnelse kr. 2.000,- to tusen kroner.»

Kommunen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som avsa dom den 10. mai 1973. Kommunen ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Dommen var avsagt under dissens, idet lagmannen kom til samme resultat som byretten.

Oddvar Saanum har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hans påstand lyder:

Side:864

«1. Byrettens dom stadfestes for så vidt angår pkt. 1.

2. Ligningen for kaptein Oddvar Saanum til Oslo kommune for 1965-1971 oppheves.

3. Kaptein Saanum tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Oslo kommune har tatt til motmæle og har nedlagt påstand om at «Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter».

Saanum har gjort gjeldende at det er uriktig når lagmannsretten - dens flertall - er kommet til at Saanums formue og inntekt som kommanditist i selskapet er undergitt stedbunden beskatning til disponentens kontorkommune. Formue i og inntekt av skipsredervirksomhet er, hevdes det, ikke undergitt stedbunden beskatning etter byskattelovens §13f uten hensyn til hvilken selskapsform virksomheten er drevet i. I hvert fall er det ikke en slik tilknytning mellom Saanums virksomhet som kommanditist i selskapet og disponentens kontor at det kan være spørsmål om å skattlegge Saanum i disponentens kontorkommune. Det er i denne forbindelse vist til Oslo byretts dom av 26. februar 1964 i sak: Eivind Eckbo jr. mot Oslo kommune, en dom som ikke ble påanket.

Kommunen har gjort gjeldende at de vanlige regler om stedbunden beskatning i byskattelovens §13 også gjelder for virksomhet som skipsreder. Det finnes, anføres det, bortsett fra aksjeselskaper og partrederier, ingen bestemmelse i loven som gjør unntak for skipsrederi. Saanum må etter bestemmelsen i byskattelovens §13f beskattes til disponentens - Dyvis - kontorkommune for sin formue og inntekt som kommanditist i selskapet. Det er anført to grunnlag for dette. For det første at Dyvis kontor må anses også som kommanditselskapets kontor fordi Dyvi etter selskapskontrakten og etter sin disponentkontrakt er leder av selskapets virksomhet. For det andre er det anført at det er langvarig praksis for at når to eller flere er medeiere - deltakere - i en næringsdrift som er undergitt stedbunden beskatning, så lignes de alle i kontorkommunen.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Anførslene for Høyesterett er fra begge sider i alt vesentlig de samme som for de tidligere retter som har redegjort inngående for dem. Saken står også for øvrig i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, men med en annen begrunnelse.

Jeg nevner først at partene er enige om at kommanditister etter byskattelovens §15 annet ledd skal lignes hver for seg for sine innskudd og inntekter i selskapet. Men det er i §15 annet ledd ikke sagt noe om hvor kommanditister skal beskattes. Spørsmålet er da - som innledningsvis nevnt - om Saanum som kommanditist skal lignes i sin bostedskommune, Mandal, eller om han er undergitt stedbunden beskatning til Oslo, hvor disponenten har kontor.

Jeg mener at bestemmelsene om stedbunden beskatning til

Side:865

kontorkommunen i byskattelovens §13f ikke gjelder for kommanditister i selskaper som driver skipsrederi. Etter mitt syn følger det av utviklingen av lovens bestemmelser om beskatning av skipsredervirksomhet sammenholdt med rettspraksis.

Loven om bykommunenes skattevesen av 1882 hadde i §8 og §9 første og annet ledd i hovedsaken de samme bestemmelser om henholdsvis bostedsbeskatning og stedbunden beskatning som §12 første punktum og §13 første og annet ledd i den gjeldende byskattelov. - §10 i loven av 1882 som nærmest svarer til den gjeldende byskattelovs §15 første ledd, hadde bestemmelser om «Unavngivne Interessentskaber og indretninger» (aksjeselskaper). De skulle lignes på det sted «hvor Bestyrelsen har sitt sæde». Det er i denne sammenheng ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse bestemmelser. - Loven hadde opprinnelig ingen særlig bestemmelse om beskatning av skipsrederi. Men ved lov av 20. juli 1893 fikk §10 følgende tillegg som tredje ledd:

«For unavngivne Interessentskaber, der driver Skibsrederi, kommer disse Bestemmelser, forsaavidt deres Skibsrederi angaar, kun til Anvendelse paa den Del af Interessentskabskapitalen, som tilhører Kommunens Indvaanere eller Udlændinge.»

Loven hadde ingen bestemmelse om ansvarlige selskaper, partrederier eller kommanditselskaper. Jeg innskyter her at bestemmelsen om kommanditister først kom inn i skatteloven ved en endringslov av 22. februar 1921.

Man har på grunnlag av den gamle lov en del rettspraksis om beskatning av partrederier, noen rettspraksis om beskatning av kommanditister har man ikke. Den nevnte rettspraksis, som var basert på de alminnelige regler om bostedsbeskatning og stedbunden beskatning i lovens §8 og §9, er gjennomgått av Skattelovkomitéen av 1899 og er på side 194 i dens innstilling av 1904 beskrevet slik:

«Saavidt vites, er ogsaa den almindelige praksis den, at parter beskattes paa rederens bosted, uanset at de bestyres fra kontor i en anden kommune, naar kun denne bestyrelse ikke sker ved rederen selv, i hvilket tilfælde parterne beskattes ved kontoret.»

Dette er etter mitt syn en riktig og dekkende beskrivelse. Jeg innskrenker meg til å vise til Rt-1890-585 og 1908 529 for så vidt angår partredere som ikke selv var bestyrende redere, og til Rt-1892-754 og to dommer i Rt-1895-859 for så vidt angår partsredere som var bestyrende redere. Dommen av 1892 handler for øvrig også om et skip som vedkommende partreder ikke var bestyrende reder for, og for dette skips vedkommende fant Høyesterett - i tråd med dommen av 1890 - at skattyteren ikke skulle beskattes i kontorkommunen.

Skattelovkomitéen av 1899 hadde i §53 i sitt utkast til byskattelov bestemmelser om aksjeselskaper som driver skipsrederi-, bank- eller forsikringsvirksomhet:

«Selskaberne skatskrives i kontorets distrikt kun af deres der skatbare formue med fradrag af den indbetalte aktiekapital og

Side:866

af deres der skattepligtige indtægt med fradrag af den indtægt, der beskattes hos aktieeierne.

De indenlandske aktieeiere skatskrives i de distrikter, hvor de personlig er skattepligtige.»

I §54 i utkastet var det foreslått følgende bestemmelser om beskatning av skipsrederi, blant annet om skattestedet, når rederiet ikke ble drevet i aksjeselskaps form:

«Naar skibsrederi drives af flere personer, som ikke danner et aktieselskab, bliver formuen og indtægten at beskatte paa parthavernes haand.

Parthaverne har i almindelighet at svare skat af sin formue i og indtægt af skibet i det distrikt, hvor de personlig er skattepligtige. Dog skal den bestyrende reder (disponent), hvis skibet bestyres fra kontor, for sine skibsparter svare formues- og indtægtsskat i det distrikt hvor kontoret er.»

Slik bestemmelsene i §54 var formet, var det ikke tvilsomt at de omfattet enhver form for redervirksomhet som var drevet av flere, således partrederi, ansvarlig selskap, kommanditselskap og alminnelig sameie; bare skipsaksjeselskaper skulle beskattes til kontorkommunen og bare for den del av formuen og inntekten som ikke falt på aksjonærene. Aksjonærene skulle beskattes i sine bostedskommuner. Komitéens begrunnelse finnes i innstillingen side 193-95. Etter først å ha behandlet tidligere rettspraksis slik som før nevnt, er det blant annet uttalt:

«Et partsrederi er et sameie, væsensforskjeltigt fra et aktieselskab. Ved partsrederi eier hver reder sin part, ved skibsaktieselskab eier selskabet det hele skib. Ved partsrederi kan derfor kontoret betragtes som den bestyrende reders private kontor. Denne betragtning leder til, at kun den indtægt, som den bestyrende reder erhverver, beskattes ved kontoret, medens den indtægt, der tilfalder de øvrige parthavere, følger disse hjem til beskatning paa bostedet. En saadan regel, der nær slutter sig til den bestaaende praksis, finder komiteen at burde foreslaa lovfæstet. Efter komiteens forslag vil selvfølgelig ikke blot den bestyrende reders indtægt af hans part i skibet, men ogsaa, hvad han oppebærer for bestyrelsen, maatte beskattes til kontorkommunen. Fra regelen om, at parthaverne forøvrigt bliver at beskatte paa bostedet, foreslaaes alene gjort undtagelse for i udlandet bosatte parthavere, der bliver at beskatte i det distrikt, hvor bestyrelsen foregaar.»

Ot. prp. nr. 5 - 1909 hadde i §11 første ledd i utkastet til byskattelov blant annet bestemmelse om at «Selzkaber, og andre skattepligtige indretninger (jfr. §8b) har i almindelighed at svare skat av sin samlede formue og indtægt i det distrikt, hvor kontoret er beliggende». Paragrafens annet, tredje og fjerde ledd lød slik:

«Forsaavidt angaar formue og indtægt, der omhandles i §10, sker dog beskatningen i overensstemmelse med reglerne i nævnte paragraf.

Naar handelsselskaber og andre næringsdrivende selskaber

Side:867

med personlig - solidarisk eller delt - ansvar ikke har over 5 medlemmer, lignes ikke selskabet som saadant, men medlemmerne hver for sig, hvis de inden 3lte januar i skatteaaret forlanger at lignes særskilt og derhos gir de til saadan særskilt ligning fornødne oplysninger om sit indbyrdes forhold til selskabet...

Ved beskatning av skibsrederi fremgaaes saaledes, at formuen og indtægten skatlægges hos parthaverne eller aktieeierne i disses bostedsdistrikter. I utlandet bosat parthaver eller aktieeier saavelsom aktier lydende paa ihændehaveren skatlægges i det distrikt, hvor kontoret haves eller bestyrelsen foregaar. I samme distrikt blir den bestyrende reder eller disponenten at skatlægge for sin indtægt som saadan saavelsom for sine parter eller aktier i vedkommende skibe.»

I proposisjonen side 72 har departementet blant annet uttalt:

«Departementet har derfor bragt i forslag at skibsrederi skal beskattes efter de samme regler, hvad enten det drives som almindelig partsrederi eller under formen av aktieselskap, og at følgelig beskatningen som regel skal foregaa paa parthavernes eller aktieeiernes bosted. For ihændehaveraktier og for aktier eller parter tilhørende utlændinger har man dog fundet at burde opstille den regel, at beskatningen skal ske i det distrikt, hvor kontoret haves eller bestyrelsen foregaar, i første tilfælde for at forhindre, at ihændehaveraktier skulde kunde unddrages fra beskatning, og i sidste tilfælde, fordi aktierne eller parterne ellers efter hovedregelen vilde bli skattefri. Den samme regel foreslaar departementet opstillet ogsaa for aktier eller parter tilhørende den bestyrende reder eller disponenten (jfr. komiteens utkast I §69, lI §54) saavelsom for den indtægt, den bestyrende reder (disponenten) som saadan opebærer. Denne formue og indtægt vil formentlig findes at være saa nøie knyttet til kontoret eller det sted, hvorfra bedriften ledes, at der er føie til her at opretholde principet om den stedbundne skatskrivning.»

Det var etter proposisjonens §11 fjerde ledd ikke sagt så uttrykkelig som etter skattelovkomitéens §54 at beskatningen av selskapsmedlemmene skulle finne sted i bostedskommunen uten hensyn til hvilken selskapsform som var brukt. Men etter mitt syn måtte bestemmelsen forstås slik. Uttrykket «skibsrederi» dekker alle organisasjonsformer. Ordet «parthaver» kan like godt brukes om ansvarlige medlemmer, kommanditister, stille interessenter m.v. som om partredere; i skattelovkomitéens §54 var ordet brukt om alle disse kategorier av selskapsmedlemmer. Når departementet i motivene bare nevnte «partrederi» og «partreder», henger det, går jeg ut fra, sammen med at partrederi - ved siden av aksjeselskap - den gang var den eneste praktisk brukte organisasjonsform i rederinæringen. Dersom det hadde vært meningen med bestemmelsen i §11 fjerde ledd i proposisjonen å fravike komitéinnstillingen på dette punkt og bare gi regelen anvendelse for partredere, skulle man ha ventet en begrunnelse for det i motivene. Men noen slik begrunnelse kan

Side:868

jeg ikke finne. Bygger man, som jeg mener er riktig, på at §11 fjerde ledd omfattet alle selskapsformer, ville det ikke bli spørsmål om stedbunden beskatning av skipsrederi når det var drevet i selskapsform; §11 fjerde ledd hadde uttømmende regler om skattestedet og foreskrev bostedsbeskatning i alle tilfeller unntagen for utlendinger, eiere av ihendehaveraksjer og disponenten. Disse skulle beskattes i kontorkommunen eller i den kommune hvor «bestyrelsen foregår».

I Innst. O VI - 1909 svarte §14 til §11 i Ot. prp. nr. 5 - 1909. Men bestemmelsene var noe annerledes formulert og avvek også, spesielt når det gjaldt aksjeselskaper, fra innholdet i §11 i proposisjonen. Jeg kan imidlertid ikke se at det har noen interesse for vårt spørsmål å gå nærmere inn på de foreslåtte bestemmelsene, idet de ikke ble opprettholdt under den videre lovbehandling. Det må være nok å nevne at de spesielle bestemmelser om beskatning av skipsrederi bare nevnte partrederi og aksjeselskap. Bestemmelsene om skattestedet for selskapsmedlemmene var de samme som etter proposisjonens §11. Jeg nevner ellers at sjuende ledd i paragrafen hadde denne bestemmelse:

«Forsaavidt angaar formue og indtægt, der omhandles i §12 udenfor bokstav f, sker beskatningen i overensstemmelse med reglerne i nævnte paragraf.»

Bestemmelsen svarte til proposisjonens §11 annet ledd, men hadde en noe annen form og altså en annen plassering i paragrafen.

Om denne bestemmelse er det i innstillingen side 132 uttalt:

«Paragrafens sidste led træder istedenfor andet led i propositionens §11. Da paragrafen indeholder udtømmende forskrifter om skattepligtige selskabers beskatning til kontorkommunen, er det rigtigst at forme henvisningen til §17 saaledes, at den bare gjelder bestemmelserne udenfor bogstav f. Om at beskatte skibsrederi til kontorkommunen med hjemmel i §17 litr. f. vil der da ikke kunne opstaa spørsmaal.»

Innst. O VI - 1909 ble ikke tatt under behandling av Stortinget. I 1910 ble det satt fram ny proposisjon, Ot. prp. nr. 43 - 1910. §15 i denne proposisjon svarte med uvesentlige endringer til §14 i Innst. O. VI - 1909.

Budsjettkomitéen sluttet seg i Innst. O. VI - 1911 ikke til de bestemmelser som var foreslått i §15 i den nye proposisjon, men tok opp igjen de bestemmelser som var foreslått i Ot. prp. nr. 5 - 1909. Innstillingens §15, første, annet og tredje ledd hadde samme ordlyd som §11 første, tredje og fjerde ledd i proposisjonen av 1909. Innstillingen opprettholdt i sjette ledd også den før nevnte bestemmelse i §14 sjuende ledd i Innst. O. VI - 1909 som jeg har gjengitt.

Av motivene gjengir jeg følgende fra innstillingen side 28:

«Med hensyn til skibsaktieselskaper har komitéens flertal fundet at burde slutte sig til den opfatning, som er gjort gjeldende av Norges rederforbund. Rederivirksomhet kan ikke ansees som nogen egentlig stedbunden bedrift, og flertallet antar

Side:869

da at der for disse selskabers vedkommende rettest bør gaaes helt over til personlig beskatning av aktieeierne.»

De nevnte bestemmelser i innstillingen ble - uten endringer - vedtatt som lov.

Forholdet var altså at bestemmelsen i §15 tredje ledd i byskatteloven, slik den lød i 1911, via Innst. O. VI - 1911 var gått uforandret over fra Ot. prp. nr. 5 - 1909. Etter mitt syn måtte da bestemmelsen forstås slik at den kom til anvendelse for alle slags rederiselskaper, partrederier, ansvarlige selskaper, selskaper med stille interessenter - og kommanditselskaper. En kommanditist skulle med andre ord skattlegges for sin formue og inntekt i kommanditselskapet i sin bostedskommune. Jeg viser til det jeg har sagt i forbindelse med bestemmelsene i Ot. prp. nr. 5 - 1909. Dette er også i samsvar med den oppfatning Thomle har gitt uttrykk for i note 8 til §15 i første utgave av kommentaren til byskatteloven:

«Disse bestemmelser gjelder, hvad enten skibsrederiet drives av partsredere, aktieselskab eller andet selskab.»

Spørsmålet er da om forholdet er blitt forrykket ved de senere endringer av byskatteloven.

Den midlertidige tilleggslov av 11.mars 1916 har ingen betydning i denne sammenheng.

Ved lov nr. 19 av 14. desember 1917 ble bestemmelsene i byskattelovens §15 første ledd (den alminnelige bestemmelse for selskaper) og annet ledd (om ansvarlige handelsselskaper m.v.) ikke endret. Den nevnte bestemmelse i sjette ledd om «formue og indtekt der omhandles i §13 utenfor bokstav f» ble heller ikke endret, men ble nå plassert som åttende ledd. Derimot ble tredje ledd om beskatning av skipsrederier - og det er det som særlig interesserer her - vesentlig endret. Endringene gikk i hovedsaken ut på to ting: For det første gikk loven over til beskatning av selskapet i de distrikter hvor selskapets aksjonærer eller parthavere bor. For det andre ble bestemmelsen i tredje punktum om at disponenten skulle skattlegges til kontorkommunen sløyfet. Bestemmelsen i første punktum fikk følgende ordlyd:

«Ved beskatning til kommunerne av rederiselskap fremgaaes paa den maate, at formuen og indtægten skatlægges hos selskapet i de distrikter, hvor selskapets aktionærer eller parthavere bor, saaledes at bopælsdistrikterne faar saa stor andel av selskapets formue og indtægt til beskatning, som motsvarer de inden distriktet den 1. januar i det aar, ligningen foretages, bosatte aktionærers eller parthaveres andel i selskapsformuen og selskapsindtægten.»

Dette er fortsatt lovens regel, selv om ordlyden er noe endret. Av departementets begrunnelse gjengir jeg fra Ot. prp. nr. 25 - 1917 27:

«Departementet skal med hensyn til disse spørsmaal bemerke, at det historisk seet har været hovedregelen, at formue i og indtægt av rederinæring skal beskattes i interessenternes bopælskommuner...

Side:870

Departementet finder, at dette princip helt ut bør opretholdes i de regler om rederibeskatningen, som foreslaaes i nærværende proposition...

Endvidere maa det bemerkes, at den væsentligste del av denne nærings overskud optjenes i utenrigs fragtfart, hvilket særlig viser, at den ikke er stedbunden paa samme maate som en indenlands industriel virksomhet. Av disse grunde vil departementet foreslaa, at kontorkommunen ikke tillægges nogen forhaandsandel av indtægten til beskatning, og at den bestyrende reders eller disponentens parter og aktier - i motsætning til, hvad tilfældet er efter de nugjældende bestemmelser - skatlægges i dennes bopelskommune.»

Etter mitt syn medførte ikke endringene i 1917 at §15 tredje ledd ble innskrenket til å gjelde bare aksjeselskaper og partrederier, men ikke ansvarlige selskaper, stille selskaper og det som her er aktuelt, kommanditselskaper. Det er så vidt jeg har kunnet se ikke noe i forarbeidene som trekker i denne retning. Det skulle man ha ventet, dersom det hadde vært meningen. Ordet «skibsrederi» er riktig nok gått ut, og loven taler om «rederiselskap». Men dette uttrykk kan like godt brukes om ansvarlig selskap, stille selskap og kommanditselskap som om selskap som er ordnet som partrederi. Det samme gjelder som før sagt, ordet «parthaver». Jeg mener etter dette at den riktige forståelse av loven også etter endringene i 1917 var at §15 tredje ledd omfattet alle selskapsformer, herunder kommanditselskaper. Høyesterett har også i dom i Rt-1973-679 flg. som jeg kommer tilbake til, blant annet uttalt at «Før endringen av byskattelovens §35 annet ledd, ved lov av 22. februar 1921 nr. 2, skulle også selskaper hvor deltagerne hadde personlig solidarisk ansvar (ansvarlige selskaper) prinsipalt lignes som selskap for sin formue og inntekt».

Ved den nevnte lov av 22. februar 1921 ble §15 annet ledd endret. Bestemmelsen om kommanditister og stille interessenter i siste punktum kom ved denne anledning inn i loven. Lovendringen er behandlet i dom i Rt-1973-679 flg. Jeg viser særlig til side 680-681. Det er der antatt at endringen innebar at de selskaper som er nevnt i §15 annet ledd - også selskaper som driver skipsrederi - ikke lenger er egne skattesubjekter, men at det bare er selskapsmedlemmene som beskattes. Det er på side 680 i dommen blant annet uttalt:

«Motivet for endringen lå i innføringen av den progressive statsskatt for personlige skattytere. Dette beskatningsprinsipp tilsa at personlige selskapsdeltageres inntekt av selskapets virksomhet så vidt mulig ble beskattet på deltagernes hånd.v»

Det er også opplyst i vår sak - og det er sagt i dommen av 1973 - at det etter 1921 har vært konsekvent ligningspraksis å ligne kommanditistene hver for seg, ikke selskapet. Vår sak har da også fra første stund av fra begge parters side vært lagt opp ut fra den forutsetning at Saanum, ikke kommanditselskapet, skal lignes.

Side:871

Jeg må bygge på den forståelse av loven som er lagt til grunn i dommen av 1973 og ligningspraksis, at deltakere i de skipsselskaper det her gjelder, skal beskattes hver for seg. Man kan da ikke bygge avgjørelsen i vår sak direkte på bestemmelsen i §15 tredje ledd.

Jeg kan imidlertid ikke se at loven av 1921 innebar at bestemmelsen om beskatning til kontorkommunen i byskattelovens §13f skulle komme til anvendelse på deltakere i skipsselskaper som ikke er aksjeselskaper eller partrederier. Det som skjedde ved loven av 1921 - når den forstås slik som gjort i høyesterettsdommen av 1973 og i ligningspraksis - var at loven, når det gjelder skipsselskaper av den art som nevnt i §15 annet ledd, vendte tilbake til den regel som gjaldt før lovendringen av 1917, nemlig at deltakerne i selskapet, men ikke selskapet som sådant, skulle beskattes. Det er imidlertid ingen nødvendig sammenheng mellom spørsmålet om selskapet som sådant eller medlemmene skal beskattes og spørsmålet om hvor medlemmene i tilfelle skal beskattes. Motivet for at loven i 1921 gikk over fra beskatning av de selskaper §15 annet ledd handler om - herunder kommanditselskaper - til beskatning av selskapsmedlemmene var, som nevnt i dommen av 1973, hensynet til progresjonen i statsskatten for personlige skattytere. Loven av 1921 hadde ingen bestemmelse om skattestedet. Det er verken i loven selv eller forarbeidene noe som peker i retning av at loven hadde et videre siktemål enn det som er nevnt, og at det var meningen å ta noe standpunkt til skattestedet for de selskapsmedlemmer det gjelder. Dersom det hadde vært meningen å hitføre et så pass betydningsfullt brudd med de tidligere regler som det ville være å innføre beskatning til kontorkommunen, skulle man ha ventet en uttalelse om det i forarbeidene. Jeg må gå ut fra at lovgiverne i 1921 ikke har vært oppmerksomme på at den endring som da fant sted, kunne komme til å reise tvil om skattestedet for deltakere i skipsrederi som faller utenfor §15 tredje ledd. Jeg nevner til slutt i denne forbindelse at kommanditisten i det tilfelle som dommen av 1973 handler om, var beskattet i sin bostedskommune; spørsmålet om skattestedet var der ikke omtvistet.

Jeg tilføyer at byskattelovens §15 er endret ved lov nr. 13 av 7. april 1972. Denne lov er uten betydning for vår sak, og jeg har bygd på byskatteloven slik den lød før denne endring.

Slik jeg ser det, har det - med unntak for disponenter, utenlandske deltakere og eiere av ihendehaveraksjer - vært en ubrutt linje - et prinsipp - i vår skattelovgivning fra 1911 - og for den saks skyld også før - at skatten for deltakere i skipsselskaper skal tilfalle deltakernes bostedskommuner, og at stedbunden beskatning til den disponerende reders kontorkommune ikke kommer på tale. På denne bakgrunn ville det reelt sett ikke gi god sammenheng dersom skatten for en kommanditist i et skipsselskap skulle tilfalle den kommune hvor den bestyrende reder har kontor, mens den skulle tilfalle den enkelte deltakers

Side:872

bostedskommune når virksomheten er drevet i form av aksjeselskap eller partrederi.

Selv om man ikke lenger har noen direkte bestemmelse om det i loven, legger jeg etter det som er sagt, til grunn at kommanditister i selskap som driver skipsrederi, skal beskattes i sine bostedskommuner for sin formue og inntekt i selskapet, og at beskatning til kontorkommunen etter byskattelovens §13f ikke kommer til anvendelse. - Saanum skal da beskattes i Mandal, og ligningen av ham i Oslo må oppheves.

Resultatet er i samsvar med resultatet i Oslo byretts dom av 26. februar 1964 i sak Eivind Eckbo jr. mot Oslo kommune som ikke har vært påanket. Men begrunnelsen var i den nevnte byrettsdom - som i byrettsdommen i denne sak - i det vesentlige at det ikke var en slik tilknytning mellom kommanditistens skipsredervirksomhet og den disponerende reders kontor at byskattelovens §13f kunne komme til anvendelse. Etter det syn jeg bygger på - at stedbunden beskatning etter §13f ikke gjelder for kommanditister i skipsselskaper - er spørsmålet om kommanditistens tilknytning til den disponerende reders kontor ikke aktuelt. Heller ikke det forhold at den disponerende reder i denne sak selv er kommanditist i selskapet - noe som ikke var tilfelle i saken Oslo kommune mot Eivind Eckbo - er det grunn til å gå inn på. Det er uten betydning for resultatet, slik jeg ser saken.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at Saanum må tilkjennes saksomkostninger for alle retter. Han har gitt oppgave i samsvar med tvistemålslovens §176 annet ledd. Saksomkostningene settes til kr. 35.000, hvorav til dekning av utlegg kr. 5.093,80.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. Oddvar Saanum er som kommanditist i Kommandittselskapet A/S Autoshipping & Co. ikke skattepliktig til Oslo kommune.

2. Ligningen for Oddvar Saanum til Oslo kommune for 1965- 1971 oppheves.

3. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Oslo kommune til Oddvar Saanum 35.000 - trettifem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Astrid Will Monsen):

Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt en kommanditist skal skattlegges på bopel eller der kommandittselskapet er registrert og den disponerende reder har sitt kontor.

Side:873

Ved selskapskontrakt av 27/8 1964 ble det her omhandlede kommandittselskap som fikk navnet Kommandittselskapet A/S Autoshipping & Co, stiftet. Blandt kommanditistene som tilsammen ytet kr. 3.762.000,- var bl.a. kaptein Oddvar Saanum som skjøt inn kr. 380.000,- og disponent Jan-Erik Dyvi som skjøt inn kr. 190.000,-. Komplementaren, som skjøt inn kr. 38.000,-, var et aksjeselskap som da var under stiftelse, nemlig A/S Autoshipping. I sistnevnte selskap var og er kaptein Saanum ikke aksjonær. Kommandittselskapets formål var å drive rederivirksomhet og selskapet overtok byggekontrakten på en spesialbåt for biltransport. Båten M/S «Dyvi Atlantic» ble levert i januar 1965 og kaptein Saanum er skipper ombord. Det er opplyst at kaptein Saanum også er gardbruker i Mandal.

Overensstemmende med den selskapstype som ble valgt fremgår det av selskapskontrakten at kommanditistene deltar i gevinst og tap på linje med komplementaren, men dog slik at kommanditistenes ansvar for tap er begrenset til innskuddet og videre at komplementaren har ledelsen av selskapets forretninger mot en rimelig godtgjørelse. Videre fastsatte kontrakten at skipsreder Dyvi ble overlatt disponeringen av selskapets skip. Dessuten fikk R. S. Platou enerett på meklerforretninger vedrørende båten. Selskapet overtok en inngått befraktningsavtale med Volkswagen Werk A/G om transport av biler for en periode på 5 år. Det er opplyst at ny avtale er inngått for ytterligere 5 år. Selskapskontrakten er inngått i Oslo og slutter med at kommandittselskapet skal anmeldes til Handelsregisteret. Slik anmeldelse er skjedd til Oslo handelsregister.

Etter byskattelovens §15 annet ledd liknes et kommandittselskap ikke som selskap, men kommanditistene liknes hver for seg for sine innskudd og inntekter. Bestemmelsen sier intet om hvor skattleggelsen av kommanditistene skal skje.

Kaptein Saanum mente seg kun skattepliktig til sin bopelskommune Mandal, jfr. byskattelovens §12, idet han mente at den rederivirksomhet han deltok i som medeier i et skip ikke var en stedbunden næring undergitt beskatning til kontorkommunen. Likevel tok Oslo kommune kaptein Saanum opp til likning i Oslo for inntektsåret 1965 - og de senere år - forsåvidt angikk hans deltagelse i kommandittselskapet. Klage ble innsendt, men likningsnemnda fastholdt likningen i kjennelse, som bl.a. uttalte:

«Da disponerende reder er medeier i skipet og dessuten har eget kontor i Oslo må samtlige deltakere i kommandittselskapet skattlegges for sine andeler i kontorkommunen, Oslo.»

Likningen ble påklaget videre til Overlikningsnemnda som i sin kjennelse opprettholdt likningen og viste til likningsnemndas begrunnelse. - - -

Retten skal bemerke:

Det er helt klart etter byskattel.s §15 annet ledd at kommanditister liknes hver for seg for sine innskudd og inntekter. Hvor denne likning og beskatning skal foretas er imidlertid ikke klart etter skattelovene. Lovens §15 tredje ledd begynner med å uttale at beskatning til kommunen av rederiselskap skjer ved at formuen og inntekten skattlegges hos selskapet i de distrikter hvor selskapets aksjonærer eller parthavere bor.

Side:874

Men denne bestemmelse gjelder utvilsomt direkte kun selskaper og ikke fysiske personer.

Bopelsbeskatning er utgangspunktet i skatteloven, men spesielt byskattel.s §13 gjør en rekke unntak fra dette utgangspunkt. Bestemmelsen oppfører som innledning at særreglene gjelder formue i og inntekt av bl.a. næringsdrift som knytter seg til fast eiendom eller anlegg og senere eksemplifiseres forskjellig virksomhet som skal beskattes således, derunder f) kontor for privat bedrift. Spørsmålet blir da om den formue og inntekt kommanditistene oppebærer fra kommandittselskapet er knyttet til det kontor den disponerende reder holder i Oslo slik at skatteleggingen skal skje der. Tankemessig er det mer nærliggende å si at formue og inntekt er knyttet til skipet - som visstnok aldri har vært i Norge - fremfor til det kontor skipsreder Dyvi driver i Oslo. At dette er skipsreder Dyvis kontor synes utvilsomt. Han betaler leie og ansetter personale og han kan flytte kontoret eller bytte funksjonærer uten å spørre kaptein Saanum. Det er åpenbart at kaptein Saanum kan ikke komme på Dyvis kontor og gi ordrer der. På den annen side er det skipet som det er av betydning å være medeier i og det er skipets virke som gir inntekt. Den høyesterettsdom av 1890, Rt-585,- som saksøkeren særlig har vist til gjør et skarpt skille mellom skipsrederi, en næringsdrift knyttet til skipene og bestyrelsen av skipene som knyttes til et kontor. De lovbestemmelser som gjaldt den gang synes på dette område å ha hatt omtrent samme ordlyd som idag. Det må her sies å foreligge en faktisk forskjell mellom skipsrederi og fabrikasjon av varer eller omsetning av varer som på en ganske annerledes konkret måte er knyttet til et produksjons- eller omsetningssted som kan lokaliseres.

Forarbeidene til de senere skattelover viser at man var klar over de spesielle forhold som gjorde seg gjeldende innen rederivirksomheten og man ønsket at skattleggingen skulle skje der eierinteressene var, nemlig rundt omkring i landet og ikke i de tilfeldige bykommuner der bestyrelsen av skipene foregikk. Det ble fremholdt fra enkelte at bykommunene skaffet bl.a. den nære kontakt med banker og likn. virksomhet som rederinæringen trengte og at en andel av rederiinntekten derfor burde gå til kontorkommunene, men dette syn vant ikke fram i Stortinget. Dette lovgivningsstandpunkt kan ikke sees senere å være endret. Under henvisning til den eldre rettspraksis som foreligger hadde det vært naturlig om et endret syn var gitt klart uttrykk i skattelovene hvis lovgiverne ønsket omlegging av praksis. Den gamle rettspraksis knytter seg særlig til partrederier som tidligere ikke var regnet som egne rettssubjekter. Det var vanlig at en enkelt reder, den såkalte korresponderende reder, hadde bestyrelsen av skipet og at de øvrige parteiere kun hadde sine eierinteresser. Partrederiet var et sameie på samme måte som et kommandittselskap er det. Når selskapet ansetter en disponerende reder til å bestyre selskapets skip synes parallellen til partrederiet slik det var betraktet før, å være meget god.

Oslo byretts dom fra 1964 i Eckbo-saken har vært meget omtalt i denne sak. Nå kan ikke en skattyter uten videre innrette seg etter en byrettsdom - selv om den er upåanket - og forlange at likningsmyndighetene skal legge dommens prinsipper til grunn. Likningsmyndighetene hevder forøvrig at saksforholdet i den nevnte sak er vesensforskjellig

Side:875

fra nærværende saks omstendigheter. Denne forskjell skal bestå i at den disponerende reder her, Dyvi, er kommanditist selv med et innskudd på 5 % av selskapsformuen. I Eckbo-saken derimot var den disponerende reder ikke deltaker i kommandittselskapet. Riktignok hadde han aksjemajoriteten i et aksjeselskap som sto som kommanditist, men siden aksjeselskapsformen var valgt, var dette uten betydning. Den form som velges er en realitet som må respekteres. Byrettens dom munner ut i en uttalelse om at et slikt kontor - altså som det som holdes av den disponerende reder, ikke har en sådan tilknytning til selskapet at kontoret faller inn under bestemmelsen i lovens §13. Det er dette moment som synes avgjørende for byretten. Retten nevner uttrykkelig at Riksskattestyret har tillagt det moment stor vekt at disponenten er største aksjonær i det aksjeselskap som er en av kommanditistene i selskapet, men det endrer ikke det forhold at ingen av kommanditistene er direkte knyttet til kontoret. Byretten kan ikke se at det kan være avgjørende. På samme måte kan dommeren i nærværende sak ikke finne noen avgjørende forskjell mellom de to saker i det faktum at disponent Dyvi er en av kommanditistene i det her omhandlede kommandittselskap. Det bemerkes forøvrig at man heller ikke i skattematerien er fri for å se hen til de økonomiske realiteter i enkelte forbindelser og ikke legge avgjørende vekt på den valgte form, jfr. f.eks. den faste praksis som nå følges ved skattlegging av holdingsselskaper.

I den nevnte byrettsdom uttales det videre at det må foreligge sterke grunner for å fravike lovens hovedregel om at fysiske personer skal skattlegges i bopelskommunen. Dessuten anføres at det vil stemme best med den historiske utvikling av rederibeskatningen og skattelovens bestemmelser om beskatning av rederiselskap hvoretter skatten tilfaller vedkommende aksjonærs eller parthavers bopelskommune, om bopels beskatning anvendes også i den sak som da forelå til avgjørelse. Disse betraktninger gjør seg gjeldende med samme styrke i nærværende sak.

Hvis Oslo kommune i 1964 mente at byrettsdommen var i prinsipiell strid med grunnleggende skatterettslige betraktninger, hadde det forøvrig vært naturlig om dommen var blitt påanket.

Overensstemmende med det som er sagt ovenfor kan retten ikke finne tilstrekkelig hjemmel for å oppta kaptein Saanums interesser som kommanditist i Kommandittselskapet A/S Autoshipping til beskatning i Oslo forsåvidt angår årene 1965-69. Skipsreder Dyvis kontor kan ikke sies å ha en slik tilknytning til selskapet at §13f er anvendelig. Saksøkers påstand tas derfor til følge, dog slik at det må tilføyes at det kun gjelder hans stilling som kommanditist. - - -

Av lagmannsrettens dom (førstelagmann G. Sverdrup-Thygeson, lagdommer T. Brun Fretheim og kst. lagdommer Petter Meyer): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Lagmannsretten er enig i at bestemmelsene i bysktl. §15 tredje ledd bare gjelder for skipsaksjeselskaper og for partrederier med delt ansvar. For slike rederiselskaper gjelder ikke §13 annet ledd, bokstav f (her kalt §13f), se §15, siste ledd.

Side:876

Bysktl. §15 annet ledd bestemmer at medlemmer av ansvarlige næringsdrivende selskaper, kommanditister og stille interessenter skal liknes hver for seg for sine andeler eller innskudd og inntekter, men her står det ikke noe om skattestedet. For slike skattepliktige blir derfor skattestedet å avgjøre etter §12 og §13 (§15 og §13 hvis de er skattepliktige selskaper).

Verken §12 om skattlegging til bostedsdistriktet eller §13 om stedbunden beskatning inneholder noen særregel for rederinæring. Det gjelder også §13f.

Det er sagt både i lovforarbeider og dommer at bopelbeskatning er hovedregelen for fysiske personer. Men det ligger neppe mere i dette enn at fysiske personers formue og inntekt som hovedregel ikke er formue og inntekt som knytter seg til fast eiendom eller anlegg utenfor bostedskommunen. Lagmannsretten kan ikke være enig i at det her er tale om en lovpresumsjon som tilsier innskrenkende tolking av bestemmelsene i §13 om stedbunden beskatning. Heller ikke tilsier det innskrenkende tolking av §13f i forhold til §12 at loven lar annen tilknytning etter §13 gå foran kontortilknytning i tilfeller der slik annen tilknytning finnes.

Saanums innskudd i kommandittselskapet utgjør 10 % av innskuddskapitalen. Det er pekt på at kommanditistenes deltakelse i driften er nokså beskjeden. De har stemmerett på årsmøtet og de skal ha seg forelagt spørsmål om salg og kjøp m.m. Det er bestemt i selskapsavtalen at Dyvi skal ha disponeringen av selskapets skip. Lagmannsretten antar ikke at det har noen betydning i saken hvor stor andel Saanum har i selskapet eller hvilken myndighet han har når det gjelder selskapets daglige ledelse og virksomhet. Om han hadde vært solidarisk ansvarlig deltaker eller bare stille interessent, ville etter rettens mening heller ikke dette ha vært avgjørende for skattestedet. Retten viser til de uttalelser om skatteplikt for medinteressenter som er nevnt ovenfor under kommunens anførsler - fra skrivelser av 1894 og 1902 til senest dom' i Rt-1959-1214. Det er på det rene at Saanum som kommanditist deltar i selskapets næringsdrift. Avgjørende for hvor han skal skattlegges for sin andel må det da være om kommandittselskapets næringsdrift er knyttet til kontor som nevnt i bysktl. §13f.

Lagmannsretten finner det klart at Kommandittselskapet A/S Autoshipping & Co. måtte ha hatt eget kontor som nevnt i §13f for sin næringsdrift, hvis selskapet hadde besørget disponeringen av sitt skip for egen regning. Selskapets næringsdrift ville da utvilsomt ha vært knyttet til det kontoret. Spørsmålet blir så hvilken virkning det har at selskapet har satt bort disponeringen av skipet til Dyvi.

Det er på det rene at Dyvi driver egen næringsvirksomhet som disponent. For disponeringen av skipene har han en avtalt godtgjørelse fra selskapene som eier dem, og han holder selv kontor og nødvendig personale. Det er opplyst at han i 1965 disponerte 3 skip for forskjellige eiere, et fjerde ble ervervet i 1968, mens et er solgt, og at han i 1972 og 1973 har stått for kontrahering av 3 nye skip og en oljeboringsplattform Det er altså en betydelig virksomhet skipsreder Dyvi driver.

Fra ankemotpartens side er det under prosedyren for lagmannsretten lagt sterk vekt på å påvise uttalelser i forarbeidene til skattelovene

Side:877

av 1911 og senere endringer, som viser at lovgiverne tok sikte på å gjennomføre konsekvent bostedsbeskatning av rederivirksomhet, og særlig av passiv deltaking i slik virksomhet. Det er hevdet at den påviste lovgivervilje må tillegges betydelig vekt ved tolkingen av bysktl. §13f i relasjon til rederinæring. Lagmannsretten kan ikke følge ankemotparten, i dette. Det dreier seg om uttalelser som ledd i argumentasjonen for og mot lovforslag som ble framsatt, og som for det meste også ble vedtatt. Men bysktl. §13f (§9 i den tidligere skattelov) ble ikke forandret, og retten antar ikke at de påviste uttalelser, som altså er yngre enn bestemmelsen, har gitt denne bestemmelsen et annet innhold enn den før hadde. Retten utelukker ikke at endringer i andre av lovens bestemmelser, særlig i §15, har hatt til følge at §13f ble gjeldende for tilfeller av rederivirksomhet som bestemmelsen tidligere ikke gjaldt for. I hvilken utstrekning dette er skjedd, er det ikke nødvendig å gå inn på. Forholdet er etter rettens mening iallfall ikke avgjørende for hvordan §13f er å forstå.

Lagmannsretten er derimot enig i at det til tolkingen av §13f, når det gjelder spørsmålet om hvilken betydning det har at rederen eller rederiselskapet som han deltar i, ikke selv disponerer skipet, også kan finnes hjelp i dommer fra før 1911.

I denne saken er det ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet for tilfeller der disponeringen er satt bort til en selvstendig næringsdrivende som ikke er deltaker i rederiets næringsvirksomhet. Dommene i Rt-1890-585, 1895 653 og 1908 529 synes å tale for bostedsbeskatning av deltakerne i rederivirksomheten i slike tilfeller - i samsvar med hva Oslo byrett kom til i Eckbo-saken, men det er også dommer som kan trekke i motsatt retning.

Lagmannsretten har ikke funnet noen dom som klart gjelder spørs målet om skattested for en deltaker i rederidrift i et tilfelle der disponeringen av skipet er satt bort til en selvstendig næringsdrivende disponent med eget kontor og der også disponenten er medeier i skipet eller iallfall deltaker i rederiets virksomhet. Retten antar at man i slike tilfeller normalt må anse rederiselskapets næringsdrift knyttet til disponentens kontor. Han disponerer herfra skipet på vegne av de øvrige medeiere og deltakere i rederiet, men også på vegne av seg selv, og er for så vidt sin egen oppdragsgiver. Det må da være det riktige at spørsmålet om stedbunden beskatning løses på samme måte som når et interessentskaps virksomhet foregår ved et fast produksjonsanlegg som tilhører en av interessentene, jfr. dom i Rt-1959-1214.

Skipsreder Dyvis kommandittinnskudd i Kommandittselskapet A/S Autoshipping & Co. var kr. 190.000, som utgjør 5 % av innskuddskapitalen. Som før nevnt, er han i selve selskapsavtalen overlatt disponeringen av selskapets skip. Ledelsen av kommandittselskapets forretninger har komplementaren, A/S Autoshipping, som etter §9 i avtalen også skal sørge for regnskapet. Komplementaren har skutt inn 1 % av innskuddskapitalen. Dyvi eier 19 av de ialt 60 aksjer i A/S Autoshipping og er også dette selskaps disponent. Etter dette er det klart at Dyvi både formelt og reelt er medeier i kommandittselskapets skip og i ikke ubetydelig grad medinteressert i kommandittselskapets næringsdrift. Retten finner at selskapets næringsdrift må anses knyttet til hans kontor

Side:878

i Oslo, jfr. bysktl. §13f, og at Saanum da som kommanditist med rette er skattlagt i Oslo for sin formue i og inntekt av selskapets virksomhet.

Oslo kommune vil etter dette bli frifunnet. Saken har prinsipiell interesse og har også voldt tvil. Retten finner at saksomkostninger ikke bør ilegges, jfr. tvml. §172 og §180 annet ledd begge.

Lagmann G. Sverdrup-Thygeson er kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige slutte seg til det som er sagt i byrettens domsgrunner.

Saken gjelder spørsmålet om kaptein Saanum skal lignes i bopelskommunen Mandal som deltager som kommanditist i «Kommandittselskapet A/S Autoshipping & Co.» eller i Oslo, som er kontorkommune for skipsreder Jan-Erik Dyvi, som er overlatt disponeringen av kommandittselskapets skip M/S Dyvi Atlantic.

Saanum er kommanditist i selskapet for en tiendedel. (Kr. 380.000,-.)

Skipsreder Dyvi er kommanditist i selskapet for en tyvendedel. (Kr. 190.000,-.)

Skipsreder Dyvi er videre disponent i A/S Autoshipping som er komplementar i kommandittselskapet og har skutt inn kr. 38.000,- (en hundredel) i dette. Dyvi eier 19 av de 60 aksjer i A/S Autoshipping.

Lagmannen antar at det ved tolkingen av bestemmelsen i byskattelovens §13f er grunn til å legge avgjørende vekt på de dommer som er avsagt før 1911 på grunnlag av tilsvarende bestemmelser i tidligere skattelover.

Ved dommene i Rt-1890-585 og Rt-1908-529 er det slått fast at en skattyders formue og inntekt av skip som bestyres av en annen og fra dennes kontor i en annen kommune skal beskattes i skattyderens hjemstedskommune. Det kan ikke ses at det i noen av disse dommer har vært diskutert om løsningen var blitt en annen dersom styreren av redervirksomheten selv var medeier i skipet. I begge de to tilfeller som er omhandlet i de nevnte dommer må en vel gå ut fra et styreren av redervirksomheten også var medeier.

Prinsippet om bostedsbeskatning for deltager i rederivirksomhet hvor disponeringen av skipet er overlatt til en selvstendig person som driver skipsdisponering som egen næring fra eget kontor er da også godtatt av Oslo kommune som har akkviescert ved Oslo byretts dom av 26. februar 1964 (Eckbo-saken).

Det synes ikke ved tolkingen av bestemmelsene i byskattelovens §15, 2. ledd og §13f å være noen rimelig grunn til å tillegge det betydning for avgjørelsen av spørsmålet om kommanditisten i et rederiselskap skal beskattes i sin bostedskommune at også utøveren av disponeringsvirksomheten deltar som kommanditist i det rederiselskap hvis skip han disponerer fra sitt kontor.

Reelt sett kan det heller ikke ses at det foreligger noen vesentlig forskjell når det gjelder den disponerende reders økonomiske interesse i kommandittselskapet mellom Eckbosaken og nærværende. - - -

Side:879